Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen tok vi en prat med Hildegunn og podkasten hun nylig deltok i.
Tekst og foto: Even Skyrud
Hva har du lyst til å snakke om i dag da, Hildegunn?
– Det må jo bli at jeg er med i nye episoder av podkasten «Skuddet på Toftøy». Forrige gang de lagde pod om historien, var jeg bare med som en anonym skikkelse, men nå snakker jeg.
For de uinnvidde: Hva handler dette om?
– Kompisen min Sindre ønska seg så veldig en båt å bo i for mange år tilbake. Til slutt fant han en holk på 69 fot han fikk kjøpt for 30 000 kroner. Han fikk beskjed om at båten egentlig ikke var sjødyktig, men vi tenkte at den likevel måtte klare en kort tur over fjorden. Det skulle være en liten heisatur, og alle var rusa. Etter hvert ble stemningen amper, og kranglinga begynte. Det endte med at Sindre ble skutt i beinet med hagle og måtte amputere det. I podkasten prøver de å finne ut hva som egentlig skjedde. Vi var fire narkomane om bord, og vi hadde fire forskjellige forklaringer.
Og podkasten forteller om hva som egentlig skjedde?
– Nei, de fant aldri ut av det.
Men vet du det egentlig?
– Jeg så ikke at det skjedde, men da jeg åpna øya, sto en mann over en annen med hagla. Han sa det var et uhell.
Det må ha vært ganske traumatisk?
– Hadde jeg vært nykter, hadde jeg fått krisehjelp etter en sånn opplevelse. Men, nei da. Folk som oss blir diskriminert alle plasser, også her. Det hjalp ikke at pressen kasta seg over oss for å skrive om saken. Da vi la til havn, sto de og venta på kaia. Et svært oppbud.
Hvorfor kom det nye episoder, da?
– Det er fire nye episoder. Den første podkasten kom for mange år siden, og da ble jeg veldig sur. De ville ikke la meg være i fred, selv om jeg akkurat hadde vært gjennom et helvete og ikke var interessert i å snakke med dem. Til slutt ga de opp. Jeg ble anonymisert, og det ble sendt.
Hva fikk deg til å stille opp nå?
– Jeg brøyt jo sammen bare jeg hørte ordet båt den gangen. Det tok meg nesten ti år før jeg orka å høre gjennom hele den første podkasten. Ett år etter det tok jeg kontakt med dem og sa jeg var klar for å fortelle min versjon av historien. Da jeg hørte hva de andre fortalte, så var det slettes ikke sånn jeg huska det hele. Men nå er jeg ferdig med hele greia, føler jeg. Kan gå videre.
Det har hjulpet?
– Det som er bedre i livet, er at jeg ikke lenger er sammen med noen mann. Jeg er ganske lei av dem. Det som er verre, er at jeg i øyeblikket er mer eller mindre uten fast bolig. I hvert fall om noen uker. Det er krise. Jo, og en annen mer positiv ting er at jeg har begynt å gå i musikkterapi. Det er dritbra.
Spiller du noe instrument der?
– Jeg spiller trommer. Ikke lenge siden jeg starta, men jeg får allerede skryt av terapeuten min. Jeg øver meg på Rammstein-låter.
Og det funker også som terapi etter alt du har opplevd?
– Ja, det funker veldig bra. Tromminga kan bringe fram minner jeg hadde glemt at jeg har, og når det skjer, har jeg noen der jeg kan snakke om dem med.
Funker det bedre enn annen terapi du har vært i?
– Det synes jeg. Når jeg tenker meg om, så har musikk alltid vært en form for terapi for meg. Jeg elsker musikk. Stoler ikke på folk som sier de ikke liker musikk. Da jeg vokste opp, lærte jeg å spille både klarinett og piano, men jeg liker trommer bedre. Musikkterapien gjør hverdagen lettere og får meg til å se litt lysere på framtiden. Hvem skulle trodd at tromming skulle føre så mye godt med seg.
Har du fått ro til å legge noen planer for framtiden, da?
– Det jeg har aller mest lyst til, er å kjøpe meg en bobil.
Hvorfor det?
– For da kan jeg bare stikke når jeg ikke orker naboene mer. Og så kan jeg komme meg vekk fra denne byen her. Det er altfor enkelt å bli sittende fast her og ruse seg. Bortkasta tid. Jeg vil bare ha muligheten til å være helt i fred, og trappe ned rusbruket uten andre folk som stresser meg.
Har du lappen, da?
– Ja, men jeg må bli helt nykter hvis jeg skal få brukt den.
Ikke heller prøve å bo på en båt, altså?
– Nei, fy faen! Meg og båter kommer ikke overens. Toftøy er én ting, men neste gang jeg gikk om bord i en båt etter det, så begynte den å brenne. Det var et musikkanlegg som gikk opp i røyk. Så ramla jeg på den eneste skruen som sto opp på dekk, så blodspruten sto. Nei, båter er jeg ferdig med.
Svært forståelig.
– Kan jeg komme med en forespørsel?
Selvfølgelig, Hildegunn.
– Hvis Christopher Nielsen leser dette, så vil jeg selge inn en idé. Han burde lage en animasjonsfilm av historien om skuddet på Toftøy, i samme stil som «To trøtte typer». Det var nemlig akkurat sånn det føltes den gang, og det ville blitt noen helt ville scener. Jeg trenger bare fem minutter, så skal jeg få solgt inn ideen.
Det er notert. Da får vi bare håpe mannen leser blekka vår. Takk for praten.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 4/2025.
Innlegget I trappa: Hildegunn dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.