Nesten ingen biskoper går av før de pensjonerer seg. Vi har fulgt Kari Veiteberg fra kongelig kortesje før jul til en helt ny hverdag som gateprest. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Da dette intervjuet starter, er Kari Veite­berg en stjerne vi bare får se på avstand. Det er en drøy uke til jul, og politihunder omringer Oslo Domkirke. Vi slipper inn i sakristiet, der en NTB-fotograf må legge fra seg to store sekker for gjennomsnusing. Hunden virker så interessert i bagasjen at vi holder pusten, men den gjør nok bare en grundig jobb. Hunden finner ikke noe mistenkelig.

I gangen kommer tidligere biskop Andreas Aarflot  (96), mannen som forrettet da kong Olav ble begravet i 1991, trillende forbi med rullator. Fra et toalett i kjelleren hører vi sangøving, før vi loses inn i kirkerommet.

Som en eventyrdronning i rød kappe skrider Kari Veiteberg opp midtgangen sammen med statsminister Jonas Gahr Støre og kona Marit Slagsvold. Da kirken er full, går hun ned igjen for å møte kongen. Han kommer på krykker, og får følge av biskopen opp til første rad.

Gudstjenesten speiler mangfoldet Kari har omfavnet som biskop, med tekstlesing på samisk, norsk og engelsk, samt tegnspråktolk. «Det er mørkere tider enn for sju år siden», sier hun i prekenen.

Etterpå vil så mange ha nattverd at gudstjenesten blir forsinket. Kari hopper inn i en taxi til Oslo rådhus, og vi følger etter til fots. I rådhushallen er et titalls langbord dekket på med kjøttfrie smørbrød. Mange holder tale for Kari, som Oslos ordfører Anne Lindboe.

Så er det bordvers, med domkantor i Oslo domkirke, Kåre Nordstoga, på flygel. Gjestene, deriblant påtroppende biskop Sunniva Gylver, høres ut som de er veldig vant til å synge.

Før de går av får alle Oslo-biskoper malt et bilde av seg selv, som henges opp i sakristiet i domkirken. Denne samlingen inkluderer biskoper helt siden reformasjonen på 1500-tallet. Portrettet av Kari Veiteberg lengst til høyre er malt av Marianne Wiig Storaas.

Nervøs for kongen

Vi må vente et helt døgn på å få Kari for oss selv, på bispekontoret i Gamlebyen, hvor hun er  omkranset av pappesker hun har hentet gratis på Vinmonopolet.

– Dere ba om flyttekaos, og det får dere, sier hun.

I viduskarmen står en ørliten byste av paven, men det er en annen eldre herre Kari tenker på nå.

– Da kongen skulle ut av bilen i går, var nok jeg mer nervøs enn han var. Det var glatt. Og i kirken var det mye sånn sitte, stå, sitte, stå, det er ikke helt kongevennlig.

Som biskop har hun konfirmert prinsesse Ingrid Alexandra og forrettet under bisettelsen av Ari Behn. Nå er hun klar for en helt annen omgangskrets blant samfunnets utstøtte. Hun skal tilbake til stillingen som bymisjonsprest i Tøyenkirken, der hun først jobbet fra 2000 til 2009, og senere i tre år før hun ble biskop.

– Jeg sa til Bymisjonssenteret at jeg bare ville være biskop i sju år. De trodde ikke helt på meg, men jeg foretrekker at slike toppstillinger er på åremål.

Norske biskoper forventes å bli i stillingen til de fyller 70, og det er svært uvanlig at de går av for å skifte jobb. Hadde stillingen vært tidsbegrenset i utgangspunktet, ville nok flere yngre takket ja til å bli biskop, mener Kari. Nå gleder hun seg til klassereisen nedover.

– I går sa folk helt fantastiske ting om meg. Jeg ble liksom helgenforklart, så det kan være greit å komme litt ned igjen.

Fikk angst

Hun har møtt kirkeledere over hele verden, men det er ikke kjendiser som henger innrammet på kontorveggen hennes. Der henger et bilde av Kari sammen med en romkvinne og en rumensk sosialarbeider fra Bymisjonssenteret.

