Vi skriver mye om selgerne av magasinet. Det er vår oppgave å fortelle deres historie, og gjennom tekster og bilder minne dere på at det finnes mennesker som lever på utsida av det samfunnet dere tar for gitt. Vi jobber så tett på mennesker i aktiv rus, mennesker med psykiske lidelser og mennesker som lever på gata at vi av og til glemmer at alle disse menneskene kommer fra et sted. At de er noens sønner og døtre, fedre og mødre, søsken og barndomsvenner, ektefeller og samboere. Mange av selgerne har rømt fra det andre livet livet, fordi det lå for mye vondt der. Vi hører historier om misbruk, vold, mobbing og omsorgsvikt. Andre har rømt fordi de ikke orket å hver dag bli konfrontert med den smerten de påførte dem de elsker. De kommer fra trygge, normale hjem. Og der står det mange tilbake med mange spørsmål og engstelser.

Noen ganger blir vi minnet om alle  tragediene i kjølvannet av skjebnene vi møter. Det kan være en ung jente som leter etter pappa, som har hørt at han kanskje kan være her i Skippergata. Det kan være en mor som tråler gatene på jakt etter sønnen hun så gjerne skulle holdt rundt, for enda en gang fortelle at det kommer til å ordne seg. Eller vi kan møte noen først i en begravelse. Som med Gerd-Anne, moren til Per Kristian, i februar 2014. Det ble et sterkt møte. PK, som vi kalte ham, ble 26 år gammel. Han var vår arbeidskollega og vår venn. En engasjert og snill ung mann, som stilte opp frivillig for å fortelle skoleklasser om livet i rus. Det var en grusom beskjed å få for oss som jobbet sammen med ham. Hvordan det var for moren hans er umulig å forestille seg. Da vi leste Gerd-Annes hilsen til sin sønn, lagt ut på minnesiden i går, ble vi enda en gang minnet om alle de som står igjen, på den ene eller andre måten. De hundretusener av pårørende som for ofte glemmes i kaoset. Vi spurte om vi kunne få lov til å dele ordene hennes med dem her.

27 år hadde du blitt i dag. Savner deg så mye, ungen min.

Den dagen du forsvant, den dagen døde sola og alt ble så mørkt og kaldt og stille.
Det ble tungt å leve uten deg.
Så fant jeg deg igjen. I dypet av hjertet mitt fant jeg deg.
Som en stille sang av minner tonet du fram igjen.
Du min sønn, og din følgesvenn sola.
Min sønn, min sorg, mitt tap.
Noen dager forsvinner sola igjen,
Disse dagene lytter jeg nøye etter tonene fra hjertet.
Jeg lytter etter deg min sønn,
og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.
Jeg mistet deg aldri. Tapte deg bare av syne noen ganger.
Men jeg finner deg alltid igjen.
I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Gerd-Anne Vika, 25.08.2015

Jeg er rusavhengig. Spørsmålet er om jeg da er en kostnad for samfunnet, eller egentlig tilhører toppen?

Jeg er under behandling på Ullevål sykehus, på avdelingen for psykiatri og rus. Jeg har et team på fire som følger meg. Det er følgende personer: Primærkontakten (som er sykepleieren), sekundærkontakten (sosionomen), psykologen og legen. Det jobbes også tre skift, med en hovedkontakt på hvert skift. Så det er totalt fem mennesker som er direkte knyttet til meg, i behandlingsøyemed. Samtlige andre pasienter på Ullevål har tilsvarende ordning. Det vil si at vi brødfør fem familier, samt dem som jobber dag, kveld og nattevakt. Det er som å styre en liten bedrift.

I tillegg har jeg tre kontakter i Nav. Det er følgende personer: Primærkontakten, ruskontakten og en økonomisk rådgiver. Jeg er også knyttet opp mot LAR (legemiddelassistert behandling). Der har jeg to kontakter, samt DPS (distriktspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg har en psykolog eller psykiatrisk sykepleier som jeg går til, samt fastlegen min der ute. Det vil si at totalt elleve stykker som jobber for, eller under, meg!

Disse er med på å forsøke å løfte meg og mine medpasienter opp og ut i samfunnet igjen, slik at vi kan få oss en jobb. Slik de selv har. Nå nærmer det seg en middels stor bedrift å holde orden på! I tillegg bidrar rusmisbrukeren med støttetiltak som for eksempel familiemedlemmer, som må få hjelp av psykolog eller lignende på grunn av all den usikkerheten og alle traumene som den rusavhengige har skapt innad i familien.

Når russyke er «ute på oppdrag» for å skaffe seg sitt foretrukne rusmiddel, det være seg alkohol, hasj, kokain, piller, amfetamin eller heroin – for å nevne «de seks store» –opprettholder de mange jobber i samfunnet. Alt fra politiets narkoenheter til ambulansepersonell og patolog; advokatene, vekterne, =Oslo, Frelsesarmeen, Blåkors, tollerne og smuglerne. Sist, men ikke minst: landene hvor det smugles narkotika fra. Hvor vi brødfør familiene til produsentene av både det og alkohol. Alkohol er jo lovlig, men fører også til store konsekvenser for mange.

I dette landet er man så heldig at staten er aksepterende. Den godtar at det finnes grupperinger som kalles rusomsorgen, noe mange land ikke er forunt. Så: Bør jeg få høyere «lønn» fra staten? Ved å kutte ned to kontakter derfra, kan jeg i teorien få halvparten av deres lønn og samtidig bidra til å brødfø mange familier i dette store og lange land. Det kan jeg gjennom å vise nøkterhet og edruelighet, ved å ta for eksempel urinprøver som en overgangsfase til det «normale» liv. I teorien er faktisk rusmisbrukeren millionær, selv uten «lønnsforhøyelse».

Tenk på hvor mange jeg brødfør, og hvor mange millioner som brukes bare for å brødfø meg. Det er det ikke mange som kan si at de har et så stort støtteteam rundt seg. Nå har jeg til og med idrettspedagog og yogainstruktør. De eneste man kan sammenligne meg med, er vel toppidrettsutøvere. De har tilsvarende team rundt seg.

For å konkludere det hele stiller jeg spørsmålet: Er rusmisbrukeren en kostnad for samfunnet – eller en samfunnstopp?

– Mitt navn er Sondre Foyn Gullvåg. Jeg er 33 år gammel, gatemagasinselger og poet. Jeg har gitt ut to diktsamlinger på eget forlag, og jobber med en tredje. Jeg har fremført dikt på Stortinget og på kanalfestivalen i Arendal, der foran 10 000 mennesker. Oldefar skrev Stiklestadspelet, så det litterære ligger til familien. Før jeg kom hit, bodde jeg mange år i Arendal. Der solgte jeg Sørlandets gatemagasin Klar.

– Hvordan ble du gatemagasinselger?
– Jeg har slitt med rus siden tidlig ungdom. For å være ærlig så gjorde jeg ikke stort før jeg begynte med dette. Drev dank, egentlig. Så oppdaget jeg at sånne som meg kunne selge Klar, og prøvde det. Trivdes godt. Da jeg kom til Asker fikk jeg høre om =Oslo av en venninne. Jeg møtte opp neste dag.

– Er det forskjell på å selge gatemagasin i Arendal og her på Østlandet?
– Det er jo mye flere folk som stopper opp her. Mange flere kunder generelt. Men de som stopper på Sørlandet har bedre tid til å slå av en prat. De er mer avslappet. Folk her er mer stressa, går fortere avsted. Når det er sagt, så er de stort sett alltid hyggelige.

– Hvis du kunne valgt en annen jobb, hva som helst, hva skulle det vært?
– Jeg drømmer om å lande på beina en gang, og jobbe med å hjelpe folk som er der jeg er nå. Jobbe med å finne en vei ut av rusavhengigheten for unge folk. Jeg liker å jobbe med mennesker. Der jeg bor nå, på Elveplassen i Asker, hjelper jeg eldre via Kirkens Feltarbeid. Det er trivelig. Elveplassen er et godt sted, selv om det på mange måter er et hospits. Visste du at det er drevet av datteren til Erik Bye?

– Det visste jeg faktisk ikke. Hva er det vanskeligste i livet ditt akkurat nå?
– Jeg skal til avrusning og behandling i september. Fram til det har jeg bestemt meg for å ruse meg minst mulig. Det er vanskelig, spesielt når nesten alle der du bor, og nesten alle venner, ruser seg daglig. Mange fristelser. Heldigvis har jeg familien min nær meg i Asker. Jeg kan rømme til dem.

– Og det mest positive?
– Det er faktisk =Oslo. Å ha noe å gå til, og drive med. Å endelig gå til sengs med en god selvfølelse.

– Har du en hilsen til kundene dine?
– Da vil jeg gi dem et av diktene mine:

Lær deg selv å kjenne
på livets lange vandring
lær deg selv å takle
hver og en forandring
lær deg selv å gi til dem som holdes nede
lær deg selv å si/det å bry meg gjør meg bedre
lær deg selv å elske det du hater mest
lær deg selv at kjærlighet er det som gjør deg best.

– Kan jeg få komme med et selvlagd visdomsord også?

– Selvfølgelig.
– Livet er faktisk utrolig interessant: Først lærer du å gå, så går du altfor langt.

Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder i verden.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

=Oslo går bra. Vi feirer tiårsjubileet vårt hele året til ende. Opplaget øker. Vi går med overskudd. Dette er fire hyggelige fakta. Ingen av dem interesserer Dagsavisen.

Der kunne vi nylig lese denne overskriften: «Gatemagasinene sliter. Opplagstallene stuper». Saken er illustrert med et digert arkivbilde. Det viser en selger som holder juleboka vår.

Påstanden er feil. Vi sliter ikke. Unntatt på ett punkt: Vi sliter med et fåtall journalister i andre medier. Disse journalistene får en rar ryggmargrefleks når de hører ordet «gatemagasin». Da tenker de «krise». Enhver sak om magasiner som vårt må vinkles så trist som mulig. Dagsavisens artikkel føyer seg inn i rekka.

Fotografiet som illustrerer saken er gammelt. Muligens var dette siste gang avisa så det som nødvendig å gå ut på gata for å snakke med oss. I 2015 holder det med et telefonintervju uten sitatsjekk.

Dette holdt også for NTB, som videreformidlet påstandene i artikkelen til resten av Norge. «Etter eget sigende» klarer vi oss bedre enn noen av de andre gatemagasinene, skriver Dagsavis-journalisten. Men vi «opplevde et stort opplagsfall» fra 2013 til 2014. Nei, vi satt ikke der og «opplevde» noe uventet. Det som skjedde var at vi doblet prisen, fra 50 til 100 kroner. Vi forutsatte at opplaget falt, og at selgernes inntekter økte. Begge deler slo til. Siden har opplaget økt igjen. Årets juli-utgave ble utsolgt lenge før måneden var omme. Vi måtte trykke ekstraopplag av augustnummeret.

=Oslo er en av hovedstadens viktige merkevarer. Søstermagasinet =Norge er kjent over hele Østlandet. Erlik-bladene gir vanskeligstilte verdighet, og en enestående jobbmulighet. Og dette vet du som har skaffet deg bladet: Erlik-bladene kjøpes med glede. Noen har kjøpt hvert eneste blad siden starten, og tatt vare på dem. Det er ikke verst.

Åpenbart finnes det langt flere glade kjøpere enn hva avisenes krisejournalister ønsker å se. Det må vi bare be om unnskyldning for.

Lars Aarønæs, ansvarlig redaktør i Erlik

Hvorfor er Glasgow Vest-Europas drapshovedstad?

Nekropolis, de dødes by. På vestre gravlund sover byens storheter i sine sirlig utsmykkede mausoleer. Stolte skotske navn. MacDonald, Ferguson, Lipton. Mange av gravminnene er nedtaggede, vandaliserte. De veltede minnesteinene er som kulissene i en framtidsdystopi. Velkommen til Glasgow.

Glasgow er Storbritannias tredje største by. Deler av byen skimrer av økonomisk medgang – glassfasader og liksomgamle puber. Denne artikkelen handler ikke om de delene. Denne artikkelen handler om steder som Possilpark, Easterhouse, Pollok og Castlemilk. Bydeler som sitter fast i ettervirkningene av rask avindustrialisering, arbeidsledighet, urbant forfall, og trygdeavhengighet.

