Per Fugelli deltok på markeringen Bortvist Oslo sentrum i september. Der holdt han appell om behandlingen av rusavhengige på gata. Les hva han sa.

Dypt under jorda i New York bor The mole people, muldvarpfolket. Det er rusavhengige, psykisk syke, hjemløse, som er jaget ned i forlatte metrostasjoner, i gamle kloakkanlegg. De er forvist til underverdenen av politi, vektere, gode borgere med frykt og forakt i blikket. Er det slik byborgerpolitiet vil vi skal få det i Oslo, siden de år etter år jager folk som dyr i denne byen?

Vi kan ikke helbrede alle som bruker stoff, men vi kan la være å plage dem, jage dem, skade dem. Kan vi ikke utvikle oss forbi 3. Moseboks omtale av de spedalske, sitat: «Hele den tid han lider av sykdommen, skal han være uren; uren er han, han skal bo for sig selv, hans bolig skal være utenfor leiren.»

Flokken på Guneriushjørnet er rusavhengige. Men de fleste har også meget alvorlige sykdommer. Mange skal snart dø av utslitte hjerter, svarte lunger, ødelagte levere, infeksjoner som følge av knust immunforsvar. Ville vi tåle at politiet jaget parkinsonpasienter, hjerneslagpasienter? Nei. Dødeligheten blant heroinbrukere er 15 ganger høyere enn i befolkningen ellers.

Norge er på verdenstoppen i overdosedødsfall årlig. Lidelsen kan måles i tonn, og sykdommen vet dere godt er en familiesykdom. Hver dag og natt rammes kan hende ett hundre tusen mennesker av skjelvene fra narkomaniens episenter. For enhver annen sykdom med lignende utbredelse og dødsrisiko ville velferdsstaten ha stilt opp med et mektig behandlingsapparat. Andre pasienter med tilsvarende tonnasje av lidelser ville bli omringet med omsorg og medfølelse.

Isteden kaster vi skam og kulde på dem, jager dem ut av menneskeflokken, viser dem bort fra gatene, bevisstheten og samvittigheten. Vi vil helst at de skal bli muldvarper. Den verste dommen I Norge for tusen år siden, var ikke dødsdom. Det var å bli lyst fredløs. Det er det vi gjør med de rusavhengige i Oslo i 2015.

Hva kan vi gjøre? For det første må vi bytte ut forakt med folk. Den franske forfatteren Albert Camus sier: «Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.» Dette gjelder narkofolket. Vi må arbeide oss ut av denne vrangforestillingen om at rusavhengige er mennesker uten ansvar og vilje. Flertallet av dem har vilje i tonnevis, de har bare hatt så jævlig mye å bruke den opp på: fattigdom, omsorgssvikt, vold, stemplet «ikke god nok» i skolen. Mange, mange av de avhengige fortjener respekt for alt det de tåler og mestrer.

For det andre må vi kvitte oss med vrangforestillingen om at de rusavhengige er av en annen sort. De er ikke aliens, de er ikke fremmedlegemer på jorda. Vi lever i tilfeldighetens rike, mine venner. Forskjellen mellom dem og oss er ørliten, den kan måles i nano. Den forliste kroppen, den jagede sjelen med tiggerkoppen kunne vært meg, kunne vært deg, kan bli barnebarnet ditt. I et ærligere samfunn hvor vi innrømmer egen svakhet og faresone, vil de rusavhengige bli mer som oss, og dermed inkludert i vårt samhold.

Vi må lære av en gammel dame med folkeskikk i Urtehagen forleden. Hun og venninnen satt og koste seg på en benk i høstsolen. Så ble det rabalder og skrik blant noen rusavhengige et stykke borte. «Huff, skal dem nå plage oss her også!», utbrøt venninnen. «Dem er nå folk dem også, et sted må dem få være», svarte læremesteren vår.

Til slutt på min resept: Vi vanlige, bra folk må bli modigere til å gå imellom. Stoppe politi og vektere og røvere når vi ser respektløs, moralsk stygg behandling av narkomane. Vi må ikke være tause vitner, vi må oppdra politi og vektere som mangler folkeskikk. Jeg har bestemt meg for å bruke en metode som barnebarna har lært i barnehagen: Når de ser andre bli plaget eller mobbet, skal de gripe inn, bruke et tegn de har lært av politiet, føre hånden frem og si: Stoppmelding.

Jeg har begynt å trene. Bli med!

Per Fugelli (71) er lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han er viden kjent som forfatter og samfunnsdebattant. 

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Vi dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge.

Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut:

– Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

Anna studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og hun fikk god tid til å jobbe ved siden av. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet, forteller hun. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge i mai 2012. 

Jeg fikk ikke ha noen dyr hjemme da jeg vokste opp. Foreldrene mine var redde for å bli sittende igjen med ansvaret. Sju dager i uka var jeg på travbanen. Når den stengte, var jeg rundt i nabolaget og pella opp hunder som aldri fikk gå tur. Eierne kunne være gamle, eller dyrene var vanskelige. I ti år jobbet jeg frivillig på Bjerke Travbane. Der var det også hester som ikke hadde hatt det så bra. De kunne ha hatt  dårlige trenere, og det er dyrt for eieren å betale månedsleie, trening, fôr og stell når de blir eldre og ikke kjører inn en krone. Noen hester gikk berserk bare en moped kom forbi.

Pappa vokste opp rett ved travbanen, og den gang var det mye fyll og bråk der. Det er blitt bedre og bedre. Jeg var på stall med Ulf Thoresen, som dro inn et par VM-titler til Norge. Jeg tok meg av hester som hadde fått pølsestempelet. Det betyr at jeg reddet noen dyr som var på vei til slakteren. Isteden for at de fikk sine tre kvarter rundt og rundt, rei jeg dem opp til Trollvann og Linderudkollen. Da begynte de å yte bedre på banen også.

Jeg rei hjem for å spise middag, og parkerte hester i hagen hos foreldrene mine. Da kunne bussen kjøre forbi uten at de lea på øra. De fikk gå løse i den store hagen med frukttrær. Hver juleaften pynta jeg en hest med dombjeller, og rei til bestemor og bestefar på Sagene. Der var det ikke mange som fikk besøk av hest hver julemorgen. Mormor og morfar var SÅ stolte. De kunne fôre hesten med brødskalker rett ut av vinduet.

Jeg skulle gjerne jobbet med dyr. Vanskeligstilte dyr som hadde trengt litt tid og innsats for å bli omplasseringsdyktige. Men jeg vil ikke ha dyr før jeg er helt i vater. Nå bor jeg på et kvinnetiltak. Som barn hadde jeg tryggheten i meg selv. Så begynte jeg med rus og ble sparka hjemmefra. En 32-åring arvet en villa, og jeg forelsket meg i kameraten. Der var det drikking, piller og amfetamin. Den gang var det et veldig skille mellom heroin og amfetamin; helt ulike miljøer. Det er det ikke i dag.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2011.

La oss kalle ham Tom. Det som skjedde med Tom er et nærbilde av en psykose.

Han var i midten av femtiårene da han begynte i behandling hos meg. Hans lange historie med alvorlige psykiske helseplager hadde etter hvert satt sitt tydelige preg på ham. For Tom ga vanviddet i psykosen mening. Det ble også nøkkelen til å komme ut av den. For mange er psykose et myteomspunnet begrep. I litteratur og på film blir den psykotiske ofte portrettert som det «gale» eller «sinnssyke» mennesket, hinsides all fornuft og realitet. Virkeligheten er en ganske annen. Psykoser kan både forstås og behandles. De aller fleste som rammes lever meningsfulle og verdifulle liv.

Fortellingen om Tom begynner normalt. Han hadde en gang vært gift med en kvinne han elsket. Sammen med henne ble han far til to som han elsket enda mer. Han hadde en jobb som var i ferd med å bli en karriere, og venner han betydde noe for. «Jeg hadde egentlig alt,» sa han ofte. Likevel bekymret Tom seg mye. Det hadde han alltid gjort. Tidlig i trettiårene utviklet det seg til stadig mer alvorlige angstproblemer. Han beskrev bekymringene som små frø. De vokste til en ugjennomtrengelig krattskog av engstelser og nevroser.

En av bekymringene handlet om frykten for å feile – om ikke å mestre eget liv eller alle forventningene han påla seg selv. Tom ble låst i mønstre han ikke kom seg ut av. Familielivet havarerte. Han trakk seg unna alt og alle som minnet ham om det han var i ferd med å miste. Etter flere lange sykemeldinger mistet han jobben, kona forlot ham og han mistet kontakten med barna. Tom beskrev det som om livet med ett lå i ruin.

Noen år før Tom begynte i behandling hos meg, hadde sykdomstilstanden gradvis begynt å endre karakter. Angsten og de endeløse bekymringene ble stadig oftere brutt av åpenbare psykotiske vrangforestillinger. Tema i psykosene varierte noe. De handlet i hovedsak om at Tom ble overvåket av etterretningstjenesten. Det kunne være filming fra utsiden av leiligheten hans, mikrofoner i ventilasjonsanlegget, telefonavlytting og bekjente som kom på besøk. Eller det var programmer som ble sendt på TV for å påvirke ham i en eller annen retning. Ressursbruken og omfanget av overvåkningen tilsa at Tom var en svært viktig og prioritert borger i samfunnet.

I behandlingen av psykoselidelser er det nødvendig å gi pasienten kunnskap og innsikt i egen lidelse. Pasienter som forstår hvordan egne problemer henger sammen, hvordan de oppsto og hva som har opprettholdt dem, oppnår bedre effekt av behandlingen. De har mindre risiko for tilbakefall.

Alle psykoser inneholder meningsfull informasjon. Det er nyttig å utforske den grunnleggende tematikken i en psykotisk vrangforestilling. Det kan hjelpe personen med å forstå hva den handler om. Dette vil også gjøre det lettere håndtere tankene og følelsene på en god måte. Ofte berører psykoser temaer som har vært viktige eller vanskelige for pasienten, også forut for sykdommen. I det terapeutiske arbeidet med Tom ble det viktig å finne svar på hvorfor han var overbevist om at han ble overvåket. Var det mulig å finne noen mening i en slik vrangforestilling?

I Toms psykotiske verden ble han forvandlet fra en som ikke betydde noe særlig for noen, til å bli en svært viktig person. Slike grandiose tanker om egen betydning kan iblant oppstå som en kompensasjon for opplevelsen av å være betydningsløs eller uten verdi. Psykosen kan forstås som en «psykologisk flukt» fra en tilstand som er for smertefull å ta innover seg.

Økt forståelse vil sjelden føre til bedring i seg selv. God behandling avhenger av at pasienten, i samarbeid med terapeuten, trener på å fange opp tanker og forestillinger som trigger psykotiske opplevelser. Pasienten må også lære seg måter å vurdere om disse tankene eller forestillingene er virkelige eller sanne.

I periodene hvor Tom ikke var psykotisk, reflekterte han mye rundt egne vrangforestillinger. Det var i en slik periode han erkjente noe viktig. «Angsten er det verste», begynte Tom. «Den kan bli så ille at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut. Psykosene er bedre på denne måten. De er ikke så diffuse. De er konkrete, og noe jeg kan forstå. Jeg tror jeg ofte velger psykosen fremfor angsten, fordi jeg kan forsvare meg mot den. Mot angsten er jeg sjanseløs og helt uten forsvar».

Depresjon kan forstås som avmakt, og aggresjon som et tegn på frykt. Tilsvarende anså Tom de psykotiske episodene som en flukt fra angsten og den altoppslukende tomhetsfølelsen. I angsten så han seg selv som totalt mislykket; avskjermet og isolert i sin egen leilighet, unyttig og verdiløs. Psykosene, og premissene de bygget på, forvandlet ham til et menneske med betydning og relevans. Denne forestillingen stemte bedre med den personen han en gang hadde vært, og den han igjen ønsket å bli.

Mennesker er meningssøkende vesener. Når vi ikke kan plassere mening og forståelse i det vi føler, tenker eller gjør, mister vi fotfestet. Vi mister evnen til å navigere oss ut av kritiske livssituasjoner. Vi kan gripe etter løsninger som forverrer eller sementerer problemet. Løsningene vi setter i verk blir med andre ord en del av problemet. Behandling av psykiske helseproblemer handler om å gjøre individet i stand til å forstå seg selv. Å forstå seg selv skaper aksept. Det tar bort skyld og skam. Det gjør det mulig med mer direkte tilnærminger og løsninger på livsutfordringene.

For Tom ble psykosene en måte å unnslippe angsten på. Tidligere hadde rus og sosial isolasjon fylt samme formål. Den psykologiske flukten, uansett hvilken form den tar, er en indirekte måte å løse det egentlige problemet på. For å bryte den destruktive spiralen må man forstå, for deretter å akseptere. Dit var Tom allerede kommet.

Teksten sto på trykk i =Oslo / = Norge mai 2014. 

Sykepleie på hjul er et av de mest effektive tilbudene til de rusa og de prostituerte i hovedstaden. Så hvorfor trues de hvert år med drepende budsjettkutt?

Kommunen ville kutte en tredjedel av støtten til Sykepleie på hjul i 2015. Sykepleierne er lei av å stadig måtte kjempe for støtte.
Tre sykepleiere står på i Sykepleie på hjul. De kjører rundt i Oslos gater, i en grå campingbil, og hjelper dem som trenger det mest. Brukergruppa deres er mennesker som ruser seg med tunge narkotiske stoffer, og prostitusjonsmiljøet.
– Det vi helt konkret gjør er å gi dem de verktøyene de trenger for å få mindre skader av den livsstilen de lever. Det å jobbe med skadereduksjon kan på lengre sikt øke den sosiale inkluderingen og gi dem en bedre livskvalitet, sier Jenny Sandaker.
Hun er leder av Sykepleie på hjul, som hører inn under Fransiskushjelpen.

Hun leder et lavterskeltilbud der brukerne ikke trenger noen henvisning. De har en telefon som brukerne kan ringe til for å få hjelp. De hjelper også til gjennom faste avtaler. I fjor hadde Sykepleie på hjul 8000 henvisninger.