– Jeg liker godt å jobbe i et tverrfaglig team, og jeg synes det er menneskefiendtlig at folk må sove ute. Snorking i kirkerommet er fint, og jeg er spent på å bli kjent med selgerne av gatemagasinet igjen.

Vi kommer tilbake til snorkingen, men nå vil vi vite mer om hvor Kari kommer fra. Hun liker å si at hun ble født på Stord, selv om det står Bergen i passet.

– Jeg ble født på ei plate i Bergen med hoftene ute av ledd, noe som gjorde søstrene mine veldig skuffa. Så ble jeg fraktet til Stord og vokste opp der, med en mor fra Hallingdal og en far fra Jølster.

Skolegangen gikk som en lek, helt til stemmen begynte å skjelve i 6. klasse. Da fikk hun slippe å lese høyt.

– Pappa sa det var puberteten, men jeg kaller det angst. Det ingen vet, er at jeg plutselig har kjent det som voksen mens jeg vier folk. Da har jeg hoppet over ting jeg skal si. Det hjelper å bli over 60, det er et godt råd til alle.

Eplepai med is

I bokhylla står bøker om teologi og teater. Hun har studert begge deler, og doktorgraden hennes handlet om gudstjenesten som forestilling.

– Vi har blitt så gode til å lese tekster, men vi glemmer kanskje at ritualene våre skjer i et rom med folk. Teater­vitenskap lærte meg å involvere publikum. Det som skjedde i Domkirken i går ligner jo på teater.

Som utvekslingsstudent i USA i forrige årtusen deltok Kari både i teater og «speech tournaments», talekonkurranser, hvor hun utmerket seg stort.

– Jeg fortalte om «Piken med svovelstikkene» og fikk masse pokaler. Jeg hadde så fin, dansk aksent, sa folk. Egentlig burde jeg drevet med cheerleading, for jeg var blitt 17 kilo tyngre da jeg kom hjem til Norge. Ingen sa noe, men jeg så at folk stusset. Familien jeg bodde hos i USA hadde alltid eplepai med is til dessert. Da jeg kom hjem igjen syntes jeg alle var så tynne her.

I Norge mistenkes hun ikke for å være dansk, men når folk hører dialekten fra Sunnhordland, antar de at hun kan mye om bedehus og streng kristendom. Familien var riktignok kristen, men moren var feminist og begge foreldrene omfavnet skeive.

– En del folk må snu ryggen til kristendommen. De har fått en type forkynnelse som gjør at de ikke tør å være sanne om hvem de er. Jeg snakker ofte med guds brente barn, ofre for en forkynnelse som gjør Gud mindre enn han er. Det er ikke den guden jeg henter min kraft fra.

På forsiden i badetøy

Da hun ble biskop i 2017, var media mest opptatt av at hun isbadet. I tide og utide måtte hun ut og bade for fotografer, og magasinet Vi over 60 hadde henne på forsiden i badetøy.

Da fant hun ut hvor grensa gikk, og satte ned foten. Men hun elsker fortsatt å bade – uten kamera. I sitt eget nabolag på Sørenga besøker hun også badstuer, og som biskop har hun innviet flere av dem.

– Det var egentlig veldig rart å hive vann på alle disse badstuene. Noen kalte det dåp, men jeg sa at jeg døper bare mennesker, jeg innvier badstuer.

Nå vil hun vise oss det andre kontoret sitt, som er både større og alltid klart for gjester. Treffer du ikke Kari her inne, kan du finne en kopi hun har fått i gave – en strikke­dukke med kappe og gullkors. Dukkas hår er litt gulere enn biskopens, men ellers synes Kari de ligner. Den røde kappen er noe hun vil savne når hun forlater den gamle jobben.

