Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Reidar.
Tekst og foto: Even Skyrud
Hei, Reidar. Du virka litt irritert her rett før vi satte oss ned?
– Nei, jeg er ikke irritert. Eller, jo. Jeg er irritert på Nav, men det er ikke det jeg skal snakke om nå.
Nå kom jeg på at du har vært med her i Trappa en gang for noen år siden. Da snakka du om hvor irritert du var på bussene i Oslo.
– Ja, men dem kan du bare glemme. Det kommer aldri til å bli bedre.
Så hva snakker vi om i dag, da?
– Jeg vil snakke om denne jobben her og kundene. Det er nemlig ikke alle der ute som skjønner at det å selge =Oslo er en jobb.
Hva tror de at det er, da?
– Jeg veit ikke, men noen ganger opplever jeg at folk bare ser dumt på meg. At de ikke skjønner greia. Andre tror jeg bare skal tjene noen lettvinte penger til dop eller fyll. Det skal jeg ikke.
De har vel egentlig ikke noe med hva du bruker pengene på uansett?
– Nei, det er sant. Men noen skal alltid bry seg med alt. Det som er verre, er at så mange bare går rett forbi og later som de ikke ser meg.
Hvor selger du blader?
– I dag skal jeg til Tveitasenteret, og i morgen til Storo. Der står jeg i helgene også.
Er det stor forskjell på kunder på Tveita og Storo?
– Både ja og nei. Det er flere folk på Storo, og jeg tror det er flere som har god råd der.
Du har jo solgt denne blekka i en del år nå. Merker du at det er dyrtid? At folk flest har fått dårligere råd?
– Joa, men det er bare snakk om en hundrelapp. Det kan alle klare. Folk surrer bort hundrelapper hele tida.
Hvor kan de spare inn for å kjøpe =Oslo av deg?
– To kopper kaffe. En halvliter. Begge deler koster fort en hundrings i dag.
Og hvorfor burde de heller bruke pengene på et eksemplar av bladet?
– Det er innholdsrikt og skikkelig bra. Det er mange som kjøper det og ikke leser det, har jeg skjønt. Jeg synes flere burde lese bladet også.
Det er jeg helt enig i.
– Kunder som faktisk åpner det og leser, gir meg masser av gode tilbakemeldinger på innholdet. Det er godt lesestoff.
Hvordan skal vi få kundene til å lese? Har du noen gode ideer?
– Nei, dere må jo skrive det. Trykke sånt som jeg forteller nå.
Men da må de jo lese bladet først for å få vite at de burde lese det?
– Godt poeng. Da må dere reklamere på nettet. Det er vel der folk er.
Kanskje folk kjøper det hovedsakelig for å støtte dere selgere, og ikke er klar over at det også kan leses?
– Jeg sier det også til folk, at det er sånn jeg får lønn. Og at de støtter dere som lager det, da.
Det er viktig, ellers blir det jo ikke noe gatemagasin lenger. Får du mye driks?
– Det skjer. Mest på Storo. Er det lov å si det?
Hva liker leserne best å lese i magasinet? Er det noen som nevner det?
– Nei, de liker innholdet, da.
Ja, men hvilken type innhold er populært?
– De liker å lese om baksiden av medaljen. Om sånne som meg, som ikke er født med sølvskje i kjeften.
De vil lese om selgerne av bladet, med andre ord?
– Ja, det stemmer. Det er oss dem bryr seg om. Men hvis de vil lese, må de først kjøpe bladet, og så må de som sagt åpne det.
Er det noen utgaver som selger bedre enn andre på grunn av forsiden?
– Det tror jeg det er. Den forsiden som var lettest å selge var den med en tegning av det gamle salgslokalet i Skippergata. Folk liker tegna forsider, virker det som.
Det skal jeg fortelle han som tegna den. Da blir han glad. Men det viktigste er kanskje selgeren, altså deg. Hva er salgsteknikken din? Noen hemmeligheter?
– Du må smile til folk. Ikke gjemme deg bort i en krok og sture.
Men er det alltid så lett å smile, da? Det er noen dager du virker ganske irritert over tingenes tilstand?
– Det skjer, men det skal ikke gå utover kundene eller noen andre. Jeg må holde det inni meg, ellers kan jeg bare glemme å selge blader i det hele tatt. Jeg er irritert nå, men jeg lar ikke det gå utover deg, gjør jeg vel?
Nei, det håper jeg ikke du gjør. Hva irriterer deg mest når du er ute på jobb?
– Kunder som prøver å irritere meg.
Seriøst? Skjer det?
– Ja, det har skjedd et par ganger.
Hva gjør de?
– Nei, de stiller seg nesten oppå meg, og så slenger de med leppa. Spør om jeg selger blader fordi jeg skal ut og kjøpe dop og sånne ting. Så, når jeg svarer at jeg ikke driver med sånt, at jeg bare liker å ha noe å gå til, så lurer de på hvorfor jeg selger bladet, da.
Men du lar deg ikke irritere?
– Nei, jeg bare forklarer rolig at alle som sliter kan selge bladet, og at jeg gjør det mest av alt for å ha noe å fylle dagene med. Komme meg ut og ikke bli sittende hjemme. Hvis du blir sittende hjemme, så er det fort gjort å begynne å drikke og ruse seg igjen. Det gidder jeg ikke.
Noe mer du vil si til kundene, nå som du har muligheten?
– Kjøp =Oslo, og husk å bare kjøpe det av selgere som har selgerkortet på plass. Ikke sånne snikselgere.
Det er bra du minner folk på. Viktig. Takk for praten og lykke til med salget, Reidar.
– Joa. Den er grei.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2025.
Innlegget I trappa: Reidar dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.