På papiret er Glasgow et forferdelig sted å bo. Statistikkene for drap, lungekreft og tenåringsgraviditet er blant de høyeste i Europa. Byen har lavere gjennomsnittlig levealder enn Irak. Det er vanskelig å tro når man spaserer langs de velholdte sentrumsgatene eller under de grønne trekronene på Kelvinside. Det er også vanskelig å forstå når man leser offentlig statistikk. Tallene for byen er uventet jevne. Arbeidsledighet på 6,34 prosent er for eksempel overraskende lavt. De ekstreme utslagene og jevne nøkkeltallene er et regnestykke som ikke går opp.

For å løse dette sosioøkonomiske mysteriet, må vi knekke en kode. Og koden er postnumre: Det handler om bydeler. Det handler om «østkanten». Ordet setter fantasien i sving – industriarbeideren, pøbelen, fagforeningskjempen, lekmannspredikanten. Steder hvor virkeligheten er påtrengende; hard, grimete, ofte lovløs. Og få steder oppfyller fordommene slik som Glasgows gamle arbeiderstrøk, hvor gatene i dag ligger som glisne tanngarder – vandaliserte hus, tomme tomter og utrivelige puber og bingohaller.

Jeg tar en øl på kroen The Brazen Head. I jeans og t-skjorte hadde jeg håpet å gli inn. De gjør jeg ikke. En av de lokale kommer bort: «Er du misjonær?» Da jeg rister på hodet, får han et lurt glimt i øynene: «Men du er religiøs?» – et lurespørsmål i en bydel kjent for sekterisk vold. Før ølen er omme har jeg både blitt tilbudt heroin og å få hodet sparket inn.

Hvorfor har ikke de gode tidene hjulpet Glasgows østkant mer? Problemet som en gang kom av mangel på arbeid, er i dag mer et spørsmål om manglende vilje og evne til å arbeide. Mange kommer aldri ut i arbeidslivet. Antallet uføretrygdede under 25 i Glasgow har økt med en tredjedel på sju år. Trygd frister mer enn lavinntektsarbeid. Velmenende politikere har gjort sitt beste på å gjemme de arbeidsledige i et utall kategorier som hver for seg er små, men som betyr at over 60 prosent i arbeidsfør alder er uten arbeid i visse bydeler.

Det var ikke alltid slik. For hundre år siden kalte man Glasgow «den andre byen» i Det britiske imperiet, hovedanløp for tobakk og bomull. Da propelldrift gjorde det mulig å seile opp den krokete elva Clyde, sugde byen til seg mye av næringsvirksomheten i Vest-Skottland. Glasgow ble synonymt med tungindustri. På det meste lå det over 40 skipsverft langs Clydeside. Storstilt innvandring fra Irland ga byen sin distinkte blandingskultur, legemliggjort i fotballklubbene Rangers og Celtic.

Den gang var Glasgow et forbilde. Byens parker, museer, offentlige bygg og transportsystem var verdensledende. Så kom nedgangen. Slaget som rammet byen gjennom den store depresjonen kunne ikke engang stagges av produksjonsboomen som 2. verdenskrig brakte med seg. Da soldatene kom hjem, gikk byen inn i en lang, ubrutt nedgang. Det som skjedde har for mange fasetter til å skildres utførlig her. Det holder å si at mange av de permitterte arbeiderne ble satt på trygd som over årenes løp ble stadig mer permanent. Arbeiderklasse ble trygdeklasse. Mens middelklassen i verden utenfor smeltet sammen med arbeiderklassen og overklassen, er Glasgow fortsatt en lagdelt by.

Enkelte bydeler er mye bedre enn statistikken tilsier, andre er tilsvarende verre. Skottland har tradisjonelt vært en sosialdemokratisk bastion: likhet, omfordeling og velferdsstat. En pioner i å trygde hele befolkningsgrupper. Labour så ikke farene ved å skape en selvrekrutterende trygdekaste. De tenkte ganske enkelt ikke på den sosiale oppløsningen som oppstår når folk fratas den selvfølelsen det er å tjene til eget opphold.

Trygdeboligene er en annen viktig faktor i den sosiale krisen som har rammet området. Velmente forsøk på å bedre levekårene førte til at hele bydeler ble revet og erstattet med enorme sosialboligdrabanter. Spaltisten Simon Jenkins kaller dette «den ondartede arven fra 60-tallets autoritære esteter». Drabantbyen er den virkelige arven etter modernismen og deres ønske om å skape et nytt og «bedre» samfunn – med maskinen som forbilde.

Resultatet er rekker med blokker uten butikker, kafeer eller underholdningstilbud. Easterhouse har 40 000 innbyggere, men bare én dagligvarehandel og to puber. Drabantbyene så moderne ut da de ble bygget, men med sine grå fasader ser de i dag ut som det de er: nederste trinn på samfunnsstigen. Forfatter Colin MacFarlane kaller Glasgows trygdebydeler de verste slumområdene nord for Napoli. Verre enn de vanskjøttede gatene Parkhead og Shettleston, som med sine råtnende villaer unnslapp fornyerne.

Han beskriver denne prosessen i boka The Real Gorbals Story – hvorledes miljøet han vokste opp i, et sted med arbeiderkultur og storslagne bygninger, forsvinner foran øynene hans. Da blokka MacFarlane vokste opp i ble revet på 70-tallet, var det lite igjen. I dag står en kirke som et monument over rivningstiden. Caledonia Road Church er et utbrent skall ved siden av en motorvei.

Byplanleggerne vet ikke hva de skal gjøre med den. Kirken ble nemlig tegnet av den berømte arkitekten Alexander «Greek» Thompson og kan derfor ikke rives uten videre. Så fasaden får stå mens ugresset vokser på gesimsene. Den vanlige prosedyren har vært å forsegle bygningen og la den forfalle, vandaliseres. Siste steg er å erklære huset miljøfarlig og å ringe etter bulldoserne. Ofte blir rivningstomta stående tom. I Storbritannia er det skatt på tomme bygninger, men ikke på tomme tomter.

Theodore Dalrymple, en ledende britisk høyreintellektuell, argumenterer i boka Our culture – what’s left of it for at trygdeklassen med sine ekstreme sosiale problemer er et ektefødt barn av velmenende venstreintellektuelle. Misforstått toleranse for asosial oppførsel, kriminalitet og normoppløsning har skapt et «sosialdemokratisk helvete», et samfunn som er mye farligere å befinne seg på bunnen av enn det som det var målet å redde arbeiderklassen fra.

Jeg treffer kunstneren Michael Durning i Irvine en halv time sør for Glasgow. Han er maler og patriot. Han er representativ for en ny generasjon skotter som forsøker å hindre at mer av den skotske kulturhistorien legges øde. En ung mann som med sine klare øyne og smittende entusiasme for fortiden minner om 1800-tallets nasjonalromantikere.

Mesteparten av Irvine, byen Durning ble født, ble revet. På sitt atelier legger han fram bilder av bygningene som ikke er der lenger. Fabrikker, bruer og slott. Han peker ivrig, «der bodde Robert Burns, vår nasjonalpoet», han lar fingeren hvile på bildet: «De brant det ned.» Slik unngår byggherren å søke rivingstillatelse og minsker rivingskostnadene. Mange av maleriene på veggene er malt på basis av slike falmede fotografier.

Durning er tilhenger av skotsk uavhengighet. Han mener det er den eneste løsningen for å bryte ut av det selvdestruktive mønsteret. «Det er som et heslig sosialt eksperiment. Å ta fra folk stoltheten ved å forsørge seg selv og se dem gå til grunne for egen maskin. Arbeidsledighet, rusmisbruk og sosial oppløsning er tre sider av samme sak.»
Responsen fra det offentlige i forhold til den sosiale krisen i Glasgow har vært like forutsigbar som den har vært impotent: «holdningsskapende» kampanjer og flere sosialarbeidere. Durning er ikke alene. Scottish National Party går fram i områder som tidligere tilhørte Labour.

Jeg kjører tilbake mot Glasgow og en ny bit i puslespillet. På kafeen 78 St. Vincent treffer jeg Jonathan Campbell, en stor mann med rødt hår og fregner på armene. Han forteller om sin egen vei ut av det sosiale bunnsjiktet. «Det satt langt inne, men i dag innser jeg at den pinkfloydske overlæreren gjennom å stille krav hadde gitt meg en håndsrekning. Jeg ble tvunget til å sitte stille og lære. Til å ta til meg kunnskapen og kulturen som er nødvendig for å nå opp til nederste trinn i den sosiale stigen.». Han mener at mangelen på disiplin i skolen er en viktig grunn til den sosiale forvitringen.

En ny rapport fra det skotske lærerforbundet deler uroen for at pedagogiske nyvinninger kan være med å redusere sosial mobilitet. Campbell er mindre diplomatisk, han sier rett ut at pedagogisk snillisme har rasert den offentlige skolen i Skottland. De trakk opp stigen. Barna som hadde kunnskap og kultur hjemme klarer seg, mens barna fra dårlige kår mistet sosial mobilitet. De svakeste grep «ansvar for egen læring» med begge hender: De sluttet å lære.

I et intervju med TV-kanalen ABC kom politisjef John Carnochan i Glasgow-politiet med et på mange måter lignende synspunkt. Han hevder det handler om dannelse. Han forklarer at mange av disse barna mangler selv elementær oppdragelse. Grunnen? Barn av tenåringer selv blir gravide i tenårene. Det er også en måte å flytte hjemmefra, da får de nemlig fri leilighet på sosialen. Det sier seg selv at den overførte oppdragelsen vil være minimal. Carnochan gir dette skylden for den mest beryktede av alle skotske erketyper, «Ned-en».

På folkemunne kommer ordet «ned» fra «non-educated delinquent», en ikke-utdannet lovbryter. På sett og vis er ned-ene Glasgows fremste ambassadører. Ingen som besøker byen kan unngå å støte på en Ned, som ifølge ordboka er en arbeidsledig hvit ung person fra arbeiderklassen som kler seg i joggedress. Ned-ene er kjent for asosial oppførsel.

Psykiateren Dawn Renfrew tar meg med til tørrdokkene i bydelen Govan for å hilse på ned-er. Vi klatrer gjennom et rustent gjerde og vasser gjennom buskas. Da vi når fram til en gjeng 12 -14 åringer virker de så aggressive at vi velger å unngå dem. Mange av barna fra disse bydelene utvikler rusrelaterte mentale lidelser før de er ute av puberteten. Unge helt ned i tiårsalderen er med i gjenger som Billy Boys og Toryglen Toi. De står for en betydelig del av volden som gjør Glasgow til en av Europas farligste byer. Blant Ned-enes varemerker er klesmerket Burberry, koffeinlikøren «buckfast» og blind vold.

Vi spaserer i stedet til markedet Barras. Det er sensommer og Barras er som en sydlandsk basar. Det kjeftes og kjøpslås. Smågutter i grønne og hvite Celtic-trøyer står på hjørnene og roper når politiet er på vei. Da ruller enkelte av bodene sammen sortimentet. Barras er kjent for tjuvgods. Renfrew peker diskret på en kvinne med et arr fra munnvik til øre. Det kalles et «Glasgow smile», sier hun – det er ikke uvanlig at offeret blør i hjel etter å fått ansiktet åpnet med tapetkniv.

Jeg avtaler å treffe legen Ronan Mullan foran sentralsykehuset i Glasgow, en bløtkake i viktoriansk stil. Her kommer hver kveld ofrene inn. Over hundre mord i året. Han var selv i frontlinjen av voldsepidemien da han i 1997 begynte å arbeide ved hospitalet som nyutdannet lege. Han forteller at «det var som å komme til en krigssone. Knivskader, skuddskader, balltreskader. Vi skled bokstavelig talt i blod i gangene.»

Mye av volden er rusrelatert. Av 100 mord er typisk 45 knyttet til fyll, 10 til narkotika og 15 til begge deler. Glasgow er berømt for kniv-vold. En typisk helg er det ti knivstikkinger per kveld. Macheter og sverd er også populære. «Jeg tror Glasgow trolig ser flere sverdskader enn noe annet sted i Europa,» sier Mullan. Det ble nylig skrevet en avhandling om behandling av sverdskader ved sentralsykehuset i Glasgow, den første siden Napoleonskrigene.