Trusselen om å miste støtte er årviss. Byrådet foreslo i forrige budsjett å kutte støtten til Sykepleie på hjul med en tredjedel, noe som utgjør 335 000 kroner i 2015. Om kuttet hadde blitt noe av, ville det ha fått store følger. Sandaker forteller at de da måtte ha kuttet en stilling, noe som hadde gitt mindre effektivitet og kapasitet ovenfor brukerne. Sykepleierne prøver å ta utfordringene på strak arm, men forteller at de ikke hadde latt jobben deres forsvinne, selv uten støtten.
– Vi ville ha klort oss fast til vi ble dratt skrikende ut av lokalene våre, sier Sandaker.

Den evige kampen for å sikre støtte er uheldig for driften, og for brukerne. De ville gjerne ha sluppet det, og heller få konsentrert seg om andre ting.

Hva mener kommunen? Byråd for helse og sosiale tjenester, Øystein Eriksen Søreide i Høyre, sier at frivilligheten utgjør et viktig supplement til offentlige tjenester. Han forteller at Oslo kommune bruker over en milliard kroner på rusomsorg, og at de tilbyr botilbud, helsetjenester, rehabilitering og arbeidskvalifisering.
– Kommunen har et godt tilbud til byens rusmisbrukere og deler i likhet med Sykepleie på hjul ut brukerutstyr flere steder i byen, sier Søreide.

Kvinnene bak Sykepleie på hjul forklarer at de skiller seg ut fra andre tilbud i kommunen, fordi de jobber aktivt ute i felten – og det er der det trengs mest.
De mener at kommunen ikke kan tilby alle deler av det de gjør, og at de ikke når ut til brukere på samme måte. Det er langt mellom det som skjer på gata, og det som skjer i private foretak.

Flere engasjerer seg for å støtte. Det foreslåtte kuttet skapte reaksjoner hos mange. De fikk over 2000 underskrifter, og et 12 meter langt dokument med signaturer som tok avstand fra budsjettforslaget. I år er de sikret, men høstens budsjettforslag vil ventelig bety ny kamp for neste års penger, igjen. En av sykepleierne, Marte Derås, kommenterer at det oppleves som å være en brikke i et politisk spill.

Sykepleierne forteller at de har en veldig takknemlig jobb. En jobb som ikke bare består av tristhet og elendighet. Sykepleie på hjul har mange takknemlige brukere.
En dag fikk de en håndskreven lapp etter et hjemmebesøk med utdeling av metadon. På lappen står det:

Sykepleie på hjul. Tusen takk for at dere er skjønne og vakre mennesker som var behjelpelige når jeg trengte det mest. Jeg vil bare få takke, men føler at det blir for lite. Tusen takk for at det fortsatt finnes sånne mennesker igjen, for det begynner å bli få. Masse varme tanker til alle.

– Litt om deg?
– Jeg kombinerte jobb og heroin i tre år. Så mistet jeg motivasjonen. Det kan jo skyldes stoffet. =Oslo har jeg solgt siden april 2008. Det var ikke mye å tjene på å plukke flasker. Jeg er ganske fordomsfull, så jeg hadde en barriere mot å selge gatemagasin. Den barrieren ble brutt.

– Du hadde kanskje ikke hatt noen salgsjobb før?
– Jo da, jeg prøvde å selge Programbladet. For en ukes jobb skulle jeg få 3000 kroner, selv om jeg ikke fikk solgt noe. Min første oppringing var til et par på Vestlandet. De sa nei takk. Det gjorde så sterkt og negativt inntrykk på meg at jeg gikk ut og røykte, og kom aldri tilbake. Det gikk bedre da jeg jobbet i Aftenpostens kundesenter. Jeg oppfylte bonuskravene, som ikke var helt lave. Selv om jeg brukte heroin samtidig, fikk jeg en god attest. Jeg har også jobbet ti år i databransjen.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp klokka 8-9 og kommer hjem 18-20. Da har jeg solgt =Oslo, fått tak i stoff og sprøyter, kjøpt mat. Jeg trives såpass godt med å selge bladet at jeg gjør det på søndager også. Jeg kjeder meg hjemme alene.

– Er livet med heroin like bedrøvelig som det høres ut?
– Det blir kanskje et vanskeligere liv. Jeg har levd det meste av livet uten heroin, men jeg var ikke særlig mer fornøyd da. Heroin er demonisert. Vi narkomane har solt oss litt i glansen over at vi driver med noe så forferdelig. Vi får en slags omvendt status.

– Er det lett å selge bladet?
– Det er 3-4 kjøpere i timen, og færre nå enn før. Det skyldes flere sammenfallende omstendigheter. Etter å ha brukt kontanter i flere tusen år, går vi fra pengehusholdning til ingen kontanter. Det går an å kjøpe bladet med SMS, men utrolig mange sier de har firmatelefon. Så har prisen på bladet økt. Jeg tjener ikke mindre enn før, men det er kjedelig å måtte vente lengre på neste kunde.

– Har du noen salgstriks?
– Mitt triks er at jeg ikke har noen triks. Jeg bare står der. Jeg har fått en del skryt for det. Det viktigste er å være seg selv. Er du ikke dét, blir det så slitsomt at du ikke holder ut i virksomheten. Jeg har meditert en god del i mitt liv, men det er vanskelig når jeg skal selge. Isteden står jeg og er forbannet på dem som ikke kjøper bladet. Sånn fungerer hjernen min når den ikke blir holdt i tømme. Det hender folk parkerer bikkja ved siden av meg. Det er veldig koselig. Da glemmer jeg å hate dem som ikke kjøper.

– Har du fått hjelp med rusproblemet?
– Jeg har vært på 25 avrusninger, men det begynner å bli lenge siden. På nittitallet ville jeg seriøst bli rusfri. Det endte med at jeg ikke brukte heroin på åtte år. Så begynte jeg igjen i 2006. Siden har jeg ikke ønsket å slutte. Jeg er skeptisk til nytten av behandling. Samfunnet prøver å gjøre ett eller annet. Så gjør man det man har. USA har bombefly, så de bomber. Det er det de kan. I Norge har vi LAR (legemiddelassistert rehabilitering, red. anm.). Vi driver og LAR-er folk.

– Hva ville du gått i demonstrasjonstog for?
– Jeg har litt vondt for å gå for tiden. Kroppen er ganske ødelagt, og jeg begynner å dra på åra. Heroin settes i muskulaturen, og er blanda med ukjente substanser. Sånn sett hadde det vært bedre å få stoffet rent.

– Du ville kanskje ha demonstrert for heroinassistert behandling?
– Det har også sine ulemper. I Danmark er ordningen slik at du må stille opp et sted morgen og ettermiddag og ta masse urinprøver. Jeg vil ikke at livet mitt skal administreres av andre. Akkurat nå har jeg det bra.

Mange flere dør av medisinbruk enn det som kommer fram i vanlig statistikk. Medisinprofessor Jørund Straand forklarer hvordan det kan skje.

Når en medisin kommer på markedet, skal mange interesser ivaretas. Også media vil ha sin del av kaka. Jørund Straand er professor ved avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. I media ser han stort sett to slags medikamenter. Enten er det mirakelpiller, eller det er gift. Denne fremstillingen skyldes ikke bare journalistene, mener han. I hvert fall ikke når det gjelder «miraklene».

– Legemiddelindustrien har selvsagt PR-konsulenter som fôrer journalister. Hvor ofte har vi ikke lest noe á la: «Jeg fikk et nytt liv med middel X. Hvorfor kan ikke myndighetene godkjenne at denne medisinen kan komme på blå resept?»

Veien fra nyoppdaget virkestoff til godkjent medikament er lang og kostbar. Mye skal undersøkes, og regningen må farmasøytisk industri ta. En bransje som omsetter for 18 milliarder kroner årlig bare i Norge. Som regel er medisinsk forskning på nye legemidler både planlagt og gjennomført av industrien. Hvordan påvirker det resultatene?

– Det blir som når du stiller et spørsmål, sier Straand. – Måten man spør på bestemmer langt på vei hva slags svar man får. Forskningsresultater påvirkes av hvordan prosjektet legges opp; hva man sammenligner med og så videre. Får man et resultat som ikke svarer til forventningene, tar det ofte forholdsvis lang tid før resultatene fremkommer i medisinske tidsskrifter. Ofte publiseres slike «negative studier» ikke i det hele tatt.

Samtidig mener professoren at norske leger er mindre styrt av industrien nå enn før. Leger får ikke lenger godkjent kurs som industrien har sponset. Farmasøytisk industri får heller ikke sponse legeforeninger. Men fortsatt fins det eksempler på at bukken passer havresekken.

– Dessverre er praktisk opplæring i bruk av legemidler dårlig prioritert i legeutdanningen. Derfor er det stor etterspørsel etter den informasjonen industrien tilbyr. De vil helst markedsføre nye medisiner, som de tjener mest på. Mange pasientorganisasjoner er også sponset av industrien, sier Straand.

Selv har han forsket på medisinbruk blant annet hos eldre. Mange eldre får medisiner som enten er for sterke, eller unødvendige. De kan ha mange sykdommer og plager, og dermed bruke mange medisiner. Da er det viktig at legene har oppdatert oversikt over alle medisiner pasienten tar.

– Minst en gang årlig bør fastlegen sammen med pasienten gå gjennom hele medisinlista for å etterprøve om midlene fortsatt skal brukes. Kanskje fins det doser som skal reduseres eller midler som skal bort. Dette kunne man sette i system, omtrent som ordningen med EU-kontroll for kjøretøy, foreslår Straand.

Eksempler på for sterk medisinering er sovetabletten som henger i kroppen hele døgnet. Eller blodtrykksmedisinene som senker trykket så mye at pasienten blir svimmel og ustø. Har helsesektoren fått en lavere terskel for å sykeliggjøre folk?

– Når det gjelder blodtrykk, kolesterol og blodsukker, kaller vi det ofte for sykdom når måleverdiene ligger over et visst nivå. De siste tiårene har disse grenseverdiene stadig blitt satt lavere. Det gjør at stadig flere i befolkningen nå blir definert som syke eller behandlingstrengende. Behandlingen handler da ofte om å redusere en statistisk økt risiko for fremtidig sykdom. Hvor stor andel av en frisk befolkning er rimelig å medisinere for å redusere framtidig risiko for sykdom? Det er egentlig et etisk og et politisk spørsmål. Her må vi også huske på at alle virksomme medisiner kan ha bivirkninger.

Straand forklarer at nye diagnoser ofte henger sammen med nye muligheter for behandling. Når noe kan behandles, blir det lettere å kalle det en sykdom. Vi har legemidler som kan regulere og optimalisere de fleste naturlige funksjoner. I dette ligger det et kolossalt potensiale for medikalisering. Det vil si at avvik fra A4-livet blir definert som unormalt og behandlingskrevende. Det kan gjelde adferd og følelser, søvn og opplagthet, vannlating og avføring, sexlyst og potens.

– De fleste har stor respekt for medisinske diagnoser. Men grunnlaget for en diagnose kan være så mangt. Mange diagnoser er kriteriediagnoser. Har man så og så mange av en liste med symptomer og funn, får plagene et navn. Dette samsvarer ikke alltid med folks egen oppfatning av hva som er problemet. I dag er det mer slik at diagnoser, ikke klær, skaper folk. En diagnose virker inn på folks selvbilde og adferd. Mye som før ble regnet som naturlig livstrøbbel hos mennesket, er nå blitt erstattet av diagnoser.

Professoren påpeker at moderne legemidler også kan være tveeggede sverd. Medisinene gjør at stadig flere syke beholder livskvalitet, helse og liv stadig lenger. Men ikke sjelden skyter behandlingen over målet. Den påfører folk redusert livskvalitet, sykdom eller for tidlig død. Her har vanlig statistikk store mørketall.

– På mange måter kan legemiddelbivirkningene kalles en skjult moderne epidemi. Årsakssammenhengene blir oftest ikke erkjent i helsetjenestene. Derfor blir heller ikke hendelsene registrert og meldt inn til legemiddelmyndighetene. I 1993-94 ble det gjort en undersøkelse ved det som da het Sentralsykehuset i Akershus (SIA). Cirka 14 000 pasienter ble lagt inn på medisinsk avdeling i løpet av toårsperioden. Vel 700 døde i løpet av oppholdet. Åtte tilfeller av dødelige legemiddelbivirkninger var meldt inn til legemiddelmyndighetene.

Forskere ville finne ut om tallet egentlig var høyere. Ulike spesialister dannet en «pasienthavarikommisjon» på sykehuset. Kommisjonen gjennomgikk all dokumentasjon på pasientene som døde, og nesten alle ble obdusert. Blod var frosset ned, så man i ettertid kunne måle konsentrasjon av ulike legemidler i blodet.

– Forskerne fant ytterligere 125 pasienter som de mente døde på grunn av behandlingen. Hos halvparten var medisinen direkte årsak til døden, hos resten sterkt medvirkende. Mange av de som døde hadde i utgangspunktet helt kurante sykdomstilstander. Blåser vi tallet opp til nasjonal målestokk, motsvarer det cirka 3000 dødsfall årlig i Norge, hvorav halvparten er direkte forårsaket av medikamentene. Dette er svært skremmende tall – mer enn alle selvmord, trafikkdødsfall og overdoser til sammen. I tillegg kommer de som dør av legemidler utenfor sykehus.

I Sverige er også sistnevnte dødsfall tatt med i en undersøkelse. Konklusjonen ble at bivirkninger av medisiner er sjuende største dødsårsak i landet.

– Verken helsetjenesten, helsemyndighetene eller helsepolitikerne har tatt denne meget ubehagelige virkeligheten inn over seg. Et første tiltak kunne være å opprette «pasienthavarikommisjoner» på de største sykehusene, sier professoren.

Det er en kjent sak at folk reagerer ulikt på samme medisin. Noen får kjempesterk effekt av en vanlig dose, mens andre må ha høyere dose enn normalt. Genene våre bestemmer også hvordan vi forbrenner legemidler i kroppen. I dag kan dette kartlegges ved en blodprøve, og det gjøres i økende grad.

