I 2018 arrangerte =Oslo en skrivekonkurranse sammen med tidsskriftet Stemmer. Temaet var «avhengighet». Her kan du lese en av de fem premierte tekstene, skrevet av Malin-Elea S. Hofoss.

Jeg sjangler nedover gågaten, ikke fordi jeg er full, og ikke fordi jeg er så jævlig rusa at det gjør noe, men fordi speeden er på vei ut av kroppen. For noen timer siden, kanskje det var i går, danset jeg av glede i bare undertøyet fordi jeg selv syntes jeg så pen ut i speilet. Nå føles det som om jeg har femti i feber, og en helvetes influensa herjende i kroppen. Hjertet dunker, løper, raser avgårde, fortere enn meg, fortere enn tankene mine. Fuckings jævla ubehagelig. Jeg vet det blir verre, har vært her før, vil være her igjen. Det er kaldt, februar, i hjertet av Hedmark og elleve minus. Det er natt, og det er bare jeg, de dunkle lysene fra gatelyktene og den bitende, isende kulden som eksisterer.

Verden sover. Det er bare meg. Bena går på autopilot, armene mine knuger jakken så tett inntil kroppen min som overhodet mulig. Jeg har egentlig ikke et sted å dra til, og jeg vet at det kan være snakk om timer før jeg kan komme inn i varmen, sove i en seng, slappe av, føle meg trygg. Sulten – er ikkeeksisterende, men jeg vet, hvis jeg skal holde ut natten, må jeg ha noe mat i magen. Nede på togstasjonen ligger nysnøen fra i går kveld, urørt, ingen har gått her før meg i natt, det er ingen … Vent litt. Jeg stopper opp, spinner rundt på hælene, en ganske så grasiøs piruett til tross for amfetaminnedturen som raser innvendig.

Så jeg ikke akkurat en skygge i øyekroken? Er det noen som følger etter meg? Er jeg egentlig alene? Panisk ser jeg meg rundt, høyre, venstre, opp og ned. Skyggene danser mellom gatelysene og bygningene, twerker forbi togstasjonen, danser ballett over til Narvesen. Men, det er ingen her, stillheten runger høylytt. Innerst inne vet jeg at jeg har noia, så jeg fortsetter besluttsomt mot søppeldunkene på perrongen. Jeg er heldig, tre urørte sjokoladeboller, litt frosne, men desto ferskere, en halvspist pølse, en halv sjokolade og en halvtom colaflaske, også frossen, men det funker. Jeg samler sammen funnet, legger det i vesken og forlater togstasjonen. Det eneste beviset på at jeg eksisterer i dette øyeblikket er fotsporene mine i den hvite, ellers urørte snøen. Om noen timer er det spådd mer snø, og sporene mine kommer til å forsvinne før pendlerne tråkker opp dype stier for å rekke syv-toget.

Jeg setter meg i undergangen ved jernbanen, der hvor folk om bare få timer vil løpe opp og ned trappene med pølser i kjeften og kaffe i hånda, for å rekke toget til Oslo eller Lillehammer. Jeg spiser den halve, kalde, frosne pølsa, banker colaflasken mot betongveggen til isen løsner og blir til slush, drikker det jeg får ut og kaster den irritert fra meg. Plukker den opp igjen sekunder senere, må jo ta vare på panten. Jeg er helt ute av det, skjelver og svetter om hverandre, halsen min er sandpapir, leppene klistrer seg sammen og jeg fråder. Jeg elsker amfetamin, men jeg hater nedturene. I hvert fall de gangene jeg ikke har noe annet å lande på, som litt benzo eller hasj. Men det jeg hater aller mest med å ikke være rusa, er at jeg plutselig blir så jævla bevisst på hvorfor jeg ruser meg i første omgang.

Den smerten, sannheten og realiteten jeg flykter fra kommer krasjende tilbake, som en tsunami, med en gang rusen er på vei ut av kroppen. Idet jeg reiser meg flakker blikket mitt, og lander på heisen i enden av undergangen ved siden av trappene som leder opp mot perrongen. Et lite håp, kanskje jeg kan varme meg der? Hvis den er åpen? Den er det, men det er allerede noen der. En rom-dame har installert seg med en handlevogn og et teppe. Hun rister strengt med hodet:

«Dette er min heis.»

Jeg fyrer av, freser, «Bitch, did you buy it?»

Hun lar meg kjøre en tur, opp og ned, før hun jager meg ut. Jeg vil sove, jeg vil ha mer speed, trenger nærhet, trenger selskap. Jeg går tilbake til byen, klokka er tre. Kanskje jeg møter noen likesinnede som er på vei hjem fra et sted, eller som kanskje er på let etter et sted å kalle et hjem, slik som jeg.

Jeg har søkt ly ved inngangen til Lindex. I en god stund står jeg helt alene, ser ingen, og hører ingen. Blikket mitt flakker, har noia i hodet, ser folk bakom hvert jævla hushjørne. Jeg er på vei til å gi opp, kanskje bare gå tilbake til stasjonen, vente på toget og prøve å komme meg til Oslo uten å betale, idet en mann i førtiårene kommer gående i min retning. Han er skallet, har tatoveringer, er relativt tynn og ser rimelig fjern ut i blikket. Men, han ser snill ut, iallfall ikke farlig. Perfekt. Jeg begynner å bli utmattet, har ikke sovet på fire døgn, og jeg ser sikkert ikke noe bedre ut, men likevel retter jeg meg opp, flagrer på med øyevippene og drar ned glidelåsen i jakka slik at man se en anelse kløft, uten at jeg fryser i hjel.

Jeg sier hei, spør om han har en seng, eller litt makka, eller helst begge deler. Han sier ja, spør om jeg har vært ute i hele natt. Jeg nikker bekreftende, han studerer meg fra topp til tå med et bedrukkent blikk, og så tilbyr han meg å bli med ham hjem. Det er rett borti gata, vi går to hundre meter, han låser opp en stor tredør, etter mye fikling med et nøkkelknippe, så er vi inne. Jeg har gått forbi her mange ganger, hver eneste gang jeg skal på Nav, så rart og plutselig se en del av verden man aldri trodde man skulle få sjansen til å se.

Hybelen minner meg om et bordell, eller et tacky motell langs motorveien i USA, hvor jeg faktisk har vært. Store, røde fløyelsgardiner deler soverom og stue, en stor, tung, seng i mørkt heltre stjeler søkelyset. Et lite bad med en stor dusj til høyre, og et lite kjøkken til venstre. Mannen forsvinner inn på kjøkkenet, sier at jeg bare kan legge meg, ta en dusj, eller hva faen jeg vil. Jeg vil, men jeg vet ikke om jeg tør å dusje, så jeg legger meg på sofaen. Legger jeg meg i senga, utsetter jeg meg selv for tusen ting jeg ikke vil eller orker akkurat nå. Mannen kommer naken tilbake, han er full, så han svaier litt idet han setter seg ved siden av meg på sofaen. Han har stå, legger en hånd på låret mitt. Fuck.

«Hadde du noe pepper, eller?» spør jeg, setter meg opp, skyver meg unna.

«Ville du ikke pule, ‘a?»

Ansiktet hans er for nær mitt, pikken hans er for nær, pusten hans for nær. SLUTT Å TA PÅ MEG, FOR FAEN. Jeg river meg løs fra taket han nå har på meg, styrter opp av sofaen, mot døra, ut av døra, ut på gata, ut i kulda. Innser at jeg har lagt igjen veska mi med bollene og bankkortet. Jeg har ikke penger i banken, så who cares, og jeg er ikke sulten. Mobilen er i jakka mi, og der ligger også tjuekroningen. OK, hva nå?

