Bevæpnet politi skulle skape trygghet. På arbeidsplassen min ble vi utrygge.

Der jeg jobber, er vi en spraglete gjeng. Det er en overvekt av mennesker i aktiv rus. Og da snakker vi tung rus, heroin og amfetamin. Svært mange sliter også med alvorlige psykiske problemer og traumer. De fleste er straffedømte, flere for voldsforbrytelser, og mange er bevæpnet med stikk- og slagvåpen. I løpet av en arbeidsuke opplever vi som jobber her psykoser og utagerende oppførsel. Arbeidsplassen min er salgslokalet til =Oslo i Skippergata 14. Hit kommer alle de flinke bladselgerne du møter rundt i byen, for å få påfyll av magasinet. Alle som jobber i lokalet, men som ikke er selgere, har en helse- og sosialfaglig bakgrunn eller lang opplæring i å takle situasjoner som kan oppstå. Derfor har jeg ikke vært redd på jobb, men det endret seg for et år siden.

Kombinasjonen rus, psykiatri og fattigdom skaper ofte situasjoner som for mange kan fremstå truende eller direkte farlige. Det er likevel sjelden vi ser oss nødt til å tilkalle politi på jobben min. Politi i lokalet skaper ofte uro, og gjør at vi kan miste tillit vi har opparbeidet oss hos gatemagasinselgerne. Likevel har det tidligere vært en trygghet å vite at vi kan ta en telefon hvis situasjonen skulle komme ut av kontroll. At det finnes maktmidler som kan tas i bruk i unntakstilfeller. Hvorfor føler jeg ikke den samme tryggheten i dag?

Det var i november i fjor regjeringen bestemte at politiet – på grunn av terrorsituasjonen – skulle være midlertidig bevæpnet. Ordningen har vært omstridt, og det skjønner jeg godt. Jeg tror generell bevæpning av politiet i et samfunn som vårt både er skadelig og unødvendig. En av dem som er enig med meg i dette er professor ved Politihøyskolen Johannes Knutsson. I en kronikk i NRK Ytring 09.11.2012 kaller han generell bevæpning «en dypt uheldig beslutning». I 2014 sa han til NRK Rogaland: «Har man umiddelbar tilgang til skytevåpen, så vil det brukes oftere, noe som igjen betyr at flere vil bli skutt – ofte ved uhell».

Han viser til våre naboland, Sverige og Danmark. I sistnevnte har politiet vært bevæpnet i snart femti år. I perioden 1985-2009 ble 23 personer drept av dansk politi, og over 100 ble alvorlig skadet av skudd. Det bevæpnede Danmark og Sverige har fire til fem ganger så mange politidrepte og politiskadde per år som Norge. England og Wales, som ikke har generell bevæpning, har færre drepte per million innbyggere enn Norge. Likevel er leder i Politiets Fellesforbund Sigve Bolstad overbevist om at generell bevæpning gir et tryggere samfunn.

Hvem har blitt skutt av politiet i Danmark i de snart femti årene med generell bevæpning? Og hvem kommer til å bli skutt av norsk politi i årene som kommer? I følge dansk politis egenrapportering er over halvparten av de politidrepte i psykisk ubalanse. To av tre er påvirket av rus. Alle tilhører samfunnets minst ressurssterke og mest marginaliserte grupper. De som blir skutt av politiet i Danmark minner om de menneskene vi jobber sammen med her på huset. Våre kolleger og venner. Er det grunn til å tro at det blir annerledes her? I løpet av den siste måneden har norsk politi skutt to personer, like mange som i hele 2013 tilsammen. I begge tilfellene var personen psykisk syk eller ruset.

All statistikk og erfaring peker i retning av det samme: politiet skyter oftere hvis de er bevæpnet. De skyter ofte i situasjoner som er kaotiske og uoversiktlige. Menneskene som blir skutt er svært ofte utagerende, rusede og psykisk syke. Meningen med at politiet i Skippergata bærer våpen er nok å gjøre oss som jobber og oppholder oss her tryggere. Men resultatet for min del, og også for mine kollegers og venners del, er større utrygghet. Vil jeg ta sjansen på å ringe neste gang? På å bringe håndvåpen inn i en uoversiktlig situasjon med utagerende, syke mennesker i et trangt lokale? Kanskje blir jeg nødt til det, men terskelen er blitt mye høyere.

Mens jeg skrev dette, kom meldingen om at generell bevæpning trolig vil bli avviklet. Hensynet til de svakeste har seiret.

Hvordan skal vi møte miljøutfordringer og sikre god livskvalitet i fremtiden? Økolandsbyer mener de har noen svar. Møt urbeboere og oppfinnere i Hurdal. 

De neste 50 årene vil vi overstige 9 milliarder mennesker på Jorda. Bare en halv milliard kan belaste planeten slik Vestens befolkning gjør i dag. Mer tåler ikke økosystemet. Ressursbruken må reduseres drastisk. Kjedelig? Nei, gøy og meningsfullt, sier beboerne i verdens økolandsbyer.

En slik minilandsby starter gjerne med noen få ildsjeler. De mener vi går glipp av mye når vi konsumerer stadig mer, og produserer stadig mindre selv. Vi mister styringen over eget liv, og kontakten med oss selv og naturen. Mange tror det må være slik. Noen ser alternativer, og de modigste setter dem ut i live. Vi tar toget til Gardermoen og buss til Hurdal, ni mil nord for Oslo. Bak en alminnelig kirke er prestegården forvandlet til økolandsby. Hvordan fikk unge innflyttere med større visjoner enn lommebok bo her?

Simen Torp er småbarnsfar, og har vært med siden landsbyen ble påtenkt på nittitallet. Som første økolandsby i Norge, måtte de starte på scratch. Noe av det viktigste de har lært er tålmodighet, forteller Simen. Arkeologer i fylkeskommunen ville ikke ha bebyggelse i lia bak Hurdal kirke. Landskapet skulle bevares. Men så blåste argumentet bort. I forhandlingsperioden feide en hundreårsstorm over Hurdal. Trær veltet der ildsjelene ønsket å bygge. Det opprinnelige landskapet bak kirken forsvant. Hurdalsjøen Økologiske Landsby BA fikk kjøpe Gjøding gård, og reguleringsplanen ble godkjent i 2006.

Prosjektet var inspirert av Findhorn Ecovillage i Skottland, en økolandsby som applauderes av miljøforskere. En studie viser at de 450 innbyggerne der har Vestens minste økologiske fotavtrykk. En gjennomsnittlig brite belaster økosystemet dobbelt så mye. Øko-skottene liker riktignok å reise, også med fly, men boliger og øvrig livsstil er svært energieffektiv. Er det mulig i Norge?

– Prosessen med myndigheter er krevende. Men den største kunsten er å samarbeide godt internt, mener Simen. – Man må dele en sterk visjon, og samtidig kunne fornye visjonen etter erfaringer underveis. Jeg har besøkt en del økolandsbyer rundt i verden. En vanlig konflikt er at noen beboere vil ha en hippiestil, mens andre vil leve mer streit. Det har vi også opplevd her. Jeg synes det bør være forskjellige folk i et slikt prosjekt. Vi har mange felles visjoner, men ulike ideer om hvordan de kan realiseres.

En felles visjon for Simen & co var å finne et sted innen en times kjøring fra Oslo. Det klarte de akkurat. Den harde kjernen bygde egne halmhus på tunet. Tørre og hardt pressede halmballer ble stablet som store legoklosser og pusset med leire inne og ute.

– Det er fascinerende å se halmballer, sand, leire og vann bli til et hus. Jeg er ingen proff snekker, men har lært mye. Før i tiden hadde folk en helt annen kontakt med håndverk. Vokste du opp på landet, lærte du å bygge og restaurere. Økolandsbyer vil ta vare på gammel kunnskap, og kombinere den med siste nytt innen grønn teknologi.

Halmhusene på tunet skal få selskap av et nytt boligkonsept. Sammen med Aktivhus AS har økolandsbyen utviklet seks boligtyper kalt Shelter. De har energieffektiv design, klimanøytrale materialer, naturlig ventilasjon og andre fordeler for miljø og helse. Cultura Bank gir Norges billigste boliglån til Shelterhus og svanemerkede boliger. Men det er ikke bare lett å tenke nytt på husfronten i Norge. Eirik Gram Franck har også bygd halmhus, og støtt på mange krav fra myndighetene.

– Det er fint med nye miljøkrav til hus, men retningslinjene følger gjerne standardmaterialer. Det er lettest for myndighetene å godkjenne materialer de er vant til. For 50-100 år siden var det helt annerledes. Nordmenn har alltid bygd sine egne hus. Nå skal noen ha penger for å sjekke at du ikke skader deg selv. Byråkratiseringen er et problem. Mange kompetente folk sitter bare og flytter papirer. Ansett en byråkrat, og han har i løpet av tre måneder skapt arbeid til femti nye, ler Eirik.

Massive trehus er også blitt bygd på tunet. De består av sammenpluggede moduler uten spiker og ekstra isolasjon. Eirik forteller at materialet er tredje sort, utsortert på grunn av feil utseende, vridninger og kvister. Det gjør det billig. Men miljøvennlige hus er ikke alltid de rimeligste. Innsparingen skjer gjennom lavere energiforbruk. Og ikke minst, gjennom en kultur for lavt forbruk i økolandsbyen.

Barna som løper rundt oss ser ut til å stortrives. De gir blaffen i den enkle standarden på hus og interiør. De kan ri på egen hest, rettere sagt et par felleshester. Mange gode rollemodeller har de også.

– Vi er bevisst på hva vi fôrer barna med, både av inntrykk og mat. Vi ser at de blir veldig selvstendige, og får nær kontakt med mange forskjellige voksne, sier Anne Helene Wirstad. Hun har tidligere vært involvert i en urban økolandsby i Brixton, England.

– Her har vi tilgang på alt vi trenger av næring, både fysisk og mentalt. Vi har mye spennende besøk. Nå har vi sommerleir hvor folk kommer og jobber.

Hun mener det er viktig å være ydmyk og vise interesse for kunnskapen som allerede fins i bygda.

– Selvfølgelig ønsker vi å selge inn en type livsstil som vi føler er en løsning for fremtiden. Men selger vi det inn som et idealsamfunn, blir det lett for andre å påpeke feil. Vi sitter på den beste gården i Hurdal, og har brukt mye tid på ting som ikke er så synlige for bygda enda.

Simen påpeker at Bydedyret lever også i Hurdal. De fleste er positive, men det fins krefter som ikke har sans for økogjengen. Alle har et forhold til prestegården, og ikke alle liker stilen med halmhus og second hand.

– Når økolandsbyen blir mer utbygd, vil nok siste rest av skepsis forsvinne. Politikere, fagmiljøer, forskere og media har vært veldig positive. Noe av hensikten vår er å prøve ut ulike teknologier og teknikker som kan inspirere andre. Verden står overfor store utfordringer innen miljø, økonomi og folkehelse. Mange bare prater og irriterer seg. Vi vil gjøre noe selv, og vise at det er mulig.

En som liker å vise fram det han gjør, er Audun Gulliksen. Han er en gjest som har satt av tid til å jobbe i økolandsbyen i noen måneder. Han følger oss til en del av tomta med skog. Midt i villmarka har han laget små bed med urter og grønnsaker.

– Jobber du nær biologiske livsformer, begynner du å forstå dem.

Han peker på tomater, salvie, persille, chilli, bokhvete og potetplanter. En fordel ved å dyrke i skogen, er lite ugress. Naturen søker alltid mangfold. Der mennesker bare vil dyrke én art, svarer naturen med ugress – første trinn på stigen mot større variasjon. Økologisk dyrking handler om å spille på lag med naturen, istedenfor å kjempe imot den med sprøytemidler. Da må man vite hvordan naturen fungerer. Mennesker tror gjerne at alt levende konkurrerer. Men i naturen er det lønnsomt for alle parter å samarbeide. Sopp utvinner mineraler fra jorda og bytter dem i sukkerstoffer med andre planter. Insekter bestøver planter og får nektar i bytte. Et økosystem er et nettverk av nyttige relasjoner.

Det er fullt mulig for oss å få det vi trenger uten å ødelegge naturen. Ved å lære av naturens kretsløp, kan vi kombinere planter og dyr som fremmer hverandres vekst. Planter som utsettes for én type skadedyr, kan få selskap av planter som slike dyr ikke liker. Store trær kan gi skygge til planter som trives i skyggen. Dermed slipper vi å ty til dyre hjelpemidler for å dyrke det vi vil ha på matbordet. Naturen står selv for vedlikeholdet. Slik dyrking kalles permakultur, og har egne foreninger over hele verden.

Den samme tankegangen kan brukes i bolighus. Å leve økologisk betyr ikke at vi må flytte inn i huler. Vi må bare få tingene våre til å samarbeide i et produktivt kretsløp. Overskuddsvarme fra stekeovnen kan varme opp vann. Treningsapparater kan kobles til en dynamo som lager strøm. Økolandsbyer er et mekka for oppfinnere. Audun er ikke redd for å teste ut alt mellom himmel og jord. Han tar oss med til en lavvo i skogen, hvor han har mange prosjekter knyttet til energi. Høyt oppe i et tre har han satt opp flere solcellepaneler.

– De to første dro jeg opp med tau, og det siste tok jeg på ryggen. Panelene er seriekoblet opp til 60 volt. Inne har jeg LED-lys som nesten ikke bruker strøm. Jeg lærer masse av å bare gjøre ting.

Økolandsbyer tiltrekker seg folk langt utenfor egne landegrenser. Under vårt besøk møter vi tyskere, franskmenn, en polakk og en oppfinner fra Canada. Richard Nelson har utviklet en isoleringsmetode med flytende skum.

– Energi kan lagres i væske. Luft fanget i små såpebobler isolerer godt. Vi lager skyer av skum som stenger varmen både inne og ute, mens synlig lys slipper gjennom.

Enkle «boblemaskiner» blåser bobler i et metertykt rom mellom to vegger. Veggene kan lages av plast eller annet gjennomsiktig materiale. Om vinteren kan isolasjonen holde opp til 50 grader varmere temperatur inne enn ute. Om sommeren kan den stenge varmen ute. Oppfinnelsen kalles SolaRoof, og er foreløpig mest brukt til drivhus. Plantene får lyset de trenger, uten å bli for varme. Et vanlig drivhus blir fort overopphetet når sola skinner. Da må vinduet åpnes, og skadedyr finner veien inn. SolaRoof trenger ikke lufting. Det er bare å hente inn de insektene som trengs.