– Det er viktig at fastlegene skreddersyr behandlingen for hver pasient, så behandlingen blir tryggest mulig. Eldre kan ha mange ulike sykdommer og symptomer. En medisin som er heldig for én sykdom, kan være uheldig for en annen. Noen legemidler kan også forsterke eller svekke effektene av et annet. Fastlegene er best i stand til å ivareta helheten.

Ved Straands avdeling på universitetet har forskere med hell prøvd ut en modell for å fremme tryggere legemiddelbehandling til eldre pasienter i allmennpraksis. En annen del av prosjektet handlet om å fremme riktigere bruk av antibiotika ved luftveisinfeksjoner. Det kan være vanskelig for legen å vite om en infeksjon skyldes virus eller bakterier. Det har da vært vanlig å gi antibiotika, som bare virker mot bakterier, for sikkerhets skyld. Da gis gjerne et middel som «tar alt».

– En nyttig strategi er å instruere pasienten til å se tilstanden an noen dager, før man eventuelt tar antibiotika. Det kan få ned antibiotikaforbruket. Redusert bruk er viktig i arbeidet med å hindre at bakteriene blir motstandsdyktige mot penicillin og andre antibiotika. Som kjent tar det som regel mer tid å snakke med pasienten enn bare å skrive ut en resept. For de fleste psykiske plager er en god samtale viktigere enn resepten.

Kunne vi alle fått en psykiatrisk diagnose hvis vi bare gikk til en psykiater? Det fins i hvert fall hundrevis av diagnoser, og enhver kan kjenne seg igjen i enkelte symptomer.

– Det har vært sagt at definisjonen på å være frisk, er at man ikke er godt nok undersøkt, ler professoren. – Man skal ha en sunn skepsis mot diagnoser som for eksempel er basert på symptombilder og adferdskriterier. Dette er til syvende og sist mentale konstruksjoner. Til dels er de også kulturelt bestemt.

Til slutt forteller han om et annet forskningsprosjekt med deltakere fra hans avdeling. En fastlege har undersøkt helsa til pasienter i LAR-programmet. Dette er rusavhengige som får metadon og lignende medisiner. Behandlingen var svært kontroversiell da den kom, men resultatene er oppløftende.

– Det er ingen tvil om at det går bedre med helsa deres enn da de ruset seg på illegale midler. De har færre infeksjoner og innleggelser på sykehus enn tidligere. Det er viktig å ha et opplegg rundt dette, for denne behandlingen har selvfølgelig også bivirkninger.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo mars 2011.

Våren 2000 var 320 x 2 gram silikon en kjempenyhet. Siden har lite vært nytt i dagspressen.

Det nye årtusenet er såvidt i gang. Noen i en studentavis på Blindern kjenner en jente som har fått jobb i Dagbladet. Alle er misunnelige. Men den nyansattes begeistring blekner fort. Hun må jakte på foreldrene til Lene Nystrøm i popgruppen Aqua, for å få en kommentar til datterens nye silikoninnlegg.

Den største kulturnyheten i norsk presse våren 2000 blir bekreftet av en anonym kilde. Det skal være tilført 320 gram silikon til hver av Aqua-Lenes pupper, sier kilden. Aquas manager Nicklas Anker vil ikke uttale seg om puppesjokket. Det vil rikssynser og journalist Marie Simonsen, som kaster seg rundt med en kommentar i VG.

Samme dag, den 31. mars 2000, kan VG fortelle hva Nina Owing, Petter Nome, Signy Fardal, Hans Christian «HC» Andersen, Unni Lindell, Trond Waage, Kim Småge, Knut Faldbakken, Mari Maurstad, Elsa Almås, Robinson-Elisa Røtterud, Ellen Arnstad og May Grethe Lerum mener om Aqua-Lenes nye pupper. Hele åtte journalister er kreditert for artikkelen. Antakelig har de ringt fem ganger så mange kjendiser som la på røret.

I Nordlys rykker politisk redaktør Svenn A. Nielsen ut mot de nye puppene. Adresseavisens Lars Ginås forsvarer Lene. Aftenpostens Erik Bjørnskau spør Fredrik Skavlan om han skal snakke om puppene når Lene kommer i studio. VG trykker et stort intervju med Lene om hvorfor hun vil ha silikon. Lene befinner seg i Singapore. Det gjør VG også. Litt senere er både Lene og avisa på Taiwan.

Tre år etter er jeg journalist i en riksdekkende dagsavis. Avisa har et godt rykte, men som andre dagsaviser er den glad i nyheter. Jeg lærer fort at nyheter er det som passer inn i nyhetsformen, og at det skjer lite av det i Norge. Ofte må man late som det skjer noe dramatisk og uvanlig. Helst skal det hales ut i en føljetong. Da jeg begynte i avisa hadde jeg nettopp tatt et emne i medieetikk ved universitetet. Jeg så for meg diskusjoner om etikk og kildekritikk i redaksjonen. Det opplevde jeg aldri.

På morgenmøtet snakker journalister og redaktører om hva de har hørt. For eksempel har noen hørt at flere eldre oppsøker krisesentre. Det er uvanlig nok til å bli en sak. Den tvilsomme konklusjonen er vinklingen. Min oppgave er å finne en person eller to som kan uttale seg i tråd med konklusjonen. Om jeg misliker nyhetskriteriene, står 241 søkere klare til å overta jobben min.

Jeg ringer cirka ti krisesentre. Ingen av dem har økt pågang av eldre. Jeg vil gi opp, men det har jeg hørt at man ikke gjør. Endelig treffer jeg den kilden jeg trenger. Når daglig leder ved Hamar krisesenter legger godviljen til, har hun observert flere eldre. Tidligere har hun jobbet mye i eldreomsorgen. Kanskje hun legger ekstra godt merke til de eldre, tenker jeg. Den slags refleksjon er bannlyst i nyhetsformen. Og desken banker fast den medieskapte sannheten. Overskriften etterlater ingen tvil om at eldre strømmer til krisesentrene.

I mangel av sjokkerende hendelser, blir sterke meninger en nyhet. Å være journalist i en dagsavis, handler ofte om å mase meninger ut av folk. Har Helse-Hansens sønn fått hjelp av Snåsamannen, ringer man en mest mulig skeptisk «ekspert» som kan komme med «knallhard kritikk» – i tråd med den forhåndsbestemte vinklingen. Tidligere har samme ekspert kommet med «knallhard kritikk» av Märthas engleskole. Kommer han med «knallhard kritikk» ofte nok, blir han ekspertkjendis, og kan brukes til alt.

Programmet «Ekstrem forvandling» brakte plastisk-kirurgisk reality-TV til Norge i 2003. Deltakerne stilte halvnakne foran kamera. Dette var definitivt en nyhet. Plastikkirurger og medievitere måtte kontaktes. Forhåpentlig hadde de sterke meninger om sjokkprogrammet. Jeg ringte og ringte. Som vanlig opplevde jeg at de fleste «eksperter» ikke mente noen ting. De så saken fra flere sider og kunne ikke gi meg en medievennlig, sterk og entydig mening som kunne provosere og «skape debatt». Medieviter Espen Ytreberg sa at det bare var media som påsto programmet var sjokkerende. Etter hvert lærte jeg hvilke eksperter som passet inn i nyhetsformen. («Ring Per Fugelli. Han snakker i ingresser», sa en kollega av meg).

Den perfekte nyhet i 2003, var Medhaug-saken. Ti år tidligere skulle Krf-politiker Jan Birger Medhaug ha hatt sex med en dame som ikke likte det. Marie Simonsen, som nå hadde gått fra VG til Dagbladet, var raskt ute med to kommentarer. Selv måtte jeg ringe samtlige fylkesledere i Krf for å høre hva de mente om saken. En fylkesleder i Innlandet sa han ikke hadde merket noe til Medhaug-saken. «Det er stort sett dere bladfyker som er så interessert i den. Folket herover er så sindige at de ser forskjell på politikk og personlige saker,» sa han. Jeg syntes det var såpass godt sagt at jeg satte det på trykk.

I 2002 gir Jan Birger Medhaugs navn null treff i mediearkivet Retriever, som har artikler fra de største avisene. På det tidspunkt er Medhaug bare politiker i Rogaland. I 2003 blir han nakenkjendis på landsbasis, og navnet nevnes 784 ganger. Til dagspressens fryd har Medhaugs partikollega Helge Kindervåg også vært klåfingret. Hans puppegrafsing på en 21 år gammel kvinne gir navnet 109 treff i 2003. Året før, da han også bare var politiker, har Retriever ett treff.

Mediesaken Medhaug førte ikke bare til at hovedpersonen måtte trekke seg som kandidat til fylkesordfører. Valgerd Svarstad Haugland måtte også gå av som partileder i Krf, fordi hun forsvarte det angivelige offeret før rettssaken. Eller rettere sagt: fordi dette ble en kjempenyhet. Dermed kunne dagspressen juble over nok en vellykket nyhetsføljetong, med stadig nye vinklinger og ofre. Saken handlet aldri om politikk. Den handlet om konflikter mellom til dels klesløse enkeltpersoner, omtrent som Hotell Cæsar. Forskjellen er at Hotell Cæsars produksjonsselskap ikke har momsfritak.

Dagspressen er fritatt for moms til en antatt verdi av en milliard kroner årlig. Dette er viktigste bidrag til avisenes økonomi. Produksjonsstøtten, bedre kjent som pressestøtten, er mindre og mer ustabil (omtrent en fjerdedel av momsfritaket). Det er den som skal sikre et mangfold av aviser.

Lite tyder på at mangfoldet har økt siden 2003. Hva som faktisk skjer framover er vanskelig å si, men hva som blir nyheter er opplagt: Politikere blir hengt ut for slurv i privatlivet og mister jobben. Kjente personer opererer utseendet, til medias elleville begeistring-forkledd-som-sjokk. De samme medievennlige «ekspertene» lar være å legge på når journalister ringer.

=Oslo mangler ressurser til å konkurrere med dagsavisenes favorittsaker. Strengt tatt ville vi heller ikke gjort det om vi kunne. I vårt fjerde driftsår fikk vi likevel samme momsfritak som dagspressen. Det var ikke for tidlig.

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2009.

Nye sko. En flaske sjampo. En varm jakke og en god klem. Til og med en gitar, om det kniper. For de vanskeligstilte i hovedstaden er onsdag blitt en plussdag – takket være «Hjelp oss å hjelpe»-teamet.

Hver onsdag kveld stiller gateteamet på den store plassen mellom Oslo By Shop og hovednedgangen til t-banen. Fra klokka 18.00 rigger de opp klesstativer og setter fram toalettsaker, saft, varmmat, matpakker og rad på rad med sko. Da vi var innom, var det opp mot 400 par.

Siden 2011 har leder Siw Indsetviken og de elleve frivillige i teamet hennes ankommet her ukentlig, med bil og tilhenger full av livsnødvendigheter. Altså slike varer som vi andre kjøper i butikken, på autopilot. For en narkoman er det langt fra like enkelt å skaffe og holde styr på dagligdagse ting.

Sko og ytterplagg er det alltid mange mottakere til, blant de flere hundre trengende som kommer innom i løpet av de to timene teamet står her.

– Noen spør etter håndklær og sengetøy. Hygieneting går det mye av. Nå begynner vi å legge ekstra vekt på at jula nærmer seg. Da er det greit å kunne ha pentøy og sånt, for dem som skal hjem og feire høytiden. Det er fint å kunne «freshe» seg litt da, sier Indsetviken.

Det er ubetalt, alt arbeidet gateteamet gjør. Tingene som samles inn og deles ut kommer fra glade givere. Både private og næringslivet bidrar. Butikker sponser med varer som nærmer seg stemplingsdato. Fra hittegodsavdelingene hos naboene Oslo Spektrum og NSB kommer ikke bare gjenglemte klær, men like gjerne telt, primuser og liggeunderlag. Alt kommer til nytte.

Bare én ting er teamet strenge på: Det er ikke anledning til å ta imot ting for så å selge dem videre. Dette skal være til personlig bruk. Av de mer sære forespørslene de har fått: Jentene som gjerne vil ha hårruller. Det har de fått. Det er bare litt bestillingstid for slikt – som regel fra en onsdag til den neste.

– Vi glemmer heller ikke musiker og uteligger Charlie, som er kjendis her i hovedstadsoslogatene. Han fikk stjålet alt musikkutstyret sitt like før jul. Den mistrøstige statusen la vi ut på Facebook-siden vår. Neste uke kunne vi overrekke ham en splitter ny elgitar, mikrofon og forsterker, forteller Siw Indsetviken.

– Slike hendelser gjør at helt sikkert at dere orker å holde på, år etter år?

– Dette er iallfall min nisje. Jeg tror det er meningen at vi skal gjøre dette. Husk: Det er ikke så mye som skal til for å kunne hjelpe. Du kommer langt med ydmykhet og respekt for andre mennesker. Det handler om å bry seg. Når vi får takk i form av klemmer og gode historier overgår det all lønn vi kunne ha fått i penger.

Du kan følge Siw og de andre hjelperne på Facebook.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2014. 

=Oslo-selger Helga forteller om mobbing, og hvordan rus hindret henne i å begå selvmord. 

– Hvor lenge har du solgt magasinet?
– Rundt en måned. Jeg vil si at jeg er en god ressurs for Erlik. Jeg er blid, imøtekommende og smiler. Møter veldig mange mennesker. Jeg nekter å være negativ. Det er ikke noe som slår inn i meg i det hele tatt.

– Hvordan er møtet med kjøperne?
– Stort sett veldig hyggelig. Det er varierende. Du møter dem som sier: Her, ta disse pengene, jeg vil ikke ha noe blad. Du har dem som kjøper to magasiner for å hjelpe. Så har du dem som er negative. Men de er det veldig få av, altså. Veldig, veldig få.