Jeg må ha noe innabords snart. Orker ikke tankene som kommer, minnene, smerten. Vil ikke være så sliten, redd, usikker, alene. Akkurat nå gir jeg faen, gi meg heroin, gi meg rivotril, gi meg hasj eller speed. Bare det er noe, noe som jeg kan flykte med, noe, som kan gjøre meg glad igjen. Vakker. Fri. Trygg. Jeg scroller og scroller på mobilen, sender sms og ringer omtrent alle jeg kjenner, noen må da vite om eller ha noe? Hvor mange timer til syvtoget? Over to timer til, jeg klarer ikke vente så lenge. Fryser så veldig, begynner å bli rimelig abstinent. Jeg vet om et sted jeg kan gå, men jeg vil ikke, samtidig føler jeg at jeg ikke har et valg. «Du har alltid et valg,» pleier mamma å si. Så synd at hun ikke er her, så synd at hun gir faen, så synd at alle gir faen.

Jeg gir faen. Så synd, så jævla synd. Jeg ender opp utenfor hos en bekjent, den samme typen jeg har stuka med i fire dager, dit jeg ikke vil tilbake, gjøre ting jeg ikke vil. Men han har bra shit, og jeg trenger ikke betale en damn skit for det. «Selger bare sjela di til djevelen,» hvisker en stemme i hodet, skyver den unna, hører ekko av den hele veien opp til femte etasje hvor han bor. Han åpner, gliser ekkelt, slipper meg inn. Han kler av meg, tar på meg, stønner om hvor godt det skal bli med fitte, hvor deilig det skal bli å pule. Jævla drittsekk. Han holder heldigvis ikke lenger enn tretti sekunder. Hele tiden ligger jeg stiv som en pinne, tørr som en ørken, det gjør vondt, i hjertet, i sjelen, i underlivet.

Så finner han frem boksen sin, til min skuffelse tar han frem hasj og ruller en joint. Vi røyker hele, jeg blir litt roligere, men nå er alt jeg kan tenke på pepper, og jeg vet at han har, men han sier jeg må betale. Har jeg ikke betalt deg nok? Jævla svin, tenker jeg. Han runker foran meg, tørker hånda si på jakka mi, og sovner på en madrass noen meter unna meg. Dette gidder jeg faen ikke.

Tre timer senere, det har begynt å lysne og kulden har avtatt en smule, men nå har snøen begynt å dale. Jeg har fortsatt noia, er fortsatt sår nedentil, fortsatt svett og kald om hverandre, Sahara i munnen. En mørkeblå varebil kjører inn på parkeringen jeg står på. Jeg går mot den, åpner døra og klyver inn i passasjersetet. Mannen ved siden av har briller, tykk innfatning, fett hår, en sigarett i munnviken. Han rekker meg syv hundre kroner, ber meg om å gå bak. Jeg legger pengene i lomma på jakka, håper jeg rekker å ta den med meg etterpå.

Han følger etter meg, grabber tak i kjolen min, drar den opp, river opp bh-en, tar og tar og tar. Han er hardhendt, lukter vondt. Med brå bevegelser og harde hender snur han meg rundt, gnir seg mot rumpa mi, drar ned strømpene mine. Tar og tar og tar. «Flink hore.» Sier han idet han forsyner seg av mitt helligste, som jeg så villig gir vekk, men samtidig, aldri noensinne, vil dele med noen igjen.

Tilbake hos drittsekken i femte etasje, han sover ennå, døra er fortsatt åpen. Jeg legger pengene på bordet, finner frem en liten ziplock-pose med pepper. Legger opp ei stripe, drar den opp i nesa. Pling. Våken. Bra shit. Jeg går på badet, ser meg selv i speilet. Er nok en gang vakker. Jeg kan puste. Jeg er glad. Jeg er fri.

Jeg har sovet. Det har gått 12 timer siden jeg tok en stripe hos svinet i femte etasje. Jeg har sovet i rundt fire timer. Jeg går på badet, ser i speilet. Den feite, stygge, ubrukelige, ødelagte jenta er tilbake. Alt det vonde er tilbake, hodet skriker som en fuckings radio. Drittsekken er oppe, hører han beveger seg rundt ute i stua.

«Vil du ha mer?» spør han idet jeg kommer ut fra badet. Han er naken. Jeg er ødelagt. «Ja.» Så tar han igjen. Tar og tar, forsyner seg grådig. I de få minuttene han varer, vandrer tankene mine, jeg går igjennom det siste døgnet. Jeg vet at jeg må gjøre alt igjen i dag. Igjen, og igjen, og igjen. I dag, i morgen, om en uke, om en måned. Alt på repeat. Repeat, repeat, repeat.

Noen ganger lurer vi oss selv til å tro at forholdet til de nærmeste i oppveksten var bedre eller verre enn det var, bare for å komme oss gjennom dagene. Det var nettopp det jeg hadde gjort. 

JEG FIKK IKKE VITE at pappa hadde langt fremskreden kreft før i begynnelsen av juni i år. Men jeg tror at han hadde visst det lenge. Han hadde ikke besøkt meg her i Oslo, ikke én gang i løpet av de tjue åra jeg har holdt meg her. Men i fjor høst var jeg i langtidsbehandling på Ringsaker for å bli rusfri. En dag, helt ut av det blå, ringte han og sa at han trengte å komme på besøk — han ville komme allerede neste dag. Det var påfallende hvor mye hastverk han hadde. Jeg hadde ikke sett ham på fem år, og så skulle han plutselig komme i morgen, rett fra Trøndelag. 

JEG VAR GANSKE DÅRLIG på det tidspunktet. Hadde pilleabstinenser, og var full av nerver. Det passa dårlig. Da han kom, hadde han med seg gaver. Ting som tilhørte ham, men som jeg hadde vært glad i og som jeg lekte med da jeg var barn. For det meste var det figurer og redskap som han hadde hatt med hjem fra årene til sjøs, fint utskårne suvenirer fra Afrikas kyst. Han hadde også med seg en dåpsskje som hadde tilhørt mora hans, den hadde jeg aldri sett før. Visste ikke at den fantes. Da han ga meg den, så jeg tårer i øynene hans. Det var også noe jeg ikke hadde sett før. Pappa var en person som ga mye, men han delte ikke mye. 

ABSTINENSENE GJORDE at det var vanskelig å snakke med ham. I hvert fall snakke skikkelig med ham, sånn som jeg ønska å snakke. Jeg hadde nervene utenpå kroppen, og null konsentrasjon. Jeg føler at vi begynte på en samtale, som vi aldri fikk fullført. Men måten han klemte meg på, og at han sa hvor viktig det hadde vært for ham å komme dit … I ettertid mistenker jeg at han hadde fått beskjed av legen om hvilken vei det bar, allerede da. Pappa døde 22. juli av kreft. 

ETTER BEGRAVELSEN til pappa fikk jeg med meg to fotoalbum hjem til Oslo. Gjennom alle de åra hvor vi ikke så hverandre, hadde jeg fått det for meg at vi to ikke hadde vært nære i oppveksten. Men da jeg begynte å bla i det første albumet, da skjønte jeg at jeg hadde lurt meg selv til å tro det. Der var bilen som vi dro på turer med, bare vi to. Og jeg huska hvordan vi satt der i forsetet og sang av full hals sammen til radioen. Der var vi på julaften da jeg var seks år gammel. Oss to på gulvet med bilbanen, den fineste av alle presanger. Da jeg begynte med rus, klarte han ikke å forholde seg til det — fordi han allerede tok seg av moren min som var kronisk syk og trengte daglig pleie. Det ble for mye for ham. Moren min døde da jeg var 26 år gammel, like før jul. Den jula gikk pappa og jeg i kirken sammen, for første og siste gang.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2019.

Isabella lærte meg det aller viktigste jeg trengte å lære for å jobbe med mennesker. Veien frem dit var en kamp, bokstavelig talt.

I et år krangla jeg nesten daglig med Isabella. Jeg var så heldig å få prøve meg som praktikant i salgslokalet hos =Oslo, dette var for omkring åtte år siden, og Isabella var en av de få jentene som solgte gatemagasinet hver dag.

