Erlik samarbeider med barista Richard Prøsch og TV2-kjendis Petter Nyquist om et nytt prosjekt hos =Kaffe mens kaffeen er stengt: Et «talkshow» på Facebook der rusavhengige og ildsjeler er gjester.

Richard Prøsch var blant de første som fikk jobb som barista hos Erliks egen kaffebar i 2017. Han har også solgt gatemagasinet =Oslo. Da kafeen måtte stenge på grunn av korona-tiltakene, begynte han fort å savne kollegaer og kunder.

— Jobben er nettverket mitt. Alle sjansene jeg har i livet springer ut fra det jeg har vært med på her. Jeg savner skikkelig praten med kundene, som kan ta mange retninger. Folk fra andre steder i landet forteller at de kommer til Oslo for å se Slottet og besøke =Kaffe, sier han.

Etter fire dager hjemme, ble Richard lei av å se på TV. Da prøvde han å dra i gang noe han kalte Kaffedate på Facebook, ved å filme seg selv.

— Det ble bare jeg som pratet med meg selv og fikk noen kommentarer. Så snakket jeg med Petter Nyquist, som viste meg hvordan vi kunne ta det videre.

Resultatet ble sendingen Unntakstilstand, som ble vist direkte på Facebook torsdag 2. april. Hensikten var å inspirere folk til å hjelpe hverandre under korona-krisen, med spesielt fokus på rusavhengige og deres pårørende.

Petter og Richard før sending, med god avstand til hverandre og kameramann. 

Umulig å selge

En av gjestene i programmet var =Oslo-selger Janne Andresen, som fortalte hvordan gatemagasinet gradvis måtte stenge dørene. Først ble det laget en «kiosk» i døra til salgslokalet, for å unngå ansamlinger av selgere inne når de skaffet seg blader. De siste dagene før stengingen, syntes Janne det var vanskelig å få solgt noe.

— Plutselig var det umulig å selge blader, og folk kom med ufine kommentarer. Jeg sto rundt hjørnet for kafeen her, og fikk solgt ett blad i løpet av en hel dag, forteller hun.

— Nå sitter jeg og mannen min i selvpålagt karantene, med substitusjonsmedisin fra legen. Takk, lege! Jeg vil oppfordre folk til å være litt smarte, gå til fastlegen og be om medisin, ikke bare tro at de skal få nei. Nå har helsevesenet sagt at de skal være mer lempelige på medisiner til rusavhengige.

Janne sier hun har det fint, bortsett fra at hun bekymrer seg for venner og kjente.

— Den siste tiden har jeg fått tilbud om å kjøpe alt fra ost til datamaskiner. Folk selger alt de eier og har. Jeg er bekymra for mange som blir desperate, og så savner jeg fælt å klemme andre enn mannen min.

Selgere i risikogruppa

Even Skyrud var også gjest i Unntakstilstand. Han er miljøarbeider og skribent i =Oslo, og forklarte hvorfor salget måtte stanses.

— Vi er en høyrisikobusiness. Selgerne har tett kontakt med mange mennesker, og behandler blader og kontanter fram og tilbake. Mange =Oslo-selgere har kols og andre luftveislidelser, nedsatt immunforsvar, nyresykdom og annen sykdom som gjør dem sårbare ved smitte av korona.

Vanligvis er salgslokalet åpent alle dager unntatt juleaften og helligdager. Dette er første gang siden oppstarten for femten år siden at =Oslo har vært nødt til å stenge. I tiden etterpå har Even snakket med flere selgere, både på telefon og utendørs.

— De selgerne jeg snakker med går det stort sett greit for, men kanskje de jeg får tak i er de mest ressurssterke. Jeg går en del rundt og ser etter folk, både som journalist og miljøarbeider. I Brugata treffer jeg mange rusavhengige som ikke selger =Oslo, og som ofte er veldig dårlige. Jeg synes det er mer folk der nå enn det pleier å være.

Sosiale konsekvenser

Gunnar Thingnes jobber i Sykepleie på hjul, som driver oppsøkende virksomhet på gata i Oslo. Formålet er å nå ut til de som ikke klarer å bruke resten av hjelpeapparatet.

— Nå får vi mange telefoner fra folk som vil ha hjelp utenfor sentrum, fortalte han på live-sendingen.

— Jeg er bekymret for de sosiale konsekvensene av korona-tiltakene. Noen har sin eneste sosiale kontakt hos =Oslo og på lavterskelkafeene, som nå er stengt. Kommunen har rigget apparatet sitt slik at akutte helsebehov i stor grad blir dekket, men det skorter litt på det sosiale.

Gunnar synes folk er flinke til å tilpasse seg situasjonen, selv om de har det vanskelig.

— Det er tydelig at folk er opptatt av andre enn seg selv. Det er også fint å se at hjelpeapparatet er kreative. Frelsesarmeen har stengt Fyrlyset der du kunne få mat, men de har åpnet en food truck isteden.

Redde for å hoste

=Kaffes barista Michelle Muren er for tiden i rusbehandling. På Unntakstilstand fortalte hun hvordan institusjonen påvirkes av krisen.

— Jeg er veldig glad for at jeg ikke har blitt skrevet ut fra behandlingen. Jeg hører om pasienter som blir sendt rett tilbake til gata. Hos oss får vi ikke lenger være på kjøkkenet og lage mat.

— Viser vi tegn på sykdom, må vi i karantene på rommet. Folk tør ikke å nyse eller hoste, da løper de inn på toalettet så ingen kan høre det. Jeg er også redd for å bli sittende på fire kvadratmeter på rommet mitt i to uker.

Richard Prøsch har et budskap til arbeidsgivere etter at korona-krisen er over:

— Jeg ønsker meg flere arbeidsplasser som er lagt opp slik at rusavhengige kan hente medisiner og være åpne om at de er pasienter i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Det tror jeg vil gi veldig dedikerte arbeidstakere, slik vi har her på kafeen. Det er en vinn-vinn situasjon: folk får en ny sjanse, og arbeidsplassen får et godt rykte.

Trenger publikums hjelp

Petter Nyquist ledet sendingen fra =Kaffe, og var strålende fornøyd med responsen fra seerne etterpå.

— Vi har fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra hele landet. Vi vil gjennomføre dette flere ganger, og da er vi avhengig av publikums hjelp. Kom med tanker, ideer og historier vi kan ta tak i og formidle videre. Er det noen vi kan skape lyspunkter i hverdagen for, som sliter med rusutfordringer?

Har du ideer, kan du bruke kommentarfeltet hos Petter Uteligger på Facebook. Gikk du glipp av programmet, kan du se første episode her så lenge den ligger ute (spol ca. 12 minutter fram for å komme til starten av sendingen).

Slik kan du støtte =Oslo og =Kaffe nå:

=Kaffe har en nettbutikk, der bestillinger gir jobb til de som pakker varene, også mens kafeen er stengt.

=Kaffe har i tillegg en innsamling på bidra.no

=Oslo har kampanjen «Gi selgerne en ny start».

Isak pakker varer til bestillinger fra erlikkaffe.no

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Lørdag 4.4, Skippergata. 21 dager etter stengning av salgslokalet.

– Jeg måtte flire da vi fikk to pærer og tre epler utdelt i døra på 24Sju, i sted. Ingen av oss har jo tenner i kjeften, lenger.

Anita ler godt av historien. Jeg møter henne og Pål, samboeren hennes, i skyggen av Petter Stordalens forgyllede nye hotellkompleks «The Hub» i den lille nyoppussa stubben av Skippergata som skal matche herligheten over oss. Med hundrevis av tomme hotellrom i ryggen, har vi satt oss i den isnende vinden, så jeg kan få en statusrapport fra de to =Oslo-selgerne. Anita fører ordet, noe hun alltid har vært god til.

– Jeg trodde NAV skulle betale AAP før påske. Skulle egentlig hatt dem andre påskedag. Vi kommer til å slite, som så mange andre i påsken. Vi klarte oss en uke fordi Pål fikk låne penger av faren sin, neste uke fordi NAV sosial stilte opp, og utbetalte tidligere enn de skulle. Nå måtte jeg spørre sønnen min om å få låne 400 kroner. Jeg skammer meg over at det har gått så langt. Det er de pengene vi skal klare oss med hele påsken. 400 kroner.

Blakke folk, brutale forhold

Det sitter langt inne for Anita å spørre sønnen, som hun var alenemor for i 15 år, om hjelp, selv om han er voksen i dag. Anita ble rusfri i 1999. Da var hun 24 år, og hadde sosialfaglig utdannelse. I 2008 var hun fortsatt rusfri. Det året ble hun prosjektleder for et utdanningsprosjekt rettet mot kvinner utsatt for menneskehandel i regi av Justisdepartementet.

Kontoret de jobbet ut fra, lå i Brugata, og Anita var fast kunde på kjøpesenteret Gunerius, tvers over gata fra jobben. Hun forteller at hun likte å shoppe og kikke i butikkene der, og også på Oslo City og Byporten, som begge ligger rett i nærheten av der vi sitter. I dag er forholdet til Brugata et annet:

– Miljøet blir verre og verre. Vi ser rusavhengige rane andre rusavhengige. Spesielt går de etter de svakeste, de som har fysiske handicap. Vi har vært vitne til stygge episoder. Folk har kortere lunte, er mer aggressive. Vi opplevde at en annen =Oslo-selger vi kjenner ble slått ned bakfra, rett foran oss i Karl Johan, bare for å ha slengt litt med leppa tilbake mot en fyr inne på Deli De Luca.

Pål nikker, og bekrefter det Anita sier. Men han forsikrer meg om at det fortsatt er internt i miljøet ting hardner til:

– Hvilke muligheter har folk for å skaffe penger nå? Det er å tigge, prostituere seg eller rane andre. Fortsatt raner vi hverandre. Ikke gamle damer. Butikktyveri er også populært. Du får en tredjedel av prisen varene egentlig koster, når du selger byttet på gata. Da gidder du ikke stjele noe som koster hundre kroner.

– Det mest populære er å stjele øl. En sekspakning pils får du 150 kroner for. Det har alltid vært ran, stjeling og vold i det åpne rusmiljøet, men ikke på denne måten. Det har vært ille på grunn av hasjmangelen, som har vart siden januar. Etter at alt begynte å stenge, har det blitt enda verre.

Nåleskrekk

Anita har selv fått føle volden på kroppen. Hun viser meg det venstre øret sitt, som bærer preg av medfart. Hun forteller om hva som skjedde et par uker før, da de sto i kø for matutdeling på Evangeliesenteret:

– Der, rett ved køen, står det en fyr og banker dama si, uten at noen tør å løfte en finger. Jeg drar henne bort fra ham, og stiller meg foran henne, så han må gå gjennom meg for å få tak i henne. Da tar han løpefart, og slår meg med neven på siden av hodet, så jeg letter fra bakken. Slaget var nære på å rive av øret mitt. Jeg ble henta av ambulansen. På legevakta ville de sy, men de fikk bare lov til å stripse det. Jeg hater nåler og sprøyter, noe som jo er merkelig, med tanke på karrieren som sprøytenarkoman.

Anita ler litt av det hele nå, men det er lett å merke at hendelsen sitter i kroppen fortsatt. For syv år siden opplevde hun et annet traume, som skulle snu livet hennes på hodet. En av ungdommene hun jobbet med på kontoret i Brugata fikk en psykose, og ble truende og utagerende mot de ansatte.

Det bidro til at Anita ikke klarte å stå i jobben lenger. Hun fikk i stedet ansettelse på et ruskollektiv for ungdom, og det var i denne perioden, nærmere bestemt i desember 2015, at Anita sprakk, og begynte å ruse seg igjen. Da hadde hun vært rusfri i 16 og et halvt år.

– Vi er heldige nå, heldigere enn mange andre. Vi har både telefon og tilgang på internett hjemme. De som ikke har det, blir lett dønn isolert. Da er det fristende å oppsøke andre, her nede i byen. Det har kommet veldig mange nye fjes på gata. Jeg tror en del folk også kommer fra andre steder i landet, i håp om at tilstanden og tilgangen på stoff er bedre her. Og det er den jo.

Ingen enkle utveier

Anita og Pål har akkurat flyttet inn i en ny kommunal bolig på Grefsen. De er fornøyde med utsikten, og det meste av det andre i leiligheten, men var ikke forberedt på at det manglet kjøleskap og fryser:

– Noe av det verste med korona-krisen, er at flere mattilbud for folk i gatemiljøet har måttet stenge. Hvis du er dårlig og trenger en friskmelding med heroin, så velger du ikke å bruke pengene på mat, da går du heller sulten. Jeg kjøper mat fortsatt, men bare ting på tilbud eller aller billigste sort. Skulle gjerne ha handla inn stort nå før påske, men det blir vanskelig uten kjøl eller frys. Det er litt fortvila.

Jørgen, en bekjent av de to fra miljøet, kommer bort til oss. Han forteller at han gjerne skulle vært inne til behandling i rusomsorgen nå, Dagen før gikk det ut beskjed fra velferdsetaten om at det var påvist smitte i Oslos åpne rusmiljø, og han er bekymra:

– Det er umulig å få lagt seg inn noe sted nå. Det beste for meg, ville vært å være innlagt på avrusning eller behandling, og fått medisiner. Men i stedet skrives folk ut før tida, her i Oslo. Det er bedre å gå og rane noen med kniv, og satse på å bli tatt, så får du i hvert fall et trygt sted å være.

Anita er uenig i den siste påstanden:

– Du blir ikke fengsla. Folk slipper, eller blir sluppet ut for tidlig der også. Alle sliter med bemanning nå, og i tillegg er det påskeferie.

Men de deler bekymringen for hva spredning av Covid-19 i miljøet kan føre med seg. Jørgen forklarer hvorfor dette scenarioet er skremmende:

– Det er mange av oss med rusbakgrunn som har andre alvorlige helseplager, noe som gjør at vi er ekstra sårbare. Det er nedsatt immunforsvar, nyre. Og leversykdom, mange med Kols og andre luftveisinfeksjoner. Ved siden av de eldste, må vi være en av de største risikogruppene.

Ikke velkommen lenger

Anita forteller at hun er slankeoperert, og at magesekken hennes fortsatt er på størrelse med en valnøtt, seks år etter operasjonen. Omtrent samtidig som hun ble operert, sprakk hun og begynte og ruse seg igjen, og et halvt år etterpå kom hun for første gang kom i kontakt med rusmiljøet i Oslo. Hun fikk en kjæreste i miljøet, og følte på kroppen hva det vil si å bli sett på som et problem for resten av samfunnet:

– Hvis jeg ble stående for lenge i en butikk, kom vekterne bort og lurte på hva jeg gjorde der. Jeg og han jeg var sammen med ble tatt med inn på kontoret, hvor de gikk gjennom lommene og veskene våre, på jakt etter tjuvgods. Hvis jeg gikk gjennom Gunerius, Oslo City eller Byporten mer enn en gang i løpet av en dag, kom vekterne for å høre hva jeg hadde der å gjøre.

– Det første halve året gikk jeg bare rundt i sjokk over å bli behandla på en så nedverdigende måte. Jeg var nederst, en kasteløs i Norge. Tenk deg å plutselig ikke få lov til å kikke i butikkene du alltid hadde handla i, uten at en vekter dukker opp.

Anita og Pål skjønner ser at jeg er forfryst, og vi blir enige om å heller finne et sted å treffes inne neste gang. De lover å snakke med folk, og fortelle om hvordan situasjonen for dem som tilbringer mer tid i gatene enn oss andre utvikler seg. De to og jeg er de eneste menneskene i den brede gågata, da vi sier på gjensyn, og ta vare. Når de forsvinner i retning Gunerius og Brugata er det ikke en lyd der i skyggen fra gullhotellet.

Prindsen mottakssenter i Oslo holder åpent for personer med rusproblemer, selv om noen tilbud er endret som følge av korona-krisen. Bidrag til kampanjen «Gi Erlik-selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

På Prindsen er det meste som normalt, forteller institusjonsleder Marta Bjørke. Så langt melder ikke brukerne om doptørke, men de uttrykker bekymring for at det skal skje. På akuttovernattingen er det stabil pågang, med litt variasjon fra dag til dag. Som regel er det ledige plasser.

Velferdsetaten i Oslo er opptatt av å skjerme akuttapparatet for endringer. Personer med rusproblemer får samme overnattingstilbud som vanlig, bortsett fra tre plasser på Fagerborg, som drives av Frelsesarmeen. Men der er det brann og oppussing som har forårsaket færre plasser, ikke korona.

Utfordrende å holde avstand

Noe som ikke fungerer som normalt, er Brukerrommet ved Prindsen, der rusmidler kan inntas i trygge omgivelser med helsepersonell. Rommet er stengt på grunn av smittervernhensyn, og Marta Bjørke forklarer hvorfor:

— Det er utfordrende å skulle holde to meters avstand i lokalene. Siden mange med rusproblemer også har andre helseproblemer og risikerer alvorlige forløp av Covid-19, kan vi ikke ta sjanser med smittespredning.

Selv om Brukerrommet er stengt, er smittevernsluka fortsatt åpen.

— Der deler vi ut fullt brukerutstyr, og smittevernsarbeidet er ikke kun i luka nå. Prindsen har overdoseberedskap rundt huset. Vi har vært ekstra oppmerksomme på injeksjonspraksis rundt senteret vårt, på grunn av bekymring for ansamlinger. I tillegg leveres det nå ut fullt brukerutstyr til alle gjennom andre aktører.

— Vi deler ut nalokson nesespray (motgift ved overdoser), og Velferdsetaten har økt kapasiteten for lavterskel substitusjonsbehandling gjennom LASSO (Legemiddelassistert skadereduserende substitusjonsbehandling i Oslo). Der opplever vi økt pågang på telefon fra flere som vil starte opp, men langt fra alle følger opp.

— Velferdsetaten har også engasjert trivselsvakter, som har base på huset og er ute i miljøet. Vi samarbeider tett og veileder dem i tråd med den sosialfaglige praksisen her hos oss, forteller Bjørke.

Tester for koronasmitte

Kompetansen til helsepersonellet fra Brukerrommet og mottakssenteret brukes til et ambulant helseteam som tester for koronasmitte, deler ut medisin og utfører helsesjekk. I tillegg er tolv helsearbeidere satt inn på en isolasjonspost, som er opprettet for å ta imot personer med rusproblemer.

— Vi vet at mange i det åpne rusmiljøet ikke følger anbefalingene om smittevern. Derfor har Velferdsetaten sammen med brukerorganisasjoner laget målrettet infomateriell, som Uteseksjonen og andre i miljøet deler ut. I tillegg gjør Velferdsetaten fortløpende vurderinger og tilpasninger av tilbudet, ut fra hvordan epidemien utvikler seg.

— Er de som kommer til Prindsen under korona-krisen i dårligere form enn vanlig? 

— Generelt er forholdene overraskende normale, også når det gjelder hvem som kommer og formen deres.  Vi tilbyr alle som kommer til akuttovernattingen varmmat, avslutter Bjørke.

Her kan du se åpningstider for lavterskeltiltak i Oslo sentrum i påsken.

Hepatittbussen har fått nytt navn: Covid19 buss. Nå reiser den rundt for å informere om korona, dele ut brukerutstyr og hjelpe folk inn i medisinsk behandling. Bidrag til kampanjen «Gi Erlik-selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

ProLAR Nett er det nasjonale forbundet for pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Før påske fikk de midler fra Stiftelsen DAM til informasjonsarbeid og skadereduserende tiltak under korona-epidemien.

— Vi er kjempeglade for at vi kan hive oss rundt og trå til der det trengs. Nå har vi fått nye klistremerker på bussen vår. Det ble kanskje litt mye skrift, det var mye fra før også, forteller Eivin Dahl.

Han er med på bussen, som startet turen i Stavanger og Sandnes.

— Vi deler ut en brosjyre vi har laget om Covid-19, og snakker med folk om hva de har behov for. Noen vil ha mat, og noen trenger hjelp til å komme inn i LAR. I dag spurte folk etter mat og brukerutstyr.

Må møtes utenfor bussen

Dagen har Eivin tilbrakt utenfor Bedriftshotellet i Sandnes, som til tross for det fjonge navnet er et hospits.

— Nå som det er surt og kaldt ute ville vi vanligvis tatt folk inn i bussen, men det kan vi dessverre ikke i denne situasjonen. Jeg synes det er fort gjort å glemme avstandsreglene, men mange brukere er veldig opptatt av dem. Noen har litt helseangst, og bekymrer seg også for andre enn seg selv.

Han forteller at alle i distriktet har krav på tak over hodet. I Sandnes blir hjemløse tilbudt et rom på Bedriftshotellet.

— Noen velger å ikke ta imot tilbudet, siden de får trekk i trygda hvis de har uføretrygd. Da velger de heller å bo på sofaer rundt omkring. Etter at de fleste kom inn i LAR, har opiatavhengighet gått veldig ned her i området. Det er mye amfetamin og blandingsmisbruk, og mindre heroin enn i Oslo og Bergen.

Ny medisin

Eivin har foreløpig ikke hørt om korona-smitte i det lokale rusmiljøet.

— Det har vært noe mistanke, som har blitt avkreftet. Vi er redde for hva som skjer når smitten kommer. Mange av våre brukere er i risikogruppa, med kols og underliggende sykdommer. I LAR er det slik at folk skal komme minst mulig og hente medisin nå. I Stavanger får alle tilbud om hjemkjøring av medisin, én eller to ganger i uka. Det har også blitt en raskere vei inn i LAR for de som trenger det.

Mange går nå over på den nye medisinen Budival, forteller Eivin. Da får de deoptsprøyter med buprenorfin, enten en gang i uka eller en gang i måneden.

— De som føler at LAR er litt fengsel kan få mer frihet tilbake med denne ordningen. Den gjør det lettere å bygge nettverk, ha en jobb og reise på ferie. Akkurat nå om dagen er det ikke så mye frihet, da.

Nei til munnbind

Bussen samarbeider med Helsedirektoratet og kommuneoverlegene, for å sikre at korona-reglene overholdes.

— Vi må ivareta både vår egen sikkerhet og brukernes. Det var snakk om at vi skulle dele ut munnbind, men det sa Helsedirektoratet nei til på grunn av faren for feil bruk. Vet du ikke hvordan du skal bruke det, kan det bli en smittekilde.

Eivin Dahl har med seg vernepleier Maren Egeland på bussen. De vil gjerne reise til Haugesund, Bergen og andre byer, men i dagens situasjon må de være forsiktige med å krysse grenser mellom kommuner og fylker.

— Vi snakker med kommuneoverlegene, så alle er enige om at vi kan komme til ulike områder. Til Oslo skal vi ikke nå, siden det er episenteret for smitte, forteller de.

Til glede for Oslo har Foreningen for human narkotikapolitikk også fått korona-penger fra Stiftelsen DAM, til oppsøkende virksomhet mot Oslos rusmiljøer.

Får med seg mat

I Sandnes samarbeider Covid19 buss med Evangeliesenterets lokale kontaktsenter, Knirken. Det er oppkalt etter knirkingen i kinoen som holdt til i bygget før.

— De deler ut mat mens vi står her. Slik får vi også kontakt med brukere som pleier å oppsøke Evangeliesenteret. Jeg trodde først Knirken var kallenavnet på en litt sliten person, ler Eivin.

Merethe Aanestad fra Knirken står for utdelingen av mat. Hun synes det er en fryd å lage middag til de som virkelig trenger det, og mange er takknemlige. De fleste hun møter kjenner på frykt og ensomhet nå.

— Alt av sosiale tilbud er stengt. Nå får brukerne med seg mat de må varme opp hjemme. Vanligvis tror jeg de oppsøker oss like mye for det sosiale som for maten. I denne tiden er noen veldig forsiktige, og går ikke ut i det hele tatt. For de som sliter med angst, kan det nok bli en utfordring å komme seg ut igjen når unntakstilstanden er over. Nå legger vi til rette for at de fleste skal få mat hjem på døra, forteller hun.

Ønsker LAR-buss

Ronny Bjørnestad er leder i proLAR Nett. Han håper det blir mulig for bussen å besøke både Agder, Telemark og Østfold før korona-prosjektets planlagte sluttdato 31. juli.

— Vi vil kontakte flere kommuner og kommuneleger, for å få til avtaler og sikre besøkene. I Haugesund og Karmøy er det ganske krise med brukerutstyr. Mange steder har større behov enn Sandnes og Stavanger, men det var der bussen sto parkert etter det forrige prosjektet vårt. Derfor starter den der, forteller han.

I denne situasjonen ser Bjørnestad et stort behov for medisiner, og de må være tilpasset den enkelte brukeren.

— Folk blir frustrerte når det er vanskeligere å oppdrive stoff og mye kaos i miljøet. Denne perioden er en god mulighet for å legge sprøyta på hylla, men da må brukerne få medisiner og henteordninger som er egnet nok. Jeg synes LAR burde hatt en sånn buss som vi har, og drevet med oppsøkende substitusjonsbehandling. Den kunne hatt åpent hver dag i de store byene.

— Nå er det mange ulike løsninger rundt i landet. I Kristiansand har hjemmesykepleien med seg metadon. I Stavanger kjører LAR selv hjem til folk, og noen steder må man hente medisin på apotek. Metadonbussen, det hadde vært helt perfekt!

Her kan du lese vår tidligere reportasje om Hepatittbussen.

Jeg er ikke bare redd for at isolasjonen skaper flere alkoholikere, men at brukerne av lettere narkotiske stoffer vil gå over til tyngre misbruk, skriver Trond Henriksen. 

Stengte grenser i Europa medfører at smuglerne har dårligere tider enn på lenge. Dette oppleves nok som en positiv samfunnseffekt av de fleste, bortsett fra dem som er avhengig av det. Nå må disse menneskene betale helt andre summer for å tilfredsstille sitt behov, eller de bytter ut rusmidlet med annet som er tilgjengelig, da gjerne til noe sterkere.

Det er liten sjanse for at tollerne nå får oppleve varebiler med avstivet fjæringer, falske norske skilter og stappfulle av alkohol. Risikoen for å bli tatt er så stor at fortjenesten ikke er interessant. I disse tider er ikke rusmidler som krever store kvantum aktuelt for smuglerne, selv cannabis krever sin plass hvis det skal være økonomisk forsvarlig.

