Antall elever med lese- og skrivevansker kunne vært redusert betraktelig, mener spesialpedagog Elin Natås.

– Mange av ungene bruker mer energi på å skjule at de har problemer, enn på å lære noe, hevder hun.

– Mange arbeidsføre går på trygd i dette landet. En stor del av dem har lese- og skrivevansker.

Elin setter det litt på spissen og sier at vi har cirka en million mennesker på trygd, så har vi eldrebølgen og en million unge mennesker under utdanning.

– Det er tre millioner mennesker. De resterende 1,5 millionene skal brødfø 4,5 millioner mennesker.

Elin liker ikke begrepet dysleksi.

– Ordet brukes når man har store og spesifikke vansker med å lese og skrive, men dette feltet av vansker rommer så mye mer. Mange av disse barna klarer ikke å analysere og klassifisere informasjon og inntrykk. De har et dårlig lagringssystem i langtidsminnet. Det er som et hus med fullt kaos, hvor gaflene ligger i klesskuffen. De tar også inn all ytre stimuli, og blir til slutt overstimulert.

Mange «problembarn» har motoriske problemer.

– Noen unger fester føttene rundt stolbeina, for å holde balansen. Så sitter de bakoverlent. De får beskjed om å sitte ordentlig, men refleksen funker ikke som den skal, så de deiser utover pulten. Årsakene til lærevansker og uro kommer primært av nevrologiske, fysiske og biokjemiske tilstander, som det går an å få rettet opp, sier hun.

– Elevene har ofte problemer med likevektsorganet samt ørenes og øynenes funksjon. Dermed får de problemer med tid, rom og retning. I vårt team ser vi på refleksutviklingen, og de ufrivillige motoriske bevegelsene. Vi kartlegger og ordner opp i dette slik at kroppen fungerer som et godt redskap for læring.

Dyslektikere har problemer med å sanse via øret, og å tolke det som
sanses. Mange har venstre øre som det dominante øre.

– Da går lyden til høyre hjernehalvdel. Språksenteret sitter i den venstre. Lyden går en omvei før den kommer fram. Mange sier da «hæ?» hele tiden.

Har du problemer med hørselsfunksjonen, er det vanskelig å lære norsk. Mange barn har arr på trommehinnen, den vibrerer ikke som den skal. Da hører du kanskje ikke forskjell på hake og hakke. Hører du ikke forskjell på lang og kort vokallyd, hjelper det ikke å terpe på det i hundre år. Funksjoner som ikke fungerer riktig, må kartlegges og behandles.

– Når vi jobber grundig, tverrfaglig og systematisk, er elevene «friskmeldt» etter ett til to år, sier Elin. Læringsproblemer og
kostholdsrelaterte problemer har mye av skylden for at så mange unge begynner med narkotika, mener hun, og påpeker at 70 prosent av innsatte i norske fengsler har lese- og skrivevansker.

– Hva med å fjerne stressnivået, slik at de unge ikke havner i rusmiljø i utgangspunktet? Hva med å bruke like mye penger som det brukes på forskning på metadon og andre stoffer til narkomane, på sunt kosthold og kosttilskudd? I engelske fengsler, hvor de innsatte fikk kosttilskudd, ble det registrert endret atferd i positiv retning. Gjennom kostholdsendringer, kombinert med å kutte ut tilsetningsstoffer, legge til kosttilskudd og godt med fett, reduseres antall hyperaktive barn.

– De får en kropp som funker. De spiser ikke mellom 50 og 150 kg sukker i året. De spiser ikke melk og gluten. Da jeg var liten, brukte vi vann og hvetemel til lim. Melka blir til slim.

Melkeprotein og gluten er problematisk å fordøye for mange mennesker, sier hun.

– Protein fra melk og gluten, som ikke blir fullstendig nedbrutt, henger seg på nervebanene i hjernen, slik at det blir «kluss på linjene». For at hjernen skal fungere skikkelig, trenger den også fett. I Norge har det vært fettfobi siden andre verdenskrig, og vi har aldri vært så feite som nå. Det er noe som ikke stemmer!

Nervebanene har fettbelegg rundt seg, kalt myelin, og impulsene skal gå i 400 km i timen. Har man lite fett, går impulsene saktere. Stress og tungmetaller er også med på å redusere myelinet. Mange unge mennesker i dag er tynne, men har en «bilring» rundt livet. Det skyldes at de spiser for mye karbohydrater, som gir mye blodsukker.

Mange nordmenn har et kosthold som gir ustabilt blodsukker, ifølge Elin. Det kan gi voldsomme humørsvingninger, som kan minne om lidelsen bipolar 2. For å hanskes med dette, tyr mange tilrusmidler.

– Noen ungdommer begynner å røyke, da roer de systemet ned. Så begynner de med alkohol og hasj. Deretter tar de speed for å komme opp igjen. Biokjemisk ligner det på å ha ustabilt blodsukker.

– Har foreldrene penger, kan eleven få hjelp privat. Hva gjør man hvis man ikke har penger? Starter man spesialundervisning i 3. eller 4. klasse, blir man ikke «friskmeldt» etter to år. Eleven har ofte ekstratimene så lenge denne går på skolen, og det er ofte ufaglærte assistenter som står for disse. Det sier seg selv at resultatene lar vente på seg, sier Elin.

Nyborgs systematiske begrepsundervisning er ett av Elins pedagogiske verktøy. Det er systematisk læring i begreper som farge, form, retning, størrelse, overflate, plass, stilling, antall og så videre.

– Hvis barna ikke behersker disse begrepene, er det vanskelig å formidle kunnskap til dem. De mangler et analyseredskap, og de kan ikke forstå. De får kommunikasjonsproblemer.

– Mange barn føler seg dumme, de må gå 13 år på skolen, og de mestrer det ikke. Hva ville det ha gjort med oss som voksne? Alle barna jeg kjenner gleder seg til å begynne på skolen og å lære å lese og skrive. Så lærer de det ikke. Noen blir triste og innadvendte, andre lager et helvetes spetakkel. Da flyttes oppmerksomheten bort fra hvor dumme de føler seg, og hvor dumme de blir oppfattet.

Når hun jobber en til en, er det ofte med barn fra 4.-6. klasse og oppover.

– De har prøvd i mange år å få til norsk og matematikk, men har ikke fått det til. Så tør de å prøve enda en gang. Beundringsverdig! Hvis de ikke får det til da heller, hvem sin skyld er det? Når jeg stiller dem det spørsmålet, blir de ofte satt ut. Så spør jeg: «Hvis det skjer noe, får du lov til å skylde på de som er mindre enn deg?» Nei, sier de. «Er du mindre eller større enn meg? Kan jeg skylde på deg hvis du ikke får det til?» Nei, sier barna, og det er helt sant. Jeg må finne ut hvorfor barna ikke forstår. Så må vi sammen jobbe for å få det til.

Mange av disse elevene er veldig smarte, er hennes erfaring.

– De har mange gode ideer, men mye kaos. Lærer de grunnleggende begreper som analyseredskap for å rydde opp i dette kaoset, blir de dyktige. Samfunnet går glipp av mange dyktige og kreative mennesker, når det ikke satses skikkelig på disse elevene.

Dette sier hun på bakgrunn av 15 år som spesialpedagog.

– Hadde ikke det vi gjør fungert, hadde vi ikke hatt noe å gjøre. Nå drukner vi snart i elever, uten å drive noe markedsføring.

Elin var selv en skoletaper med dysleksi. Hun tok videregående som voksen, gikk på universitetet og ble selvstendig næringsdrivende som spesialpedagog.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo mai 2008. Elin Natås jobber fortsatt med dette fagfeltet gjennom Senter for bedre læring. 

Navn: Tore Helge Abrahamsen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg har jobba for Erlik siden 4. juli 2013. Jeg var lei av å være blakk hele tida. Sitte med kopp og bomme, krite dop, og sette meg i gjeld slik at når trygda først kom, gikk hele summen bort til dop igjen. Så da fant jeg ut at jeg måtte finne på noe sjæl. Fjerde juli, på den amerikanske nasjonaldagen, gikk jeg inn i Erliks salgslokaler og fikk meg jobb med én gang. Jeg husker første dagen. Var abstinent og ikke helt i form. Jeg solgte ikke mer enn sju magasiner, og ga meg klokka ett med 350 kroner i lomma. Ikke all verden, men jeg hadde så jeg klarte meg. Så ringte jeg kontakten min og ordna meg noe dop slik at jeg ble frisk igjen.

– Hvordan er det å være Erlik-selger?
– Miljøet har blitt skikkelig bra her på Erlik. Mye mindre snakk om dop enn før. Folk får være den de er her. Det liker jeg. Når jeg selger, da står jeg som oftest på Youngstorget. Før kostet bladet 50 kroner. Da fikk jeg mye driks. Det var mange eldre kjerringer, eller damer da, som kjøpte på den tida. De syntes det var dårlig gjort at prisen gikk opp til 100, skjønte ikke poenget med det liksom. Men jeg synes ikke at det har blitt vanskeligere å selge. Etter at det ble mulig å kjøpe magasinet med sms-tjenesten, har jeg nemlig fått mange unge kjøpere. Jeg selger mye til skoleungdom og sånne utdanna 25-åringer som henger på det utestedet som heter Kulturhuset. At kjøpergruppa er yngre, det er positivt. Det er dem vi bør nå ut til, slik at de kan lese om problemene før de havner i problemene selv.

– Hvordan havnet du i problemer?
– Jeg drakk veldig mye før i tida. Slutta å drikke i 2002. Hva skal jeg si? Vennene mine, de gikk av banen, det vil si, de tok kvelden, holdt på å si, de døde på en måte … Det ble for mye for mange av dem. De kombinerte drikkinga med sterkere stoffer når de kom hjem. Så gikk det galt.

– Var det festing som førte til så mye drikking?
– Nei, vi drakk på dagtid. Jeg kommer fra Grünerløkka hvor vi var en gjeng som drakk mye. Jeg har vært uføretrygda siden 1995. Var nær ved å drikke meg i hjel og måtte operere bukspyttkjertelen i 1993. Derfor skal jeg ikke drikke så mye lenger. I 2002 måtte jeg virkelig kutte ut drikkinga. Det gjorde så vondt at jeg begynte på smertestillende medisiner som jeg brukte i to år, fram til jeg flytta inn på institusjon. Da gikk jeg over på heroin og dop. De siste ti åra har jeg brukt det. Nå begrenser jeg meg til to doser om dagen. Det er bedre for meg å bruke heroin. Så lenge jeg får heroin hver dag, holder jeg kroppen i sjakk.

– Hvorfor begynte du å drikke?
– Det var livsstilen min, det. Miljøet var sånn.

– Har du en god historie du vil fortelle?
– Nja. Jeg veit ikke. Jeg ødela beinet og knakk ryggen i militæret. Fikk 150.000 kr i erstatning. Da levde jeg som en luksuslasaron. Tok med gutta på polturer og dro ut på øyene hvor vi satt og drakk. Den gode lasarontiden på slutten av 80-tallet. Det likte jeg godt.

– Likte du militæret?
– Nei. Egentlig ikke. Tidlig opp om morgenen, på med uniformen. Dårlig betalt. Jeg dimma etter den ulykka jeg nevnte, 12. november for 30 år siden. Derfor går jeg stille i dørene hver gang 12. november kommer. Det ene beinet mitt er litt kortere enn det andre, den dag i dag. I 1987 ble jeg kalt inn til ny operasjon. De hadde tenkt å kappe litt av den friske foten for å jevne det ut. Jeg møtte ikke opp. Tenk å gå løs på det friske beinet! Jeg har vært litt uheldig oppigjennom. Jeg må nok ha ni liv. Eller ti.

– Har du familie?
– Jeg har mor og en søster. Mutter’n har kjøpt Erlik hver måned siden det starta. «Les dette, Tore, kanskje du blir et bedre menneske eller noe,» sa hun. Nå får hun bladet av meg. Søstera mi er gift og har to barn. En på 9 år og en på 5. Jeg får ikke prata så mye med dem, for de har så mye å gjøre hele tida: jobb og hyperaktive unger. Jeg ga dem bøker i julepresang.

– Har du planer og drømmer?
– Jeg har hørt at det skal komme en metadontablett. Den vil jeg gjerne prøve, og se om den kan fungere for meg. Jeg prøvde meg på Subutex, men det funka ikke. Hadde vært herlig om jeg kunne få medisinen min lovlig.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge januar 2015.

For fire år siden møtte Britt Powers (34) en mann som forandret livet hennes. Han var alkoholiker.

Det er snø i lufta utenfor American Lutheran Church i Oslo. Vi sitter rundt et bord. Det er flere kvinner og menn i rommet. Uansett hvor forskjellige disse menneskene er, har de én ting felles. Alle her er pårørende til en rusavhengig. Alle vil finne tilbake til seg selv, uten å være kontrollerende.

Ei av kvinnene heter Britt.

Senere får vi møte Britt hjemme i den lille leiligheten på Grønland. Lukt av røkelse slår mot oss når vi kommer inn i den indisk-inspirerte leiligheten.

– Pappa og bestemor var alkoholikere, forteller Britt.

Det ligger i familien. Det er kanskje derfor Britt også endte opp med en alkoholiker. Oppsiktsvekkende mange som er vokst opp med misbruk som velger seg en partner med rusproblem. Man velger det som er kjent. Britt er et godt eksempel, selv om faren ikke var tilstede i oppveksten.

– Likevel påvirket det meg. Jeg hadde en veldig fin oppvekst, men det var svært dysfunksjonelt psykisk. Mora mi ble oppdratt av en alkoholisert mor, noe som påvirket henne til å bli en kald person. Jeg kunne aldri, heller ikke nå, snakket med henne om følelser, forteller Britt.

Hun møtte ekskjæresten på en bar.

– Hvor ellers, ler hun.

Han drakk mye. Britt visste det. Hun var derimot ikke klar over at hun var i et forhold med en alkoholiker.

Det å være med en avhengig går gradvis. Det starter i det små. Personen drikker seg full. Han gjør dumme ting som han «angrer» på. Lover å ikke gjøre det igjen. Så du tenker at du kan leve med det. Så skjer det oftere. Du blir vant med det også. Britt tenkte ofte at selv om han var full, ville hun hjelpe ham.

Til slutt ble hun stående fast.

Hun forteller at alkoholikeren har to våpen. Det ene er sinne. De vil hele tiden pushe grensene, og trykke på de rette knappene til du blir sint. Britt hadde det ofte slik, og de kranglet mye. Det er dette de vil – for å få frem en unnskyldning for å drikke. «Kjæresten min er gal. Hun er hysterisk og vanskelig å være sammen med. Jeg trenger en drink.»

Det andre våpenet er frykt og manipulering. Han kunne true med at han dro fra henne. Hun trygler om at han skulle bli.

– Han lurte hjernen min. Du tror til slutt at det er du som er grunnen til at han drikker, forteller hun.

Britt brukte mye energi på å tenke på, og å hjelpe kjæresten. Det gjorde henne veldig deprimert. Hun var langt nede. Trodde det var hun som var gal.

Britt levde med ekskjæresten i fire år.

– Fire fuckings år, kommenterer fotografen Dimitri.

Britt ler. Hun forteller at fuck er et veldig bra ord. Hun har brukt det mye, som terapi.

– Jeg sier FUCK YOU!, FUCK DET! og FUCK DETTE!. Ikke direkte til personer, jeg er jo ei snill jente, men for å gi uttrykk for mitt eget sinne.

Barn av alkoholikere er dårlige på å uttrykke sinnet sitt. De er stort sett mennesker som vil glede og hjelpe andre. Men de går rundt og bærer på mye dritt. Britt forteller at hun var slik, og at fuckyou-terapien hjalp henne mye.

Etter hvert skjønte Britt at noe var galt. Hun googlet «alkoholiker», og der var han, kjæresten. Alt som sto på nettet stemte.

– Jeg tenkte at nå har jeg med en alkoholiker å gjøre, og kanskje at det fantes hjelp for meg også.

Britt dro til Retretten, som er et rusfritt dagsenter for dem som sliter med rus – men som også er for de pårørende. De fortalte at de visste om en selvhjelpsgruppe for pårørende. De visste ikke noe mer. Britt hørte med legen sin. Han kunne heller ikke hjelpe. Hun fortsatte å google, og etter en stund fant hun selvhjelpergruppen Al-Anon.

– Vennene mine sa alltid at jeg måtte gjøre det slutt med kjæresten, men de skjønner ikke forholdet mellom en alkoholiker og en medavhengig. Det er som å ha en avhengighet for hverandre. Jeg følte meg virkelig ikke forstått, forteller Britt.

I Al-Anon ble hun forstått med en gang, og det var en stor lettelse.

– Det er en grunn til at jeg tiltrekker meg den avhengige, og ikke bare sier til ham at han skal stikke, eller at «jeg drar». Jeg sto ved hans side i mange år, ikke bare på grunn av kjærligheten. Jeg hadde en følelse av at det var en annen grunn også, forteller hun.

Hun legger til at kjærligheten overfor personen styrer mye.

– Det er vanskelig å innse at den du elsker har et problem og er alkoholiker. Det er et naturlig instinkt som vil hjelpe og skjule de dårlige sidene til den avhengige. Til slutt føles alt som motsatt av kjærlighet, og motsatt av det du egentlig vil gjøre. Derfor er det vanskelig. De fleste avhengige er for det meste sensitive og fine mennesker, bortsett fra den avhengige oppførselen.

Det eneste som hjelper er tøff kjærlighet. Det betyr at man skal slutte å gjøre det for personen som de egentlig fint kan klare selv. Det handler om å se på personen som selvstendig, istedenfor en som må reddes.

Det første møtet Britt hadde med Al-Anon beskriver hun som helt fantastisk. Det var en lettelse for henne å kunne prate med andre som forstod problemene hennes. Hun forteller at hun var litt forvirret, fordi man bare kunne dele og ikke si noe tilbake. De sa bare «takk», og så var det neste person til å dele det de hadde på hjertet. Britt ville si mye mer. Hun ville ha råd, og svar på en del ting.

– Etter møtet fikk jeg heldigvis prate med folk. Jeg hadde masse spørsmål, forteller Britt.

Hun lærte å jobbe med de tolv trinn. Det første trinnet er det viktigste. Det handler om å godta at du ikke har kontroll over en alkoholiker. Du tror du har det, men i virkeligheten er det ikke slik. Det var dette som gjorde Britt gal. Hun trodde hun kunne få ham til å slutte å drikke. Var han borte, ville hun ha kontroll på hvor han var.

– Du blir besatt av den avhengige. På den måten slutter man å bry seg om sitt eget liv.

Alt handlet om ham, og det ble livsprosjektet mitt, forteller Britt.

Hun måtte slutte å bry seg om ham, og heller se på seg selv. Det første som er viktig å erkjenne som medavhengig er at man ikke kan forandre noen andre enn seg selv. Ved å jobbe med egne holdninger kan utrolig mye endres.

– Det eneste jeg har kontroll over er mitt eget liv, ikke andres. Det høres veldig logisk ut, forteller hun.

Britt startet med å bygge opp liv, selvrespekt og selvfølelse. Hun måtte ta en dag av gangen.

– Jeg ville at han skulle bli edru, og at vi kunne leve lykkelig alle våre dager. Jeg elsket ham, og det var vanskelig å gi slipp. Etter hvert så jeg at han ikke var den jeg ønsket at han skulle være. Det var vanskelig i starten, men nå har jeg det veldig bra uten ham, forteller Britt.