Hun kom som oftest inn i lokalet med guarden oppe og piggene ute. Mange ganger fortvila, men like ofte bare sint. I begynnelsen trodde jeg hun testa meg. Det var alltid noe Isabella mente vi kunne hjelpe henne med. En genser når det var kaldt, eller nye sko, eller å låne et blad, siden noen hadde stjålet de bladene hun hadde, og så videre.

Når jeg sa vi ikke hadde fått inn noen klær eller sko, sa hun at jeg løy, at jeg bare gjemte det for henne. Ga det til andre. Når jeg sa at hun måtte skaffe penger for å kjøpe et blad, som alle andre selgere, skrek hun til meg at jeg umulig kunne sette meg inn i hennes situasjon, forstå hvor desperat hun var. At hun heller fikk gå og rane noen, da. Eller noe verre.

Jeg hadde aldri jobba med sosialt utsatte mennesker før. Folk i aktiv rus, folk som sleit psykisk, det var noe jeg ikke hadde trengt å forholde meg til i nevneverdig grad.

Egentlig var jeg ikke vant til å jobbe med mennesker i det hele tatt. Men jeg syntes jeg klarte meg rimelig bra. Hadde god kontakt med selgerne, prata, trøsta og motiverte. Klarte å forholde meg profesjonelt og rolig til konflikter, klaging og utskjelling.

Unntaket var Isabella. Det var som om hun visste akkurat hvilke knapper som skulle trykkes på og hva som fikk meg ut av balanse.

Det kunne være drama, mas eller klaging. Uansett, endte det ofte med at jeg måtte trekke meg tilbake på bakrommet og telle til ti, eller mista besinnelsen foran alle. Gjorde jeg det var Isabella rask til å minne meg på hva jeg jobba med, og hvem jeg var der for.

Det var ikke bare jeg som fikk føle på raseriutbruddene, men som eneste mann i salgslokalet på denne tida merka jeg at jeg var mer utsatt. Jeg skjønte at Isabella hadde dårlige erfaringer med menn.

Iblant, mellom stormkastene, fikk jeg små brokker av historien hennes: modelljobben, festingen, veien utfor stupet. Så blåste det opp igjen. Etter hvert kjente jeg at jeg ble sliten bare hun kom inn døra. Det å jobbe i salgslokalet i seg selv kunne være tøft nok, og når noen alltid er sint på deg i tillegg, da tærer det på deg.

Så kom den siste dagen min som praktikant hos =Oslo. En tøff dag, da jeg elsket stedet og menneskene der. Det var umulig å se for seg en annen jobb, i hvert fall akkurat denne dagen. Jeg var nedfor, og klarte ikke skjule det spesielt godt.

Isabella kom innom rett før stengetid, nesten i det vi skulle låse, som hun så ofte gjorde. Hun merka nok at jeg var ganske utafor, for spurte om jeg var sliten eller sjuk. Jeg fortalte som det var, at jeg syntes det var tøft å ikke skulle tilbake til Skippergata 14, selgerne og kollegaene. Spøkte litt med at hun ble kvitt meg.

Da ba Isabella meg bli med utafor på fortauet, mens de andre stengte butikken. Sa det var noe hun ville fortelle. Helt rolig stirret hun meg inn i øynene, og sa:

– Jeg vet jeg kan være et lite helvete. At jeg skjeller dere ut og lager bråk. Men jeg vil du skal vite at jeg er så veldig glad i deg og alle som jobber her.

Uten dere vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, og dere er snille mot meg, uansett om jeg er kjip mot dere. Det er bare at når livet er så dritt som livet mitt er nå, når alt er vondt, alt er stress, alt er smerter, så klarer jeg ikke styre hverken sinnet eller fortvilelsen. Alle jeg møter merker det. Jeg vil ikke være sånn.

Jeg vil klare å vise folk hvor glad jeg egentlig er i dem, men alt er så vondt. Det tar over hele meg. Men jeg er så glad i dere, og jeg vil du skal vite det, sa hun og klemte meg hardt. Vi sto sånn en stund, holdt rundt hverandre. Det kom noen tårer. Da vi sa ha det, hadde vi tårer på kinnene begge to, men vi smilte til hverandre.

Jeg var så heldig å få jobb hos =Oslo et års tid senere. Det føltes som å komme hjem. Både Isabella og jeg jobber her fortsatt. Vi krangler sjelden, men vi snakker ofte. Nesten alltid under samtalen, kommer vi på den dagen syv år tidligere, da vi endelig ble kjent.

Så klemmer vi litt, Isabella går ut for å selge magasinene hun har under armen, og jeg står igjen bak disken og smiler, vet at nå blir denne dagen enda litt bedre.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2020.

Psykolog Kari Lossius har jobbet i rusomsorgen i en mannsalder, men det er behandlingen av kvinner som har gjort henne mest opprørt. Snart tror hun noen vil evaluere norsk rusbehandling, og finne ut at den har vært mer til skade enn til hjelp.

Kari Lossius har alltid vært på brukernes side. Hun lærte tidlig å se på folk med rusproblemer som mye mer enn problemene sine. Faren hennes var alkoholavhengig og døde til slutt av skadene som fulgte med. Likevel ville hun ikke byttet ham bort.

– Jeg mener selv jeg hadde verdens kuleste pappa. Jeg skjønner godt at pårørende kan ha en sterk tilknytning til en person med rusavhengighet. Som terapeut har oppveksten min lært meg at det fint går an å jobbe med folk i aktiv rus også.

Det var kristne organisasjoner som startet med rusbehandling i Norge. Feltet hadde lav status, og det ble gjort lite forskning. Det tok lang tid før fagfolk som Kari Lossius kom på banen og satte sitt preg på behandlingen.

– Da jeg kom inn i rusfeltet, var det hardt arbeid og salmesang som gjaldt. Ville du ikke bli med på det, var du ikke mottakelig for behandling. Ble du innlagt i rusomsorgen, var det slutt på all moro. Da skulle du leve sunnere enn folk flest, og innordne deg regler jeg aldri ville akseptert selv.

– I Norge har vi hatt en del moralske nykker på rusfeltet. Det ville vært utenkelig i Nederland, for eksempel. Der er de opptatt av systematisk innhenting av kompetanse. De gir blaffen i om rusavhengige medisineres med metadon, heroin eller CBD, så lenge det virker. Det som viser seg ikke å virke, slutter de med.

Kari har over 30 års erfaring som terapeut, forsker og klinikkleder. I dag jobber hun som psykolog med egen praksis, etter at hun gikk av som fagdirektør ved Bergensklinikkene for et drøyt år siden. Hun har aldri gått av veien for å kritisere systemer hun selv har jobbet i.

Hun har særlig engasjert seg for rusavhengige kvinner, som er en utsatt minoritet i behandlingsapparatet. Kari husker godt den første kvinnen hun møtte som rusterapeut. Hun var innlagt på en institusjon på sørvestlandet, sammen med to andre kvinner og 37 menn.

– Denne kvinnen var blitt seksuelt misbrukt som barn og hadde bipolar lidelse. I den maniske fasen av sykdommen, gikk hun rundt på avdelingen og tilbød seksuelle tjenester. Hun hadde lært at det å være i relasjoner, det var å ligge med folk.

Da kvinnen hadde vært ved institusjonen i fjorten dager, ble Kari innkalt til bestyreren. På kontoret hans traff hun den tillitsvalgte for de mannlige ruspasientene. «Pasienten din må skrives ut», sa han. «Hun ødelegger behandlingen for oss alle».

Det viste seg at det hadde oppstått en kjempekrangel blant de mannlige pasientene om hvem som skulle ligge med kvinnen neste gang. En av dem sa at motivasjonen hans for å gå i behandling var ødelagt. Det eneste han tenkte på, var å ha sex med kvinnen, så hun måtte ut.

