I flere tiår var livet preget av rus og hverdager uten mening. Så tok Bjørn Forsberg en telefon som endret alt. Det som startet med fotballtreninger for gatelaget i KFUM Oslo, utviklet seg til en jobb, et fellesskap – og en ny sjanse i livet.
Tekst og foto: Morten Lauveng
Jeg hadde ingen plan da jeg ringte Gatelaget, men har alltid likt fotball – så hvorfor ikke? Arbeidsmessig tenkte jeg at løpet var kjørt, men jeg trengte noe å gjøre og orket ikke mer av livet jeg levde. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle begynne å jobbe her, sier Bjørn Forsberg (58).
I gatelagsfotballen er overgangsmarkedet alltid åpent, og klubbene tar imot alle nye spillere, så lenge de oppfyller kriteriene. Du kan leve i aktiv rus, men ikke møte opp påvirket. Det er heller ingen straff for fravær, annet enn at du blir savnet – og det kan være nettopp det som får deg tilbake på trening.
Har vist gode resultater
I dag finnes det 32 gatelag i Norge, organisert av Fotballstiftelsen i samarbeid med toppklubber og organisasjonen Norsk Toppfotball. Gatelagene er et lavterskeltilbud for alle over 18 år som har eller har hatt rusutfordringer.
Gjennom aktivitet og fellesskap bidrar fotballen til bedre fysisk og psykisk helse, økt mestring og en vei tilbake til arbeidslivet. Tusen mennesker har tatt steget ut i jobb og skole, og tallet fortsetter å stige. Dette har gitt en samfunnsgevinst på 638 millioner årlig, ifølge en rapport fra Oslo Economics.
Hallgeir Malm Lillesveen har jobbet med rus og psykiatri i flere år og er ruskonsulent på gatelaget i KFUM. Han ser tydelige resultater fra prosjektet som startet for rundt fire år siden.
– Fotball er et verktøy som skaper fellesskap. Det er fint å se hvordan spillerne tar vare på hverandre. Vi bygger et lag som står støtt i både seier og tap – og noen, som Bjørn, ender opp med å få muligheter de ikke trodde var mulige, sier Hallgeir.
Fra Urtegata til eliteserieklubb
For bare noen år siden strakk ikke Bjørns framtidsutsikter seg lenger enn til neste «friskmelding». Hverdagen var monoton og handlet om å få i seg nok medisiner og rusmidler til å komme seg gjennom dagen.
– Før hadde jeg ikke noe liv, og ingen tanker om det heller. Jeg kunne egentlig tenke meg å sove bort dagene.
I 2021 fikk han nok og ringte fastlegen for å få en innleggelse på rusakuttmottak for avgiftning ved Oslo Universitetssykehus. Han ønsket å kutte ut både rus og metadon.
– Jeg var psykisk og fysisk dårlig, livet føltes håpløst, og jeg orka ikke mer. Metadonen fikk jeg ikke i meg – hver gang jeg prøvde, kastet jeg opp. Det var et mareritt. Jeg hadde ingen planer for framtiden, annet enn å bli kvitt metadonen. Resten fikk bare ordne seg selv, tenkte jeg.
Og det gjorde det. Gatelaget ble hans første steg ut av avhengigheten. Hallgeir hadde jevnlig kontakt med Bjørn siden slutten 2021, men Bjørn kom seg ikke på trening.
For en mann i midten av 50-årene, som følte han egentlig ikke hadde helse til å spille fotball, framsto fotballbanen som et litt skremmende sted. Hallgeir hadde nesten glemt Bjørn, da han plutselig dukket opp på trening ti måneder seinere.
– Vi har mange innom som er interesserte, men som aldri kommer over dørstokkmila. Men Bjørn kom tilbake – og siden har han vært her.
Under en fotballturnering på Nadderud skjønte Hallgeir at Bjørn hadde kommet for å bli.
– Det var en sur høstdag, og regnet høljet ned. Bjørn var skadet og ute av stand til å spille. Likevel sto han smilende på sidelinjen. Det var da jeg forsto at dette var en mann som virkelig ønsket å være her.
«En klubb for livet»
For Bjørn har KFUM-kameratenes visjon – en klubb for livet – blitt en livline. Etter rundt 30 år med rusavhengighet har han funnet ny mening – der hvor dagene en gang var preget av ensomhet og avhengighet, er de nå fylt med ansvar, fellesskap, jobb og ikke minst fotball. Favorittlaget er så klart «Kåffa», som KFUM-kameratene gjerne kalles.
– Jeg kan jo ikke si noe annet nå, det er så gode omsorgsfulle mennesker her. Men jeg har fortsatt plass i hjertet mitt til Vålerenga, selv om de ikke gjør det så bra om dagen, sier Bjørn med et glimt i øyet.