Sjansen er mye større for at smuglerne nå bytter ut rusmidler som gir liten straff med stoffer som krever mindre plass, men har en mye høyere strafferamme. Det er i hovedsak snakk om heroin, kokain og amfetamin.

Jeg opplever i min jobb som miljøarbeider og som tidligere narkoman at det er en vanskelig tid for mange. Et nedstengt samfunn skaper nye utfordringer som man kanskje ikke tenker så mye over i dag, men som vil få konsekvenser i fremtiden.

Rusavhengighet stopper ikke med stengte grenser, avstander og håndhygiene. Jeg er ikke bare redd for at isolasjonen skaper flere alkoholikere, men at brukerne av lettere narkotiske stoffer vil gå over til tyngre misbruk.

Det er mange som i dag stresser etter narkotika. Det har vært perioder med tørke tidligere også, men ikke i nærheten av hva som oppleves i dag. Prisen på cannabis, som stort sett har holdt seg på samme pris de siste 30 årene, har både doblet, tredoblet og i noen tilfeller har jeg hørt om priser på 500 kroner for et gram. Dette varierer rundt om i Norge, men på Østlandet er det virkelig tørke.

Jeg frykter spesielt at unge mennesker vil prøve andre stoffer og eksperimenterer i mangel på cannabis. Da snakker jeg ikke bare om økt bruk av alkohol, som for øvrig er et rusmiddel med store konsekvenser, men om kjemikalier som kan settes sammen på kjøkkenbenken.

GHB er ett av stoffene som er i full anmarsj i disse tider. Det er en utfordring i forhold til overdoseproblematikk, for her hjelper ikke de tiltakene man bruker mot heroin og andre stoffer. Det finnes ingen motgift mot GHB.

At rusmisbrukere stiller bakerst i køen, er intet nytt. Mennesker på gata blir sjelden prioritert om de har plager og er dårlige. Selv om jeg har et restriktivt syn på langvarig bruk substitusjonsmedisiner, så ønsker jeg en lavere terskel for å få utdelt metadon og subutex i dag.

Det handler om at disse menneskene er veldig sårbare og syke. Med nedsatt immunforsvar og samtidig som de må stresse rundt etter heroin, er de mer mottakelig for virus og større sjanse for å smitte andre. Her burde politikerne se hva som er til det beste for enkeltindividet og samfunnet.

For meg blir det litt passivt når Helsedirektoratet oppfordrer landets kommuner til å ha ordninger som gjør brukerutstyr for injeksjon gratis og enkelt tilgjengelig for alle injiserende stoffmisbrukere. Hva skal man med sprøyter hvis det ikke finnes rusmiddel å bruke? Dessuten er pålegget om tilgjengelighet av brukerutstyr noe som fantes før koronaepidemien.

Etter at Norge stengte ned 12. mars har Vinmonopolet opplevd en økning på 29 prosent. Selvsagt er grensehandelen en årsak, men situasjonen vi befinner oss i har også litt skyld i det.

Når mange hundre tusen mennesker mister jobben vil frykten og fortvilelsen skape mange nye alkoholikere. Derfor blir det litt dobbeltmoral når tilgjengeligheten til et rusmiddel som koster samfunnet milliarder av kroner hvert år ikke en gang diskuteres?

Trond Henriksen har gitt ut boka «Ingen murer er for høye» om sitt eget liv. Denne teksten ble først publisert på hans Facebook-profil. 

Før korona-krisen vant =Oslo-selger Rune Saupstad sin første fotokonkurranse. Etterpå har han hatt to tusen bilder fra tomme gater. Bidrag til kampanjen «Gi Erlik-selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

I februar ble Rune Saupstad tildelt heder og ære i gruppa «Fotografene på Facebook». Her er det hard kamp om å ta ukas bilde, og Rune vant med et motiv av bygninger i Bjørvika.

— Å få «likes» kan ikke måle seg med å få bildet sitt vurdert som det beste. Det var et bilde jeg hadde jobba mye med. Jeg tok om lag sytti bilder av motivet på forskjellige dager, forteller han.

Etter at han ble arbeidsledig i mars, har han brukt enda mer tid på å ta bilder, redigere og sortere.

— Det har vært en givende tid, jeg har ikke kjedet meg. Tvert imot har jeg gledet meg over hva jeg får til. Nå vet jeg snart hva alle de forskjellige husene i Barcode heter.

=Oslo-selgeren vokste opp i Mo i Rana, og har vært hobbyfotograf siden han var tolv år. Da fikk han låne kameraet til naboen, som var sjømann. Et par år senere kjøpte han sitt første kamera, en Pentax P30.

— Jeg tar mest bilder av bygninger og natur. Når jeg blir skikkelig god, skal jeg begynne med mennesker.

Vil profilere seg

Vanligvis kombinerer han jobben som magasinselger med å fotografere. Det vil han fortsette med når =Oslo åpner for salg igjen 27. april. Rune er mest glad i «blåtimen», perioden hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt.

— Jeg må treffe den rette tida. Det er ikke spennende å fotografere i gråvær midt på dagen, da mister du fotointeressen. Nå vil jeg profilere meg mer som amatørfotograf, og kanskje spesialisere meg på Bjørvika.

— Det nye Munchmuseet er en av favorittene mine. Det har så mange forskjellige sider. Operaen blir jeg heller aldri ferdig med. I Bjørvika ser du at byggene er planlagt i forhold til hverandre. Det gjør det til en spennende bydel i forhold til resten av byen.

Rune foretrekker digitalt kamera fremfor analogt, men han strever litt med etterarbeidet.

— Den store bøygen for meg er redigering. Jeg sitter bare med mobilen og knoter med Snapseed, det enkleste redigeringsprogrammet som fins. Ofte bruker jeg TV-en som skjerm. Jeg har Photoshop Express også, men det klarer jeg ikke å bruke. Det har så ekstremt rare filtre.

— Selv bruker jeg mye dramafilter. Det er greit på arkitektur, særlig i blåtimen. Jeg synes det er forferdelig at du må sitte og jukse til bildene. Fotografering handler ikke lenger om å ta det store blinkskuddet. Jeg skjønner ikke helt at et bilde kan slå så godt an når du ser at det er redigert.

Traff søte damer

Amatørfotografen er godt fornøyd med det nye kameraet sitt, en Canon 6D som han fikk kjøpt med seksti prosent rabatt. Den forrige speilrefleksen han hadde var femten år gammel. I Bjørvika tar han også bilder av båter. Før turistene forsvant, la de godt merke til ham.

— Jeg traff alltid noen søte asiatiske damer som ville jeg skulle fotografere dem. Jeg skjønner ikke hvorfor. Normalt sett springer folk og gjemmer seg for meg, i hvert fall når jeg er skjeggete og jævlig.

Rune vil gjerne delta i konkurranser der han kan vinne fotoutstyr. Han ønsker også å bidra på Kaleidoskop, en årlig utstilling for kunstnere med utfordringer innen rus og psykiatri.

—  Nå driver jeg og sorterer bilder for å få lettere tilgang til de som er bra. Klarer du å skape en egen identitet i bildene, tror jeg det blir salgbart. Det er nok like viktig i fotokunst som i billedkunst generelt. Før var jeg veldig interessert i billedkunst.

Rune er ikke særlig begeistret for svart-hvitt bilder. Farger og moderne arkitektur står høyt i kurs, og etter hvert vil han ta med kameraet til andre deler av landet.

En annen versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo mars 2020.

Psykolog Liese Recke mener det er et stort problem at rusbehandling drives av sterke ideologier. Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik Tørres fikk det verre da han ble utsatt for tolvtrinnstankegangen. Vi snakker også med klinikkleder ved Trasopklinikken, som har integrert tolvtrinn i sin behandling.

Liese Recke gjør aldri noe nummer av at hun var tungt rusavhengig i ungdommen. Hun vil verken kalles eks-narkoman eller rusfri. Tvert imot er hun kritisk til at folk som har slitt med rus blir fanget i denne identiteten.

Liese er utdannet psykolog og har hatt en rekke jobber på rusfeltet i over 20 år, både i Danmark og Norge. Nå er hun lektor ved VID vitenskapelige høyskole, med ansvar for videreutdanning innen rus. Hun er opptatt av hvordan ulike syn på avhengighet preger rusbehandling, og ikke minst de som behandles.

– Da jeg var ung, var det en helt annen forståelse av det vi i dag kaller rusavhengighet. Det jeg led av, het ungdomsnarkomani. Det ble sett på som noe annet enn tradisjonell morfinisme. Ungdomsnarkomani skulle du vokse deg ut av. Du skulle gjenoppdras, gjensosialiseres og bli voksen. Det var en pedagogisk tilnærming til problemet.

Ingen fortalte den unge Liese Recke at rusavhengighet var en sykdom, at det var kronisk og vanskelig å bli kvitt. En slik forståelse fantes verken i det offentlige rom eller i behandling. Liese var avhengig av opiater, og fikk etter hvert metadon av fastlegen sin, da hun med egne ord ikke kunne gjenoppdras.

Hun bodde i Danmark, der metadon kunne gis av fastleger fram til 1996. Da Liese etter mange år i behandling hos legen sin ville studere, ble det upraktisk å være bundet av metadon. Hun hadde ambisjoner, og ingen hadde fortalt henne at det kunne bli vanskelig for en som henne å ta utdanning. Det er hun glad for.

– Da jeg begynte på universitetet, tenkte jeg bare at rusproblemene var en del av fortiden min. Fra forskning vet vi at de fleste rusavhengige slutter av seg selv, slik jeg gjorde. Ideen om avhengighet som en kronisk sykdom, er historisk ny. Begrepet rusfri vet jeg ikke en gang hva betyr. Noen regner deg som rusfri selv om du drikker alkohol, andre gjør det ikke. Og hvor mange dager må du ha avstått fra rus for å være rusfri?

Liese har aldri planlagt eller ønsket å bli rusfri. Etter at hun sluttet med metadon, kunne hun gjerne ta seg et glass på fest. Hadde hun migrene, kunne hun bruke morfin som smertestillende. Cannabis har hun aldri vært særlig begeistret for, men i yngre dager kunne hun finne på å røyke det av og til.

– Når noen spør når jeg sluttet å ruse meg, svarer jeg: Aldri! Det er ikke fordi jeg pleier å ruse meg. I dag drikker jeg knapt alkohol. Men jeg nekter å være en del av en diskurs hvor du enten er rusavhengig eller rusfri. Fagfolk må sette seg bedre inn i hva det betyr å få en grunnleggende identitet som rusavhengig. Jeg har aldri likt å stå fram og fortelle at før var jeg søplenarkoman, og se hvor jeg er nå!

Når Liese underviser studenter, sier hun at de ikke må forveksle fantastiske «vendepunkthistorier» i media med selvbiografier. Når en helt står fram på TV med sitt nye, rusfrie liv, er det ikke plass til alternative historier eller fortolkninger, selv om den egentlige livshistorien er mye mer komplisert.

– En arketypisk heltehistorie slår veldig an. I virkeligheten kan helter få tilbakefall. Når de har vært i media og blitt hyllet, blir det ekstra vanskelig når livet går dårlig. Da kan veien være kort til en overdose. De skammer seg så forferdelig, fordi de ikke kan leve opp til historien de har fortalt om seg selv. Det har jeg sett mange eksempler på.

På slutten av 1980-tallet ble en ny forståelse av rus etablert i Danmark. Tolvtrinnsprogrammet var kommet til landet, et amerikansk fenomen best kjent fra selvhjelpsgruppene Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA). Liese begynte å lese om det i pressen, og ble nysgjerrig.

– I Danmark hadde vi en sosial entreprenør som skapte mye styr rundt de stakkars narkomane som ikke fikk behandling. Hun kunne gi dem behandling, og tolvtrinnsinstitusjoner fikk statsstøtte. Snart ble en hær av rusfrie narkomane sendt rundt til kommuner og politikere for å fortelle hvordan alle narkomane skulle bli. Politikerne hørte mer på gode historier enn på forskning.

– Hva er galt med omreisende eksnarkomane helter?

– Det er den ensomme, nyliberale helten som kjemper seg gjennom hindringer. Her er det svært lite forståelse for betydningen av kontekst og tilfeldigheter. Budskapet er at det er noe galt med deg hvis du ikke klarer å bli som meg, at livet er helt ditt eget ansvar.

På åttitallet var Liese minst like fascinert av tolvtrinnsbevegelsen som de danske politikerne. Hun leste alt hun kom over om ideologien. Som tidligere rusavhengig fikk hun også mulighet til å gå på møter i det anonyme fellesskapet.

– De første månedene opplevde jeg det som en intens forelskelse. Jeg ble speilet i andre som fortalte om de samme opplevelsene jeg hadde hatt. Jeg ble svært påvirket av den nye forståelsen av avhengighet, som sa at jeg hadde en sykdom og kunne få tilbakefall.

– Selv om jeg ikke hadde hatt rusproblemer på mange år, ble jeg redd for å få det igjen. Jeg fikk angstanfall. Da skjønte jeg hvor potent denne ideologien var. Jeg ble faglig interessert i å forstå hvordan den påvirket folk.

Liese ble etter hvert ansatt ved en tolvtrinnsinstitusjon som psykolog. Den faglige lederen der kom rett fra AA, og var motstander av Lieses taushetsplikt.

– Han likte ikke at pasienter i gruppen hadde samtaler med meg alene. Da snek de seg unna og kunne bli stille i fellesskapet. Han mente at alt fra incest til kriminelle handlinger skulle tas opp i den blandede gruppen. Denne praksisen kræsjet kraftig med etikk og faglighet.

Liese påpeker problemer ved at rusavhengige må betro seg i plenum. Hvem du kommer sammen med i en behandlingsgruppe, er tilfeldig. Overfor disse menneskene skal du stå til regnskap for alt det gale du har gjort. Deltakerne i gruppen kjenner kanskje hverandre fra før. De kan skylde hverandre penger, eller ha hatt en problematisk relasjon.

– En gang opplevde jeg en gruppe der en mannlig deltaker tidligere hadde drept søsteren til en kvinnelig deltaker. De ansatte i rusbehandlingen visste ingenting. I en gruppe gjør du deg sårbar for andres kontroll over deg.

– Slik kontroll kan foregå på avdelingen uten at de ansatte merker det, eller etter utskriving når mange pasienter vender tilbake til et kriminelt miljø. De fleste erfarne ruspasienter er bevisst på dette. Enten unngår de gruppene, eller de deltar med delvis oppdiktete historier som tilfredsstiller behandlerne.

Liese forteller om en amerikansk forsker som var med i gruppebehandling, og deretter intervjuet pasientene enkeltvis. I gruppen hadde de fortalt tåredryppende historier, men mange av historiene viste seg å være oppkonstruert.

– Det er dette som skjer i maktsystemer. Man tilpasser seg så godt man kan, for å få det man trenger. I rusbehandling begynner folk å tilpasse seg mektige fagpersoner. Kloke pasienter lærer fort hvordan man tilfredsstiller behandleren sin og viser at man tilegner seg den aktuelle ideologien. Men det fins ingen sammenheng mellom hvem som regnes som vellykkede pasienter, og hvem som får et bedre liv etter behandling.

Et stort problem med rusbehandling er at den drives av sterke ideologier, sier Liese. Ett sted er det visse verdier som gjelder, et annet sted er det noe annet. Avhengighet forstås på ulike måter, og pasienten må alltid tilpasse seg. Pasienter som ikke sverger til den aktuelle ideologien får høre at de ikke nyttiggjør seg behandlingen.

– Ingen snakker om konsekvensene av ideologisk påvirkning. I tolvtrinnsbehandling lærer du at LAR-medisin, som metadon, er det samme som aktiv rusbruk. Ifølge ideologien ender aktiv rusbruk med fengsel, institusjon og død. Da har du et problem den dagen du trenger LAR-behandling.

– Det fins tolvtrinnsgrupper med et nøytralt syn på LAR-medisin, men det kan fort snu når en mer bokstavtro person kommer inn i gruppen. Går du på medisin, er du en annenrangs deltaker som utelukkes fra viktige roller i fellesskapet. Du er ikke frisk på den rette måten.

LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har sin egen ideologi, forteller Liese. Der får du høre at du må gå på medisin resten av livet, fordi du er kronisk syk. Det har også store konsekvenser.

– Du får kanskje ikke lov å trappe ned på medisinen, på grunn av en idé om hvor vanskelig det er. Mange mener det må tilbys ulike typer behandling, fordi ingen behandling passer til alle. Problemet er ingen kan starte «forfra» etter at ha bli påvirket av sterke ideologier. De fleste prøver ut forskjellige typer behandling. Dermed må de balansere ulike identiteter og ideer mellom ulike behandlingstilbud.

Etter at Liese Recke kom til Norge for åtte år siden, har hun blant annet jobbet på en avrusningsavdeling. Dit kom tolvtrinnsfolk og holdt informasjonsmøte. De fleste pasientene på avdelingen skulle inn i LAR. Liese spurte personalet hva de tenkte om møtevirksomheten, og de var positive.

– Jeg påpekte at LAR-medisiner ikke aksepteres i tolvtrinnssammenheng. Da trodde ikke personalet på meg. Jeg måtte vise dem en instruks fra nettet før lederen skjønte hva det dreide seg om.

Mange tror at Anonyme Narkomane er enkeltstående grupper som drives etter eget gehør, sier Liese. I virkeligheten er de innbakt i omfattende rutiner, ritualer og litteratur som må godkjennes av styret i USA.

– Mange behandlingssteder ansetter tolvtrinnsfolk og presser pasienter til å delta i grupper. Samtidig fins det utallige nettsteder dedikert til folk som har fått det verre av tolvtrinnsgrupper. Både i Danmark og Norge har begreper fra tolvtrinnsideologi sneket seg inn alle steder.

– Selv institusjoner som sier de har en annen forståelse, er preget av den amerikanske tolvtrinnsbevegelsen. Det betyr at folk presses til å endre identitet. Isteden kunne man fokusert på å gi omsorg og tilby alternativer til rus. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker.

I Danmark har tolvtrinnsmodellen vært dominerende i rusbehandling. Der fant forskere så dårlige resultater av døgnbehandling at det førte til massiv nedlegging av institusjoner. I dag har landet bare 400 pasienter i døgnbehandling.

– Forskningen har fokusert for lite på innholdet i behandlingen, og altfor mye på pasientene. Det har skapt en forestilling om at de rusavhengige ikke vil nok, at de er håpløse, eller at de har en kronisk, uhelbredelig sykdom.

– I Norge bruker vi fortsatt masse penger på behandlingssteder som forteller deg at du ikke er bra nok som du er. Du skal bli slik vi sier du skal bli. Mange av pasientene har vært i behandling utallige ganger før. Kan vi ikke bare erkjenne at det fins et behov for omsorg, isteden for all slags merkverdig behandling med tvilsomme resultater?

Omsorgsinstitusjonene i Oslo, som Adamsstuen omsorgssenter, sørger for at det alltid fins noen å prate med, at det ikke foregår vold, at beboerne får sett lege og får hjelp til å disponere penger. Dette synes Liese er noe av det mest fornuftige man kan tilby.

– Det fins en gruppe mennesker som i kortere og lengre perioder ikke fungerer i egen bolig. De trenger omsorg, skjerming og struktur i hverdagen. Likevel legger Oslo kommune ned godt fungerende institusjoner i lavterskel.

Liese Recke vet ikke om noe land som bruker mer ressurser på rusavhengige enn Norge. Det var en viktig grunn til at hun ville jobbe her, og flyttet fra Danmark. Etter hvert syntes hun det ble vanskelig å forholde seg til kunnskapsmangel og feil bruk av ressurser. I dag driver VID den eneste videreutdannigen i Norge som kun er orientert mot rus.

– Andre videreutdanninger som omfatter rus, består mest av temaer innen psykisk helse. De tar ikke hensyn til rus som eget fagfelt. Norge skal ha skryt for at psykologer og leger har en spesialistutdanning innen rus, men dessverre forblir de ofte i sine små faglige nisjer. Rus som fag har elementer fra både medisin, sosiologi, diakoni, kriminologi, juss og psykologi. Det gjør det komplisert å sette seg inn i. De fleste fagfolk er bare opptatt av sitt spesialfelt.

Liese skryter av studentene sine, som jobber på rusfeltet mens de utdanner seg på deltid.

– De fleste er utrolig flinke og har et stort hjerte for rusavhengige. Men de mangler ofte begreper for å skjønne hva de egentlig jobber med, og hvorfor. Dessverre blir de ofte satt til umulige oppgaver. På den ene siden skal de ta urinprøver av pasientene for å avsløre rusbruk. På den andre siden skal de drive med relasjonsdannelse og terapi.

– De er avhengige av pasientenes tillit, men de må vise mistillit. Pasienter som bruker illegale rusmidler er i utgangspunktet kriminalisert. Det gjør det annerledes å jobbe med rus enn bare med psykisk helse. Du får stor makt over folk, og møter mange spesielle dilemmaer.

Ett av Lieses viktigste råd for å hjelpe rusavhengige, er å tilrettelegge for attraktive aktiviteter og relasjoner. Altså noe alle mennesker trenger for å leve godt.

– Det må finnes tilbud om noe du heller vil gjøre enn å ruse deg. Vi ser at mange blir bedre når de får ansvar for dyr, for eksempel. De ofrer destruktivt tidsfordriv av hensyn til dyrene. Det er noe vi kunne prioritert mye mer, isteden for å bruke pengene på flere kontrolltiltak i behandling.

Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik Tørres var rusavhengig i mange år. Han har vært både i tolvtrinnsbehandling og annen behandling, gått på LAR-medisiner og bodd på omsorgsinstitusjon. Første gang han kom inn i en tolvtrinnsgruppe i Oslo, ble han overøst med klemmer og oppmerksomhet.

– Det fylte et sosialt tomrom, ga en slags tilhørighet, og jeg satte pris på å bli inkludert. Da jeg etter hvert kom i gang med programmet, begynte det ganske raskt å skurre for meg. Jeg måtte blant annet akseptere at jeg var «maktesløs» og at jeg hadde en rekke karakterfeil som styrte meg. Som rusavhengig er man ferdig definert av tolvtrinnsideologien, på en måte jeg mener er veldig uheldig og lite hensiktsmessig.

Jan-Erik følte at han måtte grave seg ned i alt som var feil ved ham.

– Var jeg ikke enig i at sånn og slik skyldtes karakterfeil, var jeg enten uærlig, uvillig eller i benektelse. Skyld og skam over de såkalte karakterfeilene er på mange måter drivkraften i programmet. Jeg ønsket meg et større fokus på de gode egenskapene våre.

– Det er noe å bygge videre på, i stedet for å sykeliggjøre normale menneskelige reaksjoner og handlingsmønstre. Jeg vil understreke at det ikke er menneskene i NA som sådan jeg er kritisk til. Jeg har fortsatt gode venner der. Men jeg er sterkt kritisk til ideologien, de oppleste og vedtatte «sannhetene» man er nødt til å akseptere.

Jan-Erik har vært innlagt på tolvtrinnsinstitusjon to ganger, og ved en annen institusjon som var sterkt preget av ideologien. Om sistnevnte forteller han:

– De hadde møter på huset hver mandag som i praksis var NA-møter, selv om de kalte det noe annet. I tillegg oppfordret de folk til å gå på eksterne NA-møter to ganger i uka. Institusjonen tillot ikke bruk av andre medisiner enn C-preparater. Jeg var den første der som fikk lov å gå på ADHD-medisin. Da ble det ramaskrik, noe som førte til at jeg droppet ut av ettervernet. Jeg fikk høre at jeg trigget de andre når jeg gikk på medisin.

Det varierer hvilke reseptbelagte medisiner som er tillatt ved ulike institusjoner for rusbehandling. Noen tillater bare C-preparater. Dette kan være antidepressiva og antipsykotika som ikke gir rus. A og B-preparater regnes da som uønskede rusmidler, selv om de er utskrevet av lege. Andre institusjoner tillater LAR-medisiner, som metadon og Subutex, og ADHD-medisiner som Ritalin og Concerta. Dette er A-preparater, det vil si sterkt vanedannende stoffer.

For ti år siden var Jan-Erik inne i en god periode. Han hadde byttet ut heroin med LAR-medisinen Subutex, og følte seg klar for et nytt liv. Det han savnet, var sosialt fellesskap. Dermed ble han med på en sommerleir i regi av Anonyme Narkomane, hvor han hadde flere bekjente.

– Da jeg fortalte på leiren at jeg gikk på Subutex, var jeg ikke «innafor» lenger. Jeg fikk høre at jeg fortsatt var i sykdommens klør. Da kunne jeg heller ikke vite hva som var best for meg. Presset for å gå av medisinen var så stort at jeg prøvde å gå av mens jeg var på leiren, for å vise at jeg var «villig». Da ble jeg selvsagt så dårlig at jeg bare måtte begynne igjen.

På slutten av sommerleiren var det et stort sceneshow som feiret rusfri tid for de ulike deltakerne. Til eggende musikk spurte de helt til slutt fra scenen om det var noen som hadde brukt rusmidler i dag, men som ønsket å bli rusfri.

Etter avtale med veilederen sin i NA, en såkalt sponsor, måtte Jan-Erik opp på scenen og ta imot en hvit brikke. Den symboliserte at han hadde brukt rusmidler samme dag, men at han var villig til å slutte. Det han hadde brukt, var fremdeles bare Subutex. Han klarte seg fint på det og var uenig i at han hadde ruset seg. Likevel ville han slutte med Subutex før han skulle bli med på et NA-konvent senere på høsten.

På NA Norges nettsider leser vi at «Konvent holdes av medlemmer i Anonyme Narkomane (NA) for å føre våre medlemmer sammen i feiringen av tilfriskning og bringe budskapet videre. Konventet skal ha en åndelig atmosfære av tilfriskning og virke tiltrekkende på rusavhengige som søker vårt fellesskap.»

Jan-Erik visste egentlig at det var altfor kort tid for nedtrapping. Det var ikke medisinsk forsvarlig, men han ville vise at han kunne gjøre det.

– Jeg klarte å gå av Subutex, men det førte til at jeg begynte med heroin igjen. Det var ikke riktig tidspunkt for meg å slutte med medisin. Mange som går på ulike medisiner får høre i NA at de ikke er i tilfriskning og ikke møter livet på livets premisser. Det er ikke så viktig med livskvalitet, det er antall rusfrie dager som teller.