– Bestyreren var enig. Å ha slike kvinnemennesker i behandling, ville han ha seg frabedt. Etter møtet gikk jeg inn på rommet til kvinnen og ba henne lytte ordentlig til meg. Jeg så henne inn i øynene og sa: Du må ut av denne institusjonen, og uansett hvor syk du blir må du aldri komme tilbake til oss, for vi er kjempeskadelige for deg.

Ville du som kvinne sittet i gruppeterapi med sju menn og fortalt at du har tre år med prostitusjon bak deg, og at det er noe feil med underlivet ditt? Kari ville ikke gjort det. Om noen år tror hun noen vil evaluere norsk rusbehandling og finne ut at den har vært mer til skade enn til hjelp.

– Nå kan jeg si dette rett ut, fordi jeg ikke representerer noen klinikk lenger. I offentlighetens navn er vi med på å retraumatisere de mest traumatiserte pasientene vi har.

En gang hadde Kari en kvinnelig pasient som fikk «verdens beste psykolog». Hun og kollegaene hadde stor tro på at han var akkurat den terapeuten kvinnen trengte.

– Dette var en gjennombanka dame. Etter første time med psykologen, nektet hun å gå i terapi i sju måneder. Vi skjønte ikke hvorfor før vi spurte henne. På første time hadde han tatt henne med inn på et rom og sagt at det var lydtett.

«Her kan du skrike så høyt du vil,» sa psykologen. «Ingen kan høre deg, og når jeg trykker på det røde lyset kan ingen komme inn heller».

– Vi hadde ikke skjønt at dette var traumatisk for henne! Jeg skulle ønske noen kunne forske på kvinner i rusbehandling som har vært utsatt for tidlige traumer.

Ved Bergensklinikkene laget de en egen kvinneavdeling på 1990-tallet. Da så Kari for alvor hvor viktig dette var.

– Vi skjønte at vi utsatte en del av kvinnene for fare. Når de var på samme avdeling som menn, ble de enten elskerinnene eller «mødrene» deres. De tilbød enten kaffe eller sex. All forskning anbefaler kjønnsspesifikk rusbehandling.

– Forskeren Eli Ravndal oppdaget helt tilfeldig at rusavhengige kvinner som var i kvinnegrupper hadde minst frafall, og at de i større grad kom tilbake hvis de droppet ut.

Kari synes det er rart at behandlere stiller høyere krav til ruspasienter enn de gjør til seg selv.

– Jeg ville ikke taklet å avlegge urinprøver mens noen så på at jeg tisset, for eksempel. Av medisinske årsaker kan du argumentere med at det er viktig å vite hva folk har av stoffer i kroppen. Men vi gjør jo ikke dette med andre syke mennesker i behandling. Hvorfor forventer vi at rusavhengige lyver?

– Egentlig skulle de blitt behandlet på lik linje med andre pasienter, men vi har pekt dem ut som annerledes. Vi omtaler dem ofte som en gruppe og sjelden som individer. Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt.

Kari har aldri hørt en helseminister mene noe om hvilken kreftmedisin som skal brukes på sykehus. Medisinering av rusavhengige skaper derimot politisk debatt.

– På rusfeltet mener politikere mye om hva som skal gjøres. Få fagfelt er fortsatt like preget av moralisme. Alle og enhver skal mene noe om rus, og slik oppstår myter. Tenk om vi hadde to kreftbehandlinger som var like dyre, og så valgte vi den dårligste gang på gang. Det ville ikke vært mulig, men slik er det på rusfeltet.

I fjor ble Kari valgt inn i styret i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO). Hun gir slike organisasjoner mye av æren for forbedringer hun har sett på rusfeltet de siste årene.

– I senere tid har brukerorganisasjoner vært en stor styrke. De har blitt flinkere til å samarbeide, og brukerne har aldri gitt seg. Jeg husker første gang Arild Knutsen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk tok med seg rusavhengige inn på Stortinget. Etter hvert har politikere begynt å høre på fornuftig argumentasjon fra brukere. Det tror jeg har hatt større effekt enn det vi fagfolk sier. Vi har sagt det samme i mange år, uten å få gjennomslag.

Allerede i 1968 sa kriminologen Nils Christie at vi måtte unngå å sette alle ulovlige rusmidler i samme bås. Det var lettere sagt enn gjort da vi fikk ett enkelt ord for vidt forskjellige stoffer: Narkotika. Dette begrepet har vært ødeleggende for rusdebatten, mener Kari Lossius.

– Narkotika er et sekkebegrep for alt fra skikkelig skumle ting du kan dø av, til mindre farlige ting du ikke kan dø av. Få rusmidler er like skadelige som alkohol på alle mulige måter. Vi må differensiere mye mer enn bare å skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler, ellers får vi ingen seriøs debatt.

– Jeg har jobbet en del i Ungarn. Der fortalte fagfolk at det kom inn et stoff som var veldig potent, som hadde kort halveringstid og ga sterk avhengighet. Dette rusmiddelet må man selvsagt behandle med ytterste forsiktighet, i forhold til noe som bare kan gi en god opplevelse og ikke finnes farlig.

– Hvis datteren min fikk tak i et stoff og hadde hørt at det ga en fantastisk opplevelse, ville jeg foretrukket at hun kunne teste hva det inneholdt. Jeg mener vi må få mulighet til å teste rusmidler over alt. Når vi ikke vet hvor farlige en del av stoffene på markedet er, kan det få fatale konsekvenser.

Kari mener videre at forebygging og opplysning om rus må bli mye mer saklig og nøktern. Vi må slutte å skape hysteri og si ting som lett kan avsløres som løgn.

– Da jeg startet i rusfeltet, la vi inn folk med hasjavhengighet. Det ville vi aldri gjort i dag, fordi vi har mer kunnskap. Når vi snart får en avkriminalisering, må vi ikke bare flytte alle pengene fra kriminaltjenesten til helsevesenet. Vi bør flytte penger til mange andre felt.

– En ungdom som blir tatt med et ulovlig rusmiddel for andre gang skal ikke i behandling. Han eller hun skal stå opp om morgenen og gå på skolen. Vi må passe oss for å sykeliggjøre alle som bruker ulovlige stoffer. MDMA er ikke det samme som heroin.

– Debatten om hva som skal behandles og ikke fins ikke enda, og den må vi ta. Jeg har møtt masse ungdommer som har prøvd hasj eller MDMA et par-tre ganger. De skal ikke inn i noe behandlingsapparat. Å sende alle til psykolog for å fortelle at de må passe seg for hasjen, er feil bruk av ressurser.

Kari har lite til overs for at politiet kommer med narkohunder på skoler. Hun kaller det overgrep, ikke forebygging.

– Det er ikke ungdom som møter opp på skolen og røyker hasj en gang iblant vi skal bekymre oss for. Da gir vi helt ok ungdommer en ekstra belastning. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldre som har ringt meg fordi de har avslørt ungdommen sin for å røyke hasj en gang eller to. De hadde et helt fint forhold til hverandre før dette skapte full panikk i familien.

– Det er ikke disse ungdommene som er i faresonen. Det er de som faller utenfor, som ikke er på skolen, som har et dårlig forhold til foreldrene. Vi trenger forebygging som fanger opp de rette personene. I nesten enhver klasse vet lærerne hvem dette er. Disse ungdommene må få ekstra støtte. Rusmiddelet er ikke det vesentlige her, det er hvordan ungdommen har det.

Nesten alle rusavhengige pasienter Kari har møtt, har hatt en form for traume. Hun kan godt forstå hvorfor de har utviklet et rusproblem.

– Noen forteller meg at de endelig opplevde å føle seg normale da de begynte å ruse seg som 14-åringer. Når du hører livshistorien deres, kan du lure på hvordan de overlevde før de fant rusen. Dette gir oss et sosialt ansvar. Det verste vi kan gjøre er å fordømme rusavhengige, og det beste vi kan gjøre er å inkludere dem.