– Da jeg ble biskop, viste de meg ulike kapper. Jeg likte den røde med jerusalemkors. Pilegrimer som har vært i Jerusalem, kan få det som tatovering, og jeg fikk en da jeg var der for to år siden. Nå skal jeg levere tilbake kappen, så får Sunniva Gylver se hvilken hun vil ha.

Alene i Fødselskirken

Fotografen ber Kari flytte en pinne som ser ut som den vokser ut av hodet på henne. Kari ler og sier det er et kors, ikke en pinne. Så blir det alvor. Hun vil snakke om krig. Den avtroppende biskopen hadde aldri sett for seg at det skulle bli så grufullt i Gaza i hennes embetstid. I fjor tilbrakte hun vinterferien i Palestina.

– Vi kom ikke inn i Gaza, men på Vestbredden så jeg mange flere kontrollposter enn før. Det var ganske trist å

være alene i Fødselskirken i Betlehem. Før har det alltid vært busslaster av folk som ville inn. Jeg besøkte biskopen der, og han deltok i min avskjedsgudstjeneste i går.

Det vekker oppsikt når hun reiser rundt i verden som kvinnelig biskop, men før Kari tok på seg den røde kappa, hadde heller ikke Oslo hatt en kvinne i denne stillingen. De 62 tidligere biskopene var alle menn.

– Jeg er formet av feministisk teologi og har et bevisst blikk på makt. Sammen med den katolske biskopen har jeg vært på Sri Lanka og i Roma. Da blir jeg lagt merke til, folk vil ta selfie med meg.

Tidligere erkebiskop i Sør-Afrika, Desmond Tutu, som døde i 2021, tok også imot den norske delegasjonen med åpne armer da de besøkte ham på aldershjem. Han mintes mottakelsen av Nobels fredspris i Norge i 1984. Det var ikke eneste gang han kom hit, og Kari har også hørt ham fra en norsk prekestol.

– Jeg var tilstede en gang han prekte i Oslo domkirke. Da så han ut over alle og sa: «Oh, you Norwegians, you look so sad.» Så dro han opp et smilefjes, og vi måtte le.

Alltid i beredskap

Én av tingene Kari vil savne ved jobben som biskop, er å ha en stemme i samfunnet. Det er det ikke gitt at hun får nå som hun igjen blir gateprest. Biskopen får god tilgang til folk, og hun har vært i nesten alle kirkerom i Asker, Bærum og Oslo de siste sju årene.

Da Philip Manshaus drepte søsteren Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og gikk til angrep på al-Noor-moskeen i Bærum i 2019, dro hun straks til Eiksmarka, der det var åpen kirke for nabolaget.

– Biskopen skal alltid være i beredskap. Da dette skjedde den 10. august, var jeg på tur med søstrene mine. Katastrofer skjer ofte i ferier. Det har vært viktig for meg å få bli med på å finne ord når noe har skjedd.

Er det noe hun ikke vil savne, er det papir­arbeid. Som gateprest får hun ingen saker å behandle, ingen som kommer og sier «godkjenn dette», «skriv under dette», «hva skal vi gjøre med dette?».

For å veie opp for all sittingen på kontoret, ble hun vegetarianer, eller rettere sagt pescetarianer, for hun spiser fisk. Det gir henne en god følelse i kroppen. Hun er også miljøengasjert, og mener alle kan unngå å spise mye langreist, selv om de ikke vil droppe kjøttet. I den nye jobben gleder hun seg til å spise suppe med brukerne av Kirkens Bymisjons kafé i Tøyenkirken.

– Jeg venter på at kontoret mitt i kirken skal bli klart. I morgen er det avskjedslunsj for meg her, og onsdag skal jeg på Slottet å ha andakt. Jeg er biskop ut året, men det var greit at vi ikke ventet til første juledag med gudstjenesten, da kan folk være busy med andre ting.

Blir studentprest

Vi forlater bispekontoret og lar Kari finne seg til rette i den nye jobben før vi møter henne igjen. I mellomtiden skjer det noe rart. Den 18. februar skriver Vårt Land at Kari Veiteberg skal bli studentprest. Vi finner ingen informasjon om hva som skjer med gateprestjobben, men to dager senere har vi avtalt å møte henne på Tøyen.