– For denne typen medisiner likestilles rusfrie dager med medisinfrie dager. Ikke sjelden skjuler NA-medlemmer at de bruker medisiner, av frykt for reaksjonene. Folk som opereres på sykehus og får morfin som smertestillende, må ofte begynne å telle rusfrie dager på nytt. Jeg har opplevd at folk har mistet alle vervene sine i NA etter å ha drukket én øl, selv om de ikke rørte et rusmiddel i flere år før det.

Det fins ingen støtte i forskning for at du aldri kan ta deg en øl uten å få tilbakefall hvis du en gang har vært rusavhengig. Likevel har det festet seg som en sannhet, langt utenfor tolvtrinnsgruppene.

– Ifølge 12-trinnsprogrammet har man en kronisk og dødelig sykdom, som krever at man fortsetter å gå på møter og være totalavholds for å holde seg frisk. Slutter du å gå på møter, tar deg en øl og ellers klarer deg bra, får du høre at du antagelig aldri har hatt sykdommen rusavhengighet.

– Slutter du å gå på møter av andre årsaker, kommer det som en overraskelse på NA-medlemmer at det faktisk går bra med deg. De lærer at det ikke er mulig å klare seg uten programmet. Ideologien faller sammen hvis de innrømmer at en som meg for eksempel kan drikke alkohol kontrollert, uten at livet faller i grus. Det skal sies at tidligere gikk det galt hvis jeg drakk. Da fungerte alkohol bare som startgass for mer rus.

Etter en del år som avholdende, begynte Jan-Erik forsiktig å drikke. Da var det ikke noe problem lenger, fordi livssituasjonen var annerledes.

– Jeg kjenner veldig mange tidligere rusavhengige som drikker alkohol uten problemer. Noen røyker hasj en gang i blant uten at det sklir ut, og noen tar til og med heroin en sjelden gang. De passer ikke inn i historien som ofte fortelles om rusavhengige i media.

– Langt på vei mener jeg at 12-trinnsideologien skaper den virkeligheten de advarer mot. På hvert møte gjentas det at «én er for mye, og selv ikke tusen vil være nok». Altså, tar du den første dosen av et rusmiddel, vil du ikke klare å stoppe. Da skaper man til slutt en selvoppfyllende profeti.

Det som fikk livet til å snu for Jan-Erik, var god oppfølging uten ideologisk press. Han roser AFX, avdeling for rusbehandling ved Gaustad. Der hadde han en psykolog som han fikk mer nytte av enn noen annen behandling han har fått. I LAR-behandling reagerte han på at medisineringen ble kalt et livslangt behandlingsløp.

– Vil du trappe ned på medisiner, må du nesten slåss for det. Uten å gå inn på diskusjonen rundt LAR, synes jeg det er veldig problematisk. Jeg føler meg ikke kronisk syk. Jeg har gått av medisiner i mitt eget tempo, når jeg følte at jeg var klar. Det er en periode hvor man trenger det, og det varierer fra person til person hvor lenge det er.

Fram til 2014 var Jan-Erik Tørres =Oslo-selger. På den tiden var det litt tilfeldig hvilken vei det gikk med ham. Siden 2016 har det bare gått oppover.

– Jeg vil takke Blindernveien Rehabiliteringssenter, et botilbud som Oslo kommune nå har lagt ned. Der det var rom for å feile uten å bli utestengt. Der jobbet det folk jeg ble trygg på, som kunne bli med meg å sette rammer. Etter hvert ble livet mer oversiktlig, og jeg fikk et nytt fokus. Jeg flyttet i egen leilighet, begynte å trene og jobbe.

I USA foregår 90 prosent av all rusbehandling etter tolvtrinnsmodellen. I Norge er det ikke så mange institusjoner som offisielt opererer etter modellen, men ideologien har spredt seg også til offentlig rusbehandling.

– Når pårørende får høre at de skal kutte all kontakt med en nær slektning, fordi den rusavhengige skal nå bunnen, er det tolvtrinnstankegang. Tankegangen preger mye av norsk rusbehandling og ruspolitikk uten at de fleste tenker over hvor ideene kommer fra. Mange som selv går i NA og andre tolvtrinnsgrupper jobber i rusbehandling. De tar med seg holdninger og ideologi i jobben.

12-trinnsfellesskapet kaller seg et «åndelig, ikke religiøst fellesskap». Likevel står det i veiledningen til fjerde trinn at arbeidet med dette trinnet betinger en uforbeholden tillit til Gud.

– De sier at rusavhengighet er en åndelig sykdom, som kun kan holdes i sjakk ved at du får et godt forhold til en høyere makt. I USA foregår en rekke rettssaker mot tolvtrinnsgrupper og behandlingssteder. Det er blant annet slått fast at ideologien er «highly religious», og man kan ikke pålegge eller dømme noen til å delta i religiøs aktivitet. Dokumentarfilmen «The 13th Step» tar for seg overgrep i tolvtrinnssammenheng. Sterke personligheter får nærmest fritt spillerom i gruppene, på godt og vondt.

Nå vil Norge kvalitetssikre rusbehandling. Da må man også spørre hva det er med behandlingen som gjør at folk dropper ut, mener Jan-Erik.

– Tidligere har man nesten bare undersøkt hva det er med de rusavhengige selv som gjør at de mislykkes. Det er veldig betegnende for hele rusomsorgen: Hvis du dropper ut skyldes det ikke behandlingen, det skyldes din egen uvilje og uærlighet, de samme karakterfeilene de snakker om i tolvtrinnsgruppene.

– Vi må spørre om det er innafor i 2020 at offentlig helsevern aksepterer at noen har en åndelig sykdom som kun kan behandles gjennom et bedre forhold til en høyere makt.

Trasoppklinikken i Oslo har integrert tolvtrinnsprogrammet i sin rusbehandling. Klinikken har avtale med Helse Sør Øst, og gir tverrfaglig spesialiserte tjenester til mennesker med rus og avhengighetsproblematikk og deres pårørende. Her er det både avrusningsenhet, døgnenhet og poliklinikk. Klinikkleder Anita Ellefsen forteller at det varierer mye hvordan ulike institusjoner tolker tolvtrinn.

– Det fins moderate miljøer, og miljøer med en mer ytterliggående fortolkning. På Trasopklinikken jobber spesialister og annet helsepersonell. Vi er tungt skodd faglig, men vi tar hensyn til en helhet som også rommer det eksistensielle eller åndelige. Å snakke om avhengighet bare som en åndelig sykdom blir feil. Vi snakker også om det som en medisinsk, psykologisk og sosial sykdom.

– Den åndelige dimensjonen i tolvtrinn forveksles ofte med religiøsitet. Vi driver ingen religiøs virksomhet, men vi mener det er viktig å forstå seg selv i en sammenheng og ha en mening med livet. Vi blander oss ikke opp i hva denne meningen skal være.

Ved Trasopklinikken er tolvtrinn særlig tilstede i programmet ARP (Recovery Alcoholism Program), der pasientene jobber konkret med de første trinnene over fem uker. Pasientene ved klinikken er hovedsakelig avhengige av alkohol, men svært mange har en blandingsproblematikk med illegale stoffer, legemidler eller begge deler. Klinikken har også hatt LAR-pasienter.

– Jeg synes det er uheldig å straffe eller ekskludere folk for å gå på LAR-medisin. Det vil Trasopklinikken ikke assosieres med. Vi har heller ingen reaksjon når noen sprekker. Tilbakefall er en svært vanlig del av et behandlingsforløp. Da går pasienten gjennom hva som skjedde med sin behandler. De snakker om hva som ligger bak, og reviderer kanskje behandlingsplanen til noe som kan fungere bedre.

Flere tilbud til pårørende som følger tolvtrinnsmodellen, anbefaler «tøff kjærlighet». Det gjør ikke Trasopklinikken. Anita har ingen tro på at foreldre bør stenge døra for en rusavhengig sønn eller datter som ber om hjelp.

– Det fins ingen faglig begrunnelse for at du må nå bunnen for å kunne reise deg igjen. Noen har nok selv opplevd at den harde måten er det eneste som fungerer, men vi har ingen slik tilnærming.

Trasopklinikken har både individualterapi og gruppeterapi med profesjonell ledelse. En viss selvransaking må til, mener Anita.

– For mange er det viktig å se konsekvensene av egen atferd, hvordan familien har blitt påvirket, at man er en del av en helhet. Vi jobber mye med å se hva prisen har vært. Poenget er ikke å moralisere, men å innse at det ble en høy pris å betale.

– Hos oss er folk bare innlagt i noen uker, og de fleste får poliklinisk behandling. Deretter oppfordrer vi pasientene til å bruke selvhjelpsgruppene. Vi vet at et godt nettverk øker oddsen for varig tilfriskning og rusfrihet for svært mange.

Selvhjelpsgruppene i tolvtrinn har som prinsipp at medlemmene ikke uttaler seg i media under fullt navn. Siden de ikke har noen leder, er det heller ingen som kan stilles til ansvar for det som skjer i gruppene.

For å unngå å havne i gruppe med noen man har et anstrengt forhold til fra før, kan man gå i en annen gruppe lengre hjemmefra, råder Anita. Det ivaretar også anonymiteten bedre.

– Mitt inntrykk er at langt de fleste har nytte av selvhjelpsgruppene. Det får vi mange tilbakemeldinger om. Det vil alltid være noen som ikke synes det fungerer. AA og NA er en frivillig bevegelse, så vi har ingen styring på samtalene i disse gruppene. Sosial kontroll har både gode og dårlige sider.

På Trasopklinikken feirer de ikke antall rusfrie dager, men Anita mener det kan være et viktig rituale. Det er en anerkjennelse av snuoperasjonen man har gjort, hvor vanskelig det var og hvilken seier det er.

Trasopklinikken erfarer at totalavhold er viktig for mange for å opprettholde en rusfri livsstil. Samtidig ser de at mange klarer å ha kontrollert bruk av rusmidler, selv om de har vært avhengige. Hver enkelt pasient setter egne mål for behandlingen ved klinikken. Anita mener det er viktig å huske at AAs grunntekst «Storboka» ble skrevet i en annen tid.

– Tolvtrinnsprogrammet har viktige elementer for å klare å bygge en ny livsstil. Men vi er bevisste på at tekstene ble skrevet før krigen. Vi har tilpasset dem til vår tid. Leser du AAs storbok ord for ord, virker det veldig religiøst.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2020. Illustrasjon: Deformat

Mange har opplevd å bli permittert, eller til og med miste jobben, de siste ukene. I møtet med =Oslo-selgerne som brått mistet denne ene muligheten til arbeid, lærte vi mye om hva det innebærer å med ett ikke ha noe som venter deg hver morgen. Dette er siste del av serien «Stemmer fra tomme gater» som har tatt for seg livet for selgerne under korona-krisen. I stedet for å be dere Vippse for å lese, kan vi endelig oppfordre til å gå ut, finne en selger, og kjøpe det ferske nummeret av =Oslo som er i salg på gata.

– Det er ikke pengene jeg savner mest, det er kundene, fortalte Gina meg på telefonen her om dagen, og hun fortsatte:

 – Det er jo når jeg er på jobb at jeg får møtt mennesker, vært sosial. Siden dere stengte har dagene ofte føltes meningsløse.

De siste seks ukene, etter at =Oslos lokaler stengte, har jeg brukt mye av tida på å lete etter gjengen som selger magasinet, både for å dokumentere hvordan livet i de folketomme gatene artet seg for gatefolket, og for å holde kontakten med venner og kolleger oppi det hele. Noen visste jeg hvor jeg kunne finne, eller de tok selv kontakt, andre var som sunket i jorda. Noen dager kunne jeg henge rundt steder folk møtes i timevis, uten å treffe kjente.

Risikogrupper og mennesklige virus

Som Gina, er det mange som sier at det å ikke ha et arbeid å gå til eller kunne slå av en prat med kunder, er verre enn tapet av inntekt. De fleste som selger =Oslo lever i en form for utenforskap, og mange av dem har funnet en arena hvor de kan ta del i den store kollektive hverdagen gjennom gatemagasinsalget. Noe annet veldig mange av den fargerike gjengen har felles, er dårlig psykisk helse. Hvis psykisk uhelse var et virus, ville rusavhengige og fattige vært den største risikogruppa.

Ta Marit, som både jeg og flere andre var bekymret for. Hun sto uten bolig da det norske samfunnet stengte ned, og holdt meg oppdatert på livet sitt via Messenger. Det var lett å lese mellom linjene hvordan alt rakna mer og mer. Lørdag 4. april skrev hun:

Det største problemet er at jeg har brukt opp trygda, og det for hele måneden. Så var jeg for sent ute til å kjøpe opp magasiner, men en annen selger solgte meg noen. Jeg har aldri blitt behandla så dritt noen gang. Til og med da jeg hadde på plasthansker var folk sånn.

Uka som fulgte, besto meldingene stort sett av GIFer og videoer med søte dyr, helt til det kom nok en statusoppdatering i påsken:

Jeg har aldri hatt det så kjipt før. Ikke rakk jeg NAV heller. De to siste månedene har bladsalget fått det til å gå rundt til neste trygd. Jeg har heller ikke rusa meg så mye som nå, og har begynt med selvskading igjen.

Det sto mye mer i meldingen. Ikke alt er egnet for deling, men det ga grunn til bekymring. Jeg spurte om det var måter å hjelpe, prøvde å gi råd og foreslo at hun kunne komme innom i Skippergata, for å slå av en prat. Men det ble helt stille, hel frem til tirsdagen etter andre påskedag. Den meldingen endte slik:

Nå er påsken over og jeg trenger å få tjent noen kroner, har prøvd å bomme penger, men blir sett på som et virus. Folk smiler mindre, og flere vil ikke engang svare meg. Ja dette har vært den verste påsken noen gang. Jeg er abstinent, blakk og skremt av all korona-pratet. Tror desperate handlinger vi skje oftere nå. Jeg må komme meg ut og jakte.

Jeg spurte hva ut og jakte betyr, men igjen ble det stille.

Ensom bursdagsgutt

Marit kom aldri innom meg, der jeg satt og jobba i Skippergata, men flere andre banka rett som det var på vinduet for å høre om det var noe nytt, og slå av en prat på utsiden. Levai dukka opp rett som det var. Han er en av Lillestrøm-gjengen. Unge menn, og noen få jenter, fra Romania, som har jobbet og lett etter arbeid i Norge i flere år, for å ende opp med å selge magasiner i Oslo og på Romerike. De fleste av gjengen bor sammen på små hybler, men Levai bor helt alene. Samme tirsdag som jeg fikk den siste meldingen fra Marit, kom han innom igjen:

 – Jeg fylte 27 år i går. Jeg satt alene hjemme, som jeg gjør hver dag nå. Det er det verste, det å sitte inne på et jævla rom hver dag. Kan ikke jobbe, ikke møte venner, ingenting. Jeg har begynt å glemme rumensk, glemme ordene, sa han og stirret tomt ut i lufta.

Det var vondt å se Levai slik, tung av usikkerhet og fortvilelse. Det samme gjaldt for hele Lillestrøm-gjengen. Kjenner ingen andre som er så blide, sånn til vanlig, som dem. I disse ukene som har gått, når de kom innom, var ansiktene dystrere og dystrere. Så mange ting å bekymre seg for, når siste rest av penger snart tok slutt: mat, husleie, familiene hjemme i Sighisoara eller Comana som er helt avhengige av pengene gjengen sender hjem. Levais mor passer tre små barn, og hun klarer det fordi han sender henne rundt 600 kroner hver uke. Da =Oslo stengte, sto hun uten noe. Jeg spurte Levai hvordan han kom seg gjennom dagene:

 – Av og til går jeg ut, og ser om jeg kan finne noen tomflasker. De finnes nesten ikke lenger. Det er veldig, veldig vanskelig nå, sier han, før vi utveksler en liten fothilsen og forsvinner hvert til vårt. Jeg til jobben, han til ventingen. Jeg kunne knapt se bakhodet hans, fordi det hang for lavt.

Glede, uro og 1. maitog

Det skulle gå to uker før jeg så Levai igjen. Mandag 27. april åpnet vi forsiktig døra til =Oslo på gløtt, og både han og resten av gjengen var der ved åpning. Selv om den nye rutinen med å kun slippe inn en og en i lokalet førte til mye venting, over to timer for noen, hadde Levai konstant på plass det store, halvveis tannløse, smittende piratgliset. Over sytti selgere møtte opp, over to tusen gratis magasiner ble gitt ut over disken. Det var mye glede, men også fortsatt mye usikkerhet:

 – Kommer det til å være kunder i gatene? Kommer kundene til å tørre å kjøpe magasinet av meg? Burde vi ha på munnbind på jobb, eller vil det bare skremme enda flere vekk fra meg?

Mange gode spørsmål, veldig få svar. For svaret blir alt for ofte det jeg har gitt på de fleste spørsmål jeg har blitt stilt de siste seks ukene:

 – Jeg vet ikke. Vi må bare vente og se.

Jeg håpet hele dagen på at Marit skulle dukke opp, uten hell. Da vi stengte døra klokka to, følte jeg meg like ambivalent og usikker som selgerne. Det hadde vært beroligende å se at det gikk fint med så mange, men så var det de som ikke hadde vært innom. Det var en glede å møte alle igjen, og se hvor gira de var på å komme seg på jobb, men var resten av byen klar for selgerne? Heldigvis ringte Gina etter hvert, og fikk meg til å tenke på annet. Gina liker å snakke, og hun hadde ikke hatt mange å snakke med de siste ukene.  Etter at hun hadde snakket seg varm om hvor mye hun hadde savna kundene på sitt faste senter, og hvor glade hun var i hver enkelt av dem, kom hun på at arbeidernes dag var rett rundt hjørnet:

– Jeg skal gå i mitt første førstemaitog, og jeg skal bære den største fanen, nærmest deklamerte hun, litt for høyt, inn i røret. Jeg minte henne på at første mai, i likhet med syttende sådan, og stort sett alt annet, er avlyst i år. Hun innså at jeg hadde rett:

– Pokker, ja. Men neste år, da skal jeg stille på Youngstorget, først i toget, med den største fanen. Er det en eneste god ting som har kommet ut av dette, så er det at jeg har skjønt hvor mye det å ha en jobb betyr.

For en gangs skyld var vi helt enige.

I en skoeske under senga til en av Norges mest berømte fengselsfugler, fant Håvard Mossige historier i sort-hvitt fra et Oslo få visste fantes. Tjue år senere fikk han endelig delt dem med resten av verden.

Unge Håvard Mossige visste lite på forhånd om mannen han og to medstudenter oppsøkte på puben Galgeberg Corner på Oslos østkant. Året var 1992, og ryktet sa at han vanket der. De tre mente bestemt at hans historie var godt egnet for dokumentarfilmen de ønsket å spille inn. Mediestudentene fant den røslige 58-åringen der i baren, mannen som tidligere var kjent som Norges farligste fange. De hadde lest seg opp på det som opprinnelig ble kalt Skippergata-saken, det bestialske drapet på 16-årige Rigmor Johnsen som rystet landet i 1957, den som snart skulle få navn etter hovedpersonen i filmprosjektet deres: Torgersen-saken. For Håvard skulle dette møtet, og innspillingen av den 40 minutter lange studentfilmen, bli begynnelsen på et langt vennskap.

Drap og kulturkamp

Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet i Skippergata 6 B. Han ble løslatt i 1974. Hadde det vært hele historien, ville han nok gått ut fengselsporten som en glemt mann, og ikke et navn på alles lepper. Saken hans ble raskt politisert, og mange mente det var begått et grovt justismord. Østkantgutten med en småkriminell bakgrunn, ble et symbol i 60-tallets kulturkamp. Håvard Mossige tror ikke all støtten fra kultureliten nødvendigvis var et gode.

– Han ble tatt til inntekt for mye i datidens kulturkamp, og ble brukt som symbol av intellektuelle og raddiser. Det var heller ikke en rolle han var komfortabel i, eller snakket om selv. Jeg tror det at hans sak ble såpass betent, og at frontene mellom rettsvesenet og borgerskapet på den ene siden og kjente radikale som Jens Bjørneboe på den andre, gjorde det vanskeligere for ham å nå frem. At det bidro til at saken ikke ble gjenopptatt. I løpet av tiden i fengsel, ble Torgersen mange ganger oppfordret av venner og støttespillere om å søke benådning. Svaret de fikk, var at han ikke kunne benådes for noe han ikke hadde gjort.

En dikter driver det til noe

 Akkurat Bjørneboe ble kjent som Fasting Torgersens mest engasjerte støttespiller. Den berømte og beryktede forfatteren begynte å brevveksle med ham på begynnelsen av 70-tallet, mens Torgersen fortsatt satt inne. Da Bjørneboe fant ut at Torgersen også skrev dikt, hjalp han i tillegg vennen med både å skrive og å få lyrikken utgitt. Torgersen hadde forsøkt seg på å skrive lyrikk før han ble arrestert i 1957, men han følte at han ikke helt hadde funnet sin form. Under rettsaken brukte påtalemyndighetene diktene mot ham. Rettspsykiateren skrev i en rapport at Torgersen «skrev dikt uten rim og rytme, og ikke hadde drevet det til noe på den fronten heller». Så det var ikke noe pluss at denne røffe østkantgutten hadde en poet i seg. Filmen Håvard og de andre studentene lagde, handlet også om denne siden ved Torgersen. Håvard husker at han ble imponert og rørt i møte med diktene.

– De er ofte mørke og preget av fengselslivet, men inneholder også overraskende mye humor og veldig lite bitterhet, med tanke på hans situasjon. Bortsett fra når det gjelder prester og dommere, de får gjennomgå. Han hadde i utgangspunktet en optimistisk innstilling til livet. Det handlet om å ikke gi opp håpet, at du har et potensial uansett hvor håpløst livet kan virke i øyeblikket. Som i diktet «Ta lærdom», en av mine favoritter:

Torgersen fortalte om bildet: «To av gutta på by’n, i sammen med bullmastiffen min. Alle er borte nå, både bikkja og gutta.»

Enkelte mennesker

har tatt lærdom

av plantene –

De har vokst

seg store

i dritten.

Det er kort og konsist, som alt han skrev. Når du kommer ut etter å ha sittet så mange år bak murene, da er du ikke interessert i småsnakk og tomprat. Jeg var på en dikt-aften på Vålerenga, på midten av nittitallet. Der leste flere unge poeter, som var i ferd med å få et navn i de litterære sirkler. De leste lange og svevende dikt, i flere timer. Det tok virkelig sin tid, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg etter hvert. Langt om lenge gikk Torgersen opp foran mikrofonen, og fremførte kanskje fem dikt. Det tok tre minutter, og det var befriende.

Skatten i skoesken

 Under innspillingen ble Håvard godt kjent med mannen Fredrik Fasting Torgersen, og han oppdaget sider ved ham som få kjente. En dag han var på besøk i Torgersens leilighet i Enebakkveien, fant sistnevnte frem en skoeske han oppbevarte under sengen. I den lå det en håndfull fotografier, som gjorde et dypt inntrykk på gjesten:

– Torgersen fortalte at det var svært vanskelig for ham å finne arbeid da han kom ut av fengsel i 1974. De eneste han fikk napp hos var magasinet Aktuell Rapport, som ga ham en fast spalte: «På samfunnets skyggeside». Ideen var å la mennesker som levde på gata, eller på annen måte sto utenfor det etablerte samfunnet, få fortelle sine historier. Dette var ganske så unikt den gang. Det samme var bildene av disse menneskene, som Torgersen selv hadde knipset. Vi syntes de var flotte, og brukte flere av dem i filmen. Samtidig sa jeg at hvis jeg en dag får mitt eget forlag, eller skulle bli rik, skal jeg gi ut en bok med disse bildene. Det mente jeg de fortjente.

Nakne damer og triste skjebner

I motsetning til diktningen, er det få som kjenner til Torgersens virke som fotograf og journalist. En grunn til dette, kan være at Aktuell Rapport var et magasin med et noe frynsete rykte, et herreblad med krimstoff og nakne damer, forteller Håvard Mossige:

– Redaktør Sten Ture Jensen, som knapt hadde fylt tjue da han inntok redaktørstolen, fikk frie tøyler av eieren til å forme produktet. De kalte det pornografi den gang, noe vi nok knapt hadde kalt det i dag. Men dette førte nok til at mange av Torgersens støttespillere på venstresida rynket på nesa. Det er synd at spalten hans, og bildene, ikke fikk den oppmerksomheten de fortjente. Det er så mye medfølelse og en varme i hvordan han skildrer menneskene med kameraet. Det samme gjaldt for historiene han fikk på trykk. Det var ofte vonde og triste skjebner han skildret. Det at mennesker som dem Torgersen møtte fikk komme til orde, det var en mangelvare på denne tiden.

Håvard kan fortelle at det fantes veldig empati i denne mannen som ble dømt for dette bestialske drapet, og at han var spesielt glad i dyr. I boka «Fangeliv», som han skrev i fengselet, forteller han om å søke selskap med mus og rotter i cella.

– Han satte sukkervann i vinduet, så det skulle tiltrekke seg veps. Det sier noe om ensomheten han må ha følt på, forteller Håvard.

Løperen og lasaronene

Blant menneskene han skrev om i magasinet, var det nok dem som han følte sto ham nærmest. Torgersen hadde mange venner «på livets skyggeside». Mange tilhørte gruppa man den gang kalte lasaroner. Dette var menn som slet med alkoholen, og ofte var hjemløse. Mange av dem var krigsseilere, som mannen han beskriver i diktet «Den gamle».

– Det diktet klarer jeg fortsatt ikke lese uten å begynne og grine, innrømmer Håvard.

 Lasaronens blod

rant utover fortauet,

det innslåtte, herjede ansiktet

vekket ingen medlidenhet –

strømmen av mennesker seg forbi fillebylten

kunne de ane

at det var en av krigens helter

som nå var falt?

En annen side ikke mange   kjenner ved Fredrik Fasting Torgersen, er atleten. Først og fremst trente han styrkeløft, og han hadde i en periode et eget treningsstudio i Christian Kroghs gate.