Mens jeg rusler ut av Glasgows østkant, kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at det ligger en viktig lærdom her. Hvorfor er Glasgow Europas drapshovedstad? Verdens dyreste fattigdom har oppstått i skjæringspunktet mellom sosialdemokrati og modernisme. Politikere, samfunnsarkitekter, helsevesen og utdanningssystem må alle ta sin del av skylden. Mangel på dannelse og utdannelse skaper permanent arbeidsledighet som fører til sosial oppløsning som igjen fører til vold. Kanskje er dette et forvarsel og en advarsel til et land som Norge hvor stadig større deler av befolkningen trygdes.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo november 2008. 

=Oslo-selger Ståle Melhus takker en lite populær yrkesgruppe. Her er hans erfaring med Oslos billettkontrollører.

Ønsker å bringe en takk til en yrkesgruppe som helt sikkert mottar heller mer kjeft enn takk, da grunnet jobben de er satt til å gjøre. Billettkontrollørene på Oslos t-baner. Og da særskilt de av indisk/pakistansk opprinnelse som har jobbet mange, mange år i sporveiene. Måten jeg har blitt møtt på av dere, enten det har vært om bord på t-banen, eller en kontrollpost ved Jernbanetorget, har vært med på å gjøre hverdagen mindre belastende.

Å se at dere gjenkjenner meg som en som sliter, og derfor bare med ett velmenende nikk lar meg passere, det ønsker jeg å takke dere for, og jeg vil dele dette med =Oslos lesere, slik at flere vet hvor flotte mennesker dere i det store og hele er. Så kjære billettkontrollører: tusen takk for deres evne til å vise oss som sliter forståelse. Magefølelsen sier meg at jeg nok har mange gode kolleger som er enig i akkurat dette.

Æres den som æres bør, er ett uttrykk som for meg har en slags røst av en bauta, noe standhaftig, det å ære noen. Mange ganger, i vår rikdom og velferd kan det være lett å spre heder og ros både til høyre og venstre, uten helt å ha gått i margen på alvoret det ofte kan være å ære en annen i offentlig skue. Tar vi hardt nok innover oss at i en verden uten oljerikdom lik vår egen, er nok det å fremme sin egen agenda, mele sin egen kake, noenlunde mer åpenlyst og allment akseptert også – fordi alle vet hvor avhengig man er av å ha godt omdømme, uansett hvilke settinger det måtte være.

Oslos fantastiske billettkontrollører, dere håper jeg at jeg gjennom =Oslo kan få gi en oppmerksomhet og en stor takk, fra inne i sjela hvor sommerfuglene blomstrer og de fineste sangene nynnes på, men også fra den delen som ligger heroinsyk, godt innpakka under dyna, der bare det å ta på strømpene er på linje med cooper-testen på videregående.

Dere kunne fint, med loven i hånden, gjort dagen sur for meg dusinvis av ganger, men fremfor å tråkke på meg, så ble jeg møtt med ett smil, ja gjerne også ett anerkjennende blikk, respekt for ærlig arbeid. Nå er denne hilsenen forhåpentligvis på trykk slik at disse menneskene kan få litt hedersord og ros fra menigmann. Tar vel ei feil om jeg gjetter dere får en real dose verbale overhøvlinger jevnlig.

Så Oslo Sporveiers kontrollører, dere er hedersmenn og hederskvinner, og av kategorien; æres den som æres bør. Jeg skriver dette fordi dere burde motta en visshet om at dere er med å bidra til å gjøre hverdagen lettere for mange mennesker. Nå skal jeg ikke komme nærmere innpå det, men det er i særklasse dere litt «eldre» herremenn, med opprinnelse fra India/Pakistan som er kulturbærere når det gjelder dette, så i alle ærbødighet ønsker jeg å si tusen takk!!

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2012.

Tora Hope har jobbet frivillig hos oss i =Oslo. Her deler hun sine første tanker om jobben. 

En ung hånd rekker meg en femtilapp. To blader. Jeg slår inn på kassen, henter blader, setter selgeren opp på et sted. Tre ganger må hun si selgernummeret sitt før jeg husker det. Det er ikke meningen å vimse, men noen ganger blir jeg så satt ut. Jeg er fersk frivillig i =Oslo sitt salgslokale og vet ingenting om hvordan det er å være avhengig av narkotika, bostedsløs eller hvordan det er å bomme penger for å få råd til et blad, et skudd eller hva det skulle være.

Den unge kvinnen setter meg ut fordi hun kunne vært medstudenten eller søsteren min. Og fordi hun har et rusproblem. Jeg har gått forbi så mange ganger og tenkt så mange tanker om rusmisbrukere. Jeg har slitt med å forstå at de er så mange, at de står der og sliter så åpenbart, og at ingen klarer å gjøre noe med det. Frivillig ufrivillig ser jeg plutselig plagene på nærere hold. Unge og gamle smerter, frustrasjon og fortvilelse. Enkle og vanskelige spørsmål på samme tid.

«Hvor skal jeg bestille skattekortet til, når jeg ikke bor noe sted?»

«Hvor skal jeg ha passet mitt når alt blir stjålet på gata?»

Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært hjemløs.

Frivilligdagene på =Oslo har like mange sider som magasinet. I det ene øyeblikket har jeg ikke svar på noe og står der som et frustrert vitne til et annet menneskes fortvilelse. Øyeblikket senere kan jeg ikke slutte å smile fordi gitaren har funnet veien til kaffebordet og det vesle lokalet har blitt en konsertarena. Jeg rydder, selger blader, småprater. I øyekroken ser jeg beundrende på hvordan selgerne og de fast ansatte tryller med hverandres humør.

«Vet du, i dag var det en dame som spurte meg om råd», sier en selger på vei ut døra med magasinbunken i armkroken. «Sønnen hennes var blitt så sløv. Var bare på rommet hele tida, hvis han ikke var ute hele natta. Jeg kunne jo ikke være sikker, men det er kanskje grunn til bekymring, sa jeg da. Det er kanskje lite, men da følte jeg meg litt viktig,» forteller han, løfter armen til adjø og lukker døra bak seg.

Ja, tenker jeg, du er viktig. Jeg kjenner meg igjen. Vet du, i dag tok en av selgerne meg i hånda og sa at vi frivillige gjør en fin jobb. Det er kanskje lite, men da følte jeg meg litt viktig.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2012.

En av våre magasinselgere på Gjøvik forteller sin dramatiske livshistorie. 

Jeg bor i Hunndalen og er 31 år gammel. Begynte å ruse meg med hasj for første gang da jeg var 18 år. Begynte med amfetamin, piller og ecstasy da jeg fylte 19. Alkohol har jeg vært glad i siden barneskolen. I 20-åra begynte jeg med heroin og sprøyter. Jeg klarte å få fagbrev som kokk og fikk jobb. Men jeg var så hekta på speed at det gikk til helvete til slutt.

Jeg tok speed omtrent hver dag i minst to år. Etter det var jeg alkoholiker i minst ett år. Jeg drakk og stjal øl fra mandag til lørdag. Brukte hva som helst jeg kunne ruse meg på. Jeg klandrer ingen andre enn meg selv – selv om jeg har vært på to barnehjem – og havnet i fosterhjem da jeg var tre-fire år gammel.

Mamma døde av en pilleoverdose, med masse bilder av meg rundt seg, da jeg var ti år. Selvmord. Rart jeg ikke begynte å ruse meg før. Men i forhold til mange andre, bodde jeg i samme fosterhjem til jeg var ferdig med utdannelse. Jeg har vært i marinen, men ble dimmet etter rundt 162 dager på grunn av en urinprøve. Hadde hatt perm og røkte hasj. Hasj sitter lenge i kroppen, hvert fall så mye som jeg har røyka.

I år 2000 døde fostermor av kreft. Da ble det for mye for meg, så jeg ga faen. Jeg husker det som det var i går. Det var natt til 17. mai. Jeg var russ. En jeg møtte hadde hasj. Ingen spurte om jeg ville ha. Jeg spurte selv om å smake. Jeg måtte mase for å få et trekk. Til slutt fikk jeg smake og digga rusen med en gang. Jeg hadde «lættis» i to timer i strekk. Jeg gjorde meg selv til narkoman, men jeg hadde ikke planlagt å sitte med ei sprøyte i armen en vakker dag.

Jeg trodde jeg kunne kontrollere hva jeg tok, men jeg ble forelsket i speed første gangen jeg prøvde. Da var det gjort. Jeg hadde blitt «narkis». Jeg likte også hasj fra første stund. Har testa det meste som finnes av rus. Alt gikk så fort.

Da jeg var 16 år sviktet jeg min ordentlige pappa, noe jeg aldri kan tilgi meg selv for. Etter det har ikke ting gått så bra mellom oss. Spesielt etter jeg begynte å ruse meg. Men han har selv vært narkoman, så jeg syns han burde ha litt mer forståelse. Han har klart å bli streit. Jeg er kjempestolt av ham. Det hadde jeg vært uansett. Han er tross alt mitt eget kjøtt og blod.

Familien min har droppet meg og jeg har droppet dem. Men det går litt bedre mellom pappa og meg nå. Ei tante ringer og sender melding til meg av og til. Hun er den eneste i familien jeg føler virkelig bryr seg om meg. Og hun steller grava til mamma.

Jeg har også bodd i Bergen. Der var det lettere å få tak i penger uten å være kriminell. De hadde noe som het «ALF». Førstemann til mølla-prinsipp. De første 15 som dukket opp, fikk jobbe i fire timer med en halvtimes matpause. Vi gjorde alt mulig rart. Jobben var kun for narkomane, alkoholikere og prostituerte. Da vi var ferdig fikk vi 200 kroner rett i hånda. Kjempebra opplegg. De har også et gatemagasin som heter Megafon.

Da jeg flyttet tilbake til Gjøvik slet jeg. Jeg var vant til å skaffe meg «friskmelding» hver dag. I Gjøvik måtte jeg være kriminell for å fikse «friskmelding», men jeg slet med angst og taklet ikke være dårlig. Derfor meldte jeg meg inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering, journ.anm.).

Jeg har vært innlagt flere ganger og sittet i fengsel en gang. Institusjoner er ikke noe for meg. Det lengste institusjonsoppholdet mitt varte i cirka fire måneder. Heldigvis fikk Gjøvik gatemagasinet =Norge. Jeg vil takke alle som kjøper gatemagasiner. Jeg håper folk fortsatt kjøper det fremover. Jo flere som kjøper, jo bedre er det. Jeg syns det er litt ekkelt å gå rundt å selge blader, men det er hvert fall en ærlig måte å tjene penger på. På grunn av bladet slipper jeg å være kriminell.

Jeg møter mange forskjellige mennesker når jeg går rundt og selger blader. De fleste er veldig hyggelige. Mange kjenner noen som sliter selv og har stor forståelse. Så har du de folka som later som jeg er luft, noe jeg syns er uhøflig. Det er bedre å få et høflig nei, enn ikke å svare i det hele tatt, eller nesten løpe å gjemme seg når de ser en bladselger. Det er frekt. En politimann sa at gatemagasinet er det beste som har skjedd Gjøvik. Det er jeg enig i. Det er bedre å selge blader enn å gå rundt og stjele. Jeg er sikker på at kriminaliteten har gått ned i byen etter bladet kom.

Dessverre er det ikke mange igjen av de jeg kjenner i miljøet som lever. Veldig mange bekjente og venner av meg har dødd. Jeg håper sjelene deres har ro nå hvert fall. Når folk dør og jeg sørger, hender det jeg driter i alt, gjør mange dumme ting og ruser meg ekstra mye. Av og til får det konsekvenser, av og til ikke.

Jeg har blitt utredet av en psykolog og en lege. De mener jeg bør bli 50-60 prosent ufør. Men NAV driter i det. De gir meg bare bostøtte og livsopphold. NAV i Gjøvik driter i våre rettigheter. Jeg mener NAV bruker oss narkomane som slaver fordi vi må jobbe gratis. Det er mange av oss som har lyst til å arbeide, men hvem gidder å jobbe gratis? Arbeidstrening kaller de det. Jeg kaller det slaveri. Jeg forlanger ikke full jobb, men en liten «gulrot» hadde fått flere til å jobbe.