Richard har patentert SolaRoof som Open Source. Det betyr at alle har tilgang til kildematerialet og kan utvikle teknologien videre. I fremtiden får vi kanskje se en slik vegg av skyer rundt vanlige hus. I så fall kan vi lage sommer året rundt inne og på terrassen – billig og miljøvennlig. Boblene kan styres av software til ønsket temperatur. En prototype av SolaRoof som drivhus er bygd ved Lindum gjenvinningsstasjon i Drammen.

– Dette er ikke bare teknologi. Det er en bevegelse, sier Richard. – Vi trenger kunnskapssystemer som ikke utnytter folk, men skaper uavhengige mennesker. Slik får vi motstandsdyktige samfunn som ikke ødelegges av kriger og naturkatastrofer langt unna. Med ny teknologi kan folk produsere sin egen mat og energi. NASA har funnet ut at en person trenger 20 kvadratmeter dyrkingsareal for å bli selvforsynt med mat. Den kommersielle matvarekjeden ødelegger jord, utnytter folk og krever transport over lange avstander.

Richard er full av optimisme på vegne av grønn teknologi. Økolandsbyens egen Anne Helene er en viktig samarbeidspartner for ham i Norge.

– I et vanlig liv som gjeldsslave blir det ikke mye tid til å sette seg inn i nye muligheter, sier hun. – Her i landsbyen er vi flere som kan bygge prototyper sammen og evaluere ting. Snart håper vi å kunne bygge vår egen vindmølle.

Fellesskapet i det lille nabolaget på tunet var i utgangspunktet svært demokratisk. Underveist måtte det justeres.

– Vi har lært at ikke alle trenger å delta i alle avgjørelser. Har du ikke satt deg inn i noe, har du ikke grunnlag for å mene så mye om det, sier Simen Torp. I 2020 tror han det bor 200 mennesker her. 60 hus skal bygges. Tomta er på 700 mål inkludert villmark.

For øyeblikket blir låven innredet med sammenpresset høy. Høyet brukes både til isolasjon og sitteplasser. Her skal det bli et midlertidig kulturlokale. På sikt skal landsbyen ha månedlige kulturkvelder med lokal mat. De vil også distribuere ved til eldre og uføre, og tilby landbruksvarer til bygda. Kurs og festivaler skal arrangeres, og det skal bli flere muligheter for overnatting. Vi avslutter vårt besøk ved et sankthansbål på tunet. Det tar ikke lang tid før flere har funnet fram gitaren.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo august 2011.

Ifølge Snorres kongesaga ble Oslo grunnlagt i 1048. Siden har det vært mye fest og fanteri.

1) 24. august 1648: Kongelig kaos
Denne dagen holdt Oslo innvielsesfest for kong Fredrik III. 1000 gjester var invitert. Rapporten sier at 1647 vinglass ble knust, mens 60 bordkniver forsvant. Ved bordet skal det ha oppstått håndgemeng mellom stattholder Hannibal Sehested og riksadmiral Henrik Bjelke.

2) 1700: Kamelhår i lasten
Ved inngangen til 1700-tallet ble det avslørt smuglerskip, som forsynte nesten alle byens forretningsdrivende. Om natten ble det handlet med brennevin, kamelhår, regnestaver og mye mer. Straffen fikk lederen for byens tollvesen, som ble pisket på torvet og landsforvist.

3) 1848: Lån mot brennevin
Christiania Creditkasse ble Norges første forretningsbank. Den første lånekunden var kjøpmann A. Evensen. Han ville låne 500 spesidaler. Som sikkerhet tilbød han blant annet 4000 potter brennevin og 70 tønner sild. Han fikk låne 260 spesidaler, og banken nøyde seg med brennevinet.

4) 1865: Ærlig arbeid
Dette året kom løveskulpturene på plass foran Stortinget. De ble hugd ut av to straffanger ved Akershus Landsfengsel. Drapsdømte Gudbrand Eriksen Mørstad gjorde det meste av arbeidet. Fangene gikk på kurs i steinhogging hos kunstneren Christoffer Borch.

5) 1894: Elektrisk «hest»
Dette året fikk Oslo sin første elektriske sporvogn. Hester gikk fortsatt i rutetrafikk, og de ble redde for sin nye kollega. Det ble vurdert å feste en utstoppet hest foran på vogna. Men hestene vente seg til den moderne farkosten. Seks år senere var det slutt på hestesporveien.

6) Februar 1952: Skijentene fødes
De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo. Norge tok sju gull, tre sølv og seks bronse. Dette var første OL hvor kvinner fikk delta i langrenn. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene, mens kong Haakon og kronprins Olav var i begravelsen til kong Georg VI i London.

7) 6. desember 1960: Levende middag
Denne dagen åpnet Grorud Supermarked. Der var det et akvarium, hvor husmødrene kunne peke ut middagen mens den enda svømte omkring. I kjelleren var et stort fryseboksanlegg med topp moderne bokser til utleie.

8) 20. august 1970: Generøs gågate
Lille Grensen ble Oslos første gågate med varmekabler. Hundrevis av mennesker samlet seg til åpningen. Kvinnene fikk hver sin nellik og et lodd hvor de kunne vinne en reise til København. Barna fikk brus og ballonger, og mennene fikk sigaretter.

9) 1973: Nøktern miss
Aina Walle fra Stovner kom på 3. plass i skjønnhetskonkurransen Miss Universe. VG møtte henne hjemme hos sogneprestfamilien, som serverte kjøttkaker. «Å du verden så glad jeg er for at jeg ikke vant,» sa Aina. «Tenk deg bare, et år da man ikke kan gjøre som man vil». Prestedatteren avsluttet intervjuet med å påstå at hun langt ifra var vakker.

10) 1984: Ultralokalt fjernsyn
Stubberudlia Borettslag på Trosterud gikk med overskudd, og startet lokal-TV for 469 boliger. Det første sendingen viste overvåkning av parkeringshus og oppganger. Blant de mest populære innslagene var opptak av beboere som hjalp Lørenskog KabelTV med å installere anlegget.

Selger 0093, Richard Johannesen

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– Jeg var svært takknemlig da jeg fikk lov til å bli =Oslo-selger. Alle andre var rusmisbrukere, og jeg trodde det bare var dem som fikk selge magasinet. Jeg var vanskeligstilt. Hadde ikke mulighet til å få en vanlig jobb, og jeg forsørget en kone med cerebral parese. Vi hadde begge gjeld. =Oslo gjorde at vi klarte oss fra dag til dag. Jeg har hatt et veldig godt forhold til alle som har jobbet i salgslokalet. Spesielt til Vibeke Kvalvåg som jobbet der helt fra starten av. Hun har hjulpet meg med så utrolig mye, og alltid tatt godt vare på meg. Nå har hun flyttet hjem til Karmøy. Jeg savner henne veldig.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– Mye har forandret seg. Jeg har stått på Oppsal senter og solgt magasinet i ti år. Mange av stamkundene mine har gått bort underveis, dessverre. Nå skal senteret rives. Når jeg tenker meg om, så er det kanskje prisen som er den aller største forskjellen. At bladet har gått fra å koste 40 kroner til å koste hundre kroner.

Selger 0505, Knut Løvli

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– De første åra betydde det veldig mye for meg økonomisk. Å ha penger, selv om kreditorene hadde tatt det lille jeg fikk av staten. Når er det aller mest for å komme meg ut, få rørt meg litt. Jeg har en ryggskade, og dårlig blodomløp i beina. Hvis jeg blir sittende og se i veggen, da blir beina svarte. Det betyr ikke at jeg ikke trenger en viss omsetning. Jeg har høyere utgifter enn inntekter.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– At vi i dag er mer sosialt akseptert. Der er det en stor forskjell. Før så folk bare på meg som en narkoman. De var skeptiske til å ha meg der. Nå får jeg stå inne og selge blader om vinteren, på begge salgsplassene mine. Kunder, de av dem som er mer invalidiserte enn meg, spør meg til og med om jeg kan hjelpe dem å bære varer og slikt. Jeg er en del av nærmiljøet.

Selger 0071, Marius Nordgård

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– En legitim jobb. Det at jeg kan stå på de stedene jeg hang før med et magasin, og være på jobb. Da er det ingen som kan si at jeg ikke har noe der å gjøre. Er jo på jobb.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– I rusmiljøet har det blitt mye mer stjæling. Det har jo ikke så mye med jobben å gjøre, men jeg synes folk stjæler alt av meg hele tida. På jobb er det at utlendinger selger andre blader på gata. De begynte liksom med akkurat det samme som oss. Tenkte jo at de kunne finne noe annet. Men det er ikke et stort problem for meg. Jeg bare snakker med dem, jeg. Det ordner seg alltids.

Selger 0042 Bjørn Forsberg

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– Det viktigste er å få respekt. Jeg møter folk som er fra tjue til åtti år gamle, som ikke er i rusmiljøet. Vanlige, streite folk. De kjenner meg igjen, de ser meg. Respekt betyr å bli sett. Mange blir glade for å se meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Det gjør at jeg tåler mye mer i de periodene jeg jobber. Jeg blir psykisk sterkere av å bli sett. Av og til kommer det også bort foreldre og besteforeldre som er bekymra for et barn eller barnebarn. De lurer på om en bestemt oppførsel kan være tegn på rusmisbruk, om jeg har noen råd om hva de skal følge med på. Noen lurer på hvem de kan ta kontakt med. Ofte kan jeg berolige dem. Da føler jeg meg nyttig.

– Hva har endret seg med jobben siden du begynte som =Oslo-selger?
– Da vi starta opp i 2005, i hvert fall de første månedene, solgte magasinet seg selv. Nå må jeg jobbe hardere for å få solgt de få bladene jeg har med. Også har det jo dukka opp fem, seks andre gatemagasiner i byen. Det er uvant. Det kan bli litt kniving om de plassene vi før hadde for oss selv. Ofte står det folk som har et magasin eller tiggere, som prøver å provosere meg. Føler meg litt omringa noen dager. Men den aller største forskjellen er at miljøet på arbeidsplassen er blitt mye mildere. I starten, og i flere år etterpå, var det et mye hardere miljø blant selgerne. Nå opplever jeg sjelden krangling og slåssing oss i mellom.

Nils Christer Modin pleide å stjele til livets opphold. Da han ble =Oslo-selger fikk han respekt, og viste respekt tilbake.

Christer hadde alltid følt seg uønsket. Som barn hadde han epilepsi, dysleksi og antakelig ADHD. Hjemme var det mye alkohol og bråk. Han ble med i en fryktet gjeng på Haugerud i Oslo. Som 13-åring kom han på barnehjem, hvor det også var rus. Han har vært innom de fleste institusjoner. Allerede i tenårene havnet han på hospits.

– Da =Oslo kom, snudde livet mitt, sier han.

Han var 36 år, og plutselig forventet folk noe bra av ham. Han solgte magasinet utenfor Steen & Strøm, og folk turte å komme bort og prate.

– Alle som kjøpte var veldig positive. Det hjalp oss utrolig mye. Vi ble kanskje ikke rusfrie, men vi forandret oss. Vi ble opptatt av hygienen. Vi tenkte mye på hvordan vi skulle være for å få solgt blader. Vi fikk selvtillit.

Det begynte ikke med et skjema eller en utredning. To av dem som startet =Oslo kom rett bort til Christer på gata. Der satt han og tigget. «Tror du det hadde hjulpet om det kom et blad du kunne selge?» spurte de. «Ja, selvfølgelig,» sa Christer. Så ble han selger nummer 20. Kundene spurte alltid om det gikk bra med ham. Han ville ikke lyve for dem. Han ville heller ruse seg mindre.

– Jeg synes det ble feil av meg å møte kundene rusa. De fortjente min respekt. Derfor unngikk jeg rus når jeg var rundt salgsplassene mine. Folk kjøper ikke =Oslo for at jeg skal ruse meg nedenom og hjem.

Noen kunder måtte gå og ta ut penger før de kunne kjøpe magasinet. De holdt løftet sitt, og kom tilbake. Det var uvant for Christer. Han fikk et godt forhold til folk han før hadde hatt det vanskelig med. Han snakket med mennesker han møtte om andre ting enn rus. En gang prøvde vektere å jage ham fra salgsplassen. De fikk kjeft av blomsterhandleren ved siden av. Senere hørte han en vekter si, til en pågående selger av en dagsavis: «Hadde du oppført deg like bra som =Oslo-selgeren, kunne du stått her.»

– Jeg merka at jeg betydde noe for mange. Foreldre spurte meg om råd når de mistenkte at barna drev med rus. Det var ikke tabu å snakke om lenger. Jeg var ikke tabu, og trengte ikke å gjemme meg bort.

Christers beste minne fra =Oslo er møtet med kong Harald. I 2010 fikk han bli med til Slottet for å intervjue kongen til juleboka vår.

– Tenk å få den respekten! Jeg fortalte hvordan det var å leve som rusmisbruker. Jeg fikk inntrykk av at han brydde seg. Bestevenninna mi døde dagen før. Jeg fortalte det også, og han kondolerte.

Besøket fikk flere følger.

– Kongen nevnte meg med fullt navn i nyttårstalen sin. Da gikk det opp for meg hvor stort det var. Senere ble jeg en rollefigur i teaterstykket =Oslo, spilt av Nicolai Cleve Broch.

I dag går Christer på metadon. Han får mange tilbud om å selge medisinen på gata, men avslår. Blant ungdom ser han en annen holdning til rus.

– Det er ikke noe tøft å ruse seg lenger. Ungdommen tenker mer på utdanning. Det synes jeg er bra. Min generasjon er jo foreldrene til de som er unge nå.

I sin egen ungdom gikk han på spesialskoler. Det virket mot sin hensikt. Han møtte mange likesinnede. De satt på skoletaket og drakk. I dag kan han ikke drikke alkohol. Da drukner han, for nyrene er ute av drift. Tre dager i uka må han rense blodet for avfallsstoffer og vann. Likevel har han beholdt humøret. Livet som =Oslo-selger er bedre enn det gamle livet som tigger og kjeltring.

– I dag ser jeg ikke mange knuste bilruter i sentrum. Mye av den kriminaliteten vi drev med er borte. Jeg har spurt politiet om de merker forskjell på gatekriminaliteten. Ja, sier gamlekara. =Oslo har gitt jobb til en gruppe mennesker som folk ikke trodde kunne jobbe.