– Litt om deg?
– Jeg er 26 år og kommer fra Trøndelag. Har vokst opp på en gård. En hønsegård med 3500 høner. Bestefar bor hus i hus. Det er tre hager. Med plommetrær, epletrær, stikkelsbær, ripsbær, solbær og bringebær. Jeg var veldig god i skyting, som sport. Fra førsteklasse og langt ute i videregående skole ble jeg mobbet. Jeg stod gjennom det, levde mesteparten av tida på toalettet. Jeg har drevet med selvskading for å døyve smertene. Begynte å røyke hasj i en alder av 15.

– Hvordan utvikla rusproblemene seg?
– Jeg prøvde amfetamin da jeg var 17 år. For å si det sånn … Jeg var suicidal da jeg var yngre. Ville ikke leve, fordi jeg ble mobbet og banket ned i jorda. Jeg mener at hvis det ikke var for rusen, hadde jeg dødd den gangen der. Jeg tror at rusen faktisk reddet meg. Han jeg var sammen med på den tiden begynte å sette sprøyter. Jeg begynte å gjøre det i skjul for ham. Så begynte jeg å legge merke til at «hei, nå begynner jeg å bli avhengig her». Jeg holdt på å kjøre livet mitt i grus. Jeg stoppa opp, slutta, og tok meg en utdannelse fordi jeg ville ha barn. Jeg kom så langt at jeg manglet en eksamen. Da fikk jeg vite at jeg var steril. Så da ble veien å gå veldig enkel. 

– Tilbake til nåla?
– Ja, hovedsakelig var det akkurat det jeg gjorde. Jeg dro direkte til de personene jeg visste det gikk an å kjøpe amfetamin av, og til dem som hadde utstyr. Så begynte jeg.

– Hvilket dyr vil du sammenligne deg selv med?
– Det første jeg tenker på er en løve, fordi den er så stor, sterk og bestandig kommer seg ut av det meste.

– Hvilke superkrefter ville du hatt?
– Å lese hjernene til folk. Hvis du skulle ha lest alle tanker ville det ha vært forferdelig grusomt, så derfor vil jeg heller si å lese hodet. Slik at du finner ut om de er gode eller slemme. Jeg har opplevd at det å gå på rus, spesielt amfetamin, gjør deg veldig paranoid. Det er veldig mange som leker med hodene til andre folk. Å få deg til å tro at du er i en psykose når du ikke er det, for eksempel.

– Superhelt i din hverdag?
– Kjæresten min er superhelten min. Han tror det kanskje ikke, men han er det.

– Land du vil reise til?
– Jeg har lyst til å reise til Barcelona eller hvor det er, der jeg kan hjelpe gatebarn. Det har bestandig vært en drøm for meg da jeg gikk på skole – å ta lærlingetiden min der de har gatebarn. Jeg studerte helsefag.

– Din største drøm?
– Å kunne ha nok penger til å hjelpe dem jeg vil hjelpe, og ikke minst hjelpe meg selv. Jeg er veldig sånn at jeg setter andre mennesker foran meg selv.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2014.

Han bodde på gata i sju lange, utmattende år. Alt dreide seg om å skaffe seg dop. Nå har lykken snudd for Jon Are Sletthaug (46) fra Trondheim.

I dag har han både leilighet og jobb i Oslo. Rusfri er han også blitt. Vi besøker ham en dag han er innom Gatehospitalet for å slå av en prat med dem som jobber der. Frelsesarmeen har 24 årsverk plassert i 35 forskjellige stillingstyper. De er hans kolleger: Jon Are arbeider også i arméen, men ikke på Gatehospitalet.

Til daglig finner du finner ham på Stedet på Sagene i Oslo, som er et rusfritt værested.

– Når du har sluttet med rus er det viktig å skaffe seg et nytt nettverk. «Vanlige» folk er skeptiske til oss tidligere rusmisbrukere – de holder litt avstand. På Stedet treffer du folk du kan bli venner med, slår Jon Are fast.

Jon Are føler han er blant venner på Gatehospitalet også, han har vært innlagt tre ganger og har mange gode minner herfra:

– Jeg følte meg så hjemme her. På sykehuset var jeg utstøtt av de andre pasientene og av helsepersonalet. Jeg var veldig ensom. Da jeg kom hit ble alt bedre. Her er pasientene i samme båt, vi behøver ikke å føle oss annerledes. Leger og sykepleiere spiser sammen med oss, det er veldig koselig.

Til Gatehospitalet kommer alvorlig syke rusmisbrukere som trenger et sted å være for å motta medisinsk behandling, men som ikke trenger å være på sykehus.

Liv-Bente Nilsson, daglig leder på Gatehospitalet, nikker:

– Vi hører ofte at de føler seg ensomme på sykehuset og at det er godt å komme til oss. Vi er behandlere, men også opptatt av at pasientene skal føle seg hjemme. Det skal være trygt og inkluderende. Derfor spiser vi for eksempel alle måltidene med pasientene. Da prater vi om alt annet enn rus. Noen ganger har vi quiz her også. Gjett om konkurranseinstinktet våkner rundt bordet!

Liv-Bente forteller at det ofte er kø til plassene på Gatehospitalet:

– Flere som blir søkt inn nå har alvorlige sykdommer. For noen er det så alvorlig at livets slutt nærmer seg. Vi tror at vi kan gjøre en forskjell i alle ledd – både for dem som behøver kortere opphold og for dem som behøver lengre tids behandling og opphold. Andre trenger et sted hvor de kan få ro og hjelp ved livets slutt. Ensomheten er der. Det å ha noen å snakke med er viktig. De fleste har brutt kontakten med sine nærmeste. Vi kan være behjelpelige med å kontakte familien, om de ønsker det. Det hender de ønsker det når tiden er i ferd med å renne ut – for å få fred, eller rett og slett for å be om unnskyldning.

Jon Are Sletthaug har også sin historie med brutte bånd, skuffelser og nederlag. Han vil ikke si så mye om familie og oppvekst, vil ikke «skylde» på noen.

– Sju år på gata setter spor. En tid hadde jeg lyst å gi opp alt. Men det kan jeg jo ikke. Jeg har en sønn, sier han. Han forteller at han alltid har hatt troen med seg. Etter det siste oppholdet på Gatehospitalet meldte han seg inn i Frelsesarmeen og begynte blant annet på bibelkurs. Senere var han gjennom et behandlingsopplegg for rusmisbrukere som viste seg å være vellykket. Jon Are ble nykter og brøt med rusmiljøet.

– Det er ikke lett å bryte med et miljø når du ikke har noe annet, sier han. Den første tiden fikk han god hjelp av aktivitetssenteret Safir. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Nå gjør han det for andre som nettopp er blitt rusfrie som de på Safir gjorde for ham.

‘Stedet’ ble etablert av Frelsesarmeen i april. Jon Are var en av de første som fikk jobb der.

– Fra å være et «håpløst» tilfelle som sov på gata, er jeg plutselig blitt selve håpet for mange, et eksempel på at ting kan ordne seg. Når Jon Are kan klare det, kan jeg også liksom.

Jon Are er litt perpleks over hele situasjonen. Han og Liv-Bente reiser seg og går mot kjøkkenet. De skal spise lunsj med de andre på huset og ser fram til neste prat rundt bordet.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2014. 

Valgforsker og professor Frank Aarebrot mener debatten rundt rusomsorgen hadde fått større realisme dersom folk med ruserfaring hadde fått plass på Stortinget.  

 – Det som er spesielt med narkomani i forhold til for eksempel alkoholrus er at få har personlige erfaringer rundt dette temaet. De fleste vet hvordan det er å være alkoholpåvirket, men de færreste vet noe som helst om narkorus. Derfor er det rart at mennesker uten denne erfaringen skal mene og bestemme hva som er god rusomsorg, forteller Aarebrot til =Oslo.

Aarebrot er valgforsker og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen (UIB). I mange år har bergenseren uttalt seg i media om omstridte temaer rundt politikk og valg. Blant annet om FrP-politikerens sexkjøp i Latvia. Han forsvarte politikeren og reagerte på at han måtte trekke seg fra alle politiske verv, til tross for innrømmelsene rundt temaet. Aarebrot var også bekymret for utviklingen i politikken.

«Jeg frykter at folk som har levd et liv ikke kan være representanter i demokratiet. For å gå tilbake til nytestamentet: Skal vi bare ha fariseere og ingen syndere i parlamentet? Jeg tror at synderne har noe å bidra med,» har han uttalt til Dagbladet. Samtidig åpnet for å både ha sexkunder og narkomane på Stortinget.

– Hadde det vært narkomane på stortinget så tror jeg debatten ville vært mer realistisk, hevder han.

Valgforskeren har selv mye kontakt med narkomane i Bergen, og forstår deres frustrasjon veldig godt. Ifølge ham etterlyser mange større ressurser til etterbehandling, som han mener er minst like viktig som rehabilitering.

– En narkoman fortalte meg at etter rehab så hadde han fått tilbud om å snakke med psykolog hver fjortende dag, noe som i og for seg er bra. Men hva skjer så de andre dagene? Slik etterbehandlingen nå er, får noen leiligheter, mens andre må skaffe det selv. Noen får også tilbud om avrusning, mens andre må vente lenge på dette. Tilbakefallsprosenten er dessuten stor, noe som delvis skyldes at etterbehandlingen ikke er tilpasset den enkelte, sier han.

Med dette mener Aarebrot at metadon ikke passer for alle, og at alle har forskjellige behov når de bestemmer seg for å komme seg ut av rusmiljøet. Noe politikerne har problemer med å ta innover seg. Han peker blant annet på det faktum at Norge topper statistikken med overdosedødsfall. Et bevis på feilslått narkotikapolitikk. Aarebrot mener politikken kunne vært bedre om man hadde lyttet til de det gjaldt.

– De ville vært klar over denne betydningen dersom vi hadde hatt narkomane og tidligere narkomane i politikken, sier han.

Thor Erik Forsberg (Ap) var medlem i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget da denne artikkelen ble skrevet. Han mener i likhet med valgforskeren at politikerne bør la rusmisbrukere komme mer til orde i politiske saker. Ikke minst i de som angår dem.

– Skal man mene noe om en gruppe må man også ha kjennskap til denne gruppen. Politikerne har et ansvar om å la svake grupper komme til orde, siden alle grupper skal ha noe å si i et demokrati. Det gjelder også mennesker i rus, mener Forsberg.

Venstreleder Trine Skei Grande forteller at partiet både har besøkt og får besøk av rusavhengige og eksnarkomane, noe som har vært viktig i utviklingen av deres ruspolitikk. Partiet ønsker blant annet å opprette en egen rusakutt i Oslo for å ta imot narkomane med behov. Heroinassistert behandling er også noe partiet ønsker å prøve. Imidlertid er Venstre også opptatt av å gi rusavhengige økt politisk deltakelse ved å blant annet gjøre det enklere for dem å stemme.

– For Venstre er det viktig å gi en stemme til de som ingen stemme har i systemet, og det er helt klart terskler som møter rusavhengige, både mentalt for å bli valgt på en liste og rent praktisk når man skal stemme. Her kommer problematikken med for eksempel behovet for id og bostedsadresse inn nå man skal stemme og ha stemmekort, sier Grande.

En som støtter Frank Aarebrots forslag er Roy Bjørnstad, tidligere narkoman og grunnlegger av rehabiliteringstilbudet for rusmisbrukere De-Fence. Bjørnstad ser viktigheten i at gruppen synliggjøres, ikke bare i offentligheten, men også i det politiske landskapet. Likevel presiserer han at et slikt forslag avhenger av at riktige personer blir valgt.

– Jeg synes tanken er god, og man må ha som mål at dette kan være med på å bedre vilkårene for rusmisbrukerne. Likevel er dette et forslag som er personavhengig. For det første må man velge de rette menneskene til å representere rusmisbrukerne på en god måte. Rusmisbrukere er en sårbar gruppe som ikke tåler mange feilskjær fra uegna representanter. Dette kan i verste fall gjøre vondt verre og ødelegge synet offentligheten har av dem i større grad, advarer han.

Med dette mener Bjørnstad at mange rusmisbrukere både er ustrukturerte, upålitelige og har mange karaktertrekk som kan virke negativt på dem selv som gruppe.

– Det er ikke lett for alle å fungere i en normal hverdag på en god måte. Hvis slike rusmisbrukere og eksnarkomane kommer til orde kan det faktisk ødelegge selvtilliten til gruppen. Derfor er det viktig å ha representanter som er til å stole på og som kan være med på å synliggjøre denne gruppen på en positiv måte, forklarer ham.

I salgslokalene til =Oslo er meningene om rusavhengige på stortinget delte. Mens flere av selgerne applauderer tanken, er noen skeptiske på om forslaget vil kunne hjelpe deres sak. En av de sistnevnte er Janicke Haug, som i førti år har vært ut og inn av rusmiljøet. I likhet med de fleste av selgerne =Oslo snakket med, ønsker hun at rusomsorgen og rehabiliteringstilbudet får høyere prioritet på det politiske plan. Likevel tror hun ikke at det å ha narkomane på stortinget er riktig vei å gå.

– Jeg tror ikke dette forslaget er særlig smart av denne Aarebrot. Ville man hatt en drita full politiker på Stortinget? Det tror jeg neppe. Narkomane er som oftest ruspåvirket og dermed ikke egnet. En ruspåvirket hjerne forholder seg ikke til den samme realiteten som en frisk hjerne. Jeg er faktisk sjokkert over dette forslaget for å si det mildt, fortsetter hun.

Jan Ådne Fredriksen og Ronny Skeie er uenig med Haug. Begge ønsker forslaget velkommen og synes det er på tide at de narkomanes sak blir hørt på det politiske plan.

– Jeg liker forslaget. Det vitner om at flere forstår frustrasjonen vår. Endelig er det en som har forstått noe, sier Fredriksen.

Kompisen Ronny Skeie nikker anerkjennende og tror ideen ville fungert bra i praksis. Begge mennene kunne tenkt seg å snakke med politikerne dersom de hadde hatt sjansen.

– Jeg ville rett og slett sagt at det å dele ut heroin er bedre for mange enn metadon og Subutex. I Danmark og Sveits deler man ut heroin, og du kan allerede se de gode konsekvensene av det, sier Skeie, og peker på at både kriminalitet og overdosedødsfall har gått kraftig ned de siste årene i begge landene.

