Romer kom til Norge allerede på 1800-tallet, men først etter 1905 ble de ansett som et stort problem. Siden har stemningen snudd flere ganger, anført av media.

Tekst: Kari Bu
Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen

Sent på 1800-tallet rullet vognhjul over norske landeveier, tynget ned av eiendeler. Små grupper av de som da ble kalt sigøynere slo leir i utkantene av byene, langs elvebredder og ved gamle handelsruter. Der tilbød de håndverk, musikk og tjenester. I Romania hadde romer levd som slaver i 500 år. Etter slaveriet sto de uten jord eller eiendeler, og mange forlot landet.

Den norske rombefolkningen har opphav fra det tidligere fyrstedømmet Valakia i Romania. De må ikke forveksles med romani tatere, som kom til Norge på 1500-tallet – begge grupper kom fra Nord-India før de utvandret til Balkan. Da de først ankom Norge, ble de ikke ansett som noe stort problem, forteller sosialantropolog Balder Hasvoll ved det romske kultursenteret Romano Kher på Østensjø i Oslo.

– På den tiden var Norge et fattig land, der flere vandret ut enn inn. Det var ganske liberale regler for innvandring. Romer levde av arbeid med hester, sliping av verktøy og salg av tepper, blant annet. Kvinnene drev ofte med spådomskunst. Barna deres fikk norsk statsborgerskap og pass dersom de ble født her.

Nektet adgang til riket

Først etter unionsoppløsningen i 1905 begynte man å anse romer og andre folkegrupper som et problem, sier Hasvoll. Da ville Norge bygge opp en moderne stat. Både politikere, presse og kirke mente at en omreisende livsstil var umoralsk, og særlig uheldig for barna.

– Romer ble ansett som umulige å fornorske, så der var politikken at de skulle ut av landet. Samer, kvener, skogfinner og tatere ble derimot tvangsassimilert. De kunne bli internert i arbeidsleire, tvangssterilisert og fratatt barn de hadde fra før.

I 1924 fastslo Justisdepartementet at norsk pass ikke var godt nok bevis på statsborgerskap. Ingen sigøynere skulle anses som norske statsborgere. For å få oversikt, ble det foretatt omfattende registrering av dem, og så skulle passene inndras. Fra 1927 sa fremmedloven at «sigøinere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Tre år senere var Norge tømt for romer.

Blant de utviste var Josef Karoli og familien. Først ble de sendt til Sverige, som krevde at Norge tok dem tilbake. Til slutt ble det Belgia og Frankrike som tok imot norske romer. Her ble de også registrert, trakassert og jaget fra sted til sted. Etter at Hitler tok makten i Tyskland i 1933, ble situasjonen for etniske minoriteter i Europa stadig mindre trygg.

– I 1934 prøvde en stor gruppe romer å komme hjem til Norge, men de ble stanset på grensa mellom Danmark og Tyskland, etter beskjed fra norske grensemyndigheter. Der ble de kasta av toget og sendt tilbake til Tyskland. Flere av disse var blant de første som ble sendt til Hitlers konsentrasjonsleirer, forteller Hasvoll.

Rasisme gikk av moten

Frans Josef var én av dem som ble stoppet på den dansk-tyske grensa. Han tilbrakte flere år i Belgia, hvor han og familien stadig ble trakassert, arrestert og overvåket av politiet. Da Tyskland angrep Belgia i 1940, flyktet de til Frankrike, hvor de ble internert i en «nomade­leir» utenfor Paris.

Familien Josef unngikk de tyske konsentrasjonsleirene, som var langt verre. 66 norske romer ble sendt til Auschwitz-Birkenau i 1944, og bare fire overlevde. I 1954 kom Frans Josef seg tilbake til Norge med falske papirer, og fikk familien til å komme etter.

«Sigøynerparagrafen» var enda ikke opphevet, men Josef-familien skulle spille en viktig rolle for at den ble det.

– I 1955 kom slektninger av familien til Norge for å delta i et bryllup. De ble avvist og kastet ut av landet, og dette ble en stor skandale i media. Før krigen hadde hele pressen vært enige om at romer var en plage som skulle utvises. Etter krigen så man annerledes på det. Rasisme var ikke lenger politisk korrekt.

Etter å ha landet på Fornebu, ble romfølget avvist av politifullmektig Bjørn Tharaldsen ved Asker og Bærum politikammer. Han mente de ville «falle det offentlige til byrde» om de ble sluppet inn, og at de bedrev «kamuflert immigrasjon», selv om de kalte seg turister. Saken ble stor i media, og Justisdepartementet måtte ta stilling til «sigøynerparagrafen».

De fremstilte avvisningen som ryddig og trygt hjemlet i fremmedloven, men folk flest reagerte negativt på Tharaldsens språkbruk. Til Arbeider­bladet sa han at «vi kan stanse dem vi ikke liker trynet på». Dagbladet fikk høre at «vi har nok av tivolifolk og boms og snuskete personer her i landet».