Alkoholisme er en familiesykdom. Den går videre i generasjonene, fram til noen velger å gjøre noe med det. Sykdommen kan hoppe over generasjon, men vil likevel være der. Det er viktig å få frem at det er noe du ikke velger. Mange leger mangler kunnskap om dette. Veldig få vet egentlig hva medavhengighet dreier seg om. De fleste oppdager sin «sykdom» enten via tiltak som Al-Anon, eller i sambehandling med den rusavhengige. Medavhengighet er også en sykdom, satt sammen av symptomer og effekter.

Mange medavhengige sliter seg ut, blir deprimerte, selvutslettende og kan faktisk få ganske samme symptomer som alkoholikeren. Motløshet og ensomhet er kjente begreper. En av grunnene til at mange synes det er vanskelig å be om hjelp, er at dette ikke er noe som skal snakkes om. Det handler om tabuer, skam og benektelse.

Britt anbefaler alle å starte med tolvtrinnsprogrammet i Al-Anon, selv om man ikke har problemer. Hun beskriver programmet som en renselse av kroppen, og man blir bedre kjent med seg selv på en annen måte.

– Hadde dere sett meg for et halvt år siden, ville dere ikke ha kjent meg igjen. Selvhjelpergruppa har endret livet mitt. Jeg har det virkelig bra med meg selv nå, avslutter Britt og smiler.

FAKTA:
Al-Anon er et anonymt, internasjonalt fellesskap for familie og venner av rusavhengige. De jobber med de samme tolv trinnene som Anonyme Alkoholikere. Det er et sted hvor du kan snakke om dine følelser og opplevelser, uten at noen avbryter eller nekter for det du sier. Det handler om deg som person, og ingen andre. Her deles erfaringer, styrke og håp.

Det er gratis å delta i Al-Anon. Gruppene er selvstyrte og selvhjulpne. Det betyr at de ikke tar imot gaver eller bidrag utenfra. De legger en «slant i hatten» på hvert møte hvis de vil.

Pengene går til felleskapet, litteratur, leie av møterom og kaffe. Al-Anon-møter foregår i hele Norge.

Mange familier med rusproblemer føler fortsatt på skam, selv om det i dag er større forståelse for at alkoholisme er en sykdom. Ved hjelp av anonymiteten kan deltakeren legge til side det du er, og heller finne ut av hvem du er.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge april 2015.

To tidligere =Oslo-selgerne ga seg selv en ny sjanse. Helene og Magnus valgte en hverdag langt fra asfalten og rusen. Velkommen til gårdslivet ved svenskegrensa.

Magnus smiler mens han skuer utover småbruket sitt.

– Vi får en hest til våren, og så skal vi ha én til etterhvert. Vi må jo ha hver vår. Vi skal også dyrke frukt, grønnsaker, og ha høner og bier. Jeg kunne også tenkt meg et par okser, men det er ikke fruen enig i. Det blir uansett nok å holde seg opptatt med her ute.

Vi kjørte ut av Oslo og østover, Dimitri og jeg, i retning Kongsvinger og grannelandet. Vi svingte opp ved et stort, fint hus. Helene og Magnus sto og vinket oss velkommen, med hunden Berta mellom seg. Et idyllisk bilde.

Livet deres har ikke alltid vært det.

Både Magnus og Helene var =Oslo-selgere. Magnus var på Grorudsenteret, med flere faste kunder. Han og hunden Berta hadde stor betydning for mange mennesker, og han har fortsatt kontakt med noen av sine tidligere kunder. Magnus har vært rusfri i snart et år. Helene har vært rusfri i 21 år.

Jeg er nysgjerrig på hvordan de to fant sammen.

– Vi var faktisk kjærester da vi var ungdommer. Sånne klinekjærester, vet du. Vi slo opp etterhvert og hadde ikke mer kontakt. En jul, for to år siden, jobbet jeg frivillig med mora mi på Alternativ jul. Plutselig sto Magnus foran meg. Da var det vel 20 år siden sist vi hadde sett hverandre. Vi pratet litt, og så fikk jeg nummeret hans. Siden har jeg rett og slett ikke blitt kvitt ham, sier Helene og ler. Hun ser bort på Magnus. Det er varme i blikket.

Det var likevel ikke et enkelt valg for Helene. Hun, som hadde vært rusfri i lang tid, måtte ta flere runder med seg selv. Var hun klar for et liv med en rusavhengig Magnus?

– Det er ikke bare-bare å bli en del av den verdenen. Jeg diskuterte med familien min, og fikk deres støtte. De skjønte at det var dette jeg virkelig ville. Jeg valgte ham, fremfor det han var avhengig av. Jeg gikk inn i forholdet med åpne øyne. Jeg sa rett og slett at den dagen jeg ikke orket mer, da fikk han ta et valg.

Magnus valgte Helene. Uten henne hadde han fortsatt vært på fylla, forteller Magnus. Han beretter om tida da han innså at avhengigheten måtte endres. Helene stilte ham noen tøffe spørsmål: «Magnus, hva vil du med livet ditt? Skal du fly rundt og surre sånn her for alltid?» Dermed ble det bestemt: Magnus ble rusfri. Sammen kjøpte de et hus på landet. Dette huset.

De har store planer for framtida her, og det nye livet sammen. Roen er noe de begge setter pris på, og trenger. Magnus og Helene snakker om landsbygda her sør i Hedmark, kontakten med naturen, stillheten. Ja, fredfullheten. De er et sjarmerende par, lekende, de erter hverandre.

– Det ser ut som dere har det veldig fint sammen, kommenterer jeg.

Helene ler og svarer kjapt:

– Bare vent til dere har dratt, da kommer sannheten fram! Nei da, vi er veldig lykkelige sammen.

Er virkelig alt så rosenrødt, lurer jeg.

– Det er flere tøffe stunder også. Livet går opp og ned, som det gjør med alle. Men akkurat nå har vi det fint. Vi har heller aldri hatt så mye besøk som det vi har nå, selv om det er lengre reisevei enn før for å komme til oss. Det setter vi pris på. Her er alle kjente velkommen.

Raringene fra byen. Det kaller Helene og Magnus seg selv. Det er tydelig at flere av naboene vet mye om dem. Møter på butikken, skulende blikk; bygdefolket var nysgjerrig på disse nykommerne. Magnus forteller at det heldigvis ikke har vært noen negative reaksjoner. Naboene er bare nyfikne på dem. Rykter spres fort her på bygda, kommenterer han.

Her skal de fortsette å bo. Det nye hjemmet er langt unna sentrum, blant jorder, tjern og vakker natur. Vi blir invitert inn og får en omvisning i huset, som er under oppussing. Mye er gjort, mye står fortsatt igjen. Peisen brenner og varmer godt, kaker og kaffe blir servert.

Berta logrer og koser. Så mye at hun nesten velter nesten kaffebordet over ende. Hun setter seg tett inntil meg i sofaen. Jeg er overrasket over denne hundens fine og rolige personlighet. Det er klart at Berta har det godt. Magnus forklarer at Berta er alt for ham. Hun har vært ved hans side gjennom tøffe tider. Berta ble godt kjent på =Oslo. Alle falt pladask for den lille valpen i sekken Magnus bar på magen.

Både Magnus og Helene ser tilbake på tida som =Oslo-selgere som noe positivt. Mye glede, hyggelige møter og viktig støtte, konkluderer de.

Når dette skrives, planlegger de julefeiring. De skal feire jula for første gang på mange, mange år. Helene mistet gleden over jula da faren døde. Hun fant mer mening i å hjelpe andre, slik som den kvelden på Alternativ jul der hun traff Magnus. Nå vil de feire i sitt nye hjem, med familie fra begges side.

– Det er bra vi har god plass, for vi blir mange. Vi ser veldig fram til det. Først må vi få pusset opp. Helene skal endelig få drømmekjøkkenet sitt. Dermed trenger vi et stort, fint bord alle kan sitte rundt. Det blir spesielt for oss å samle mennesker vi er glad i hjemme hos oss til jul, sier Magnus.

Det er tydelig at Magnus og Helene har tatt en riktig avgjørelse ved å flytte til denne bygda. Selv om livet går på skinner for øyeblikket, vil Magnus aldri glemme fortida.

Han har noen ord han vil dele med alle sine tidligere kunder på Grorudsenteret:

– Jeg vil bare si at jeg ikke er død eller syk. Jeg har det kjempebra. Jeg vil takke alle som støttet meg da jeg og Berta solgte =Oslo. Så vil jeg gjerne oppfordre dere til å kjøpe magasinet av en eventuell ny selger på Grorud. For jeg har ingen planer om å komme tilbake.

Vi takker for at vi fikk komme på trivelig gårdsbesøk. Mens tussmørket senker seg setter vi kurs tilbake mot storbyen. I bilen merker jeg hvordan naturen, stemningen og samtalen har roet meg ned. Omgivelsene gjør noe med en.

Idet vi nærmer oss Oslo småsover jeg; drømmene handler om en gård på landet med hester, hund og stor hage.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2015. 

Navn: Vidar Frydenlund
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg er femti år og har vært rusfri i et halvt år. Jeg går på Subutex og tar en dag ad gangen. Det fungerer utmerket. Dagene går veldig fort nå som jeg er nykter.

– Hvordan havnet du i rusmiljøet?
– Jeg var fjorten, foreldrene mine var alkoholikere og kameratene drev med rus. Senere var jeg rusfri i fjorten år. Jeg fikk to barn med min første kone. Hun døde plutselig av hjerteinfarkt som 48-åring. Før det mista jeg en liten unge. Jeg takla det ikke. Men jeg ba ikke om hjelp før jeg nådde bånn. Da hadde kone nummer to stukket av. Jeg hadde bodd halvannet år på gata, og orka ikke mer. Jeg mista kontrollen over økonomien og hadde ikke noe å leve for.

– Hvor bor du nå?
– Jeg har nettopp fått kommunal leilighet i Lakkegata i Oslo. Den gjør jeg til mitt eget hjem. Jeg er veldig fornøyd, og har ikke et vondt ord å si om hjelpeapparatet.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp i åttetida. Hopper i dusjen, drikker kaffe og spiser frokost. Så og si hver dag selger jeg =Oslo. Også søndager, hvis jeg har blader til overs. Men jeg tar meg god tid om morgenen. Klokka elleve pleier jeg å starte salget. Jeg holder på til rundt tre. Jeg kan selge 8-10 blader på en dag. Så handler jeg mat og går hjem og ser på TV og slapper av. Jeg er interessert i krigshistorie. Jeg har en god døgnrytme og legger meg klokka ti-elleve.

– Det er kanskje ikke kjedelig å slappe av hjemme etter å ha bodd på gata?
– Ikke i det hele tatt. Jeg holder meg mest for meg selv, og trives i mitt eget selskap. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å gå fra gata til egen leilighet. Du må ha opplevd det. Jeg prøvde aktivt å ta mitt eget liv med heroin, men jeg ble redda. Spør du meg, så er 98 prosent av alle dødsfall ved overdose planlagte selvmord. Du prøver deg fram og finner den dosa som skal til. I dag må du reise til utlandet for å få ordentlig dop. Det vi har her i landet er utblanda så fælt. Da skal det mye til å ta overdose.

– Har du noen fremtidsplaner?
– Jeg kunne godt tenkt meg en vanlig jobb. Jeg er egentlig slakter og har jobba i kjøttavdelingen i matbutikk. Det skulle jeg gjerne gjort igjen. Jeg har også vært selvstendig næringsdrivende, med tre drosjer i trafikk. Da var jeg selvfølgelig rusfri. Jeg tror jeg hadde tatt livet av meg hvis jeg hadde skada noen.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge mars 2015.

Mennesket blir aldri overflødig. Men nå spøker det for jobbene til flere av oss.

Kiwi Byporten ved Oslo S er en moderne butikk. Her har de hatt selvbetjening i et par år. Nå har denne Kiwi-en seks selvbetjente automater, i tillegg til to kasser. Ingen har likevel mistet jobben, for butikken har fått flere kunder. Det forteller butikksjef Cecilie Paulsen.

– Med flere kunder trenger vi mer personale til å fylle på varer og hjelpe kundene. Poenget med selvbetjening er å frigjøre tid til andre oppgaver enn å sitte i kassa.

Butikken har mange faste kunder som er vant til selvbetjening. Likevel skjer seksti prosent av handelen gjennom vanlige kasser.

– Noen foretrekker å handle i kassa, og automatene tar bare kort. Så lenge det fins kontanter tror jeg det vil finnes kasser.

Anita Solberg er =Oslo-selger og fast kunde i butikken. Hun bruker gjerne automat, men det er ikke problemfritt.

– Jeg handler her hver dag. Ofte er det ingen til stede som kan hjelpe til med automatene. Hvis jeg skal kjøpe røyk, må noen sjekke at jeg er over 18 år, for eksempel. Det har hendt at jeg har stått her og ropt.

Butikksjefen sier de gjerne vil ha tilbakemelding fra kundene om hvordan automatene fungerer. Systemet forbedres hele tiden.

Flere dagligvarebutikker er lett tilgjengelige fra Oslo S. Ingen av de andre har selvbetjening. Her kan Kiwi ha et konkurransefortrinn. Kanskje er det konkurrentene som mister kunder, og må si opp ansatte. Undertegnede har i hvert fall valgt bort de andre til fordel for Kiwi i rushtiden. Som regel går det mye raskere å få tilgang til en automat enn å stå i kassakø. Cecilie Paulsen ser ingen grunn til å kutte i bemanningen med det første. Men hun kan se for seg en annen situasjon dersom Kiwi får flere selvbetjente konkurrenter.

Så hvordan vil det gå? Tror du jobben din vil bli overtatt av roboter?

Det spurte InFact om, i en undersøkelse for et halvt år siden. Bare åtte prosent svarte ja. Resten kan få seg en overraskelse. Statistisk sentralbyrå har rapportert at en tredel av jobbene i Norge kan bli automatisert innen 20 år. William Brochs-Haukedal, professor ved Norges Handelshøyskole, har spådd at kassapersonale forsvinner fra dagligvarebutikkene innen fem år.

Det kan ta lang tid fra en teknologi blir utviklet til den kommer i vanlig bruk. Samtidig er det lett å undervurdere teknologiens potensial i fremtiden. Førerløse biler er ikke bare et leketøy for ansatte i Google. Nå har et firma i Nevada i USA fått lisens til å kjøre en førerløs trailer. En datamaskin sovner ikke på lange og kjedelige motorveier gjennom ørkenen. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie om 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

I et automatisert samfunn kan færre ansatte betjene flere kunder. I hvert fall når de jobber mer med teknologi enn med mennesker. Bildetjenesten Instagram hadde bare 13 ansatte da selskapet ble solgt for sju milliarder i 2012. Til sammenligning hadde fotofirmaet Kodak 145.000 ansatte i toppåret 1988. Internett har skapt en «gratisøkonomi» og en «delingsøkonomi». Noen gründere er blitt rike på digitale virksomheter, men hva med samfunnsøkonomien?

Vesten har investert milliarder i IT, digitalisering og forskning på ny teknologi. Likevel vokser ikke økonomien nevneverdig. Fins det en sammenheng mellom nye former for automatisering og dårlige økonomiske tider? Det undersøker Ståle Økland i boka «Datakrasj». Trendanalytikeren gir overraskende svar.

– Jeg har ikke funnet noen forskere som kan påvise at vi skaper flere arbeidsplasser gjennom digitalisering. Arbeidsledigheten i Europa er nå like høy som før digitaliseringen startet på 1970-tallet. Det betyr ikke at vi ville hatt vekst uten den digitale økonomien. Vi skal ikke tilbake til fortiden, men vi må finne bedre måter å håndtere den nye teknologien på.

På 1800-tallet skapte ny teknologi voldsom vekst i Vesten. Fabrikker poppet opp, og de betalte hele skatten sin til ett sted. De var avhengige av lokal arbeidskraft, lokale politikere og lokal velvilje. Digital teknologi gjør det enklere å sette ut arbeid til lavkostland, og ha hovedkontoret i et skatteparadis. Tendensen er likevel ikke entydig. Noen bedrifter finner ut at innovasjonen lider når arbeiderne sitter langt unna ledelsen. Ofte kan det være han på samlebåndet som har en god idé, påpeker Økland. Dessuten vil flere roboter gjøre det mulig å produsere billig, også i Vesten.

– USA har begynt å lage vaskemaskiner selv. Det var utenkelig for noen år siden.

Roboter kan være enda mer effektive enn forventet. Det opplevde Akershus universitetssykehus. Der frakter 22 roboter mat, utstyr, klær og annet som skal flyttes. De ble «ansatt» for å gjøre jobben til 15 personer, men viste seg å gjøre en jobb tilsvarende 30 personers innsats. Robotene blir ikke slitne og sykmeldte av tunge løft. De tar heisen selv, og setter seg selv til lading, forteller NRK.

Anders Ekeland er en av forskerne bak rapporten «Computerization and the Future of Jobs in Norway» (2015). Han er seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå (SSB). Historien viser at teknologisk endring ikke skaper varig massearbeidsløshet, sier han. Samfunnsøkonomisk tjener vi på automatisering, siden maskiner jobber gratis. Tidligere har vi tatt ut gevinsten i økt produksjon eller redusert arbeidstid. Hvordan vi bruker pengene er et spørsmål om politikk.

– Klarer vi å omfordele det vi tjener på automatisering, ser fremtiden lys ut. Det kan bli mulig å senke arbeidstiden for alle. En annen mulighet er å senke antall elever i en klasse og ha flere lærere. Når vi sparer arbeid et sted, får samfunnet råd til å sette folk til andre oppgaver det er behov for. I vår tid er det vel flere og flere som spør seg om det er forsvarlig å øke den materielle produksjonen, av hensyn til miljø og klima. Skal vi spise og drikke dobbelt så mye om tretti år, og reise dobbelt så mye?

SSB-rapporten ser på hva som er teknisk mulig å automatisere. Den tar ikke hensyn til alt som kan bremse innføring av ny teknologi. Ekeland ser flere hindre for rask automatisering. Ledere kan ha lav kompetanse på data. Ny teknologi kan tape til gamle, innarbeidede systemer.

– Kassaapparatet er modnet gjennom mange år. Selvbetjeningen er ganske primitiv foreløpig. Skal en ny teknologi bli tatt i bruk, må nytten veldig klart veie opp for umodenheten.

Et apparat hvor kunden må skanne varene selv, er egentlig ikke automatisering. Man har bare flyttet oppgaven fra den som satt i kassa og til kunden. Siden det trengs folk som hjelper til, og passer på at det ikke stjeles for mye, sparer man heller ikke så mye arbeidskraft. Men dagens selvskanning er nok bare begynnelsen, sier Ekeland.

– I fremtiden vil alle varer antakelig ha en chip. Da vil de registreres automatisk når du går gjennom en bom. Vi får butikker uten ansatte. Informasjonen du trenger om varene finner du på nettet. Den kan være veldig detaljert. Du oppgir allergien din – og varene vil selv si fra om de er farlige for deg. Mye av det vi kaller automatisering i dag, er ofte bare «crowdsourcing». En kjedelig oppgave som før ble gjort av bedriften, flyttes over til kundene. Før satt medarbeidere i banken og tastet inn lange KID-numre. Nå gjør kundene det i nettbanken.