Marianne Borgen fikk æren av å åpne årets juleboksalg fredag 20. november.

Selgeren Richard Johannessen overrakte ordføreren årets julebok. Redaktør Lars Aarønæs ba henne se nærmere på forsiden. Motivet kan ligne en uskyldig basunengel. Ser man nærmere etter, er det noe helt annet.

– Engelen har ikke basun i munnen, men en sneip!

Boka er trykt i 40 000 eksemplarer, og er årets høydepunkt for selgerne. Her forteller de sine historier. Selger Bård Kollen møter forfatter Tom Egeland for å snakke om deres felles lidenskap Star Wars. I tillegg kan du lese om fotografen som ble uteligger i 52 dager, Eli Rygg som lærer av det vonde, Nils Christie som var «de unyttiges» venn og mye mer.

– Jeg synes hele konseptet og salgsapparatet er helt fantastisk. Juleboka gir oss muligheten til å gi en gave med mening. Jeg skal sjekke på ordførerens kontor om vi kan gi boka som julegave til noen vi pleier å gi til, sa Marianne Borgen.

Som ordfører vil hun lytte til de som har kjent problemene på kroppen. Hun er særlig opptatt av tidlig forebygging av sosiale problemer.

– Mange voksne sliter fordi de har opplevd omsorgssvikt. Skal du forebygge, må du gjøre noe for at barn ikke føler seg utestengt. I vårt land og i vår by er det blitt slik at det koster veldig mye å leke med andre barn. Det bekymrer meg at idretten er blitt så dyr, for eksempel.

Selgeren Lukas lurte på hvorfor det ikke fins et ekspertteam av rusavhengige som kan være konsulenter for byrådet.

– Det skal jeg ta med meg tilbake til helse- og sosialbyråden. For å utvikle gode tjenester må man snakke med de som har erfaringen, sa ordføreren.

Hun fortalte at hun pleier å kjøpe magasinet utenfor Bryn senter eller på Karl Johan. Hun nøyer seg ikke med å kjøpe det — hun leser det også.

Det var en litt spesiell grunn til at Erlik-selger Pål Simonsen begynte å samle på noe annet enn elefanter.

Før samla jeg på elefanter. De var laget i tre, glass, halm, bark – ja alle slags materialer. Det er ikke mange som har så mange elefanter som jeg hadde. Det var over hundre. Jeg solgte samlingen min for fire tusen kroner. En harstadværing jeg kjenner kjøpte den. Han har elefantene fortsatt, så jeg kan besøke dem.

Den gang jeg solgte stoff kunne folk komme og betale med elefanter. De visste jo at jeg samla på dem. En elefant var verdt en dose. Etter hvert måtte jeg begynne å samle på flodhester. Det var for lett å få tak i elefanter. Alle ville jo ha stoff for elefanter, så jeg fikk ikke inn pengene jeg trengte. Da det ble slutt på elefantene, tjente jeg nok til å klare meg. Jeg fikk bare én flodhest noensinne, og den var tegna. I dag er det mer vanlig med flodhest.

Nå samler jeg på knapper. Det er ikke sånn at jeg går og leter og spør etter knapper, men jeg kaster ikke en knapp som løsner. Hvis jeg mister en knapp som forsvinner, bryr jeg meg ikke så mye om det. Jeg har sikkert en liggende som kan erstatte den. Jeg syr i knapper selv. Det blir for tungvint å spørre noen andre.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2013.

Jeg begynte å ruse meg en sommer for mange år siden. Nøyaktig når kan jeg ikke huske. Det begynte i hvert fall med alkohol. Jeg bodde i fosterhjem. Ble mishandla til tusen. Familien hadde fire unger fra før av. På den tiden var det ikke helt vanlig å ta inn to unger til, når du har fire fra før. Det reagerte jeg på. Jeg ble mishandlet av fosterfaren min. Jeg var seks år gammel da jeg kom dit. Vi skulle liksom på båttur. Det var hans unnskyldning. Mishandlingen skjedde nede ved naustet. Fostermora mi begynte å lure. Hun lurte på hvorfor vi var borte lenge. Det var noen ganger jeg fortalte klassekameratene mine det. De valgte liksom å tro på noe helt annet.

Dette har hengt med meg hele livet. Det førte til at jeg begynte med tyngre stoffer. Til slutt satte jeg nåla i armen, for mange år siden, noe jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre. De fleste rusmisbrukere begynner med hasj. Jeg begynte å drikke, brukte Subutex, og så begynte jeg med heroin. De fleste begynner jo andre veien. Med heroin, så Subutex. Jeg begynte i feil ende. Skjønte ikke helt hvordan det fungerte.

Jeg gikk på skole på Koppang, så tok kjærligheten meg til Kongsvinger, før jeg flyttet til kjernen selv; Hamar. Da jeg kom til Hamar, fikk jeg skylda for veldig mye. Det er mange som heter Christian her. Og når det er en Christian som gjør noe gærent, får en annen Christian skylda. Sånn har det vært hele tida. Jeg begynte å jobbe litt på Hamar. Jeg har jobba som danser i åtte år. Har vært over alt i Norge og Europa. Var med i NM. Det var første gangen i mitt liv jeg stod på scenen. Nå er jeg ikke aktiv lenger. Nå har jeg valgt å konsentrere meg om dobbeldiagnoseringen – rus og psykisk helse – det henger ofte sammen.

Det er på en måte en drøm å danse igjen etter hvert. Men jeg merker at jeg har mistet en del av bevegelsene mine etter fire år. De har jeg nok rusa vekk. Det rare er at jeg nesten aldri drakk eller rusa meg da jeg gikk på scenen. Det var utrolig sjeldent. Åssen jeg klarte å stå foran 6-700 folk på Rockefeller hver kveld, det fatter jeg ikke. Hadde jeg visst det jeg vet om rusen i dag, ville jeg nok aldri begynt. Det hadde ikke vært noe igjen av meg, uten min samboer.

Jeg og samboeren min møttes i felles miljø. Vi ble rusfrie sammen. Hadde vi ikke møtt hverandre, hadde vi nok aldri blitt rusfrie. Det har vært en veldig lang reise. Å selge Erlik har gitt oss enormt positiv energi, til å spre gleden og budskapet. Folk er så uvitende. Om hvorfor og hva. De blir så redde når de ser en rusmisbruker, selv om det kanskje er utrolig synd på ham. Han er bare snill. De får feil inntrykk fordi han er en misbruker. Sånn var det i mitt tilfelle for et halvt år siden. Folk var livredde meg, fordi de så åssen jeg så ut. Tynn og gikk i joggebukser. Det var ikke noe igjen av meg. Nå får jeg oppfølging, skal i behandling og går på Subutex. Jeg kunne liksom ikke hatt det bedre nå. Dette sier jeg til alle; er det noen som sliter, si «Hei», prøv å hjelpe til. Det koster deg ikke mye, men for den personen er det utrolig mye verdt.

Jeg tror jula i år blir knall. Den blir akkurat som i fjor. Da var vi på hytta til foreldrene til samboeren min, oppe i Rendalen. Der feirer de alltid jul. Det er en tradisjon. I fjor var første gangen jeg var med. Det må være noe av det beste jeg har vært med på siden jeg ble født. Det var ikke gavene som telte. Det var det at vi satt rundt bordet. Onkler, tanter, bestemødre og bestefedre. Jeg er en person som lett blir sjenert. Jeg får mye angst og trekker meg tilbake. Men i jula var det pinnekjøtt å få. Det er jeg vant med, som er fra Vestlandet. Jeg har aldri møtt noen som spiser pinnekjøtt her. Kjæresten min og de andre hugget innpå. Det samme gjorde jeg. Det endte med at jeg sovna i stolen en liten stund, med alle de ukjente folkene rundt meg. Da følte jeg meg rett og slett trygg.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2013.

Rusavhengige bortvises i hopetall fra Oslo sentrum. Hvordan oppleves det? Hva mener politikere, politiet og gode hjelpere om situasjonen?

Heidi Elstein er blant dem som ikke føler seg trygg i byen. Hun har vært rusfri i fem år, og går på metadon. Utseendet bærer preg av et langt liv med rus. Hun begynte som femtenåring. På metadon kan hun leve normalt, og til og med reise på ferie. I sommer skulle hun til Bulgaria. Hun dro til Oslo sentrum for å veksle penger. Der møtte hun ei gammel venninne, og ga henne en klem. Så kom politiet, og Heidi skjønte at hun var i fare.

– Jeg prøvde å gå, men ble stoppet. Fordi jeg har vært rusavhengig ble jeg bortvist. Jeg følte meg som en kriminell. Den gang jeg vanka i byen og rusa meg ble jeg aldri vist bort. Hvorfor spenne beina under meg når jeg prøver å reise meg?

I førti år har politiet prøvd å oppløse Oslos åpne rusmiljø. Det begynte i 1978, da miljøet i Slottsparken ble drevet på flukt. Etter seks år med hester, hunder, batonger og tåregass hadde de tyngste rusavhengige flyttet seg til Egertorget midt i byen. Derfra gikk ferden videre mot Jernbanetorget. Politiet aksjonerte gang på gang. Det var blitt for mye kriminalitet rundt Oslo S. I 2011 startet Sentrumsaksjonen, med bortvisning og bøter i stor stil. Det var en del av en større plan som skulle skape trygghet for alle i byen, sa Grønlands politisjef Kåre Stølen.

Daglig vises rundt 20 personer bort fra rusmiljøet i sentrum. En mistanke om at de vil gjøre noe kriminelt er nok, forteller Stian Hovin. Han jobber i Gatejuristen, som gir fri rettshjelp til tidligere eller nåværende rusavhengige. Hovin forteller om den første saken de førte for retten, i 2005.

En klient hadde oppsøkt Møtestedet, en kafé for rusavhengige. Der var det fullt, så han stilte seg i kø. Mannen snakket med to bekjente da politiet kom. De hadde mistanke om at han var i Skippergata for å kjøpe narkotika. De fant verken penger eller dop, men bortviste mannen likevel. Han forlot Skippergata, men følte seg urettferdig behandlet. Derfor kom han tilbake til Møtestedet etter ti minutter. Der var også politiet, som bøtela ham for at han ikke overholdt bortvisningen. I Oslo tingrett mente flertallet at politiet hadde gått for langt.

Hovin i Gatejuristen sier at erfaringen er ganske lik i dag.

– Utseendet og væremåten din kan avgjøre hva politiet gjør. Du kan vises bort uten at noe kriminelt er observert. Ironisk nok: De blir vist bort fra områder de er avhengige av i hverdagen. Det kan være steder hvor klientene våre får medisiner, omsorg eller jobbtiltak.

Blir du vist bort og ikke fjerner deg, er boten 6000 kroner. Mangler du penger til å gjøre opp for deg, må du sone i fengsel.

– Våre klienter har ofte dårlig råd. Det betyr at mange må inn og sone. Det er et samfunnsøkonomisk paradoks. Vi har fulle fengsler og må sende folk til soning i Nederland.

Espen Norman Olsen er en av dem som havnet i fengsel etter bortvisning. Han nektet å følge politiets ordre om å forlate Oslo sentrum i et døgn. Det endte med åtte timer på glattcelle.

– Jeg var syk av abstinenser, hadde feber og blodpropp i beina. Egentlig skal man ikke sitte mer enn fire timer i glattcella, men de «glemte» meg. Jeg fikk også en bot på 10 000 kroner, som gikk til inkasso.

Nå går det bedre med Olsen. Det skyldes helt andre tiltak enn bortvisning. Arrestasjon og bøter hjelper ikke en som allerede har gjeld og dårlig helse.

Siv Løvland var rusavhengig i 27 år. Nå har hun vært rusfri i to. Hun går på metadon. Endelig har hun overskudd til å kjempe for syke medmennesker.

– Staten betaler for at folk soner når de ikke kan betale bøter. Hvorfor ikke bruke pengene på nyttige tiltak for rusavhengige? La oss få samarbeide med politikerne om en løsning. Vi er jo eksperter på eget liv, sier hun.

Fortsatt føler hun seg hjemme sammen med venner fra rusmiljøet. Oppsøker hun dem på gata, risikerer hun bortvisning.

– Det dere tenker på som dårlige venner er faktisk mine venner. Mange er glade for å se at det går bra med meg. Jeg kan vise andre rusavhengige at det går an å lykkes.

Løvland er med i proLAR, en organisasjon for pasienter i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). I september aksjonerte de mot bortvisning på Egertorget. Fra Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget kom Tone Wilhelmsen Trøen (H). Hun påpekte at Oslo kommune allerede bruker en milliard i året på rustiltak. Regjeringens rusløft trår til med 2,4 milliarder de neste fire årene.

Trøen sa også at politiet må samarbeide nært med kommunens hjelpetilbud. Her er hun inne på noe. I en ny rapport har EUs narkotikaovervåkingssenter sett på ulike storbyers planer for å bekjempe narkotika. Oslo mangler en helhetlig strategi, sier rapporten. Det er mange tiltak, men de henger ikke sammen.

Det finnes forsøk på å skape en helhet. I 2011 oppsto Sentrumssamarbeidet, parallelt med politiets sentrumsaksjon. Politi, rusorganisasjoner og kommunale etater møtes i Oslo. En av deltakerne er Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener samarbeidet hittil har hatt liten effekt.

– Det er et politisk grep å la noen brukerorganisasjoner møtes en time annenhver uke for å bli «hørt». Vi føler at vi ikke kommer noen vei.

Tone Tellevik Dahl (Ap) har ledet helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre i fire år. Hun sier at bystyret får lite informasjon om hva som skjer i Sentrumssamarbeidet. Hun kaller det nærmest et «koseorgan», der det er vanskelig å stille krav til politiet.

Øystein Eriksen Søreide (H) var helse- og sosialbyråd i Oslo fram til i høst. Han har flere ganger sagt seg fornøyd med både politiaksjonen og Sentrumssamarbeidet. Han sier at det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum er halvert siden 2011. Russøkende fra andre deler av landet sendes hjem, visstnok til et ventende hjelpeapparat. Problemene i rusomsorgen handler ikke om manglende tilbud, mener han. Få byer og land bruker mer ressurser på rusfeltet enn Oslo og Norge.