«Gud er kjærlighet» står det over den buede mursteins­portalen inn til bakgården ved Tøyenkirken. I første etasje ligger kafeen, der vi finner krimbøker, spill og pride-flagg side om side med kunst med kristne motiver.

Vi er ikke de eneste som har stusset på nyheten om

Karis arbeidsliv. I kafeen stanses hun av en kollega som har hørt om studentprestjobben på radio. Kari beroliger alle med at det er et vikariat, fra mars til juni, og at det fint lar seg kombinere med jobben her.

– Jeg har blitt tilbudt å ta en del av samtaletjenesten. Det gir meg en mulighet til å vite hva som rører seg inni studentene i dag.

Kari er vant til å sjonglere ulike oppgaver. Hun sjonglerer til og med bosted. I dag ville hun komme så sent som mulig på jobb, fordi toget fra Ustaoset – ei hyttegrend langs Bergens­banen – ble forsinket i natt.

– Jeg har en leilighet på Ustaoset, og toget var ikke inne før kvart over tolv. Nå har jeg gått på ski og ikke jobbet på en uke. I påsken finner du nok ingen prester i skiløypa, da har vi høysesong på jobb.

Hun synes det er viktig å få folk til å feire det hun kaller kristendommens kjernehøytid.

– Påsken inneholder alt fra død og desperasjon til nye solstråler. Jeg skal gå rundt med påskeegg, og vi skal ha korsvandring på Karl Johan langfredag. Da tar vi med oss et kors herfra og bærer det gjennom sentrum, for å peke på hvor folk blir tråkket på og mishandlet i dag.

Fryktløs og følsom

Hun forteller at det kraftige snøfallet rundt nyttår forsinket utflyttingen fra bispekontoret litt. Men til slutt kom en av hennes nye kollegaer og plukket opp flytteeskene med en stor bil. Senere hadde hun opplæring med den nye biskopen, Sunniva Gylver, som stilte mange spørsmål.

– Før jeg overlot kontoret til henne, fikk hun vite mye som ikke fins skriftlig. Vi snakket lenge om utfordringer i jobben, og gleder og sorger blant våre ansatte.

Kari har ikke rukket å savne noe fra den gamle jobben. Tvert imot synes hun det er behagelig ikke lenger å være så mye i medias søkelys.

– Nå kan jeg danse til langt på natt. Jeg liker veldig godt å danse alene, på Blå for eksempel. Jeg så nettopp en doku­mentar om discoens historie og fant ut at jeg er disco-fan. Sjangeren ga kvinner, særlig afroamerikanske, et større repertoar. Hjemme går det i «Sisters Are Doing It for Themselves» med Aretha Franklin, den har jeg laget min egen koreografi til.

Kari trenger ikke alkohol for å danse. Hun kaller seg fryktløs og tror det skyldes at hun har reist mye, vært på interrail, haiket og overnattet i ganger, uten at noe gikk galt.

– Jeg har en kompleks personlighet. Jeg har jo profilert meg som fryktløs, men jeg er også veldig følsom. Jeg kan grue meg før store ting skal skje. Jeg er litt ulik ettersom hvem jeg snakker med.

Positive endringer

Der hun som biskop alltid måtte være klar til å rykke ut ved katastrofer, kan gatepresten slappe mer av. Kari føler også hun har fått bedre tid til kaffepauser og pludring med kollegaer. I dag skal hun sitte i kafeen og lese høyt fra Bibelen klokka ett, med samtale etterpå. Hun har også en annen favorittkafé i Oslo, Møtestedet, der hun treffer noen av de samme menneskene som her.

– Jeg har ansvar for å koordinere torsdagskveldene på Møtestedet. Det er en hellig kveld, som rammes inn av sang og musikk. Vi tenner lys, jeg sier noen ord og deler ut nattverd. Vi har liturgier på rumensk, engelsk og norsk. Når jeg lyser velsignelsen, trenger jeg ikke å si så mye, mange kjenner gestene og symbolikken. Foreløpig er det ikke så mange rumenere, vi får se når varmen kommer.