Jeg orker bare å jobbe en halv dag på grunn av angst og mye annet. Men det får jeg ikke medisiner for, fordi jeg er under LAR. Jeg måtte vente ett år før jeg ble «statsnarkoman», som vi kaller det. Det er lenge. Jeg kunne dødd i mellomtiden. Ikke fikk jeg ventemedisin eller plass på institusjon, før etter jeg hadde kommet inn i LAR. Hva var vitsen da, når jeg hadde fått hjelp?

Systemet er ikke perfekt, og det kommer det aldri til å bli. Bedringer kan gjøres. Jeg har fagbrev som kokk, har liftlappen og har tatt ryddesalgskurs. Da jeg bodde i Bergen jobbet jeg i fire timer fra mandag til fredag. Tjente 200 kroner dagen. På lørdager solgte jeg gatemagasin. Her i Gjøvik har vi bare gatemagasinet. Det er bedre enn ingenting, men jeg mener at de som ikke vil selge blader, som heller vil jobbe med noe annet, bør få litt ekstra fra NAV eller arbeidsplassen. Systemet er helt «fucked up». Og jeg tror mange er enige med meg.

Men faktisk gjør de meg en tjeneste med at de ikke ufører meg, siden jeg ikke har jobb. Jeg hadde tapt på det. Nå som jeg er sosialklient, trenger jeg ikke bekymre meg for husleie og strøm. Jeg er statsnarkoman og ambivalent – livsnyter og bladselger – så jeg kan ikke klage på livet mitt nå. Det var mye verre før.

Hilsen selger 301, Gjøvik.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2013.

— Litt om deg?
— Mitt navn er Thor Odinsøn. Jeg er 53 år gammel. Vokste opp i Fredrikstad. Mobbeoffer fra jeg var fire, grunnet rødt hår og fregner. Vi flytta til Oslo da jeg var sju. Til Stovner. Jeg trodde alt skulle bli mye bedre da. Det blei mye, mye verre. Ikke bare blei jeg mobba for utseendet, men også for dialekt, for pianotimene, for korpset, for danseskolen og for korøvelsene. Musikk har alltid vært det viktigste i livet mitt. Jeg fikk bank overalt hvor jeg gikk, og ingen støtte hjemme. Ble ikke trodd. Da jeg var tolv stakk jeg av hjemmefra. Du kan si jeg flytta ut på gata. Oslo S, Stensparken, Egertorget og Slottsparken var steder jeg holdt til. Tolv, tretten år gammal, drakk, sniffa lim og røyka hasj. Så ungdomshjem og amfetamin.

— Det kunne ikke gå godt. Eller?
— Ikke til slutt. En stund gikk det greit. Da jeg var 35 hadde jeg jobb, kone og to små gutter i Fredrikstad. Det blei for stort press. Det var da jeg prøvde heroin for første gang. I syv år levde jeg som familiemann, samtidig som jeg røyka stoffet hver dag. Da fungerte jeg greit. Tok opp skolen igjen, til og med. Så ble misbruket oppdaget, og det var snakk om å koble inn barnevernet. Da flytta jeg til Oslo og søkte om hjelp. Den hjelpa venter jeg på ennå.

— Hvordan ble du =Oslo-selger?
— Det var for ti år siden. Det året bladet kom. Jeg var så dritt lei av miljøet, kriminaliteten, å være på kant med loven. Alle jeg vanka med dro meg med på kriminelle opplegg. Bortsett fra en fyr som ville meg vel. Han dro meg ned til =Oslo. Der trivdes jeg. Fant meg en rolig plass hvor jeg blei kjent med kundene. På Lambertsetersenteret. Der var det mange gamle damer som blei glade i meg. De brukte meg som sosialarbeider og psykolog. Lange samtaler. Hvis en mista mannen sin, så kom hu til meg for å snakke om det, og fikk noen trøstende ord. Jeg var en institusjon på Lambertseter. Det var en fin tid.

— Og etter det?
— De siste åra har jeg dessverre sittet med tiggerkoppen like ofte som jeg har solgt magasinet. Jeg klarer ikke å jobbe i de periodene jeg er veldig deprimert. Det går ikke. Men jeg er først og fremst =Oslo-selger. Det har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste ti åra. Musikken har vært aller viktigst. Alltid.

— Har du en drømmejobb?
— Jeg er musiker. Det ene store målet mitt er å kunne leve av å skrive og spille musikk. Jeg kan spille en rekke instrumenter, men komponerer på gitaren. Begynte å lære noter da jeg var fire år gammal. Det er vanskelig er å skrive gode nok tekster. Jeg har ennå ikke gitt opp musikerdrømmen. Øver og øver, og setter meg mål om å bli en enda dyktigere gitarist.

— Hva er det vanskeligste i livet ditt i øyeblikket?
— Ensomheten kanskje. Tar aldri med noen jeg kjenner hjem. Alle er i miljøet, og jeg stoler ikke på noen av dem, så det blir til at jeg sitter aleine der hver dag. Men også det at jeg ikke klarer det siste vippet over til rusfrihet. Jeg har gitt opp hjelpeapparatet, og prøver å klare det på egenhånd. Er ofte så nære, men så klarer jeg ikke det der vippet over. Det er tøft.

— Og det beste i livet ditt i dag? Er det noe som lyser opp?
— Igjen: musikken. Jeg har blitt en ganske dyktig gitarist. Øver hver dag, og har fortsatt glede av det. Gitaren, og det å ha jobben hos =Oslo gjør at jeg kommer gjennom de tunge dagene.

— Er det noe du ønsker å si til kundene dine? Til leserne av magasinet?
— Jeg vil uttrykke min takknemlighet til alle som har hjulpet meg ved å kjøpe blader, gi penger når jeg har tigget og ikke minst stoppet opp og vist vennlighet når jeg har hatt vanskelige perioder. Dere har gitt meg håp.

(Intervjuet sto på trykk i Erlik mai 2015)

Les den dramatiske historien om familien Yousafzai og Swatdalen.

Det var dagen før fredsprisutdelingen, og Malala-feberen steg. Vi stilte oss i kø foran Nobelinstituttet. Vi hadde bare reist fem minutter. Noen journalister kom helt fra Italia. De skulle på pressekonferanse med fredsprisvinnerne. Akkreditering hadde de ordnet i oktober. Likevel slapp de ikke inn. Det var fullt. Vi måtte også snu, men fikk svar på et par av spørsmålene våre likevel. Nobelinstituttet tok en ørliten prat med Malala Yousafzai på våre vegne.

Men først må vi vite hvor hun kommer fra. Før Malala ble født, startet faren en skole i hjembyen Mingora. Han var både lærer, regnskapsfører og rektor. Dessuten vasket han gulv og toaletter. Han ga fattige barn gratis skoleplass, selv om skolen slett ikke var rik. Noen av barna kom hjem til familien Yousafzai og spiste frokost. Andre bodde hos dem i perioder. Familien satt aldri i ro og ventet på at myndighetene skulle gjøre noe. De gjorde det selv, enten det gjaldt utdanning eller omsorg.

Familien bodde i den eneste byen i Swatdalen i Pakistan. Da Malala ble født i 1997, hadde de ikke råd til sykehus. De bodde på to rom, og ingen av rommene var kjøkken eller bad. Moren kokte over åpen ild, og vasket klær under en kran på skolen. Malala sov med foreldrene i det ene rommet. Det andre var for gjester. Huset var alltid fullt av slekt, venner og trengende. Da de flyttet, fikk Malala eget rom. Men ofte måtte hun dele det med jenter familien tok seg av. Det hendte at hun klaget. Da minnet hun seg selv om hvor heldig hun var. Hun slapp å samle søppel, slik fattige barn som ikke gikk på skole måtte.

Malala ble skutt i 2012. Siden har familien bodd i Birmingham. Det nye huset føltes stort og tomt, skriver Malala i boka «Jeg er Malala». I Mingora pleide alle kvinnene i nabolaget å samle seg hos dem om ettermiddagene. I England ble moren ensom, og lei seg for matrester som ikke kom til nytte. Hun begynte å gi dem til fuglene i hagen. Familien lengtet hjem, selv om de satte pris på tryggheten i England. Vi spurte Malala hvordan hun opplever å bo i Birmingham i dag.

– Jeg er glad for at jeg hver dag kan ta på meg skoleuniformen og dra på skolen. Jeg tenker på alle barna i India og Pakistan som ikke får denne muligheten. Mange barn drømmer ikke om iPad og iPhone, bare om blyant og papir. Jeg holder god kontakt med venninnene mine hjemme i Pakistan via Skype, og jeg gleder meg til å flytte hjem igjen. Pakistan er mitt hjemland.

Malala ble født som et ønsket barn. Pappa Ziauddin sørget ikke over at hun var jente. Da farens fetter kom for å se henne, hadde han med et slektstre. Det viste kun mannlige slektninger gjennom 300 år. Faren trakk en linje fra sitt navn og skrev inn Malala. Fire år gammel ble hun innskrevet på skolen hans. Da hadde hun lenge romstert i klasserom, og hermet etter lærere. Farens fem søstre fikk aldri gå på skole.

Malalas far har fått mye skryt for sine holdninger. I hjembyen ble han ofte brukt som megler i konflikter. Men Ziauddin har ikke alltid vært fredens mann. Han var ti år da Sovjetunionen invaderte Pakistans naboland Afghanistan. Han husker at en som het Sufi Mohammad kom til hjemstedet. Han ba unge menn hjelpe ham i kampen mot russerne. Mange ble med for å krige i Afghanistan. Ziauddin ville også bli kriger, men han var for ung.

Hvorfor ville han ikke heller bli lege, eller noe annet nyttig? Fordi det var en umulig drøm for en vanlig landsbygutt i Pakistan. De fleste av vennene hans fikk jobb i kullgruver. Kister med døde gruvearbeidere ble stadig sendt hjem. Da fristet det mer å dø som martyr i krig. Det største en landsbygutt kunne håpe på, var å bli bygningsarbeider i Saudi-Arabia eller Dubai. Da måtte han bo langt unna familien, og gjestearbeidere har få rettigheter i disse landene.

Unge Ziauddin ble fenget av veltalende krigere. Så møtte han broren til sin framtidige kone. Han kom inn i et nytt miljø, med engasjerte lokalpolitikere. De tilhørte sekulære nasjonalistpartier, og de var mot krigsdeltakelsen i Afghanistan. Faren fikk noe nytt å brenne for. Han ville ha slutt på urettferdigheten i det pakistanske samfunnet. Hvorfor skulle noen få familier styre alt, mens de fattige ble fattigere? Malalas farfar kjempet også imot klassesamfunnet. Han var dypt religiøs, og mente føydalismen var i strid med islam. Han hadde gått på skole i India, og fått impulser langt utenfor Swatdalen. Fra ham fikk Ziauddin sin kjærlighet til det å lære.

Vi spør Malala:
– Noen sier at vi må kjempe imot islam for å skape fred, hva sier du til dem?
– Til disse vil jeg si at islam er en fredens religion. Jeg er selv muslim, og religion er veldig viktig for meg. Jeg føler at jeg har et ansvar overfor Gud og meg selv til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre. Jeg spør meg selv: «Har du gjort alt du kan?» Det har jeg ikke. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår. Dessverre er islam blitt omfavnet av krefter som ikke forstår religionen de mener å forsvare. Også her er utdanning løsningen.

I Pakistan er 65 prosent av alle kvinner analfabeter. Blant menn er det 41 prosent som ikke kan lese. 5,1 millioner barn i landet går ikke på skole, ifølge FN. To tredjedeler av dem er jenter. I sin fredspristale sa Malala at verden bare har vært opptatt av å bygge ut barneskoler. Nå må det satses på skoler for høyere klassetrinn. «Hvorfor er det så enkelt å bygge stridsvogner, men så vanskelig å bygge skoler», spurte hun.

Malalas mor, Toorpekai, sluttet på skolen samme år som hun begynte. Hun lærte ikke å lese og skrive. Hun så ikke poenget med skole når hun uansett måtte bli husmor. Det fristet mer å leke med kusinene hjemme. Faren var så opptatt at han knapt merket det. Men han hadde brutt med tradisjonen, og oppfordret datteren til å gå på skole. Malalas far fikk plass ved Swats beste college da han gikk ut av skolen. Undervisningen var gratis, men han hadde ikke råd til å bo i nærheten. Han begynte å jobbe frivillig sammen med broren, som var lærer.