– Å beslaglegge narkotika har ingen forebyggende effekt. Forebygging av rusproblemer handler ikke om rus, det handler om å inkludere alle i et fellesskap. De som er drittlei skolen må få andre tilbud.

– Noen trenger kanskje terapi for traumer de har opplevd. Noen trenger støtte for at familien skal fungere bedre. Noen familier trenger økonomisk støtte så barna har råd til å delta på fritidsaktiviteter. Et godt oppvekstmiljø korrigerer for en hvilken som helst sårbarhet.

Kari synes hjembyen hennes har forsømt seg grovt når det gjelder å inkludere rusavhengige. For noen år siden uttalte hun at Bergen er den eneste byen i det moderne Europa som praktiserer apartheid.

– Jeg reagerte på at politiet utstedte kart til brukerne om hvor de fikk lov å bevege seg i byen. Jeg trodde faktisk ikke det gikk an, men det har visst foregått i Oslo også. Da vi stengte Nygårdsparken i 2014 var det et eksperiment ingen riktig visste utfallet av.

– Det var mye snakk om at det skulle forskes på, men jeg har enda ikke sett noen evaluering. Rusavhengige er blitt flyttet fra sentrum, men nå går de like forkomne i Vågsbunnen. Et lyspunkt er at vi har fått MO-sentre, med sosialfaglig oppfølging og helsetjenester.

Nå ser Kari fram til å få et Røst-hus i Bergen, et brukerstyrt hus som skal være vaktbikkje for rusfeltet. De som jobber for dette snakker ikke så mye om rusmidler og behandling, forteller hun. De snakker om det alle mennesker trenger for å ha det bra.

– Organisasjonen Røst Huset er opptatt av menneskerettigheter, kulturelle opplevelser og alt som skal til for å få et bedre liv. De snakker ikke om rusavhengige som om de var en egen klasse av mennesker, med andre behov enn resten av oss.

Etter at Kari Lossius ble selvstendig psykolog, har hun vært mer frittalende enn noensinne. På nettsiden sin skriver hun også om det mest kontroversielle av alle temaer i rusdebatten: legalisering. På en internasjonal konferanse kom det fram at fattige kvinner og barn betaler den høyeste prisen for krigen mot narkotika, skriver hun. Ofte blir de satt til å smugle ulovlige stoffer av kyniske bakmenn.

– Narkotikaindustrien er pill råtten og veldig vanskelig å kontrollere når vi overlater den til kriminelle. Kampen mot narkotika er en kamp der fattige søramerikanske kvinner blir fengslet som smuglere.

– Mange kvinner i Latin-Amerika soner lange fengselsstraffer for dette, får ødelagt livet og mister kontakten med barna sine. Vi bør lage en ruspolitikk som på sikt kan redusere lidelsene til mennesker også utenfor våre egne landegrenser.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2020.

Lasse Josephsen kan mye om incel-kultur og en ny type nazisme på internett. Han har selv vært en sint, ung mann, og det hadde årsaker han først innså senere.

En mandag i august i fjor begynte telefonen til Lasse Josephsen å koke. Han satt i bilen, på vei til Arendal for å feriere i byen der han vokste opp. Arendalsuka var i gang, og byen var full av journalister. De ringte Lasse i hopetall for å få vite mer om en ny type nynazisme.

To dager tidligere hadde Philip Manshaus drept adoptivsøsteren sin og angrepet en moské i Bærum. Lasse hadde tidligere skrevet kronikker om unge menn som begikk terror etter å ha reklamert for aksjonen på nettet.

Da han kom fram til Arendal, måtte han rett på Dagsnytt 18, som ble sendt fra bryggekanten.

– Det var TV-debuten min, og jeg var mildt sagt skjelven. Det skremte meg også at jeg var den eneste de kunne komme på å kontakte om temaet. Det må da være noen akademikere som følger med på dette?

En lang historie ligger bak Lasse Josephsens interesse for sinte, unge menn. Faren hans spilte trommer i post-pønkbandet Brød & Sirkus. Der var også onkelen med, morens bror. Onkelen døde av en overdose da Lase var fire. Faren hadde også rusproblemer.

– Pappa forsvant ganske raskt ut av livet mitt. De få gangene jeg traff ham, merket jeg at det var nøye arrangert. Først da jeg nærmet meg tenårene, skjønte jeg at han var heroinist.

Lasses mor elsket også musikk, men førte en streit tilværelse som frisør. Snart fikk Lasse en stefar og et vanlig middelklasseliv. Likevel ble han trukket mot det mørke og ekstreme.

– Det trygge, norske sosialdemokratiet var det dølleste jeg kunne tenke meg. Barndommen min var preget av skating og pønk. Mitt dop var å kunne sparke mot det etablerte, alt som luktet av sekstiåtter-tankegang og politisk korrekthet. Turbonegro var et revolusjonerende band da de kom. Musikken jeg likte ble etter hvert kjøpt opp og blandet ut med mainstreamen. Det la en demper på det revolusjonære potensialet.

Lasse studerte etter hvert journalistikk ved en privat høyskole, og fikk mye gjeld. Bitter og innesluttet gjemte han seg bort i Arendal. På denne tiden hadde han mistet troen på det meste. Uten idealisme hadde han lite å være journalist for. Dessuten visste han at han var elendig med deadlines. Han begynte å tilbringe mye tid på nettet sammen med sinte menn, oftest amerikanere. De dyrket nihilisme og negativitet.

– Jeg var bitter av personlige årsaker, mens amerikanerne var preget av finanskrisen i 2008. Den stjal fremtiden til mange unge. Etter en oppvekst med krigen mot terror, hadde mange også mistet tilliten til mainstream media og eksperter. Noen hadde vært soldater i Irak og mistet fullstendig troen på amerikanske myndigheter som en positiv kraft i verden.

– Fra hat mot egne myndigheter, er veien kort til konspirasjonsteorier om jøder og USA som marionett for Israel. Jeg var naiv og brydde meg ikke særlig om folks raseri mot myndighetene. Når jeg nå ser jødehatet som koker i alt-right og nynazist-fora, går det kaldt nedover ryggen min. Dette er endestasjonen for tankegangen som mange i min krets leflet med.

Ett av nettstedene Lasse skrev på var Street Carnage, eid av Gavin McInnes. Han er i dag en kjent høyreekstremist, som støtter vold mot politiske motstandere. Selv ga Lasse uttrykk for antifeminisme og alt som kunne gjøre folk forbanna når han skrev.

– Den gang skrev jeg ting jeg aldri ville skrevet i dag. Jeg har aldri vært noen kvinnehater, det bare hørtes slik ut. Humoren jeg brukte minner om talemåten du finner i chan-fora. Det er ond skadefryd, som gjør deg litt uangripelig. Du lager deg et forsvar med masse lag av ironi.

Chan-fora fikk også oppmerksomhet i norske medier i fjor. Lasse sa det var svært sannsynlig at Philip Manshaus ble radikalisert gjennom en såkalt chan. Det er en type nettforum der brukerne deler bilder og diskuterer ulike temaer anonymt. På grunn av få regler, tiltrekker chan-fora seg mange nettroll og folk med aggressivt språk. Det har vært tilfeller der drapsmenn deler bilder av ofrene sine. Mye av det som deles, ville blitt sensurert på nettsteder som Facebook.

Da Lasse så bekjente på nettet bli omfavnet av ren nazisme, trakk han seg ut av miljøene. I dag ser han andre årsaker til sitt eget sinne enn han kunne se da han var et nettroll.