Målgruppen for Møtestedet er folk i aktiv rus, og de som mangler et fast sted å bo. Her har Kari møtt igjen flere hun kjenner fra langt tilbake. Hun har ikke bare vært gateprest i Oslo før, men også i Bergen, hvor hun opplevde store endringer underveis.

– I 2014 ble det forbudt for rusmisbrukere å oppholde seg i et område i Bergen sentrum. For Bymisjonen ble det veldig rart, for det var der vi hadde tiltakene våre – Møtestedet, Korskirken og kafeene.

En del av tiltakene ble flyttet eller tilpasset, men for mange av brukerne var det vanskelig å få tilgang til samme tjenester som før. I Oslo synes Kari det har skjedd positive endringer siden sist hun jobbet i Bymisjonen.

– Oslo S har fått nye åpningstider og stenger nå bare to timer i døgnet. Ganske mange får varmet seg der. Byen har også blitt litt bedre når det gjelder toalettforhold og andre varme steder å sitte. Men fortsatt kommer mange hit til Tøyenkirken på dagtid og sover. Det skal vi alltid tilby. Jeg går på jobb forbi snorkende folk midt på dagen.

Heier på USA-biskop

Da vi kommer opp i kirkerommet i 2. etasje, finner vi ingen som sover. Kirken har ikke åpnet enda.

– Her åpner det klokka tolv, da kommer folk og legger seg rundt. Onsdag kveld har vi messe her, og torsdag er det åpen mikrofon for alle som har noe på hjertet.

Langs veggene står notestativer, høyttalere og en forsterker. I enden av kirkerommet er Karis kontor, som er langt, smalt og kaldt. Hun så ingen grunn til å sløse med oppvarming mens hun var bortreist.

Siden sist vi møttes, har det også skjedd store ting i verden. USA har fått ny president, og den amerikanske biskopen Mariann Edgar Budde har talt ham midt imot. For tiden har Kari mye skriftlig kontakt med sine gamle venner i USA.

– Vi heier alle på biskopen som turte å snakke så mykt, men samtidig kraftfullt mot Donald Trump. Hun er viktig for oss nå. Vi prøver å forstå hvorfor Trump ble valgt. Kanskje jeg må ta en delegasjonsreise bort dit og lytte til folk. I alle land jeg har vært, har jeg opplevd at folk føler seg overkjørt av en elite. «Nå sitter de innenfor Ring 3 i Oslo og bestemmer», sier de i Norge. Jeg kritiserer ikke hva folk stemmer på, men jeg synes det er interessant.

En viktig del av gateprestens jobb, er å oppsøke folk på gata som kan trenge å snakke med henne. Det har hun ikke fått gjort så mye av enda, og hun opplever at det tar tid å bygge relasjoner. Når vi skal gå, vil hun heller ikke slippe oss så lett.

– Jeg har blitt vant til at dere dukker opp med jevne mellomrom. Håper vi kan møtes igjen om et halvt års tid. 

[FAKTA]

Kari Veiteberg

Født 1961, oppvokst på Stord og bosatt i Oslo. Gift, to barn og to barnebarn.

Har mellomfag i teatervitenskap og doktorgrad i teologi fra Universitetet i Oslo (UiO).

Ble ordinert til prest i Nidarosdomen i 1992, og har tidligere vært bymisjonsprest (gateprest) i Bergen og Oslo. Hun har også jobbet som kapellan i Nidaros, faglærer og stipendiat ved UiO og vikarprest i Gildeskål.

Ble innsatt som Oslos første kvinnelige biskop i 2017, og gikk nylig tilbake til jobben som bymisjonsprest i Kirkens Bymisjon Oslo.

Har skrevet flere bøker med bibeltema, samt «Jacob  Jervell – et portrett» om teologen hun selv studerte under på 1980-tallet.  

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2025.

Innlegget Klar for motsatt klassereise dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.