– Det var, så vidt jeg har skjønt, et av Norges første treningsstudioer. Problemet var at han lot lasaron-kompisene fra Grønland og Vaterland vanke og sove der, både utenfor og inne i oppgangen. Det var ikke så populært der i gården, så han måtte til slutt legge det ned. Han var vanvittig fysisk sterk og allsidig innen idrett, blant annet ble han ble klokket inn på 10,9 på hundremeteren, noe som er utrolig med tanke på at han var en stor og kraftig mann, uten tilgang til proft sportsutstyr. Han bokset, var en svært habil sjakkspiller, og i fengselet satte han norgesrekord i styrkeløft, kan Håvard fortelle.

Brevene Torgersen skrev til Jens Bjørneboe, forteller også om empati. I flere av disse er det han, mannen som sitter isolert på en celle, som prøver å oppmuntre vennen på utsiden. På denne tiden var Bjørneboe kraftig alkoholisert, og slet i perioder med tung depresjon. Torgersen prøver å motivere ham til å komme seg ut og gå tur, kutte ned på alkoholen og ikke minst begynne å trene. Han mente trening var en kur mot det meste.

Skal det værra en karramel?

Av alle disse sidene sider av Torgersen, var det fotografen Håvard virkelig ville vise verden. De sa mer enn de fleste anekdotene og røverhistoriene til sammen. Drømmen om å introdusere verden for disse øyeblikkene fra Oslos underverden på 70-tallet, ville ikke gi slipp på ham. Han fant ingen andre som hadde dokumentert dette livet på samme vis. Torgersen kunne fortelle historier om de fleste av menneskene han hadde fanget på film, eller i hvert fall huske omstendighetene rundt det. Noen ganger var det skikkelig gode historier, som denne:

Karamellmannen i aksjon på gamle Beckers restaurant: «Skal det værra Svarteper eller Smørbukk?»

– Det er et relativt morsomt bilde. Han ved bordet heter Roger. Det er tatt på Beckers restaurant, jeg satt ved siden av, og han andre går rundt med karameller. Og så spurte’n han Roger da: «Skal det væra en karramell!» Og Roger kjente ikke fyren, så han spratt opp: «Hva faen er’e du sier, du skal liksom få deg en karramell, du!» Så svarer’n da, kaldt og rolig: «Skal det værra Svarteper eller Smørbukk?», lo Torgersen og fortsatte:

– Så skjønte’n det da, at dette var en harmløs mann som gikk rundt og delte ut karameller.

Torgersen tok bilder med et ganske enkelt Leica-kamera. Han tok toppen to bilder av hvert motiv. Håvard spurte ham en gang om han hadde en fotofilosofi, og han svarte:

– En, gå bort til folka, to, spør om det er greit å ta bilde, tre, ta bilde. Enkelt og greit.

Opp av skoesken, ut i verden

Da han startet opp forlaget Spre Det i 2012, var en av de aller første utgivelsene den han hadde tenkt på siden Torgersen tok frem skoesken med bilder ti år tidligere. Boka «Hvis himmelen» kom ut i 2013, og inneholdt både bilder og dikt fra Torgersens hånd. Håvard:

– Fotografiene og diktene er kommet til ved forskjellige anledninger, men i denne er noen av dem stilt sammen, som diktet om og bildet av den gamle krigsseileren. Tekstene han skrev i Aktuell Rapport har vært vanskelige å oppdrive, men diktene passer veldig godt, da de ofte tar for seg den gruppa han dokumenterte i magasinet. Han ble glad for utgivelsen av boka. Det har blitt en liten kultbok, med årene. Den lå øverst på Tronsmo-lista rett etter lansering. Jeg klipte den ut, og viste ham den. Han bet seg merke i at han lå syv plasser foran en Nobelprisvinner. Jeg husker ikke hvem i farten.

Fredrik Fasting Torgersen døde, 80 år gammel, 19. juni 2015.

Ensom

Når jeg føler meg riktig

ensom

går jeg til byen

og lar min skygge

smelte sammen

med andre

ensomme

skygger

(Bildet av Fasting Torgersen er tatt av Håvard Mossige. Diktene er satt opp som de står i samlingen utgitt på SpreDet Forlag)

Hva var finsk fjernsynsteater, hvorfor slutter vi aldri å snakke om det, og skjedde det egentlig i det hele tatt?

I Kommunal Rapport fra mars 2004, kalte daværende Stavangerordfører Leiv Johan Sevland norsk kommunepolitikk «finsk fjernsynsteater». Den samme karakteristikken får hockeyspillet til Fredrikstads Stjernen i lokalavisa Demokraten, i en artikkel fra 2018.

I 2016 forsøkte lederen for finsk-norsk kulturinstitutt å analysere hvorfor bare to prosent av nordmenn vil velge Finland, hvis de var tvunget til å flytte til et annet nordisk land. Svaret mente han å være nettopp, finsk fjernsynsteater. Så lurer jeg på, tar du den referansen? Min generasjon (Even Skyrud, 1972) tar den, alle som en. Det skulle jo bare mangle, da vi jo har vokst opp i Fjernsynsteaterets gullalder.

Folk det ble folk av på nittitallet og begynnelsen av nulltallet, kjenner også begrepet og bruken av det, antagelig takket være nostalgien og ironien som gjennomsyret perioden, målbært av blant andre tv-showet «Lille lørdag». Det er først når jeg spør dagens tenåringer, at jeg kun får et tomt blikk tilbake. Litt folkeopplysning er på sin plass.

Beckett vs Bye

Det skjedde i de dager da NRK tok rollen som allmenkringkaster dødsens alvorlig, sånn på slutten av 50-tallet, at Kringkastingssjef Kaare Fostervoll og resten av kultureliten på Marienlyst fikk en visjon: hvis du eksponerer de uopplyste masser for nok Strindberg, Ibsen, Pinter og Beckett, ville hele Norge bli et kulturelt fyrtårn, et dannet sosialdemokrati.

Fostervolls etterfølger Hans Jacob Ustved mente kunstneriske program (som fjernsynsteater) skulle «stimulere publikum og gi dem impulser». Jeg gjetter på at dette var rundt samme tid at Fuglane og Eirik Ormstunge ble pensum i ungdomsskolen.

For de fleste ble fjernsynsteateret en TV-fri pause hver tirsdag, mens man ventet på neste maratonsending med Erik Bye eller Trond Kirkvaag. Kanskje du endelig fikk spilt litt Yatzy med unga igjen, eller lagt siste hånd på kålrulettene. Hvem vet hva folk holdt på med, den gang. Men for noen var stykkene som ble oppført på scenen, og som ble en permanent avdeling av NRK 8. september 1960, en rød klut.

Rikskringkastingen anså innholdet og formålet som såpass aktverdig, at de strenge kravene de vanligvis stilte til bluferdighet og dannet språk, ikke gjaldt Fjernsynsteateret. Klagene strømmet på, og mange av dem kan gi assosiasjoner til dagens rabiate kommentarfelt på nett, bare sirlig håndskrevet, og derfor underlig sjarmerende. Det hele toppet seg med sendingen av Harold Pinters «Elskeren» i oktober 1964, og det godeste professor Hygen kalte «usømmelig fingerballett».

Finnenes inntogsmarsj

Et annet kontroversielt aspekt ved Fjernsynsteateret var kostnadene på de mange og omfattende produksjonene. Det var ansatt et fast ensemble, og årsproduksjonen lå mellom 20 og 25 forestillinger, mange av dem omfattende og kostbare, særlig med tanke på at store deler av folket heller valgte Yatzy.

Dette førte til at ledelsen i større og større grad så seg nødt til å kjøpe inn stykker fra Norden og Europa, skulle teaterkvoten holdes. Finske YLE hadde noe liggende nedlåst i en blykiste i et hvelv, noe som pirret interessen.

Ingen i Finland kan huske at det har eksistert noe slikt som finsk fjernsynsteater. Hvordan kan det ha seg at det her hos oss ikke bare huskes, men er blitt et begrep? Strengt tatt er «husker» ikke riktig ord å bruke her hjemme, heller. Ingen jeg har snakket med husker handling, replikker, rollefigurer eller noe annet håndfast. Det var stemningen, og den totale fremmedgjøringen du følte på foran skjermen, som satte seg.

Ikke det at jeg har fått sjekket om dette stemmer, for det er umulig å oppdrive levende bilder fra disse legendariske sendingene. Unntaket er gjesteforestillingen «Parkbänk», som ligger på NRKs sider, men dette er ikke representativt for sjangeren, da de produserte denne selv. Underveis i skrivingen her, ble jeg usikker på om det hele handlet om noe mytologisk, kanskje falsk hukommelse, Mandela-effekten eller en massepsykose. Heldigvis finnes det litteratur om emnet.

Ikke bare vodkaens skyld

Folk i rette alder får stort sett de samme bildene i hodet når de hører begrepet «finsk fjernsynsteater»: urørlige mennesker med slitne, dradde ansikter som kommer med en kort replikk hver halvtime, massivt inntak av vodka, sauna, nakenhet, ekle tilnærmelser, blind vold og umotiverte drap.

Jeg er fortsatt ikke sikker på om alle disse ingrediensene egentlig dukket opp i den håndfull forestillinger som gikk på norske skjermer, og ifølge psykolog Frode Strømnes var det heller ikke dette som gjorde at de finske produksjonene gikk under huden på oss, og blir husket som de blir.

Strømnes gjorde grundige undersøkelser for å finne ut forskjellen på finsk fjernsynsteater på 70-tallet, og forestillingene som de andre nordiske landene laget. Hans fant blant annet ut at finnene oppfatter tid og rom på en helt annen måte enn oss andre nordboere.

Han tok for seg klassiske teaterstykker som ble spilt inn på 1960- og 1970-tallet på finsk, svensk, norsk og dansk, og han valgte ut fire ulike stykker hvor han sammenliknet billedstørrelse, bevegelseslengde, hvor mye skuespillerne gikk, og dybde på bildene. Konklusjonen var at «forskjellene i den visuelle geometrien er så store at seeren kan ha vanskelig for å tro at dette er to utgaver av samme skuespill, hvis lyden er skrudd av».

En oppreisning

I den finske versjonen av «Vildanden» bestod 49 prosent av billedmaterialet av nærbilder eller ekstreme nærbilder. I den norske utgaven kun 17 prosent. I sistnevnte beveget kamera seg i 80 prosent av tiden, og viste dessuten skuespillernes bevegelser i helfigur.

I den finske versjonen var det bare 13 prosent av bildene som var slik. Strømnes mente at dette, i tillegg til at det finske språket var en barriere, ettersom det tilhører en helt annen språkfamilie enn resten av de nordiske språk, hadde en særdeles fremmedgjørende effekt på det hjemlige publikum.

Konklusjonen blir altså, tror jeg, at vi husker, eller tror vi husker, obskure forestillinger ingen lenger husker navnet på, fordi uttrykket var så fremmed og ubehagelig for oss. Litt som å se David Lynchs «Eraserhead» eller Buñuels «Un Chien Andalou», for første gang. Et krypende ubehag, fordi konvensjonene blir kastet ut av vinduet, og vanlige måte å tenke billedfortelling på blir utfordret. Det er egentlig ganske stilig. Hvis noen vet hvor jeg kan få sett finsk fjernsynsteater igjen, slå på tråden.

Christian René Wold gikk fra et tungt kriminelt miljø og fengsel til skolebenken. Da han var ferdig utdannet sosionom, ble leiligheten hans igjen fylt opp av kriminelle, de fleste av dem var under 15 år gamle. For Oddvar Kosior (21) og de andre ungdommene ble møtet med Christian et vendepunkt.

 – Også har du de som driter i alt. De som ingenting betyr noe for lenger. De er ikke så mange, men det er de farlige. Det er flere av dem i Oslo nå, enn da jeg var 13.

Oddvar kunne godt vært en av dem han her snakker om, mener han. Det er bare det at han ikke orker det livet. Før eller siden havner du i fengsel, og Oddvar orker ikke fengsel. Det handler mest om å ta valg, og selvfølgelig litt om å få hjelp til å ta valgene. Det er bare det at når du er 13, så hører du ikke på de som vil hjelpe deg med det. Ikke på læreren, eller bydelspolitiet, eller resten av folka som skal fange opp utsatt ungdom i bydel Grünerløkka.

Oddvar hørte ikke på noen. Så tok barnevernet kontakt med en nyutdannet sosionom som hadde vært i sisteårspraksis i Grünerløkka Gateteam, og lurte på om han kunne tenke seg å være støttekontakt for Oddvar og fire andre gutter som terroriserte nabolaget. Det passet perfekt for Christian René Wold. Det var gutter som dette han hadde startet på sosionomutdannelsen for å hjelpe.

Chihuahua og pitbull

En annen av gutta Christian etter hvert skulle bli støttekontakt for, er Shad Ibrahim Hussein. I dag er Shad daglig leder i Skamløst Nettverk, et ideelt selskap Christian – hans nåværende kollega, kompis og tidligere støttekontakt – grunnla for to år siden. Shad forteller om da han som 14-åring møtte Christian, for første gang:

– Han fra bydelspolitiet som fulgte meg, så ut som et knøtt ved siden av mannen vi møtte. Christian var enda større enn han er nå, bare et fjell av muskler. Det var ikke sånne sosionomer vi var vant til, for å si det sånn. I dag veit jeg at han er en chihuahua i pitbull-drakt, men første gang pissa jeg nesten på meg og sa at jeg skulle skjerpe meg.

Den Shad som møtte Christian hadde allerede rukket å bli kastet ut av én skole, og lagde mye bråk på den nye. Han hadde en rekke politisaker på seg. De fleste gjaldt hærverk, ordensforstyrrelse og nasking. Shad forteller at de var fem verstinger, og hele gjengen endte opp med Christian som støttekontakt. Christian mener ordet «verstinger» ikke er passende:

– Jeg fikk en bukett på fem flotte karer, som var ganske viltre.

Kriminell-forfatteren

Det er gode sjanser for at du, i motsetning til Shad som 14-åring, har sett Christian René Wold før. Da han ga ut sin første krimroman «Klovnejakten» i 2017, var han å se på forsiden av magasiner og på snakke-tv nesten daglig. Pressen fikk ikke nok av den tidligere fotomodellen med førstehåndserfaring fra Oslos kriminelle underverden. Muskelmannen med ansiktstatoveringene og det velfriserte skjegget.

Selv kjente jeg ham igjen som den fryktede bautaen i døra på den legendariske 90-tallsklubben Head On i Rosenkrantz gate, der han nådeløst silte inn de verdige, mens resten måtte gå slukøret ut i Oslo-natta igjen. Nå fortalte Christian åpent om kokainmisbruk, dopsalg, svindelforsøk, torpedovirksomhet og fengselsopphold. Han hadde gjort grundigere research enn de fleste andre krimforfattere.

Det er kanskje Christians historie som har lært Oddvar at det ender i fengsel, og at fengsel ikke er et sted du vil tilbringe mye tid. Da han fikk ny støttekontakt som 13-åring, hadde han allerede begynt på den korteste ruta dit:

 – Da jeg var 13–14 var en av hovedinteressene mine å stjele. Jeg begynte også å drikke i veldig ung alder. Alkohol, snus og røyk, gikk det i først. Ikke den vanlige fotballungdommen, altså. Etter hvert ble det enda mer alkohol og også andre rusmidler.

Respekt for sosionomen

I en periode ble det såpass anstrengte forhold hjemme, at Oddvar flyttet inn hos Christian. Han beskriver den opplevelsen som å få en ny sjanse, med et sett helt nye regler. Han måtte gjøre lekser, rydde hjemme og spise middag. Det var rett og slett ikke så mye tid til overs til bare å henge rundt. Og fant du på noe tull, skjønte alltid Christian hva du hadde holdt på med når du kom hjem. Han lukta det, eller så det på deg, kan både Oddvar og Shad fortelle. Men det var ikke husarrest eller straff som venta, husker Oddvar:

 – Christian sa liksom: «Hei, jeg skjønner deg, men det du gjør er galt. Det er dumt. Det du gjør mot kroppen din er dumt, men det du gjør mot fremtiden din er enda verre.» Det var ordene han sa, måten han sa dem på, og måten han brydde seg på.  Det ble kutta ned på det som ikke var bra. Et roligere liv. Ett som ikke lenger var ute av kontroll. Hvis Christian sa nei, så hørte jeg på ham. Jeg følte jeg måtte høre på ham fordi han hørte på meg. Det var en respekt der.

Med sin bakgrunn var Christian vant til å sette seg i respekt. Da han startet på sin bachelor som sosionom i 2010, var det ikke lenge siden han hadde klart å bryte med de dårligste bekjentskapene og betale gammel gjeld. Han forteller at det ikke var tvil om hva hjertesaken var:

 – Allerede i starten av utdannelsen skjønte jeg at det jeg brant for og ville jobbe med, var forebyggende arbeid blant ungdom. I 2013 var jeg uteksaminert. Heldigvis hadde jeg ingen voldsdommer eller annet som kunne påvirket vandelsattesten min. Den må du ha for å kunne jobbe med barn og ungdom.

Den skamfulle mannen

Christian fikk jobb som støttekontakt og bo-oppfølger i bydel Sagene. I tillegg var hjemmet hans besøkshjem for ungdom i helgene. I 2017 følte han for å gjøre mer og nå ut til flere, så han begynte å holde foredrag på videregående skoler og høyskoler. Mange av ungdommene og de pårørende som i dag tar kontakt, gjør det etter å ha vært på et av disse foredragene.

Også Shad holder foredrag for elever helt ned til 8. klasse, ofte sammen med Christian. Han er den som har ansvaret for å ta imot ungdommene som henvender seg til organisasjonen de har bygget sammen: Skamløst Nettverk. Men hva slags nettverk er det snakk om? Og hvorfor skamløst? Christian forklarer hva, hvem og hvorfor:

 – Da jeg skulle gi ut den første boka i 2016, var jeg skremt av medieoppmerksomheten. Jeg følte på skam, både for det jeg hadde gjort mot meg selv og det jeg hadde utsatt familien for. Men etter hvert som sakene begynte å komme ut i aviser og magasiner, merket jeg at det letta, kjente at skammen ble borte, fortrengt av det jeg fikk til i dag. Det fikk meg til å jobbe for at andre skulle få oppleve det samme. Så mange av problemene jeg møtte blant ungdom var rota i skam: sosial kontroll, skam for fortiden, skam for ikke å lykkes. Navnet ga seg selv.

Arbeidsformidleren

Som Christian hadde Ulf-André satset høyt, møtt feil folk og betalt dyrt for det. Etter et fengselsopphold, opplevde han at det var umulig å få innpass på arbeidsmarkedet igjen. Da Janne Christin så dette, gikk hun til det skrittet å starte opp et firma, slik at sønnen igjen skulle ha en jobb å gå til. Bransjen hun valgte var transport og distribusjon av matter og mopper, og i dag har firmaet en flåte på fjorten biler, og elleve ansatte.

De hadde allerede latt ungdommer som ønsket arbeidserfaring få prøve seg i praksisplass, ofte formidlet via Christian, så avgjørelsen om å bli en samarbeidspartner var ikke vanskelig å ta. I tillegg har de sammen startet opp forlag og et firma som sørger for vertskap, vakthold og servering ved større og mindre arrangementer. Alt gir lønnet arbeid til ungdommene i nettverket, og inntekter til driften av det.

Oddvar er en av dem som har vært innom flere jobber i nettverket. I dag er han taktekkerlærling på fulltid, men stiller likevel mer enn gjerne opp hvis Ulf-André eller Christian har behov for hjelp:

 – Jeg holder kontakten, med både Christian og Ulf-André, ringer dem og avtaler å møtes, hvis jeg trenger råd, noen å snakke med eller er i trøbbel. Jeg vet at de stiller opp. Jeg forteller dem om valgene jeg har tatt, og de hører etter. Så gir de råd, uten å bruke pekefinger.

Kongen av Løren

Oddvars kompis Mohammed bryter inn. Han bor i likhet med alle andre i Skamløs-gjengen på Løren, der vi har møttes denne ettermiddagen. Nærmere bestemt i det grønne rektangelet Lørenparken, fylt med eventyrlige skulpturer og lekende barn.

Ikke én av blokkene rundt oss er eldre enn et par–tre år, men likevel har stedet en lun, innbodd atmosfære. Alle gutta hilser konstant på kjente mens vi sitter og snakker, og det føles litt som å gjøre et intervju på landsbytorget. Mohammeds bakgrunn ligner ganske mye på Shads og Oddvars, og i likhet med dem ble han kjent med Christian som ganske ung:

 – Jeg var rundt elleve da vi flyttet til Løren. Det var Christian som tok imot familien min, og etter hvert så jeg vel på ham som en slags stefar. Han hjalp meg med skolearbeid og jeg satt barnevakt for barna hans fra jeg var 13–14 år. Det var min første jobb, å sitte barnevakt. Når jeg fikk betalt for det, trengte jeg ikke gjøre dårlige ting. Etter hvert ble jeg tilbudt flere jobber, som flytting og vakthold på festival.

Mohammed og Oddvar snakker begge mye om jobb, når de ikke småkrangler eller kødder med hverandre. Begge har beholdt kebab-norsken fra gatene på Bjølsen, Sagene og Grünerløkka, og aksenten er akkurat som forventet. De kunne glidd rett inn i en skremselsdokumentar om gjengene som selger hasj langs Akerselva og på Vaterland.

Mohammed forteller at han var nødt til å bryte alle bånd til tidligere kompiser for å klare å starte på nytt. I dag studerer han økonomi og administrasjon på BI og jobber som kundeveileder ved siden av. Ifølge Oddvar vet ikke Mohammed en dritt om hva som skjer på gata lenger. Selv treffer han ofte på gamle venner, når han tar turen til gamle trakter på Bjølsen, og mener det ikke er noe stress med det:

 – Jeg anser meg som voksen, de anser seg som voksne. Vi har tatt valg som voksne. Jeg støtter ikke valgene de har tatt, men jeg blander meg heller ikke i det. Ikke så lenge de ikke blander meg inn i det. Hvis du skal overleve, ikke bland deg i feil ting. Det handler om valg det også. Jeg var heldig som møtte Christian. Han hjalp meg til å ta riktige valg, da jeg var i riktig alder.

Versting-entreprenøren

Riktig alder er noe både Oddvar, Mohammed og Shad er opptatt av. Å få møte riktige folk, som Christian, når du er ung nok, slik de selv var. De er alle mer pessimistiske når det gjelder utsiktene for å hjelpe folk på deres egen alder ut av gjenger eller dårlige vaner. Oddvar forklarer igjen:

 – Det er vanskelig hvis det skjer for sent, for når du er ung, møter du venner. Når du er eldre, er gjengene dannet, så du må få gode råd og ta gode valg i den fasen av livet der du treffer nye folk og danner vennskap. Når du er eldre, og alle rundt deg er etablert, og du er vant til å betale regninger og klær med penger fra kriminalitet, da er det vanskelig bare plutselig å slutte. Da må du starte helt på bunnen. Når du ser bunken med regninger bli høyere og høyere, da går du til slutt ut og gjør det du gjør best.

Daglig leder Shad fikk ikke bare gode råd og hjelp ut av den livsstilen han hadde, han ble også inspirert av arbeidet til Christian. Han begynte å jobbe som frivillig på den lokale ungdomsklubben, etter at Christian hadde lagt inn et godt ord for ham. Senere tok han faget ungt entreprenørskap på videregående, og debuterte med å åpne en kafe for og med ungdom på Grønland, i samarbeid med stiftelsen Forandringshuset.

For to år siden var han med å starte Skamløst Nettverk, og i dag er han fullbefaren sosial entreprenør. Det er han som oftest har det første møtet med ungdommene som ønsker hjelp. De får tilbudet om kontakt med Skamløst Nettverk gjennom kriminalomsorgen eller barnevernet, eller de tar kontakt på eget initiativ.

Mens vi sitter og snakker sammen, får Christian en tekstmelding av sistnevnte kategori. Han leser den for oss:

«Hei du har vært på skolen min for en liten stund siden. Jeg har et par spørsmål. Sitter fast i miljøet. Skylder penger etter at jeg ble rana. Har du noen tips om hvordan jeg kommer meg ut?»

Det er lett å skjønne at Christian får en del av disse meldingene. Han svarer kjapt:

«Det tok lang tid for meg å komme meg ut, men det er mulig. Lån penger av venner som ikke driver med noe tull og betal deg ut. Det er første steg.»

Enkelt og greit. ingen oppfølgingsspørsmål, ingen formaninger om å snakke med politiet eller andre voksne. Christian, Oddvar, Shad og Mohammed vet alle at de spørsmålene bare er irriterende, at formaninger aldri ville blitt fulgt. De ville ikke fulgt dem selv.

Få av deg hetta

Shad forteller om prosessen ungdommene går gjennom. Han har først møter med Nav, kriminalomsorgen eller andre ungdommene har vært i kontakt med, for så å møte den som søker hjelp på tomannshånd. Han forklarer at de han møter ofte har en veldig dårlig relasjon til disse institusjonene, «et hat til systemet» kaller han det, og et møte med disse ville ødelagt sjansene for å lykkes. Shad beskriver gutter med hetta godt trukket ned foran ansiktet. Usikkerhet og skam. Han forteller videre om den siste gutten han hjalp:

 – Jeg møtte ham over en kopp kaffe. Jeg spurte, som jeg alltid gjør: «Hva ville gjort livet ditt perfekt akkurat nå?» De ramser opp, og jeg sier hvilke ting på lista vi kan hjelpe med. Det kan være jobb. Han her hadde et ønske om å fullføre skolen. Han hadde lese- og skrivevansker. Han hadde aldri snakket om det før, fordi han skammet seg over det. Det å være 18 og slite med å lese en hel setning, var veldig flaut i hans hode.

Løsningen Shad og den unge gutten kom frem til, var en plass på voksenopplæring, sammen med andre med lignende problematikk. Der slipper han å føle på utenforskapet han levde i på videregående, og det går mye bedre nå. Ifølge Shad er et klart tegn på det, at han ikke lenger har hetta på når de møtes for en prat.