– Jeg hadde det ikke bra på den tida. Faren min brukte åtte år på å dø. Da han slutta med heroin, fikk han strupekreft. Da han ble kvitt kreften, fikk han slag og kunne ikke snakke. Han satt i en trygdebolig og venta på metadonen sin. Han drakk veldig mye alkohol og tok ikke til seg næring. 55 år gammel kom han på gamlehjem, og da han døde veide han 35 kilo. Jeg husker da venstreraddiser i USA begynte å bable om den hvite manns privilegium.

– Etter slaget fikk faren min en uke med logoped, så ble han glemt. Privilegiene som den hvite, heterofile, middelaldrende mannen visstnok skal nyte godt av, kom ikke min far og andre i hans sjikt til gode. Han var bare en uviktig narkoman som man kunne stue bort og i stor grad glemme. Dette med å danne demografiske segmenter ut fra etnisitet, seksualitet og alder kan være ganske utrivelig når du kjenner noen som lider i en gruppe som liksom skal ha det problemfritt.

I dag bor Lasse i Oslo, og har fått pengestøtte til å skrive bok på heltid. Vi møter ham mellom bokhyllene i en stor leilighet han deler med venner på Majorstua. Boka hans handler om incels, en subkultur av folk i ufrivillig sølibat, oftest unge menn. Det er planer om internasjonal lansering. Lasse satser på utgivelse til våren, selv om det ikke er helt sikkert.

– Mange tilfeldigheter gjør at jeg nå sitter med en bokavtale og er ettertraktet som skribent. Jeg har klart å kontrollere den energien jeg før brukte til å være sint. Jeg bruker den samme energien til noe konstruktivt. Hvis du overlater meg til meg selv, kan jeg komme med noe bra.

I USA har minst fire massemordere fra de siste årene identifisert seg som incels. Hele kulturen består av folk som har vært utstøtt, sier Lasse. De fant hverandre blant annet i chan-fora på nettet, og disse ble viktige i utformingen av kulturen.

– Mange i incel-miljøet sliter med genuine vansker som autisme, depresjon og andre mentale lidelser. Har du autisme, får du ekstra behov for innflytelse fra noen over deg for å skjønne det sosiale spillet. Men mange incels er også farløse. Kombinasjonen av mentale lidelser, ensomhet og reaksjonære ideer på nettet kan bli eksplosiv.

– Incels ser tilbake til tida før den seksuelle revolusjonen. Da ser de for seg at alle kunne få utlevert en dame, og at de fleste familier holdt sammen. Så ble det åpnet for et fritt marked mellom kjønnene, der incels føler seg som tapere.

Er du over atten år og ukysset, kan du kalle deg incel, mener medlemmene selv. I boka prøver Lasse å vise sympati for dem. Det er ikke lett når de kaller kvinner for horer.

– Jeg tenker at ensomhet er en alvorlig tilstand som kan gjøre stygge ting med psyken til folk. Når jeg har vært uten kjæreste eller sex en god stund, føler jeg at noe skurrer. Da kan et lite stryk i nakken fra en jentehånd være nok til å gjøre livet verdt å leve igjen. Tenk deg at du er 29 og aldri har opplevd det en gang.

– Vi må ta på alvor at noen er ensomme uten å skjønne hvorfor, og at de søker forklaringer og løsninger der vi ikke vil de skal gjøre det. I de fleste ekstreme miljøer finner du aggressive menn som er jomfruer. Una-bomberen Ted Kaczynski var jomfru fram til han kom i fengsel. Der fikk han seg dame. Da han fikk alles oppmerksomhet, kom også frierbrevene.

Incels får mye omtale når en av dem dreper, men det er langt vanligere at de tar sitt eget liv. Nesten daglig ser Lasse innlegg på incel-fora fra noen som vil begå selvmord. Ingen av de andre brukere kommenterer at de ikke bør gjøre det. Isteden gir de tips til hvordan det kan gjennomføres.

– Sinnssykt mange incels har tatt livet sitt, men det er lite kjent. Senere tror jeg vi vil se tilbake på dette fenomenet som at vi ignorerte noe veldig viktig. Et helt segment av gutter har ikke peiling på hvordan de skal takle pubertet, voksenliv og kjærlighet. De gjør det bare verre for seg selv ved å forsvinne inn i et hatefullt online-miljø.

Da Lasse var ung hørte mange gutter på hiphop, der tekster og musikkvideoer handlet om fattigdom og gateliv. I dag skal alt se pent ut. Forbilder for unge drikker dyr champagne og viser fram alt de har råd til. Ungdom bombarderes av vellykkede mennesker på Instagram. Samtidig følge mange at de mistet en framtid etter finanskrisen, i hvert fall i USA. Det er en viktig årsak til de mer destruktive subkulturene på nettet, mener Lasse.

Incels blir forbundet med mye hat. Tilsynelatende er det også en del rasisme blant dem, men det kan være vanskelig å si når den er ekte og når det bare er snakk om tøff språkbruk.

– Det incels hater mest, er ikke nødvendigvis svarte eller liberale mennesker, men alle som er eldre enn deres egen generasjon. De mener disse har ødelagt samfunnet. Incel-miljøet har vel så mange mørkhuda som hvite medlemmer. Alle har slutta å tro på myndighetene. Mange ser tilbake til femtitallet med stabile kjernefamilier og en trygg økonomisk tilværelse.

Lasse vil vi skal være varsomme når vi omtaler incels som gruppe.

– Dette er gutter med psykiske problemer. Aldri før har vi omtalt en gruppe med slike problemer så ille som vi gjør med incels. Hver gang de er i nyhetene følger jeg med på kommentarfeltene. Der sier folk de jævligste ting. Etter at incels var tema på Trygdekontoret på NRK, fulgte jeg med på feministmiljøene i Norge. 21 år gamle Jørgen som var tøff og sto fram i programmet, fikk motbydelige kommentarer.

Det fins noe sannhet i hvordan incels ser på kvinner, mener Lasse. Som det at kvinner er tiltrukket av menn med status og makt.

– Trond Giske beskrives som en mann med stor tiltrekningskraft. Vi er vant til å se ham i dress blant mektige menn. Se for deg Trond Giske komme ut fra en tobakkssjappe i en billig, uekte skinnjakke, ubarbert, med en tippekupong han håper å vinne på så han endelig kan betale barnebidrag. Plutselig framstår han ikke like tiltrekkende lenger.

Noen incels er også nynazister, men Lasse studerer nazisme på internett som et eget fenomen. Da han selv var ung og sint, opplevde han at fristedene hans på nett penset stadig mer inn på et politisk spor. En viktig grunn til at miljøet tiltrakk ham, var dyktige skribenter som turte å utfordre tabuer.

Denne kulturen utviklet seg til alt-right, et begrep lansert av nasjonalisten Richard B. Spencer i 2008. Den alternative høyresiden beskrives som en rasistisk, antisemittisk, islamofob og populistisk bevegelse. Ofte forbindes den med Donald Trumps tidligere sjefsstrateg Steve Bannon. Bevegelsen medvirket også til Trumps seier i presidentvalget.

– Det har løsnet noe i kulturen vår som vi har prøvd å fortrenge. Med det følger alt fra trumpismen til hardcore nynazister. Ting vi trodde var døde og begravet er nå hverdagslig. Det er helt greit å være innvandringskritisk, men du skyver deg ut av debatten når du omfavner en stygg totalitarisme.

– Jeg var aldri imot innvandring, men jeg mente innvandringspolitikken var føkka. Jeg så en feighet i Norge og særlig i Sverige, der man ikke ville innrømme at det fantes problemer med det.

Tradisjonelt er det venstresiden som har tiltrukket seg opprørere. Nå tilhører opprøret høyresiden, sier Lasse. Det er der tabuer utfordres og frustrerte folk fanges opp.

– Under Obamas presidentperiode kom stadig flere vanlige amerikanere til nettstedene jeg hang på. De følte seg fremmedgjort i det nye USA. De hadde stemt på Obama, men følte ikke at det ble noen endring i rustbeltet der de kom fra. Så kom Trump, den eneste som snakket til dem og ikke bare om dem.