For ham har KFUM-kameratene blitt langt mer enn en fotballklubb. Den har blitt en slags familie, en ny start og en bekreftelse på at livet kan snu, uansett hvor man kommer fra.
Veien til fast jobb
Bjørn hadde en gnagende rastløshet og trengte noe å gjøre, tanken på å sette seg ned og la dagene gå mellom treningsøktene var uutholdelig. Han måtte ha noe å fylle tida med. Bjørn luftet tankene sine under en spillersamtale med Hallgeir og trener Alexander Aurdahl, og løsningen ble klar: Han skulle få ansvaret for orden på gatelagets lager.
– Jeg skjønte fort at jeg trengte mer å gjøre, og de har vært flinke til å åpne dører for meg. Det startet med rollen som materialforvalter for gatelaget, og etter hvert ble jeg med på dugnader, opprydning og annet arbeid. Siden ballet det på seg.
Bjørn hjalp til med alt fra rydding og klesvask til organisering av kamper. Han tok ansvar og ble en del av hverdagen i klubben.
– Han er veldig selvgående og trenger ikke detaljstyring. Om han får en forespørsel om han kan rydde én bane, så har han allerede ryddet alle sammen. Klubbledelsen så ingen annen mulighet enn å få Bjørn på lønningslista, forteller Hallgeir.
Viktig tilrettelegger
I dag er hverdagen til Bjørn rundt eliteseriespillere, barn og unge som setter pris på jobben han gjør som vaktmesterassistent og materialforvalter. Med over ti lag i klubben, fra de aller yngste til A-laget for både menn og kvinner, er det alltid noe å gjøre.
På treningsfeltet og i gangene på KFUM-huset er han en del av miljøet – en som alltid er til stede. Han har blitt en ressurs for klubben og menneskene rundt seg.
– Jeg gjør noe nyttig, og det betyr noe for andre at jeg møter opp på jobb. Det blir satt pris på, og det er det aller viktigste for meg. Selv om det føles litt kleint å si, er det også litt godt.
Han fyller på vannflasker, vasker og bretter drakter og sørger for orden i hallen og banene rundt, slik at alt er klart når spillerne kommer til trening.
– Etter lunsj, når oppvasken hoper seg opp, eller i dusjen etter trening når noen roper: «Hvor er sjampoen?» … Det er sånne ting folk ikke tenker over til vanlig, men som Bjørn bare har fikset. Det er heldigvis sjelden det skjer, men det merkes når han ikke er her, sier Hallgeir.
Et fellesskap som gir muligheter
Selv om Bjørn har fast jobb i KFUM, er han fortsatt en del av gatelaget. Akkurat nå sliter han med en skade, men møter likevel opp til trening og bidrar med sitt fra sidelinjen.
– Jeg er jo en godt voksen mann, og fysikken strekker ikke alltid til, men det er lett å finne seg til rette her. Selv om vi er forskjellige, er det en bra gjeng. Man kan være seg selv, med alle feil og mangler, og bli akseptert.
Det er godt å høre for Hallgeir, for det er det gatelagsfotballen handler om. Du trenger ikke være å være i toppform. Det er et felleskap, og alle er velkomne med de forutsetningene de har.
– Å vinne kamper er fint, men det er ikke det viktigste. Forutsetningene er forskjellige for en på 50 sammenlignet med en på 20, men alle får spille. Vi velger ikke bort noen for å vinne – vi jobber med mennesker, ikke fotballspillere, sier Hallgeir.
En ny hverdag
Bjørn har nå funnet ro og struktur i livet sitt. Rastløsheten har sluppet taket. Det er godt å komme sliten hjem fra jobb, sette på noe god gammel rock på stereoen og lage mat. Fra en monoton hverdag preget av rus og overlevelse, har han nå en meningsfylt jobb, et fellesskap og fått bedre relasjoner til sine nærmeste.
– Familien har jeg alltid hatt et godt forhold til, men jeg strekker mer til nå. De har mer ro i livet sitt fordi mitt liv er mer stabilt. Hadde jeg ikke funnet noe meningsfylt å fylle dagene mine med, hadde jeg nok havna utpå igjen, mener Bjørn.
I dag synes Bjørn det er utrolig å se seg tilbake. Ikke i sin villeste fantasi hadde han forestilt seg at noen ville ansette noen med hans bakgrunn. Når han tenker på de vonde dagene i Urtegata, har han ett råd til seg selv:
– Hva har du å tape? Du har ingenting å miste, men du har utrolig mye å vinne. På de to og et halvt årene jeg har vært her, har jeg fått flere gode minner enn jeg har fra de 55 tidligere årene, så bare prøv å gi livet en sjanse.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2025.
Innlegget Satte sjansen i mål dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.