Norge er blant de mest automatiserte landene i verden. En forklaring er det høye lønnsnivået vårt. Det er mye å spare på å erstatte mennesker med maskiner. Nå ser det ut til å være kontorarbeidets tur. Regnskapsførere er blant de mest utsatte, ifølge SSB-rapporten. Ekeland nyanserer bildet:

– Det å taste inn tall fra skannede bilag som egentlig kommer fra en strekkode på flybilletten din er selvsagt lett å erstatte med datamaskiner. Men en regnskapsfører gjør mye annet, for eksempel å forholde seg til et omfattende regelverk. Skattevesenets regler er ennå ikke skrevet på en slik måte at en datamaskin skjønner hva som er momspliktig og hva som ikke er det. For at maskiner skal erstatte mennesker må «systemet» ikke kreve menneskelig skjønn. En datamaskin blir aldri intelligent. Den er bare utrolig flink til helt mekanisk å følge regler som vi har programmert den til å følge.

Ekeland har stor tro på at de som mister jobben kan omskoleres. I hvert fall om de ikke har mistet lysten til å lære. Det stiller høye krav til skoleverket. Han understreker at det følgende er hans personlige syn. Det bygger ikke direkte på SSBs analyser.

– Finland har skjønt at det trengs tidlig innsats. Det hjelper ikke å satse på ekstraundervisning i sjuende klasse, hvis eleven ikke kan det grunnleggende. I flere århundrer var høyere utdanning bare for en elite, de som kom fra boklige hjem. Etter krigen ble det endret. Skolen sliter fortsatt med å nå barn fra ikke-boklige hjem på deres premisser. Det viser frafallet i videregående skole. Møter du elever på deres eget nivå, gjør kunnskapen relevant for dem, så lærer de. Alle kan ikke bli Einstein, men alle kan klare gymnasmatematikken. Det handler om læringsteknikk og motivasjon, ikke om intelligens.

I november fortalte avisa Varden om en Rema 1000-butikk i Porsgrunn som fikk 400 søkere til en stilling i kassa. Blant søkerne var også folk med høyere utdanning. Trendanalytiker Ståle Økland er ikke så sikker på at vi kan utdanne oss til bedre økonomiske tider. Vi må også skape et bedre arbeidsmarked.

– Til en viss grad er det selvsagt positivt at folk utdanner seg. Samtidig trenger vi folk som skaper arbeidsplasser. Vi vet at gründere ofte er unge. Bill Gates og Marc Zuckerberg startet henholdsvis Microsoft og Facebook som 20-åringer. Steve Jobs var 21 da han startet Apple. Det samme var Thomas Edison da han søkte sin første patent. Studerer du til du er over 30, har du gjerne familie og stort studielån. Da er du mindre risikovillig.

Ny teknologi har alltid rasjonalisert bort arbeidsplasser, men den har også skapt mange nye. Den digitale økonomien er litt annerledes, mener Økland.

– Da bilen ble oppfunnet, ble markedet dårlig for hestevogner. For folk flest var det ikke noe problem. De fikk jobb i bilfabrikken isteden for hos hestevognmakeren. Digitale oppfinnelser, som for eksempel musikkstrømming, gir ikke samme vekst. Spotify har bare 1200 ansatte, men betjener hele verden med musikk.

Spotify må konkurrere med gratis deling og nedlasting av musikkfiler. Det betyr at de ikke kan ta høy pris for et abonnement. Ståle Økland brukte mye mer penger på musikk før han ble Spotify-abonnent. Han ser samme tendens i mediebransjen. Nylig deltok han på en konferanse i Zürich, arrangert av en avis. Avisa var blitt et slags eventbyrå på si, fordi den ikke tjente penger på avissalg lenger.

– Forretningsmodellene henger etter teknologien. Ifølge økonomiprofessor Robert J. Gordon sto IT-teknologien for 3 prosent av verdiskapingen i USAs industrisektor i 1972. Tallet er det samme i dag. Hvis økonomisk vekst er et mål, er det grunn til å rope varsku. Jeg mener vi må begynne å produsere fysiske ting igjen, ikke bare digitale. Med nanoteknologi kan vi lage helt nye produkter. For eksempel vinduer som avviser vann.

Økland bekymrer seg for ungdom som dropper ut av videregående, og ikke får lærlingeplass. Butikkene har vært en arena for disse. Her er det ikke bare automater som overtar jobber, men også netthandelen. En ren nettbutikk trenger bare en tredel så mange ansatte som en vanlig butikkjede, selv om den selger fysiske varer. I dag selger mange også digitale varer. Et kjennetegn ved det som digitaliseres er at det blir billigere eller gratis. Produksjonen er ofte rimeligere enn fysisk produksjon. Har man konkurranse blir det lett å dumpe prisen.

Et næringsliv som gir staten mindre skatteinntekter truer velferden. Økland er skeptisk til å øke skattene, fordi den digitale økonomien er global. Apple og Google flytter dit de får lavere skatt. Det er vanskelig å få dem til å betale skatt til Norge – eller til USA for den del. Lovverket er tilpasset en annen tid. California huser noen av verdens mest lønnsomme teknologibedrifter. Likevel holdt staten på å gå konkurs i 2009. Problemet kan bare løses gjennom globale standarder, mener Økland.

Ikke alle ivrer for mer økonomisk vekst og flere fysiske varer. Kan vi tenke oss et parallellsamfunn utenfor den offisielle økonomien, med egen valuta og en blomstrende delingsøkonomi? Et samfunn der de som har mistet jobben betjener hverandre med småjobber, organisert gjennom apper til mobilen?

– Dette kommer. I et slikt framtidsbilde blir vi alle næringsdrivende. Det kan bli en hyggelig tilvekst for folk flest. Problemet er arbeidsrettigheter, skatt og moms. Delingsøkonomien er kommet for å bli. Vi trenger et system for rapportering av det folk tjener på å leie ut bilen sin, eller hva det måtte være. Jeg tror det vil komme apper for privatlærere og helsepersonell også. Folk kommer til å kjøpe slike tjenester mye mer privat. Det fins allerede digitale valutaer, som bitcoin. Ingen eier den, den bare flyter rundt.

Mobilapper gjør det lett for folk å utveksle tjenester eller dele på ting de eier. Delings-, eller rettere sagt formidlingsøkonomien, gjør livet billigere. Trenger vi da å bekymre oss for levestandarden, selv om økonomien ikke vokser som før?

– Noen mener at det ikke er så interessant å måle brutto nasjonalprodukt lenger, fordi BNP ikke er reelt. Jeg mener likevel det er viktig å måle og skape vekst. Ellers mister vi investorer og bedrifter til andre land. Kapitalen flytter dit det er vekst.

Den amerikanske datagründeren Martin Ford er blant dem som tror mange jobber vil forsvinne på kort tid. I boka «Rise of the Robots» (2015) beskriver han hvordan kunstig intelligens og roboter vil snu opp-ned på arbeidslivet slik vi kjenner det. Rikdommen vil konsentreres hos en liten elite, og folket vil gjøre opprør. På lengre sikt er Ford optimistisk. Han ser for seg en ny økonomisk verdensorden. Her er borgerlønn innført, skapt av overskuddet fra maskinene. En slik garantert basisinntekt vil gjøre folk flest mer kreative og risikovillige, mener Ford. Han vil gi høyere lønn til de som fullfører en viss skolegang. I Norge har flere småpartier gått inn for borgerlønn. Om lønna kommer i kroner, bitcoin eller noe helt annet, gjenstår å se.

Stadig flere av de dagligdagse gjøremålene våre styres av datakoder. Hos Kiwi har det gitt ansatte mer tid til å gjøre det bare mennesker kan. I beste fall kan maskiner gjøre oss mer bevisste på våre menneskelige kvaliteter. Jobber som krever disse, vil kanskje bli høyere verdsatt i fremtiden.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2016.

Navn: Knut Jansen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg er Knut Jansen, =Oslo-selger. Det har jeg vært siden magasinets første år. Selgernummeret er 0483. Da jeg startet å selge bladet var jeg hva mange kaller en narkoman, altså en rusbruker. Og jeg var også en kriminell. Jeg gjorde kriminelle handlinger for å få penger til dop, så jeg kom meg gjennom dagene. Det ble mye innbrudd og stjæling. Men da jeg fikk muligheten til å tjene penger legalt, sluttet jeg helt med det. Siden har jeg bare solgt bladet. Altså =Oslo. Og jeg har klart meg bra med det.

– Er du her fra byen?
–Ja, jeg er oslogutt fra Veitvet i Groruddalen. Det er en av Norges to første drabantbyer. Den ble bygget samtidig som Lambertseter, helt på begynnelsen av femtitallet. Alle trur Lambertseter kom først, men Veitvet kom samtidig.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Det var jeg som sa til de tre som starta opp blekka at de burde lage en norsk versjon av The Big Issue. «Lei det lokalet der», sa jeg og pekte. «Og start et norsk gatemagasin». Jeg kan ikke være med på det, for jeg var bare en junkie, en heroinist. Men dere nyktringer kan klare det. Seinere ble jeg selger, og har som sagt vært det siden.

– Det beste i livet ditt akkurat nå?
– Det er to ting. Det ene er selvfølgelig at jeg er rusfri. Nå, i en alder av 59 år, har jeg skjønt at jeg vil leve. Og da måtte jeg bli rusfri. Jeg skal endelig få oppleve å leve det jeg kaller et nøkternt liv. I den tida jeg har igjen skal jeg leve et nøkternt, stille og vanlig liv. For meg er det å prøve ut et sånt liv like spennende som for en tenåring å prøve rus. Det andre, og kanskje det viktigste, er at jeg har et rom og en seng. Ingen som ikke har prøvd å sove i parkeringshus og på varmerister gjennom vinteren kan skjønne hvordan det føles å lukke døra til sitt eget rom.

– Det vanskeligste i livet nå om dagen?
– Mora mi døde for et års tid siden. Vi sto hverandre veldig nær, og jeg tok det tungt. Hun støttet meg hele veien. Hun kunne være bekymra, men fordømte aldri den måten jeg valgte å leve på. Rusproblematikken var ikke et tema, så lenge jeg hadde det bra i livet. Var jeg dårlig og trengte dop kunne hun gi meg 500 spenn, sette meg i en drosje og sende meg til byen. Hun skjønte at jeg måtte holde meg frisk. Jeg sørger fortsatt over henne.

– Det var en ganske liberal måte å takle sitt barns rusproblem på.
– Ja, mange mødre godtar at mannen er alkoholiker, men ikke at ungen røyker hasj en gang i blant. Det handler om holdninger de har fått prenta inn. Nitti prosent av vold og dritt skjer i fylla. Det er vilt hvordan samfunnet aksepterer en form for rus, men lar mennesker som ruser seg på andre ting gå til grunne i fengsel. All avhengighet er sykdom.

– Har du en hilsen til kundene dine?
– Takk for at dere hjelper folk som meg ut av et kriminelt liv. Takk for at dere hjelper til så jeg kan få feira jul og nyttår som andre folk. Dere gjør en forskjell!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2016.

Som ungdom slet Silje Renate Bisgaard (24) med å godta at faren var narkoman. Alt hun ønsket seg var en normal pappa. Hun innså fort at det aldri kom til å skje.

Vi treffer en smilende Silje i hjemmet hennes, i Fredrikstad. Her bor hun med den to år gamle sønnen Oliver. Siljes far Roy Bisgaard havnet i en alvorlig bilulykke da han var 18 år. Etter den gikk det nedover med ham. Han ble avhengig av heroin. Siljes foreldre gikk fra hverandre da hun var tre år gammel. Siden har hun bodd hos moren Mona. Silje har skrevet dagbok store deler av livet, for å kunne bearbeide følelser og tanker om faren.

– Hva husker du fra barndommen om faren din?
– At jeg tidlig reagerte på at pappa alltid var så trøtt. Jeg skjønte ikke hvorfor han alltid skulle sove. Jeg la også merke til at han ofte var blå i munnvikene, hadde dårlig ånde og bare sov og så på Animal Planet. Da jeg var sju år gammel var første gangen jeg husker at jeg så pappa injisere heroin. Jeg skjønte ikke hva han gjorde. Om jeg spurte hva som var feil med pappa, så fikk jeg bare som svar at pappa var syk.

– Hva er det beste barndomsminnet med faren din?
– Da jeg var ni år gammel satt vi på brygga hos onkelen min og spiste ferske reker fra posen som vi hadde handlet på Rema 1000. Vi satt i sola, i bare badetøy, drakk cola og koste oss. Vi snakket ikke, bare satt der sammen. Jeg husker jeg satte pris på nærheten. Bare det å være med pappa. De dagene betydde mye.

Silje var mye forvirret som ung. Hun så sånn opp til faren sin. Drømte om å dra på fisketur, som han lovet de skulle dra på. Som aldri ble noe av. Roy gjennomførte ikke det han sa, og Silje visste aldri helt når hun fikk se faren sin. Hun var sint, og samtidig trist. Etter hvert som hun ble eldre forsto hun at han var narkoman, og mer om hva det ville si. Alt hun ville var at han skulle bli rusfri. Roy la seg inn på avrusning da Silje var 13, mest for Siljes skyld.

«Kjære dagbok. Pappa er lagt inn på avrusning. Han sa det var for min skyld. At jeg motiverte han til å legge seg inn. I går fikk jeg lov til å besøke han. Og jeg kjente han ikke igjen. Han hadde ikke det lange håret lenger. Og heller ikke skjegg. Han hadde kort hår og bare barten. Jeg ble så glad for å se han at tårene trillet. Og han smilte. Han så på meg som om jeg var en prinsesse. Kan drømmen om å være hos pappa annenhver helg gå i oppfyllelse nå? Og blir det endelig noe av fisketurene og teltturene han alltid snakket om? Jeg elsker pappa. Jeg håper han blir frisk.» Fra Siljes dagbok, 13 år.

Silje kjente ikke igjen sin egen far uten heroin. Han viste omsorg og kjærlighet, og Silje sto i sentrum. Han klarte å gjennomføre planer med henne. Men det varte ikke lenge. Roy bodde på denne tiden, etter avrusningen, ute på gata i Oslo. Han ble kvitt heroin, og har ikke brukt det siden. Andre stoffer dukket fort opp, som amfetamin, GHB eller hasj. Roy solgte =Oslo en liten periode på denne tiden.

Kort etter avrusningen mistet Silje kontakt med faren sin, og fryktet det verste.

«Kjære dagbok.
Pappa var ferdig på avrusning for fem måneder siden. Og for to måneder siden fikk jeg ikke tak i han mer. Er han død? Lever han? Hvor er han? Jeg har ringt alle jeg kom på som pappa kjenner, men ikke vet hvor han er. Jeg er redd. Jeg savner han. Vær så snill å la pappa komme hjem». Fra Siljes dagbok, 14 år.

– Hvordan fant du ham?
– Til slutt ringte jeg en kompis pappa hadde kjent veldig lenge. Han hadde sett pappa i Karl Johans gate. Jeg ringte mamma, og sa at nå må vi kjøre til Oslo, med en gang. Jeg husker at jeg gikk og lette langs Karl Johan. Plutselig så jeg pappa komme gående og tigge penger. Tårene strømmet, og jeg løp bort til ham. Han kjente meg ikke igjen, ikke før mamma også kom.

– Hva gjorde den opplevelsen med deg?
– Jeg jobbet lenge med å bearbeide både den og barndommen min generelt. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger. Skrivingen har hjulpet mye. Da jeg var 14 bestemte jeg meg for at jeg selv ville jobbe med rusavhengige mennesker. Jeg gikk sykepleie, også to år for å bli psykiatrisk sykepleier. I dag jobber jeg i en ressursenhet, med rusavhengige. Drømmen min er å kunne jobbe med rusavhengige akkurat slik de er, ute på gata, i et tiltak som for eksempel Sykepleie på hjul.

– Hva synes faren din om at du jobber med rusavhengige?
– Da jeg fortalte det til pappa, begynte han å gråte. Han sa at han alltid hadde visst det, og at jeg har lært av hans feil. Han er veldig stolt av det. Moren min var først litt mer kritisk. Hennes reaksjon var: «Å, herregud». Men senere har hun godtatt det, og støtter det. Moren min er livet mitt. Hun er ressurssterk og har alltid passet på meg. Uten henne hadde jeg kanskje sittet side om side med pappa på gata.

Silje har ikke prøvd narkotika, og hun drikker ikke. Hun forteller at hun festet mye som ungdom, men at hun så mye av faren i sin egen oppførsel som full. Det likte hun ikke, og dermed kuttet hun ut alkoholen. Hun fant heller glede i styrketrening og fitness. I dag driver hun med konkurranseidrett, og setter stor pris på det. Hun treffer faren sin omtrent tre ganger i året.

– Hva pleier du å gjøre sammen med faren din?
– Det er ikke alltid like lett å få tak i ham, han bytter jo telefonnummer fortere enn jeg får byttet sokker. Men når jeg får tak i ham, da hiver jeg meg rundt. Jeg endrer hele dagen min, for at jeg faktisk skal få møtt ham. Jeg må jo smi mens jernet er varmt. Når vi møtes tar jeg pappa med på restaurant. Der spiser vi et godt måltid. Så pleier vi å gå på bingo, så handler jeg mat til han og blir med en tur på hospitset han bor på. Vi får en del reaksjoner når vi går ute sammen. Jeg husker politiet stoppet oss en gang. De spurte om jeg også var narkoman. Da ble pappa sinna. «Ser hun ut som en narkoman?», nærmest skrek han til dem. På restaurant pleier folk å titte, eller å se dømmende på oss. Jeg har også opplevd at noen prøvde å ta skjulte bilder av oss. Da spurte jeg rett og slett om de ikke kunne sende bildene til meg også.

– Hvordan klarer du å godta at faren din er narkoman?
– Det tok lang tid, og det har ikke vært lett. Jeg er ikke bitter, ikke nå lenger. Jeg har kommet dit at jeg tenker at så lenge han har det bra, så har jeg det bra. Da spiller det ingen rolle om han er rusfri eller ei. Jeg går heller inn for å kunne gjøre en liten forskjell i livet til pappa, for jeg vet at han setter stor pris på å kunne møte meg. Jeg prøver ikke å få ham til å bli rusfri eller å «redde» ham, det går ikke. Da hadde jeg bare blitt skuffet, gang på gang. Jeg er faktisk veldig glad for at jeg har fått lov til å stå på sidelinjen og se på livet hans. Jeg er veldig stolt av ham. Han er jo faren min, og han ga meg livet. Uten disse opplevelsene hadde jeg ikke vært den jeg er i dag.

– Kan du beskrive faren din med ett ord?
– Godhjertet!

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2016.

Svein Roger Nilsens nye novellesamling er så virkelighetsnær at sjefen hans måtte godkjenne den. I «Den forstenede byen» kan du lese om den absurde hverdagen i rusomsorgen.

Boka består av tre lange noveller. Den siste, «Reservater», skapte hodebry for Nilsens medarbeidere. Avdelingssjefen og den øverste lederen hans måtte gå noen runder med manuset.

I novellen møter leseren psykopater, alkiser og paranoide mennesker som tror de blir forfulgt av MC-bander i fotballdrakter. På den andre siden sitter ulike offentlige etater som skal hjelpe. Regelverket i den ene etaten slår i hjel mulighetene de ser for seg i den andre.

Vi møter Svein Roger Nilsen på Senter for rusforebygging i Drammen. Hit kommer rusavhengige for å få kartlagt problemene sine. Forfatteren er sosionom og mangeårig ruskonsulent.