– Du har også nordmenn som støtter Trump. Det er ikke måte på hvilken medfølelse de plutselig har fått med fattige folk i rustbeltet i USA. De samme personene har støttet et helt fritt marked med laissez-faire kapitalisme. Nå er det opptatt av at globalistene må stanses.

Det folk ikke helt forstår med alt-righterne, er at de er de nye trendsetterne, sier Lasse. De bruker humor og er oppdatert på populærkultur. De tiltrekker seg smarte folk. Det gjør også de regelrette nazistene Lasse følger med på.

– Vi er vant til at nynazister er grunne folk med snaue skaller, store muskler og bombejakker. De nye nynazistene er ikke som dem som marsjerte i gatene på nittitallet. De er mye mer intellektuelle. De deler pdf-versjoner av bøker og har egne biblioteker på forumene sine.

– De leser ikke bare nazifilosofer, men også anarkister, venstreradikale filosofer og terrormanualer fra både IRA og Al-Qaida. De er ikke nødvendigvis islam-hatere. Medlemmer av Siege-nettverket som jeg studerer, poserer ofte med en pekefinger i været, som IS.

Det er lenge siden nynazister var Trump-fans, sier Lasse. De sviktet presidenten da de skjønte at han var mer Israel-vennlig enn de hadde håpet, og da det ikke så ut til å bli noen mur mot Mexico. De fleste av nazistene Lasse følger, har mistet troen på politikk. De vil ha revolusjon, terror og gatekrig.

Målet deres er å destabilisere samfunnet, ved å øke alle konflikter både på høyre- og venstresiden. De vil flate ut det politiske sentrum så det bare blir to motpoler igjen. Der er de i ferd med å lykkes, mener Lasse, når han ser polariseringen i diskusjoner på sosiale medier.

– De nye nazistene er ikke opptatt av å redde Vesten, slik som de gamle. De mener Vesten er gjennområtten og må bryte sammen før noe nytt kan bygges. De er veldig opptatt av konseptet lederløs motstand. De trenger ikke klarsignal fra en leder for å begå terror. De trenger ikke å tilhøre en gruppe en gang. Ingen vet hvor og når terroren kommer.

For de amerikanske nazistene er jødene hovedfienden, ikke muslimene. De er ikke israelvennlige, slik Anders Behring Breivik var da han skrev manifestet sitt. Etter at han kom i fengsel, ble også han en jødefiendtlig nazist, forteller Lasse. Han byttet signal når han hilste. Philip Manshaus knyttes også opp mot antisemittisme. Ifølge politiet delte han et bilde på nett som hyller drap på både jøder og muslimer.

– Det fins et voksende jødehat også i Norge, både på venstre og høyre side. Vi må kritisere Israel som en krigførende nasjon, men forsvarsmekanismene mot antisemittisme på venstresida ligger ganske nede nå. Mange er ikke så obs på ideene de leker med.

– Jeg ignorerte mange tegn fra folk rundt meg på nettet når de begynte å lefle med jødefiendtlige ideer. Da jeg så dem marsjere med fakler og nazisymboler i Charlottesville i 2017, skjønte jeg at det jeg var med på ikke bare var fresing mot det etablerte. Det var starten på en bevegelse vi vil se resultatet av i mange år framover.

Lasse forteller at gutter helt ned i femtenårsalderen søker medlemskap i nazifora på nett. Det sosiale nettverket Gab er blitt et slags Facebook for nynazister. Det ble startet som et medium for ytringsfrihet. BitChute er som et usensurert YouTube, som nazistene bruker til å spre propaganda og drapsvideoer.

Chatte-apper som Discord og Telegram bruker de også flittig. Lasse følger de verste nazigruppene, og bestiller bøker fra naziforlag, som svenske Arktos og amerikanske Counter-Currents. I sistnevnte er Greg Johnson sjefredaktør, en mann som ble arrestert da han skulle snakke på en konferanse i Oslo i november. PST mente at den høyreekstreme ideologien hans kunne bidra til å radikalisere andre.

– Jeg er klar over at jeg gir penger til mer eller mindre nynazistiske forlag, men jeg er nødt til å holde meg oppdatert på ideene som har innflytelse på disse miljøene, sier Lasse.

Den nye nynazismen vokste stort sett fram hos nihilistiske punkere og rasende intellektuelle. De var først og fremst menneskehatere, forteller Lasse. Etter hvert syntes de det var ok å lefle med nynazisme, kvinnehat og alt som var forbudt. Virkemidlene låner de fra reklamen de er flasket opp på.

– De bruker memer, et bilde med en enkel tekst. De lager gif-er med de beste drapene fra videoer. Når de ikke får presentere seg selv i media, lager de sine egne medier. De kverner på dårlige nyheter og får et apokalyptisk bilde av samfunnet rundt seg.

– Unge folk bombarderer hjernene sine med dette. Slik hakker de løs på sin egen moral, til det ikke er noe igjen. Når noen poster at de skal begå en terroraksjon, sier ingen at det er galt. Isteden sier de: «Få en high-score da». (Oppdatering om hvor mange som ble drept, red.anm.)

Vil du bli kvitt nazisme, er det ikke sikkert gatedemonstrasjoner er det mest effektive virkemiddelet i dag. Du bør heller sjekke hva ungen din gjør på nettet, oppfordrer Lasse.

– Mye som skjer i fora der også nordmenn er involvert, kan få stygge utfall. Iblant blir jeg spurt til råds av politi og forskere. Jeg fant ut at nazinettverket Feuerkrieg Division har en avdeling i Norge. Jeg vet ikke hvem de er eller hvor klare de er til å gå til angrep.

– Philip Manshaus var en del av den samme kulturen. Helt vanlige gutter kan bli radikalisert på nett. De nye nynazistene er mer tiltrukket av ideer enn av noe annet. Unge folks nysgjerrighet på intellektualitet kunne vært kanalisert mer konstruktivt.

Lasse ser at mange alt-rightere er like nysgjerrige på venstreradikale ideer som på høyreradikale. Noen av dem hører på podkasten Chapo Trap House, som også er en av Lasses favoritter. Den er talerør for en bevegelse som kaller seg «Dirtbag Left». Tilhengerne ser et håp i sosialist-senator Bernie Sanders. De er barn av finanskrisen, med dårlige jobbutsikter og lite til overs for tradisjonell politisk retorikk og elitisme.

– Dette er en venstreside som er motstandere av politisk korrekthet. De er minst like vulgære i kjeften som alt-right, og veldig morsomme. Humor må aldri undervurderes, det tiltrekker unge folk.

Et annet tegn på at unge vil ha mindre politisk korrekthet og mer intellektuelt påfyll, er populariteten til psykologiprofessor Jordan Peterson. Hans forelesninger om psykologi, filosofi og religion har til sammen rundt 100 millioner visninger på YouTube. Enkelte kritikere har gitt Peterson merkelappen alt-right, noe han selv avviser. Å bebreide Jordan Peterson for nazisme er som å bebreide SV-folk for det Stalin gjorde, mener Lasse.

– En del personer på venstresida vil dytte alle de misliker inn i en sekk. Det er med på å ufarliggjøre den virkelige nazismen. Selv de mildeste alt right-bloggerne distanserer seg fra Jordan Peterson. I dag kan du bli beskyldt for å være nazist bare du inviterer én «feil» person til en podkast.

Unge som tidligere ville gått på rockekonsert, går nå på en stadion for å høre Jordan Peterson snakke i tre timer om konservative verdier. Isteden for å se på lettvinte talkshows, hører de på podkasten til komikeren Joe Rogan. Han har timelange, dype samtaler med gjester der innholdet er viktigere enn kjendisfaktoren.