Heldigvis fikk Ziauddin tilbud om å bo gratis via bekjente. Han flyttet til Spal Bandi, en landsby hvor kvinnene hadde stor frihet. Samtidig skjedde store endringer i Pakistan. Diktatoren Zia døde, og Benazir Bhutto ble valgt til ny statsminister. Hun var datter av en tidligere statsminister som ble drept. Studentorganisasjoner som var bannlyst under Zia ble aktive. Ziauddin ble kjent som en talentfull taler og debattant. Han mente at mangelen på utdanning var roten til alle problemer i Pakistan. Han forsvarte Salman Rushdies ytringsfrihet, selv om han mente at boka «Sataniske vers» krenket islam. «I stedet for å brenne boka, hvorfor svarer vi ikke med vår egen bok», spurte han.

Ziauddin fikk mastergrad i engelsk, og jobb som lærer. En dag ville han starte en friere skole enn dem han selv hadde møtt. Han mislikte skoler som satte lydighet høyere enn et åpent sinn. Ziauddin og en venn satset alle sparepengene på et skolebygg. Khushal skole startet med tre elever og mye motgang. Men verken pengemangel, korrupsjon eller flom stanset planene.

Ziauddin og Toorpekai giftet seg av fri vilje. De fikk datteren Malala og to sønner. Som barn likte Malala å være ute og spille cricket. Kulturen tillot jenter å leke ute, men senere var det forventet at de holdt seg inne. Kvinner skulle helst ha følge av en mannlig slektning når de gikk ut. Malala bestemte tidlig at hun ikke ville ha det slik. Faren sa alltid at hun ville bli fri som fuglen.

Mange i Swatdalen er analfabeter, og få har TV. Derfor er radioen den viktigste kilden til informasjon. I 2005 kom en ny radiostasjon, drevet av Maulana Fazlullah. Den ble kjent som Mullah FM. Fazlullah var en ung mann som pleide å betjene taubanen over Swatelva. Han dro på det ene beinet, etter å ha hatt polio som barn. Han kalte seg islamsk reformator, og ble svært populær. Fazlullah bød på både moral og sladder, gjerne samtidig. I sitt mest hørte program navnga han folk som hadde sluttet å røyke eller frivillig lagt ned en musikkforretning. Han irettesatte dem som etter hans mening kunne ha oppført seg bedre. Fazlullah ba lytterne gro skjegg, slutte med narkotika og gi opp dans. Syndige handlinger hadde skapt det store jordskjelvet, sa han. Katastrofen hadde nylig drept over 70 000 personer i Pakistan.

«Har han rett», spurte Malala faren. «Nei, han bare lurer folk,» fikk hun til svar. Men mange likte Fazlullahs løfte om å bringe tilbake islamsk lov. Folk var frustrerte over pakistanske myndigheter, særlig rettssystemet. Det kunne ta år før en disputt kom for retten. Snart hadde Fazullah satt opp lokale «rettssaler» der saker ble løst raskt. Han var særlig populær i avsidesliggende strøk. Her hadde hans organisasjon TNSM hjulpet mange etter jordskjelvet, mens myndighetene ga blaffen. Folk forestilte seg at Fazlullah ville gjenskape den gamle staten. Swat var et selvstendig kongedømme fram til 1971, da dalen ble tvangsinnlemmet i Pakistan.

Den militante gruppen TNSM ble grunnlagt av Sufi Mohammad i 1992. Organisasjonen ble forbudt av daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf. Gruppen samarbeider ofte med terrorgrupper som Taliban og Al-Qaida i Afghanistan. Etter hvert ble TNSM kjent som «Pakistans Taliban». Maulana Fazlullah ble leder for organisasjonen i 2002. Han er Sufi Mohammads svigersønn.

Mullah FM hadde vært på lufta i et år da Fazlullah ble mer aggressiv. Han hadde mistet broren og tre nevøer i et amerikansk droneangrep i Bajaur. 80 personer døde, blant dem gutter ned til 12 år. Familien Yousafzai var også rystet over angrepet. Men Malalas mor ble lei av Fazlullah da han begynte å snakke negativt om utdanning.

I begynnelsen fikk Fazlullah både moralsk og økonomisk støtte fra folk i Swat. De kvittet seg med CD-er, DVD-er og TV-apparater. Malalas familie satte fjernsynet i et skap, og så på sendingene med lyden lavt på. Taliban pleide å lytte ved dørene og tvinge seg inn hos folk. De var alltid på utkikk etter det de definerte som synder. TNSMs flagg dukket opp ved politistasjoner, og politifolk rømte i skrekk. På kort tid hadde TNSM satt opp sin egen administrasjon i 59 landsbyer. Samtidig drepte de politiske aktivister og «markante syndere».

I 2008 annonserte Mullah FM at alle jenteskoler i Swat måtte stenge. Den endelige fristen var 15. januar 2009. Da var bare 10 av 27 jenter igjen i Malalas klasse. Resten hadde flyktet til storbyen Peshawar. De rømte fra gater hvor lik var utstilt til skrekk og advarsel. Ble kvinner observert på markedet, ble de truet av Taliban med megafoner. Strøm og gassforsyning forsvant. I mangel av rent vann døde folk av kolera. Mange skoler ble bombet.

«Vi var redde, men motet var sterkere enn frykten i min familie,» skriver Malala i boken sin. Faren utfordret Fazlullah daglig, på seminarer og i media. Malala skrev en blogg for BBC Urdu på nett, under pseudonym. Da skolen måtte stenge, fulgte hun i farens fotspor. Hun ble en omreisende talsperson for jenters skolegang.

Etter press fra hele landet og en fredsavtale med Taliban, fikk Swat-jenter gå på skole igjen. De måtte bare sørge for å dekke seg til. Våren 2009 startet den pakistanske hæren en militæroperasjon for å fordrive Taliban fra dalen. Skyting holdt folk våkne om natta, og Malalas familie la ut på flukt. Til slutt hadde halvparten av dalens 1,8 millioner innbyggere flyktet.

Familien Yousafzai bodde hos ulike slektninger. Etter tre måneder flyttet de hjem. Statsministeren kunngjorde at Taliban var fjernet fra Swat. I august 2009 begynte Malala på skolen igjen. Via bloggen hadde hun fått kontakt med en velutdannet kvinne i Islamabad. Kvinnen inviterte 27 jenter fra Khushal skole til byen. De hadde workshops, hvor de lærte å fortelle sine historier. De fikk oppleve en by som var helt annerledes enn Mingora. Islamabad hadde kvinnelige leger og advokater. Kvinner gikk uten hodeplagg i gatene.

Etter skoletid kom Malala ofte hjem til et hus fullt av sørgende kvinner. Hundrevis av menn var forsvunnet etter militæroperasjonen. Kanskje var de plukket opp av hæren. Ingen visste om de levde. I familier uten fedre er sønnene et lett bytte. Mange av Swats menn hadde lenge vært langt borte, i gruvene eller på jobb i utlandet. Sønner jobbet frivillig for Taliban som en livsforsikring. Da ble ikke familien truet. Noen ble også med i Taliban for å skaffe seg status og makt. Mange av dem var kroppsarbeidere med lav status i samfunnet.

Swat var godt i gang med gjenoppbygging da landsdelen ble rammet av storflommen i 2010. Igjen var islamister de første som brakte nødhjelp til utkantstrøk. Og igjen hevdet de at katastrofen skyldtes folkets synder. Men denne gangen hadde de ingen radiostasjon til å spre budskapet.

I 2011 fikk Malala Pakistans første nasjonale fredspris. «Jeg vet at alle jentene i klassen kunne oppnådd det samme som meg, hadde de hatt støtte fra foreldrene sine,» skriver hun. Statsminister Yousaf Raza Gillani overrakte prisen, og Malala møtte ham med krav: Bygg opp igjen skolene våre, og gi Swat et universitet for jenter! Samtidig tenkte hun: «En dag skal jeg bli politiker og gjøre disse tingene selv.» Politiet var bekymret for all oppmerksomheten rundt henne. De tilbød familien livvakter, men faren var skeptisk. «Går du rundt med masse vakter vil Taliban bruke selvmordsbombere, og flere vil bli drept», sa han.

Tre år etter militæroperasjonen var Swatdalen fortsatt full av væpnede soldater. Et anonymt brev ble distribuert i Mingora. Det beskrev Malalas skole som et sentrum for vulgaritet som måtte motarbeides. Etterretningstjenesten kom hjem til familien og stilte spørsmål. En nær venn av faren ble skutt. Var Taliban virkelig ute av dalen? Malala hadde mareritt, og fant trøst i religionen sin. Et helt annet islam med en helt annen gud enn den Taliban snakket om. Så ble hun skutt i hodet, på vei hjem med skolebussen.

Det var oktober 2012 og Malala var 15 år. Nyheten gikk verden rundt. Landets fremste politikere sto i kø for å besøke henne på sykehuset i Peshawar. Ingen slapp inn, for sikkerheten var skyhøy. USAs president og FNs generalsekretær uttalte seg om hendelsen. Kongefamilien i De forente arabiske emirater lånte henne et luksusfly med sykestue. Hun fikk tilbud om behandling fra fremragende sykehus i utlandet. Valget falt på Queen Elizabeth Hospital i Birmingham. Seks dager etter angrepet forlot Malala hjemlandet for første gang.

Da hun våknet til bevissthet dagen etter, tenkte hun bare på en ting: «Hvem skal betale for den dyre behandlingen?» Pengene for fredsprisen ga hun til skolen, pluss at familien hadde kjøpt et jordstykke. Hun ante ikke at 250 journalister fra hele verden prøvde å komme inn på sykehuset. Heller ikke at pakistanske myndigheter ville ta regningen på 200 000 pund. Det fikk hun vite da president Asif Zardari kom på besøk.

På 16-årsdagen sin holdt Malala tale foran FNs hovedforsamling i New York. I Nobeltalen i Oslo sa hun at drapsforsøket har gjort henne mye sterkere. Nå har hun støtte fra millioner av mennesker. Pengene fra verdens største fredspris gir hun til Malala-fondet. Det bidrar til utdanning for jenter verden over. Et viktig budskap fra årets fredsprisvinnere er at vanlige folk kan gjøre noe. Vi må ikke sitte og vente på at andre skal hjelpe verdens barn.

«Vi må alle bidra, ikke bare politikerne og verdens ledere, men også du og jeg,» sa Malala. Kailash Satyarthi, som delte fredsprisen med henne, la også vekt på lokalt initiativ: «Løsningen ligger ikke bare i forhandlinger og konferanser og pålegg fra fjerne organisasjoner. Løsningen ligger i små grupper og lokale organisasjoner og individer som ofte er helt ukjente for verdenssamfunnet.»

Malala og Kailash var selv små individer. De påtok seg store oppgaver, lenge før de fikk verdens oppmerksomhet. Nå vet vi hvilken forskjell det gjorde.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2015.

=Oslo-selger Rikke Eriksen forteller om et samhold som ble ødelagt da rusavhengige ble fritt vilt.

Jeg og Lukas, hunden min, bodde i lavvo hele fjor sommer. Det var i en naturbarnehage på Grorud, som har stengt hele sommeren. Det var 20 minutter fra t-banen og som å være midt inni skogen med fiskevann. Det var kjempedeilig. Jeg har bodd ute i mange år, men ikke på den måten. Jeg har bygd mange gapahuker tidligere, men da har de ikke vært ordentlig vanntette. Jeg elsker å fiske. Det gjør Lukas også. Jeg fisker hele tida. Går alltid med fiskestang i sekken. Jeg hadde fått ganske mye ørret i et vann der oppe. Lukas lekte rundt i bekker og sånt. Plutselig stod han med en gjedde i kjeften, som han hadde tatt opp selv.

Det er mange gode sommerminner fra tida vi bodde ute også. Vi var en fast gjeng på 12-13 stykker som bodde ved Vika. Spilte gitar og hadde bål. Vi bodde der hele året. Det var mest om sommeren at vi satt med gitar. Det var kjempekoselig. Fulle folk kom hoppende gjennom hekken, men de hoppa tilbake igjen som om det skulle vært vår hage. Det var jo bare under en bro ved en motorvei, liksom.

Vi var veldig mange. Det er vel den siste fungerende gjengen som var i uteliggermiljøet. Nå finner du ikke folk ute. Man støtta hverandre. Samholdet da var mye bedre enn nå. Det var slik at jeg til tider klarte å holde meg unna heroin, og bare gikk på Subutex. Du trenger folk rundt deg for å klare det.