– Jeg sier ikke at man bare skal dele ut uten videre. Dette bør gjøres under strenge vilkår. Hovedgrunnen til at dette forslaget ikke blir tatt seriøst som en mulig løsning her i Norge er at narkomane ikke blir hørt nok. Jeg tror at større politisk innflytelse ville fremskyndet gode løsninger, sier han.

– For å si det sånn, Holland har flere narkomane enn oss, likevel dør det flere av overdoser her. Det er et tydelig tegn på at noe er gærent med politikken i dette landet, skyter Fredriksen inn.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2011. 

Skuespiller Kim Daniel Sannes lever med ADHD. Han forklarer hvordan han kan bruke det positivt.

I salgslokalet til =Oslo sitter Kim-Daniel Sannes. Han har jobbet frivillig for Erlik, men er bedre kjent som karakteren Storm fra Hotel Cæsar. Det er ikke karakteren han skal gi en stemme til denne dagen. Det er  de mange personene i Norge som har fått diagnosen ADHD; Attention Defcit Hyperactivity Disorder.

– Jeg har opplevd mye stigmatisering rundt diagnosen. Glem nå ADHDen og ta meg for den jeg er. Ikke tenk at tre Non Stop gjør meg ute av stand til å ta ansvar for meg selv, på grunn av ADHD. Det er veldig trist å bli fratatt ansvaret for seg selv, forteller han.

Han fikk diagnosen da han var sju år gammel. Han husker en pilleeske i oransje plastikk med hvitt lokk, som inneholdt masse små piller han skulle begynne å ta. Siden da har han slitt med både fordommer og problemer med medisinene. Ting ordnet seg da han kom til Sollerudstranda skole. Der ble han tatt imot som et menneske og ikke en diagnose.

– Jeg hadde store problemer med å tilpasse meg et vanlig skolesystem. Derfor endte jeg opp på en spesialskole, eller en «spesiell skole», som tidligere rektor Tor Hammer likte å kalle det. Han så på meg som en ressurselev, og han har hatt meg med på Lærerhøyskolen. Jeg har holdt foredrag om livet som Kim-Daniel med ADHD. Jeg ser på det som en gudegitt gave, selv om jeg ikke er religiøs.

I følge Folkehelseinstituttet manifesterer ADHD seg i tre kjernesymptomer: hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer. Ut fra dette kan man anta at personer med diagnosen ikke klarer å bli flinke i noe. På Sollerudstranda skole gjennomførte Kim-Daniel sine interesser med stor suksess.

– Da jeg gikk på dykkerlinjen lot de meg ta dykkersertifikatet flere ganger, siden de så at jeg hadde masse energi og var gira. Etter et år hadde jeg tatt ni dykkersertifikater. Jeg fikk også lov til å begynne med pil og bue av mamma, og brukte halvannet år på å sette to norgesrekorder. Når ting bare blir tilrettelagt for meg, og jeg får lov å gjøre det som interesserer meg, så presterer jeg.

Han synes man burde se på de positive aspektene ved ADHD. Som han selv viser er ikke diagnosen bare til hinder. Han tror mange andre barn heller ikke syns det selv.

– Jeg tror de synes det er kjempeflott. Fordi barn med ADHD som ikke tar Ritalin er de mest aktive i klasserommet, de gladeste og de som stiller flest spørsmål. Det er de som har mest problemer med å sitte i ro og være tilfreds med hvordan de blir undervist.

Det er lett å gå seg vill i all terminologien som brukes når man snakker om medisinske og psykologiske problemstillinger. Kim-Daniel forklarer enkelt og greit hva det handler om.

– Vi vet at ADHD omtales i mange forskjellige fora, på mange forskjellige måter. Legene liker å kalle det en bonustilstand, fordi grunnlaget for ADHD finnes i alle mennesker i større eller mindre grad. Det handler om dopaminproduksjonen i hjernen. Når du kommer over eller under en viss grense, trenger du et amfetaminpreparat som stimulerer produksjonen til normalt nivå.

Mennesker er viktige for Kim-Daniel. Mens stadig nye Erlik-selgere kommer inn igjennom døren, hilser han og sier god dag til de fleste. Han beskriver ADHD som et innblikk i framtiden, og ikke et tilbakeskritt.

– Jeg tror at ADHD er et resultat av økende stressnivå i samfunnet. Det stilles høyere krav til deg i arbeid, samfunnet og i det sosiale. Vi produserer mer dopamin for å møte alle disse utfordringene vi blir stilt ovenfor. Det var derfor vi klarte å bevege oss ut av hulene.

Det har vært store debatter om hvor vidt man skal bruke Ritalin – et amfetaminpreparat – i behandlingen av ADHD, og hvilke skadevirkninger det har. Kim-Daniel forteller om en annen side av saken. Medisinene fjerner mer enn bare rastløsheten.

– Jeg har aldri vært veldig tilfreds med å gå på disse medisinene. Uten medisiner føler jeg meg som en livlig gutt som sprer glede, har masse energi og er mer meg selv. Når jeg tar Ritalin, blir gnisten borte. Dette kjenner man bare hvis man har ADHD.

Som femtenåring opplevde han dette til fulle under eksamensperioden i elektronikk på videregående.

– Når eksamenstiden kom, ble jeg veldig opptatt av å gjøre det bra. Det jeg fikk beskjed om, var at jeg konsentrerte meg mye bedre med Ritalin. Jeg prøvde det igjen, og etter en god periode på medisiner ble jeg deprimert. Medisinene tok bort overskuddet mitt, det gikk på bekostning av hvem jeg var. Det er akkurat som om motivasjonen blir medisinert bort.

I 2007 var det om lag 22 000 brukere av ADHD-medisiner i Norge. 12 452 av disse var barn og ungdom i alderen ti til nitten år. På tre år, fram til 2010, økte brukermassen til 29 433. Av disse var 15 180 barn og ungdom. Kim-Daniel mener flere bør tenke over hva det vil si å gi disse medisinene til barna sine.

– Ritalin er et sterkt sentralstimulerende middel. Den røde varseltrekanten på pakningen burde vekke mer oppsikt hos foreldre enn det gjør i dag. Norge ligger på verdenstoppen i bruk av Ritalin. Vi bruker fire ganger mer en Sverige. Det er urovekkende tall.

Likevel er han ikke sikker på hvordan det ville gått hvis han aldri hadde fått medisiner.

– Det vet jeg ikke. Nå var ikke dette akkurat mitt valg. Faren min sa at bivirkningene av ADHD var ganske store. I forhold til det ble bivirkningene av medisinene mindre.

I dag har han nådd langt, og mange har sett ham på TV i ulike sammenhenger. Det er med den statusen han prøver å belyse problemet rundt ADHD. Han vil gi dem som lider under fordommer og stigmatisering en stemme.

– Jeg har prøvd å være en stemme for denne saken. Mennesker med ADHD trenger først og fremst å bli tatt på alvor. De trenger å bli stilt til ansvar for handlingene sine på lik linje med alle andre mennesker. De trenger disiplin og struktur.

Han advarer mot å bruke ADHD som unnskyldning for sine handlinger.

– Det er mange som får diagnosen som ikke skulle hatt den. De får en unnskyldning for å oppføre seg som en dritt, og slippe å stå til ansvar. Bruk heller ADHD som et verktøy og en styrke, for det er en enorm styrke. Det kan dra deg like mye opp som det kan dra deg ned. Alt har med innstilingen din å gjøre. Prøv å tenke at «yes, jeg har ADHD, og det gjør at jeg kan løpe en ekstra mil. Fordi jeg kan sette inn ADHD-giret mitt».

Til resten av oss har han en klar oppfordring:

– Glem ADHD, og ta mennesker for det de er.

Camilla Svingen er daglig leder i Erlik. Hun skriver om et overraskende møte på gata.

En dag var jeg ute på min vanlige runde i Oslos gater, hvor vi oppsøker selgerne på salgsplassene. Vi sjekker om selgerkort er på plass, om det trengs en prat, kaffe eller nye magasiner. Jeg fikk øye på en ung gutt jeg aldri hadde sett før, som sto og solgte =Oslo.

Selgeren hadde ikke selgerkortet på seg, noe alle våre selgere er pliktige til å ha. Jeg hilste og presenterte meg. Han stirret rett i asfalten, svarte meg ikke. Jeg spurte da om alt var i orden og om jeg kunne hjelpe ham med noe. Fortsatt ikke noe svar.

Så hørte jeg en kjent stemme: «Hei Camilla! Slapp av, han jobber for meg.»

Det var en av våre faste selgere, en snakkesalig, utadvendt fyr.

«Hva mener du?» svarte jeg.

«Han trenger å komme seg ut, og jeg prøver å få ham til å begynne å selge =Oslo. Han tør ikke, så vi trener. Han har sittet inne i nesten to år nå, sliter med nerver og sånn. Jævlig kul kar, forresten.»

Tankene mine kretset rundt det vi så fint kaller sosial trening. Det er et viktig virkemiddel for å få folk tilbake til samfunnet. Effekten øker når treningen utføres med en man står nær, i dette tilfellet en venn. Den ulovlige selgeren tittet usikkert opp på meg. Jeg inviterte ham til kontoret.

Han fulgte etter med senket hode. I registreringssamtalen fortalte han at han hadde et vanskelig forhold til seg selv. Det eneste han ønsket var fred fra angst og smerter. Jeg så en ung gutt full av ønsker og et lite håp om en dag å få fri. Fri fra piller som roer ned et sinn i kaos.

Han ble registrert og er nå en autorisert selger. Like etter vår lille samtale på kontoret gikk han ut for å prøve seg. Han var nervøs og jeg ba en stille bønn om at han måtte klare å selge de to bladene. Etter en time var han tilbake, og det hadde tydeligvis vært en prøvelse. Men han var meget fornøyd:

«Når jeg gikk ut med magasinene under armen tenkte jeg for meg selv: ikke stå og streve, men gå og leve.»

Han smilte. Jeg så håp. Denne selgeren er i dag ikke blant de meste aktive, men fra tid til annen kommer han innom. Han sier han føler seg trygg hos oss.

Neste gang du går forbi en selger, husk at de alle har forskjellige bakgrunn. Noen er blide og snakker som en foss, mens andre bare klarer et nikk denne dagen. Like fullt betyr ditt smil og vennlige ord mye. Vi er takknemlige for at du kjøper magasinet vårt og dermed bidrar til at kriminalitet, prostitusjon og tigging erstattes med verdighet.

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2010.

Ida Jackson opplevde grov mobbing på skolen. «Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer,» sa læreren. Les Idas historie.

En lengre versjon av teksten var med i boka «Fordi jeg fortjener det?» (Oudmayer, red.). Denne versjonen sto i =Oslo september 2010.

Når jeg henger opp jakken min, går alle jentene bort og flytter jakkene sine én knagg bort fra min. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt. Stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel- og pekefinger. «Ikke vær så… Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min og var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter. «Alt du har tatt i har blitt ødelagt,» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok og gråt så det ljomet, stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink. Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!» Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv.

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet i offentlig skole. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par lærere mobbet meg også, gymlæreren spesielt: «Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på.

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var! Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg … Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonen på høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt.» Fnising i bakgrunnen. «Men vi lurte på en ting: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe. Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. En skokk fra klassen kom løpende, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme. «Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom. Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn.

Fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden. Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar. De har aldri bedt om unnskyldning.

stemmen fra kriminalvakten i Oslo
er dyp
mandig
og foruroligende rolig.
– din sønn ligger i respirator
han har hengt seg
på cella
sier han inn i øret mitt.
alt blod forsvinner.
jeg fryser så jeg rister.
han fortsetter
dodør
belte
livstruende
– døende
skriket mitt kommer ikke ut
skriket mitt kommer ikke ut
han er stille og hvit
under lakenet.
slanger inn i munnen.
maskinen
driver pusten hans
– livet hans
inn og ut
inn og ut
hendene mine
på brystkassen hans.
muskulaturen blafrer
hjertet slår.
verdens vakreste hjerte
verdens vakreste sjel.
blafrer med sommerfuglvingene
under mine håndflater.
han er her.
essensen hans er her
og sjelen hans omfavner min.
varme.
kjærlighet.
kjærlighet hinsides forståelse

bølger mot meg
holder meg
bærer meg.
lysglans.
rommet er institusjon.
kaldt.
maskiner – during – lyder
digitale grafer – slanger.
profesjonelle sykepleiere.
kaldt.
kald effektivitet.
pasienten bak forhenget der inne
roper – skriker – lever
Sebastian er stille, stille.
bare sommerfuglens vingeslag
som gir, og gir.
tidløs tilstedeværelse
tidløs følelse
tidløs kjærlighet.
når jeg lukker øynene
ser jeg
smilet hans
omfavnelsen
bevegelsene
hører latteren
hører alvoret
ser hav og himmel
alle reisene
blikket
blikket som holder
livslinjen fast.
når jeg åpner øynene
ser jeg
Sebastian, «plym»,
kald og hvit
skadd
døende
med en levende lys-sjel
som forsiktig hvisker en tone
om å slippe livslinjen løs.

nærvær.

nærvær som elsker.
nærvær som lover å elske.
alltid.
alltid
bak tidens dør
mens han dør.
han blir kaldere.
de svarte ringene under øynene
blir svartere.
uro.
ikke hans.
min.
– ny lege. midt på natten.
«fremmed».
ung.
barbert skalle og metalløyne.
blikket hans er som permafrost.
jeg må gå.
blir kastet ut.
de skal bare …
på pårørende-rommet
hører jeg Sebastians rop.
– vær hos meg
– vær hos meg
– vær hos meg
de slipper meg ikke inn.
han ber meg komme.
han ber meg kjempe.
jeg kjemper.
dundrer på døren hvert tiende minutt
tilkaller legen som tok imot – som
sover
tilkaller sykepleiere
tilkaller hjelp
og Sebastian kaller
kaller på nærvær
kaller hele tiden – vær hos meg

tilslutt får jeg komme inn igjen.
tiden som er gått
har stjålet noe
har stjålet mye
har stjålet det sterkeste nærværet.
sommerfuglen har begynt reisen.
muskulaturen blafrer ikke lenger.
morgenen dreier natten i biter.
kald.
emmen.
vond.
fremdeles synger sjelen hans
til meg.
svakt.
så svakt.
lyst.
så lyst.
alltid. hvisker den.
all tid.
klokken på veggen stopper ikke.
viserne slår hardt støt i sirkelen.
måler det umålelige..
viser kaldt vei mot det uunngåelige.
lyset utenfor er grått.
jeg ligger i armkroken hans.
hånden på hjertet hans.
innhyllet i en annen virkelighet.
– hans.
respiratoren blir skrudd av.
og Sebastians hjerte
verdens vakreste
følsomste
mest trofaste hjerte
begynner sin ensomme kamp
under min håndflate.
jeg takker ham.
synger for ham.

vuggevise til hjertet hans.
vuggevise til sjelen hans.
hjertet slår hardere og hardere.
fortere og fortere.
når jeg lukker øynene
ser jeg smilet hans
det vidunderlige smilet hans
omfavnelsen hans
ser lyset hans
ser reisen hans
ser at han slipper livslinjen
hører løftet vi ga hverandre
ordløse ord
ordløse følelser
tidløs tid.
hvem kan måle kjærlighet?
trofasthet?
tillit?
hjertets kamp stilner.
omsider stilner det.
Sebastians hjerte slutter å slå.
det kjærligste hjertet jeg vet
er helt, helt stille.
– det er over nå –
sier en kald legestemme.
og jeg åpner øynene
og tenker
– nei.
det er nå det begynner.
nå er han fri.
nå er han bare lys.
nå er han på vei hjem.
over ham er det et gyllent skjær.
Sebastian.
min sønn
min «messias».
min kjæreste.
min mester.
som kom for å lære meg alt
om kjærlighet
er reist.
til landet på den andre siden.