Ivar Johansen (SV) har sittet i bystyret siden 1987. Han kommenterer forholdet mellom politikerne og politiet:

– Jeg føler at politisk ledelse og byrådet egentlig vil at politiet skal fortsette som før. Jeg tror de er fornøyd med resultatet, og overlater til politiet å velge virkemidler. Da vi sist diskuterte temaet i bystyret, var jeg den eneste som uttalte meg kritisk om jagingen av rusavhengige.

I Sentrumssamarbeidet er flere aktører kritiske. Johansen mener disse blir straffet av makthaverne. Det gjelder for eksempel Sykepleie på hjul, som hjelper rusavhengige i Oslo sentrum. Byrådet har kritisert tiltaket for å trekke rusavhengige inn til sentrum. Og Sykepleie på hjul trues stadig med nedleggelse. Det samme gjelder Fransiskushjelpen. De tilbyr alt fra brukerutstyr til sårbehandling, der de rusavhengige faktisk er.

Byrådet har rett i at det brukes mye ressurser på rus. Spørsmålet er om de brukes riktig. I september ble det holdt et debattmøte om Sentrumssamarbeidet. Der var blant andre Mona Nesje fra Aksjon Bortvist Oslo Sentrum.

– Det finnes mange tulletiltak som gir politikerne noe å telle, mente hun.

– Alt skal jo være målbart, så det kan stå i årsrapporten. Er det tusen rusavhengige på Jernbanetorget kan man dytte litt på dem. Så kan man måle at det bare er 330 igjen. De har bare flyttet seg noen kvartaler, men det ser fint ut i rapporten.

Hvorfor velger rusavhengige å oppholde seg i Oslo sentrum? Det fikk vi noen svar på under debattmøtet. Mange bor på hospits eller lignende, med liten mulighet for besøk. Det finnes møtesteder for rusavhengige innendørs, men de har begrenset åpningstid og nulltoleranse for rusbruk. En del rusavhengige får medisiner, men altfor mange opplever seg feilmedisinert. Derfor møtes de i sentrum for å bytte medisiner med hverandre, eller kjøpe det de trenger på det illegale markedet. Sprøyterommet tillater bare ett rusmiddel. Det skal tas i sprøyte. Derfor ruser mange seg utendørs, der politiet er mer til stede enn helsepersonell.

Mange retter pekefingeren mot politiets oppførsel. Hvordan ser politiet selv på situasjonen? Svein-Rune Andersen er leder for politiets arbeid mot det åpne rusmiljøet i Oslo. Fra sommeren 2011 til nå har det vært nesten 36 000 bortvisninger. Alle blir loggført. Antall bortvisninger per uke er halvert siden innsatsen startet. Bortvisning er en mild reaksjon, mener Andersen. I mange tilfeller ville alternativet vært anmeldelse.

– Vi prøver å være reale. Blir du bortvist fra sentrum kan du likevel gå å hente =Oslo-blader eller få sårstell og slike ting. Noen blir vist bort i forbindelse med små narkotikasaker. Egentlig kunne vi ha laget flere politisaker utav det.

Byens tunge rusmiljø har vent seg til at politiet alltid er der. Stadig flere respekterer pålegget om bortvisning. I 2011 var det 9 prosent som ikke etterkom pålegget. Nå er andelen under 2 prosent. De er ofte «rusturister» som oppsøker miljøet om sommeren. Politiet har stort sett et godt forhold til byens rusavhengige, forteller Andersen.

– Vi får livshistoriene deres. Ofte er vi blant de få streite personene i livet deres som de stoler på. Det vi driver med er forutsigbart. Ser vi en person som er borti ansamlinger av narkomane hele tiden for å kjøpe stoff, snakker vi med ham. Ofte får vi bekreftet av andre i miljøet at han har vært der. Da blir han bortvist for forsøk på kjøp.

Blir du tatt med narkotika innenfor de definerte, åpne rusmiljøene, er boten 10 000 kroner. Svein-Rune Andersen er klar over at mange av de bøtelagte ikke betaler, og får bøtene omgjort til fengselsstraff. Men mange har også råd til å betale. De er vanlige folk fra alle samfunnslag.

– Dette er lite kjent, men mange såkalt streite personer kjøper narkotika i sentrum. For dem fungerer høye bøter avskrekkende.

I 2010 ble det registrert nesten 2000 narkotikasaker rundt Jernbanetorget. I 2014, da politiet var der permanent, var det 247 saker. Før kunne flere hundre rusavhengige samle seg der. Vanlige folk følte til tider stor utrygghet ved dette, sier Andersen. Selv mener han at de aldri har hatt noe særlig å frykte. Likevel var oppdraget fra 2011 å gjøre sentrum trygt for publikum. Åpenlyst salg og bruk av narkotika skulle også forhindres.

Når politimannen holder foredrag har han med seg bilder av Jernbanetorget før og etter 2011. Noen innvender at rusmiljøet bare har flyttet seg litt opp i sentrum. I Brugata og Storgata kan 20-30 personer fra rusmiljøet være samlet. Dette er det området politiet har gitt mest oppmerksomhet i senere tid.

Den målrettede innsatsen mot de åpne rusmiljøene har ingen sluttdato. Andersen kaller det ikke en aksjon. Der byrådet sier at det åpne rusmiljøet er halvert, mener Andersen at bare en tredjedel er igjen i sentrum. Samtidig erkjenner han at rusproblemene ikke er borte.

– Uteseksjonen sier at mange rusavhengige holder til i sin egen bydel. Der er det mindre risiko for å bli oppdaget av politiet. For øvrig er mange gamle travere i rusmiljøet aldri blitt vist bort.

Vi spør to tilfeldige =Oslo-selgere. Ingen av dem har opplevd bortvisning fra Oslo sentrum. Politiet føler seg ikke alltid som rett etat for de rusavhengige. Det er mye psykiatri og andre helseproblemer i miljøet.

Andersen i politiet mener at dialogen mellom ulike rustiltak i Sentrumssamarbeidet er viktig, selv om aktørene har ulike dagsordener. Han nøler med å kreve noe bestemt fra politisk hold. Men han har et ønske:

– Det må bli tverrpolitisk enighet om hva som skal gjøres. Legg partipisken til side og ha ett mål: å hjelpe de narkomane.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2015.

«Mamma, jeg tror jeg er svakest i barnehagen».

Min eldste sønn sitter ved middagsbordet og kikker ned på de få ertene som er igjen på tallerkenen. Pappaen hans og begge brødrene har gått fra bordet. Jeg holder på å rydde inn i oppvaskmaskinen. Så det var derfor han ble sittende, tenker jeg, for han liker jo ikke erter. Ikke pleier han å sitte lenge ved middagsbordet heller. Men nå gjør han det. Med øynene festet på ertene forteller han meg at han er den aller svakeste av guttene i barnehagen.

Hva tror du jeg gjorde? Impulsen er selvsagt å feie det bort. Eller hevde det motsatte. Ta rundt ham og si at selvsagt er han ikke er svakest. Du er jo sterk som en bjørn, gutten min! Kanskje jeg til og med kunne bryte håndbak med ham og la ham vinne. Det er impulsen. Fordi jeg som mor ikke tåler å høre dette. Fordi jeg som mor vil få ham til å føle seg bedre, beskytte ham, og tenke at han er en av de sterkeste. Dette er mitt behov. For jeg tåler ikke at han er svakest, det er ikke til å bære. Da vil han ikke klare seg her i livet, da har jeg feilet som mor.

Men stopp litt … hva skjer hos sønnen min da? Jo, han må enten insistere på at det er sant («men jeg er svakest, mamma!»). Og så ville vi hatt jo-nei-leken helt til han hadde gitt seg, fordi det ikke var til å tåle at han var den svakeste. Eller han hadde vunnet over meg i håndbak og smilt seierstolt, selv om han visste at jeg egentlig var sterkere. For å glede meg. Hva hadde han lært? At det ikke er lov til å være svakest. Og at selv om han vet det, så er det ikke lov til å si det. Så han hadde trykket ned den vanskelige følelsen og latet som om han var sterk. Fordi han var svak, helt på ekte, hadde han kanskje begynt å kompensere for den manglende styrken på andre måter. Ved å bli utagerende og voldelig. Eller klovnen i gjengen. Eller en mobber. Kanskje.

Jeg kunne også reagert på en annen måte. Jeg kunne ha sett medlidende på ham og gitt ham all min sympati: «Men i all verden, gutten min! Tror du virkelig det? Har de andre gjort deg noe?». På den måten hadde jeg gjort ham enda mer stakkarslig enn han var. Han hadde trolig måttet trøste sin melodramatiske mor og si at det ikke var så farlig, eller kanskje han hadde tatt hele utsagnet tilbake. En annen gang hadde han voktet seg vel for å sette i gang denne tårepersen eller bli skvist i stykker av sympati.

Så hvordan reagerte jeg? På dette tidspunktet hadde jeg noen år med gestaltterapi på baken. Fordi han hadde problemer med språk og sosialt samspill, hadde jeg snakket om ham med terapeuten min flere ganger. Jeg var fortvilet. Jeg syntes synd på ham. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg skammet meg over ham. Og jeg skammet meg over meg selv fordi jeg skammet meg over ham. Det var fryktelig komplisert og vondt å innrømme. Og samtidig forløsende da jeg endelig kom til denne konklusjonen. At jeg skammet meg.

Sånn er det, og særlig i vårt vestlige samfunn, at barna er vår stolthet og vår ære. Prinser og prinsesser skal dyrkes frem. De skal utvikle sine unike talenter og glede verden med sin tilstedeværelse. Jeg fikk en sønn som ikke var som de andre i barnehagen. Han ble løpt fra av de andre på alle felt, gikk for seg selv og ante ikke hvordan han skulle prate ordentlig eller leke med de andre. Da var det noe galt med meg også. Hvor hadde jeg feilet? Var det tapetløsningsmiddelet jeg pustet inn da jeg var noen uker på vei? Hadde vi ikke stimulert ham nok? Jeg var misunnelige på alle foreldre med «normale» barn.

Min mann og jeg var løsningsorienterte. Vi gjorde alt hva vi kunne for å «tøffe opp» sønnen vår og forandre ham, så han skulle blende mest mulig inn med de andre. Vi glemte det helt vesentlige: Å godta ham som han var. Han ble ikke akseptert borte, og han ble ikke akseptert hjemme. Dermed gikk det utover den vaklende selvtilliten hans. Han ble et prosjekt som måtte jobbes med. Det var ikke greit å være seg selv. Som mor gikk det på mitt eget selvbilde løs. Jeg, som alltid hadde vært verbal og sosialt sterk, hadde aldri regnet med å få en sønn som var det motsatte.

Det er jo sånn livet ofte peker nese til oss. Vi tror vi har kontroll, vi tror vi kan planlegge, forberede oss, løse alt. Så glemmer vi at livet ikke er en dag på kontoret. Det er organisk og uforutsigbart. Alt utenom «her og nå» er en illusjon. Nettopp derfor kan du like gjerne akseptere situasjonen din slik den er, akkurat nå.

Denne oppdagelsen kom til meg en dag i terapirommet. Jeg satt der og gråt for tiende gang: «Jeg klarer ikke å hjelpe ham! Hvordan kan jeg gjøre ham sterkere! Jeg må ordne opp i dette!» Min kloke, tålmodige terapeut ba meg om å forestille meg at sønnen min satt i den tomme stolen til venstre for oss. Det kommer ikke til å ha noen effekt, sa jeg, han er jo ikke her. Hun insisterte på at jeg skulle prøve. Og brått var han visst der likevel. I løpet av noen sekunder hadde jeg manet ham frem. Nå satt han der, i stolen ved siden av, og så på meg med de store, brungrønne øynene sine. Som grumsete vann som jeg ikke klarte å rense opp i. Der og da forsto jeg at det skulle jeg heller ikke gjøre. For det var sånn han var skapt. Alt han trengte var min støtte. Min aksept. Tårene strømmet nedover kinnene. Så sa jeg det høyt: Du må få være akkurat som du er. Da lente terapeuten seg fremover på stolen og sa et rungende: Ja!

Denne aha-opplevelsen er en av de sterkeste jeg har hatt, og den omfattet mer enn situasjonen med min sønn. Det var ikke bare ham jeg sa dette til, «du må få være som du er», det var til meg selv også. Og til alle menneskene i livet mitt. De må få være den de er. Og jeg må få være den jeg er. Først da kan vi ha ekte møter. Først da kan vi tilføre hverandre noe viktig. Kan vi ikke det, er det ingenting å gjøre med. Leave it! Bruk energien på en av de andre menneskene der ute. Det er langt mindre krevende enn å prøve å forandre en person. Det er sannelig tøft nok å få seg selv til å endre mening, om du ikke skal begynne med andre også.

Tilbake til episoden på kjøkkenet: Jeg kjente altså på impulsen om å løfte sønnen min opp mot taket, la ham vinne i håndbak, nekte for at han var svakest. Samtidig visste jeg at det ikke var riktig. Jeg konsentrerte meg om å puste og stå i ubehaget, kjenne på kvalmen og den lille hjertebanken. Så sa jeg med rolig stemme: «Ja. Du er kanskje det».

Stillheten etterpå. Nesten uutholdelig. Konsentrere seg om å puste. Enda sterkere impuls om å la ham vinne, løfte ham opp, blånekte. Nei da, gutten min, du hørte feil! Selvsagt er du ikke svakest! Du er sterkest i verden! Fordi du er min sønn, og jeg skal lære deg å slåss og bære deg på gullstol gjennom hele livet! Men det ville vært en løgn. Selv om han bare var 5 år, ville han ha visst det.

Jeg orket ikke å se på ham. Etter en stund hevet han hodet og sa: Men noen må jo være svakest også, mamma. Ja, sa jeg. Fremdeles var jeg småkvalm, men stemningen ble litt lettere. Forsiktig la jeg til: Selv om de andre har sterkere muskler, kan det jo være du er sterkere i noe annet? Jeg lot ham selv komme frem til at han var best i puslespill. Det ble hans sannhet, og ikke min. Han fant selv ut at han ville begynne å trene. Ikke karate eller noe sånt, det var ikke for ham, men kanskje fotball. Noe han kunne bli god i. Da snakket vi litt om viktigheten av å øve seg. Og å ha det gøy.