– Jeg opplever ting på jobb som du ikke tror er en del av virkeligheten. Når det gjelder rusmisbruk og tunge psykiske lidelser, kan alt skje.

Nilsen beroliget kollegaene med at boka ville få lite oppmerksomhet. Hvis han var en bestselgende forfatter ville han ikke ha skrevet så utleverende. I boka er arbeidshverdagen blitt et teaterstykke i flere akter. Ruskonsulenter og klienter snakker med hverandre, og med Nav. Nilsen har skrevet fra hukommelsen. At navn og detaljer er forandret, gjør det ikke mindre reelt.

Jobben gir ham mange sterke inntrykk. En rusavhengig dør uten at noen andre enn ruskonsulenten bryr seg. Ingen lurer på hvordan han døde. Ingen pårørende melder seg.

– Jeg har vært i noen begravelser med veldig lite besøk. Mange med langvarige rusproblemer har ødelagt familieforbindelsene sine for lenge siden.

Samfunnet forholder seg til rusavhengige gjennom en rekke tjenester og tiltak. Det kan bli mange papirer å holde styr på. De som krever dokumenter skal egentlig hjelpe brukerne med å skaffe dem. Det gjør de ofte ikke, sier Nilsen. Dermed må Senter for rusforebygging trå til.

I boka sier ruskonsulenten Gro dette, om en av sine klienter:

«Han er redd hele tida og tror at han har noen etter seg … Det er som om han har veldig vanskelig for å forstå ting jeg sier til ham. For eksempel å innhente papirer til vedleggene til søknader om sosialhjelp.»

Mange av dem som oppsøker senteret er alvorlig psykisk syke.

– Ingen kommer hit med bare et rusproblem. Rusmisbruk henger så nøye sammen med psykiske lidelser at det er vanskelig å skille det. Psykiatrien vil gjerne at folk jobber med rusproblemet først. Vi i førstelinjetjenesten tenker at vi ikke får folk rusfri uten hjelp fra andre instanser. Allerede på 1960-tallet anbefalte fagfolk et bedre samarbeid mellom rusomsorg og psykiatri. De siste årene er det gjort mye. Jeg vet ikke hvor lang tid man trenger for å lykkes. Kanskje 400 år, smiler han.

Norge bruker over fire milliarder kroner på rusbehandling hvert år. Nilsen sier at alle som henvender seg får hjelp.

– Likevel hører vi ofte at rusavhengige ikke får hjelp. Det er jo fordi de er kjempevanskelige å hjelpe. Mange får hjelp uten at det hjelper. I førti år har vi visst at jo lengre behandlingstid, jo lengre er klientene rusfrie etterpå. Likevel kuttes det ned på langtidsbehandling.

De som fordeler pengene tenker for kortsiktig, mener Nilsen. Å gi én person behandling i halvannet år er en stor utgift. Når fem personer behandles i tre måneder hver, er ikke utgiftene knyttet til ett pasientnavn. Det går kanskje flere år før samme pasient er tilbake i korttidsbehandling. Dermed kan det se ut som om man hjelper fem personer for prisen av én. Det gjelder bare å ikke måle om behandlingen lykkes.

– Før ble det i større grad målt hvor mange som holdt seg rusfri etter behandling. Nå måles det mindre, fordi man har bestemt at korttidsbehandling er best. Egentlig vet alle at langtidsbehandling er bedre. Derfor er det tryggest å ikke måle resultater.

Nilsen har mange ganger opplevd at gode rustiltak legges ned, og erstattes med dårligere. Han skjønner at det kan være påkrevd å spare penger, men det er ikke populært å si.

– Ingen sier at et tilbud må legges ned fordi det er for dyrt. De sier at målgruppen vil få et minst like bra tilbud et annet sted. Det stemmer ikke. Et poliklinisk tilbud er ikke like bra som å være på en institusjon i et par år.

Et typisk behandlingstilbud i dag består av tre til seks måneders innleggelse på en såkalt døgnklinikk. Etterpå kan det være poliklinisk oppfølging. Det innebærer kanskje én terapitime i uka, over et halvt år. Nilsen snakker varmt om institusjoner med mye lengre behandlingstid. Noen av dem kaller seg «terapeutiske samfunn», som Phoenix Haga i Mysen. Her er det både terapigrupper og praktisk arbeid. Pasientene må delta aktivt i et «minisamfunn». Omgivelsene ligner ikke et sykehus. Phoenix Haga kan vise til gode resultater, men er likevel truet med nedlegging.

– I terapeutiske samfunn blir du konfrontert med deg selv på en slik måte at du tvinges til å revurdere ting. Det går ikke an å gjøre poliklinisk. Konfronterer du pasienten for hardt der, kommer han ikke tilbake.

Nilsen møter ofte rusavhengige som har strevd siden barndommen. Utviklingen har stoppet på et tidlig tidspunkt i livet. De har ikke gått inn i ungdom og voksen alder på en god måte. De har ikke lært problemløsning som andre voksne kan. Som trettiåringer løser de problemer slik en ti-tolvåring ville gjort.

– Jeg har jobbet med folk som ble rusfrie, fikk jobb og familie. Så oppsto det masse vansker de ikke klarte å løse, med økonomi, samliv og følelser. En dag smeller det, og de kommer tilbake hit med rusproblemer. En som har vært rusa i tjue år og sliter psykisk, har ikke særlig nytte av kortvarig behandling. Det er dårlig anvendte penger.

Da Nilsen utdannet seg, fikk han høre at 70 prosent av hans fremtidige klienter fra sosialkontoret ville ha rusproblemer. Likevel lærte han svært lite om rus på sosionomstudiet. Det måtte han lære gjennom jobb og videreutdanning. I årenes løp ser han en viss endring i synet på rusavhengighet.

– Fram til årtusenskiftet hadde man en tanke om et «rusfritt samfunn». Formuleringen ble brukt stortingsmeldinger, utredninger og anbefalinger. Det var ingen forståelse for hvor komplisert det er å hjelpe de avhengige. Formuleringen forsvant, men moralen står fortsatt sterkt: Du kan jo bare la være å sette nåla i armen, så har du løst problemet.

Rusproblemet er bare toppen av isfjellet for Nilsens klienter. Ofte forteller de om tøffe skoleår, med mobbing mye av tiden. De hadde kanskje atferdsproblemer som gjorde dem annerledes. Mange hadde det vanskelig hjemme. Forebygging må starte tidlig, mener Nilsen.

– Det skjer mye bra forebygging for ungdom, men det er allerede sent.

Senter for rusforebygging bruker mye penger på botilbud for rusavhengige. Å bosette de sykeste er ikke lett.

– Alle kommuner i landet har plikt til å skaffe beboerne tak over hodet. Mange av våre klienter kan ikke tildeles en kommunal bolig. De klarer ikke å holde en leilighet i orden på noe vis. De kan være direkte farlige for naboer. Vi har ingen gode boligløsninger til de som er veldig slitne og skadet. Moralsk sett klarer jeg ikke å anbefale en slik person inn i en blokk med gamle tanter. Samtidig kan jeg ikke fortelle ham at jeg ikke har noen bolig.

Løsningen er ofte noe som ligner et hospits. Rusavhengige oppbevares, men får ikke noe tilbud som kan skape endring. Nilsen etterlyser større kreativitet i rusomsorgen. De ansatte har ofte lik utdanning. Det at de valgte den, betyr også at de er litt like som personer. Nye impulser er mangelvare.

Selv har Nilsen vært kreativ nok til å skrive åtte skjønnlitterære bøker. Vi lurer på om han egentlig vil være forfatter på heltid.

– Det har aldri vært en ambisjon. I så fall måtte jeg vært økonomisk uavhengig. Jeg vil ikke ha noe tidspress på å skrive for pengenes skyld.

Svein Roger Nilsen deltar selv i novellen som er tungt inspirert av arbeidsplassen hans. På slutten viser han kollegaene det han har skrevet om dem. Noen synes han har gjengitt vel mye av humoren deres. I teksten svarer han slik:

«Jeg tror intern humor og flåsete utblåsninger vil være forståelig for de fleste. Vi jobber et sted med press på mange måter. Vi har sikkerhetsventiler, som for eksempel humor. Og jeg synes at tjenesten vår blir godt fremheva som et sted hvor det jobbes iherdig for klientens beste.»

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2016.

Navn: Sandra Michelle
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg heter Sandra Michelle. Jeg er 26 år gammel og bor i Ytre Enebakk. Dit flyttet jeg fra Fredrikstad for to og et halvt år siden. Det var da ting begynte å gå gærent. Med stoff og sånt.

– Ikke før det?
– Jo, men jeg hadde holdt meg nykter i fem år. Kuttet ut dop i januar 2008, gikk på voksenopplæring og levde et helt normalt liv med samboeren min. Det var fem kjempefine år. Jeg pleide å gå skogsturer med småsøsknene mine. Men så mistet jeg jobben, og kom også litt på kant med familien min. Da begynte jeg å gjøre en lang rekke feil valg.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Samboeren min ble selger for litt over et år siden. Jeg hadde tenkt å registrere meg rett før jul, men det blir ikke registrert nye selgere i desember. Så da måtte jeg vente. Nå har jeg solgt magasiner i litt over et halvt år. Det var den muligheten vi hadde til å tjene ekstra penger, det å selge =Oslo. Det er ikke akkurat billig å være rusavhengig. Vi gikk på jobb hos Lønn Som Fortjent (arbeidsmarkedstiltak i regi av Kirkens Bymisjon, red.anm.) om morgenen, og kjøpte blader for det vi tjente der på ettermiddagen. I begynnelsen var det tøft å skulle selge blader på gata. Det er absolutt ikke meg. Jeg er egentlig veldig sjenert, stille og rolig. Jeg ville heller ikke bli forbundet med det typiske åpne rusmiljøet. Det er jo ikke sånn jeg vil være.

– Tror du kundene forbinder Erlik med det tunge rusmiljøet?
– Ja, det tror jeg. Flere kunder har spurt meg hvorfor jeg står der og selger magasinet. Jeg ser jo ikke ut som en typisk =Oslo-selger. Tilbakemeldingene har vært at jeg er for ung, at jeg ser for frisk ut og at jeg ikke virker fattig nok til å være gatemagasinselger. En sa til og med at jeg ikke er overbevisende nok. Men man selger ikke =Oslo for moro skyld. Det er alltid en grunn til at det blir utveien. Ikke bli fornærmet, men jeg tror ikke det står øverst på jobbønskelista hos noen av oss.

– Ikke fornærmet. Jeg tror du har helt rett også. Hva står øverst på din liste, da?
– Den store drømmen min var å gå på romteknologiskolen på Andøya. Jeg gikk alle linjer jeg trengte, og jeg søkte, og jeg var faktisk en av tretti som kom inn det året. Men da det gikk opp for meg, da turte jeg ikke å dra dit. Nå er nok det toget gått, dessverre. Jeg innser det. Når jeg er ferdig med behandling nå, så kunne jeg tenke meg å studere psykologi eller teologi. Egentlig begge deler, men det ville tatt svært mange år. Å jobbe med mennesker, eller jobbe som prest. Jeg blir 27 i desember, så det er ikke for sent.

– Hva er det vanskeligste i livet ditt nå?
– Heroin. Det er en grunn til at det blir kalt djevelens dop. Når det er sagt, så er det ikke det verste stoffet. Det ødelegger ikke psyken din som amfetamin og metamfetamin gjør. Jeg har vært borti stoff som freser hjernen din som en varm stekepanne. Men heroin er ekstremt vanedannende, og du blir så syk når du ikke får det du trenger. Noe annet som er vanskelig, en stor utfordring faktisk, er hvor jeg og samboeren min skal bo når vi er ferdig med behandling. Vi vil ikke tilbake til der vi er nå. Aller helst vil vi langt nordover, få en fiskebåt, studere og glemme alt som har skjedd her på Østlandet.

– Og det beste i livet nå?
– Det ser ut til at jeg og samboeren min er på vei ut av livet i rus. Vi har fått plass sammen i behandling fra oktober. Det gleder jeg meg så veldig til. I mellomtiden holder vi oss for oss selv, og har ingen kontakt med rusmiljøet i Oslo. Det er en av grunnene til at jeg er sikker på at vi skal klare dette. Vi to har vært sammen i nesten ti år, og er like forelska ennå. Bestevenner er vi også. Han er det beste egentlig. Og at jeg har så god kontakt med familien.

– Det var fint sagt. Helt til slutt: har du en hilsen til kundene dine?
– Ikke døm meg etter utseendet. Selv om jeg klarer å ta vare på meg selv, så har jeg ikke mindre behov for å selge bladet enn noen andre. Og ikke vær redd for å si «hei» tilbake når jeg hilser på deg. For jeg liker å hilse på alle som går forbi. Jeg er ikke skummel og farlig, selv om jeg selger =Oslo. Og til dere som har hjulpet meg gjennom det siste halve året ved å kjøpe magasinet: Tusen takk!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge september 2015.

Påstandene under høres ofte i rusdebatten. De trenger ikke å være sanne for det.

Hvorfor skjer det eller det med flere eller færre rusavhengige? Har Norge det dårligste helsetilbudet for denne gruppen? Er heroin på resept den endelige løsningen? Er rusomsorgen på rett vei? Uansett hva noen mener, fins det tall de kan forklare til sin fordel. Vi har gransket seks vanlige (bort)forklaringer.

1. «Mange flere dør av overdose i Norge enn i resten av Europa. Vi har et dårligere helsevesen for rusavhengige!»

Norge har ofte vært på 1. eller 2. plass i den europeiske statistikken over dødsfall ved overdose. Det kan faktisk skyldes at helsevesenet generelt fungerer bra, også for rusavhengige. Folk kan bare dø av overdose hvis de ikke dør av noe annet først. For hvert år vi holder liv i en heroinist, tar vedkommende kanskje tusen nye og potensielt farlige doser. I den europeiske rapporten om narkotikabruk fra 2015 hadde Romania færrest dødsfall ved overdose. En rekke andre østeuropeiske land har også få slike dødsfall. Vi vet at disse landene har større dødelighet av andre sykdommer enn Norge, ikke minst i rusmiljøet. Rusforsker Linn Gjersing påpeker at noen land med høy forekomst av HIV/AIDS har færre overdosedødsfall og flere dødsfall fra HIV/AIDS. Land med mange overdosedødsfall ser ut til å ha lite HIV/AIDS. Skal vi sammenligne rusavhengiges dødelighet i ulike land kan vi ikke bare se på dødsfall ved overdose. Vi må også ta med andre helseproblemer som fremskynder død hos denne gruppen.

2. «Plutselig gikk de stygge overdosetallene ned. Politikerne gjorde en god jobb!»

I første halvår av 2012 opplevde Bergen en oppsiktsvekkende nedgang i dødsfall ved overdose. Sosialbyråden var rask til å ta æren for de pene tallene. Politiet hadde enn annen forklaring enn bedre narkotikapolitikk. Leder for etterretningsavdelingen i Hordaland politidistrikt, Trond Trondsen, var ikke i tvil: Grunnen til at færre døde var at styrkegraden på heroin i byen hadde gått ned. Dermed fikk folk i seg mindre stoff per dose enn før. Gateheroin inneholder nemlig mye annet enn heroin. Gjennomsnittlig styrkegrad på beslaglagt heroin er nå 20 prosent, ifølge narkotikastatistikken fra Kripos for 2015.

3. «Rusavhengige får sykdommer de ikke fikk før. Samtidig går flere på metadon. Metadon gir rusavhengige dårligere helse!»

I 2005 fikk Ullevål sykehus sin første pasient fra det tunge rusmiljøet med nyresvikt. I dag kommer 20 prosent av slike pasienter fra miljøet. De som har lidelsen kom tidlig inn i Oslos harde narkotikamiljø. De er født på 1960-tallet eller før, forteller legen Nanna von der Lippe. Metadon har gjort at heroinavhengige lever mye lenger enn før. De rekker å utvikle nyresvikt og annen sykdom som før var ukjent hos denne gruppen. Rusforsker Sverre Nesvåg forteller oss at metadon ganske sikkert vil føre til økt sykelighet. Det er fordi stoffet reduserer dødelighet. Som kjent må man være i live for å kunne ha dårlig helse. Folk som bruker heroin fra gatemarkedet har dobbelt så høy dødelighet som dem som får metadon, sier Nesvåg. Valget står altså mellom flere eldre og sykere rusavhengige, eller flere som dør yngre.

4. «Metadon reduserer dødelighet. Metadon er et mye mindre farlig stoff enn heroin!»

Prinsipielt er det ingen forskjell på metadon og heroin, sier Sverre Nesvåg. Begge er opioider. Metadon er mer syntetisk fremstilt. Ren heroin er ikke farligere enn ren metadon. Når metadon er blitt medisin i Norge, er det blant annet fordi virketiden er lengre. Pasienter kan hente metadon én gang om dagen, mens heroin må hentes flere ganger. Slike medisiner deles ikke ut i større mengder av gangen. Medisinsk metadon er kvalitetssikret, og tas gjennom munnen i riktig dose. Det gjør stoffet tryggere enn heroin fra gata, som varierer i styrke og oftest tas i sprøyte. Å injisere metadon fra svartebørsen er minst like farlig som tilsvarende heroinbruk. Nå dør nesten like mange hovedsakelig av metadon som av heroin i Norge. De som dør av metadon er stort sett ikke i LAR-programmet, der det gis som medisin.

5. «Vi trenger bare å gi heroin på resept! Det gjør Sveits, og der er det åpne rusmiljøet og overdosedødsfall kraftig redusert.»

I 1991 begynte Sveits med heroinbehandling. Rekrutteringen til det åpne rusmiljøet sank som en stein. Det handler ikke bare om heroin, sier legen Sverre Eika. Sveits tilbyr rusavhengige mange typer medisiner, tilpasset den enkelte. Slik «fullsubstitusjon» har redusert dødsfall ved overdose fra cirka 400 per år til 30. Mange heroinavhengige er vel så avhengige av benzodiazepiner (beroligende tabletter). I Norge er det vanskelig for disse å få metadon gjennom LAR. Såkalt sidemisbruk er ikke tillatt. Dermed blir de værende på gata. Vil vi ha færre dødsfall og fjerne russcener, må de mest slitne få den medisinen de er avhengig av, sier Eika. Folk som medisineres i helsevesenet blir mer stabile, og mer åpne for nedtrapping og annen behandling. Rusforsker Jørg Mørland sier at rene heroindødsfall utgjør bare ti prosent av den norske statistikken. Blandingsmisbruk er normen i det tunge rusmiljøet.

6. «Flere får behandling, og flere fullfører uten å sprekke. Det betyr at rusomsorgen er på rett vei!»

Målet med tradisjonell rusbehandling er at folk skal bli rusfrie. Når behandlingstiden er lang, faller mange fra underveis. I 2009-10 fikk 120 personer plass ved Vivestadkollektiveti Tønsberg. Bare 33 av dem fullførte den ettårige behandlingen. Resten ga opp eller ble utvist for rusbruk. Jo kortere behandlingstid, jo lettere er det å fullføre. Kortvarige og billige løsninger gjør det også lettere å behandle flere. Det betyr ikke at flere blir rusfri på sikt. Dag Furuholmen er spesialist i psykiatri, og en veteran innen rusomsorg. Politikere og helsebyråkrater har feil mål på suksess, skriver han i avisa Dagens Medisin. De teller hoder i stedet for resultater. I senere tid har korttidsbehandling vært prioritert. Nesten all forskning viser at det ikke er lurt: jo lengre rusbehandling, jo høyere antall rusfrie klienter over tid. Ettervern er også viktig for at folk som har vært i behandling skal holde seg rusfrie.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge mars 2016. 