På lille julaften 1955 ble de seks barna til Frans og Marie Josef Czardas ført bort med makt av medarbeidere i Oslo Barnevernsnemd. Da holdt de til på Nordre Åsen. (Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB)

Et gufs fra fortiden

Pressen hadde endret seg mye siden den rasistiske omtalen av romer i 1930-årene. Dagbladet mente nå at «sigøyner­paragrafen» burde avskaffes. Justisminister Jens Christian Hauge fulgte opp med å stille Bjørn Tharaldsen til veggs.

Et annet romfølge slapp etterpå inn i landet uten problemer, og ble henvist til Stampesletta på Lillehammer sammen med familien Josef. Etter bare en måned fikk gruppen beskjed om at alle unntatt ett par, Czardas Josef og kona Jeannedica, skulle utvises. Familiene ble kjørt til Oslo i lastebiler, der de skulle sendes videre til Belgia. I Oslo ble 14 personer ført om bord i en båt på Vippetangen.

Arbeiderbladet beskrev hvordan Czardas’ kone sto og gråt på kaia da båten med datteren Jeanne og fire barnebarn la ut mot Antwerpen. Media beskrev utvisningen som et gufs fra fortiden, og viste til humanisme og menneskerettigheter.

Hvilken garanti hadde andre fattigfolk i Norge for at de ikke kunne bli utsatt for det samme? Utvisningen som splittet familien Josef ble en symbolsak i media, og etter en dom i lagmannsretten ble staten for første gang pålagt å bringe folk hjem etter en utvisningssak.

I januar 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet, etter at Justisdepartementet tapte i lagmannsretten. Fortsatt var romer et sjeldent syn i Norge, men i Bergen ble Kirkeflaten kjent som et fast oppholdssted om sommeren. Dit kom fastboende bergensere for å bli spådd, kjøpe fine kniver eller få reparert sykler.

Fikk eget sosialkontor

Alt gikk ikke på skinner for norske rom selv om loven var endret. Noen av de som ble hentet fra Lillehammer fikk først innvilget statsborgerskap flere år senere, forteller Hasvoll.

– Selv om paragrafen ble opphevet, beklaget den norske stat på ingen måte det romer var blitt utsatt for. Men ganske lenge etter krigen var det en positiv opinion, og staten ville finansiere integrering.

Etter lange diskusjoner mellom stat og kommune ble Sigøynerkontoret etablert i Oslo i 1972. Da hadde byen rundt 120 romer. Kontoret ga råd og veiledning, og kunne fatte vedtak etter sosial- og barnevernlovgivningen.

– Sigøynerkontoret var et slags sosialkontor. På denne tiden ble det startet mange tiltak for romer. Det var prosjekter for å få dem i inntektsbringende arbeid. Det var egne klasser for rom-barn ved noen osloskoler, det var barnehage, ungdomsklubb, voksenopplæring og boligprosjekter.

Kanskje kan vi kalle dette romenes glansperiode i Norge. Levestandarden ble høyere enn den er for fattige tilreisende i dag. Mange gikk fra å bo i telt og campingvogn til mer permanente boliger, forteller Hasvoll, og flere barn gikk i barnehage og på skole.

Romer som ble født i Norge på 1960-tallet hadde bedre lese- og skriveferdigheter enn senere generasjoner skulle få. Men da Sigøynerkontorets arbeid ble evaluert i 1982, var dommen nokså negativ.

– Planene med tiltakene var progressive og kanskje forut for sin tid. Tanken var at integreringen skulle skje på romenes premisser og på en slik måte at de samtidig kunne beholde og utvikle sin egen kultur. De skulle ikke assimileres. Dette klarte man nok ikke helt, for i praksis fikk romene mye mindre selvbestemmelse enn tenkt, sier Hasvoll.

Samtidig ble målet om å heve romenes levestandard oppnådd på den måten at de fleste kom ut av den mest prekære fattigdommen.

– Dessverre ble mange klientifisert. De brukte tilbudene tiltakene ga for å få økonomisk hjelp, men uten å ha reell innvirkning på hvordan tiltakene ble organisert.

Evalueringen viste at mange rom opplevde seg umyndiggjort og fratatt grunnleggende rettigheter til selvbestemmelse.

Svindel og brannbomber

Norsk politikk overfor romer har hele veien vært kraftig påvirket av medias dekning, enten den har vært positiv eller negativ. På slutten av 1980-tallet kom et stort tilbake­slag.