Inni meg lever det en tigermamma som vil at barna skal bli best i alt. Selv har jeg nesten aldri gjort noe for moro skyld. Jeg hadde ikke mange talenter, men de få jeg hadde utviklet jeg til fulle. Mine foreldre har aldri vært spesielt ambisiøse, verken på sine egne eller mine vegne. Jeg har bare alltid hatt denne målrettetheten i meg. Det betyr ikke at jeg skal overføre det på mine barn. Tigermammaen sitter i bur, det er best sånn. Barna må få ha sine egne ambisjoner eller ikke-ambisjoner. De er selvstendige vesener, ingen forlengelse av meg. Heldigvis!

Min sønn har blitt en habil fotballspiller. Det skjedde noe magisk da vi lærte oss å akseptere ham. Han fikk bedre selvtillit. Det ga gode ringvirkninger. Og det var bra for ham å begynne på skolen. Barn er ulike. Anarkiet i barnehagen var ikke for ham. Før han begynte på skolen hadde vi gått så langt som å ha møte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Jeg vil så gjerne hjelpe ham, sa jeg, jeg vil at han skal ha all den støtten han kan få. Jeg glemmer aldri ordene til den kloke kvinnen vi pratet med. I stedet for å fortsette utredningen av ham, begynte hun å snakke om hvor trang firkanten i dagens samfunn er. Hvor lite som skal til for å falle utenfor. Hvordan halve familien hennes sikkert ville fått en diagnose hvis de var barn i dag. Og om hvordan en eventuell diagnose ville være som et fortegn foran navnet hans bestandig. Ønsket vi virkelig det?

Nei, det gjorde vi ikke. I dette tilfellet var det helt riktig å ikke forfølge saken videre. I dag er han en av de beste i klassen, faglig sett. Han har venner, gutter som er litt rare og forsiktige, som ham selv. Han har funnet sin flokk. Han blir alltid satt til å ta seg av de nye klassen, for da vet lærerinnen at de blir tatt godt vare på. Jeg tenker at min sønn vet litt om å være utenfor, som han tar med seg videre. Det er ikke nødvendigvis bare skadelig med sår fra oppveksten. Det kan skape empati og fellesskapstenkning. Dessuten har sønnen min innsett viktigheten av å øve. På den måten blir han som regel like flink som de andre, selv om han ikke er det største talentet. Det tar bare litt lenger tid. Dette har han fått lov til å finne ut av selv. Han har fått hjelpe seg selv. De aller fleste mennesker vil hjelpe seg selv, også barn. Det gir verdighet. Verdighet er viktig for selvbildet. Og selvbildet er viktig for livskvaliteten.

Vi er lært opp til å tenke at ubehag er feil. Det er dette vi lærer videre til våre barn. Vi skal være positive. Vår egen lykkes smed. Ha det gøy, utvikle våre talenter, være en lykkelig familie, dra på eksotiske ferier, bygge perfekte reder med rådyre designerkvister. Det er ikke rom for de vanskelige følelsene. Sykdom skal vi slåss mot, det har ikke noe i vårt univers å gjøre. Tenk positivt, så løser alt sammen seg. Bøker om «lykkekoder» og om hvordan du kan bli din egen lykkesmed. Lykke har blitt et krav og en menneskerett. Har du det ikke bra, er det noe galt med deg. Da får du shoppe, reise utenlands, bruke narkotika, melde deg på en realityserie, drikke, spille, se på porno, ta lykkepiller. Alt for å slippe å kjenne på de vanskelige følelsene. Sorg, skam, skyld, angst.

Alt for ikke å lytte til stillheten, din indre stillhet, som er det eneste stedet der du kan få informasjon om deg selv. Ekte informasjon. Vi lever i et angstfylt og avhengighetsskapende samfunn, der vi gjør alt for å unngå det vanskelige, alt for å slippe å kjenne, tenke, stå i. Før eller senere innhenter det deg. Du kan ikke rømme fra deg selv for alltid. Det er som å tisse i buksen for å bli varm. Det hjelper der og da, og så blir det mye verre etterpå. Kaldt og trangt og stikkende og skamfullt og vanskelig å komme seg ut av. For det som er inni der, alle følelsene, forsvinner ikke. Det blir som en trykkoker innvendig. Etter hvert begynner lokket å røre på seg, og det blir vanskeligere og vanskeligere å kontrollere det økende trykket. Så ikke ta vekk ubehaget fra verken deg selv, barna eller menneskene rundt deg.

Ubehag er ikke feil. Det er en veiviser. En naturlig følelse. Livet er ubehagelig til tider. Det gir også en mulighet for læring og utvikling. Utvikling skjer når du klarer å akseptere det som er. Det er livets logiske og uforklarlige magi.

Teksten er hentet fra Kristine Storli Henningsens nye bok «Antisuper».

Erlik-selger Ole André Bottegaard var litt for kjapp på skolen. Så gikk det utfor.

– Litt om deg?
– Jeg begynte å eksperimentere med stoff i 14-15 årsalderen. Så ble jeg arrestert for å kjøpe hasj. Siden jeg var under den kriminelle lavalder ble barnevernet og utekontakten kobla inn. De sa fra til rådgiveren på skolen. Jeg følte meg veldig stempla, mistrivdes og fikk angst og depresjoner. Jeg slutta på videregående. Etter hvert fikk jeg diagnosen schizofreni. Ingen medisiner hjalp. Jeg isolerte meg og brukte ikke stoff igjen før jeg var 28. Da ville jeg ta opp skolen selv om jeg fortsatt var syk. En bekjent av meg brukte heroin og tilbød meg det. Da forsvant all angst, depresjon og stemmene jeg hadde i hodet. Det ble en måte å medisinere meg selv på. Jeg fullførte videregående og hangla meg gjennom sosiologi og arkeologi på universitetet. Jeg drømte om å bli samfunnsforsker.

– Hvordan hadde du det på skolen før du ble stemplet som narkoman?
– I begynnelsen var jeg veldig flink og kjapp i forhold til de andre elevene. Læreren min nekta meg å lese og regne for mye. Da mista jeg interessen og syntes voksne var slemme. Jeg ble opprørsk og ga faen, dessverre. Amfetamin brukte jeg så og si hver dag en periode. Jeg føler at det var med på å gi meg alvorlige psykiske problemer. Det er kanskje det farligste stoffet av alle. Det ødelegger hjernen, og det gjør ikke heroin. Senere har jeg tatt IQ-test hos psykolog. Jeg ligger blant de fem prosent øverste i samfunnet i poengskår.

– Hvordan har du det nå?
– Jeg hører ingen stemmer og er kvitt schizofreni-diagnosen. Mange ganger har jeg prøvd å ta meg sammen. Jeg forteller sannheten; at jeg har rusa meg og vært nykter så og så lenge. Det hjelper ikke i møte med arbeidsgivere. Da blir jeg motløs og får tilbakefall. Nå har jeg begynt på metadon og har det bedre. Dessverre har jeg søkt om uføretrygd fordi ingen vil ha noe med meg å gjøre i arbeidslivet. Den nye drømmen min er å bli lærer. Det er lov å jobbe litt ved siden av uføretrygd. Jeg vil gjerne ta videreutdanning i pedagogikk.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg pleier å stå opp klokka seks og gå til Frelsesarmeens tiltak Jobben. Der fikser jeg gamle møbler. Det er all right. I ettiden begynner jeg å selge =Oslo. Etter 3-4 timer drar jeg hjem til kjæresten. Jeg pleier å lage middag selv. I det siste har jeg hengt meg opp i fajitas. Jeg fyller dem med grønnsaker og kjøtt og lager forskjellige sauser.

– Hvor bor du?
– Jeg bor for det meste hos kjæresten, men har egen kommunal leilighet på Ullevål. Folk oppfører seg ikke så bra der. Moren min fant en sprøyte i heisen. Heisene pleier forresten å være ødelagt. I vår brøt noen seg inn i kjelleren og bodde der. De stjal posten vår. Jeg har aldri bodd utendørs. Som ung ble jeg kasta ut hjemmefra en gang. Heldigvis hadde jeg en venn som kjente redaktøren i Gateavisa. Der fikk jeg sove. Jeg har også bodd på hospits. Der gjaldt det å holde seg for seg selv, og ikke vise andre at du hadde noe av verdi. Det var mye stjeling.

– Hva gjør deg lykkelig?
– Små ting. Fine ord fra kjæresten. At noen smiler til meg når jeg står og selger blader.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2015. 

I 2010 møtte vi Veronica Orderud i fengsel. Kan man være lykkelig når man er fanget? 

Det er gått ti år siden Veronica Orderud ble dømt til 21 års fengsel for medvirkning til overlagt drap. Hun har sittet innelåst i ti. Ti år uten å gjøre det hun vil, spise det hun vil, være det hun vil. Ti år med – ja, med hva? Hva tenker et menneske som er dømt, men som selv bedyrer sin uskyld?

– Du virker inntakt med livet?

– Jeg tror menneskene klarer det de må klare, sier Veronica. – Menneskeheten hadde ikke bestått om den ikke hadde tilpasset seg. Det har jeg også måttet. Nå klarer jeg å stenge ting ute, fordi jeg har bygget murer rundt meg selv. Før var jeg mer sårbar.

– Er du bitter?

– Jeg var gjennom bitterhet og sinne de første årene. Det ble en slags sorgprosess. Jeg bestemte meg for at dette skal jeg klare. Jeg skal komme ut som et bedre og sterkere menneske. På veien måtte jeg suge til meg alle de erfaringene jeg kunne. Ingenting er bortkastet, tenker jeg. Alt former deg, og alt kan være til nytte i en eller annen sammenheng. Man blir preget av sine erfaringer. Likevel må jeg føle at jeg kan stå inne for den personen jeg er. 

– Synes du livet er urettferdig eller får man som fortjent?

– Det der har jeg tenkt mye på. Ja, selvfølgelig føler jeg at livet er urettferdig.

– Har du fått som fortjent?

– Nei! Jeg har ikke fortjent å sitte i fengsel, men hvor ofte får menneskene det som fortjent? Du har dem som beviselig er onde. Som ikke får noen straff selv om de har ødelagt livet til andre personer, og kruser videre.

– Du blir også sett på som ond.

– Ja. I et humorprogram rett etter saken ble noen fjortenåringer spurt på gaten om ondskap. De svarte: Veronica Orderud – hun er ond. Den gang opplevde jeg det som veldig, veldig sårende. Men, hadde jeg stått utenfor ville jeg kanskje tenkt det samme? Man er dømt. Ingen røyk uten ild. Det er sikkert tilfelle – ikke sant?

– Krever det mot å være deg?

– Ja, det gjør det. Jeg synes livet av og til er tøft, men nå tør jeg stå for den jeg er. Før var det å bli gjenkjent ganske plagsomt. Da brukte jeg å sette nesen litt i sky for å beskytte meg selv. Det er bedre nå. Jeg er også mindre redd for å si hva jeg mener. Folk kan le av meg, men so what? Så er det trygt å vite at man klarer å snu det negative til noe positivt. Jeg har vært veldig bevisst på dette å ta vare på meg selv for ikke å bli deprimert. Det er veldig lett å bli klagende og passiv her. Du lærer deg også til å tenke annerledes når du sitter inne lenge. Da er du nødt til å finne roen i din ensomhet. Noe jeg ikke takler så bra er hvis mine rutiner forkludres. Da kommer jeg i ulage, og det kan ta lang tid å finne igjen roen.

– Hadde du ro som liten?

– Ja, jeg tror det. Jeg likte å sitte alene å lese. Så har jeg alltid vært flink til å lage min egen fantasiverden. Jeg liker å tenke i bilder. Det har hjulpet veldig. Kall det gjerne dagdrømmer.

– Føler du fortsatt kjærlighet til din mann, Per Orderud?

– Jeg er glad i Per, men det har gått mer over i vennskap. Vi lever vidt forskjellige liv, og takler dette på helt ulike måter. Per kan fremstå som litt asosial, og fokuserer på ting som jeg er nødt til å fortrenge.

– Som?

– Det vanskelige i denne situasjonen. All ydmykelsen som det å bli visitert, være overvåket. Det legger jeg ned i en skuff, og der blir det. Når jeg er på permisjon suger jeg til meg energi, mens han drar med seg alt dette negative. Da blir min fritid forurenset. Så liker han å reise opp på Orderud gård. Der synes ikke jeg er noe hyggelig.

– Per Orderud kan for omverden fremstå som traust og litt kjedelig. Hva så du i ham?

– Jeg kommer fra en bakgrunn med mye turbulens, og jeg var derfor opptatt av å leve veldig annerledes. Jeg søkte noe som var trygt og harmonisk. Jeg husker første gang jeg traff Per. Han hadde gjort et forsøk på å pynte seg med en utvasket cordfløyelsbukse og lakksko, som han spankulerte med rundt i fjøset. Det ble veldig intenst i starten, fordi jeg følelsemessig var mye alene. Da jeg skulle flytte opp dit for praksisperioden i veterinærstudiet husker jeg faren til Kristin, min stesøster, sa til meg: Ja, nå flytter du ut, og kommer ikke tilbake. Da ble jeg livredd. Det var på tide aldersmessig, men jeg hadde ingenting. Absolutt ingenting. Hva gjør jeg nå? Den eneste jeg hadde med meg var en lånt seng fra loftet til bestemor, som luktet mugg. Og det ble etter hvert ganske så trist å sitte der oppe på den gården med arbeidstider som var helt ukurante. Man måtte være i fjøset før klokken seks om morgenen. Ikke hadde jeg råd til å ta toget til Oslo. Ikke hadde jeg tv. Da ble det til at jeg gikk der og snakket med Per.

– Så det å snike på toget…

– Det har jeg aldri turt å gjøre. Jeg er så pysete.

– Hva var ditt første inntrykk av gården og Pers foreldre?

– De var veldig tradisjonsbundne. Det var som å komme 50 år tilbake i tid. Man treffer jo eldre mennesker som er vitale, energiske og opptatt av det som skjer, ikke sant? Foreldrene til Per levde i sin egen lille verden. I ettertid ser jeg at dette livet var feil for meg. Feil fordi jeg har en helt annen frihetstrang. Jeg kunne ikke forsette som jeg gjorde, men rakk ikke å ta noen konsekvenser før drapene skjedde og jeg havnet i en helt annen situasjon.

– Hva hindret deg i å ta det så etterlengtede steget over dørstokken og ut i livet?