Han slo gjennom med «Styggen på ryggen». Siden har han spilt inn låt med Rune Rudberg. Han han har sunget «Fru Johnsen» i TV 2s «Hver gang vi møtes». Den gamle rapperen OnklP er dessuten blitt del av norskpensum. Er livet over nå?

Pål Tøien fyller 32 år i mai. Da vi i Erlik snakka med ham og Jaa9 (Johnny Engdal Silseth) for fire år siden, sa artisten: «Jeg pleier å kødde med at jeg kommer til å rappe til de må dra meg ut av pianobaren. Men det er litt selvmotsigende, for jeg syns det er trist med litt for gamle rappere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Men hvis folk digger dritten, kjører vi på til vi blir hundre år. Jeg er ikke hypp på å være han karen folk blir pinlig berørt av. Det er tross alt en ungdomskultur, og det syns jeg det skal fortsette å være, selv om vi blir eldre.»

Nå har OnklP altså bikka tretti med god margin. Pål har alltid levd som en rockestjerne på privaten. Nå er han blitt en også.

– Er det fortsatt noe som kommer av seg selv på scenen og i pressen, eller blir det noe du må opprettholde for fansen?

– Det begrenser seg noe mer nå. For det første har jeg flere ting i livet jeg bryr meg om. For det andre har jeg blitt flinkere til å ta meg av butikken. Da må du være skjerpa. Før hadde jeg ikke det første, og ga litt faen i det andre. Det gikk ikke så bra. Men jeg har aldri trengt å spille en rolle på scenen, eller ute blant folk. Privatpersonen Pål, og Onkl foran mikken, flyter sammen. Mange norske musikere leker med den rollen, men er ganske enkle å avsløre.

Hvordan OnklP ble rockestjerne? Da Oslo Ess skulle spille inn singelen «Fritt fram» i 2012, spurte de Pål om han kunne legge på et gjestevers. Låta ble en hit, og gutta dro på turne sammen. Kjemien var god. På en av de mange lange bussturene dukka ideen til superbandet OnklP og De Fjerne Slektningene opp. Åsmund Lande og Knut-Oscar Nymo fra Oslo Ess rekrutterte TRBNGRs trommis Tommy Manboy og keyboardist Simen Stensland. Norges farligste boyband var født. Lenge hadde hybriden rock/rap vært uglesett i begge leire. Men med Slekta, som raskt ble det offisielle kallenavnet, stilnet kritikken. Påls melodiske og intense levering føltes helt naturlig på toppen av gitarøset fra det erfarne punkorkesteret. Det hørtes ikke ut som noe annet, men likevel helt riktig.

Da han og makker Jaa9 noen år før begynte å rappe på norsk, i rapkollektivet Dirty Oppland, lo mange. «Språket låter teit. Det har ikke nok ord», var omkvedet – ifølge OnklP. I dag finner du knapt en norsk rapper som skriver på engelsk. De samme hånflirene dukka opp da de to bonderapperne laget popinspirerte låter, og i tillegg fikk kjempehits med dem.

– Det var helt uhørt. Du skulle hvert fall ikke selge skiver eller tjene penger. Sånn var det før, og du skal ikke mange år tilbake. Men folk må hoppe mer uti det nå, hvis de skal ha en sjanse. Nåløyet er vel det samme. Men det er så mange flere som skal prøve å komme seg gjennom det. Det er hundre forskjellige måter å rappe på. Det er plass til alle, penger nok til alle og gigs nok til oss alle, fastslår han.

Jeg spør Pål om hvordan overgangen fra beats til fuzzgitar føltes.

– Den største forskjellen er selvfølgelig at du får et helt annet trøkk i ryggen når du står der med så mange menn og instrumenter. Det var uvant. Det gir meg en voldsom energi. Jeg blir svett og gira. Dynamikken i et bra band er sånn: Alle spiller hverandre frem, dytter deg framover og gir deg mer energi. Det er moro med all logistikken som skal til med et helt band. Lydsjekk i ti timer og greier. Det er nytt, og litt fascinerende. Jeg liker å reise med en så stor gjeng. Da er det alltid noe å gjøre, noen å henge med. To karer kan dra på kino, og to andre på puben. Det er egentlig jævlig lurt. Blir aldri sittende aleine våken i bussen.

– Jeg kan historien om hvordan Slekta oppsto. Men jeg er usikker på hvorfor. Var det et behov hos dere? Noe som trengte utløp, kanskje?

– Slekta er ei gryte vi kasta alle ideer oppi, og ingenting er for dumt. Vi skjønte egentlig ikke at vi trengte det før vi begynte å øve sammen. Det viste seg at både jeg og resten av Slekta hadde greier som ikke passa inn i våre respektive band. Og ganske mye av det. Nå hadde vi et sted å teste ut alt det materialet. Et fristed og en lekeplass hvor vi kunne leke fritt. Det ga meg en enorm opptur å slippe meg løs der. Plutselig var det gøy å skape musikk igjen.

– Har det å være del av et band, og få nye musikalske impulser, forandret smaken din?

– Egentlig ikke. Jeg har alltid vært altetende. Jeg liker nok fortsatt aller best å høre på rap. Men punk og rock har jeg hørt på lenger, helt siden jeg var ganske liten. Jeg spilte faktisk i punkband som liten kid, før jeg begynte med rap. Det er det ikke mange som veit.

Hvor mange andre norske rappere kunne ha spilt med Rudberg, og vært i et koseprogram i TV 2 og rocket, med integriteten og gatekreden i behold? I stedet for å bli uglesett av det norske rapmiljøet er mannen nå enda mer etterspurt som gjesterapper. Samtidig har han fått en bråte nye fans, de er fra åtte til åtti. Men likevel: Når onkelen snakker om seg selv i tekstene sine, er det ikke mye sjølskryt å spore.

Det virkelig store gjennombruddet i alle lag av befolkningen kom med en låt om angst, selvpisking og følelsen av det å ikke komme noen vei her i livet. Det er umulig å snakke om Slekta, eller om OnklP, uten å streife innom monsterhiten «Styggen på ryggen». Den er strømmet over to millioner ganger på Spotify. Låta ga Pål den prestisjefylte Edvardprisen som årets tekstforfatter i 2014. Det ble nærmest skandale da Styggen ikke fikk Spellemannsprisen for årets hit samme år.

De første linjene:

Hun ska’kke se meg når jeg’r nedfor
Alle gardiner er der for å bli trekt for
Føler meg som flere folk enn Eckbo
I søkelyset, hater å bli sett på
Hver dag er bare nerver og drama
Men løper fortsatt foran kamera, veiver med arma
Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?
For mannen oppå skulder’n min er jævlig forbanna
Tyner og tyder meg han der Styggen på ryggen
Hvisker inn i øret hvem som styrer den giggen
Kan’ke gjøre annet enn å høre på Styggen
Der han jobber for å ødelegge kidden
Fuck

Mange satte stor pris på måten han fikk fram hvordan det er å leve med angst. Over natta hadde OnklP gått fra å være hele Norges bråkmaker til å bli posterboy for psykiske lidelser.

Så han alt dette komme da han skrev teksten?

– Jeg har aldri hatt noen intensjon om å gi noen en stemme, eller røre folk med det jeg skriver. Da jeg fikk vanvittig mange tilbakemeldinger fra folk om «Styggen på ryggen», var jeg helt uforberedt. Folk sa at jeg hadde hjulpet dem med å være mer åpne om sine egne problemer. Hvor kult er ikke det? Men i utgangspunktet var det bare en sang som snakka til meg. Ikke akkurat en lystig låt. Jeg så aldri at Styggen kunne bli det den ble. Faktisk var det så vidt den blei med på skiva. Jeg er ganske fornøyd med at vi bestemte oss for å ha den med. Den er pensum i norsk i niendeklasse nå. Det er ganske vilt.

Neste album med Slekta kom rimelig kjapt samme år.

–Var du bevisst på at mange av lytterne nå hørte på med skjerpa ører og så på deg med et nytt blikk?

– Da vi skulle velge låter til den neste skiva, var vi veldig bevisst på å ikke kopiere den låta. Helst å ikke ha med noe som kunne minne om den en gang. Det at folk lytter til meg på en ny måte, og blir berørt på en ny måte, får meg til å tenke mer nøye over orda jeg skriver. Det er ikke bare positivt. Jeg mister fort noe av den gamle galskapen. Det blir ikke bedre musikk av å ha med seg ansvarsfølelsen inn i studio.

Det kom ut to album med Slekta i 2014. Ett til med dem, pluss et med Jaa9, i fjor. Ny turné for hvert av dem. Pluss gjestevers på en drøss med låter, videoinnspillinger og promo.

– Er så mye bevegelse og uro noe du trenger i livet, eller kjører du på til du møter veggen?

– Hvis jeg får velge, så er det sånn jeg vil ha det. Jeg blir selvfølgelig sliten jeg også, men av erfaring veit jeg at jeg ikke har godt av å sitte stille eller være å aleine. Spesielt ikke i Oslo. Går det to dager uten at folk har tatt kontakt, uten at noe skjer, da blir jeg stressa og urolig. Jeg er ikke god til å slappe av, nei. Men jeg har blitt flinkere til å bruke den uroen til å skape, i stedet for å ødelegge greier.

Spesielt ikke i Oslo. Jeg har alltid oppfattet OnklP og Jaa9s forhold til byen som noe ambivalent. I låta Oslo med OnklP og Jaa9 heter det blant annet: «Oslogryta er kokvarm, hold deg fast I kanten»

– Hvordan er forholdet ditt til byen du elsker å hate nå?

– Jeg er mest på elsk-sida. Jaa9 er mer 50/50 der. Blir ikke overraska om han plutselig kjøper et hus på landet og begynner med kaninavl, he-he. Byen kan virke noe hard og kald i tekstene, men for meg er det et bra sted. Jeg kommer aldri til å flytte fra denne byen.

– Et spørsmål fra en selger som er stor fan av Slekta: «Jeg kjenner meg veldig igjen i teksten til låta DEM. Er den teksten selvopplevd? Føler du på den noiaen, eller er det bare fiction?»

– Låta handler om den ekle følelsen av å bli overvåket eller forfulgt, følelsen av å leve i en politistat, så noiaen er definitivt reell! Vi pleier egentlig ikke å ta for oss de virkelig store spørsmålene, men låta her var et unntak. Det er mye faenskap under overflata her på berget!

Når Pål skriver om hovedstaden er det ofte diverse illegale substanser med i bildet. Seinest på Slekta III med Narkour, og Brugata Boogie med Jaa9. Førstnevnte er en bekymringsløs og nærmest forherligende tekst om å cruise gjennom Oslo, påvirka av assorterte droger. Den andre er en mørk og illevarslende tilstandsrapport fra de minst glamorøse sidene av hovedstadens narkohverdag. Det er nettopp ambivalensen som gjør at du tror på Pål. Alle som har vært tett på folk med et litt usunt forhold til rus, vet at det er voldsomme oppturer og kullsvarte nedturer, gjerne i løpet av samme dag.

– Mange låter gir inntrykk av at både vennene dine og du har utbredt erfaring med rusen. Det kan ikke alltid gå godt?

– Jeg kjenner litt flere enn jeg skulle ønske som det har gått gærent med. Da snakker vi både venner og familie. Det er venner som gikk feil vei som jeg fortsatt ser på gata. Noen venner det ikke er mulig å se lenger. Jeg har aldri tøyd strikken så langt, men det har vært veldig nære på i perioder. Dager hvor det virkelig har holdt på å gå galt. Jeg kan ikke si at det som redda meg var musikken. Den hadde en del av dem som er borte også. Men jeg hadde platekontrakt. Det gjorde at jeg hadde folk rundt meg, og forpliktelser som gjorde at jeg måtte skjerpe meg. Og når du veit du har den kontrakten, og har jobba så hardt for den, da fortsetter du å lage musikk.

– En platekontrakt du og Jaa9 faktisk undertegnet før dere fylte tjue. Uten den og gjennombruddet med Dirty Oppland, hvor tror du at du hadde vært?

– Vanskelig å si. Det kunne definitivt endt dårlig. Jeg er veldig lett påvirkelig, og glad i en runde. Men musikken ville ha vært med meg. Det å ha utløpet i å skrive tekster, sette ord på greiene, det kunne kanskje ha vært nok. Men noen streit tilværelse i rekkehus med unger og bikkje tror jeg ikke det hadde vært.

– Dere var de rappkjefta tenåringene som krasja festen, drakk opp ølet og fornærma alle. Er du og Jaa9 fortsatt uglesett av den norske kjendisverdenen, selv etter «Hver gang vi møtes», eller blir dere invitert på hagefest nå?

– Jeg tror aldri de tør å slippe oss helt inn i varmen! Men noen invitasjoner blir det. Da lager vi ikke kaos lenger, men har en tendens til å bli veldig ærlige med folk. Det skjer både på hagefester og prisutdelinger. Og ja, vi drikker fortsatt opp ølet deres. Vi har tross alt et elendig navn og rykte, som må beskyttes.

Sladderpressen er de eneste som har et kjølig forhold til OnklP. De er vant til at alle offentlige bråkmakere kommer krypende når de er blakke eller når de runder tretti. Ingen av delene har skjedd for OnklPs del. Han gidder ikke være med på det spillet, og lar dem heller spekulere i hva som skjer i livet hans.

Det er alltid mer underholdende.

Han får applaus for nok en spillefri måned. Vi får gåsehud.

Det er trangt om plassen. Vi sitter i et lite kjellerrom. En gruppe mennesker er samlet til et ukentlig møte, et sted i Oslo. De sitter i en sirkel. Stoffet på stolene er slitt. Det lukter nytrakta kaffe her. Vi får minner fra lærerværelset på barneskolen. Det er ingen bilder på veggene. Ikke bare møtet, men også rommet i seg selv, er anonymt. Alle sitter med hvert sitt hvite pappkrus i hånden.

Det er godt og varmt her. Før møtet starter, sitter noen og småprater og ler. Andre sitter stille for seg selv. Møtelederen har en stor bunke med permer og papirer. Han tar ordet, og møtet er i gang.

– Vi starter med en introduksjonsrunde. Hvem er du, og hvorfor er du her i dag?

Svarene følger klokka. Vi sitter i enden av sirkelen. Alle introduserer seg med navn, og forklarer hvorfor de er til stede. De er alle spilleavhengige. Hver person får et hei og noen nikk tilbake fra de andre medlemmene i gruppa.

Vi introduserer oss også med navn, men forklarer at vi ikke er her av samme grunn som dem. Vi er her for å høre deres historier. Vi ønsker å se spilleavhengighet på nært hold, og se hva hvordan disse møtene fungerer. De andre sier hei tilbake.

Nå åpner han som leder møtet for refleksjoner og innspill. Alle i sirkelen deler, diskuterer og forteller. Før man tar ordet er man nødt til å igjen introdusere seg med navn, og som spilleavhengig. Det virker som om dette er del av den prosessen det er å bli frisk: Å stadig innrømme at man er syk. Noen sitter lent bakover med beina strukket ut foran seg. Andre sitter med armene i kryss over brystet, og med beina gjemt under stolen. Alle er i forskjellige stadier av tilfriskningen sin. Det vises på kroppsspråket.

Noen av medlemmene snakker om skammen rundt sin egen avhengighet. En forteller om forhold som har gått i vasken på grunn av spillingen. De har alle forskjellige erfaringer, men de har en felles forståelse for alvoret rundt spilleavhengighet. De sier alle at de kjenner seg igjen i hva de andre medlemmene forteller. Avhengigheten har ødelagt noe for hver og en av dem.

Vi får ikke sitere noe av det som blir sagt i løpet av møtet. Det vi kan si er at det er sterke historier som blir fortalt. Det oppstår med jevne mellomrom korte stunder da alle er stille. Både deltagerne og vi utenfra kjenner at det trengs tid til å reflektere over hva som er blitt sagt. Hva vi har hørt. Dette er tøffe mennesker som tør å åpne seg fullstendig. Ingen gisper eller rister oppgitt på hodet over hva de hører. Gjennom øyekontakt, nikk eller et klapp på skulderen sendes aksept og forståelse rundt som en ball mellom deltakerne.

Noen av medlemmenes mynter går på rundgang i sirkelen. Vi blir bedt om å fylle dem med lykke og håp for mynteierne. Så får de dem tilbake.

Mot slutten av møtet, etter halvannen time, holder vi alle hender. Oppreist og i kor sier vi noen motiverende setninger. «Gi meg mot til å erkjenne mine feil», er en av dem.

Det står skrevet et sted at et møte med en spilleavhengig er et møte du sent vil glemme. Det kan vi nå skrive under på. Vi har fått høre menneskene i sirkelen, og andre spilleavhengige, fortelle sine historier direkte til oss. Det skulle det vise seg å være langt sterkere og tøffere å høre enn hva vi var forberedt på.

Det er ikke vanlig å se på spilleavhengighet som en sykdom. Alvorlighetsgraden, slik den betraktes av de fleste, blir ofte bagatellisert. Hvorfor kan de ikke bare slutte å spille? Hvor er selvkontrollen? Hvordan kan de fortsette å spille når de ser hvor mye og ofte de taper?

Det mange ikke er klar over, ofte heller ikke den spilleavhengige selv, er at avhengigheten er en tilstand klassifisert som en psykisk lidelse. Den betegnes som «patologisk spillelidenskap». Den er altså en egen diagnose i psykiatrien. Og den diagnosen er langt mer alvorlig enn man skulle tro. Spilleavhengighet, eller ludomani som det også kalles, går ut på at spillingen dominerer personens liv så sterkt at det gjør skade. Skaden rammer både det sosiale, psykiske, økonomiske – og personens privatliv. Man har rett og slett mistet kontrollen. En fascinasjon eller nysgjerrighet har glidd over i noe ukontrollerbart. Behandlingsmåten av spilleavhengige har likhetstrekk med annen behandling av avhengighet, for eksempel den til rusmidler.

I over litt over en måned har vi forsøkt å finne en person, en spilleavhengig, som var villig til å dele sin historie om å leve med lidelsen. Antallet anonyme som ønsket å stille var det ikke noe å si på. Men det å snakke med fullt navn og bilde, det gjorde dem tause. Skammen var rett og slett for stor. Hva kommer dette av?

Det finnes utallige artikler, portrettintervjuer, dokumentarer og nyhetsinnslag der blant andre rusavhengige, sexavhengige og shoppingavhengige står fram og deler historiene sine. Det er ingen tvil om at det er trendy å være åpen i disse dager. Hvorfor er det ikke den samme åpenheten om spilleavhengighet?

Vi besøkte Rolf Brumoen, ansvarlig for spillebehandling i poliklinikken til Blå Kors i Oslo. Han forteller oss at skammen de spilleavhengige føler kan komme av at de tror de blir sett på som svake mennesker uten selvkontroll. En spilleavhengig kan ikke unnskylde seg med at de tilfører kroppen for eksempel alkohol eller medisinske preparater. En spilleavhengig produserer endorfiner i kroppen gjennom spillingen sin. Sånn sett mener noen av dem at de egentlig ikke kan skylde på noe annet enn seg selv. Det er der skamfølelsen kommer inn.

På Blå Kors har de cirka 3000 konsultasjoner i året knyttet til slik avhengighet. Rolf Brumoen forklarer at andelen av dem med spilleavhengighet som kontakter Blå Kors har steget fra 30 prosent til 50 prosent i løpet av de siste årene. Pasientene har forskjellige grader av avhengighet.