Sebastian
– som bare ba om å bli sett.
sett som den han var.
lysbærer.
så naken.
så sårbar.
med kjærlighet som eneste beskyttelse.
Sebastian.
Som St. Sebastian –
– de skjøt på deg
gutten min.
pil etter pil.
år etter år.
men hjertet ditt holdt ut.
så sperret de deg inne.
de sperret deg inne i atten måneder.
i varetekt.
ikke et tre.
ikke et gresstrå.
ikke et bål.
ikke et fritt øyeblikk.
bare murer.
bare
murer.
pil etter pil.
år etter år.
tilslutt drepte de hjertet ditt.
skriket mitt kommer ikke ut.
skriket mitt kommer ikke ut.
skriket mitt kommer aldri ut.

Jean Wig

(diktet er tidligere trykket i =Oslo / =Norge februar 2014)

Svært mye tilsa at =Oslo ikke burde overlevd det første året. Men det var én ting som holdt, og fortsatt holder, bladet sammen.

Jeg må innrømme at det første jeg spurte meg selv da jeg kom inn døra til det bittelille kontorlokalet i Kirkegata i august 2005, var hvor lang tid det tar før man får løsemiddelskade av lim. Det var dagen før den andre utgaven av magasinet skulle komme ut. De to rommene på knappe 50 kvadratmeter var fylt til randen av bladstabler på trepaller. Titusenvis av eksemplarer av =Oslo. Det var knapt plass til å smyge seg inn på bakrommet bak disken. Alle bladene var limfrest i ryggen, med industrielt trykklim. Den søtlige limlukten hengte seg fast i klærne og øynene, mens Anlov – journalist, og noen år senere redaktør i bladet – og jeg skrudde sammen kontorpultene vi skulle sitte ved.

I ettertid har jeg tenkt at dette var passende for det =Oslo var og er. Limdunsten gjorde at da bladet kom på gata var det ikke bare enkelte av selgerne som kom innom som var på en liten snurr. Også vi som sto bak kassa måtte konsentrere oss ekstra for å telle småmyntene rett. Det betydde altså ikke så mye hvilken side av kassa du sto på.

Limrusen kan også stå som et bildet på det kaoset =Oslo var den første tiden. Grunnleggerne, Vibeke, Stian, Per Kristian & co hadde jobbet livet av seg i et år. Med 70 000 solgte magasiner av første utgave hadde de skapt det som vel må være Norges største magasinsuksess. Men den knøttlille organisasjonen hadde heller ikke kapasitet til å håndtere den uventede store pågangen, og knaket alt i sammenføyningene.

Selv var jeg nettopp fylt 20 år den dagen i 2005, og hadde klart å lure til meg en stilling som sivilarbeider i bladet. Jeg var fortsatt yr etter å ha fått min første tekst noen gang på trykk, i =Oslo #1 (et uhyre veslevoksent essay om Knut Hamsuns forhold til Oslo. En tekst jeg i dag holder skjult, selv for mine aller nærmeste). Jeg hadde flyttet til Oslo samme uke som jeg startet i bladet, og kjente bare gatemiljøet i hovedstaden fra dystre fotoreportasjer om narkomane med sprøyter i armen og sladdede ansikter, eller intervjuer med rusbrukere på Dagsrevyen, hvor de sto med ryggen mot kamera.

I limtåka ved kassa på kontoret, derimot, møtte vi bare vanlige folk som ville ha en jobb. Folk det tok kort tid å begynne å dele interne vitser med. Folk som vi kunne ta en kaffe med utenfor kontordøra. Av én eller annen grunn hadde vi alltid bare gjennomsiktige plastkopper til pulverkaffen, ikke ment til varmt vann. Så mens vi tyllet den i oss, smeltet koppene og endret form i neven. Selgerne var Christer, Hugo, Ask, Knut Olav og Hilde, for å nevne noen tilfeldige. Noen er fortsatt selgere. Ikke alle.

Særlig Per Kristian og Stian, to av bladets grunnleggere, hadde en smittsom energi når de sto i kassa og solgte blader. De pratet og lyttet. Derfor tok det ikke langt tid før selgerne selv begynte å levere inn ideer, dikt, essay og historier til magasinet. Skillet mellom oss som laget =Oslo, og dem som solgte det, ble kjapt visket nesten helt ut. Man kan vel kanskje skylde på bladlimet der også.

Dette var grunnideen til bladet første redaktør, Vibeke: Vi skulle ikke ha lidelsesbilder med sladdede ansikter og sprøyte i blodårene. Det skulle være åpne, lyse portretter av mennesker – ikke slitne og mørke gatesjeler – både i tekster og i foto. Denne estetiske planen ble videreført i årene etter grunnleggelsen av Dimitri, som fortsatt styrer fotoarbeidet i bladet. Denne filosofien tror jeg har vært med på å grunnleggende endre synet på rusbrukere og gatemiljøet i hele Norge. En eller annen gang kommer noen til å gjøre en akademisk undersøkelse av fremstillingen av narkomane i norske medier. Da kommer =Oslo til å være det definerende skillet.

Selv om det var en plan bak galskapen, skal det ikke undervurderes i hvor liten grad iallfall jeg visste hva jeg drev med det første året. Ofte var det selgerne som klarte å sette fingeren på akkurat hva som funket eller ikke funket i et blad som =Oslo. Da vi i den fjerde utgaven laget et helt magasin med portrettfoto av selgere og, som i utgave nummer 3, igjen hadde en eldre mann med bart på forsiden, ble det oppvask på et allmøte. Hadde vi ikke forstått den enkle businesslogikken? Den som sa at forsidene fra gang til gang måtte være markant forskjellige, slik at kjøpere ikke trodde de alt hadde lest bladet?

Det var kanskje også selgernes krav og standhaftighet som gjorde at bladet i det hele tatt overlevde det første året. Den gründerkraften som skapte =Oslo kunne ikke drive det alene. Selv brukte jeg ett og et halvt år der til å svirre rundt, mens jeg forsøkte å finne ut hvordan journalister egentlig skal bruke sitatstrek.

I årene etter oppholdet mitt i =Oslo har jeg jobbet i en del andre magasiner. Der har vi innimellom fått inn sinte eposter fra lesere som sier opp abonnementet fordi de synes det lukter for sterkt lim av bladene. Det forstyrrer lesningen, mener de. Slike eposter har alltid irritert meg. De har jo misforstått noe helt grunnleggende. Forstår de ikke at det er limet, med sin tykke søtlige, berusende lukt, som holder alt sammen!

Limfresen gjorde at =Oslo ikke falt fra hverandre. Det samme limet som gjorde oss alle så sosete og kaotiske, men som bandt oss sammen til =Oslo-arbeidere, uansett hvilken side av kassaapparatet vi sto på.

Da vi møtte Olav Elgvin, hadde han studert muslimer i Norge i halvannet år. Han gikk i moskeer, flyttet inn hos fremmede og fikk mange lesere på bloggen «Muslimprosjektet».

Mange mener mye om muslimer, uten å ha vært i en eneste moské. Olav Elgvin ville erfare før han hevet stemmen. Han ville fylle litt av hullet mellom forskningens tørre fakta og medias hysteri. Selv er han kristen.

– Jeg har fått mange nære muslimske venner. Noen blir overrasket over at jeg ikke hater islam. De har en følelse av at alle nordmenn gjør det, fordi de leser slike ting på nettet. Av en eller annen grunn er det veldig forskjell på internett og virkeligheten. På nettet blir du ikke stilt til ansvar for det du sier. Kanskje nettdebatter også tiltrekker seg en viss type mennesker.

Olav vokste opp som misjonærbarn i Israel. Han kjente noen arabere, men tenkte ikke over at de var muslimer. I 2009 fikk han en idé han kalte «Islamprosjektet». Snart forsto han at tittelen måtte byttes. Det var vanskelig å skrive om islam i seg selv, når muslimer var så forskjellige. Derfor ble navnet «Muslimprosjektet». Hvem er muslimene i Norge, og har vi noen grunn til å frykte dem?

I perioder har Olav bodd hos en muslimsk familie i Oslo. Familiefaren var lærer på et kurs han tok i arabisk. Den yngste sønnen overlot rommet sitt til Olav. Innflytteren lærte ikke bare mer om islam, men ble også en bedre kokk.

– I familien jeg bodde hos var maten helt fantastisk. Jeg plukket opp noen tips. Risen jeg lager smaker mye bedre nå.

Når dette skrives, har Olav lagt ut sitt 133. innlegg på bloggen Muslimprosjektet. Han skriver om både gode og dårlige erfaringer. I uvanlig grad har han klart å skape dialog. Muslimer er svært aktive i kommentarfeltet, og tonen er som regel god.

– En ung muslim mente at Norge er nærmere det islamske idealet enn arabiske land. I islam er det viktig å ta vare på de fattige. Der mener han Norge er flinkere enn Midtøsten. Å kritisere norske muslimer for det Osama bin Laden gjør er tullete. Jeg har ikke møtt en eneste muslim i Norge som støtter Bin Laden. Det er heller ingen som har startet et islamistisk parti i Norge. Det fins et parti i Danmark og England, men svært få muslimer stemmer på det.

Olav forklarer at jihad betyr å streve. Det kan være en kamp mot egne, dårlige tilbøyeligheter, eller «rettferdig krig» mot en inntrenger.

– Militær jihad forstås av mange muslimer som motstandskamp, slik «Gutta på skauen» drev med under 2. verdenskrig. Derfor vil mange si at Osama bin Laden ikke driver med jihad. De som tar islam på alvor, stiller høye krav til seg selv. De er veldig opptatt av å oppføre seg ordentlig og få en god utdanning. Oslo-ungdom på østkanten blir påvirket av dette. De har fått lavere alkoholforbruk og høyere seksuell debutalder.

– Har noe provosert deg i møte med muslimer i Norge?
– Det fins jo en del dobbeltmoral. Det er viktig å ha en from fasade. Man ser gjennom med ting som skjer, så lenge man ikke prater høyt om det. En del mener at mannen har rett til å klapse kona på myke deler av kroppen, hvis hun er ulydig og hvis han ikke skader henne. Det kan jeg ikke akseptere. Ellers er det mye antisemittisme blant muslimer, på grunn av Palestina-konflikten. Men mange muslimer mener også det er feil å dømme folk på generelt grunnlag.

– Har du fått avkreftet noen vanlige fordommer om muslimer?
– En utbredt forestilling er at muslimer vil «ta over» Europa. Blir du kjent med dem, skjønner du fort at det ikke vil skje. De er alt for uenige seg imellom. På Facebook fikk jeg denne kommentaren fra en muslim: «Ta over a døh… en sånn uorganisert gjeng som vi er kunne ikke tatt over Smestadkrysset en gang». Forskning viser helt tydelig at muslimer flest støtter demokrati. At et muslimsk land er udemokratisk betyr ikke at hele befolkningen støtter regimet. Tvert imot, det er jo ikke folket som har stemt det fram.

– Noen mener at muslimer prøver å «ta over» Europa ved å få mange barn?
– Antall barn synker veldig fort etter første generasjons innvandrere. Så hvis de prøver på det, gjør de en dårlig jobb.

I Saudi-Arabia er det forbudt for kvinner å kjøre bil. Naturlig nok står det ingenting om dette i Koranen, som ble skrevet på 600-tallet. I Iran kan kvinner kjøre bil, og mange tar høy utdanning. Selv de strengeste muslimske land tolker islam svært ulikt.

– Vi sammenligner Norge med Saudi-Arabia, og tenker at den muslimske verden er så tilbakestående. Det er en meningsløs sammenligning. Vi må sammenligne muslimske land med deres ikke-muslimske naboland. Indonesia og Malaysia er muslimske, mens Filippinene og Thailand ikke er det. Sistnevnte land kommer ikke bedre ut enn naboene i forhold til korrupsjon og demokrati. Det samme ser vi i Afrika.

Åpenbart har norske muslimer ulike ideer om det gode samfunn. Akhtar Chaudhry i SV mener ikke det samme som Afshan Rafiq i Høyre. Mer overraskende er det at islam historisk har lagt stort vekt på seksualitet.

– En muslimsk kvinne har rett til skilsmisse hvis mannen ikke kan tilfredsstille henne seksuelt. Middelalderens store muslimske teolog, Imam Ghazali, skrev mye om seksuelle teknikker.