– Det var mange forhold. Som liten var jeg mye hos bestemor i Arendal. Hun var veldig aktiv i bedehusmiljøet, og innpodet meg med ideer som jeg nå innser var helt håpløse og som hindret meg i å komme fri. Så både andres forventninger og mine egne spilte en stor rolle. Jeg hadde denne merkelige forestilling at sånn skulle jeg leve livet mitt. Men jeg taklet det ikke. Lillesøsteren min er blitt opptatt av energier etter at hun fikk MS (Multippel sklerose). Hun følte en tung energi på gården. En følelse jeg levde med i alle år uten helt å skjønne det. Jeg gikk alltid rundt og var deprimert, trist eller hadde hodepine. Energien bare sugde seg ut av meg. Jeg hadde også en idé om at jeg skulle bli friere og mer selvstendig etter at jeg giftet meg. Men jeg var jo ikke fri i det hele tatt. 

– Er du fri nå?

– Ikke fysisk selvsagt, men psykisk er jeg det. Man har jo en forestilling om at familien skal backe og støtte hverandre. Få frem det beste. Min familie var ikke flink til det. Der var det ingen ros eller oppmuntring. Moren min var veldig uselvstendig, og levde i et fryktlig problemfylt ekteskap med mye vold. Det så alle vi barna. Det er først nå vi forstår mer av hva det har gjort med oss. Det var heller ikke mamma som brøt ut av ekteskapet, men min stefar. Han fant en ny dame. Måten mamma taklet bruddet på, til tross for all utroskapen og brutaliteten, var i mine øyne helt håpløs. Hun oppførte seg tøvete, og havnet også i et liv hun ikke hadde valgt.

– Men de færreste tar valg. De sklir inn i livet.

– Ja, man blir liksom bare dratt med i ett eller annet. Så sitter man der, og så er det fryktelig vanskelig å komme ut, selv om man forstår at man ikke vil være der.

– Som var tilfelle for deg.

– Ja, det var det. Mamma giftet seg ikke med min biologske far da hun var gravid med meg. Det tok langt tid å forstå at det var befengt med så mye skam. Jeg ble adoptert av min stefar, mens min far ble skjøvet ut i kulden – og aksepterte det. Så den relasjonen ble jeg frarøvet. Hadde det ikke skjedd, kunne ting sett veldig annerledes ut.

– Hvordan da?

– Jeg merker at skal jeg relatere meg til menn, er det noe som mangler. Det å ha et farsforhold er veldig viktig for kvinner.

– Følte du deg utenfor?

– Ja. Man føler det i ryggraden når noe er galt. Det følte jeg. Jeg var annerledes i min væremåte, og så annerledes ut.

– Hvor gammel var du da du fikk vite om din biologiske far?

– Offisielt da jeg skulle konfirmeres. Det ble også helt feil at det var faren til Kristin som fortalte det. Jeg sliter ennå med at ikke mamma tok det ansvaret. Hun mente at jeg ikke behøvde å vite noe. Det synes jeg er ganske ille. Jeg fikk aldri truffet min far før han døde. Da var jeg 19 år. Jeg har to halvsøsken som jeg skriver med, og det er morsomt å se hvordan vi ligner.

– Smittet usikkerhet til moren din over på deg?

– På en måte, ja. Selv om vi barna kom til den erkjennelsen at sånn skulle vi i alle fall ikke bli.

– Likevel ble du som din mor?

– Ja. Per tok hånd om alt. I forhold til økonomi og forsikringer var jeg helt uselvstendig, men den gangen var jeg helt annerledes. Mine behov var også annerledes.

– Hva var behovene dine den gang?

– Trygghet. Det var trygt at han var så mye eldre, og virket så harmonisk. 

– Er du manipulerende?

– Jeg oppfatter meg ikke som manipulerende, men mange har sagt det. Særlig i rettssakene, at jeg var manipulerende i forhold til Per. For å være manipulerende må man ha et ønske om å oppnå noe. Som å kontrollere andre. Per og jeg er veldig ulike, og dette ble feiltolket.

– Hvordan da?

– Det fremsto som om jeg styrte og manipulerte Per. Det var ikke tilfelle. Vi var og er likeverdige. Jeg kan sikkert fremstå som sterk, bestemt og selvsikker i min væremåte. Jeg er alt dette, men jeg kan også føle det motsatte. Jeg er imidlertid flink til å skjule det siste.

– Hvorfor det?

– Jeg er redd for å vise svakhet. Derfor fremsto det hele tiden som om jeg var den sterke i forholdet. 

– Er du en person som kommer i konflikter med dine relasjoner?

– Nei, jeg er konfliktsky. Flink til å unngå problemer. Jeg gjør det jeg kan for å unngå bråk.

– Likevel kom du opp i en av norgeshistoriens mest medieomtalte rettssak?

– Ja, og det fikk jeg irrasjonelle reaksjoner på. Jeg er så dårlig på å takle det. Jeg visste ikke hvordan … Jeg hadde reaksjoner som ble feiltolket. Litt mye galgenhumor og latter på feil steder.

– Hadde du uflaks?

– Nei, du kan ikke kalle disse dommene eller rettssakene for uflaks. Skulle jeg snakke om uflaks måtte det være det at jeg fikk praksisplass på Orderud gård.

– Din mor tok ett barns parti. Ditt.

– Kristin har hatt mye problemer under oppveksten med rus. Hun stjal og var veldig manipulerende. Det var ikke så enkelt at mamma bare tok mitt parti. Det var ting som ble sagt og gjort fra Kristins side, og hun valgte bort mamma først. Mye av det kom ikke frem. Jeg vet også at mamma sliter med at hun og Kristin ikke har kontakt, men ingen kan tilgi Kristin for det hun har gjort.

– Hva har hun gjort?

– Sørget for at jeg sitter her, og splittet familien.

– Hvorfor ville hun gjøre det mot deg?

– Det var nok ikke tenkt sånn i utgangspunktet. Kristin sto i fare for å miste all kontakt med sønnen sin på grunn av rus. Hennes plan var at jeg skulle overta omsorgen for sønnen for da kunne hun ha ham uten at barnevernet visste det. Det sa jeg nei til. Dette var et halvt år før alt skjedde. Kristin ble plukket opp av politiet i en annen sak på grunn av noen våpen. Under fengslingen fikk hun abstinenser, og følte seg dårlig. Hun mente at politiet burde snakke med oss for å gå fri selv. Det var greit det, men så begynte politiet å presse henne. Klart det blir ubehagelig å være på glattcelle etter en lang stund. Da sa hun at disse drapene ble planlagt lille julaften. Så utviklet det seg der ifra. Hun skyldte ikke på meg. Det var ikke så enkelt.

– Hvordan er din verden?

– Da tenker jeg ikke på at jeg sitter i fengsel, og i denne situasjonen. Da koser jeg meg med en bok, ser på fjernsyn eller bare sitter og tenker på noe hyggelig og positivt. Det er viktig å beskytte seg selv og sitt her inne fordi det er så mange som har rett til å trå deg så nært.

– Har du følt klaustrofobi?

– Ikke nå, men den første måneden jeg satt i varetekt hadde jeg den følelsen. Etter en stund blir det å være innelåst det normale. Man begynner å føle seg trygg på det lille rommet, og det er skumlere å gå ut. Jeg var så heldig å få hjelp for å takle det bedre. Tenk deg, du blir tatt ut av en normal situasjon, og satt inn i noe som absolutt ikke er normalt. Nå klarer jeg ikke å slappe av før døren er låst.

– Ikke?

– Nei, først da kan jeg puste ut og er meg selv i min egen lille verden som ingen andre her tar del i.

– Er du bekymret for morgendagen?

– Klart jeg er det, hvis jeg tillater meg å være ærlig mot meg selv. Jeg skyver det jo litt foran meg, for jeg er nervøs i forhold til hva som vil skje. Om jeg takler det. Om folk vil møte meg. Om noen kommer til å tørre å gi meg en sjanse. Ja, jeg er redd for at andre skal fordømme meg åpent, og skal gi uttrykk for hat. Hvordan skal jeg takle det?

– Har du noe frykt i livet ditt i dag?

– Kunsten er ikke å tenke på det. Du må igjennom så mye inngripende og ydmykende. Det kan du ikke problematisere, for da takler du det ikke.

– Du må ha hatt lyst til å dø på et tidspunkt.

– Selvfølgelig. Det har vært perioder hvor jeg har tenkt på dette hver dag. Dette orker jeg ikke mer. Blir det ikke bedre, så gir jeg opp.

– Hvordan skulle du ta livet av deg?

– Det er det som litt problemetisk da. For jeg har selvfølgelig tenkt på det også. Jeg er veldig opptatt av å se pen ut når jeg dør. Ha, ha. Jeg kan jo ikke skyte meg, for det ville være veldig lite vakkert. Så da blir det tradisjonell kvinnemåte med overdose av tabletter.

– Det er ikke så lett å få fatt på det her inne.

– Vel, vil man, så klarer man det.

– Har du noen svakheter?

– Jeg kan være fæl til å sladre. Jeg blir fort dratt med. Jeg er også flink til å dømme andre, og tar meg i nakken og sier: Hva er det du holder på med nå? Så har jeg alltid vært livredd for misunnelse. Det har nok med at jeg oppfattet mamma som misunnelig. Hun var veldig opptatt av hva andre hadde, og som ganske liten synes jeg det var ekkelt. Under rettssaken påsto en bekjent at jeg var misunnelig. Det tok jeg så tungt. Tyngre enn noe annet, for jeg investert så mye i nettopp ikke å være det. Vet du, det der irriterer meg enda.

– Når du våkner opp om morgenen og ser deg selv i speilet, hva tenker du?

– Ja, ja, det er jo ikke så ille. Jeg trykker meg ikke ned og sier: Uff, jeg er så stygg. I dag kommer alt til å bli helt håpløst. Jeg prøver å se det positive.

– Liker du det du ser?

– Ja, jeg er ganske fornøyd med meg selv. Det har nok med at jeg liker å trene. Da blir man glad i kroppen sin, og når ting fungerer gir det glede. Når jeg står på tredemøllen tømmer jeg hodet. Det er naturlig at livet setter spor. Nå ville jeg ikke forandret på noe. Det kunne vært verre. 

– Hva gleder deg?

– Å ha lykkelige stunder, men hva er lykke? Man går jo ikke rundt og er lykkelig i en sånn evig rus. Så disse små øyeblikkene, som det å gå en tur i Frognerparken gjør meg godt.

– Stoler du på andre?

– Jeg har ingen erfaringer som tilsier at det er så lurt å stole på gud og hvermann liksom. Jeg har blitt skuffet mange ganger, og dolket i ryggen av mennesker som jeg trodde var lojale. Nå er jeg mye mer kritisk.

– Har du noen gang vært uærlig?

   – Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg straks hadde fortalt om den falske kjøpekontrakten og skuddet i bordplaten, men på det tidspunktet forsto jeg ikke hvor viktig det kom til å bli. Ellers er jeg dårlig på å være uærlig bevisst, for jeg er så pysete. Jeg er sånn som aldri ville tørre å smugle i tollen. Da er jeg redd de ville se det på meg. 

– Alle lurer på én ting: Gjorde du det?

– Nei! Men jeg skjønner at man lurer på det når man ser hvordan saken er fremstilt.

– Hva er du takknemlig for i dag?

– For de som har vært med meg hele tiden. Men kanskje det aller, aller viktigste er at jeg har fått styrke til å klare å komme igjennom dette selv. Det har jeg ikke alltid vært så sikker på.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2010.

Hva skiller rusmidler fra medisiner? Hvorfor tas metadon inn i varmen, mens heroin ikke får bli medisin i Norge? Rusforskeren svarer.

Sverre Nesvåg er forskningsleder ved KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest). Tidligere har vi snakket med ham om avhengighet. Denne gangen er temaet medisinering av rusavhengige.

– Hva er forskjellen på det vi kaller rusmidler og lovlige medisiner?
– Medisiner er ikke prinsipielt forskjellige fra rusmidler. De tilhører bare en annen kulturøkonomisk sfære. Rusmiddelbruk er normbrudd, mens medisiner er ment å gi ønskverdige virkninger. Dermed er de samfunnsmessig høyverdige. Avvikere bruker narkotika, de syke bruker medisiner. Vi klarer ikke å bestemme oss for om noen folk primært er syke, eller om de er avvikere. For å kunne ta i bruk noen medisiner i behandling, må vi først definere brukerne som syke.

– Er ikke rusbruk ofte selvmedisinering mot diverse plager?
– Ofte bruker folk rusmidler for å slappe av, redusere smerte, sovne raskere og så videre. Det er effekter man også ønsker å få av mange legemidler. Når det begynner å få veldig negative konsekvenser defineres det som rusmiddel. Det er ingen tvil om at det er et kulturelt element i dette. Vi påvirkes av hvordan kulturen definerer stoffet og brukerne. Mange kjemiske stoffer brukes både som rusmiddel og legemiddel, for eksempel bensodiazepiner. For mange år siden intervjuet jeg gamle avholdsfolk som gikk i losjen og sverget avholdsløftet om kvelden. Etterpå gikk de hjem og drakk litt konjakk som medisin før de la seg. De så ingen selvmotsigelse i det.

– Metadon defineres som medisin, mens heroin kalles rusmiddel. Er metadon mindre skadelig?
– Det er et høyst betimelig spørsmål. Prinsipielt er det ingen forskjell på metadon og heroin. I debatten om heroinassitert behandling framstilles heroin som om vi tar et rusmiddel og putter det inn i feil sfære, som medisin. Stoffenes farlighet i seg selv er vanskelig å isolere fra alt annet som påvirker farligheten. Skadervirkning har mye med omstendigheter og inntaksmåte å gjøre. Hvis du injiserer metadon vil de fleste si at du har brukt et skadelig rusmiddel. Hvor farlig et rusmiddel er, handler også om egenskaper ved brukeren. Har du sosial angst, kan det være livsfarlig å bruke alkohol. Du blir sterkt knyttet til alkohol for å mestre det sosiale.

– Nå går folk på medisinsk metadon i flere tiår. Er det bra for helsa?
– Det vil ganske sikkert føre til økt sykelighet. Men alternativet er at folk dør. Dødeligheten halveres når du går fra illegal heroin til substitusjonsbehandling. Det er et resultat som danker ut all annen medisinsk behandling. Metadon har egenskaper som gjør at det kan inngå i et behandlingsregime. Det kan brukes til å lage en mer stabil livssituasjon, hvor det blir mulig å tilby andre typer hjelp.