Skyte, stikke ned og rane

Oddvar og Mohammed mener på sin side at de viktigste årsakene til at gutter tidlig i tenårene velger å selge cannabis eller rane andre barn, fremfor den vanlige sommerjobben, ikke handler så mye om skam og utenforskap. Det handler først og fremst om noe mye mer håndfast. Oddvar tar ordet igjen:

 – Hva ser du, hvis du skrur på Netflix eller YouTube? Det første som kommer opp er gangsterfilmer, gangsterserier og musikkvideoer hvor folk har hauger av penger og skyter hverandre. Er du ung, så ser du på dette og tenker det bare er kult. Jeg vil være ham på skjermen, det er det du tenker. Og når den type ting er alt du ser, da blir du hjernevaska. Du glemmer at det er en tv-serie. Du lærer at for å bli rik, for å eie alt du ønsker å eie, da må du skyte, stikke ned og rane. Så da ser du også opp til de eldre, de som har klart å tjene penger på ulovlig vis. De som har skoene, klærne og klokkene du vil ha. Og så skjønner du at de kan selge dop i en time, og tjene kanskje 15 000 kroner, rett i hånda.  En times arbeid, 15 000 skattefritt. Skjønner du?

Om suksess

Christian skjønner det godt. Han jaget drømmen, og tok alle virkemidler i bruk. Han vet hva Oddvar snakker om. Raske penger, adrenalinet og makten som følger med. Men både han og Oddvar kjenner prisen du betaler for det, og håper de klarer å fortelle om den til flest mulig av ungene Oddvar snakker om. Han mener de må lære hva suksess egentlig er:

 – Jeg var ung, og hadde tunnelsyn. Skjønte ikke at det er mange andre ting i livet som betyr noe. Suksess kommer i mange former, ikke bare penger. Det er ikke suksess hvis du har en milliard kroner, men aldri ser barna dine, aldri ser kona di, aldri hjelper noen. Det er ikke en fasit på hva som er suksess. Bare hold deg innenfor grensene. Ikke vær så opptatt av hva andre har. Folk er altfor opptatt av hva andre har, så de glemmer alt de egentlig har selv.

Ulf-André dukker opp med varebilen. Den er full av nyvaska mopper og matter som skal ut til butikker og kontorer rundt i området. Mohammed og Oddvar slenger på seg jobbjakka og hjelper til med å bære inn mattene til Løren Grill, det lokale gatekjøkkenet som hele gjengen kjenner godt. Gutta vil vise at de kan ta i et tak når det trengs. At de ikke er fremmede for arbeid.

Oddvar filosoferer fortsatt rundt begrepet suksess, mens vi står der mellom skulpturparken og endeløse rekker av grå blokker. Han peker på den digre, rolige fyren som har vært henholdsvis støttekontakten, rådgiveren, sjelesørgeren, arbeidsgiveren og vennen deres gjennom ungdomsåra:

 – Se på Christian. Han har kanskje ikke en milliard kroner, men har han suksess? Absolutt. Er livet hans en suksess? Absolutt.

Teksten sto på trykk i =Oslo juni 2020.

Mange tør knapt å ytre et kritisk ord om islamske ideer, av frykt for å bli satt i bås med nettroll og rasister. Sylo Taraku kaller seg kulturmuslim, og mener det er svært viktig å støtte muslimer som kjemper for å modernisere religionen.

«Hvilken religion tilhører du?» spurte politimannen som intervjuet Sylo Taraku da han kom til Norge som asylsøker fra Balkan. Det spørsmålet hadde han aldri fått før. Vi møter ham hos tankesmien Agenda, der han er rådgiver med ansvar for migrasjon, integrering og ekstremisme. I oppveksten hadde han ikke noe bevisst forhold til familiens religion, forteller han.

— Jeg visste at vi var muslimer, uten at vi gjorde noe ut av det. Når jeg spurte moren min hvorfor vi ikke spiste svinekjøtt, sa hun: fordi serbere spiser svinekjøtt og ikke vi. Det var ingen teologisk begrunnelse. Slik nordmenn feirer jul og påske uten å legge noe religiøst i det, slik var det for meg med de muslimske høytidene.

Sylo Taraku ble født i 1973 i Kossovo, som den gang var en del av Jugoslavia. Han lærte ikke om religion på skolen, det var et ikke-tema i det kommunistiske landet. Imamer så han nesten bare i begravelser. Etter kommunismens fall i 1989 ble han politisk aktiv, og demonstrerte mot Miloševic-regimet.

— Jeg ropte om demokrati, uten å vite så mye om akkurat det. Da jeg skulle i militæret, tenkte jeg det var best å stikke av. Faren min rådet meg til det, fordi utviklingen så dårlig ut.


Måtte tenke over identiteten

Sylo syntes Norge virket som et land med gode muligheter for en som ville ta utdannelse og skaffe seg et bedre liv. Noen fra hjembyen hans hadde allerede slått seg ned her. Da han kom hit, ble han overrasket over at det første folk spurte om, var noe svært personlig.

— Beboere jeg traff på mottaket ville også vite hvilken gud jeg trodde på. Da begynte jeg å spørre meg selv. Når du har reist til et fremmed land, blir identitet plutselig noe du må tenke over.

I Norge traff Sylo somaliere og arabere som kalte ham bror. Det var første gang han snakket med folk fra ikke-vestlige kulturer. På jakt etter en trygg identitet, havnet han fort i det muslimske miljøet. Der ble folk sjokkert over at han ikke visste noe særlig om islam, og tok ansvar for å lære ham opp.

— Jeg opplevde miljøet som svært inkluderende. Islam er en universalistisk idé, som ikke gjør forskjell på fattig og rik, hudfarge og etnisk bakgrunn. Det passet godt med de sosialistiske verdiene jeg vokste opp med. Det framsto også som et godt alternativ til den destruktive etno-nasjonalismen jeg flyktet fra.

Religiøs fanatisme var et ukjent fenomen i Sylos oppvekst. Islam forbant han med verdier som kroppslig renhet og solidaritet med de fattige. Der han kom fra, var det først og fremst de eldre som praktiserte religionen. Morfaren ba, men ikke Sylo og hans nærmeste familie. Da han selv ble mer aktivt religiøs, fikk han et problem. Det handlet ikke om sosial kontroll, men om hans egen samvittighet.

— Jeg ville leve som andre ungdommer i Norge, men det passet ikke med normene jeg mente var riktige. Jeg følte at jeg gjorde noe forbudt når jeg gikk ut på byen og traff jenter. Samtidig opplevdes det som banalt få å høre at hvis du gjør det og det, får du så og så mye belønning eller straff fra Gud. Jeg fikk et identitetsproblem, men jeg hadde det mye lettere enn andre unge muslimer jeg traff i Norge, som manglet friheten til å velge.


Kvinner var friere før

Mens Sylo leste filosofi og ble opptatt av menneskerettigheter, mistet han gradvis troen. Han ble ikke anti-religiøs, men vendte tilbake til identiteten som kulturmuslim, den han hadde før han ble flyktning. Han ble kjent med andre sekulære muslimer, som hadde helt andre erfaringer med islam fra sine hjemland. For dem var det vanskeligere å bevege seg inn og ut av religionen.

Tretten muslimske land har i dag dødsstraff for å forlate islam. Da Sylo ble kjent med mørkere siden av religionen, ble han en sekulær aktivist. Etter striden rundt karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2005, ville han bli en brobygger. Han var med på å starte organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold), som jobber med integreringsspørsmål fra et liberalt ståsted. I den nye boka «Frihetskampen i islam» gir Sylo en innføring i islams historie, som er fremmed for mange nordmenn.

— Det er viktig å vite at islam har vært annerledes før, og kunne vært annerledes i dag. Mange tilfeldigheter har gjort at teologien tolkes som den gjør nå, og at den politiske situasjonen er som den er. I Vesten har vi en lineær historieforståelse, der vi ser for oss at ting blir bedre med tiden. I muslimske land ser mange nostalgisk tilbake på tider med mer frihet. I hvert fall har kvinner hatt mer frihet før, i land som Afghanistan, Iran, Egypt og så videre.

I sosiale medier sirkulerer en video fra 1966, med Egypts president Gamal Abdel Nasser. På talerstolen i Kairos nasjonalforsamling forteller han om et møte med Det muslimske brorskapet, en bevegelse for islamsk vekkelse. Brorskapet ville ha påbud om å bruke hijab, sier Nasser i videoen. Dette utløser latter blant delegatene i nasjonalforsamlingen. Den gang var det slett ingen selvfølge at muslimske kvinner skulle gå med hodeplagget.

— På Facebook deler mine sekulære venner bilder av kvinner med miniskjørt i Egypt, Iran og Afghanistan. Bildene stammer ofte fra denne tiden. Da var nasjonalister og sekularister totalt dominerende i regionen, og de latterliggjorde islamistene.

I 1979 var det helt greit for kvinner å gå med kort skjørt og utildekket hår på gata i Kabul (foto: Francois Locon / Getty Images).


To ting sto i veien

Enda tidligere, på 1940-tallet, var Pakistans landsfader Muhammad Ali Jinnah langt mer sekulær og tolerant enn mange av landets nåværende ledere. Jinnah mente at religion var en privatsak, som ikke skulle politiseres.

— Jinnah var veldig inkluderende, og opptatt av å respektere religiøse minoriteter. Senere ble Pakistan mer og mer fundamentalistisk. Det skyldtes delvis konflikten med India, hvor den muslimske identiteten var viktig for å markere skiller, men også andre ting.

I 1977 tok general Zia ul-Haq makten i Pakistan gjennom et statskupp. Sharialover ble innført, og minoriteter ble forfulgt. En lov som forbød blasfemi var allerede på plass. Den ble innført av britiske kolonister i 1927, i en tid da det var vanlig med blasfemilover i Vesten.

I dag sitter rundt to hundre pakistanere fengslet for blasfemianklager, blant dem mindreårige og psykisk utviklingshemmede. Noen ble arrestert kun for å klikke «like» på et Facebook-innlegg.

Hadde de progressive kreftene vunnet den ideologiske kampen mot islamistene, kunne Midtøsten etter hvert blitt demokratisert, mener Sylo. Særlig to ting sto i veien: den kalde krigen og oljen.

Etter andre verdenskrig konkurrerte stormaktene om innflytelse, og inngikk allianser. Sovjetunionen støttet antiimperialistiske sosialister og nasjonalister, mens Vesten allierte seg med konservative muslimer for å bevare status quo. Saudi-Arabia ble nærmest skapt av briter og amerikanere, skriver Sylo i boka, og oljen styrket alliansen.

— Jeg mener Vesten støttet feil side. Saudi-Arabia hadde en ultrakonservativ ideologi, wahhabismen, som var helt marginal i regionen. Det er som om Ku Klux Klan skulle fått oljemilliarder til å spre sine verdier. Saudi-Arabia spredte islamisme og religiøs pietisme i hele Midtøsten, ved å finansiere moskeer og koranskoler, og gjennom litteratur og stipendordninger.


USA delte ut Koranen

Den kalde krigens logikk gjorde at Sovjetunionens støttespillere automatisk ble fiender av Vesten.

— Maktspillet dominerte, uten tanke på kulturelle og religiøse verdier. Koraner ble produsert i USA og delt ut til hellige krigere i Afghanistan, for at de skulle bli mer fanatiske og bekjempe russerne. Samtidig var kommunistene i Afghanistan moderne og progressive. De fikk kvinner til å gå ute med miniskjørt.

Etter den kalde krigen, ble mange tidligere autoritære stater i Europa demokratiske. Den arabiske verden opplevde det motsatte: sekterisme, autoritær undertrykkelse og islamistisk vekst. I dagens Pakistan fins anslagsvis 40 000 koranskoler, såkalte madrasaer, der millioner av fattige barn indoktrineres i radikal islam. Skolene er finansiert av wahhabist-regimet i Saudi-Arabia.

At islamistene fikk stor innflytelse i regionen, skyldtes at mye gikk galt på en gang, mener Sylo.

— Nasjonalistene sa de skulle frigjøre og modernisere den arabiske verden, det skulle bli utvikling og fremgang. Realiteten ble at de vestlige kolonimaktene fortsatte sine herjinger, samtidig som man tapte krigene mot Israel.

— I tillegg var det mye korrupsjon og fattigdom, sterk befolkningsvekst og utbredt analfabetisme. Når både frigjøring og utvikling mislyktes, organiserte islamistene seg som en opposisjonell kraft. De ville tilbake til islam, og kunne argumentere med at regionen var stor og sterk den gang islam dominerte.


Dyrket rasjonell tenkning

Islam stammer fra 600-tallet, da profeten Muhammed begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka, etter en åpenbaring fra engelen Gabriel. Religionen spredte seg raskt, og fikk en gullalder rundt 850-1250. Paradoksalt nok kunne islam være mer «moderne» og tolerant for tusen år siden enn i dag.

— I gullalderen er det ikke kjent at det fantes blasfemistraffer eller at homofile ble forfulgt. Muslimene diskuterte Aristoteles og dyrket rasjonell tenkning. Da arabiske land senere ble kolonier, ble de ofte negativt påvirket. I den muslimske verden var det mer toleranse for homofile, for eksempel, før de overtok Vestens intoleranse.

— Fra islams gullalder fins det homoerotisk kunst og poesi. Det var muslimer som gjenintroduserte den gamle greske filosofien for Europa, det som gjorde renessansen mulig. Den gang var Europa et barbarisk mørke, mens den muslimske verden kunne vise til oppfinnelser og vitenskap.

Det osmanske riket, der islam var statsreligion, besto fra 1299 og helt til 1923. Imperiet var svært pluralistisk, og fritt for større konflikter. Samtidig var Vest-Europa preget av ufred og intoleranse. Etter rikets fall, kom et nullpunkt for muslimene, da ingen muslimske land lenger kontrollerte seg selv.

— I dag drømmer mange i den muslimske verden om et kalifat, slik man hadde da muslimene var dominerende stormakt. Hadde man lyktes med nasjonalstater, slik som i Vesten, ville ikke savnet vært der.  

Det er ingenting i veien for at liberale, progressive tolkninger av islam igjen kan bli dominerende i Midtøsten, mener Sylo.

— For å gjøre islam forenlig med demokrati og menneskerettigheter, trenger man ikke å kopiere Vesten. Man kan like gjerne hente inspirasjon fra den islamske arven. Gir man fornuften større plass i teologisk tenkning, kommer resten av seg selv. Da må blasfemilovene fjernes og diskusjonen bli fri. Både kristendom og islam har hellige tekster som legitimerer vold og ekstremisme.

— I vestlig kristendom har teologer anerkjent de skadelige delene av sin egen tradisjon. Muslimer var mer tolerante da de var trygge på seg selv. I Det osmanske riket fikk minoriteter stor autonomi. De muslimske herskerne tolererte annerledes troende, fordi de var sterke og ikke følte seg truet. Det er ikke teologien, men først og fremst geopolitikken som har brakt fram islams verste sider.


Lettere å være fundamentalist

Kollapsen i islamsk intellektuell tenkning har skapt rom for fundamentalister og ekstremister. Progressive lærde blir tvunget til selvsensur, eller til å flytte fra muslimske land. Når de kommer til Vesten, bør vi møte dem med åpne armer, mener Sylo. I virkeligheten skjer ofte det motsatte.

— På mange måter er det lettere å være en fundamentalist enn en progressiv muslim i Vesten. Det er et stort paradoks. Religiøst konservative miljøer får statsstøtte til sine menigheter og organisasjoner, mens de sekulære stort sett må basere seg på frivillig arbeid.

— Vi kan sammenligne det med at en større gruppe nordmenn flyttet til et annet sted i verden, noen konservative religiøse og mange sekulære. Så er det kun de konservative som får ressurser til å bygge institusjoner. De utdanner norske barn i religion, sprer sine verdier og dominerer over de mer sekulære nordmennene, selv om sistnevnte er i flertall.

En grunn til at religiøst konservative holdninger får stort spillerom når de tilhører islam, er at vi behandler religionen mer som en rasegruppe enn som en ideologi, mener Sylo. Progressive muslimer, som deler den politiske venstresidens verdier og kritiserer konservativ islam, møtes ofte med skepsis nettopp fra venstresiden. Mens den samme venstresiden kritiserer de samme konservative holdningene når de kommer fra kristne.  

— Frittalende, progressive muslimer blir ofte tatt til inntekt for fortellingen fra ytre høyre om at islam er et problem. De kan til og med bli beskyldt for muslimhat. Samtidig blir frigjorte muslimer brukt av venstresiden som et eksempel på at integreringen går bra, at ikke alle muslimske kvinner går med hijab, at noen går på byen og står fram som homofile og gifter seg med etniske nordmenn.

— Når slike eksempler brukes i kulturkrigen mot høyresiden, må man også støtte kampene som gjør den individuelle friheten mulig. I en Fafo-undersøkelse oppgir 40 prosent av tenåringsjenter med hijab i Norge å være utsatt for sterk sosial kontroll.

Sylo forstår ønsket om å være varsom overfor minoriteter, men mener det er feil å forveksle religionskritikk med kritikk av sårbare mennesker. Poenget er enkelt: Ideer er ikke mennesker.

— Isteden for å se på islamkritikk som undertrykking av en minoritet, kan vi støtte muslimer som føler seg undertrykt i sitt eget miljø, og som ønsker mer frihet. Islam er ingen minoritet, det er en maktfaktor, verdens nest største religion.

— Den hatefulle islamismen er ikke kokt i hop av fattigfolk, den utvikles og spres kynisk av noen av verdens rikeste og mektigste. Mange av venstresidens viktigste saker, som likestilling, ytringsfrihet og homofiles rettigheter, har oppstått i kamp mot religiøs konservatisme. Derfor bør venstresiden stolt og tydelig fremme sine kjerneverdier i møte med alle religioner, ikke bare i møte med kristendommen.

Vil ha norsk imamutdanning

Sverige hadde lenge en lov der aldersgrensen for ekteskap var 18 år, mens foreldre med innvandrerbakgrunn fikk lov å gifte bort døtre i 15-årsalderen, basert på loven i sitt hjemland. Dette eksemplet viser hvordan sårbare individer blir tapere når myndighetene ikke setter ned foten for konservativ praksis.

Etter høyt profilerte æresdrap på begynnelsen av 2000-tallet, ble den svenske loven endret. Man innså at det var viktigere å beskytte minoritetsjenter enn minoritetskulturer. I Norge ble det straffbart å tvangsgifte døtre i 2003, men vi mangler et visumregime som kan hindre at hatpredikanter slipper inn i landet.

Sylo har et forslag til hvordan vi kan forebygge religiøs fundamentalisme i Norge. Han mener vi bør tilby en norsk utdannelse for imamer. Da kan norske muslimer diskutere teologi og filosofi på egen hånd, uavhengig av fatwaer og veiledning fra lærde i autoritære regimer.

— I dag importerer vi imamer som kan lite om det norske samfunnet, og som ikke snakker norsk. De kjenner ikke den verden norske muslimer lever i, og har dårlige forutsetninger for å gå i dialog med storsamfunnet. Etter min mening bør norske moskeer bli mer inkluderende, demokratiske og likestilte. Dette kan man faktisk gjøre noe med gjennom politiske tiltak.

Sylo mener moskeene i Norge har vel mye makt i forhold til sekulære krefter i det muslimske miljøet. Politikere henvender seg ofte til de som representerer institusjoner. De snakker for lite med individuelle muslimer som lever vanlige liv, mener Sylo, men det fins unntak.

— Arbeiderpartiets Jan Bøhler støtter tydelig muslimer som ønsker likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Det mener jeg er rett tilnærming. Det er viktig å vite at et fenomen som hijab er kontroversielt også blant muslimer.

— Filmskaperen Deeyah Khan måtte rømme fra Norge i 1995, etter hets fra konservative muslimer. Hun sier at tausheten fra storsamfunnet, kvinnebevegelsen og det norske menneskerettighetsmiljøet knuste hjertet hennes. Slike svik fra liberalt hold har styrket høyrepopulistene i land etter land i Europa.


Fikk planlegge terror i fred

Jihadisme er en militant form for islamisme som blomstret opp på 1980-tallet. Jihadistene følte seg ofte friere når de kom til Vesten, forteller Sylo. I muslimske land ble de forfulgt.

— Autoritære regimer følger med og undertrykker elementer de ser på som farlige, mens Vesten har tillatt jihadister å organisere seg og planlegge terror. Et godt eksempel på hvor naive vi var, så vi etter attentatet på forlagssjef William Nygaard i 1993.

— Politiet lette etter alle andre forklaringer enn fatwaen mot forfatter Salman Rushdie. Det er helt utrolig at de brukte mange år på å forstå sammenhengen. Det fantes lite kunnskap om islam, og det preger debatten den dag i dag. Vi lærer ikke om den muslimske verden på skolen, hva slags erfaring og kulturarv muslimer har med seg.

I dag har om lag fem prosent av den norske befolkningen bakgrunn fra muslimske land, i alt rundt 250 000 mennesker. Rundt 150 000 av dem er medlemmer av registrerte muslimske trossamfunn. Sylo mener det er viktig å få fram at disse er muslimer på mange forskjellige måter.

— Konservative talspersoner har ofte uttalt seg på vegne av alle muslimer i samfunnsdebatten. Vi trenger progressive stemmer, som kan vise muslimsk ungdom at de har flere valg når de søker en identitet. Heldigvis har mangfoldet kommet bedre fram de siste årene. På Balkan, der jeg kommer fra, ser man ikke forskjell mellom kristne og muslimske kvinner ute på byen.

— Det samme er tilfellet i byer som Beirut, Istanbul og Tunis. Tunisia er en rollemodell som viser at islam kan kombineres med demokrati. Det er i dag det eneste muslimske landet som betegnes som fritt i Freedom Houses demokratiindeks. Hvilken versjon av islam skal bestemme muslimenes skjebne i tiden framover? Vi har et ansvar for å vise de modige progressive stemmene at de ikke står alene.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2020.

I august-utgaven kom vi i skade for å omtale lege Stig Asplin med feil fornavn i lederartikkelen. Vi beklager dette, og publiserer her den korrekte lederen til utgaven.

Hva er forsvarlig helsehjelp?

I denne utgaven møter vi lege Stig Asplin, og hans tidligere pasient Hilde Bjerkestrand. Asplin ble i vinter fratatt retten til å skrive ut A- og B-preparater, etter at helsetilsynet konkluderte med at Asplin hadde brutt helseforskriftens krav om forsvarlig helsehjelp, ved å i for stor grad skrive ut slike preparater til rusavhengige.

Asplin har i en årrekke behandlet rusavhengige pasienter, blant annet ved å forskrive medikamenter som hjelper dem til å funger bedre i hverdagen. En lege vil alltid måtte vurdere risiko mot nytte i behandlingen av en pasient. De fleste medisiner har som kjent uheldige bivirkninger, flere kan være direkte farlige for den som inntar dem. Det er ingen tvil om at det er betydelig risiko knyttet til bruk av medisinene som Stig Asplin har behandlet denne pasientgruppa med. Men denne risikoen må ses i sammenheng med det reelle alternative for disse pasientene, som ofte er å skaffe seg illegale og urene preparater med samme virkestoffer, for egen regning og risiko.

Leger må kunne ta profesjonelle vurderinger av sine pasienters behov, uten å frykte sanksjoner fra myndighetene. Mange rusavhengige har store og sammensatte helseutfordringer, og det trengs individuell behandling for å hjelpe dem. Det er hverken rettferdig eller forsvarlig at pasienter som Hilde i praksis blir henvist til å drive selvmedisinering på gata.

«Tillatt for alle»? Hvordan i all verden kan det skumleste NRK har produsert bli lagt ut på nett-TV merket som tillatt for alle? Det er jo en hån mot den trettenårige meg, som lå søvnløs mens jeg grunnet over universets mørke uendelighet eller hva en stor søppelkvern gjør med en menneskekropp.

Så kraftig inntrykk gjorde den første norske science fiction-serien på meg, at jeg var overbevist om at jeg hadde sett den flere ganger. Men det kan ikke stemme: Bing og Bringsværds smarte, lille romkrim «Blindpassasjer» ble ifølge internettet kun sendt i reprise én gang, nemlig fredag 30. august 1985, og den gang ikke engang som serie, men klipt ned til en 85 minutter lang tv-film. Likevel kjente jeg igjen kaldt nedover ryggen-følelsen under gjensynet med de første minuttene, da jeg igjen introduseres for en viss ansiktsløs skikkelse på et overvåkningskamera.

Avansert støvsuging

Plotet i denne perlen av en kult-serie er som følger: Den ansiktsløse blindpassasjeren viser seg å være en organisk robot fra planeten Rossum. En Biomat, som er i stand til å bygge om molekylene sine for å bli en perfekt kopi av et menneske. Biomaten kopierer ett av besetningsmedlemmene mens resten av gjengen ligger i dvale, for så å kvitte seg med kroppen (i tidligere nevnte søppelkvern), og ta dennes plass. Resten av serien er en klassisk krimfortelling, med en liten twist: Offer og gjerningsmann er en og samme person. Som tredje og siste episode er titulert: «Hvem av oss er den drepte?».

Produksjonen av «Blindpassasjer» i 1978 lignet ikke på noe som var gjort i Norden frem til da. Ikke bare var science fiction som sjanger relativt uutforsket, også teknikkene som ble tatt i bruk var revolusjonerende.

Et helt NRK-studio ble bygd om til stjerneskipet Marco Polos interiør i fremtidens farger brunt, grått og oransje, og med tilhørende kjøkkenhage, hønsehus og fiskedam. Det ble tatt i bruk verktøy som fargenøkling (mer kjent som bluescreen i filmverdenen), hvor bilder legges oppå hverandre. Hvor nødvendig dette var i en scene om støvsuging er en annen sak, det var uansett imponerende i lille Norge, på den statlige rikskringkaster. Til og med salige Ivo Caprino og hans Caprino Filmcenter var med. De sto for modellene og de spektakulære bildene av romskipene sett fra verdensrommet.

Datamaskinist i «Dedektimen»

Hvis ikke du stiftet bekjentskap med besetningen på Marco Polo i din barndom, kan det hende du ikke finner serien veldig skummel, kanskje ikke veldig spennende en gang. Men sjarm har den uansett. Gleden av å oppleve morderiske roboter med norsk teaterskoleintonasjon, og unge utgaver av Henny Moan og Bjørn Floberg fremføre replikker om informasjonsteknologi (Bjørn Flobergs rollefigur Akeron er titulert datamaskinist – ansvarlig for informasjonssystemer), er noe du bør unne deg i hvert fall en gang i livet. Se for deg «Alien» gjenfortalt som Fjernsynsteater.