– Er hodeplagget hijab undertrykkende, eller bare et motefenomen?
– Jeg tror vi legger alt for mye i bruken av hijab. Heldekkende niqab er noe annet, det begrenser livsutfoldelsen. Hijab synes jeg er uproblematisk. Det går ikke utover hva slags liv man kan leve. Det blir feil hvis noen tvinges til å gå med det, men da må vi snakke om tvang som et problem, og ikke hijab.

I likhet med tradisjonell kristendom, sier tradisjonell islam at kvinnen skal adlyde mannen. Til gjengjeld har kvinnen rett til å bli forsørget.

– For de fleste muslimer i Norge i dag er det en selvfølge at kvinner har rett til å jobbe. Samtidig mener de at kvinner har hovedansvaret for barna. Her snakker jeg om tendenser, dette vil selvsagt variere. I tradisjonell æreskultur har ikke kvinner lov til det samme som menn. Dette blir utfordret av muslimer i Norge i dag.

Vår greske fotograf kjenner igjen æreskulturen fra Hellas. Han forteller at det fortsatt begås æresdrap på Kreta. Olav har vært i Jordan, hvor det skjer like mye æresdrap blant kristne som blant muslimer. At en muslimsk gutt kan ha norsk kjæreste, men ikke en jente, er bortimot umulig å legitimere teologisk ut fra islam.

Olav mener vi må slutte å dømme den enkelte muslim utfra medieoppslag om ekstremister. Når det fins en konflikt der ute, går det utover muslimer her hjemme.

– I noen norske miljøer er du en forræder hvis du snakker pent om islam. Det er viktig å huske at frykt er drivkraften bak slike holdninger. De opplever sine ytringer som selvforsvar. Noen bruker masse tid på å debattere muslimsk innvandring på nettet. De føler kanskje at de forsvarer Norge mot den muslimske trusselen og gjør noe viktig.

Olav viser fram de verste kommentarene han har fått på bloggen sin. De kom da VG linket til et innlegg og besøkstallet eksploderte. I kommentarfeltet beskrives muslimer som avskum, pedofile massemordere med syfilis og Bin Laden-elskere som må bekjempes på alle vis.

– Hva slags effekt tror du slike ytringer på nettet har?
– Kritikken gjør at muslimer blir mer opptatt av å sette seg inn i islam. De begynner å lese, og noen blir veldig religiøse. De vil ta islam tilbake fra folk som anklager religionen for alt mulig.

Olav har erfart at folk som bor tett på muslimer er mindre fordomsfulle. Forskningen støtter ham. Den viser helt tydelig at folk får et mer positivt syn på innvandrere ved å ha kontakt med dem.

– Et flertall av nordmenn er skeptiske til organisert religion, ofte uten grunn. Folk med muslimske naboer opplever den komplekse virkeligheten. De har et realistisk syn, som verken er rosenrødt eller bare negativt. I møte med muslimer får jeg en del anerkjennelse fordi jeg er kristen. Hadde jeg vært ateist, ville jeg nok opplevd flere forsøk på konvertering.

Forskning viser også at folk er mer verdikonservative på landet enn i byene. Det burde bety at troende muslimer er lettere å integrere på den norske landsbygda. Olav synes det bra at nye landsmenn ofte sendes til en bygd den første tiden i Norge. I Sverige skjer det ikke, og der dannes det lettere etniske ghettoer i byene. Til slutt minner Olav om at de færreste av verdens muslimer bor i Midtøsten.

– Indonesia har nesten like mange muslimer som hele Midtøsten til sammen. Der er religionen stort sett veldig liberal. Det samme gjelder Senegal, et land der 95 prosent er muslimer.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2011.

20 kriger i 20 år – statsviter og journalist Fredrik Græsvik har sett hva krig kan medføre av grusomheter. Han har dekket væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Med sine TV-reportasjer har han vunnet et utall av nasjonale og internasjonale priser.

– Bagdad 2003. Det å stå på terrassen min og se Saddams plass bli bombet av amerikanerne 300 meter unna, at hele huset rister, da tenker du: Wow, dette kommer til å stå i historiebøkene om 50 år. Det var fantastisk, men det har jeg ikke lov til å si. Da får jeg bare kjeft av journalister som ikke var der, fordi de mener det er romantisering av krig. Men når verdenshistorien utspiller seg foran øynene dine, blir du revet med. Hvis du gjesper og går og legger deg på senga, er det noe gærent med deg. Noen journalister, som ikke dekker konflikter, tror vi sitter og gråter eller fortviler. Det er jo ikke sånn. Jeg kan jo ikke ta innover meg verdens elendighet.

– Du liker konflikter?
– Politiske konflikter, ja. Jeg har alltid ønsket å bli journalist, selv om jeg først begynte å studere jus. Noe måtte jeg jo tjene penger på, men det hoppet jeg fort av. Da jeg var ferdig utdannet var det tre personer jeg hadde lyst å sette meg ansikt til ansikt med: Arafat, Gaddafi og Hussein. Jeg fikk bare Arafat, men til gjengjeld fikk jeg snakket med han fem, seks ganger. Jeg ville intervjuet dem fordi de på et tidspunkt var Vestens verste fiender. Så var det noe grusomt ved dem. Det har vært og er fascinerende å treffe mennesker som har betydd og betyr noe for verden. Det å reise med statsministeren eller utenriksministeren er veldig givende. Jeg er privilegert som har tilgang på makten.

– Hvilken krig har gjort sterkest inntrykk på deg?
– Rwanda 1994, hvor det ble slaktet ned 800 000 mennesker. Det jeg opplevde der kommer ikke til å forsvinne. Å se hele landsbyer bli meiet ned. Hender og føtter på barn ble kappet av. De gikk løs på spedbarn med macheter. Aldri, aldri har jeg sett en slik råskap. Inntrykkene jeg fikk der herdet meg for livet. Det var også skremmende å være så nærme, og at de som gjennomførte drapshandlingene var så rusa og totalt utilregnelige. Da var jeg redd.

– Når du våkner om morgenen og ser deg i speilet, hva tenker du da?
– He, he. At dette tar på. Jeg ser jo at jeg er blitt mer sliten det siste året, og at jeg før eller siden ikke kan holde på i dette tempoet.

– Hva frykter du mest?
– At jeg på et tidspunkt må slutte med dette. Så blir jeg selvfølgelig sinnssyk rastløs av å reise så mye, men jeg klarer ikke si at nå er det nok. Nå skal jeg begynne å jobbe med bybanen i Bergen, liksom. Jeg har jo vendt meg til et veldig høyt spenningsnivå, som jeg har helt blitt avhengig av. Jeg må ha dette adrenalin-kicket. Når jeg har vært litt for lenge hjemme, sier kollegaene mine på jobben: Kan du være så snill og sende denne mannen ut snart? For da begynner jeg å irritere meg for alt mulig tull. Som for eksempel at han som parkerer ved siden av meg alltid setter bilen sin på stripen – rett inntil min. Det er helt patetisk at jeg i det hele tatt lar meg hisse opp over slikt, når jeg neste uke ser folk blir drept. Men det er noe med at den dagen du slutter å bry deg om de små tingene, går det galt.

– Føler du noen ganger avmakt?
– Nei. Det er derfor jeg lager reportasjer. Ta Sudan sommeren 1998, med krig og tørke. I løpet av fem dager fikk de store hjelpeorganisasjonene inn over 100 millioner kroner bare på grunn av at TV2 og Aftenposten hadde sine team som viste en annen virkelighet enn den vi har i Norge. Vi har mye å være takknemlige for her. For litt siden var jeg i en begravelse nordpå. Det å stå nede i vannkanten og høre bølgene. Høre på stillheten er en gave som er lett å ta for gitt. Men til dette med avmakt. Da jeg dekket tsunami-katastrofen klarte jeg ikke å distansere meg slik jeg pleier, fordi jeg visste det kunne ha vært meg. Året før hadde jeg vært på ferie sammen med datteren min på samme sted. Så var det noe med at menneskene lignet på meg. Du klarer å distansere deg fra barn som blir drept eller sulter i andre land, men da disse norske fortalte om hvordan de måtte velge mellom det ene eller det andre barnet sitt, som de holdt i armene, ble det uendelig nært. Det var en vanskelig sak.

 – Du er far og oppholder deg i faretruende områder. Er du en egoist?
– Veldig. Jeg forsvarer det med at dette er noe som er nødvendig å gjøre, men jeg vet jo at jeg gjør det for å tilfredsstille denne avhengighetsfølelsen av å ha et veldig høyt spenningsnivå. Jeg må vite at jeg snart skal reise ut. Klart at jeg noen ganger tenker på at hvor liten forskjell det gjør for verden om jeg er her nå eller om ti år, og hadde jeg vært veldig engstelig for å dø ville jeg jo ikke arbeidet med dette. Jeg har sett kollegaer bli borte, så døden har jeg forsonet meg med. Derimot, å fortelle datteren min at pappa skal ut å reise igjen, rett etter at jeg fulgte kisten til min kollega Carsten Thomassen, var ikke lett. Hun ber meg ofte om ikke å reise.

– Likevel drar du.
– Ja, jeg hører ikke på henne.

– Hører du i det hele tatt på noen?
– Nei! Jeg husker da jeg ringte moren min for å fortelle at jeg hadde vervet meg som soldat i Libanon. Hun sa nei. Det skal du ikke. Jeg måtte forklare henne at jeg ikke ringte for å spørre om lov, men at jeg faktisk kom til å reise om to måneder. Slik har det fortsatt, men nå har hun gitt opp. Det eneste som kan stoppe meg er hvis noen av sjefene mine sa at jeg ikke kan reise, eller at nok er nok. Mentalhelsen må jo sjekkes inniblant for å se at den fortsatt er intakt.

– Er den det?
– Ha, ha. Det skjer av og til at jeg våkner om natten og gjenopplever øyeblikk av det jeg har vært med på. Den største faren er hvis du begynner å våkne hver natt. Da er det lett å ty til flasken. Den medisinen er det mange som har brukt for å slappe av, men fyllekula som fotografen og jeg tar på vei hjem kan være bra. Da får vi snakket ut om tankene, og vi blir på en måte ferdig med det vi har opplevd. Etter at internetthelvete kom, og du må levere nyheter hele tiden, er det forresten blitt mye mindre av at journalister sitter og drikker på barer. Nå må du være på nett hele tiden.

– Går arbeidet foran livet ditt?
– Ja, det gjør jo det. Det mest håpløse jeg vet er når redaktører sier at ingen story er verdt å dø for. Det er også veldig ufint sagt, for alle oss som setter livene våre på spill. Hvorfor sender de oss ut da? Hadde jeg ikke hatt en deadline ville ting vært vanskelig. Jeg er jo egentlig veldig lat. Den ene boken jeg jobber med nå skal være ferdig om et år. Det er jo helt håpløst. Boka som jeg skrev om Bagdad ble gjort på tre uker, men til gjengjeld ble den veldig dårlig.

– Det første som dør i krig er sannheten. Hvordan finner du den?
– Ved å være tilstede og etterprøve hva folk sier. I noen konflikter blir jeg sendt for å dekke kun den ene siden. Da føler ofte folk at jeg har valgt side, men det har jeg ikke. Et annet forhold er når en konflikt ikke er balansert, og så skal den dekkes balansert. I fjor døde hundre ganger flere palestinere enn israelere – de fleste sivile. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare å balansere det?

– Du formidler bare sorg. Når laget du sist en gladreportasje?
– Jeg har vel laget noen glade, tror jeg. Men når det kommer en sak som er morsom, er det tryggere å gi den til noen andre i redaksjonen. Ha, ha, ha. Jo, den gladeste saken jeg har laget var fra et galehus i Jerusalem. Mange får nemlig dette Jerusalem-syndromet. De kommer til Bethlehem, og blir overveldet av alt dette religiøse og tror at de er Jesus eller døperen Johannes og går rundt i laken. De fleste blir heldigvis friske.

– Du sitter som medlem i Pressens sikkerhetsutvalg som har til formål å bedre sikkerheten for journalister i krigssoner.
– Ja. Utvalget ble opprettet etter angrepet på Serena hotell i Kabul. Det var viktig for oss alle, journalister, redaktører og myndighetene, at vi gikk inn i problemstillingene sammen. Hovedtema var ansvarsforhold rundt statsrådturer i farlige områder. 

– Er det noen saker du ikke fikk som du skulle ønske du hadde fått?
– Etter å ha vært to måneder i Irak i 2003 dro jeg hjem. Fem dager etterpå var krigen slutt. Det at vi ikke var der, var en katastrofe. Så hadde det vært veldig morsomt å få dekket et amerikansk valg en gang.

– Når du kommer hjem fra en krigsreportasje, hva er første du gjør?
– Tar en svært feit Havannasigar og to glass vin. Det er en slags feiring at jeg overlevde dette også. Så liker jeg å være ensom. Jeg trives med meg selv. De gangene jeg reiser uten fotograf er jeg også mye alene. Fra klokken fem om ettermiddagen frem til midnatt er det bare meg. I Tel Aviv har jeg funnet min faste restaurant hvor jeg sitter og leser. De skrur opp lyset når jeg kommer, og så lager de biffen akkurat sånn som jeg liker den. Det å bli gjenkjent og ønsket velkommen tilbake er veldig, veldig viktig for alle, tror jeg. Jeg har vært borte mer enn 2500 døgn for TV2, da er det helt vesentlig å finne steder hvor du føler deg hjemme. Vet du, de gangene jeg virkelig føler på ensomheten, er når jeg sitter alene på en restaurant i Oslo og føler at alle ser og synes synd på meg. 

– Så du sitter ikke hjemme og gråter over det du har opplevd?
– Nei, aldri. Jeg gråter over så syke ting som jeg ikke kan fortelle om.

– ???
– Har du sett ekstrem oppussig på TV? Den siste scenen kan jeg for eksempel ikke se på. Da begynner jeg å grine. Ja, det er helt feil ting. Alt som er klissete klarer jeg ikke. Ellers er det tårefritt.