– Hvor godt egnet er heroin som et verktøy i behandling?
– Jeg var leder av utvalget som skulle vurdere bruk av heroinassistert behandling i Norge. Vi hadde ingen prinsipielle motforestillinger mot heroin som medisin. På Arbeiderpartiets landsmøte var motstanden formulert som et verdistandpunkt. For meg handler det over hodet ikke om moral. Jeg sier nei til heroin i behandling fordi det er så forbaska upraktisk. Virkningen er kortvarig. Vanligvis gis heroin to ganger i døgnet, før brukeren får med seg metadon hjem over natta. Hadde heroin vært enklere å administrere, ville det vært egnet som medisin. Nå synes jeg heller vi skal rette oppmerksomheten mot andre mulige substitusjonsmedikamenter, som langsomtvirkende morfin som prøves ut i Bergen. Det kan godt tenkes at heroinassistert behandling kan være et effektivt virkemiddel for å få brukeren inn i en behandlingsrelasjon. Men så bør vi ta dem raskt videre til et mer praktisk stoff.

– Hva med de som har gått på heroin siden 1970-tallet og mislyktes både med LAR og medisinfri behandling? Kunne ikke de fått det bedre om de fikk heroin?
– Her er det et paradoks. De som ikke klarer LAR-regimet med metadon, har ofte en veldig ustabil livsstil. Når du er ustabil i LAR, hvordan skal du da bli stabil i heroinbehandling? Du skal møte opp flere ganger om dagen, hver eneste dag året rundt på ett bestemt sted. Noen synes det er vanskelig nok å forholde seg til kontrollregimet rundt metadon. Heroinregimet er enda strengere.

– Der det fins heroinklinikker, hva synes brukerne om å måtte møte opp flere ganger om dagen?
– Den danske brukerforeningen sier det er en livsstil de absolutt ikke ønsker. Ved en heroinklinikk i København undersøkte de hvor brukerne bodde. 75 prosent bodde under 2 kilometer fra klinikken. Bare slik klarte de å være i programmet. I Århus opplever de at brukerne henger på et gatehjørne i nærheten mellom injiseringene. Brukerne låses fast i en dagsrytme som de opplever som en enorm tvangstrøye. Selv ønsker de å kunne ta med heroinen hjem og sniffe den. Det våger en ikke å tillate noen steder i verden, på grunn av spredningsfaren. Men det samme kan jo også sies om metadon. Så her har vi nok et paradoks.

– Vi vet at det er mye sidemisbruk med andre rusmidler blant folk som får metadon i LAR. Hvordan er det med de som får medisinsk heroin?
– Det er gjort en stor studie av heroinbehandling i Nederland. Den viste at brukerne brukte mange andre rusmidler ved siden av. I snitt drakk de 5-6 enheter alkohol hver dag. De brukte også mye bensodiazepiner, og halvparten brukte kokain eller andre sentralstimulerende stoffer.

– Vi snakker om folk med ustabil livsstil og mye rus. Men de som overlever slik i flere tiår må vel ha mange ferdigheter?
– Ja, det kreves stor kompetanse for å klare seg. De som har det verst er de som mangler denne kompetansen. De fleste rusavhengige er det vi må kalle ressurssterke, ellers ville de ikke overlevd. Deres ferdigheter, «gatekapitalen», må anerkjennes mer i behandlingssystemet. Vi må spørre hvordan vi kan overføre kompetansen til et rusfritt liv. Rusavhengige bruker strategier for å vurdere og mestre risiko. Jeg har hatt noen herlige runder med innsatte i Stavanger fengsel hvor vi har snakket om dette. Folk synes det er et kjempeinteressant tema. En gang leste jeg en annonse i en kanadisk avis: «Tidligere storsmugler søker arbeid». Det er klart han var en god entreprenør.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge september 2015.

– Litt om deg?
– Mitt navn er Iulian. Jeg er født og oppvokst i Romania, men føler at Norge er hjemlandet mitt. Oldefar var norsk. Så det er kanskje derfor. Jeg er 44 år gammel, og har barn. I Romania satt jeg seks år i fengsel, og ble trakassert av myndighetene. Derfor kom jeg hit, og jeg prøver å etablere meg her.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Jeg lever som hjemløs her i byen, og var så heldig at jeg fikk vite om denne muligheten fra et godt menneske jeg møtte. Alt jeg ønsker meg er et sted å bo, og en jobb her i dette landet. Jeg trenger en jobb som ikke krever altfor gode norskkunnskaper, for jeg driver fortsatt og lærer meg språket. Det kunne være jobb som renholder eller søppeltømmer. Nå selger jeg =Oslo på Hurumlandet, og bor på gata. Lever egentlig fra hånd til munn. Men alt er bedre enn å bli arrestert og slått i Romania.

– Du skriver på norsk også?
– Ja, jeg har skrevet om å være hjemløs. Det er egentlig et dikt. Vil dere trykke det i bladet?

– Selvfølgelig, det blir jo en del av intervjuet nå.
– Bra. Dette heter «Bor på gata»:

Jeg hører at naturen spiller. Jeg ser at den lever.
Men jeg røyker og drikker kaffe alene med tankene mine.
Jeg trenger å høre at du synger til meg.
Spiser lunsj med duene hver dag.
Kanskje du vil spise kveldsmaten med meg?
Velkommen inn i mitt liv. Jeg håper du vil komme.
Da blir jeg glad. Da elsker jeg deg.
Vil du ha en hjemløs?

– Jeg synes norsken din er blitt riktig god, Iulian. Takk for diktet, og lykke til!
– Tusen takk. Og tusen takk for denne jobben.

Ida Brænden begynte å selge heroin da hun var 18. Nå selger hun =Oslo.

– Litt om deg?
– Jeg er 36 år. Kommer fra Karmøy. Kom til Oslo for rundt fem år siden. Jeg rømte ifra eksen min, men han fulgte etter.

– Han var ingen grei fyr?
– Nei, han hadde besøksforbud, men brydde seg ikke om det. Takket være politiet i Oslo ble han tatt. Han ble fengslet for mange saker. Han skulle sone i tre og et halvt år fra før av. Da jeg møtte ham i retten, fikk han to år og to måneder for det han hadde gjort mot meg. Han ble dømt for særdeles grov mishandling over lengre tid. Dette er et par år siden. Nå er det så ekkelt, for han er snart ferdig.

– Hvordan havna du i rusmiljøet?
– Der har jeg vært siden jeg var 12-13 år. Nesten alle begynner med hasj, men jeg begynte med piller.

– Hvorfor det?
– Nysgjerrighet. Jeg var nysgjerrig på alt da jeg var liten. Sa noen «ikke gjør det», måtte jeg gjøre det. Så begynte jeg å røyke hasj, og drikke å alkohol. Amfetamin da jeg var 17 år. Så gikk det et halvt år, og jeg begynte med heroin. Jeg begynte å selge heroin da jeg var 18. Reiste fram og tilbake til Oslo og henta. Det finansierte både forbruk og ferie. Jeg hadde det godt i forhold til her. På Karmøy hadde jeg leilighet. Der hadde jeg alt. Mer enn de fleste. Her i Oslo får jeg nesten ikke leilighet.

– Hvordan bor du i dag?
– Hospits. Nå bor jeg på Thereses hus. Der er jeg for tredje uka, så jeg er vel der på nåde. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ikke så lett å få leilighet her. Depositum, vet du.

– Drømmen er en egen leilighet?
– Ja, det hadde løst så mye. Det tror jeg det hadde gjort for de fleste. Å gå i kulden … Jeg har aldri vært syk eller på sykehus tidligere. I løpet av de siste fem årene har jeg sikkert vært innlagt på sykehus ti ganger.

– Fordi du går mye ute og blir dårlig av det?
– Ja, og jeg får betennelser. En gang hadde jeg gått så mye, og måtte operere kneet. Da lå jeg på sykehus i tre uker, for jeg fikk vann i kneet, så ble det betent. Nei, det er ikke noe gøy.

– Hvilket dyr ville du vært?
– En gepard. Jeg har fregner og litt grønne øyne.

– Er du rask?
– Ja, jeg kan være det hvis jeg vil. Når jeg må. Sånn som geparden. Den ligger lenge og er ganske makelig. Men når den skal noe, da løper den. Jeg liker katter også.

– Hvilke superkrefter ville du hatt?
– Å lese tanker og kunne spå framtida. Vite hva folk tenker i forhold til det jeg sier. Noen ganger skjønner du det jo, at det de sier bare er pisspreik. Å vite hva folk egentlig tenker… Jeg har alltid villet vite alt.

– Land du vil dra til?
– He-he. Thailand. Der har jeg vært, men jeg ble fengslet der da jeg var 18 år. Så satt jeg der i ti og en halv måned. Jeg har alltid hatt lyst til å reise tilbake. Eller til Australia.

– Superhelt i din hverdag?
– Moren min og søskenbarnet mitt. Jeg og søskenbarnet har aldri hatt spesiell kontakt. Etter jeg flytta hit har hun besøkt meg. Hver gang hun er her, gir hun beskjed. Jeg tror det var første eller andre gangen vi møttes, at vi begynte å gråte begge to, for det var så godt å endelig få kontakt etter så mange år.

– Skurk?
– Eksen min. Er det noe som er ondt her i verden, så er det han. Det er ikke noe jeg sier for å si det, det er fordi jeg vet det. I hans tankegang finnes ingenting godt. Hvis han vil andre mennesker godt, er det for å vinne noe til seg selv. Det er sykt.

– Eiendel som betyr mye?
– Jeg har hatt mye. Jeg hadde bestemoren min sin ring, men eksen min fikk meg til å bytte den vekk. Den savner jeg.

– Din største drøm?
– Det er faktisk ikke å bli nykter, men å kunne få heroin. Ikke på samme måte som med metadon, men få det på resept og hente det en gang i uka. Så leve et normalt liv, for det går faktisk an, så lenge du har fast tilgang på det. Og å leve med moren min, og hjelpe henne. Jeg føler hun lever livet sitt for alle andre, så jeg har lyst til å gjøre noe for henne.

Teksten sto i =Oslo/=Norge mars 2014.

Erlik-selger André Storhaug forteller om hobbyer og juleønsker.

Nei til myke pakker! Jeg vil ha noe hardt. En god bok, for eksempel. Men ingen skjønner min boksmak. Folk har ikke peiling på hva bra bøker er. De tror det er John Irving og sånne semikvasikere (det er faktisk et ord som står i ordboka). Jeg liker Wheel of Time av Robert Jordan, en serie på 14 bøker. Den er litt fantasyaktig, som Tolkien. Den utfordrer min indre skildring av en drømmevirkelighet. Jeg får trigget en del av fantasien som jeg hadde glemt. Jeg leste bøkene da jeg var 17.

Julenissen sluttet jeg å tro på da jeg var tre, og da jeg var fem leste jeg flytende. Jeg husker ikke hva slags bøker jeg leste da. Faktisk pleide jeg ikke å få bøker til jul. Folk skjønte at de ikke matchet min boksmak. De kunne funnet bøkene på fantasybutikken Outland. Jeg elsker også spillserien Final Fantasy. PC, Playstation, Game Cube … Da jeg var liten hadde jeg Nintendo, sånn 64 bits. Siden jeg fikk den ganske sent var det stort utvalg av spill. Det ble en del ettermiddager foran skjermen. Da Playstation kom begynte jeg å spille sammen med andre. Tekken, Tekken, Tekken. Åh, jeg har gode minner. Hovedpersonen i spillene er ikke en hvilken som helst virtuell skikkelse, det er MEG.

Hvis jeg kunne ønske meg hva jeg ville nå, hadde det blitt en tur til New Zealand. Der skulle jeg startet helt sør i landet med en ryggsekk med turutstyr, og spasert hele veien nord. Ikke tvers over, men langsmed. Jeg liker landskapet og naturen. De massive skogene. Ringenes herrefilmene er spilt inn der, men det er ikke derfor jeg vil reise dit. Det er for å komme meg ut og reorganisere hodet. Jeg skulle vært helt alene og overnattet ute. Hvis jeg fikk en sånn tur, hadde jeg bortimot reist med en gang.

Faktisk er det bare ett giftig dyr på New Zealand. Det er en grønn liten fugl på størrelse med spurv, som heter Kiwi. Den kan ikke fly, men tilbringer likevel mesteparten av sitt liv i tretoppene. Den spaserer opp dit. En klin psykotisk fugl som ikke fins noen andre steder.

Teksten sto i =Oslos julebok 2010.

Svein Stang er en veteran både som Erlik-selger og rusavhengig. 

– Har du solgt =Oslo lenge?
– Siden tidenes morgen. Og jeg skal fortsette til tidenes ende. Hadde
ikke magasinet fantes, hadde jeg antageligvis vært død for lenge siden.
Det har redda livet mitt. Det er det viktigste som har skjedd i livet mitt
på 30 år.

– Litt om deg?
– Det begynte med at vi var en ungdomsgjeng på Årvoll i 1978, før
heroinen kom. Vi drakk bare øl og røyka hasj. Vi hata heroin fordi vi
var redd det. Det betydde politi, dritt og møkk. Du kunne ikke komme
påvirka av opiater til en eneste drabantby i Oslo, uten å få juling. Kun
på Egertorget var det godtatt. Når de stengte Slottsparken i 1981,
var det tomt for hasj i Oslo. Plutselig var alle hasjrøykere heroinister.
Jeg begynte før det, jeg vanka i parken, og så hva som skjedde når de
stengte den. Albert Nordengen (Oslos ordfører 1976-1990 journ.
anm.) ødela en hel ungdomsgenerasjon ved å stenge Slottsparken.
Dermed utelukka han halvparten av Oslos ungdom fra et hasjmarked
som var tusen ganger mindre farlig enn det forbannede heroinmiljøet.
Det er så jævlig trist. Tenk på alle ungdommene som dør av overdose
i Norge. Tenk hvis de hadde kjørt i veggen i en tunell på Vestlandet i
stedet. Da hadde tunellen blitt stengt og aldri åpna igjen. Men oss er
det ikke så farlig med, vi er narkomane vi, vet du. Det irriterer meg så
grenseløst, men hva faen skal man gjøre?

– Hvilket dyr ville du vært?
– Hm. Fjellrein. For han går på fjellet, passer flokken sin. Han skyr folk
og er et majestetisk dyr. Jeg liker fjellrein.

– Hvilket land vil du dra til?
– Nepal eller Nord-India. Jeg har alltid hatt ønske om å røyke god
tempelhasj før jeg dør.