De som oppsøker hjelp er som oftest dem som har nådd et punkt hvor de ikke ser noen annen utvei. Dessuten dem som har opparbeidet seg en gjeld som for dem er umulig å nedbetale. Alle har sine grunner til å oppsøke hjelp. Noen kommer på grunn av posttraumatisk stresslidelse, der spillingen er blitt en måte å rømme fra hverdagen på. Behandling av spilleavhengige på Blå Kors skjer både i individuelle samtaler, og i gruppesamtaler der pasientene er med på forskjellige øvelser.

Flaks er et tema som ofte kommer opp i Brumoens behandling. Ofte er en del av behandlingen å se på hvordan en spillemaskin fungerer, og hva vinnersjansene for dem faktisk er. Han vil å teste oss på nettopp dette. Vi blir bedt om å se for oss at vi kaster en terning fem ganger. Hver gang viser terningen seks øyne.

– Hva tror dere sjansen er for at terningen vil vise det samme på det sjette kastet?

Vi kvier oss for å svare. Vi vet at vi tenker feil, men svarer at sannsynligheten for at terningen skal vise seks øyne igjen er nødt til å ha sunket noe, nå som den allerede fem ganger har vist det samme.

– Jeg føler at flaksen er brukt opp, sier jeg.

I realiteten vil det selvfølgelig alltid være en sjettedels sjanse for at en ny sekser vil vise seg. Hvordan flaks og uflaks oppfattes, det er et tema Brumoen ofte tar opp med de spilleavhengige som er til behandling hos ham.

Han forklarer at de som lider av spilleavhengighet kan se flaks som noe levende. At terningen gis egenskaper, som at den kan bestemme hvilken side den skal lande på. Han sier at flere av de spilleavhengige får en følelse av at flaksen kan bli brukt opp. Den andre siden av denne tanken er like gæren: at også uflaksen kan brukes opp. Da kan man lett tenke at «jo lengre jeg har hatt uflaks, og ikke har vunnet, jo nærmere er jeg der hvor jeg begynner å vinne igjen.»

Dermed er du solgt: Spill hver gang du kjenner på deg at du har flaks, og spill mer jo mer uflaks du har – fordi du snart nærmer deg flaksen igjen! Tanken forsterkes av at spillene ofte er lagt opp slik at det virker som du nesten – og bare nesten – vinner hele tiden. Dette er noe spilleselskapene er fullt klar over, og utnytter.

Tidligere innebar gambling og pengespill at spilleren dro til spillebuler, på ukentlige bingokvelder eller kjøpte skrapelodd på butikken. Spillene du hadde tilgang til ble regulert og kontrollert av myndighetene i landet du befant deg i. I dag er de virtuelle spillstedene lett tilgjengelige fra andre land for alle og enhver. Her kan spilleren være helt anonym. Spillselskapet gir gjerne startbonus og gratisspill for å få nye og tidligere spillere i gang. Disse nettstedene gjør sitt beste for å stimulere følelsen av å få noe ekstra eller gratis, og får dermed spilleren til å fortsette. Gambling online får mennesker som kanskje ellers aldri ville satset penger på spill, til å engasjere seg i ulike typer av pengespill.

«60 freespins direkte til din innboks!»

«Spillet som hjelper deg å vinne!»

«Spill online bingo gratis i syv dager!»

Det finnes i praksis ingen begrensninger når det gjelder pengespill, selv om reguleringen av norske pengespill er streng. Du kan spille når du vil, hvor du vil og for hvor mye du vil på utenlandske spill via internettet. Vi ser reklamer for dem overalt på nett, og TV-kanaler som sendes fra utlandet. TV-kanalen MAX viser 203 reklamer for lotterier eller pengespill i løpet av et 24-timers tidsrom. Discovery viser hele 287. En kan bare forestille seg hvordan dette oppleves av en som lider av spilleavhengighet; det å bli fristet daglig på denne måten.

Flere organisasjoner tilbyr hjelp, støtte og behandling for den som måtte lide av spilleavhengighet. Blant annet hjelpelinjen.no, Spillavhengighet Norge, Blå Kors, Norsk Forening for Spillproblematikk og Anonyme Gamblere.

Hjelpelinjen.no fikk i fjor 931 henvendelser, fra både pårørende og fra spilleavhengige selv. Målet deres er å hjelpe mennesker i krise og henvise til annen hjelp, blant annet behandling. De kan også gi generell informasjon om spilleavhengighet.

Mørketallene for antall spilleavhengige i Norge er likevel store. Kanskje kommer dette av skammen som stadig dukket opp som et tema i samtalene vi hadde, både med behandlere og pasienter.

I 2003 kom det store endringer for norske spilleautomater. Stortinget vedtok en automatreform. Den innebar at Norsk Tipping AS fikk enerett på å drifte norske slike. Privatdrevne automater ble forbudt. Dette vedtaket kom etter at et flertall på Stortinget ville ha en mer restriktiv spillepolitikk. Automatreformen fikk bred oppslutning, fordi de folkevalgte så at flere utviklet problematisk spilleatferd. Gjennom offentlig kontroll av spillmarkedet kunne en mer restriktiv spillpolitikk gjeninnføres.

Vedtaket falt ikke i god jord hos de private automatselskapene. De saksøkte staten. De mente at forbudet var et brudd på EØS-avtalen. I 2007 gikk staten seirende ut av automatstriden, med medhold i høyesterett og Efta-domstolen. Den 1. juli i 2007 ble 12 000 spillemaskiner i Norge gjort forbudt og fjernet. Multix-maskiner fra Norsk Tipping kom 2009, for å fase ut de gamle gevinstautomatene.

Disse automatene skal etter Norsk Tippings produktbeskrivelse være «snille» spillemaskiner. Du må ha spillkort fra Norsk Tipping. Beløpsgrensa er på 600 kroner dagen, totalt 2500 kr i måneden. Norsk Tipping sier at «spillterminalene har også verdens strengeste kontrollmekanismer for spilleadferd, noe som er med å minimere risikoen for avhengighet». Belago-maskinen kom i 2010 og erstattet maskinene som står i norske bingohaller.

Politikerne tar spillavhengighet alvorlig. Det er laget flere handlingsplaner mot spilleproblemer opp gjennom årene. Den nyeste gjelder for perioden 2016-2018. Daværende kulturminister Torhild Widvey uttalte i november i fjor at regjeringens politikk er å «ivareta spilleavhengige og sikre at spillene ikke fører til at flere får spilleproblemer».

Den nyeste handlingsplanen har tre hovedmål. Første punkt: Færrest mulig skal ha problemer med spill. Andre punkt: Kunnskapen om spill og spilleproblemer skal øke, og deles. Tredje: Tidlig identifisering og god behandling av problemspillere.

I handlingsplanen blir det også sagt at innsatsen innenfor forskning på både pengespill og dataspill skal økes. En del av informasjonsarbeidet skal gjøre norske brukere bevisste på av utenlandske spillselskaper ikke er underlagt norsk regulering. Derfor har ikke spillerne samme grad av beskyttelse som dem som bruker de lovlige, norske alternativene.

I handlingsplanen er spilleavhengighet en del av begrepet rusavhengighet. Det betyr at spilleavhengige også er en del av regjeringens opptrappingsplan på rusfeltet. Noen av de 2,4 milliardene som er satt av her skal brukes på arbeidet mot spilleavhengighet. Spillemidler som blir satt av til tiltak mot spilleavhengighet skal økes fra 12 millioner i 2005, til 15 millioner i år.

I neste uke møtes de igjen, de anonyme spilleavhengige. De introduserer seg på nytt med navn, og forklarer igjen hvorfor de er til stede. Måtte de få applaus for all den spillingen de har greid å unngå siden sist.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016.

Blant eldre sprøytenarkomane dør flere av hepatitt C enn av overdose. Vi ble med for å teste folk for sykdommen, og lære mer om smitte og ny medisin.

Siv Løvland var rusavhengig i 27 år. For et par år siden fikk hun metadon. Nå brenner hun for å hjelpe sine gamle venner. Nylig var hun på kurs for å lære om hepatitt C, en vanlig sykdom i rusmiljøet. Viruset kan i verste fall føre til leversvikt eller leverkreft. Lenge var det vanskelig å bli kvitt. Nye medisiner gjør de aller fleste friske, men mange vet ikke at de er syke. Siv ble selv smittet med hepatitt C da hun brukte heroin.

– Jeg hadde viruset i 20 år uten å merke noe. Det kan ta lang tid før symptomene slår ut. Dessuten kan de forveksles med abstinenser. Du kan bli trøtt, svimmel og kvalm.

Vi tar bussen til Natthjemmet på St. Hanshaugen i Oslo. Her får kvinner i rusmiljøet overnatte. I dag skal Siv teste beboerne for hepatitt C. Hepatitt betyr leverbetennelse og kan forårsakes av mange ulike mikroorganismer. De vanligste er hepatitt A, B og C-virus.

Hepatitt A smitter vanligvis gjennom forurenset mat og drikkevann. Hebatitt B smitter via blod, spytt og seksuell kontakt. Hepatitt C smitter via blod, men i liten grad ved seksuell kontakt. Det fins ingen forebyggende vaksine mot hepatitt C, slik det gjør mot A og B.

I stua på Natthjemmet treffer vi Lilya, Sivs beste venninne. Hun fikk vite at hun hadde hepatitt C for sju år siden. Da visste hun ingenting om sykdommen. Hun hadde heller ikke krefter til å bry seg om den.

– Jeg skjønte ikke hvordan det var mulig at jeg var smittet. Jeg har aldri delt sprøyter. Én gang delte jeg kokekaret mitt. Da jeg fikk diagnosen, lot jeg som om alt var ok. Jeg gjorde ikke noe med det. Jeg hadde nok av andre problemer.

Etter fire år testet Lilya seg igjen. En blodprøve viste at hun ikke hadde hepatitt. Hun hadde heller ikke antistoffer. Det tydet på at hun aldri hadde hatt sykdommen. Var diagnosen feil? Legen ville ta en ny blodprøve, men fant ingen brukbare årer. Dermed var Lilya overlatt til seg selv.

Vi setter oss rundt stuebordet mens Siv pakker ut testpinner fra en pose. Testen, OraQuick HCV, påviser antistoffer i blodet. Den vil vise om Lilya har eller har hatt hepatitt. Er testen positiv må hun undersøkes videre av lege. Siv stiller henne noen spørsmål fra et skjema. Så får hun testpinnen i munnen.

– Nå drar du pinnen langs gommene oppe og nede. Hele veien, forklarer Siv.

Vi må vente i tjue minutter på resultatet. Lilya er nervøs.

En annen som skal teste seg, er Gudmund Wisløff. Han er sykepleier og daglig leder ved Natthjemmet. Han setter ekstra pris på å bli testet av Siv. Hun var en av de første brukerne av Natthjemmet. Nå har hun 20 prosent stilling som nattevakt her. Siv prøvde ikke å smiske seg til jobben. Tvert imot advarte hun Gudmund om at hun aldri hadde klart å jobbe. Hun trodde ikke hun kunne passe tiden. Der tok hun feil.

Siv takler mer enn én jobb. Hun jobber også 50 prosent i ProLar, en forening for pasienter i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). Dessuten er hun vaskehjelp i Natthjemmets bedrift Grønt og Rent. Hun sitter i flere brukerråd, og utdanner seg til yogalærer. Hun takker Natthjemmet og yogagruppen Back in the Ring for at hun har fått tilbake livsgnisten.

Det er ProLar som står bak hepatittprosjektet. Testen som Siv bruker selges ikke på apotek. Hun tror prosjektet kan bli stort og viktig for de mest utsatte på gata.

– Det er lettere for folk å teste seg når de møter en som har vært i rusmiljøet selv. Jeg kommer til å jobbe gatenært, sier hun.

Siv var en av de heldige som ble kvitt hepatitt C av seg selv. I cirka 20 prosent av tilfellene kvitter kroppen seg med viruset uten behandling. Det betyr ikke at faren er over. Siv kan når som helst bli smittet på nytt.

Gudmund har lenge jobbet med folk i det tunge rusmiljøet. Han har stukket seg på sprøyter på jobb. Snart får han vite om han er smittet av hepatitt C.

– Jeg synes det er utrolig nyttig med et slikt bruker til bruker-prosjekt. Brukere har et helt annet nettverk enn fagfolk. Siv kan snakke om dette på en annen måte, sier han.

Siv bruker ventetiden til å informere om smittefaren.

– Hvis jeg har mekka et skudd og det detter en dråpe blod på bordet, kan den smitte deg i fem dager. Har du en rift som kommer i kontakt med blodet, får du viruset. Noen blir smitta når de mekker skudd sammen og trekker opp samme vann i sprøyta. Mange tror det er trygt å dele brukerutstyr hvis de koker det. Det er ikke nok.

Lilya blir overrasket over hvor lett viruset smitter. Hun gir oss et blad fra Bymisjonen mens vi venter. Forsidepiken er henne selv, med bøtte og vaskeklut. Hun er ikke bare Sivs venninne, men også kollega i Grønt og Rent. Det er hennes første ordentlige jobb. For åtte år siden kom hun til Norge fra Bulgaria. Hun rømte fra et svært tøft liv.

– Heldigvis kom hun til oss på Natthjemmet. Vi er familien hennes, sier Siv.

Etter 18 år som rusavhengig har Lilya begynt på metadon. Hun er motivert til å ta tak i helsa. Nå kan Siv gi henne resultatet av testen:

– To streker. Det betyr at du har antistoffer i blodet. Det betyr ikke nødvendigvis at du har hepatitt C, men at du har hatt det.

Lilya legger hodet i hendene. Hun ønsket seg et annet svar, men er glad for at hun tok testen.

– Mange lar være å teste seg fordi de er sikre på at de ikke har hepatitt. Det kan de ikke være. Da hjelper det med tiltak som dette.

Testen til Gudmund er også klar. Den viser én rosa strek. Han har ikke antistoffer, og han har flere grunner til å feire. Han fyller 45 år i dag, og alle får sjokoladekake. Siv tar seg en velfortjent pause før hun durer videre. Hos =Oslo ser vi henne to ganger i uka, når hun vasker lokalene våre.

Tilbake i Skippergata møter vi =Oslo-selger André Henriksen. Han fikk påvist hepatitt C allerede som 20-åring. Tidligere hadde han hatt hepatitt B, som forsvant med to piller. Han trodde C-varianten var like lett å behandle, men tok grundig feil.

André fikk viruset da han lånte brukerutstyr av en som sa han hadde hepatitt C.

– Vi kokte utstyret, vasket det i Zalo og alt mulig. Da trodde jeg det var trygt, men jeg satt igjen med viruset i tjue år. Jeg fikk behandling, men jeg måtte avbryte den etter 31 uker. Immunsystemet mitt tålte ikke mer. Jeg fikk nesten ikke i meg mat, og en forkjølelse kunne tatt livet av meg.

Egentlig skulle han ha gått på kuren i 48 uker. Selv da ville han neppe blitt frisk. Han hadde en variant av hepatitt C som var vanskelig å kurere med de gamle medisinene. Samme type hadde en kjent skuespiller: Pamela Anderson ble frisk da hun fikk nye og bedre medisiner i fjor. Baywatch-stjernen mener hun ble smittet av sin tidligere ektemann da de delte tatoveringsnål.

André tvilte på at han kunne bli kurert. Han ble svært positivt overrasket over de nye medisinene.

– Jeg fikk blant annet en medisin som heter Harvoni. I tolv uker tok jeg en pille om dagen. Nå har jeg fått beskjed om at jeg er frisk. Mange er skeptiske til den nye kuren fordi de husker den forrige. Til dem vil jeg si at den nye ikke er på langt nær så hard. Den er virkelig verdt å prøve. Nå har jeg mer energi og tiltak enn før.

De nye medisinene mot hepatitt C er ikke billige. I Norge kan utgiftene komme opp i 1,7 milliarder årlig, skriver Bergens Tidende. Det er nesten like mye som utgiftene til kreftmedisin. Anslagsvis 20-30 000 mennesker i Norge har sykdommen. Rundt 80 prosent har fått den gjennom rusbruk med sprøyter.

Prindsen mottakssenter fikk en hepatitt C-klinikk i 2013. På samme sted får rusavhengige sårpleie, akuttovernatting og annen hjelp. Kjersti Ulstein jobber i halv stilling som lege ved Prindsen. Hun forteller at folk i aktiv rus ikke har hatt noe reelt hepatittilbud i spesialisthelsetjenesten før.

– Disse pasientene har vanskelig for å møte til polikliniske timer. På Prindsen kan de komme på døra. Helsepersonell er stort sett tilstede mellom klokka 9 og 15. Det beste er å ringe en av sykepleierne på forhånd.

Prindsen gir full utredning og behandling for hepatitt C, i samarbeid med Ahus. Retningslinjene for behandling er de samme for rusavhengige som for alle andre. Det lønner seg å behandle folk selv om medisinene er dyre, sier Kjersti.

– Det er bra for leveren å få en pause fra hepatitt. Du kan heller ikke smitte andre når du er kurert. Det er viktig å få ned antall smittede til enhver tid, selv om de kan bli smittet på nytt.

Hepatitt har herjet rusmiljøet siden sprøytebruk ble vanlig på 1960-tallet. Viruset fikk ikke noe navn før i 1989. Mange av de smittede er ikke lenger rusavhengige. Folk som sluttet med sprøyter for mange år siden, tenker kanskje ikke over at de kan ha hepatitt. I rusmiljøet er mange klar over smittefaren, men det er mye forvirring rundt sykdommen.

– Folk kan få informasjon de ikke helt forstår. Mange tror de har hepatitt C selv om de har kvittet seg med viruset, fordi de har testet positivt på antistoffer. De som har viruset, kan tenke at det er ufarlig hvis leverprøvene er fine. De kaller det «innkapslet hepatitt C», men det betyr bare at sykdommen ikke har utviklet seg enda.

Noen kan få symptomer som ligner influensa når de blir smittet. De kan vare en måned eller to. Det vanligste er å ikke ha symptomer, sier legen. Det kan ta 20-30 år å utvikle farlige komplikasjoner. En studie ble gjort av tidligere innlagte ved Statens senter for narkomane. Obduksjonene viste at leversykdom var fremste årsak til død blant de som hadde passert femti år. For dem var det altså vanligere å dø av hepatitt enn av overdose.

– Vi vil nok se stadig flere med alvorlig leversykdom fra den første puljen som ruset seg med sprøyter. De begynte på 1960-70-tallet. Hos dem har hepatitt C rukket å utvikle seg.

Det går mange rykter om utbredelsen av hepatitt C i det tunge rusmiljøet. Fra talerstoler har det vært sagt at 95 prosent er smittet. I virkeligheten er det rundt 50 prosent, mener Kjersti Ulstein. Flere enn dette har fått viruset og kvittet seg med det på egen hånd. Rene sprøyter er lett tilgjengelig og virker forebyggende, men det er ikke nok.

– Det er vanlig å dele brukerutstyr som filter og kokekar. Herfra kommer nok det meste av smitten i dag. Kommunen ønsker å dele ut slikt utstyr, men mangler penger. Det er et stort paradoks: En del av Norges helsevesen betaler mange hundre millioner årlig for hepatitt C-medisiner. Så finnes det ikke noe budsjett å hente 2-5 millioner kroner til rent brukerutstyr fra.