– I 1989 gikk noen romer sammen med en ansatt i Kreditkassen og fikk ut masse penger ved hjelp av falske diamanter. Dette var datidens største svindelsak i Norge. Det ble et kjempekjør fra tv og aviser, som kalte det «Sirkus Karoli». Stemningen snudde og ble anti-romsk. Folk slang brannbomber inn gjennom vinduene til romer, det var hets og vold. Flere forlot landet for en periode, og veldig mange skiftet navn. Før brukte de fleste etternavnene Josef eller Karoli, men Karoli-navnet forsvant nesten.

En som fikk vann på mølla da stemningen snudde, var Fremskrittspartiets daværende formann, Carl I. Hagen.

– Hagen gikk ut og sa at staten hadde sløst bort mange millioner for ingenting på denne gruppa, i forsøk på integrering. Han mente romer måtte klare seg som alle andre og at de ikke skulle få noen særtiltak. Så forsvant alle tiltakene nesten over natta. Fra 1991 til 2007 var det ingen i det hele tatt.

Sigøynerkontoret ble stengt i 1991, og først 16 år senere begynte kommunen så smått med integreringstiltak igjen.

– De nye tiltakene var mindre kultursensitive enn de som fantes på 1970- og 1980-tallet. Norges rasistiske politikk var fortsatt dårlig dokumentert, og romer hadde ikke fått noen offisiell beklagelse. Det fikk de først fra statsminister Erna Solberg i 2015. Da fikk de også en kollektiv oppreisning, nemlig Romano Kher, der jeg jobber. I mellomtiden hadde Holocaustsenteret sørget for grundig dokumentering av Norges overgrep mot romene.

Søppel og soveforbud

Romano Kher er først og fremst en arena der romer kan vise fram sin egen kultur. Det hadde romer ønsket seg i flere tiår, forteller Hasvoll.

– Senteret drives av romer sammen med Kirkens Bymisjon. Vi har et husråd som består av medlemmer fra de ulike storfamiliene, et slags styre. Romske ungdommer er ansatt for å drive med informasjonsarbeid og politisk arbeid. Vi utdanner unge romer til å fortelle om sin historie, identitet og kultur til norske skoleelever og studenter. Vi har en podkast og en Facebook-basert tv-kanal.

Hasvoll jobber ikke med fattige tilreisende som kommer til Norge i dag, men han vet at det er mange ulike grupper blant dem. Gjennom tidene har de blitt utsatt for mye tvangsassimilering. Mange av de som kommer fra Romania snakker bare rumensk og ikke romspråket romanés.

– Romania har fortsatt ikke tatt et oppgjør med det romske slaveriet gjennom 500 år. For mange i Romania er slave fortsatt synonymt med ţigan, som de kaller sigøynere.

Etter at Romania ble med i EU i 2007, dro mange romer til Norge, og igjen kom media kraftig på banen. I Trondheim skapte en romleir utenfor Nidarosdomen oppstyr i 2012, etter at politiet hadde fjernet den samme leiren fra et friluftsområde i Malvik.

– Da det kom mange tilreisende fra Romania, ble det snakk om tiggerforbud og soveforbud. Romer skulle verken ha mulighet til å gå på toalettet eller få tak over hodet, for man skulle ikke legge til rette for dem. Telt og annet som ble funnet i rom-leire i skogen, ble kalt søppel. Oslo kommune har beholdt soveforbudet som ble innført på denne tiden. Det betyr at du ikke bare kan legge deg ned i en park og sove.

Etnisk politiregister

I fjor avslørte Aftenposten i en serie artikler at Øst politi­distrikt har et register med over 650 romer. Politiet på Romerike kalte det et kriminalitetsregister, men Hasvoll mener at det åpenbart er et etnisk register.

– Dette er veldig sårbart, siden politiet for 100 år siden laget registre som førte til at romer ble kastet ut av landet. Det ripper opp i kollektive traumer. Romene kjemper for at registeret skal erklæres ulovlig og slettes, og at de registrerte må få erstatning. Det er et brudd på menneskerettighetene.

Registeret inneholder blant annet overlevende etter Holocaust, dødfødte og levende barn. Det svekker en allerede svak tillit mellom myndigheter og romer, sier Hasvoll. Han tror det hadde liten praktisk betydning at Norge i 1999 anerkjente romer som en nasjonal minoritet.

– Enkeltpersoner har ikke hatt særlig nytte av at Norge har forpliktet seg til kollektive rettigheter. Blir et romsk barn utsatt for omsorgsovertakelse og vokser opp i fosterhjem, så skal det på papiret få ivaretatt kulturelle og språklige rettigheter. Men i praksis skjer det aldri.

Fra 2007 fikk Oslo Voksenopplæring Skullerud et tilbud for unge romer, hvor de la særlig vekt på skrivetrening og grunnleggende dataferdigheter. I starten møtte opp mot 20 personer opp, men på grunn av konflikter mellom familier, måtte elevene deles i grupper og undervises i ulike rom.