– Eiendel som betyr mye?
– Jeg har ingen ting, jeg. Sekken min – det er det jeg har.

– Din superhelt?
– =Oslo og jentene i Uteseksjonen.

– Noe som engasjerer deg?
– Ja, all den udugeligheten som rusmiddeletaten klarer å fremvise på
så kort tid. Det er en skam at det blir brukt så mye midler på så lite.

– Din største drøm?
– Det må være å kunne få en enkel seilbåt og si ha det til Norge.

Intervjuet sto i =Oslo september 2013.

I fjor ble =Vaffelhjerte arrangert i =Oslos lokaler. Folk kunne sende inn spørsmål til selgerne våre på Facebook. For hvert spørsmål, donerte Vaffelgutta en vaffel til en vanskeligstilt på gata. Aksjonen ble startet av Westerdals-student Miriam Wallenius, og studenter hjalp til med å taste inn svar. Målet var å spre kunnskap om rusavhengige – rett fra kilden. Her kan du lese en del spørsmål og svar.

#Hvorfor valgte du å ruse deg?

#Livet var for hardt, og jeg så etter en ny løsning. Jeg fikk ikke så mye kjærlighet av min mamma, og når jeg gikk med et barn i magen, så tenkte jeg å gi mitt barn alt jeg ikke fikk fra min mor. Men det ble for tøft. Jeg merket at jeg ble som min mor var mot meg. — Line

#Da min yngste sønn døde etter en legetabbe på sykehuset hvor jeg jobbet, orket jeg ikke å gå ut døra mer. Jeg skulle ønske jeg fikk mere hjelp og at legen ikke ga meg piller, men heller psykolog eller krisehjelp. Det var det som fikk meg til å bli narkoman i første omgang. — Selger 538

#Det er fordi jeg har smerter og er syk. — Selger 859

#For meg var det var det en følelse av at jeg lenge hadde levd med ett bein, og endelig fikk to. Jeg svevde på en rosa sky. Det føltes som redningen. —Ståle, selger 499

#Hva mener du samfunnet kan gjøre for å bedre din livskvalitet?

#Jeg sliter med å få offentlig avrusning med en medisin som jeg tåler. Veldig vanskelig å være LAR-pasient på morfin. Det er veldig strengt regime. Medisinen ble fjernet etter fem år uten en sprekk, fordi LAR mener dette er en medisin som ikke fungerer. Da havnet jeg tilbake på gata på heroin. Jeg har fått hjertestans av metadon og tåler ikke Subtex. —Kristin

#Man kunne hørt litt mer på oss, tatt litt mer hensyn til oss. Følge litt mer på LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). — Selger 012

#Ettervern fra Oslo kommune!

#Da skal det være lovlig heroin. Jeg bruker rus for å bli smertefri. — Selger 859

#Hvis jeg vil gjøre dagen din litt bedre, hva vil du helst at jeg gjør?

#Det skal ikke så mye til. Når jeg treffer hyggelige folk på t-banen og andre steder som tar en prat med meg så føler jeg meg verdifull. De fleste overser meg totalt, og det er ikke så hyggelig. Bare et smil kan bety en forskjell. Jeg liker også når folk som kjøper blader gir meg tips, og når jeg får komplimenter som f.eks. at jeg har et fint smil og er søt. — Line

#Jeg liker best å gjøre ting for meg selv, for det har jeg gjort siden jeg var liten. Når jeg har litt penger selv, så har jeg vansker for å motta ting fra andre. Når jeg står å selger =Oslo blader, så er det hyggelig at folk kjøper et blad av meg. — Joachim

#Hvor møter du hjertevarme og medmenneskelighet ?

#Enkelte på huset der jeg bor er veldig hyggelige. To av jentene (av 26 stk) har jeg blitt veldig gode venner med. De kan jeg gråte på skulderen til. De er mine beste venner. Jeg føler også at jeg blir satt pris på når jeg er på =Oslo lokalene. Her bryr folk seg veldig. — Line

#Det møter jeg hos kundene mine på Majorstua. — Selger 859

#Hva er den verste og den beste opplevelsen i ditt liv?

#Jeg ble lurt i å drikke 170 ml metadon før jeg i det hele tatt hadde prøvd amfetamin. Dette fordi han ville lure meg til å ha sex med han. Jeg kasta opp helt svart i en halvtimes tid. Jeg ble bevisstløs og våknet opp av at han hadde sex med meg. Han sa også at han hadde hiv imens vi hadde sex. Jeg havnet i et helvete. Det beste som har skjedd meg var da jeg begynte å selge =Oslo. Dette gjorde at jeg kom meg ut av strøket. Jeg føler meg mer verdifull. — Line

#Hva er det beste vi foreldre kan gjøre for at ungdommene våre ikke skal havne utpå?

#Åpenhet er veldig viktig. Snakk med barna tidlig om de forskjellige rusmidlene og hvilken betydning det får. Ta de med ut på gata og vis de. Ærlighet er viktig. Vær støttende, ikke dømmende. — Ståle, selger 499

#Ha respekt for at barn tar sine egne valg. Man kan ikke velge for andre. Samtidig fortjener alle barn å bli sett. Det skal ikke være sånn at et barn som ønsker å ruse seg må skjule dette for foreldrene. Det hadde vært bedre om man kunne snakke åpent med foreldrene sine. Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme. — Mads

#Hold dem unna Oslo, fordi det er her nede det florer av alt. Her kan du få tak i alt. — Vidar 1120

#Hva drømmer du om?

#Jeg håper at min far ringer meg en dag for å gjøre opp for det slemme han har gjort. Det er min største drøm. — Joachim

#Å komme inn i leiligheten min og bli nykter, og komme i kontakt med barna mine. — Sissel 1036

#Jeg drømmer om å ikke ønske meg noen ting. Jeg liker å være her og nå. — Mads

#Å motta erstatningen jeg fikk for 6 år siden. Jeg venter på dette fortsatt. — Line

#Hva må til for at du skal slutte å være narkoman?

#Å fy flate. Jeg prøvde i januar i fjor, men det var håpløst. Jeg bor med 26 andre kvinner som er narkomane. Blir jeg rusfri, så føler jeg at jeg er helt alene. — Line

#Jeg er så heldig at jeg har fått metadon, men de skal ta det fra meg bare etter to år. Og hvorfor? De kutter det bort uten nedtrapping, det er helsefarlig, men leger gjør det for det. Tror de fleste ville ha vært nykter hvis de hadde hatt muligheten til å trappe ned. — Selger 538

#Jeg fikk blodpropp for en stund siden, og ble lagt inn på sykehus. Jeg gikk da på metadon i ett år. I november i fjor så jeg en reportasje om hvor skadelige stoffene var, og da valgte jeg å slutte! Jeg slutta på dagen uten hjelp. Helt rå følelse. Nå er jeg rusfri. — Joachim

#Hvis du fikk valget mellom en plass på et rehabiliteringssenter eller fri heroin i såkalte sprøyterom, hva hadde du valgt og hvorfor?

#Jeg ville valgt fri heroin. Jeg har benmargskreft med uutholdelige smerter. Heroin er det eneste som demper smertene. — Line

#Jeg lurer på om du kan beskrive din drømmedag..?

#Min drømmedag for meg er at jeg våkner opp og har et morgenskudd, og at jeg har magasiner, slik at jeg kan begynne tidlig med å selge. Og at jeg får meg en pause, hvor jeg spiser en god lunsj. Jeg står utenfor polet på Majorstuen, så når polet stenger kl 18, dabber kundene av. Jeg liker også å få tips. —Ståle, selger 499

#Har du mange nær deg som hjelper deg gjennom hverdagen? 

#Jeg har familie som vil hjelpe meg alt dem kan. Vi narkomane er veldig flinke til å lure familie og venner til å tro at vi har det bedre enn vi faktisk har det. I mitt tilfelle tror de at jeg er ferdig med det verste, men det er ikke tilfellet. De hjelper meg med å være tilstede og handler for meg når jeg ikke har penger. — Selger 538

#Hvordan har du det egentlig?

#Jeg har det så heavy, at det er ikke mer enn 3 uker siden jeg vurderte om jeg hadde råd til krok og tau. Heldigvis hadde jeg ikke råd.. Jeg må få bort tankene fra å ta livet mitt. — Line

#Hva gjør deg lykkelig?

#Jeg blir lykkelig å jobbe med å selge =Oslo. — Selger 859

#Jeg blir glad av å reise vekk med konen min. Kjempe for å bli nykter. —Selger 012

#Bortsett fra dop så ville det vært at kona mi kom tilbake. — Vidar, selger 1120

#Hvilken jobb kunne du tenkt deg å hatt hvis du kunne valgt hvilken som helst?

#Jeg har vært sekretær i nesten 10 år før, så det hadde vært hyggelig å jobbe med det igjen. Jeg har også en drøm om å kjøre drosje. — Line

#Hva skal du gjøre på bursdagen din?

#Ingenting tror jeg. Jeg håper jeg får kake på hjemmet der jeg bor:) Kanskje tanta mi kommer å henter meg så jeg kan være hos henne. Det hadde vært koselig. — Line

#Jeg vil helst grave meg ned. Men familien min lar meg aldri få lov. — Selger 538

#Jeg har ikke noe forhold til bursdagen min og prøver å glemme den. — Selger 859

#Får du dårlig samvittighet etter du har ruset deg, eller har du akseptert rusen som en del av livet ditt?

#Det er en del av meg, fordi jeg har opplevd så mye gjennom de 50 årene jeg har levd. — Vidar, selger 112

Når jeg selger blader spør jeg alle om de vil kjøpe, uavhengig av hudfarge. I fjor kom en dame med burka og ga meg hundre kroner. Hun ble aldri spurt om å kjøpe noe av Omega 3-selgere, så hun satte pris på at jeg spurte henne. Hun følte seg inkludert. Det var en kjærkommen hundrelapp. I fjor skrev jeg veldig mange julekort til kundene mine. Her om dagen kom en eldre dame og sa at hun hadde hengt opp kortet og var stolt over det.

Jeg kunne ønske meg en tur til India. Jeg leste en bok, Shantaram, om en heroinavhengig som rømte til India og bodde der i ti år. Jeg tror jeg ville følt meg mer hjemme der. De har en mer åpen kultur og bruker kroppsspråk. I store forsamlinger kan de vagge med hodet for å signalisere at de er vennligsinnede. Togene er jo ofte stappfulle, og noen sitter på taket. Da er det bare å vagge, så vet alle at her er det ingen problemer. Det synes jeg er veldig fascinerende.

Hvis jeg kunne gitt bort hva jeg ville, så ville jeg gitt heroinassistert behandling til de mest slitne brukerne. De som er såpass hekta at de ikke har noe alternativ. De som ikke har noen nytte av Subutex og faller utenfor LAR. Heroin er ikke noe man trenger å gi til alle. Det må være litt strengt. Her i Norge har vi veldig mye sikkerhetsnett. Til tider kan det nesten bli for mye. Du trenger ikke å ta tak i deg selv, fordi du får hjelp uansett.

Jeg gleder meg til å selge juleboka. Det er liksom en gave for oss som selger =Oslo.

Teksten sto i =Oslos julebok 2010.

Invitten har kommet. Jeg kan være med mamma på julaften. Det er fint, som alltid. Men, jeg tror jeg blir hjemme alene i jula. Jeg er så sliten. Jeg skal ikke gnåle om hvor ille livet er. For egentlig er dette en fin mulighet til å prøve å finne frem et godt juleminne. En liten historie som leseren kan kose seg med. Men, i min verden er man ikke på jakt etter et godt juleminne. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg hverken har tid eller lyst til å lete etter et eller annet som var fint i oppveksten. Noen av oss har kanskje ingen. Noen av oss vil ikke lete etter det man savner.

Jeg fikk gallestein før sommeren. Jeg står fortsatt i kø for den operasjonen. Det tar sin tid kan du si. Gallestein er vondt og det medfører nedsatt matlyst, så nå har jeg gått ned mange, mange kilo. Så blir man depressiv. Man får ekstra nerver av sånt. Og tross alt er jeg jo alene nesten tjuefire timer i døgnet. Fritt sykehusvalg? Det hjelper ikke så lenge sykehuset du ønsker deg ligger der nord, og du må betale reiseregninga sjøl. Hvem har råd til det? Bare det å få en legetime i en annen by koster masse penger. Et eksempel. Jeg fikk mulighet til å prate med en lege i Moss. Fem minutter kosta meg 307 kroner. Pluss reisa frem og tilbake. Jeg har ikke råd til å betale det, for bare å få beskjed om noe jeg kunne fått på telefonen.

Ja. Ryggen ja. Den er også vond. En operasjon ville kanskje gjort susen. Men legene tør ikke. De gir meg ikke mange prosent for at den skulle bli vellykket. Ja, ja. Sånn er hverdagen min. Og igjen, det er ikke for å klage, men dette opptar meg selvfølgelig om det er jul eller ikke.

Jeg bor i et bofellesskap. Det er på godt og vondt. De er veldig flinke til å kjøre meg til apoteket for å hente metadona mi. Ja, hvis de har tid. Samtidig er det et sted hvor man kan få besøk, når man minst aner det, og ønsker det. Her en dag kom det en fyr inn på rommet mitt og tilbød meg en ferdigmekka sprøyte med heroin. Det er slemt. Men jeg var sterk og sa: ’Vet du, nå har jeg klart meg uten i 16 måneder takket være metadon, så jeg tror jeg klarer meg litt til jeg!’ Da var jeg stolt etterpå.

Julaften? Hadde jeg hatt en stekeovn, kunne jeg jo lagd litt mat og brukt litt tid på det. Sånn at tiden gikk liksom. For jeg kan lage mat. Det gjorde jeg mye før, og det jeg var best på var pizza. Ingen Grandiosa her, nei! Jeg lagde til og med bunnen sjøl, jeg. Den måtte heve og sånn husker jeg. Men stekeovn har jeg ikke. Så det blir sikkert ikke til at jeg gjør noe. Men er det en noenlunde temperatur går det an å gå seg en tur. Ja, dersom formen er bra da.

Hjemme hos meg vil du se at julaften er den dagen alle ruser seg som mest. Det er for å glemme, fjerne seg fra verden, fordi dagen er så veldig, veldig vond … Dette er min verden. Og jula til veldig mange andre …

Teksten sto i =Oslos julebok 2011.