Mindre aktører, som Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og Sykepleie på Hjul, deler ut filter og kokekar i rusmiljøet. Likevel har smitten holdt seg stabil i mange år. Mange har ventet på nye medisiner mot hepatitt C. De kom på slutten av 2014, og fortsetter å komme.

– De nye medisinene er en revolusjon for 45 prosent av våre pasienter, som har genotype 1 av hepatitt C-viruset. De er blitt mye enklere å behandle. Genotype 3 er mest vanlig i Norge. Der bruker vi en blanding av gamle og nye medisiner for best effekt.

Du får ikke automatisk medisin selv om du får påvist hepatitt C. De nye medisinene krever at du må ha fibrose stadium 2. Det betyr at du har litt skade på leveren, men langt fra skrumplever.

– Det er ingen påvisbar risiko ved å ha fibrose stadium 2. Det er litt vanskelig å formidle at dette er helt trygt. De som tester positivt for hepatitt C, men som ikke kan behandles enda, kaller vi inn igjen, avslutter legen.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016.

Hvordan er det å stå og selge =Oslo? Jeg bestemte meg for å oppleve det sammen med en av selgerne.

Jeg møter Andy i =Oslos salgslokale i Skippergata. Han smiler stort, og spør om jeg er klar for å være med ut og selge magasiner. Andy er 24 år gammel. Han har solgt =Oslo i omtrent et halvt år. Andy er rusavhengig. Han har vært mye hjemløs i Oslo. Nå bor han midlertidig hos en kompis som også selger =Oslo.

Andy og jeg starter med å kjøpe bladene vi trenger, deretter setter vi kursen mot selgerplassen han har fått tildelt ved Stortinget. Den plassen har han halve dagen. Så må han eventuelt tilbake til butikken og be om denne plassen på nytt, eller et annet salgssted.

Vi blir enig om å diskutere litt strategi på veien. Jeg trenger å lære Andys tips og triks. Hva må til for å være en god selger?

Ifølge Andy er det flere avgjørende faktorer.

– Det er viktig å se ordentlig og våken ut. Jeg synes ikke man skal ruse seg rett før man skal selge. Man må være hyggelig, og si høflige ting. Om noen sier nei takk, så svarer jeg alltid: «Den er grei, ha en fin dag». Om noen sier at de har kjøpt bladet allerede, takker jeg dem for at de har støttet en god sak. Man må tenke logisk, hvilken retning kommer det mest mennesker fra? Jeg prøver også å sjarmere damene litt, det kan hjelpe, sier Andy lurt.

Vi kommer fram til plassen vi skal stå, og begynner å selge. Andy går rett inn i selgermodus. Det tar ikke lang tid før noen kommer bort og kjøper et blad av ham. Vi gir hverandre en high five, og fortsetter. Jeg merker at forbipasserende kaster blikk. Noen kommer umiddelbart bort og spør om hvorfor jeg står der og selger =Oslo. Det kunne like godt ha vært meg som hadde havnet i en slik situasjon, som det er Andy.

Vi snakker om hva Andy ikke liker med å selge =Oslo.

– Det verste er når folk bare overser meg. Da føler jeg meg litt dårlig. Det er så mye bedre å gi et lite smil, eller å bare si nei takk. Jeg liker heller ikke at folk synes synd på meg. Det er ingen grunn til det, for jeg har det bra på min måte.

Tida går, salget går treigt. Kulden trenger gjennom klærne mine, jeg begynner å bli sliten og lei. Jeg har bare stått her en time. Jeg står med bena godt plassert i bakken, et par magasiner i hånda. «Kjøp æææærliik Ossslo», roper jeg høyt, gang på gang. Mange går rett forbi, noen smiler kort, de fleste ser ned i bakken eller bort. Jeg er omringet av mennesker, men har sjelden følt meg så ensom som jeg gjør akkurat nå. Jeg titter bort på Andy. Han smiler, tuller og roper høyt «=Oslo, kjøp =Oslo».

Heldigvis er det noen som faktisk stopper opp og prater, og Andy får solgt en del blader. Mange er nysgjerrige. Flere deler sine egne, personlige historier. En kvinne kommer bort, smiler stort og klemmer Andy. Hun heter Julia. Hun pleier å kjøpe bladet av ham. De to prater en stund.

– Dette er den beste delen av å selge =Oslo. Jeg kommer i prat med hyggelige mennesker. Uten dem som stopper opp og prater hadde ikke jobben vært noe særlig. Det gjelder nok flere selgere enn meg.

Sola har gått ned, kulden er blitt verre. Andy sier han er vant til det. Jeg spør hva han ønsker seg mest. Han er stille en liten stund, før han bestemt sier at han vil slutte å ruse seg.

– Jeg har ingen planer om å være rusavhengig resten av livet. Jeg prøver å kutte ned, og kommer til å slutte en dag. Jeg ønsker meg en normal jobb, og jeg har prøvd å søke noen. Men det er ikke lett med min bakgrunn. Hvem vil ansette meg? Jeg vet at det hadde gått bra, for jeg klarer alltid å stå opp i tide til avtaler. Jeg er veldig bestemt og våken når jeg ikke ruser meg. Jeg håper på å få et eget sted å bo, og å fullføre generell studiekompetanse, så kunne jeg tenkt meg å studere noe musikkrelatert. Det hadde også vært hyggelig å gjenoppta kontakt med familien min.

Salget har tatt seg litt opp igjen. Andy og jeg er faktisk tomme for blader. Da går turen igjen ned til =Oslos salgslokale. Vi prater om alt og ingenting på veien. Vi kjøper nye blader, småprater med andre selgere, og tar turen tilbake til det samme stedet. Andy bestemmer seg for at det er på tide å øke stemningen litt. Han drar frem en liten høyttaler og setter på Michael Jackson. Vi står ved siden av hverandre og danser. Folk smiler og ser på oss, noen kommer bort og kjøper. Andy tar seg en liten, velfortjent pause. Han tar frem et granateple, og lærer meg hvordan man kan drikke av frukten som om det var juice.

Klokka nærmer seg 15.00. Andy spør forsiktig om hvor lenge jeg har tenkt å henge med ham. Jeg spør om han er lei av meg. Han ler høyt og sier at nei, det er han ikke. Men han begynner å få abstinenser. Han vil helst ikke ha med meg videre på det han skal gjøre. Jeg har full forståelse, og takker for dagen med en klem.

Han har lært meg mye på disse timene. Jeg har tilbrakt dagen med en oppegående, målbevisst, arbeidstinnstilt ung mann. Det er vanskelig å se på ham som «en av de svakeste i samfunnet».

Slik ser altså litt av en typisk dag ut for Andy. Han står flere timer og selger magasinet. Så tar han turen hjem. «Hjem» kan være ute, eller som nå, hos en venn. Ofte selger han =Oslo om kvelden også.

Til sommeren tenker han å telte ute på en av øyene i Oslofjorden. I dagene framover ønsker Andy seg flest mulig gode øyeblikk med kundene. Kanskje en av dem er deg?

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016. 

Det er mange rare navn på områder, hjørner og skjul i Oslo sentrum. Yndede plasser for rus kan være Butten, Vollgrava og Villmarksvidda. Vi i Uteseksjonen vet hvor stedene er.

«Hallo, det er Uteseksjonen, hvordan går det her?»

Jeg er en oppsøker. I papirene er jeg «sosionom i Uteseksjonen, Velferdsetaten». Jeg er en av mange som driver med overdoseforebygging. Det er nok å gjøre. Jeg har lyst til å fortelle litt mer om hva vi holder på med.

Jeg har krydra refleksjonene mine med sitater fra rapporter, utsagn fra kolleger og brukere.

Uteseksjonens folk traver gatelangs i sentrums kriker og kroker. Vi kjenner til mange av de mest populære plassene for inntak av rusmidler. Det være seg portrom, under bruer, i bakgårder eller parkeringshus.

«Skal vi ta en tur bort på Elgsletta?»

Så finnes det mere konkrete, navn som Trefoldighetskirken og Kristparken.

Det er nærmest en rutine å stikke innom de mest brukte plassene. Det går i alt fra heroin, amfetamin og benzodiazepiner til alkohol – og gjerne en blanding av det meste. Så vi driver med vekking av utslåtte kropper i det vi kaller ugreie stillinger.

«Du må opp og gå, nå tar jeg tak i armen din og så prøver vi å få deg på beina».

Vi utvikler en egen evne til å skanne områder og legge merke til dem i målgruppene våre som ser ut til å være betraktelig mer enn moderat rusa. Med det mener jeg at de framstår som for overstadig rusa, og muligens ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Oppsøkere i Uteseksjonen blir vant. Svært vant. Til lidelseshistorier, utfordringer med hjelpeapparat, ambivalens hos brukere, utfordringer hos brukergruppa med å forholde seg til tid og retningslinjer. Veldig tung rus er sin egen utfordring. Når er det en overdose? Denne grensa ligger høyere i målgruppene våre enn hos de fleste andre.

«Vi opplevde kvinnen som tungt rusa. Snøvlete tale, falt kontinuerlig ut av samtalen, hang med hodet og holdt tidvis på å sjangle ut i bilveien. Hun var tilsnakkenes og stod oppreist.»

Hadde venner eller familie av folk flest passet inn i denne beskrivelsen, ville nok mange av oss tenkt at vedkommende var overdosert. Hva skiller rusa og overrusa? Her kommer igjen spørsmålet om hva som er overdosearbeid inn.

Et av Uteseksjonens team oppsøker mindreårige barn og unge i Oslo sentrum. Det være seg de unge vi kaller byvankere fra ulike miljøer på Oslo S, eller enslige mindreårige migranter i bykjernen. Dem oppsøker vi ved å ta kontakt, stille spørsmål, se og koble på hjelpeapparat. Håpet er å etter hvert skaffe de yngste trygge rammer, og å begrense sårbarheten deres; stoppe og reversere en negativ utvikling. Dette er også en del av forebyggende overdosearbeid. Se de unge, være trygge voksenpersoner, som for en del av dem trengs så sårt. Se og håpe – og arbeide mot – at de aldri kommer til rusbruken, til den kritiske overdosen.

Når starter forebyggende overdosearbeid? Er det først når en starter hjerte- og lungeredning, og ringer AMK? Eller kvalifiserer det som samme slags arbeid også å være til stede i utsatte områder – og å føre tilsyn – der det brukes rusmidler?

«Vi var ikke bekvemme med å skulle gå fra vedkommende da rusnivået opplevdes som så høyt at vi var usikre på hvilken vei det ville gå. Vi valgte derfor å bli en stund til for å se an utviklingen.»

Vi arbeider iherdig med å danne tillit og et godt arbeidsforhold til brukerne våre. Dette kan ta lang tid. Dette er forebyggende overdosearbeid. Den gangen klienten mister kontroll, og det omsider gjør mer vondt enn godt, da håper vi at de tar kontakt. Et av våre beste verktøy er romslighet og tid til at endring tar tid, samt god kompetanse om hjelpeapparatet og hvordan nå fram dit. Dette er en del av forebyggende overdosearbeid. Bygge relasjoner i håp om å snu, før den kritiske overdosen melder sin ankomst.

Et annet av Uteseksjonens team kjenner mange gamle. «Gamle», forstått som i alderen 25 pluss, hovedsakelig dem med lang og tung ruskarriere. På lik linje med oppsøkerne i øvrige team bygger vi her opp forhold over lang tid. Vi legger vekt på skadereduksjon.

Hva ligger i det? Har vi gitt opp? Har klientene gitt opp? Nøktern optimisme! En balanse mellom å ta tak i og utnytte glimt, se muligheter, og å realistisk ha forventninger som er godt jorda. Utslåtte voksne, med somatiske og ofte psykiske plager. Hva kan vi få til? Hva vil øke livskvaliteten? Hva vil holde vedkommende i live? Mål om rusfrihet, men ønsker alle å bli rusfri? Vi må gå ved siden av brukeren, og ikke løpe foran. Se etter langsiktig forebyggende overdosearbeid, sammen med akutte, nødvendige tiltak.

«Jeg har nesten ikke årer igjen, så i går måtte en kamerat sete i halsen på meg».

«Har du vurdert å røyke heroin istedenfor? Jeg har røykepapir i sekken».

«Pass på hverandre da, det ser ikke ut til at du trenger å fylle på med mere dop med det første?».

«Ble du løslatt i går? Da er overdosefaren svært høy, husk på det».

«Har du opplæring i bruk av nalokson? Det kan du få av oss!».

«Tilhører du Oslo? Bruker du sprøyterommet?»

Overdosearbeid for medarbeidere i Uteseksjonen innebærer mye. Alt fra innholdsrike samtaler om rus og motivasjon for å unngå overdose, til å bedrive hjerte- og lungeredning mens en amfetaminhøy type brøler offeret i øret: «Nå må du se og våkne, for det står ei deilig dame her som vil suge deg».

Så er det alt midt imellom. Vekking av personer som kommer seg greit på beina, følge dem til legevakt for hvile, smertestimulering i håp om at de kvikner til, og optimistiske spørsmål om siste inntak av rusmidler og av hva. Optimistiske i den forstand at vi sjeldent får troverdige svar. Det er fort gjort å glemme. Utdeling av røykefolie til inntak av heroin, togbilletter til hjemkommune, bekymringsmeldinger og trening i førstehjelp. Noen ganger får vi kjeft for at vi har ringt ambulanse og ødelagt rusen. Men stort sett får vi skryt for det nitide arbeidet.

Vi er bare én av aktørene. Et annet team konsentrerer seg om unge misbrukere i alderen 18 til 25 år. Unge voksne med ulik bakgrunn, ulik ruserfaring og ruskarriere. Mange med erfaring, på godt og vondt, med barnevern og annet hjelpeapparat. Mer eller mindre drevne i Oslos åpne russcener, sårbare for det meste som befinner seg i denne finstua. Sårbare for overdoser. Det være seg på dempende eller stimulerende midler.

Når vi som arbeider i Uteseksjonen sier at vi driver «oppsøkende sosialt arbeid blant barn, unge og voksne i Oslo sentrum med et rus- og kriminalitetsforebyggende perspektiv», da gir ikke disse ordene så mange bilder i hodet. Generelt sett er det dette vi holder på med. Men det er lettere å beskrive arbeidet med konkrete hendelser.

Arbeidet vårt er vanskelig å måle, men som jeg er stolt av å si dette: Det oser av engasjement og kunnskap.

Derfor er vi godt kjent på steder som Butten og i Vollgrava. Vi er der oftere enn du tror.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2015.

Kjell Torstein Hagen pleide å selge både gatemagasin og amfetamin. Nå har han fått ny jobb. Ikke nok med det: Han er blitt daglig leder.

«I jøsse navn, dette har jeg ikke behov for», tenkte Kjell. Året var 2010, og han satt i varetekt. Han var tatt for kjøp og salg av amfetamin. 39-åringen hadde utsikt til to år i fengsel. Det var da han fikk den nye innstillingen. Endelig var han klar for å slutte med rus. Straffen ble 420 timers samfunnstjeneste.

Kjell vokste opp i et turbulent hjem på Gol i Hallingdal. På skolen falt han utenfor, og begynte å stjele for å tøffe seg. Etter hvert stjal han for å få penger til alkohol. Et år med likesinnede på spesialskole hjalp ikke. Etterpå ble han innbruddstyv på heltid. Han fikk flere fengselsdommer. Han begynte med amfetamin. I 2005 ble han selger nummer 177 i =Oslo. Han bodde ofte på gata, og dusjet hos Frelsesarmeen. Omtrent annenhver uke reiste han hjem til Gol. Det var ikke bare for å besøke moren. Han hadde med seg amfetamin fra Oslo, som han solgte i hjembygda med god fortjeneste. Nav presset på for at Kjell skulle få annet arbeid.

I 2008 fikk han starte hos Fretex på Gol.

– Folk som kjente meg sperret opp øynene da de så meg i kassa. De lurte på om sjefen visste hvem jeg var, forteller Kjell.

Ryktet hadde løpt foran ham. I Gol kommune het han bare «Klepto-Kjell» fra ung alder. Jobben i Fretex ble ikke slutten på ruskarrieren. Kjell levde et dobbeltliv. Han gjorde godt inntrykk på arbeidsgiveren, og fikk sitt livs sjanse. Han fikk prøve seg hos Rema 1000. Likevel endte han opp i varetekt. Rett som det var reiste han til Oslo for å hente et par hundre gram amfetamin. Kjøperne var faste kunder i Hallingdal.

– Det er småselgere som meg som blir tatt. Da det skjedde, hadde jeg jobbet et år på Rema. Jeg tenkte at jobben ville gå til helvete. Jeg møtte veggen.

Kjell ble samtidig motivert. Han mener at to ting skal til for å slutte med rus: egen innstilling, og god oppbakking. Kjell hadde bestemt seg, og trengte ikke behandling. Han tok samfunnstjenesten hos Fretex, og fikk fortsette på Rema 1000. Kjell hadde aldri vært borte fra jobben, og aldri sagt nei til en ekstravakt. Det var lett for sjefen å gi ham en ny sjanse.

Siden har han vært rusfri. Han mener det kunne ha gått mye verre om han bare kom i behandling, og ikke i arbeid.

– Kommer du ut av rusbehandling finnes det ikke noe ettervern på Gol. Du får én terapitime i uka. Du får ruskonsulenter som kjører deg til butikken for å kjøpe øl og potetgull. Da jeg solgte amfetamin, kjørte de noen av kundene mine til døra mi. En gang leverte jeg selv urinprøver til et kommunalt rustiltak. Jeg skulle bevise at jeg holdt meg rusfri. Det første jeg hørte fra en ansatt var: «Jeg vet du kommer til å ha både to og tre sprekker». Hva slags oppfølging er dét?

Kjell skriver ofte brev om ting som opprører ham. Nav, fylkesmann, politi og presse i Buskerud-kommunen får vite nøyaktig hva han mener. For tre uker siden besøkte han ordførerens kontor. Han har også vært hos helse- og sosialsjefen. Det ga resultater.

– Det har alltid vært vanlig at ungdom i Gol drikker seg fulle. Er du konfirmert, kjøper foreldrene alkohol til deg. I fjor satt foreldre bålvakt på en utendørsfest for 10. klasse. Politiet gjorde ikke annet enn å ta med seg dem som ble for fulle. Hva slags signal gir det at 15-åringer får lov å drikke? Det spurte jeg sosialsjefen om. Det fikk ham på nye tanker. Han takket meg. Nå avvikler politiet alle fester der mindreårige drikker alkohol.

Kjell skulle ønske at bygda ville bruke mer av erfaringskompetansen hans. «Jeg vet hva som gikk galt for meg, og jeg vet hva som hjalp meg,» skriver han i et leserbrev til avisa Hallingdølen.

– Kommunen vil ikke benytte meg som ressursperson i rusarbeid. De mener det vil trigge ungdom til å bruke narkotika.

På Rema 1000 hadde de større tro på Kjell. Der fikk han både låseansvar og ansvar for opplæring av nyansatte. Da han fikk ny sjef ville han fortelle om fortida si. Det var ikke nødvendig. Ole Morten Torp visste alt fra før, men så ikke ned på ham av den grunn. Tvert imot fikk Kjell enda mer ansvar. I dag er han daglig leder for en av de to Rema 1000-butikkene i kommunen. Han sørger for at butikken ser bra ut, og sitter også i kassa.

– Ole Morten er en mann som ser hva du gjør, ikke hva du har gjort. Jeg jobber bedre med mer ansvar. Jeg føler at jeg utvikler meg, sier Kjell.