Apropos «Alien», Ridley Scotts romskrekkmesterverk; jeg har helt frem til nå vært overbevist om at Bing og Bringsværds manus var inspirert av denne klassikeren. I begge manus møter du en broket besetning på et romskip, som må forstå og bekjempe en utenomjordisk skapning som ønsker å drepe dem alle. I begge spiller selve romskipet, frykten for det fremmede, kjemien mellom besetningen og klaustrofobien ombord hovedrollene i historien. De to føles like, rett og slett. Men «Blindpassasjer» ble vist første gang i Detektimen (eller dedektimen, som vi uttalte det) i 1978, mens «Alien» faktisk gikk sin seiersgang på kino året etter, i 1979. Det ga meg noe å tygge på. En annen påfølgende film med et premiss som ligner enda mer (romvesen som kan forandre form og gi seg ut for å være menneske), er fantastiske «The Thing» (John Carpenter, 1982).

Effektiv historiefortelling

Blant høydepunktene i det klaustrofobiske miljøet om bord på Marco Polo, kan nevnes: alle samtalene om, og inntaket av mat, barten til Jason (Ola B. Johannessen), som er skipets egen sosiolog og lingvist, Amish-robotene som befolker planeten Rossum (særlig første møte med dem på Jasons hjemme­videoer, er legendarisk), for ikke å snakke om amuletten fra samme planet.

«Blindpassasjer» er ganske kjapp å få unna, sett i forhold til dagens maratonserier. Tre episoder på litt under 40 minutter hver, hvor en fjerdedel er oppsummering av tidligere episoder pluss åpningssekvens. Den økonomiske tidsbruken er faktisk en av seriens store styrker. Her er det ingen sidespor eller unødvendig drama, og historien drives effektivt fremover.

I alle år har serien hatt en trofast kult av tilhengere. Disse presset et motvillig NRK til å slippe den på DVD. De skrev den om for teaterscenen og har holdt arven levende på diverse nettforum. Det var opprinnelig planlagt en oppfølgerserie om stjerneskipet Marco Polo, men denne ble av uvisse grunner skrinlagt. I stedet skrev tospannet Bing og Bringsværd serien «Ta den ring», en slags science fiction-utgave av «Da Vinci-koden», som ble sendt på NRK i 1982, og som også satte dype spor i et sart barnesinn. Mer om denne en annen gang.

Du kan se hele den opprinnelige versjonen av «Blindpassasjer» i dag, helt gratis på NRK nett-tv.

Siden vi skriver 2020, kan det sikkert være greit å bli minnet om at korona-
isolasjonen tross alt ikke er så ille, hvis du sammenligner med forholdene for besetningen om bord på stjerneskipet Marco Polo.

Menneskene bak

Manus

Bing og Bringsværd var nærmest en merkevare innen norsk litteratur på 1970- og 1980-tallet. De briljerte innen den unorske sjangeren science fiction, med novellesamlinger skrevet i tospann. De skrev også manus til tv-
serier som «Helmer og Sigurdson», «Ta den ring», og selvfølgelig «Blindpassasjer». Verdt å merke seg er også Jon Bings triologi om stjerneskipet Alexandria, og Tor Åge Bringsværds Gobi-bøker. 

Regi

Stein Roger Bull er mest kjent som
produsent, kanalsjef og direktør i
Nordisk Film og TV, men han har også en håndfull regijobber i beltet. Blant disse finner du begge Bing og Bringsværds science fiction-gysere: «Blindpassasjer» og «Ta den ring». Synd han ikke har vært oftere å finne i registolen, for disse har holdt seg bedre enn det meste annet av norske tv-produksjoner fra denne perioden.

Musikk/produksjon

Renessansemannen Egil Monn-Iversen var en av de viktigste, mest allsidige og produktive menneskene i norsk kulturliv fra slutten av førtitallet frem til sin død i 2017. Dette beviser innspillingen av «Blindpassasjer», hvor han både var hovedprodusent for den mest avanserte innspillingen norsk tv hadde sett, og i tillegg komponerte den nyskapende musikken, hvor kringkastingsorkesteret fikk hjelp av «solist, ekstra elektroniske effekter, og lyder fra en elektronisk datamaskin, «en såkalt synthesizer».

Kilde: Wikipedia

Det brukes stadig mindre straff på alle områder i samfunnet, særlig overfor unge. Hvorfor insisterer noen på å beholde den for rusbruk?

Så godt som alle er enige om at vi skal slutte å straffe rusavhengige. I debatten om avkriminalisering av narkotikabruk er det fremtiden til landets ungdommer som er den sentrale kilden til uenighet. Begge parter i debatten er bekymret for ungdommen, men av vidt forskjellige grunner.

Avholdsorganisasjoner og politiet jobber for at politiet skal beholde dagens tvangsmidler, særlig overfor unge. Ellers blir det flere unge som prøver illegale rusmidler, og dermed flere rusavhengige, tror de. Det er ikke vanskelig å forstå denne bekymringen, men når de siste tiårenes enorme investering i straff ikke har ført til mindre narkotikabruk, er det på tide å tenke nytt.

Ungdommer er fornuftige

Vi som jobber for gjennomslag for den historiske rusreformen, som skal sikre avkriminalisering, har derimot en annen bekymring for ungdommen som en sentral drivkraft. Vi er bekymret for følgene av straff og stigmatisering. Vi er bekymret for at utenforskapet ungdommer som ruser seg, opplever fra tidlig barndom, forsterkes av kriminaliseringen.

Dagens ungdom bruker mindre alkohol og sigaretter enn sine foreldre gjorde på samme alder, uten at vi har trengt å skremme dem med straff. Tillit og god informasjon fungerer mye bedre.

Særlig for marginalisert og sårbar ungdom kan straffen og stigmaet den medfører, ha en ødeleggende virkning på selvfølelsen og fremtidsmulighetene. Dette er godt dokumentert i forskning og i rusreformutvalgets rapport. Straff kan føre til utestengelse fra flere yrker og utdannelser, og stigma kan føre til sosial utestengelse av familie og venner. Dessuten vegrer mange seg for å kontakte hjelp i nødstilfeller, i frykt for straff.

«Forebygging» vs. forebygging

Utvalget viser også at det ikke finnes evidens for at strafferegimet virker forebyggende. Ordet forebygging går ofte igjen i debatten. «Vi må satse mer på forebygging,» sier aktører på begge sider. Når motstanderne av reformen sier at de vil at politiet fremdeles skal kunne ransake boliger, mobiltelefoner og kroppene til ungdom som er mistenkt for bruk av illegale rusmidler, begrunner de det med «forebygging».

Forebygging framstilles også som noe man heller burde satse på, fremfor å avkriminalisere bruk og besittelse. Men det gir liten mening å snakke om forebygging og avkriminaliseirng som om de var motsetninger vi må velge mellom. Det er på tide å undersøke forebygingsbegrepet nærmere.

Ifølge FN og WHO er forebygging «å skape en sunn og trygg oppvekst for barn. Hovedmålet er å hjelpe mennesker, spesielt unge, til å unngå eller utsette bruk av rusmidler, eller hjelpe de som allerede har startet, å unngå utvikling av rusbrukslidelser.» De oppgir en rekke tiltak som kan medvirke til dette, som barnehagedekning, skole- og familieprogrammer og bedring av mental helse. Straff og kontroll av ungdom er derimot ikke regnet som gode forebyggingstiltak av FN og WHO.

Det handler om tillit

Når politiet støter på ungdom som bruker illegale rusmidler, avdekker de bruken, de forebygger den ikke. Ungdommene blir ofte satt på urinprøvekontrakter som mangler dokumentert virkning, og som vi vet at svært mange opplever som nedverdigende og en innvadering av privatlivet.

Det faller på sin egen urimelighet at politiet er en effektiv forebyggingsaktør, all den tid brukere for harde livet prøver å unngå kontakt med dem, nettopp på grunn av trusselen om straff. Avkriminalisering vil sikre økt tillit mellom utsatt ungdom og myndighetene: En helt sentral forutsetning for hjelp.

Hvis personvernskrenkende virkemidler som ransakelse av bolig, mobil og kropp er forholdsmessig, forsvarlig og effektivt, burde de bli brukt mer, utover bare narkotikakriminalitet. Slike virkemidler kunne for eksempel brukes mot ungdom som er mistenkt for å bruke alkohol og tobakk, som har selvmordstanker eller mistenkes å utvikle spiseforstyrrelser.

Mange liv kunne blitt reddet på denne måten, hvis det bare hadde virket. Ingen ser imidlertid for seg en slik fremtid. Så hvorfor skal vi bruke slike virkemidler mot ungdom som bruker illegale rusmidler?

Straff skader

Det er på tide å snakke mer om straffens skyggesider. Å straffe ungdom for bruk av illegale rusmidler har blitt så normalisert at de fleste i lang tid har akseptert det som den mest naturlige reaksjonen fra samfunnet.

Samtidig har vi sluttet å straffe barn og unge for det meste annet. Foreldre slår ikke lenger usikkelige unger, klassens bølle blir ikke lenger utsatt for gjensitting eller spanskrøret, og til og med ungdom som begår voldskriminalitet, møtes av tiltak som konfliktråd fremfor fengsel.

Rusreformutvalget viser til grundig forskning som viser at straff rammer usosialt. De fra lavere samfunnsklasser og etniske minoriteter straffes oftest, til tross for at det brukes betydelig mer rusmidler blant dem fra høyere klasser. På denne måten gjenskaper straff klasseskiller.

Avhengighet er ikke tilfeldig

Det er langt fra tilfeldig hvem som utvikler rusavhengighet. En rekke genetiske faktorer øker sannsynligheten, men det er miljøfaktorer som er utløsende årsaker. Risikofaktorer inkluderer omsorgssvikt, mishandling, mobbing, ensomhet, lærevansker, og en oppvekst i fattige og marginaliserte lokalmiljøer.

Nettopp de unge som er utsatt for disse risikofaktorene, er også mest sårbare for stigmatisering og kontrolltiltak. De veltilpassede ungdommene vil som regel klare seg bra, uansett om bruk av illegale rusmidler straffes eller ikke. Straffen gjør det derimot vanskeligere å tilby hjelp til de som trenger den mest.

I Forandringsfabrikkens rapport, der 58 ungdommer som strever med rus, er intervjuet, heter det at: «[Når] tjenestene belønner og straffer oppførsel, opplever ungdommene at de blir straffet for å ha det vondt inni seg.» Ungdom som starter tidlig med illegal rus, har ofte en kompleks traumehistorikk, og det siste disse trenger i livene sine, er mer frykt.

Mikkel Ihle Tande
Leder, Tryggere Ungdom

Er det noe du mener leserne våre bør vite?

Erlik tar imot kronikker på e-post: kari@erlik.no.

Alle innsendte bidrag vil bli lest og vurdert for trykk. Vi forbeholder oss retten til å redigere teksten før publisering.

For å vurdere en kronikk trenger vi følgende tilsendt:

• Tekst på maksimalt 5500 tegn inkludert mellomrom. Teksten skal belyse et aktuelt tema.
• Et foto av forfatteren i passbilde-størrelse. Bildet må kunne trykkes vederlagsfritt.
• Forfatterens fulle navn, telefonnummer og eventuelt tittel.

Arild Knutsen brøt ingen trafikkregel og kjørte ikke beruset, men ble likevel fratatt lappen. Nå vil han ha en ny praksis for vurdering av alternative rusmiddelbrukere med førerkort.


Jeg har nylig fått tilbake førerkortet og det er jeg veldig glad for, men samtidig er det med en bismak. Både årsaken til at jeg ble fratatt førerkortet og måten jeg fikk det tilbake på vitner om et system som behandler rusmiddelbrukere på en måte som snarere øker trafikkfaren enn å gjøre den mindre.

Jeg brøt ingen trafikkregel, men fram til for tre år siden hadde jeg rusproblemer. Etter å ha vært innom flere avrusnings- og behandlingsopphold siden 2014 og stått åpent fram om situasjonen i flere år, søkte jeg meg til en klinikk i august 2017 fordi jeg var på tampen av siste nedtrapping og syntes det var vanskelig.

Jeg fikk innvilget ett døgns opphold og det eneste de ville snakke med meg om før de sendte meg ut igjen var at de reagerte sterkt på at jeg hadde førerkort og varslet at de skulle sende en bekymringsmelding om dette.

Jeg mener åpenhet bør lønne seg, og dersom førerkortinnehavere kvier seg for å be om helsehjelp i tilfelle det kan medføre at de mister førerkortet selv om de ikke har brutt noen trafikkregel, ja da får vi flere harde trafikanter med ubehandlede rusproblemer, ikke færre.

Det tok nesten et halvt år fra bekymringsmeldingen ble sendt før jeg fikk varsel om inndragelse av førerkortet, det i seg selv er horribelt. Jeg sendte fra meg førerkortet i en ferdigfrankert konvolutt et halvt år etter at jeg sist brukte et rusmiddel. Heldigvis gjorde det liten forskjell, siden jeg ikke hadde sittet bak rattet på mange år.

Likevel er det vanskelig å se at slik generaliserende praksis er bra for den såkalte rehabiliteringsperioden, for vellykketheten av behandling. Å frata noen førerkortet på bakgrunn av rusmiddelbruk, uavhengig av funksjonsevne, holdninger og adferd er like urettferdig for enkeltindividene og uheldig for samfunnet som å påføre alle brukere av alternativer til alkohol straff istedenfor å tilby de som ønsker det hjelp.

Førerkortet er utrolig viktig for mange. Kjøretillatelsen kan være avgjørende for å fungere sosialt og for å kunne stå i jobben sin. Er det noe vi alle er avhengige av og som er særlig viktig for de som har hatt rusproblemer, så er det å ha et sosialt liv og kunne ha en jobb.

Den tidligere politimannen Knut Røneid har stått fram i en rekke medier og fortalt historien om da hans sønn Kristoffer tok sitt eget liv på dagen tre uker etter at han ble fratatt førerkortet, fordi han hadde prøvd cannabis noen ganger. I et avskjedsbrev hadde Kristoffer skrevet en innstendig bønn til politiet om å ikke lenger frata folk førerkortet fordi de har røykt marihuana noen få ganger.

I ettertid undersøkte politiet Kristoffer Røneids PC og fant at han hadde begynt å google «lost all hope – suicide» den dagen vedtaket kom fra politiet. Sånt hadde han ikke googlet tidligere. Nederlaget, skammen og følelsen av å ha blitt urettferdig behandlet, gjorde en frisk gutt syk og var medvirkende til en tragedie.

Praksisen med å behandle generell bruk av cannabis og andre ulovlige stoffer på linje med å utgjøre en fare i trafikken er dypt urettferdig. Man må dessuten ha graverende problemer med alkohol for å bli behandlet på samme måte.

Innsatsen for å frata brukere av alternative rusmidler førerkortet, har økt i takt med at bruk og besittelse har blitt nedkriminalisert. Det fremstår som en praksis for å tviholde på moralismen og fordømmelsen som rår på på dette samfunnsområdet.

For å få førerkortet tilbake, måtte jeg dokumentere rusfrihet ved å levere urinprøver annenhver uke i et halvt år. Og det er det eneste, ingen i helsevesenet har vurdert helsetilstanden eller stabiliteten i livet mitt under disse månedene.

De som stadig har problemer med å avstå fra rusmidler, kan likevel få tilbake førerkortet ved å avstå fra cannabis (som kan påvises i urinen mange uker etter inntak og som skaper langt mindre trafikkfare enn bruk av alkohol) og heller bruke alkohol, tyngre rusmidler og syntetiske stoffer. De stoffene går enten ut av kroppen på få dager eller de kan ikke påvises i det hele tatt. Urinprøver er falsk sikkerhet. Pengene bør overføres fra laboratoriene for kroppsvæskeprøver til helse- og sosialfaglige som holder kontakt og har kompetanse til å bedømme.

Etter første runde med urinprøver får man midlertidig førerkort, mot å levere månedlige prøver i ett år for å få førerkortet permanent, også da uten helsevesenets observasjon. Gjeldende praksis bør revurderes, først og fremst fordi det handler om din og min trafikksikkerhet.

Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Er det noe du mener leserne våre bør vite?

Erlik tar imot kronikker på e-post: kari@erlik.no.

Alle innsendte bidrag vil bli lest og vurdert for trykk. Vi forbeholder oss retten til å redigere teksten før publisering.

For å vurdere en kronikk trenger vi følgende tilsendt:

• Tekst på maksimalt 5500 tegn inkludert mellomrom. Teksten skal belyse et aktuelt tema.
• Et foto av forfatteren i passbilde-størrelse. Bildet må kunne trykkes vederlagsfritt.
• Forfatterens fulle navn, telefonnummer og eventuelt tittel.

=Oslo-selger Hilde Bjerkestrand takker fastlegen Stig Asplin for at hun har klart seg. I vinter mistet han retten til å medisinere rusavhengige, noe som opprører mange.

Da =Oslo åpnet dørene i 2005, var Hilde Bjerkestrand blant de første i køen. I dag er hun den som har holdt på lengst av de aktive magasinselgerne. Hun har overlevd mye motgang, både fysisk og psykisk. En viktig grunn til at hun har klart seg er fastlegen hennes gjennom tjue år, Stig Asplin.

Fram til februar i år hadde han rundt 140 pasienter med rusavhengighet. Vi vet ikke om det er rekord, men vi vet at han betydde mye for mange. I vinter mistet han forskrivningsretten for A- og B-preparater, noe som omfatter de viktigste medisinene for ruspasienter. 

Sjelden har selgerne våre vært ivrigere etter å fortelle oss hva vi må skrive om i bladet. «Dere må snakke med Stig Asplin,» sa Hilde hver gang hun kom innom salgslokalet vårt i Skippergata før sommeren. Selv vil hun gjerne fortelle at legen ga henne mye mer enn medisiner.

– Det er viktig å få fram alt Stig gjør. Han tar folk seriøst når de er utsatt for vold. Han stilte opp på møter i ansvarsgruppa mi, fulgte opp treningen min og gikk aldri bak ryggen på meg. Etter at han slutta, har ansvarsgruppa gått rett vest.

Må gå på gata

Hilde vokste opp i et hjem med mye alkohol og piller, og begynte selv med det i ung alder. Egentlig ville hun drive med idrett, men hun slet med kneskader.

– På avslutningsfesten i sjette klasse holdt jeg på å drikke meg ihjel. Jeg drakk Koskenkorva rett fra flaska, gikk inn på rommet til venninna mi der festen var, og la meg på magen på senga. En kamerat av broren min fant meg, mens jeg gispet etter luft. Hadde han ikke gjort det, vet jeg ikke hvordan det ville gått.

Hun ble først kjent med Stig Asplin gjennom en venninne som gikk til ham.

– Jeg fulgte henne til hver legetime, og satt på venterommet mens hun var inne. En gang så Stig at noe var galt med meg og spurte venninna mi hva det var. Hun fortalte ham at jeg hadde mista legen min, og at legevikaren ville trappe meg uforsvarlig fort ned på medisiner. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men så spurte jeg om Stig ville bli fastlegen min. Takket være ham, klarte jeg å trene og fungere normalt, uten sidemisbruk.

Hilde mistet fastlegen sin på verst mulig tidspunkt, omtrent da korona-tiltakene begynte.

– Rett før koronaen skulle jeg begynne med opptrening igjen. Da jeg hadde Stig, kunne jeg bare ringe, så søkte han meg inn. Nå har jeg ikke fått noe tilbud. Jeg må gå på gata og kjøpe beroligende piller, som jeg har gått på siden jeg var 14. Det er livsfarlig å bråstoppe, og jeg trenger det for nervene. Mange får ikke det de trenger etter at de mistet Stig. Jeg vet om tidligere pasienter av ham som nå må gå på strøket og selge kroppen sin, og flere som vil ta livet sitt. Noen er for syke til å selge =Oslo.

– Vi dauer!

Etter Stig Asplin, fikk Hilde en lege som ville øke metadondosen hennes og ta henne av andre medisiner, i tråd med forskriften i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Det fungerte dårlig for henne. 

– Det virker som om LAR vil gi oss mest mulig metadon. Da går det bare én vei, vi dauer! På 140 milligram metadon ser jeg ut som om jeg har fått i meg alle mulige stoffer. Jeg blir kasta ut fra avrusningssteder, og jeg tør ikke å bruke den elektriske rullestolen min fordi jeg er redd for å havne i en ulykke. På Gatehospitalet trodde de jeg hadde tatt gateheroin da jeg sovna foran tv-en.

Stig Asplin hadde tidligere hjulpet Hilde med å trappe ned på metadon. Sammen fant de ut at hun fungerte best på 50 milligram, pluss OxyContin mot de verste smertene i kneet, og Valium mot nervene. Hun har en alvorlig kneleddsartrose, som gjør at hun nesten ikke kan gå. Nå er hun nede på 50 milligram metadon igjen, men hun får ikke medisinene hun trenger ved siden av. På gata er det mest Rivotril å få tak i, et tyngre alternativ til Valium.

Hilde har lang erfaring med hva som får henne til å fungere best. Det hadde Stig Asplin også, og han er ikke den første av legene hennes som har mistet forskrivningsretten. En rekke leger har fått tilsynssaker mot seg når de gir ruspasienter individuelt tilpasset oppfølging. Den mest kjente er kanskje Sverre Eika.

To avhengigheter

Stig Asplin møter oss utenfor sitt gamle tømmerhus på Bestum. Vi spør ham først om det mange lurer på: Er han i slekt med Per Asplin? Ja, den kjente revyartisten var faren hans. Selv var han den originale Putti Plutti Pott, kjent fra plakater over hele landet. Det sosiale engasjementet har han både fra faren og oldemoren.

– Da jeg var liten hadde vi en alkoholiker boende hos oss, en studiekamerat av faren min. Far tok seg av ham, og hadde som farmoren sin et stort hjerte for folk som strevde. Oldemoren min var husmannsdatter fra Hommelvik. Sammen med mannen sin hadde hun slakterforretning i Storgata på Røros. Like nedenfor var fattighuset. Når det kom noen derfra, sa hun bare: «Bital den som sit levve!» (Betal den som lever sist, red.anm.) Hun er mitt forbilde!

Legen er fjerde generasjons avholdsmann, og har aldri rørt et rusmiddel selv. Det hindret ham ikke i å få god kjemi med Hilde.

– Hilde er en av pasientene jeg var veldig lei meg for å måtte gi slipp på. Vi snakket godt sammen, og fikk henne så bra som det var mulig å få henne. Jeg og mange med meg har kjempet imot det skadelige gatedopet. Isteden vil vi ha pasientene over på snillere preparater, som for eksempel Sobril, som gjør at folk klarer seg gjennom hverdagen.

Statens helsetilsyn vil helst ikke at leger skriver ut slike benzodiazepiner til rusavhengige, selv om mange er like avhengige av benzo som av opiater.

– Det hjelper ikke å angripe den ene avhengigheten, og hoppe bukk over den andre. Særlig ikke for de tyngste pasientene, som ofte har slitt med angst og depresjon i mange tiår. De har prøvd mye forskjellig og vet hva som virker. De er lei av å få foreslått en rekke ting de har dårlig erfaring med fra stadig nye leger.

– Jeg har en mer pragmatisk tilnærming. De fleste leger vil helst ikke ha noe med disse pasientene å gjøre. De er jo krevende på mange måter. Jeg har fått så øra flagrer, men du kan ikke skyve bort de vanskelige pasientene fordi de skjeller deg ut av og til. For noen av de mest krevende pasientene har jeg nok vært slags farsfigur. De kan banke hodet i veggen som en fireåring, og trenger noen som kan takle humøret deres.

På desperat jakt

Legen forteller hva som skjedde før han mistet forskrivningsretten.

– Helsetilsynet så at jeg skrev ut mye mer A- og B-preparater enn mange andre leger. Det var selvfølgelig fordi jeg hadde mange av denne typen pasienter. Seks av dem som fikk mest medisiner ble undersøkt. Noen av disse var blant landets tyngste stoffavhengige, personer som LAR ikke klarte å hjelpe.

– Lavterskeltilbudet 24Sju og spesielt legen Sverre Eika fikk dem ut av gatenarkomanien. Etter at pasientene ble stabilisert, tok jeg over forskrivningen av medisiner. Disse pasientene gikk det bra med, helt til Helsetilsynet blandet seg inn. Pasienter som var velfungerende og i en trygg ramme er nå på desperat jakt etter en fastlege som forstår.

Statens helsetilsyn ønsker ikke å kommentere Asplins konkrete sak. De har tidligere uttalt seg generelt om tilsynssaker mot leger som strekker seg langt for å hjelpe rusavhengige. Tap av retten til å forskrive A- og B-preparater skal fremme pasientsikkerhet, der en mildere reaksjon har vist seg ikke å oppfylle formålet med tilsynet. Avvik fra nasjonale veiledere og lovbestemte krav innebærer som regel at legen har begått lovbrudd, og at behandlingen vurderes som uforsvarlig.

I Norge må rusavhengige som trenger erstatningsmedisin gå gjennom LAR-systemet, før fastlegen overtar forskrivningen. LAR har ikke hatt noe å utsette på samarbeidet med Stig Asplin. Selv mener han at det ikke er reglene i seg selv, men stivbent tolkning av retningslinjene som førte til at han ble avskiltet. 

– Lovverket sier at pasienten har krav på individuell behandling og brukermedvirkning, men få tar dette hensynet overfor stoffavhengige. Helsetilsynet skriver i sin kritikk mot meg at behandlingen virket «pasientstyrt». Altså har jeg hørt på pasienten, og sånt gjør man ikke ustraffet!

Må bygge tillit

Asplin sendte en anke til Helsetilsynet, og etter tre måneder ble saken oversendt Helsepersonellnemnda. Nå har han fått et brev som varsler sju måneders behandlingstid. For tiden har han ansvaret for en av Oslos feberpoliklinikker i forbindelse med korona. Han får fortsatt jobbe som lege, bare ikke for pasientgruppen han har mest erfaring med.