Fra 2012 økte spenningen mellom familiene, og oppmøtet ble mindre. Etter hvert ble tilbudet nedlagt. En Fafo-rapport fra 2014 forteller at mange deltok primært for sosialt samvær, og for å få hjelp med praktiske utfordringer. Mange hadde med seg en pose med brev fra offentlige etater, som de trengte hjelp til å forstå og svare på.

Et tiltak fra Oslo kommune som fortsatt fins, er skolelostjenesten, der medarbeiderne snakker både norsk og romanes. De skal hjelpe skoler og elever med undervisning, kulturkompetanse og samarbeid mellom hjem og skole. Én gang i uka arrangerer de også leksehjelp ved Romano Kher.

Kilder: «Ett skritt på veien» (Fafo-rapport 2014), «Å bli dem kvit» (rapport fra HL-senteret 2015), norgeshistorie.no, nrk.no, snl.no

Romer demonstrerer utenfor Stortinget i november 2012, etter at byfogden i Oslo ville fjerne en ulovlig leir ved Sognsvann. (Foto: Kyrre Lien /NTB)

[FAKTA]

Rom

Etnisk gruppe, tidligere kalt sigøynere. Tilreisende romer fra Romania og Bulgaria kalles ofte «romfolk» i media, men den offisielle betegnelsen er rom (flertall: romer). Betegnelsen «roma» brukes på blant annet dansk, engelsk og tysk.

Har indisk opphav og utvandret for rundt 1000 år siden til dagens Romania, Balkan og Ungarn. I fyrstedømmene Valakia og Moldavia ble de holdt som slaver i 500 år fra 1300-tallet.

Rom forveksles ofte med romani (tatere), som kom til Norge allerede på 1500-tallet, men dette er to ulike minoriteter. I dag fins 500–700 romer med norsk statsborgerskap, og flere tusen oppholder seg her.

Den 8. april markeres romenes nasjonaldag over hele verden.

[TIDSLINJE]

Rom i Norge

1860–1900:

De første kjente romfamiliene ankommer Norge fra Øst-Europa, hovedsakelig fra Valakia (dagens Romania). De reiser rundt som håndverkere, hestefolk og musikere.

1924:

Norske myndigheter begynner å registrere romer for å kunne utvise så mange som mulig. De regnes som umulige å fornorske, og romers norske pass erklæres ugyldige.

1927:

Stortinget vedtar et totalforbud mot at romer kan reise inn i Norge, den såkalte «sigøynerparagrafen». Mange blir statsløse.

1930–1934:

Norge er tømt for romer. Mange får opphold i Belgia og Frankrike, men også her blir de trakassert og jaget. De som prøver å vende hjem til Norge blir sendt tilbake.

1934–1945:

Norske romfamilier som søker tilflukt i andre land sendes til nazistenes konsentrasjonsleire. Minst 66 norske romer dør i Auschwitz og andre leire. Etter krigen nekter Norge de overlevende å vende tilbake.

1950–1955:

Norske myndigheter behandler romer som en uønsket gruppe og forsøker å hindre at de kommer tilbake. Mange lever i eksil i Sverige.

1962–1969:

Sosialdepartementet oppretter et kontakt­utvalg for romer, og et arbeidsutvalg trekker opp retningslinjer for sysselsetting, undervisning, sosiale tiltak og helsestell.

1972:

Sigøynerkontoret etableres i Oslo, og etter hvert kommer flere praktiske tiltak for å bedre romers situasjon. Samme år deporteres et følge på 65 statsløse romer som kom til landet fra Finland. Bilene deres var i så dårlig stand at de ble fraktet med spesialtog fra NSB.

1980-tallet:

Romer begynner å kreve rettigheter og anerkjennelse, men får et stort tilbakeslag da en svindelsak får mye oppmerksomhet i media.

1998:

Romer anerkjennes som en nasjonal minoritet i Norge, når regjeringen ratifiserer Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter fra 1995.

2007:

Romania blir medlem av EU, og grupper av fattige romer begynner å komme til Norge på sesongbasis. De har rett til å oppholde seg her i tre måneder som en del av EØS-avtalen.

2010-tallet:

Det foregår en heftig debatt om tilreisende romer fra Øst-Europa. Mange kommuner innfører ulike begrensninger, som meldeplikt før man kan tigge. Oslo forbyr overnatting utendørs i tettbygde strøk, men ikke tigging. Regjeringen foreslår et nasjonalt tiggerforbud, men mangler støtte og legger vekk forslaget i 2015.

8. april 2015:

På vegne av den norske stat beklager statsminister Erna Solberg den rasistiske ekskluderings­politikken som ble ført mot rom i Norge i tiårene før og etter andre verdenskrig, samt de fatale følgene dette fikk for norske rom under Holocaust.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2025.

Innlegget Fattige, forfulgte og forhatte dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.