Politiet jager og jager og jager. Du har ingen steder som friområde, selv om du bare skal sitte å spise og prate. Du kan ikke sette deg noen steder, verken i Slottsparken, Frognerparken eller under Vikabroa. Det gjør at folk ikke kan ha det samholdet. Folk blir borte fra hverandre, dem bøffer hverandre. Mange flere får hospitsmentaliteten.

Jeg vet at samtlige som var i den gjengen fortsatt snakker positivt om dette. Som det beste minnet de har. For da hadde man noen rundt seg, man klarte å holde rusnivået lavere, og var aldri ordentlig sjuke. Hvis noen ble fysisk sjuke, fikk de andre deg på sykehuset.

Den sommeren det regna, tordna og lynte så innmari, sånn at det lyste opp hele byen, satt vi under broa og så på himmelen. Det var kjempefint. Vi var 7-8 folk sammen. Det var tørke på dop, så man var egentlig ikke så veldig friske. Man fikk så vidt det man trengte. Vi satt og så på dette i mange timer. Ingen gikk.

Da hadde vi også gitar. Det var mange som spilte, vi hadde faste sanger som alle kunne. Vi bygde hytte rundt stolper. Det er synd det ikke er noen steder man kan pleie litt samhold lenger. Man har ikke noe felles sted å si «god morgen» og «ha det bra». Jeg har egentlig ikke så mye gode sommerminner utenom miljøet.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge juli 2013.

En dag hos oss i Erlik kan gi et innblikk i himmel og helvete. Det er en hårfin grense mellom sorg og hvile.

En selger kommer rasende inn på kontoret. Han svetter og er forbannet. Den fine stemningen er brutt og vi befinner oss i en kritisk fase. Hvem er han sint på? Han skjeller meg ut, kaller meg de styggeste ting. Veiver med armer og bein. Han vil krangle, og da en annen selger ber ham slappe av, går han rett bort til ham og skriker ham opp i ansiktet. «Du skal bare holde kjeft!» Skjellsordene hagler, og tilslutt må vi stoppe ham fysisk. Vi setter ham ned i en stol.

Jeg holder ham på skulderen og ber ham puste. Øynene hans fylles av tårer, mens blodårene i ansiktet fortsatt jobber. Det blir stille i lokalet og stemningen er dirrende. Hva skjer nå? Jeg ser meg rundt og nikker til de andre ansatte, og til selgerne som er der. En ansatt tar med seg de selgerne som er tilstede ut av lokalet. Jeg ser at flere selgere kjenner igjen hans fortvilelse. De har vært der, de har kjent denne håpløsheten.

Vi er alene i lokalet. Ingen flere han kan være sint på. Jeg trekker meg litt tilbake. Den tøffe og harde mannen knekker sammen i gråt. Han er mannen som ikke fikk den hjelpen han trengte, den gangen for mange år siden. Han er svært tynn, og livet har fart hardt med ham. På grunn av sitt voldsomme sinne er han fryktet. Han får det ofte som han vil da han ofte bruker dette sinnet til å skremme folk. Han kjenner aggresjonens regler.

Etter hvert kan vi snakke sammen. Det viser seg at han har store smerter i beinet. Hele beinet er hovent. Han har vært på legevakta, men maktet ikke å vente der. Smertene er så store at han ikke vet hvordan han skal takle dem. Han er redd og sårbar. Han beklager sin oppførsel. Han er abstinent og sier at han trenger et skudd for smertene. «De er så intense og det eneste som tar smertene mine er heroinen.» Han blir sittende, og etter en stund kommer en han kjenner innom. Da de går smiler de begge.

Jeg forstår at han endelig har fått hjelp. Kameraten kommer til å gi ham heroin, slik at han kan glemme smertene for noen timer. Det er mye helseproblematikk i rusmiljøet. Mye smerter, både fysisk og psykisk. Ofte en kombinasjon. Det er tøffe liv og mye smerte.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2013.

De vokste opp på Dokka, og bodde i Hønefoss før de ble selgere av =Oslo. Brødrene Kolbjørnsen elsker friluftsliv og setter hundens behov foran sine egne.

Hele livet har Kjell Arne og Jan Egil Kolbjørnsen hatt hund. Mange er skeptiske til rusavhengige dyreeiere. Jan Egil mener det må vurderes individuelt. Hunden Nero er ualminnelig snill og fin i pelsen når han møter til intervju. Han er en blanding av schäfer, dobermann, rottweiler og golden retriever, forteller brødrene.

– Vi får mye skryt av ham, og det er ikke rart. Han er det kjæreste vi har, og kommer foran alt. Han kom fra et alkoholisert hjem hvor han ikke hadde det bra. Hos oss har han det mye bedre. Det er stor forskjell på hvor godt folk passer på dyrene sine. Det hjelper å være født og oppvokst med dyr. Jeg har drevet med hester også, sier lillebror Jan Egil.

Nero trenger ikke å frykte for lite mosjon. Som magasinselgere er brødrene på beina hele dagen, og hunden er med. Han har til og med eget selgerkort.

– Vi holder oss i form alle tre, for vi går veldig langt hver bidige dag når vi selger magasinet. Jeg er gjennomvåt når jeg kommer hjem, og et par sko blir fort utslitt. Dyr er terapi for rusmisbrukere. Du blir et helt annet menneske. Det er litt opp og ned om Nero gjør det lettere å selge magasiner. Noen er redde, mens andre vil klappe den. Folk med unger kommer ofte bort til oss, sier Kjell Arne.

Brødrene mener alle som har hund bør se Hundehviskeren på TVNorge. Favorittprogrammet deres handler om dressur og behandling av hunder med ulike problemer.

– Du kan lære mye av det. Det er lett å velge hund etter utseende, men det er ikke så lurt. Hundens personlighet må passe med din egen, mener Jan Egil.

Brødrene har lenge bodd hos Christer Modin, som også selger =Oslo. De tar vare på hverandre, og synes det er helt greit å dele en liten leilighet.

– Vi bor der til vi får noe eget, eller til Christer flytter. Akkurat nå er han på sykehuset. Før har vi bodd hos kompiser, eller gått gatelangs om natta. Da møter du folk fra tøffe forhold, som tøffer seg. Det er mange tikkende bomber som ikke er helt friske, både norske og utenlandske, sier Jan Egil.

Lillebrors arbeidserfaring er like variert som bostedene. Han har blant annet jobbet med travhester, frukt og grønt, søppel, forskalling og post. Til tross for rusproblemer underveis har han fått gode tilbakemeldinger.

– Det går bra så lenge jeg har stoff, og ikke må stresse for å få tak i det. Lenge fikk jeg medikamentet Dolcontin av legen. Det fungerer mye bedre enn metadon, men det går ikke an å få det lenger. Da må det kjøpes på gata.

Jobben som postmann ble en viktig erfaring for Jan Egil. Her fikk han se et stort samfunnsproblem med egne øyne.

– Når jeg stappa nøkkelen i postkassa om morgenen sto de og venta på meg. Det var eldre, ensomme mennesker som ikke hadde noen andre enn meg å prate med. Enkelte av dem klarte jeg rett og slett ikke å gå fra. De hadde kokt kaffe og hadde mye å fortelle. Noen hadde vært med i krigen og viste fram bilder. Mange eldre er veldig oppegående i huet, selv om de er dårlige til beins.

Kjell Arne skyter inn at hjemmehjelper heller ikke har tid til å prate med de eldre.

– De burde nesten vært to stykker, en som kunne lytte og prate, og en som tok seg av de praktiske oppgavene. Når det gjelder å ta vare på slektninger, har Norge mye å lære av utlendinger. Her hos oss har folk som regel nok med sin egen kjernefamilie.

Jan Egil har også tenkt at besøksvenner burde bli en mer utbredt tjeneste for eldre. Som postmann gikk han i finere strøk på Frogner, men problemet var like stort der.

– Jeg har sett mange som fort blir syke når de plutselig blir alene. Med mer selskap kunne de kanskje vært friskere og bodd hjemme. Noen sitter alene med minner fra krigen, og har ingen å dele dem med. Jeg vet om en gammel dame med kjempestor leilighet som leier ut rom til unge. Det er smart gjort, da får hun selskap.

Drømmejobben har Jan Egil enda ikke hatt. Den består i å reise verden rundt og lage reiseprogram for TV. Eller å starte et kollektiv for rusavhengige. Kjell Arne drømmer om å flytte på landet. Begge er begeistret for jakt, fiske og friluftsliv. Men det er ikke så lett å drive med når man bor i Oslo og har trang økonomi.

– Og så er det litt pes når du verken har lappen eller bil, sier Kjell Arne.

De prøver å lese bladet de selger, men de holder seg unna aviser. Det er bare deprimerende lesning, mener brødrene. De har nok med sine egne dårlige minner. Om fem år håper Jan Egil at han bor i et annet land, kanskje i Sverige eller Danmark.

– Jeg vil vekk fra fortiden. Egentlig var jeg veldig redd rus lenge. Jeg var vel seksten da jeg begynte. Da mutter’n døde hadde jeg ikke behov for å leve lenger.

Det er 20 år siden sist Jan Egil hadde noe han vil kalle ferie. I mellomtiden har han ikke vært ute av landet. Kjell Arne har vært én gang på Grand Canaria. Begge kunne tenkt seg å reise mer.

– Når du reiser får du andre inntrykk. Jeg kjenner folk som har vært et halvt år i Thailand uten å røre dop. Så blir de syke den dagen de kommer hjem. Da er det rett utpå igjen, sier Jan Egil.

– Det skyldes miljøet og instinktet i huet ditt, mener storebror.

En eldre bror hører også med til familien, og han selger også gatemagasin.

– Da mor døde tok det helt av med rus for oss alle. Selv har jeg flinke unger som jeg er veldig stolt av. De er blitt voksne og har ikke de samme problemene, sier Kjell Arne.

Nylig fylte lillebror førti. Da fikk han en støpt pepperbøsse som var høyere enn ham selv. Apropos snodige eiendeler, så pleide storebror å ha huset fullt av caps. Han samlet på dem.

– Jeg hadde 1500 stykker, og folk ga meg noen de hadde kjøpt i utlandet. På den tiden bodde jeg i Valdres sammen med en jente. Hun syntes det ble vel mye caps. Jeg har brukt caps en del selv også. Nå samler vi mest på penger. Det er vanskelig å samle på noe annet når du ikke har et eget sted å bo.

Brødrene ser fram til lysere tider. Folk gruer seg mer for å stoppe og kjøpe bladet når været er dårlig. Dessuten er hunden veldig glad i å bade om sommeren.

– Jeg skulle likt å se noen som klarte å svømme fra Nero. Men noen jakthund er han ikke. Han jakter bare litt på duene, sier Jan Egil.

Tre sindige personligheter reiser seg på åtte bein og går ut for å selge magaisinet.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2013. 

Jeg bodde ute i skogen i nesten et helt år, fra sommeren til våren. Eller man kan knapt kalle det å bo når en lever sånn. Teltet ble lagd av stokker og presenninger, dobbeltduka for å tåle vinteren. Der kunne jeg sove, lese og bare være i fred.

Trygda var stoppet og jeg hadde flyttet fra alt jeg eide. Livet var pakket i en liten ryggsekk, så på dagtid dro jeg inn til byen, samlet flasker og spiste mat på frelsesarmeen, hos Blå Kors og på Kirkens bymisjon. De hjalp til med dusj, klær og soveposer. Noen fortalte meg om =Oslo, at jeg kunne selge blader istedenfor å lete etter flasker. Jeg som trodde det bare var for narkomane.

Like før jul ble det veldig kaldt og teltet ble fylt opp av ullpledd og flere soveposer. Vannet frøs i flaskene inne i teltet og jeg sov med de i posen om natten. Eneste varmen jeg hadde var min egen kroppsvarme og femten telys foran varmereflekterende steiner.

Mye var så fint. Friheten. Ingen telefon, ingen brev, ingen andre krav enn kun det å overleve. Det var enkle gleder. Lyset i snøen, stillheten, trærne. Eller som det å sette seg ned i en sofa nede i byen etter flere måneder uten. Og la seg synke mediterende ned i den og la seg bli slukt hel helt.