– Det er veldig dumt at leger med lang erfaring blir plukket vekk fra rusfeltet, for det er de som kan gjøre en god jobb der. Det er et tillitsarbeid som krever tid. Du kan ikke forvente resultater etter fjorten dager. Noen må prøve på nytt, gang på gang. Men forutsetningen for å lykkes, er at man legger lista slik at det blir mulig for pasienten å komme over. Først da kan man forvente resultater på sikt. 

Han gir et eksempel på hvor lista må legges når en som har vært gatenarkoman får en resept:

– Først får han medisiner for en uke. Etter hvert som jeg ser at det går bra med ham, gir jeg medisiner for en hel måned, for det er veldig mye dyrere å kjøpe 25 tabletter i stedet for 100. Jeg gir ham mulighet til å vise at han kan kontrollere forbruket en hel måned.

– Om pasienten etter tre uker kommer tilbake og har brukt opp resepten, vil noen rynke på nesen. Da tenker jeg i mitt stille sinn at det er kjempebra at han har klart det så lenge! Kunne man forvente at han lyktes på første forsøk? Jeg sier at neste gang må du prøve enda bedre, og skriver ut en ny resept for en måned. Helsetilsynet mener at jeg er slepphendt, men da forstår de ikke hva dette handler om.

Gikk rett i kjelleren

Stig Asplin kaller seg en optimist, som ikke gir seg selv om pasientene får tilbakeslag etter tilbakeslag. Han tenker at det vil gå bra senere, og har mye erfaring med at den strategien har lønt seg. Derfor er det ekstra trist å måtte gi fra seg pasienter han har jobbet tålmodig med i mange år, og som det nå går svært bra med. 

– Mange har dessverre møtt leger med lite erfaring og en veldig firkantet tilnærming. Det er leger som starter samtalen med å si at de må trappe ned på medisiner, nesten før de har hørt hva pasienten har å fortelle. Alle er enige om målet, å hjelpe pasienten bort fra avhengigheten. Men vi kan ikke stikke hodet i sanden og tro at dette er lett. Derfor må vi ty til resepter for å komme pasientene i møte.

– Jeg jobber alltid for å få pasientene til å bruke mindre medisiner, men jeg prøver ikke noe som er dømt til å mislykkes. Fasiten er det som fungerer for den enkelte pasienten, ikke det som kommer fra skrivebordsteoretikerne hos Helsetilsynet.

For å bli kjent med pasientene sine, syklet Stig Asplin fra hospits til hospits og andre lavterskeltilbud. Nesten hver dag deltok han på ansvarsgruppemøter med rusavhengige. Hadde han vært mest opptatt av å berge seg selv, hadde han sagt fra seg ruspasientene etter første advarsel fra Helsetilsynet for to år siden. Isteden ville han følge sitt faglige skjønn, og sin egen samvittighet. For det har han fått mye støtte.

– Da jeg ble fratatt forskrivningsretten i februar, gikk jeg rett i kjelleren. Det var veldig tungt å måtte gi opp det jeg har jobbet for i alle år. Jeg vet at mange av pasientene mine sliter veldig nå. Noen sender meldinger og ringer fortsatt. Etter alle støtteerklæringer fra folk er jeg ved godt mot. Nå er jeg mest opptatt av å vinne saken, og bidra til at vi får retningslinjer som åpner for pragmatisme.

Det mest meningsfulle

I LAR er det stort sett to medisiner som gjelder: Metadon og Subutex. Ikke alle tåler disse like godt. Den første gjør mange tunge og trøtte, den andre kan gjøre folk nervøse. Nåløyet for å få andre typer medisiner er svært trangt.

Stig Asplin var lege for et ektepar hvor den ene fikk innvilget morfin, mens den andre måtte fortsette på metadon. Metadonpasienten hadde det dårlig, mens det gikk mye bedre med ektefellen. Asplin mente det var en god idé at begge fikk morfin, men LAR satte ned foten.

– Hvorfor i all verden kan man ikke unne dem begge å ha det bra? Dette er folk som eier sin egen leilighet, som har barnebarn og lever et vanlig liv.

Stig Asplin har også verre eksempler på moralisme på rusfeltet. En mann som hadde vært jagerpilot i Vietnamkrigen, begynte med hasj som sovemedisin. Han  hadde en vanlig jobb, var høyt respektert og ikke avhengig av andre stoffer. Han syntes det var så pinlig å kjøpe hasjen, at han prøvde å gjøre det så sjelden som mulig. Dermed kjøpte han for en hel måned av gangen.

– En dag kom politiet på døra. De hadde fotfulgt ham fra en salgssituasjon, og han fikk ett års fengsel, enda han bare hadde kjøpt og aldri solgt noe. Siden han hadde tredve brukerdoser, ble han definert som selger.

– Det verste for denne mannen var hva som ville skje med hans gamle mor, som han hadde ansvar for å hjelpe. Han visste ikke hvordan han skulle fortelle henne om fengselsstraffen. Uken før han skulle inn til soning, ble han funnet død i leiligheten sin, forteller Asplin.

– Dette er en av mange historier som viser at narkotikalovgivningen burde vært annerledes. Å løfte det vekk fra justisvesenet til helsevesenet har jeg stor tro på. Jeg har sett mange som bare har prøvd å hjelpe seg selv, og så kommer de i fengsel!

Nå frykter Asplin at leger vil kvie seg enda mer for å hjelpe rusavhengige, etter det som skjedde med ham. Selv synes han det er det mest meningsfulle arbeidet han har vært med på. 

– Mye legearbeid i dag er rutinepreget og egentlig ikke viktig, men vi er utdannet for å jobbe med syke mennesker. Mange av ruspasientene har hatt en nesten umulig oppvekst. De har etter hvert fått flere til dels alvorlige fysiske sykdommer, i tillegg til det psykiske.

– Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å hjelpe disse. Noen leger liker ikke at stoffavhengige kommer og ødelegger renommeet til legekontoret. Jeg tenker derimot at selv fine fruer har godt av å sitte sammen med litt rølpete typer på venterommet, og se at verden kan være annerledes.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2020.

Morten Joachim fikk mye igjen for å prøve å forstå sin egen familie. De var rusavhengige, mens han fikk suksess med teater. Men først tok han et svært kontroversielt valg.

– Jeg blir litt sjenert når jeg snakker om det, men det har vært helt rå tilbakemeldinger, forteller Morten Joachim, som også heter Henriksen når han ikke opererer som kunstner.

Vi treffer ham utenfor Nationaltheatret i Oslo, før vi spaserer opp til Slottsparken. Der pleide foreldrene hans å henge i rusmiljøet, lenge før de ble sentrale figurer i Mortens teatermonolog Fire gravferder og ett bryllup. Den hadde premiere på Teater Ibsen i Skien i 2016, og hittil har han fremført den 150 ganger. Fra 2017 turnerte han med Riks­teatret, og opplevde ulike reaksjoner fra folk i ulike deler av landet. Ikke alle turte å le av det tragikomiske stykket.

– I Trøndelag gapskrattet folk, og i Ålesund satt de helt stille. Det gjentok seg flere ganger. Jeg har en teori om at i Trøndelag ler du først, og så ser du på naboen etterpå, mens i Ålesund ser du hva naboen gjør først. Tør du å ha litt svart humor, er monologen på grensa til stand up. Tør du ikke, blir det ganske kjedelig, tror jeg.

I 2005 satte Morten Joachim seg på en nettkafé i Helsinki og begynte å skrive om seg selv og familien. Prosjektet gikk inn og ut av skrivebordsskuffen i ti år.

– Jeg prøvde å skrive biografisk om hver enkelt person, sett fra deres ståsted. Jeg ble godt kjent med prosessene de har vært gjennom. Rusmisbruk er sjelden et uttrykk for at du vil feste. Det kommer fra et ekko av sorg, savn og smerte, som du er nødt til å medisinere.

I utgangspunktet tenkte han ikke at det skulle bli en teatermonolog. Han ville bare prøve å forstå menneskene. Det har han tjent mer på enn han gjorde på et helt år som amfetaminselger. Han kaller seg en streit type, men det fins altså unntak. Det kommer vi tilbake til.

Mormors revansje

Morten vokste opp med en stefar som drakk og en mor som var avhengig av heroin. Etter hvert lot de seg inspirere av hverandres rusvaner. Mortens halvbror begynte også med heroin, og ble som voksen funnet død i sin egen leilighet av moren Anne Grethe.

Hun hadde selv en far som var alkoholiker. Da Anne Grethe var femten, ble hun forlatt av sin egen mor, som syntes faren var for vanskelig å leve med. I monologen sier Morten Joachim:

«Du kan si mye om mormor. Mye bra og en del andre ting, men først og fremst må jeg si at hun er den av alle som har vært mest betingelsesløst på mitt parti. Ingen nøling. Men jeg har alltid hatt på følelsen av at jeg har vært hennes revansje. En ny sjanse til å ikke svikte. Derfor skjemte hun meg bort.»

Da Morten Joachim var to år, havnet hans biologiske far i fengsel. Også han var rusavhengig og påtok seg all skyld for et parti amfetamin han hadde smuglet fra Sverige sammen med Anne Grethe. Dermed var Mortens mor fri til å passe på sønnen.

Morten fikk ikke lov å ha kontakt med faren mens han satt inne. Han vokste opp på Vestli og Sagene i Oslo, sammen med Anne Grethe og hennes nye mann, Jan. Han husker skiturer om vinteren og en tidvis normal familie.

– Når det sto på som verst, var broren min og jeg hos andre. Jeg var veldig mye på besøk hos mormor og hennes mann, Henry. Av og til var foreldrene mine i full jobb. Anne Grethe var en blid og omgjengelig dame. Jan var veldig alkoholisert, det var hans grunnkompetanse.

Var en høflig amfetaminselger

Da Morten Joachim var ti, flyttet han permanent til mormoren og Henry på Gjøvik. Som barnevernsbarn ble han utredet, og fikk vite at han var litt dum. Han gjorde det dårlig på IQ-tester og fikk stor trang til å bevise at han var bra nok.

– Mormor begynte å gi meg hukommelsesprøver og fiskeolje. Det hadde nemlig stått i Norsk Ukeblad at piller med fiskeolje kunne ha en intelligensfremmende effekt.

På skolen kjedet han seg mye og sørget for å skulke alt han kunne innenfor fraværsgrensa. Han ble speider og begynte å spille sjakk. Året etter at han var ferdig på videregående døde mormoren av slag. Morten Joachim gikk på Seljord folkehøgskole, hvor han senere fikk jobb som lærervikar.

– Etter vikariatet ble jeg fortvila over at jeg ikke fikk til å jobbe med teater, og jeg gir ikke lett opp. Jeg tok et ganske kontroversielt valg, som jeg verken føler stolthet eller skam over. Jeg ville tjene nok til å kunne drive et barneteater.

I monologen beskriver han valget slik:

«Jeg kom ikke inn på skole. Glem det. Jeg hadde ikke erfaring. Jeg måtte skaffe erfaring. Jeg måtte ha et sted å få erfaringa. Jeg måtte ha cash til å lage noe sjøl. Jobbe i bar? Nei, lei, og for treigt. Noe kjappere… Med tanke på min familiebakgrunn var det litt overraskende at det som sto på papiret etter et par timers overveielser var hvordan jeg kunne tjene til livets opphold ved å selge amfetamin til det jeg anså som lavrisikokunder i akkurat passe mengder og til riktig pris.»

I et helt år kjørte Morten Joachim rundt i hele Norge og leverte amfetamin til folk som skulle selge det videre.

– For meg var det bare en praktisk handels­periode. Det var ikke noe bad ass-­miljø. Jeg lånte aldri penger av noen, og lånte aldri bort penger. Det var hyggelige møter med høflige folk, for ingen var interessert i å vekke unødig oppmerksomhet.

Da Morten Joachim begynte å granske seg selv, fant han også en annen grunn til at han tok dette valget. I monologen sier han:

«Jeg kjente en intens mestringsfølelse over å gjøre det hele den gjengen med tapere hadde gjort, men å klare det. Etterpå skulle jeg le høyt! Dette var min mulighet til å erobre verden. Jeg ville glefse og knurre og stå på toppen av verden før noen hadde forstått noen ting.»

Det som treffer publikum

I motsetning til foreldrene sine, lyktes Morten Joachim som forhandler av amfetamin. Han ble aldri tatt, og fikk brukt pengene til å kickstarte teaterkarrieren. I kjelleren på Soria Moria på Torshov i Oslo drev han et barneteater, som ble en stor suksess. Det ga ham regissørjobber på teatre over hele landet fra 2010. Men fortsatt var han redd for ikke å være viktig nok for noen.

– Har du muligheten til å avdekke dine aller innerste demoner, så bør du gripe den. Da må du gå dypt ned i kjelleren. Det ligger mange lag av skam og forsvarsmekanismer utenpå. Det som plager oss, er ofte ganske flaut. Det sier noe om at vi er redde og små. Jeg skrev en tekst om hvordan du kan bruke selvrefleksjon til helbredelse. Den har gitt meg mulighet til å realisere alt jeg drømmer om.

Teatermonologen handler ikke først og fremst om rusavhengighet, sier Morten Joachim.

– Den handler om noe vi alle sliter med uansett bakgrunn. Alle vil bli sett og prioritert, være et individ noen ofrer seg for. Det er det som treffer publikum. Refleksjonene er ikke avhengig av at det er akkurat rus du har vært igjennom, det er bare det praktiske bakteppet. Ett eller annet bakteppe har vi alle. Jeg ville forstå familiens arv av sorg, så jeg kunne ta bedre valg. Jeg skriver om hvordan omsorgssvikt pulveriserer deler av selvbildet. De færreste av oss går gjennom livet uten å bære på skuffelse over et annet individs valg.

Sluttet å hate stefaren

I monologen er Mortens stefar Jan en sentral figur. Når Anne Grethe dør, skjer det flere ting med Jan og hans relasjon til stesønnen: 

«Først slutta Jan med heroin, på etter det jeg kan skjønne unormalt kort tid, men han gjorde det helt klart at han ikke hadde noen planer om å slutte å drikke en 15–20 halvlitere om dagen – ett sted fikk grensen gå. Så begynte han å selge hasj i Drammen. Fra sin stampub, Dickens.»

Da Jan kom seg ovenpå økonomisk, ble han greiere mot Morten. Han ringte og spurte hvordan det gikk, og ville ofte ha stesønnen med ut på middag. Morten var ikke like rask til å omstille seg:

«Hvorfor kunne du ikke begynt før, Jan? Hvorfor måtte du miste kona di og sønnen din før du klarte å bli en ålreit fyr? Jeg vil ikke like deg! Hører du! Jeg hater deg! Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke! Men jeg gjør det! Jeg synes til og med at det er gøy å være med deg!»

Da Jan døde, var Morten lettet over at han ikke hatet stefaren sin lenger. Han skrev en sang som han fremførte i begravelsen hans, slik han hadde gjort til flere begravelser tidligere. Sangene er en del av teatermonologen, som også har et bryllup i tittelen, uten at det er med i stykket. Vi får bare vite at Morten har møtt ei dame.

Etter et par år på forskjellige teatre, spiller han nå forestillingen på konferanser av ulike typer – for alt fra interesseorganisasjoner til offentlige etater. Det er godt betalt, kan han fortelle. Du kan også leie ham inn til et privat selskap, hvis du har 35 000 kroner å avse.

– Jeg spilte i et 40-årslag. Hun som hadde bursdag forklarte at hun hadde mange rike venner. Hun ville at de skulle se en annen måte å vokse opp på. Det var rått. Hittil har jeg sikkert tjent dobbelt så mye på monologen som jeg tjente på å selge drugs.

Livsverk forsvant på tre dager

Det er viktig for Morten Joachim å få fram hvor normale rusavhengige kan være. Noe han mener forsvinner i media, er den sammensatte virkeligheten.

– Livet kan være vanlig, og så bli fullstendig dramatisk. Rusmisbrukere har en tendens til å løse kriser med rus. En periode jobbet moren min og Jan som sosialarbeidere på et kollektiv i Gol, der de var ressurs­personer for barn og ungdom. Så hadde Jan tatt én øl, satt seg bak rattet og blitt stoppa av politiet. Han mista lappen, og den gang jobbet han som trailersjåfør i tillegg. I løpet av tre dager var fire års livsverk med eget hus og to faste, stabile jobber bytta ut med innleggelse på Akutten i Drammen. Begge hadde begynt med heroin igjen, og broren min ble plassert i fosterhjem. Den historien tror jeg ikke er unik.

Da dette skjedde, var Morten Joachim ung voksen. Han synes det snakkes for lite om at rusavhengighet primært er en sykdom.

– Jeg mener det er en psykisk sykdom. Det snakkes selvfølgelig om i fagsammenheng, men ikke så mye i media. Det er liksom ikke så spennende. Vi må tenke nytt og progressivt om rusbehandling, og tørre ikke å basere politikken på moral. Partiene tar utgangspunkt i hva som selger, ikke hva som funker. Det er en tragedie. Vi kan ikke la politikken påvirke hvordan vi tenker rundt forskningen.

I et intervju med Dagbladet ble Morten selv spurt om han selv hadde prøvd heroin.

– Jeg trakk litt på det, og sa at ja, rent teknisk har jeg det, men det er ikke interessant. Det er ikke et uttrykk for barndommen min eller noe jeg har drevet med. Jeg prøvde det én gang for å se hvordan det funka. Og så endte det opp som overskrift i avisa! Da ble jeg så jævlig sur. Det flytter fokuset fra det teaterprosjektet egentlig handler om. Jeg kjenner meg selv godt, og vet at jeg ikke er en som blir avhengig av noe rusmiddel. Heroin er noe jævlig drit for de fleste i starten, du kaster opp. Har du veldig mye traumer er det fantastisk, fordi du forsvinner helt. Noen fest er det i hvert fall ikke.

Kleint hos psykologen

Morten Joachim er selvlært på mer enn én måte. Hans høyeste utdannelse, foruten videregående, er friluftlinja på Seljord folke­høgskole. Han har heller ikke hatt behov for å gå noe særlig i terapi, det synes han er kleint.

– Jeg opplever at det sosiale spillet bare blir sterkere mellom meg og en psykolog. Jeg begynner å tenke på hvordan jeg skal sitte for ikke å se tjukk ut og sånne ting. For mange er det sikkert sunt med terapi, men for meg har det funka bedre å prøve å reparere ting selv. Hvorfor får jeg behov for å trykke andre ned hvis de gir meg en negativ tilbakemelding? Det synes jeg er en intelligent tilnærming, som jeg lærte av Trond Viggo Torgersen. I et radiointervju sa han at han hadde brukt mye energi på å forstå hvorfor han ble sint.

Morten Joachim er ikke redd for å blottstille sine mindre flatterende sider. I monologen kommer det fram at han synger i begravelser først og fremst for å få oppmerksomhet selv. Han tror mange andre også ønsker å bli sett når de kommenterer andres død, for eksempel på Facebook.

– Da Ari Behn døde hadde plutselig alle kjent ham. Skuespillere skrev bevrende Facebook-statuser om det øyeblikket Ari hadde sett dem. Det de egentlig skriver da er: Se på meg!

Korona var ingen krise

I dag er Morten Joachim teatersjef på Hauge­sund teater. Den jobben er han sikker på at han ikke ville fått hvis ikke teatermonologen hadde hatt så stor suksess. Den ga ham gode kritikker, nye kontakter og stor respekt i bransjen. I Haugesund blir han til åremålet hans er over, og så vil han tilbake til Oslo.

– Jeg elsker Oslo. Om seks år bor jeg garantert her, på Sagene/Torshov. Jeg har veldig lyst til å jobbe på et Oslo-teater. I Haugesund er det relativt lav interesse for teater som fordypningsrom. Vi jobber veldig med å finne en profil så vi får løst samfunnsoppgaven vår. Jeg synes vi har klart å skaffe teatret nasjonal kredibilitet i bransjen. Det som er sprøtt, er at folk vil se gamle historier på teater og nye på kino. På teater er folk helt uinteressert i nye stykker, uansett hvor spennende de er.

Nedstengingen av samfunnet under korona­krisen har ikke vært noe problem for Haugesund teater, i hvert fall ikke økonomisk.

– Vi er ett av de teatrene som har tjent på korona. Det folk ikke vet om teatre, er at jo mindre du spiller, jo mer tjener du. Det koster å lage teater, og du får noen millioner i året som du skal bruke opp. Når du ikke bruker pengene, blir de stående. Vi har bare flytta forestillingene våre til høsten. Vi var de første til å lage digitalt teater, noe som ga oss nasjonal oppmerksomhet. I vårt neste prosjekt, «Kafka på Nav», har skuespillerne laget en webserie om hver karakter, som kommer på nett når stykket settes opp.

Stykket er en absurd komedie, en parafrase over kafkaprosessen som handler om Nav. For å se det, må du komme til Haugesund.

Monologen «Fire begravelser og ett bryllup» kommer snart som lydbok. Morten Joachim satser på at den er ferdig til jul. På Spotify kan du høre låtene han laget til begravelsene. Han har fortsatt stor trang til å vise at han kan utrette noe, så dette er garantert ikke det siste du hører fra ham. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo august 2020.

Knut Åge og Erik har Asperger syndrom, og sjefen mener det gjør dem til bedre IT-konsulenter. Vi besøker en bedrift som ikke er redd for avvikende atferd og hull i cv-en.

– Jeg har jobbet i IT-bransjen hele livet, og sett mange som har trekk av Asperger, sier Christian Ursin-Holm. Han har vært daglig leder for Unicus siden 2016, og er en av kun tre ansatte uten Asperger syndrom. De to andre jobber med salg og administrasjon.

Det begynte i Danmark, der dataguruen Thorkil Sonne hadde en sønn med autisme. Prognosen var et liv i avhengighet, av foreldrene og staten. Hvordan kunne folk se sønnens styrker, isteden for svakheter? Sonne var IT-sjef i Danmarks svar på Telenor, Tele Danmark. Han så at sønnen hadde mange av de egenskapene han var på jakt etter i IT-avdelingen, som stor evne til presisjon og detaljfokus.

Dermed startet han IT-selskapet Specialisterne, som ansatte personer med diagnose i autismespekteret. De testet programvare for feil, noe som ble en dundrende suksess. I Norge måtte det en svenske til for å starte et lignende firma. Lars Johansson-Kjellerød fikk med seg Telenor Broadcast på et prøveprosjekt, og i 2009 begynte fire konsulenter med Asperger å teste programvare.

Da prosjektet var over, ville Telenor fortsette å bruke Unicus. I dag har selskapet 30 konsulenter i Norge, og omtrent like mange i Sverige. Fem av de norske jobber i Stavanger, resten tilhører avdelingen på Lysaker, der vi er på besøk.

Asperger-diagnosen har vært brukt i Norge siden 1994, og stilles ofte først når folk har en livskrise eller faller utenfor.

– Alle konsulentene våre har tidligere falt utenfor arbeidslivet, gjerne fordi de sliter med den sosiale interaksjonen på jobb­intervjuet. De underselger seg selv grovt, sier sjefen.

Den groveste underselgingen han har vært borti, kom fra en mann med doktorgrad i matematikk fra Oxford. Graden fikk han som 23-åring, han hadde fått Abel-prisen og deltatt i VM i hoderegning. Likevel fikk han ikke jobb.

– Jeg tok ham med til en kunde og ba ham fortelle om seg selv. Da sa han at han hadde studert litt matematikk. Mange med Asperger sliter med å skryte av seg selv. Er en kunde ute etter noen som for eksempel kan programmeringsspråket Java, svarer de «Nei» om de ikke kan det hundre prosent, isteden for å si hvor mye de kan.

Hvert år får Unicus rundt hundre søknader og ansetter fem–seks nye konsulenter. Det er ingen mangel på arbeidsledige autister, heller ikke med IT-utdanning.

– Nav har ikke klart å gi meg tall for ledigheten hos autister i Norge, men fra utlandet ser vi at den er over femti prosent. Nav tilbyr oss ofte lønnstilskudd, men det sier vi nei til. Våre ansatte er så flinke at kundene kan betale normal pris. Å kutte Nav-strengen er litt av prinsippet vårt.

Tar høyde for at folk skryter

Erik Mesøy har jobbet i Unicus i ti år, og vi må konsentrere oss hardt for å forstå t-skjorta hans. Gjennom ymse utregninger og tolkning av symboler, finner vi ut at det står «I ate some pie» på den. Erik har studert matematikk og informatikk, noe som gikk ganske lett.

– På ungdomsskolen tok jeg privatisteksamen for videregående skole i matematikk. Det gjorde at jeg kunne hoppe over matteklassene på videregående, og isteden ta fjernkurs i matematikk på universitetet.

Erik tok vekttall tilsvarende to års studier, men gikk lei av universitetet før han fikk noen grad. Han ville heller jobbe, og begynte hos Opera Software.

– Det var delvis et prøveforetak. Såvidt jeg husker skulle Nav betale deler av lønna. Jeg passet ikke inn der, men de ville gi meg gode attester.

Eriks foreldre kom fram til at han hadde Asperger da han gikk på barneskolen. Han har lite å fortelle om oppveksten, men han husker noen nerdeinteresser. Litt programmering, litt teknisk lesning og litt bygging. Senere ble det rollespill, en interesse som har gitt ham kontakt med flere høytfungerende autister.

– I vanlig sosial omgang er det få som forteller deg reglene. I rollespill blir du forklart reglene på forhånd. For eksempel fins det retningslinjer for hvor troverdig noe usannsynlig er, hvis noen prøver å bløffe deg. Det er nok en av årsakene til at rollespill er populært blant folk med Asperger, mener han.

Erik har gradvis lært seg å plukke opp når folk ikke mener det de sier.

– Ett av prinsippene er å ta høyde for at folk skryter. Når jeg leser kravene fra arbeidsgivere, må jeg også ta høyde for at de skryter. Skryt er kanskje ikke det rette ordet, men de ber for eksempel om at du skal ha fem års erfaring med et fire år gammelt produkt. Det er noe jeg stadig støter på. Det kommer en ny programvare eller løsning på markedet, og så søker de folk som har flere års erfaring med det. Kanskje prøver de å si at de har veldig erfarne utviklere.

Erik synes uansett det blir upresist å be om erfaring i antall år. For å illustrere det, trekker han en sammenligning.