En gang rundstjal Kjell butikker. Nå stopper han folk som stjeler. Han varsler også lokalavisa om utviklingen i ungdomsmiljøet. En kveld han gikk hjem fra jobb, ble han stoppet av et tjuetalls ungdommer. «Du er jo liksom Klepto-Kjell. Hvordan kan du kritisere oss for å stjele?» spurte de.

– Da svarte jeg: «Tror dere jeg er stolt av fortida mi? Tror dere jeg forsvarer det dere gjør nå?»

Det kan være både enkelt og vanskelig å slutte med rus, mener Kjell. For ham var det enkelt, fordi han fikk en ny sjanse på riktig tidspunkt. Han takker også =Oslo.

– Å selge magasinet ga meg en viss struktur på hverdagen, selv om jeg rusa meg. Jeg kjenner flere tidligere selgere det har gått bra med. En av dem utdanner seg til barnevernspedagog på Lillehammer nå.

Det er vanskelig å gjenkjenne Kjell fra selgerkortet han hadde i =Oslo. Han har lagt på seg. Det er et godt tegn, mener fotograf Dimitri, som har tatt både det gamle og de nye bildene.

Kjell forteller at han leier et småbruk, og har fått samboer. De har to irske ulvehunder og to pudler.

Lokalavisa pleide å skrive om en mann i 20-årene som hadde gjort innbrudd. Hele bygda visste at det var Kjell. Folk som blir kjent med ham nå, blir overrasket når han forteller om fortida. Han har aldri drømt om å stjele fra Rema 1000.

– Jeg vet hvordan det er å være uten arbeid. Derfor er jeg veldig glad for å ha jobb.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.

Oslo er blitt grådig. Det truer de selvstyrte kulturelle oasene som gjør bylivet verdt å leve.

I Toftesgate 69 på Grünerløkka snakker folk med fremmede. Her kan du sitte i kinoseter fra Klingenberg og drikke kaffe. Du kan lese tegneserier i lyset fra en gammel hårføner, som er blitt lampe. Den ene dagen er det jazzkonsert, den neste folkemusikk eller rock. Krysser du bakgården, ser du noe mer spennende enn OBOS’ nye yndlingsfarge, grå. Grafittikunstnere har dekorert veggene. Innenfor fins Café Mir, galleri, øvingslokaler og arbeidsrom.

En ikkekommersiell stiftelse driver hele huset, som kalles Grünerløkka lufthavn. =Oslo var der i 2012. Reportasjen vår kom aldri på trykk: Lufthavnas framtid ble plutselig usikker. Det er den fortsatt. Oslo kommune vil totalrehabilitere Toftesgate 69. Dette kalles gentrifisering, og rammer mange spennende miljøer i byen. Fasader poleres, og gamle leietakere erstattes med nye og rikere. Mangfold og viktige møteplasser forsvinner.

Da jeg kom til Oslo i 1998 virket byen kald, inntil jeg oppdaget kulturhuset Volapük. Andre har oppdaget steder som Hausmania, Sjokoladefabrikken og Borgen. Nå må selvstyrte kulturelle oaser kjempe for livet. Borgen ble revet i 2012. Det var et møtested drevet av kunstnere, arkitekter, musikere og håndverkere. De leide lokalene billig og laget kulturhus. Borgen lå der det nå kalles Bjørvika. Ifølge Oslo kommunes fjordbyplan skal Bjørvika ha «mangfold», og «rom for det uventede». I virkeligheten preges bydelen av banker, forsikringsselskaper og leiligheter til 80 000 kroner kvadratmeteren.

Mine beste oslominner stammer fra de upolerte lokalene. Der man kan slenge seg ned uten å føle at man forringer møblene. Der en =Oslo-selger er like velkommen som en milliardærsønn (jeg har møtt begge på Volapük). Der en 80 år gammel «oslogutt» diskuterer politikk med en nyinnflyttet student i dokøen. Der en rumensk familie plutselig holder konsert i bakgården. Der en ung jente med sosial angst leser diktene sine for første gang. Dette skjer ikke i foajeen til et forsikringsselskap.

Oslos ubrukte tomter og forfalne bygg har ofte tiltrukket seg idérike folk. En branntomt i Gamlebyen sto urørt i 12 år, før en gruppe slo seg ned i campingvogner. De dyrket grønnsaker, laget konsertscene og folkekjøkken med gratis mat. De fikk råvarer som var til overs fra butikker. I 2014 ble Brakkebygrenda i Gamlebyen revet, etter femten år. Tomta skulle selges. Jo rikere by, jo trangere kår for sosiale eksperimenter. Oslo vil ha folk inn i boksen – eller den eksklusive leiligheten, som det heter i reklamen.

Flere har påpekt at Oslos skjebne er overlatt til eiendomsutviklere, uten lokalpolitisk styring. Velstående folk vil bo sentralt og oppleve en levende, urban kultur. De driver opp prisene i sentrum. Lokalene blir for dyre for dem som skaper den spennende kulturen. Cafékjeder som styres fra hovedkontoret i Florida overtar gatene.

Hva er vitsen med en by hvis den gjør det vanskelig å teste ut ulike livsstiler og uttrykksformer? Hvorfor skal ikke mine etterkommere få oppleve friheten i de upolerte lokalene?

Som barn fikk Petter Nyquist ADHD-diagnose. I vinter ble han hele Norges Petter Uteligger. Nå avslører han at han lager flere programmer med rusavhengige for TV2.

Petter Nyquist har alltid hatt en sterk trang til frihet. Som voksen lever han av den. Da han var barn, ble moren hans bedt om å ta ham med til lege. Parktantene hadde gitt opp gutten som bare sto ved gjerdet og skrek. Petters egen tante nektet å følge ham til barneparken, som var et populært alternativ til barnehage på 80-tallet.

– Jeg rømte derfra et par ganger også, forteller Norges nye folkehelt.

Hos legen fikk han diagnosen ADHD. Han kjenner seg fortsatt igjen i symptomene. Søvn har han lite behov for. Før han møter oss klokka ni om morgenen, har han jobbet til tre om natta. Han har alltid mange baller i lufta, og gleder seg mer til å stå opp enn til å legge seg. At han ikke fikk artium fra gymnaset, skyldes ikke latskap.

– Jeg er mye mer praktiker enn teoretiker. Jeg vil se og føle ting selv. Lesing har jeg slitt med å konsentrere meg om. Matte kunne vært dritgøy hvis læreren var sånn som i TV-programmet Siffer. Det var vel et par lærere på skolen min som kunne ha vært bytta ut.

Når unge Nyquist fikk tilbake eksamener i fransk, sto det et stort spørsmålstegn fra sensor på arket. Likevel sto han i faget. Han kjøpte fasiten til en bok som lærerne ofte stilte spørsmål fra. Han lærte svarene utenat. At han ikke forsto de franske frasene, hindret ham ikke i å briljere med dem muntlig.

Ingen spør om han har artium når han reiser verden rundt og filmer. Han har vært kameramann på Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen. Snart skal han til Nordpolen igjen og filme for TV-kanalen National Geographic. Det blir åttende gang han er der. Første gang var han 20 år, og veldig nysgjerrig.

– Jeg fikk bli med Børge Ousland på hans andre kommersielle tur, i 2000. Det er det viktigste valget jeg har tatt i livet. Jeg fant ut hvordan jeg kan sette meg mål og prøve å nå dem. Jeg merket følelsen av å mestre og evnen til å gjennomføre.

Petter gikk med dundrende underskudd på turen, og måtte ta opp lån. Men han hadde funnet ut hva han ville. Han lærte seg visuelle dataverktøy, og startet produksjonsselskapet Flash Studio sammen med en venn. Han filmet flere dokumentarer for BBC, og fotograferte til tidsskrifter og bøker. Han filmet, produserte og regisserte programmer for NRK, alltid med friluftstema.

– Det fins folk som er flinkere enn meg til å gå langt på ski og klatre i høye fjell. Evnen til å dokumentere det samtidig er det færre som har. Derfor følte jeg også at jeg kunne klare å bo på gata og filme samtidig.

Petter filmet så å si alt selv i TV-serien Petter Uteligger. B-fotografen bidro bare med pene gatebilder. En gang traff han og regissøren tilfeldigvis Petter på gata. En annen gang møttes de i en hule hvor Petter sov. Ellers hadde Petter bare kontakt med sine nye venner fra gata. Han var sikker på at kamerautstyret ville bli stjålet i løpet av de 52 døgnene i Oslo sentrum. Klokka på armen hadde han byttet ut med en billigere utgave.

– Jeg var påvirket av media, og forberedt på både ran og vold. Det opplevde jeg ikke i det hele tatt. Hva som er skummelt, det avhenger mye av ditt eget hode. Man kan oppfatte en situasjon som skumlere enn den er. En natt lå jeg ved enden av Domkirken, mot Karl Johan. Jeg våkna av en som sto rett over ansiktet mitt og skrek til meg. Hadde jeg vært rusa, hadde jeg kanskje slått. Jeg ble beskyldt for innbrudd i en bil i nærheten. En annen gang skvatt jeg av en som kom hoppende rundt et hjørne i mørket. Han ville bare gi meg en bagett.

Noe av det mest ubehagelige han opplevde som uteligger, var «helgespeederne». Det vil si yngre folk som ruset seg på amfetamin i helgene. De kom inn i parkeringshus mens han overnattet der.

– De var kjempegira og ukontrollerbare. I det ene øyeblikket beklaget de at de vekket meg, i det neste spurte de om jeg ville ha bråk. Da følte jeg meg skikkelig utilpass. Natt til juleaften fikk jeg besøk i hula mi ved Oslo S. Da jeg hørte at det var en eldre person som kom, forsvant all frykt.

Petter var aldri redd for de gamle traverne i byens rusmiljø, selv om de gjerne blandet amfetamin med andre stoffer. Etter et døgn på gata, ble han kjent med =Oslo-selger Svein Stang. De delte en kreativ rastløshet.

– Svein tok meg med til en parkeringsplass ved Blindern. Der hadde han sett noen materialer. En sofa, en halvdel av en kommode og noen paller. Jeg skjønte ikke hva han skulle bygge av det. Da ble han forbanna, og trodde ikke på at jeg hadde vært på tur før. Jeg ser Oslo med helt nye øyne nå. Det handler om å bruke det man har. Svein graver i alle konteinere. Det vi kaster, det har verdi for ham. Nå sitter han og mekker på en barnevogn han skal gi til datteren min. Han holder alltid på med noe.

Ressursene til de rusavhengige på gata har inspirert Petter til to nye TV-prosjekter. Detaljene er hemmelige, men han avslører at det blir mer fra rusmiljøet.

– Jeg vil vise hvordan folk fungerer i en annen setting enn på gata. Her skal vi ut av Oslo. Jeg tipper at noe kommer på TV 2 før jul, og noe på vårparten neste år.

Over 700 000 fulgte Petter Uteligger på fjernsyn og nett. Petter har også fått mange henvendelser etterpå. For første gang klarer han ikke å svare på alle meldinger han får.

– Noen foreslo at jeg kunne lage serien Petter eldreligger. Der skulle jeg teste eldreomsorgen, men tittelen ga meg litt andre assosiasjoner. Jeg må holde meg til det jeg er god på. Det skinner gjennom hvis jeg er genuint interessert. Jeg får meldinger fra folk som håper vennene mine fra serien er ute av rusen. Så enkelt er nok ikke livet.

Petter forteller at alle har krav på et sted å overnatte i Oslo. Få sover ute. Som uteligger fikk han vite at han kunne gå til Legevakten og bli sendt på akuttovernatting. Han takket nei. Etter 52 dager ville han gjerne fortsette som uteligger med kamera. Han føler han kunne holdt på en evighet, uten å gå tom for historier. Arbeidsgleden har han kanskje med seg hjemmefra. Moren drev flere gullsmedforretninger, i førti år.

– Hun prioriterte jobben vel så høyt som familien. Når jeg besøkte henne på jobb, måtte jeg trekke kølapp for å få snakke med henne.

Petter traff også «næringsdrivende» på gata. Det koster å finansiere et liv med illegale stoffer. «Tid er penger», svarte en av hans nye venner på spørsmål om hvorfor han gikk så fort. Petter kastet ikke bort tida til dem han traff. Han stilte spørsmål rett fra levra.

– De likte at jeg ikke gikk rundt grøten. De var veldig direkte selv. Hvis noen ikke likte meg, fikk jeg høre det. Når jeg ringer Svein, må noen fra hospitset gå opp og spørre om han vil komme ned og snakke med meg. Det gidder han ikke alltid. Dessuten har han telefonskrekk. Han har hatt egen telefon, men han glemmer å lade den.

Petter holdt seg unna rusmidler i TV-serien, bortsett fra litt alkohol. Tidligere har han testet litt av hvert. Det handlet om å prøve, ikke om å fortsette, forsikrer han. Heroin har han aldri prøvd. Nå vil han fortsette å hjelpe rusavhengige, også utenfor skjermen. Han snakker stadig med sine nye venner, og har kjøpt støvsuger til =Oslo-selger Christer. Svein har kjøpt seg støvsuger selv.

Petter Nyquist er ingen grubler. Han setter ting i verk, og gjør det beste utav det. På fjellturer har han gjort feilvurderinger, og gått tom for mat og drikke.

– Det er mye jeg ikke har lykkes med. Det er lett for folk utenfra å kalle det en fiasko, men jeg ser det positive i ting. Jeg synes for mange mennesker triller for dårlige terningkast på seg selv, avslutter han.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.

De siste 100 årene har nasjonaldagen bydd på fornærmelser, fortielser, slagsmål, husholdnings-is og 100 000 danskepølser. Vi ser tilbake på 17. mai-feiringen i Oslo.

For 100 år siden var det stor strid om alkoholens plass i samfunnet. I 1916 ble brennevin forbudt i Norge, senere hetvin og sterkt øl. Det fantes egne avholdsaviser, men Aftenposten var ikke blant dem. Den 19. mai 1920 skriver avisa:

«17de mai iaar skulde vel efter bogstaven have været den tørreste, vi endda har oplevet her i byen». På det tidspunktet var det ølstreik, og totalforbud mot brennevin og hetvin. Likevel havnet 170 personer i fyllearresten i Kristiania natt til 18. mai.

«Det er adskillige aar siden vi naadde et sligt tal her i byen, der gjettes paa 10. Slig ser altsaa en 17de mai ud i forbudstiden. Det skulde vel ikke være en eller anden feil i forbudssystemet?» spør avisa.

Videre leser vi at politiet konfiskerte tre faner under årets russetog. Hva som sto på fanene, får vi ikke vite. Aftenposten forteller også om trange tider for byens guttemusikkorps. Bare ett korps deltok i barnetoget i 1920. Musikkinstrumenter hadde steget mye i pris under krigsårene, som mange andre varer. Avisa oppfordrer leserne til å sende «bidrag i hvilkensomhelst form» til lærer Tofsen, Kampen skole, Kristiania.

Ti år senere het byen Oslo igjen. Aftenposten skrev at 17. mai 1930 ble feiret på «den verdigste måte» med «veldige menneskemasser på benene».

På neste side kan vi imidlertid lese at det var usedvanlig travelt på legevakten, med 100 ulykkestilfeller. En ung mann hadde fått foten revet tvers over under slagsmål. «Skadene var av meget forskjellig art, og årsakene til dem var i mange tilfelle beruselse», skriver avisa.

I 1939 var arveprins Harald midtpunktet på nasjonaldagen. Toåringen på slottsbalkongen var «hele folkets kjælebarn» og «alle øines mål». Aftenposten skriver at «menneskemassen fulgte oppmerksom alle hans viltre bevegelser på stolen foran Kongen.»

Russetoget gikk også sin gang: «En russ med gassmaske, hakekors, nokså harmløst alt sammen», mente avisa. Året etter ville hakekors neppe blitt beskrevet som harmløst.

Under okkupasjonen ble mange norske aviser stanset. Det gjaldt særlig de som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti. Aftenposten kom ut under hele krigen, men fikk tvangsinnsatt en redaktør fra Nasjonal Samling. Det preget også omtalen av 17. mai. Rettere sagt, mangelen på omtale.

Den 13. mai 1944 får vi vite at 17. mai skal være vanlig virkedag i landet. Når dagen er over, finner vi ikke et pip om feiringen på trykk. Det var da også forbudt å feire nasjonaldagen. To år tidligere var Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident og sjef for en ny nasjonal regjering. Det fant Aftenposten større grunn til å feire. Begivenheten ble beskrevet som «den største dagen i Norges lange saga. Større enn 17. mai 1814».

Etter frigjøringen fikk Aftenposten ny redaktør. Den 18. mai 1945 rant avisa over av flagg, faner og is. Danskehjelpen, som hadde samlet inn penger til Norge under hele krigen, husket oss også da freden kom. 17. mai ble norske barn sponset med 100 000 pølser og 150 000 boller, servert på Tullinløkka.

Femtitallet var kanskje mindre idyllisk enn sitt rykte. Mandag 19. mai 1952 skriver VG om fire anmeldte voldtektssaker i Oslo rundt nasjonaldagen. På Bygdøy ble en ung pike så stygt skadet at hun måtte legges inn på sykehus. På Hauketo ble en pike truet med revolver til å bli med inn i skogen.

15. mai 1963 er den dyre feiringen tema i VG. Slakter Bjercke i Vika tipser om rimelig festmat, som gryteferdig, fersk kylling til 8,25 kroner. «Del den i to og stek den som en kotelett», anbefaler han. En fiskehandler sier: «Både ørret og laks er vel i dyreste laget for de fleste. Reker selger vi masse av til en slik dag.»

Sjøkreps er også populært på nasjonaldagen, men hummer er alt for dyrt: «Bortimot 50 kroner pr. kg er det ingen som vil betale, så den tar vi bare inn på bestilling», sier fiskehandleren. 50 kroner i 1963 tilsvarer 550 kroner i dag. Fellesmeieriet tipser leserne om «vanlige ispakninger», også kjent som husholdningsis. Disse kan kjøpes i kiosker og fruktforretninger på selve dagen, leser vi.

I 1966 skaper et radioprogram stort oppstyr 17. mai. «Og fjellene selv ropte langt hurra!» er tittelen. Programmet lager humor av overdreven nasjonalromantikk. Etterpå får avisene rasende leserbrev. Den 21. mai skriver Eilif Moe i VG:

«I tredve minutter klarte Ustvedt jr. uhindret å radbrekke og latterliggjøre meget av det som en hel nasjon betrakter som aktet og hellig. (…) Det var like opprørende som skuffende å høre Einar Sissener med froskestemme tolke 17. mai-sangene og tradisjonelle festdikt». En annen som fikk mye kritikk var Rolv Wesenlund, som parodierte en 17. mai-tale.

Den 7. juni brukte Stortinget hele ni timer på å debattere programmet. Det ble reist krav om at NRK skulle settes under offentlig kontroll med strenge retningslinjer. Forslaget ble nedstemt. Kringkastingssjefen tok likevel initiativ til nye regler, som denne: «Ingen programpost må settes opp i den hensikt at kringkastingen vil gå imot det kultursyn og det etiske syn som kan sies å være nasjonens felleseie.»

I dag er det lettere å tulle med 17. mai. Over 70 musikkorps deltar i Oslo-toget, og en kilo hummer får du til under 400 kroner. Gratulerer med dagen!

En lengre versjon av denne artikkelen finner du i mainummeret av =Oslo / =Norge.