Adrenalin som svulmer etter å ha måkt teltet fram fra en og en halv meter snø. Snø tung som steiner, kanskje på en måte tyngre, som steiner og superlim. Den la seg tungt og lydløst over teltet, meg og skogen. Tyngden av sneen fikk trær til å falle, og hadde teltet rast sammen med meg der inne ville jeg blitt levende begravd. Fanget. Så om natten lå jeg med kniven i soveposen, nærmest hjertet. To umulige veier ut er bedre enn bare en.

Sånn kan selve livet bli mer helhjertet og ektefølt. Det finnes det utallige sitater om. Det som betyr noe finnes. Kanskje ikke her og kanskje ikke der, kanskje. Men den finnes. Kanskje som en flaskepost sunket til bunns et sted, eller fastfryst i isen. Men den finnes. Og sånn kommer morgendagene nærmere.

Avhengighet kan virke uforståelig. Sverre Nesvåg hjelper oss å forstå hvorfor noen bruker rusmidler som universalverktøy i livet.

Sverre Nesvåg er forskningsleder ved KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest). Han samarbeider tett med grasrota. Nesvåg har mottatt mange utmerkelser for innsatsen sin. Vi snakker med ham om fenomenet rusavhengighet.

– Hvorfor fortsetter noen å ruse seg, selv om de ikke liker det lenger?
– Problemet er ikke at man liker rusen. Det kan jo alle gjøre. Beskrivelsen av heroinens virkning høres helt super ut for meg. Likingen øker ikke med avhengigheten. Tvert imot, den gode følelsen blir mindre og mindre. Det som øker, er den ubevisste trangen: «Bare må ha det!» Daniel Kahneman skriver om System 1 og 2 i hjernen. System 1 er det ubevisste. Det som styrer nesten alle valg vi gjør, uten at vi tenker på det. En erfaren sjåfør kjører på automatikk, og gudskjelov for det. Vi reagerer mye raskere når vi handler automatisk. Det er slitsomt å bruke System 2, og tenke bevisst på hva vi skal gjøre. Vi ønsker stort sett å være i System 1. Alt vi lærer som får oss til å handle automatisk, skaper samme type nevrobiologiske endringer i hjernen. Rusmiddelbruk skaper mange slike endringer. Rusmidlene kaprer hjernens motivasjonssystem.

– De fleste bruker rusmidler av og til, og alle handler mye ubevisst. Likevel blir noen rusavhengige, andre blir det ikke. Hvordan forklarer du dét?
– Avhengighet er å involvere seg overveldende i noe. Når du ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov, særlig de sosiale, betyr denne involveringen stadig mer. Du er låst fast i en relasjon, for eksempel til et stoff. Noen blir avhengige av en voldelig kjæreste. Relasjonen gir deg noen gevinster som du ikke ser muligheten til å få andre steder, selv om den også er destruktiv. De aller fleste rusbrukere har liten grad av fastlåsing, også de som ruser seg på skadelig vis. Forbausende mange slutter med skadelig rusbruk uten å trenge hjelp.

– Du mener at sosiale omgivelser betyr mye for å utvikle avhengighet?
– Ja, vi må se på mer enn bare egenskaper ved stoffet og brukeren. Abstinenser kan heller ikke forklare hvorfor folk blir avhengige. Det viser seg at abstinenser ikke trengs; du tar stoffet likevel. I det kjente eksperimentet «Rat Park» laget forskerne et rottehelvete. Rottene bodde isolert i små bur i 57 dager. De hadde fri tilgang til vann med morfin i, og ble kjempehekta. Så bygde forskerne et rotteparadis. Det var romslig og sosialt, med nok mat og muligheter for lek. De samme rottene fikk valget mellom rent vann, og vann med morfin. De valgte stort sett det rene vannet. Ingen oppførte seg som rusavhengige lenger. Opplevelsen av gevinst kunne oppnås på annet vis.

– Vi må altså gi rusavhengige muligheten til et rikere liv, i stedet for å sperre dem inne?
– Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner. Det vil si få måter å definere seg selv på, få roller de kan spille i samfunnet. Til slutt er det kanskje bare én: «Jeg er narkoman». Et gatemagasin kan gi deg bekreftelse på en ny subjektposisjon. Du blir en selger. En rusavhengig som utvider sitt repertoar, er på rett vei. Det nytter ikke å snakke folk til endring. For å våge å ta et endringsskritt, må du ha erfart endring. Problemet er at vi setter opp for store og langsiktige mål. Vi må gi folk mulighet til å gjøre seg små endringserfaringer, og bygge håp og tro om at større endringer så er mulige.

– Etter hvert har vi fått mange hjelpetiltak innen rus. Er det bedre jo flere vi har?
– Politikere kan bli veldig opptatt av å la de tusen blomster blomstre i rusbehandling. Jeg pleier å spørre om de har undersøkt at alt er blomster. Det kan hende noe av det er ugress. Det fins tiltak som ikke sikter mot endring og et bedre liv. Tiltak som bare opprettholder status quo, og ikke bryr seg om hvordan det går med folk videre. For å vurdere om et tiltak er bra for en person, kan vi spørre: Utvider det personens sosiale repertoar, eller låses han eller hun inne?

– Hva er den aller største feilen med måten samfunnet håndterer rusavhengighet på i dag?
– Vi behandler det som en akutt lidelse der utfordringen er å bli rusfri. Vi har ikke tatt innover oss ny kunnskap om avhengighet. Det er en langvarig og kompleks lidelse. Problemet er ikke å bli rusfri, men å fortsette å være det. Vi må hjelpe folk til å klare å forbli rusfri på lang sikt. En gang valgte disse menneskene rus som verktøy. Tenk deg at du finner en hammer i verktøykassa. Du synes den er veldig effektiv, og begynner å bruke den på områder hvor den egentlig ikke passer. Du skrur i en skrue med hammeren. Det går an, men det blir mer negative konsekvenser. Du blir mer og mer hekta på hammeren, og ser lite på andre redskap. Til slutt finner du ikke igjen noe annet. Da begynner du å insistere på at alt rundt deg ser ut som en spiker. Det er et godt bilde hvordan avhengighet utvikler seg. Rus blir svaret på alle spørsmål.

– Hva skjer da hvis noen sier «fy» og tar fra deg hammeren?
– Personer som utviklet avhengighet tidlig, har aldri hatt andre redskaper enn rus. De må lære å kjenne og bruke de andre redskapene. Det kaller vi habilitering. Hvis vi bare fratar dem rusen, har de ingen annen mulighet enn å mure seg inne. Andre begynte senere med rus. Når de blir fratatt hammeren, kan de lettere finne igjen de andre redskapene. De har brukt dem før. Da snakker vi om rehabilitering. Vi klarer ikke å ta innover oss at mange trenger habilitering. Vi insisterer på at de skal klare seg med et halvt års innleggelse, poliklinisk oppfølging og litt kontakt med Nav. Det er dårlig gjort. Vi ville aldri tenkt at det var nok ved andre typer problemer som krevde habilitering.

– Har det noen hensikt å frata rusavhengige brukerdoser på gata?
– Ikke i det hele tatt. Det er det verste utslaget av at vi aldri har tatt innover oss hva slags problem dette er. Det ville hjulpet mye om vi kunne avkriminalisere rusavhengiges bruk og besittelse av stoff. I dag kan folk si: «Jeg er i fengsel fordi jeg er rusavhengig». Hovedårsaken til fengslingen er kanskje andre straffbare handlinger. Men bruk og besittelse av narkotika er med i dommen. Det kan bare endres ved å endre lovverket. Jeg tror det ville ha gjort en stor forskjell. Å straffe folk for ran, tyveri og ruskjøring er å vise folk respekt: Du er i stand til å ta ansvar for dine handlinger. Straffer vi folk for bruk og besittelse av stoffer de er avhengige av, da viser vi ikke respekt. Vi anerkjenner ikke at de er avhengige.

– Som forsker, hva slags kontakt har du med rusavhengige?
– Vi har ansatt rusavhengige som rådgivere og medforskere. De evaluerer meg på alt jeg tror, mener og gjør. De lærer meg hva som er viktig å forske på, og hvordan det er lurt å forske. Ett eksempel er rusavhengiges oppfatning av tid. Jeg begynte å diskutere det med folk, og skjønte at det var et viktig tema. Omfattende rusmiddelbruk gir en annen opplevelse av tid. Tiden mangler utstrekning. Da trenger du ikke å huske hva som har skjedd før, eller bekymre deg for fremtiden. Dessuten er oppmerksomheten rettet mot én ting: Det som kreves for å få tak i penger og stoff. Så er det på’n igjen. Ann Marlowe er en kjent journalist i New York. Hun røkte heroin i årevis. Marlowe skrev fantastisk om dette temaet i boka «How To Stop Time».

– Er du blitt mindre moralistisk av å jobbe som rusforsker?
– Jeg ble veldig fort lite moralistisk. Da jeg begynte å jobbe på Rogaland A-senter i 1987, møtte jeg rusavhengige som lignet meg selv på så mange områder at det var umulig å moralisere. Den verste moralismen jeg vet om, er den som sier at «enhver er sin egen lykkes smed». Det betyr å se ned på alle som ikke lykkes. Å anerkjenne betydningen av fellesskap med andre, er derimot en moral jeg setter høyt.

Som selger av =Norge (tidligere Tett På og =Innlandet) gjennom cirka fire år på Hamar, har det vært hundrevis av møter med mennesker, utallige gode samtaler og mange artige og rørende episoder. Jeg har også passet på hunder, barn, sykler og sparkstøttinger for mennesker på handletur.

Ved påsketider i år solgte jeg =Norge utenfor blomsterbutikken og Bunnpris i Vangsveien. Etter hvert ble det masse aktivitet inni, rundt og under en bil som stod parkert ved inngangen. Jeg skjønte ikke hvorfor bilen bare ble stående – hvorfor reiser de ikke? Sjåføren kom bort og spurte om jeg hadde sett bilnøkler eller noen som hadde funnet bilnøkler. Tiden gikk og butikken, bilen, lommer og vesker ble gjennomsøkt gang på gang. Jeg funderte litt – så spurte jeg om han hadde handlet noe. Ja, det hadde han – masse blomster i bagasjerommet. Da synes jeg du skal sjekke bagasjerommet – og der, oppi ei blomsterpotte lå bilnøklene. Det var nok den gladeste mannen jeg så den dagen, og han kjøpte selvfølgelig bladet.

I fjor sommer utenfor CC Mart’n kom en ny flott Mercedes kjørende opp til meg. Ruta ble sveivet ned og en godt voksen mann i dress spurte om bladet, meg og min hverdag. Jo da, han ville kjøpe bladet, men da ville han be for meg først. Ok, tenkte jeg, det skader i hvert fall ikke verken meg eller han. Han holdt hånda mi med begge sine mens han ba høyt i 1-2 minutter, kjøpte bladet og reiste.

Ved juletider 2012 – også på CC Mart’n – kom en eldre dame bort til meg og begynte å spørre om alkoholisme og avhengighet. Jeg skjønte at det ikke gjaldt henne, men noen i familie eller omgangskrets. Vi snakket et kvarters tid i cirka 15 minusgrader. Hun spurte om mye og blant annet om hun skulle være direkte og konfrontere vedkommende. Det skal du absolutt gjøre, svarte jeg. Damen har kommet bort til meg senere, og en gang i vår strøk hun hånden på kinnet mitt og sa at nå går det mye bedre med vedkommende – og i tillegg det lille ordet «takk».

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norges julebok 2013.

Om vinteren pleide vi å hoppe fra taket på skolen. Det var ikke lov, men det var veldig gøy på en god og snørik vinter. Vi gjorde det etter skoletid. Lærerne så bare avtrykkene. Skolen får en annen kvalitet når den er stengt. For oss ble den et vankested. Når vi ble eldre ble skolen et tilholdssted for hasjrøykere. Tidligere hadde det også vært sprøytebrukere der.

Enten drev du med idrett, eller så hang du med feil folk. Jeg var ikke god i idrett. Da ble du satt på benken, og så var det ikke noe gøy å spille fotball. Det fantes fritidsklubber, men du ble kasta ut derfra om de fant ut at du røkte hasj.

Jeg tror det var mye benektelse blant de voksne. Politiet kom med anti-hasj kampanjer i niende klasse, men da hadde alle allerede begynt å røyke. Vi hadde Hektoen, et felt oppi skogen hvor vi kjøpte hasj. Sterkere stoffer ble solgt fra leiligheter. Men det var en indre justis. Solgte du til mindreårige fikk du problemer med de andre selgerne. I dag er salget mer spredt og usynlig. Folk gir blaffen i hvem de selger til.