– Skylder du noen å si unnskyld?
– Ja, mange.

– Når sa du unnskyld sist?
– Jeg er ikke så flink til det. Jeg husker faktisk ikke siste gang jeg sa det. 

– Du var rasende på Adresseavisen den gang de trykket Mohammed-tegningene. Er du fortsatt imot ytringsfrihet?
– Jeg er imot misbruk av ytringsfriheten. Når man velger å provosere, bør man ha tenkt nøye gjennom om man synes det er verdt konsekvensene det kan få. Det føler jeg ikke Adresseavisen gjorde. De visste at mange liv gikk tapt i forrige karikaturstrid to år tidligere. Hva var poenget med å gjenta handlingen? Det var vel ikke en muslim som da ikke hadde fått med seg at i Vesten kan vi tegne Muhammed når det passer oss – naken, eller som gris eller hund. Det betyr jo ikke at vi trenger å drive med det. Å ha rett til å ytre seg betyr ikke at man på død og liv er nødt til å gjøre det.

– Hva har du mistet på veien?
– Familien min. Det mest traumatiske for meg har vært når privatlivet ikke funker. Vi snakker om at krig er ille, men en skilsmisse er ti ganger verre. Da trenger du i hvert fall en psykolog. Gjennom hele min jobbkarriere har jeg alltid måtte slippe det jeg har i hendene, der og da for å dra til et sted. Kanskje er jeg borte en måned. Kanskje to. Ingen vet heller om jeg kommer hjem levende, så det å planlegge noe med meg er umulig. I tillegg må man sitte og være redd. Klart det er for mye å kreve av sin familie. Så skulle jeg angre på noe, er det at jeg ikke prioriterte familien. Virkelig. Min beste venn i dag er eksen. Først fire år etter bruddet skjønte jeg hva jeg slapp, og at jeg hadde prioritert helt feil. Jeg ville ha det ugjort. Har likevel forsont meg med at det toget er gått. 

– Fikk din mor og far familielivet til å fungere?
– De har vært skilt så lenge jeg har levd. Siste gang de så hverandre var på 60-tallet, men til neste vår skal datteren min konfirmeres, så da treffer de hverandre igjen. Tenk deg det. Jeg har en halvbror, men jeg er vokst opp alene.

– Når er du lykkelig?
– Hver gang jeg er sammen med datteren min, og når jeg har en bra reise og har sendt hjem gode saker. Og når jeg mestrer umulige oppgaver.

– Hvilke drømmer har enda ikke gått i oppfyllelse for deg?
– Det å ha en familie. Jobbmessig har jeg fått til alt, men privat har jeg ikke lykkes.

– Hva har vært det mest avgjørende øyeblikk i ditt liv?
– Jo det kan jeg fortelle deg, som ung ble jeg ditchet av jente som skulle reise til USA for å studere. Hun ombestemte seg, og da var hevnen min å ta hennes plan. Så jeg reiste over og tok statsvitenskap. Bruddet fikk faktisk sparket meg i gang. 

– Hva vet du i dag som du skulle ønske du visste da du var femten?
– Som ikke er seksuelt betinget? Ha, ha, ha. Nei, livet må få komme når det kommer.

– Hvordan vil du dø?
– Jeg vil legge meg i en alder av noen og nitti år, og ikke våkne neste morgen. Jeg vet også hvordan jeg ikke vil dø. Frykten for å bli tatt til fange er jo til stede, og at jeg bare ender der etter lang tid. Tidligere reiste vi mye rundt i Irak etter at krigen var slutt, men da de begynte å kappe hodet av folk ble det langt mer komplisert.

– Hvor er det mørkeste stedet du har våknet?
– Å våkne opp i byen Tyr i Sør-Libanon den gangen israelerne stormet byen var ganske spesielt. Når du hører det løper soldater rundt huset og skyter og du vet at tar du ett feilsteg går alt galt, da blir du livredd. Livredd for alt som kan skje. Den dødsangsten du da har gjør at du forstår hvor verdifullt et liv er.

– Ble livet som forventet?
– Jeg hadde ikke forstilt meg noe av dette. Vet du hva som er verst med denne jobben. Det å være redd. Det kommer et tidspunkt, som kan vare et par minutter noen sekunder eller timer, hvor du er redd. Hvor du føler en dødsangst. Du vet at noen vil prøve eller prøver å ta livet av deg. Det er det tyngste å oppleve. Alt annet kan du på en måte bearbeide, men det der kommer du ikke vekk fra. Det vanvittige stresset du føler akkurat da kan ikke forklares. Og det er ingen vei ut, om du da ikke slutter å bry deg om ditt eget liv.

– Hva er du takknemlig for i dag?
– At ingen prøver å ta fra meg jobben min.

– Hvordan har alle disse krigene preget deg som menneske?
– Stressmomentet med å være redd er sterkt. Du kan ikke løpe fra din egen redsel. Den forfølger deg, selv om den er forbigående.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo oktober 2010. 

Filmskaper David Lynch henter ideer fra et hav av bevissthet vi alle har tilgang til. Nå vil han lære oss å pusse de indre brillene.

David Lynch gjør det ikke lett for seg selv. Han er kommet til Norge for å snakke om transcendental meditasjon. En teknikk for å se lyset og dyrke freden – det motsatte av medias favorittemner mørke og konflikt. Likevel var ikke journalistene vonde å be. Det hjelper å være mannen bak TV-serien Twin Peaks og filmer som The Elephant Man og Mulholland Drive.

Vi møter opp på Grand hotell sammen med mange andre medier. Vi har fått et kvarter hver. Eller i hvert fall nesten hver. =Oslo skal møte Lynch sammen med Natt&Dag, en avis som ikke er kjent for sine åndelige lengsler. De utsendte medarbeiderne vil helst snakke om regissørens flotte hus i Hollywood Hills, tegnet av den berømte arkitekten Lloyd Wright.

Det er vanskeligere å snakke om det som ligger bak en stor kunstnerisk karriere. David Lynch er ikke den eneste som takker en avdød indisk guru for ideene sine. I 1967 var The Beatles iferd med å oppløses, og dro til India. Der møtte de Maharishi Mahesh Yogi, som hadde funnet et transportmiddel til Dypet. Transcendental meditasjon virket tilsynelatende så bra at The Beatles sluttet med LSD og utga to knallsterke album i 1968 og 1969.

Paul McCartney og Ringo Starr var selvskrevne på scenen da David Lynch inviterte til konsert i New Yorks Radio City Music Hall i 2009. Under overskriften «Change begins within» spilte de til inntekt for David Lynch Foundation. En stiftelse som vil lære utsatte skolebarn å finne sitt sanne jeg gjennom meditasjon. I Oslo skal Lynch presentere prosjektet for Kunnskapsdepartementet.

Det høres lett ut når han skriver om det i boka Catching the Big Fish. Som mange andre, var han slett ikke interessert i meditasjon da han først hørte om det. Han likte ideen om at den sanne lykken er den indre, men hvor var egentlig «indre»? Lykkeligvis hadde søsteren hans begynt å meditere. Stemmen hennes hørtes gladere ut i telefonen, og storebror tenkte: Dette vil jeg ha.

I 1973 møtte han en instruktør han likte i Los Angeles, og lærte seg teknikken. I boka skriver han: «Hvis du klarer å utvide bassenget du fisker i – bevisstheten din – kan du fange større fisk». Meditasjon ga ham bedre ideer til filmene sine og økt livskvalitet. Noen erfarer at meditasjon hjelper dem med avslapping og konsentrasjon, men Lynch går mye lenger. Han legger vekten på ordet transcendental, som betyr overskridende.

Vi møter ham ved et staselig bord i Grands bankettavdeling. De som inviterte ham til Oslo begriper ikke at han ikke blir sliten. 64-åringen er like vennlig og interessert for hver nye post på programmet. Han svarer gjerne på Natt&Dags spørsmål om det fine huset i Hollywood:

– Mannen fra Crosby Doe (eiendomsfirma, red. anm.) viste meg det ene huset etter det andre, men ingenting skjedde med meg. Så ringte han en dag og hadde funnet noe spesielt. Jeg satte meg i bilen, og da vi rundet hjørnet visste jeg det på et halvt sekund: Dette huset ville jeg ha av hele mitt hjerte.

Noe lignende skjer når Lynch finner det rette uttrykket for en filmatisk idé. Han bare vet at skuespilleren, lyset, musikken eller interiøret er riktig. Hva andre mener gir han blaffen i, for motivasjonen kommer innenfra. Derfor har det gått opp og ned med den kommersielle suksessen, men kredibiliteten er solid.

Han virker som den siste som vil gå til krig mot noe. Hans hjemland USA har en annen holdning. De erklærte krig mot terror, men det ser ikke ut til å virke noe særlig. Kan den fredelige amerikaneren forklare oss hvorfor?

– Dette er overfladiske kurer. De tar ikke tak i folks hat, sinne, tristhet og hevnbehov. Det er det vi må fjerne, og spørsmålet er hvordan. Virkelig fred er ikke bare fravær av krig, men fravær av spirene til krig. Transcendental meditasjon krymper negativiteten. Det er enda mer effektivt i grupper enn individuelt.

I boka kaller han angst og sinne for en klovnedrakt som oppløses når man dykker ned i sitt indre. Han vet hva han snakker om. Tidligere var han ofte sint, bekymret og deprimert. Noen kunstnere mener de trenger lidelse for å kunne skape. Vår mann mener noe helt annet. Likevel er han ingen sunnhetsapostel i norsk forstand. Skog og mark gikk han lei allerede for femti år siden.

– Jeg vokste opp i nordvesten, med en far som var forsker for landbruksdepartementet. Jeg var i skogen hele tiden, og elsket det. Da jeg var fjorten fikk jeg nok. Nå har jeg ingen lengsel etter skogen. Dette er min første tur til Norge, og det eneste treverket jeg har sett her er det i dører og gulv på hotellet.

Han skryter litt av et svensk etternavn på morssiden, og mener at Norge, Sverige og Finland var ett land en gang i tiden. Vi forteller ham at Norge har mer enn skog, for eksempel en prinsesse som kan kommunisere med engler og hester.

– Beautiful! utbryter han. – Alt dette ligger i menneskets potensiale. I en opplyst tilstand kjenner vi alt, og utfolder totaliteten. Kvantefysikken snakker om ti romdimensjoner. Alt dette er ditt når du transcenderer den relative verden og opplever enhetsfeltet. Maharishi Mahesh Yogi kaller det en markedsplass. Folk kan rote seg bort der, men tar du sikte på slottet først, er hele territoriet ditt.

– Handler dette om at vi ser verden i samme format som vår egen bevissthet?
– Ja, verden er det du er. Verden forandrer seg avhengig av din bevissthet. Analogien er briller: har du mørkegrønne brilleglass, ser du en mørkegrønn verden. Transcendental meditasjon både vasker og forgyller brillene. Du ser verden på en annen måte, fordi du har forandret deg.

– Bruker du konseptet ’Gud’ i forbindelse med dette?
– Transcendental meditasjon er definitivt ingen religion, men Maharishi kalte det iblant ‘Guds lys’. Det transcendente har ingen egenskaper. Det har ingen ører og øyne, det er ren væren; lys våken bevissthet. Det sies at det fins en skaper, og skaperen trer inn i skapelsen etter å ha skapt den. Dette er veldig abstrakt og vanskelig å forstå, men slik er det.

– Har noen gjort narr av deg når du snakker om dette?
– Egentlig ikke. Det er igrunnen rart. Jeg var redd for det, men alle mennesker er søkende og gjenkjenner sannheten når de hører den.

– Du har sagt at meditasjon ikke handler om å kontrollere sitt eget sinn. Hva handler det om da?
– Jeg tror tvert imot at depresjon, aggresjon og hat er sinnskontroll. Alt det negative kontrollerer oss og blokkerer for den naturlige strømmen av kreativitet som gjør livet til en fantastisk lek.

– Er det like lett å meditere for en som er rusavhengig?
– Nei, du må antakelig bli rusfri først. Si at du er rusfri, men fortsatt lengter etter rus. Så begynner du å meditere, lykken vokser og negativiteten minker. Det kan redde deg fra å gå tilbake til narkotika, sier mannen som «selvsagt» røkte marihuana da han gikk på kunstskole i 1960-årene. I boka skriver han at det er mulig å erfare langt dypere opplevelser helt naturlig.

Det samme kunne en =Oslo-selger fortelle nylig, mens diktafonen min tok ham opp: «Den største gaven sånn følelsesmessig var da jeg oppdaget det rommet vi ikke kan se. Det er ikke noe tull, for det redda livet mitt. Foreldrene mine var døde, og det var behov for tilgivelse, både for dem og meg. Det ble ordna. I dag tar jeg ikke jordiske ting så tungt. Jeg er ikke opptatt av hva andre mener om meg. Før var jeg veldig opptatt av det, og spilte roller hele tida. Folk må tro jeg er gæren når jeg sier sånne ting, men det jeg opplevde, var at jeg slapp inn i himmelen. Virkelig altså, ikke symbolsk. Mirakuløst. Jeg har prøvd alle slags stoffer og aldri opplevd noe i nærheten.»

Dette skjedde i en drøm. Lynch skriver i boka at det er vanlig å transcendere i tilstanden mellom sovende og våken bevissthet. Mange har opplevd dette uten å meditere. Det fins også meditasjonsformer som ikke handler om å oppleve et hav av ren bevissthet.

– Poff! sier Lynch for å beskrive overgangen mellom det relative og det transcendente plan. – Meditasjon er en mental teknikk, men vitenskapen fant enhetsfeltet ved å studere materien; mindre og mindre partikler. Krefter som på overflaten er ulike, forener seg på et dypere plan. Transcendental meditasjon tar deg til dette planet. Det utvider bevisstheten din. Den gode følelsen for verden og mennesker blir dypere, større og bedre.

Tiden er ute, og fotografen må bruke blitz i det mørke hotellrommet. Verken han eller Lynch liker det, men sistnevnte har sansen for bildet han får se.

– Long exposure. Oh yeah, cool.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo november 2010.