– Folk kommer ut av skolen med like lang leseerfaring målt i år, men med veldig ulike leseferdigheter. Da blir det meningsløst å be om ti års leseerfaring. I IT-bransjen fins det nesten aldri mer enn to års erfaring med noe som helst. På to år kan én person lære seg mer enn en annen bruker ti år på å lære seg.

Prøver å være stoisk

Erik synes det går greit å markedsføre seg selv, men han strever med noe annet som kan være viktig i et jobbintervju.

– Det er vanskelig å finne ut hva andre ønsker å høre. Det sliter jeg virkelig med, og det er et tegn på autisme. Det kan skape både problemer og ren forvirring. Ellers prøver jeg å være ganske stoisk. Det er ikke mye vits å grue seg til et intervju.

Han mener han har noen egenskaper som gjør ham bedre egnet til jobben enn folk uten Asperger.

– Har du en lang liste med ting som skal hakes av, så merker jeg at folk uten Asperger lett venner seg til å hake av uten å lese ordentlig. Vi med Asperger er flinkere til å se hvert enkelt element på lista, også når vi er kommet til nummer hundre.

Oftest sitter konsulentene fra Unicus ute hos kunden de jobber for. Mellom hver kunde, bruker de arbeidstiden på å lære seg mer. Det driver Erik med nå.

– Jeg skaffer meg mer erfaring med teknologiene jeg bruker. For øyeblikket er det Java og tilhørende verktøy, som IntelliJ, som du kan kalle en korrekturleser. Min forrige kunde var Statnett. I starten satt jeg ute hos dem, før koronaviruset slo til. Da flyttet jeg tilbake til Unicus og deretter til hjemmekontor.

– Likte du bedre å ha hjemmekontor?

– Det har jeg ingen formening om. Stoikeren Marcus Aurelius sier ganske tydelig at det ikke er alt man behøver å ha formeninger om.

Når Erik er på jobb, er han ikke opptatt av å være sosial. Unicus har høy toleranse for at folk ikke vil delta i sosiale aktiviteter. Over gata ligger en kantine der de som ønsker det kan spise lunsj sammen. Det gjør ikke Erik, men blant de som deltar kan det bli ivrig diskusjon, forteller Christian Ursin-Holm.

– Star Wars skaper alltid mye engasjement. På et julebord ble det opphetet diskusjon om hvor vidt tidsreising var mulig. Vi har også pizzakvelder, sommerfester, quiz, poker og gaming, men det blir sjelden sent. Det har aldri vært noe fyll på arrangementene våre. Når jeg lager en liste og spør folk hva de har lyst til, er det alltid fem-seks stykker som absolutt ikke vil noe av det. Det er umulig å finne noe alle vil være med på, men jeg oppfordrer dem til å utfordre seg selv. Jeg tror folk med Asperger i større grad enn andre ikke bryr seg i det hele tatt, om noe ikke interesserer dem. Når noe trigger interessene deres, kan de bli veldig fokusert.

Skjult av mestringsstrategier

Mange har utviklet seg sosialt siden de begynte hos Unicus, forteller Christian. I løpet av de fire årene han har jobbet der, har flere fått kjæreste, og to har hatt pappapermisjon.

– Det er stor forskjell på de ansatte her. Noen er relativt flinke i sosiale interaksjoner, og du tenker ikke over at de er annerledes. Først når du har jobbet med dem en stund, ser du klassiske autismetrekk. Andre merker du det på med en gang.

Noe som gjerne følger med Asperger, er høysensitivitet. Det kan være slitsomt å sitte i åpent kontorlandskap. Ofte er det ikke store tilpasninger som skal til for å få høytfungerende autister til å blomstre, forteller Christian. Mye handler om å skape en trygg setting.

– Det er mest i startfasen konsulentene våre trenger ekstra oppfølging. Vi har en praksisperiode der de fortsatt er i Nav-systemet, mens vi finner ut hva som skal til for at hver enkelt fungerer. Når en konsulent skal treffe kunden for første gang, er vi med som et trygt fjes. Noen sliter med å være proaktive og innhente informasjon om nye prosjekter. Døgnrytme har også vært en utfordring for noen, men vi greier nesten alltid å snu den.

Knut Åge Hofseth fikk diagnosen da han var 26. I oppveksten så han bare på seg selv som sjenert, med stor interesse for litteratur. Det var tanten hans som først foreslo at han skulle be om en utredning, så han kunne få bedre hjelp til å skaffe seg jobb.

– Fetteren min er også på autismespekteret. Hos meg er de tydeligste tegnene skjult av mestringsstrategier. Når jeg ser tilbake, hadde jeg vanskelig for å få nye venner i barndommen. Jeg trivdes bedre med rutiner og altoppslukende interesser. Senere viste det seg at en av lærerne mine på barneskolen mistenkte at jeg hadde Asperger. Hos meg er de tydeligste tegnene på innsiden, som hvor sliten jeg vil være etter dette intervjuet. Det er noe mange kan oppleve, det er graden av det som gir deg en diagnose. Du skal være ekstremt ekstrovert hvis ingen sosiale situasjoner gjør deg sliten.

For Knut Åge er det nytt å jobbe et sted hvor man ikke trenger å være sosial.

– Under studiene hadde jeg en deltidsjobb. Da slapp jeg unna en del av det sosiale ved at jeg bare var innom en dag i uka. På studiene havnet du fort utenfor hvis du ikke var interessert i studentkroene. Hos Unicus er det mye mer akseptert at du bare deltar på det som interesserer deg. Vi er noen som spiser lunsj sammen og har det kjekt med å diskutere politikk, for eksempel. Man blir tryggere på seg selv når man får være seg selv.

Fikk dårlige arbeidsvaner

Knut Åge tok først en bachelorgrad i engelsk litteratur. Han begynte også på master, men strevde med strukturen når han måtte jobbe selvstendig et helt år. Så var han arbeidsledig et par år. Han skjønte ikke helt hvordan kompetansen hans var relevant for arbeidslivet. Han følte at han ikke mestret tilværelsen, inntil han begynte å studere IT.

– Å gå tilbake til mer strukturert læring var behagelig. Jeg vil ikke si at jeg var en datanerd, men jeg kjenner folk som ville ment det. Jeg var den folk spurte om hjelp til å bygge ny PC, og den som ble oppringt hvis en besteforelder hadde dataproblemer. En del av studiet var veldig lett, og noe ble vanskelig fordi jeg hadde tillagt meg dårlige arbeidsvaner. På videregående trengte jeg ikke å jobbe så mye, der gjaldt det å ha god hukommelse. Jeg kunne lese ferdig alt pensum i høstsemesteret og få en femmer i det meste.

Han gled ikke rett inn i arbeid slik som en del andre fra studiet. Unicus er hans første jobb innen data. Før jobbintervjuet hadde han bestemt seg for å slappe av.

– Jeg synes det blir for vanskelig å skryte av meg selv, men jeg prøvde i hvert fall å ikke snakke meg selv ned. Personlig mener jeg det skal være begrunnet i fakta når du forteller hva du kan. Da blir det lett å fokusere på hvor kunnskapen din slutter, isteden for å framheve hvor mye du kan. Det er en dårlig strategi på jobbintervjuet.

Knut Åge har et gjennomtenkt forhold til kommunikasjon. Han er opptatt av hva som gir et ord ulike betydninger ut fra konteksten. 

– Mange metaforer i Hamlet er ikke åpenbare for en moderne leser, fordi de henviser til fordommer fra Shakespeares tid. I litteraturen er jeg interessert i systemanalyse, hvordan delene snakker sammen. Det har litt til felles med det vi driver med hos Unicus, å finne ut hvordan delene i systemet kan settes sammen så det fungerer bedre.

Kan gå helt galt

Ett av de klassiske problemene ved autisme er tolkning av kroppsspråk og tonefall, og hvordan det påvirker ordenes betydning. Personer med Asperger må ofte analysere bevisst hva som blir sagt mellom linjene. Det kan gjøre det slitsomt å være sosial.

– Du lurer på om du tolker noe feil, eller om du sa noe som ble oppfattet feil. Jeg har misforstått bruk av interne kallenavn, hvem som fikk lov å bruke hvilke navn med hvilket tonefall, som henviste til en felles spøk fra noen år tilbake. Når jeg prøver å tillegge meg sjargongen hos en ny gruppe mennesker, kan det gå helt galt. Det har skjedd mange misforståelser når jeg har tenkt at jeg kan gjøre det automatisk. Jeg må ta det manuelt. Hodet mitt er ikke grunnleggende forskjellig fra et normalt hode, men enkelte ting andre kan gjøre ubevisst må jeg fokusere bevisst på. Jeg opplever meg selv som en god tekstkritiker, og det skyldes nok at jeg hele tiden må være bevisst på ulike nivåer og lag i kommunikasjonen.

Autismespekteret har et stort spenn, og Knut Åge mener det går forbi diagnosene. Alle mennesker kan ha mer eller mindre autistiske trekk. På nett fins det autismetester, for deg som vil sjekke omtrent hvor du ligger på spekteret. Her kan man skåre langt over gjennomsnittet, uten å kvalifisere til en diagnose.

Det er ikke lett å merke at noe er annerledes med Knut Åge utad. Han mener ett av de tydeligste tegnene er at han lar være å bruke fyll-lyder når han snakker. Det skyldes den ekstra konsentrasjonen det krever å delta i en samtale.

– Man er nøye på hvilke ord man bruker. Det man sier betyr akkurat det man sier, og det er en grunn til at man valgte de spesifikke ordene. Jeg vil si at noen som jobber hos Unicus har mer Asperger enn andre. Det kan også handle om at de ikke trenger å bruke så mange mestringsstrategier i dette miljøet. Det er lett å føle seg trygg uten å være normal. For meg betyr det at det blir enklere å starte en samtale i lunsjen.

I en vanlig samtale er det mange avsporinger, og som regel fortsetter folk bare videre på avsporingene. Har du Asperger, er det vanligere å gå tilbake dit hvor avsporingen oppsto, og fortsette derfra. Knut Åge er mest opptatt av samtalens faktiske innhold, mens de som skårer lavt på autismetester kan være mer opptatt av å holde praten i gang, uansett innhold.

Å snakke om vær og vind er ikke noe for autister, om det ikke fins gode meterologiske grunner til det. Det oppleves som sløsing med tid man kunne brukt til å snakke om noe ordentlig – eller til å gjøre noe helt annet.

Offentlig sektor svikter

I likhet med Erik er Knut Åge for tiden mellom oppdrag, og bruker arbeidstiden til å lære seg nye programmeringsspråk. Tidligere har han jobbet for Rema 1000 og Fjord Line. For fergeselskapet drev han med funksjonell testing av bestillingsprosessen i nettportalen. Han sjekket at alle mulige måter å bruke løsningen på faktisk virket.

– En med Asperger kan gjøre den samme testen fjorten ganger og glede seg til neste gang han oppdager merkelig oppførsel. Du kan fokusere veldig tydelig på noe i lang tid. Det er bra å føle at jeg kan bidra med noe som har betydning. Etter at jeg begynte hos Unicus, merker jeg at jeg har fått mer livsglede og overskudd.

Det å teste IT-løsninger har blitt langt mer teknisk enn før, og krever mer kunnskap om programmering. Derfor har Unicus også begynt å tilby programmeringstjenester. Tre av de ansatte har doktorgrad, i en kombinasjon av matte, fysikk og IT. Det er svært ettertraktet innenfor analyse av store datamengder, som er det tredje hovedfeltet Unicus dekker. Selskapets største kunde er Equinor, og de har lenge jobbet for store virksomheter som Telenor og DNB.

– Jeg synes det er et gedigent paradoks at offentlig sektor svikter oss, sier Christian Ursin-Holm.

– De har innkjøpsprosesser og rigide systemer hvor mange er redd for å gjøre feil. De frykter klager til Klagenemnda for offentlige anskaffelser hvis de gir et prosjekt til Unicus. I tillegg blir det ofte rene cv-konkurranser, og våre folk har hull i cv-en. I utgangspunktet tenkte vi at Nav måtte være drømmekunden vår. Her tar vi folk ut av Nav, samtidig som etaten har masse IT-utfordringer vi kan løse. Men nei. Når vi holder foredrag for folk som jobber med arbeidssøkende i Nav, sier flere at etaten er dårlig på mangfold.

Noen av de ansatte hos Unicus har gått seks-sju år uten jobb eller studier, og blir dermed sjaltet ut i offentlig sektor. Men det fins unntak.

– Gjennom offentlig lovverk for anskaffelser er det mulig å gjøre noen spesielle innkjøp, og det har Statnett gjort nå. De har rettet noen oppdrag mot virksomheter som jobber litt annerledes, og der passer vi inn. Det samme har Bane Nor gjort. Selv ser vi på Asperger som en ekstra fordel hos de ansatte, i tillegg til kunnskapen deres. Den amerikanske investoren Peter Thiel har en hypotese om at mange av de beste gründerne i Silicon Valley har Asperger. Facebook-gründer Mark Zuckerberg har ikke sagt at han har det, men han har i hvert fall en del trekk. Det å kunne fokusere uten å la seg forstyrre av andres meninger, skaper iblant fantastiske innovasjoner.

Nesten bare sinne

Unicus har to mål: Å skaffe flest mulig med Asperger jobb, og å tjene penger. De ansetter ikke folk med diagnosen som allerede fungerer godt i en annen jobb, og det er ikke noe mål at bedriften skal tjene mest mulig. Da vil styret heller ansette en eller to nye konsulenter.

Ifølge Erik blir ingen av de ansatte venner, men det er det delte meninger om. Knut Åge har fått med seg en kollega i rollespillgruppen sin. Og det blir slett ikke taust mellom Knut Åge og Erik mens fotografen tar bilder. De småprater ikke, men diskuterer ivrig anarkistiske revolusjoner.

– Vi snakker om en bestemt gruppe anarkister som har erklært Autonomous Zone i en bydel i Seattle, forklarer Erik.

– De krever total avskaffelse av politi og tilhørende rettsvesen. De krever også at politifolkenes pensjon skal trekkes tilbake. De har ikke taktisk sans, de har nesten bare sinne.

Knut Åge er enig i at denne formen for anarkisme aldri vil fungere. Sist det var selvtekt og selvjustis i USA, var Ku Klux Klan på frammarsj, påpeker han. I skrivende stund er amerikanere ute og demonstrerer flere steder, mens de roper: «Abolish the police!» Erik synes det er merkelig at de sier noe de egentlig ikke mener.

– Når du snakker med dem, sier mange: «Nei, vi mente ikke å avskaffe politiet, vi mente å reformere og omstrukturere». Så går de rett ut igjen og roper: «Abolish the police!» Hvorfor bruker de slagord de ikke mener?

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2020.

Anita, Sorgenfri-selger nr. 75

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært besatt av fotball. Så en ball så måtte jeg bortpå, enten det var en liten trikseball eller en voksen lærball. Klarte ikke la være.

Jeg var seks år da jeg begynte å trene på et lag. Det var på 80-tallet, og det fantes ikke jentelag for miniputter, så jeg spilte med gutta. Etter hvert flytta vi til Tiller, hvor jeg begynte å spille for Kvikk. Jeg var egentlig for ung. Alle de andre på laget var to år eldre. Etter hvert ble det oppretta et eget jentelag der på Tiller, det første i sitt slag for aldersgruppa. Der var jeg vel den eneste som hadde spilt lenge og som brant for fotballen. De andre jentene hadde vært mer interessert i å hoppe strikk og spille håndball, og de la sin lit til meg når det kom til å score mål.

Jeg husker den første kampen. Det var mot Klæbu på Tonstadbanen i 1986. Vi vant 2–0 og jeg scora begge målene. På kvelden møtte jeg de andre jentene på brua som lå like ved der jeg bodde. De pleide å møtes der for å hoppe strikk. Jeg drev ikke med det, bare fotball og håndball, så jeg hadde ikke vært med der før. Denne kvelden var første gang jeg fikk venninner siden vi flytta til Tiller.

I 1990 ble jeg henta til Trondheims-Ørn, det som i dag er Rosenborg Ballklub Kvinner. De var ledende i kvinnefotballen på 1990-tallet, med cupfinaleseier og seriegull. Jeg var 16.

I august 1993 ødela jeg kneet på trening og havnet på sykehuset. De klarte ikke å finne ut hva som var galt, men jeg måtte i hvert fall ta det med ro en god stund. På dette tidspunktet hadde jeg klart å fullføre første året på fotballinja på Kristen videregående skole Trøndelag (KVT).

I andre klasse fikk jeg ikke spilt på grunn av kneet. På første trening etter at jeg ble friskmeldt skulle jeg legge opp til å skyte og la all vekt på venstrebeinet. Da kjente jeg kneet ryke igjen. Korsbåndet hadde visst hengt i en tynn tråd. Så var det gips og halvgips og venting. De skjønte fortsatt ikke hva det kom av, legene.

Heldigvis var det et klokt hode som sendte meg til Rosenborg-lege Torbjørn Grøntvedt. Jeg fikk time der i oktober 1993, en fredag morgen. Jeg skulle til Oslo den helgen, på konsert med 4 Non Blondes. I tillegg skulle både Trondheims-Ørn og Rosenborg spille cupfinale lørdag og søndag, så det var et tett program i hovedstaden. Etter fem minutter inne hos doktor Grøntvedt, sier han at kneet må opereres om seks til åtte uker. Det var en tøff beskjed å få.

Jeg hadde holdt meg unna alkohol hele det året, hadde jo bestemt meg for å satse skikkelig på fotballen. Jeg hadde ikke drukket så mye tidligere heller, men eksperimentert en del med hasj og piller. Jeg var vel en typisk søkende tenåring. Den helga i Oslo drakk jeg en del. Festa ganske bra. Følte vel at det ikke spilte noen rolle lenger nå, etter beskjeden fra legen.

Under operasjonen fikk jeg morfin. Det var første gang. Jeg syntes det var så veldig godt. Jeg har mye angst og frykt i meg, og morfinen tok det vekk for en stund.

Frykten har vært der siden jeg var barn. Jeg mistet en lillebror da jeg var seks år gammel. Da jeg senere fikk en lillesøster, ville jeg ikke se henne. Jeg trodde hun kom til å dø også. Da hun begynte på skolen, skulket jeg mine egne timer for å følge henne til og fra skolen. Jeg var sikker på at det kom til å skje noe forferdelig hvis jeg ikke var der. Redselen slapp bare taket et sted, og det var på fotballbanen. Da fokuserte jeg bare på ballen. Når jeg ikke kunne spille fotball, var rusen det eneste som kunne få meg til å slappe litt av.

Målet mitt var å få trent opp kneet og bli friskmeldt til Norway Cup i slutten av august året etter. Jeg var 19 år. Jeg trente og trente og trente på Rosenborg-klinikken og fikk være med på balltrening med Trondheims Ørn en måned før Norway Cup. Også denne gangen røyk kneet på første trening. Menisken denne gang. Alt jeg ville var å spille fotball, men jeg fikk aldri spilt.

Jeg satt hjemme og hørte lagvenninnene mine bli intervjua på radioen fra Ekeberg­sletta. De sendte meg en hilsen. Det var det såreste øyeblikket hittil i mitt fotballliv. Det var da jeg begynte å falle for alvor. Hvem var jeg når jeg ikke kunne spille fotball? Den sporten var hele identiteten min. Det var forventa at jeg skulle ta plass både på A-laget til Trondheims-Ørn og på landslaget. Det var også mine egne mål. Jeg hadde ingen plan B.

Etter operasjonen skulle jeg egentlig begynne på skolen igjen i januar, men store smerter gjorde at jeg ikke klarte å sitte i klasse­rommet. Fraværet ble etter hvert så stort at jeg tenkte det var like greit bare å slutte. Frem til da hadde jeg hatt et godt driv på skolen, så det var trist å ta den avgjørelsen.

Etter å ha operert menisken fikk jeg så mye smertestillende jeg ønsket. Paralgin Forte, for det meste. Det dreide seg mer og mer om rus ellers også. Jeg gikk rett på trening etter å ha røyka hasj og drukket øl. Allikevel kunne jeg briljere på banen. Men det var nok ikke bra for kroppen. I større og større grad følte jeg at jeg ble dratt mellom rus og fotball, og etter hvert fikk førstnevnte overtaket. I periodene jeg var skadet, var det bare rusen igjen.

Jeg var 20 første gang jeg testa noe som var sterkere enn hasj og benzo (benzodiapiner). Jeg er glad det skjedde såpass seint, for da visste jeg hva et bra liv var. Jeg visste hvordan et normalt, rusfritt liv så ut, med familie, venner og aktiviteter. Det å ha den erfaringen, har gjort det enklere å komme tilbake til livet. Ikke alle er så heldige.

Resten av laget skjønte nok hva som foregikk. Hvordan det sto til med meg. En i klubbstyret lette gatelangs etter meg sammen med mora mi. Jeg fikk lov til å komme på treningene mot at jeg leverte reine urinprøver. Jeg hadde noen små comeback innimellom, trente litt, var med på en cup, men datt alltid tilbake på kjøret. Jeg var hekta.

2007 og 2008 var årene det begynte å snu. Først begynte jeg å selge gatemagasinet Sorgenfri, og så fant jeg tilbake til fotballen. Eller du kan kanskje si at fotballen fant tilbake til meg. Bortsett fra et mislykka forsøk på å ta opp skolegangen i 2005, hadde jeg vært helt tiltaksløs i flere år. Jeg gikk på substituttmedisiner for å døyve trangen etter opiater, men hadde lite å fylle dagene med. Nora Sitter, Sorgenfris første redaktør, var den som introduserte meg for gatefotballen og gate­laget Hveita United. Hun spilte selv fotball, og visste at jeg også hadde pleid å spille.

Det å sparke ball igjen, å være del av et lag. Det var helt fantastisk. Vi trente jevnlig og deltok i NM i gatefotball i 2008. Jeg var den eneste jenta på laget, akkurat som da jeg var seks år, og den eneste jenta i NM. Jeg fikk masse positiv oppmerksomhet fra andre spillere og var høyt oppe.

Etter NM var det uttak til VM. Jeg håpet å bli med sammen med gutta, da det ikke fantes landslag for damer på den tida. Åtte spillere blir tatt ut til VM hvert år, og jeg var ikke en av dem. Wenche Slemmelid-Olsen som jobbet både i Sorgenfri og i Frelses­armeen på denne tida, syntes det var for galt, og så behovet for et eget jentelag i gatefotballen. Dette var en av grunnene til at hun sammen med Terje Stølan startet opp FIRE – Stiftelsen Ett skritt videre. I dag er har denne organisasjonen 18 ansatte og sørger for sports- og fritidstilbud til rundt 700 personer, mange med rusbakgrunn.

Så vi ble det første damelaget i norsk gatefotball, og vi rakk å stille i NM i Oslo i 2009. Vi spilte mot herrelagene, og tapte hver eneste kamp, men det var gøy likevel. Initiativet til FIRE spredde seg, og første NM for damer i gatefotball gikk av stabelen i Kristiansand i 2010. Vi var fire lag, som hver spilte to kamper mot hverandre. Vi tok sølvet. Noen av jentene ble plukket ut til landslagssamling før VM i Brasil. Jeg var en av dem.

Dette var en tøff tid for meg personlig. Jeg hadde forlovet meg året før, men det ble brudd i stedet for bryllup. Det førte til at jeg datt litt utpå igjen. For å få lov til å være med på samlingene, måtte jeg holde meg rusfri. Det var en ganske stor gulrot, og jeg klarte å skjerpe meg. Vi hadde tre samlinger med uttak til landslaget, og i september 2010 satt jeg på flyet sammen med syv andre jenter, på vei mot Rio de Janeiro.

Det var satt opp to fotballbaner med tribuner og alt på Copa Cabana. Der, på verdens mest berømte strand, skulle kampene spilles. Jeg elsker å møte nye mennesker, og ville bare henge nede ved banene hvor de fleste hang. I løpet av VM ble jeg kjent med mennesker fra hele verden. Siste dagen var det utdeling av priser til herre- og damelaget under avslutningsmiddagen vi hadde for Norge. Spillerne som hadde utmerka seg under mesterskapet, fikk diplom, og jeg fikk et med tittelen «Årets ambassadør». Det var hyggelig.

VM i Rio var mitt øyeblikk i livet. Jeg fikk spille med det norske flagget på brystet, som jeg hadde drømt om siden jeg var ei lita jente. Sammen med resten av jentene hadde jeg vunnet over rusen, og klart å komme meg helt dit. Det var en så stor seier i seg sjøl, at vi ikke brydde oss så mye om vi tapte eller vant. Det var selvfølgelig artigere å vinne, da. Vi kom til et sluttspill med tre andre lag, og klarte å kjempe oss til finalen der. Dette var ikke hovedsluttspillet om gullet, men det var stort likevel. Vi møtte jentene fra Uganda, og det var harde jenter. Flere av dem hadde blitt holdt fanget og voldtatt av geriljasoldater. Det var skjebner vi ikke kunne forestille oss.

Finalen ble spilt 25. september, på bursdagen min. Før kampen ble blåst i gang, spilte de den norske nasjonalsangen over høyttalerne. Det var et spesielt øyeblikk. Kampen var veldig jevn. Vi kjempa og fulgte hverandre tett i de to ganger sju minuttene kampene varer. Til slutt vant vi 6-–5, og jeg scora fem av de målene. Mens vi klemte hverandre der ute på banen, begynte herrelandslaget på tribunen å synge bursdagssang, og snart sang hele tribunen med. Jeg sto midt på banen, mens tårene trilla. Og det var kanskje ikke meningen at Norge skulle vinne VM i gatefotball. Vi vant på en måte da vi ble født her, ikke i krigsherjede, fattige land, som mange av de andre lagene kom fra!

Jeg spilte fotball et par år til etter dette. Var blant annet med i tre NM. I 2011 ble Fire-laget norgesmestre i Bergen. Der fikk jeg min første toppscorerstatuett, som fortsatt har hedersplassen i hylla hjemme. Det siste NM jeg deltok i var på selveste Lerkendal i 2013. Etter det ble det igjen noen vanskelige år, og det var vanskelig å konsentrere seg om fotballen. Etter hvert måtte jeg innse at jeg var blitt for stor og for sliten til å holde på med det jeg likte best. Kneet sliter jeg fortsatt med. Men jeg fikk mitt VM, og jeg vant mitt NM. Jeg kunne legge opp med æren i behold.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.