Mitt forbilde er amerikaneren Ethan Nadelmann. Han holder foredrag innen ruspolitikk. Jeg er enig med ham i omtrent alt. Jeg jobber selv i Foreningen for human narkotikapolitikk. Jeg deler ut skadereduserende og smitteforebyggende saker. Selv går jeg på Subutex. Det har en del bivirkninger som jeg ikke er fornøyd med. Jeg svetter mye, greier ikke å legge på meg og sover dårlig. Men det er et veldig fint sikkerhetsnett for folk med opiatavhengighet.

For meg virker det preventivt å møte rusavhengige. Jeg tar mer vare på de små gledene i livet. Ser at andre ikke har muligheten til å oppleve dem. Om fem år håper jeg at jeg er ferdig med Subutex og har fått meg faste rammer i arbeidslivet.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2014.

=Oslo-selger Olav S. Hanssen har levd en stund, og mimrer om noe som nesten ikke fins lenger.

Før i tiden, den gangen Oslo stort sett var befolket med etniske nordmenn, fantes et par fenomener som er blitt borte siden. Det var fyllikene og doskribleriene. Fyllikene gjorde mer ut av seg enn dagens narkomane. De ropte og skrek og skrålte, slåss noen ganger og var derfor ofte blodige. Var du uheldig, kunne du havne ved siden av en slik person på trikken. Du ville da straks bli titulert «kammerat» og så bli informert om fyllikens politiske synspunkter. For å være sikker på å bli forstått, kunne han gjenta disse synspunktene mange ganger i løpet av trikketuren. Jeg husker en som cirka hvert tiende sekund brølte: «Staten betaler!»

De såkalte doskribleriene hang sammen med at Oslo den gangen hadde mange offentlige toaletter. Som ikke kostet en krone. Kanskje derfor ble disse toalettene sjelden pusset opp, så det samlet seg en masse meddelelser på doveggene. Skribleriene var mye sentrert rundt ett bestemt tema, kretsende rundt kjønnsorganer og obskøniteter. Slike budskap var også ofte illustrert med tegninger fra samme emnekrets. Så var det telefonnumrene da, som oftest tilhørende «sprengkåt 19-åring, 22 cm» (her kan jeg ha byttet om tallene) eller lignende. Dersom avsenderen var hetero kan man undre seg over advertisementet etter damer på et herretoalett. Men det samme gjaldt jo egentlig også det vi kalte mannfolkblader den gangen. Blader som nesten bare ble lest av menn var fulle av annonser fra menn som søkte kvinner.

Jeg har senere i livet kommet i tanker om at budskapene på veggene kan ha hatt en annen mening enn jeg skjønte da, og nok mer var en form for markedsføring av en enmannsbedrift, som likevel annonserte på riktig plass. I dag skribles det nesten bare elektronisk, og både budskap og leserkrets har endret seg. Toalettgjester er byttet ut med etterretningstjenester. Doskribleriene er borte og den tidens fylliker har for lengst havnet på Østre, Vestre eller Vår Frelsers Gravlund.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2014.

Da Heidi Aastad mistet sin kjære bror, tenkte bygdefolket: Jaja, han narkofyren er borte. Tre år senere kåret de henne til Årets Aurskoging.

Heidi Aastad viser fram mennesket bak dopet, gjennom kunst og foredrag. Det er livsviktig, for det var ikke narkotika broren Geirr døde av i 2010. Heidis «Prosjekt Narko» begynte da hun fant ut at lillebroren var avhengig av amfetamin. Han var 15 år, og hadde nettopp kommet hjem fra folkehøyskole. Han var sint og søkte ikke kontakt med henne som før. Hun spurte rett ut om han drev med stoff. Han nektet for det.

Andre metoder måtte til for å få ham til å åpne seg. I skjul la Heidi to striper med melis på et sminkespeil. På film hadde hun sett hvordan sentralstimulerende stoffer ble inhalert gjennom nesa. Hun rullet sammen en tohundrelapp til sniffingen, og fikk en venninne til å fotografere henne. Bildene ble fremkalt og arrangert «tilfeldig» på stuebordet hjemme.

– Broren min var veldig nysgjerrig, så jeg visste at han ville se på bildene. Jeg lot som det ikke var meningen at han skulle se dem. Han fikk sjokk og trodde det hadde rablet for meg. Jeg hadde jo en liten datter. Hvordan kunne jeg begynne med narkotika?

Dermed fortalte han om alt han selv hadde prøvd. Det var det meste, bortsett fra heroin. Det var vanskelig for ham å innrømme, og han forsto at søsteren hadde lurt ham.

Vi blir med Heidi til Aursmoen skole. Der skal hun holde foredrag for de eldste elevene på barnetrinnet. Bilen er full av hennes egne kunstverk. De viser mennesker i situasjoner knyttet til rus. Mange er malt etter fotografier hun har fått av rusavhengige.

53 elever går nesten lydløst inn i et klasserom. Heidi stiller opp bildene der kateteret sto i gamle dager. Hun har selv gått på denne skolen i Aurskog, fem mil øst for Oslo. Det har broren hennes også. Hans gamle lærerinne sitter blant elevene. Hun sier hun ikke opplevde at Geirr hadde det vanskelig som barn. Han var veldig smart. Han kunne blitt hva han ville, og det plaget ham senere, forteller Heidi. Han følte at han hadde kastet bort livet sitt.

– Geirr følte seg litt annerledes, sier hun til forsamlingen. – Selv om han var populær blant damene og ikke ble mobba, så følte han seg ikke hjemme noe sted. Etterpå har vi fått vite at han var manisk depressiv. Det er slitsomt å leve sånn opp og ned i humøret. Han tok narkotika for å føle seg bedre. En av ulempene ved narkotika er at det er dyrt.

Hun forteller at broren lånte penger av en MC-klubb. Da gjelda kom opp i 200 000, fikk hele familien drapstrusler. Fra politiet var det ingen hjelp å få. Til slutt ga foreldrene etter og betalte.

– Vi ble stemplet som narkofamilien. Det var veldig vondt. Folk tenkte ikke på at vi var veldig glade i Geirr. Mange snakket stygt bak ryggen hans.

Heidi viser fram et bilde av en annen fra bygda som fikk problemer med narkotika.

– Denne gutten var bare ni år da han begynte å drikke. Han ble veldig mobba fordi han hadde Tourettes. Til slutt dro han til Oslo og skulle ha heroin. Han fortsatte ganske lenge med det. Det er ikke så lett å komme ut av det, så det er bedre å aldri begynne.

Tine Enger er utekontakt i kommunen. Hun er med Heidi rundt på foredrag. Hun sier at en god selvfølelse kan forebygge rusavhengighet. Å føle seg bra nok akkurat som man er, gir trygghet til å ta egne valg. Hun påpeker at nesten alle som prøver narkotika for første gang er påvirket av alkohol. Da er de ikke så nøye med hva de gjør.

– Man får en lykkefølelse av å bruke narkotika, men nedturen blir verre. Kroppen klarer ikke å produsere stoffene så du blir glad naturlig. Du får enda mer problemer. For Geirr var det vanskelig å komme tilbake i et vanlig miljø. Foreldrene til de som ikke ruser seg forbyr barna å være sammen med narkomane, og samfunnet har dømt dem. De er ikke dårlige mennesker selv om de ruser seg. Det er lov å komme tilbake. Vær raus! Ta dem imot!

En gutt i klasserommet tar ordet:

– Moren min rusa seg. Det var ikke gøy. Hun har slutta nå.

– Da har du opplevd det samme som meg, sier Heidi. – Å se at en person du er veldig glad i blir annerledes når de er rusa. Det var tøft gjort av deg å dele. Jeg vil at man skal prate mer om dette, for det gjelder veldig mange.

– Mange i familien min gjorde det, sier en annen gutt. – Og så drakk de mye.

Heidi forteller at broren klarte å slutte med rus. Han avruste seg selv på gutterommet, så han må ha vært sterk. Han fikk to barn som han var veldig flink med. Han pusset opp huset og fikk jobb. Alt så ut til å gå bra.

– Men han hadde det ikke så godt med seg selv, sier Heidi. – Hadde du et problem da du begynte å ruse deg, blir det enda større senere. Du kjenner mer på det når du blir rusfri.

Geirr tok sitt eget liv bare 31 år gammel. Heidi var ute og handlet da hun fikk beskjeden.

– Pappa ringte da jeg sto på Hennes & Mauritz med en handlekurv. Jeg datt ned på knærne og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av kurven. Pappa orket ikke å fortelle det til mamma. De er skilt, og jeg måtte ringe henne. Jeg ringte også sykebil og politi. Da jeg kom fram til huset hans, hang han fortsatt i gangen. Jeg ville se ham, men jeg ble stoppet.

En jente i klasserommet rekker opp hånda.

– Naboen min tok selvmord dagen før bursdagen min. Det var veldig stort for meg, for jeg var vant til å se henne hele tiden. Hun tok en overdose av sovepiller.

Etter foredraget får vi høre om en episode mot slutten av Geirrs liv. Han skulle feire bursdagen til en kamerat i bygda. De var på et utested, og en av gjestene plaget Geirr hele kvelden. «Sånne som deg skulle ikke hatt unger,» sa han. Da tippet det over for Geirr, som slo ned mannen.

– Broren min ble utestengt fra stedet på livstid, men det var jo ikke det verste. Det verste var snakket i bygda og vissheten om hva han hadde gjort. Dette plaget ham veldig.

Da Geir døde, hadde han vært rusfri i fem år, men i bygda var han fortsatt stemplet som narkoman. Heidi ville gjøre noe mer med «Prosjekt Narko» enn å male bilder. Hun begynte å holde foredrag. Hun samlet inn penger så hun kunne gi bort bilder til skoler. Prosjektet fikk sin egen Facebook-side. Allerede som liten følte Heidi at hun kom til å miste broren tidlig.

– Han hadde en sårhet over seg som gjorde vondt i hjertet. Jeg husker en gang han pakket sekken sin, dro avsted og la seg i fosterstilling foran et tre fordi han var lei seg. Etter at han begynte med rus, gikk han hos en psykiatrisk sykepleier, men han synes ikke det hjalp. Han snakket henne etter munnen. Dagen før han døde skjønte vi at han var veldig dårlig, og ringte 113. De sendte en politimann til en psykisk syk person. Politimannen fortalte oss at Geirr hadde det bra. Noen timer senere hang han seg.

Heidi skulle ønske foreldrene hennes hadde trodd henne første gang hun fortalte at broren brukte narkotika. Isteden ble de sinte på henne for å tro noe slik om deres sønn.

– For pårørende kan det være kjempevanskelig at barnet kalles narkoman. Man tenker at det bare gjelder folk på Plata. Geirr mente selv han ikke var ordentlig narkoman, siden han ikke brukte heroin.

Heidi kjemper for pårørendes rett til å hjelpe sine kjære.

– Jeg skjønner at ingen vil tvinges til noe. Men rusavhengige må forstå at de har tvunget pårørende inn i en vanskelig situasjon. Da synes jeg pårørende må ha større rett til å tvangsinnlegge personen. Når du ødelegger livet ditt uten å se det selv, bør myndighetsgrensen strekkes til 25 år. Vi ville ha akutt hjelp til Geirr, og fikk vite at det var fem ukers ventetid!

Tine fra Utekontakten er enig i at grensen for tvangsinnleggelse er for høy. Hun mener også at mer kan gjøres for å forebygge rusproblemer. Hun liker dårlig at fritidstilbud ikke er lovpålagt i kommunene. Det er for lett å legge ned fritidsklubber. Heidi vil ha avhengighet som et eget fag på skolen. Hun ønsker seg også et bedre ettervern. Hun synes større bedrifter skal ha plikt til å ta imot eksnarkomane som prøver å få livet sitt tilbake.

Stadig oftere blir Heidi bedt om å holde foredrag. På litt eldre klassetrinn er det alltid noen som gråter, forteller hun. Mange vil komme og gi henne en klem, og mange takker.

– De er takknemlige for at jeg viser narkomane respekt, sier Heidi. Hun vet at det kan bidra til å redde liv.

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2014.