– Rogan møter alle med nysgjerrighet og en åpen holdning, og får 17 millioner lyttere. Bernie Sanders var veldig smart da han deltok på Joe Rogan. Folk likte å høre et uavbrutt dybdeintervju med en som stiller til valg. Hva får vi egentlig ut av politiske TV-debatter? Det er bare skrik og skrål og innøvde fraser. Hadde flere prøvd en Rogan-aktig tilnærming, ville det kanskje ha hjulpet.

– Alle subkulturene på nettet er en reaksjon mot etablerte medier og narrativer. Jeg vil gjerne slå et slag for tradisjonelle medier, men de må innrømme at de har sådd en splid mellom seg selv og deler av befolkningen. De har falt av lasset, slik platebransjen gjorde i møte med internett. Det er en tomhet i vårt samfunn, som får unge folk til å hoppe på ideer som om de var fast-food. Da kan de like gjerne ende opp på et positivt sted som på et naziforum.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2020.

Nødhjelpsoppdrag sammen med Leger Uten Grenser lærte meg betydningen av smil og latter.

Sebastian Stein (39), tidligere feltkoordinator

Krig er rare greier. På film er det action og skyting hele tiden. Slik er det ikke i virkeligheten. Det går veldig i bølger om det er trefninger akkurat der du bor. Krig hemmer livet generelt, men det handler mye om uvissheten i å vente på at noe skal skje.

EN GANG BLE EN liten landsby i nærheten av sykehuset vårt bombet. Dette var nord i Syria, ved grensen mot Tyrkia. Som i mange andre kriger, ble sivilbefolkningen brukt som mål også i Syria. Det ble sluppet upresise bomber foran skoler og på torg.

Denne dagen kom det masse pasienter til sykehuset. Det var alt fra folk som var kvestet, til folk med sjokkskader. I tillegg kom en mengde pårørende, så det ble intenst. Jeg gikk rundt og prøvde å få et overblikk.

Hvor trengtes det ekstra kapasitet? Hvor kunne jeg hjelpe leger og sykepleiere med å flytte folk som sto i veien? Rundt sengene hang gardiner som skulle gi folk litt privatliv. Bak en slik gardin hørte jeg et barn gråte veldig.

Jeg tittet inn, og der lå en stor brande av en mann i senga. Hele kroppen var dekket av små sår. Han hadde splintskader over alt, og noen store flenger. I armene holdt han datteren sin, en jente på noen få år. Hun gråt så høyt. Hun hadde sikkert fått sjokk, og forsto ikke hva som skjedde.

Jeg fikk øyekontakt med henne, og begynte å lage Donald Duck-lyder med munnen. Da stoppet alt opp inni den lille sengeposten. Jenta så på meg med store øyne, kjempeoverrasket, og begynte å le. Hun lo og lo. Fram til da hadde faren hennes bare vært tøff. Nå begynte han å gråte. Han ble veldig takknemlig.

UNDER EN REDNINGSOPERASJON på Middelhavet var jeg om bord på et forsyningsskip. Det var stort, omtrent seksti meter langt, og hadde åpent dekk bak. Vi satte ut fra Sicilia og lå og ventet nord for Libya. Den italienske kystvakten ga oss indikasjoner om hvor det kunne være båter som måtte reddes.

Flyktningene vi ventet på hadde gjerne vært på reise gjennom Sahara i mange måneder. Det er forferdelig farlig, mange dør underveis. Blant de som overlever blir mange holdt som slaver i Libya og utsettes for tortur og overgrep.

Så setter de seg i båter som er klare til å synke i samme øyeblikk som de kommer på vannet. De vet at mange av dem vil drukne. De fleste kan ikke svømme, og har aldri vært på en båt før. Mange har aldri sett havet engang.

I NOEN MÅNEDER hadde jobben min vært å dra ut i en liten gummibåt og snakke med dem vi skulle ta om bord på skipet. Jeg roet dem ned, og fortalte hvordan redningen skulle foregå. Jeg måtte også etablere autoritet og være en tydelig leder. Dette måtte selvfølgelig foregå på flere språk, så vi hadde tolker.

Når folk kom om bord på skipet, prøvde vi alltid å stå og trykke dem i hånden, se dem i øynene, smile og si «velkommen om bord» på deres eget språk. De gangene vi fikk til dette ordentlig, hadde vi ingen problemer underveis. Da var det gjensidig respekt, og folk følte seg verdifulle. Noen ganger fikk vi det ikke til fordi vi var stressa eller fordi noe kom i veien. Da ble det alltid mer uro på båten.

EN AV DE SISTE dagene på redningsskipet før jeg skulle hjem, sto jeg på dekk og så menneskene vi reddet klatre opp stigen til skipet. Jeg hadde overlatt kommandoen til en ny redningssjef. Det ga meg mer tid til å reflektere over det menneskelige i situasjonen. Jeg ble med ett veldig bevisst på hvordan alle flyktningene reagerte på ulike måter da de kom om bord.

Noen hoppet og danset av glede, andre kollapset, noen var veldig forvirret, andre var sinte og tvilte på hensiktene våre, noen ble bare ettertenksomme og noen begynte å be. Jeg sto og tenkte «Det der er meg, den følelsen har jeg også hatt, akkurat slik kunne jeg også ha opplevd denne situasjonen.» Jeg kjente meg igjen i hver eneste av følelsene jeg så utspille seg foran øynene mine.

Øyeblikkelig følte jeg et dypt bånd til alle som kom opp stigen. Tidligere hadde jeg hatt en intellektuell forståelse av situasjonen, en slags intellektuell empati. Plutselig ble det en dyp, erfaringsbasert, emosjonell opplevelse av kobling og likhet med alle mennesker på jorden. Jeg kunne kjenne meg igjen i hvert eneste menneske som kom om bord. Det var en overveldende opplevelse, noe jeg har tatt med meg videre i livet.

SELV OM VI REDDER folk, får vi ikke nødvendigvis full tillit fra dem med en gang. Særlig de som er blitt grusomt mishandlet kan streve med tilliten. Menn blir også voldtatt i krig, av andre menn eller med gjenstander. Fordi tabuet rundt homofili ofte er sterkt, knuser det kjønnsidentiteten deres.

De risikerer å bli forlatt av kvinnene sine hvis de forteller om det, fordi de ikke anses som ordentlige menn lenger. Derfor holder de det helst skjult. Det er sant at det er flest unge menn blant flyktningene, men unge menn er også mennesker som trenger omsorg. Det må vi huske.

VI SOM JOBB ET PÅ redningsskipet, visste at flyktningene var blitt behandlet som dyr i Libya. Vi visste også at de ville bli behandlet som tall når de kom fram til Italia. Der blir båtflyktninger stilt opp på havnen. Noen ganger får de en lapp med et nummer på stiftet fast til klærne sine, som om de ikke har noen identitet.

Vi tenkte at vi måtte gjøre de 48 timene de tilbrakte på skipet vårt til et sted for medmenneskelighet. Et sted hvor de kunne være seg selv. Selvsagt måtte vi gi folk helsehjelp, mat og mulighet til å vaske seg. Men vel så viktig var det å gi barna mulighet til lek.

Vi hadde med kosedyr, tegnesaker og enkle leker. Når de voksne så at vi var snille med barna, forsto de at vi hadde gode intensjoner. Med det samme barna begynte å leke med ballonger og tegnesaker, endret stemningen seg om bord. Ingenting var mer effektivt enn å få barna til å smile. De smilene smittet over på oss alle.

JEG HUSKER EN FAR som var der med datteren sin på 4–5 år. Hun stabbet rundt med en ballong, og smilte og lo. Da skjedde akkurat det samme som i Syria: faren begynte å gråte. Han sa at han ikke hadde hørt datteren le på mange måneder. Det fikk meg til å forstå hvor viktig det er å gi et pusterom for lek.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2019. 

Klokka sju på morgenen i den minst hippe delen av Torggata, den mellom GlasMagasinet og Youngstorget, hvor du ikke finner små klesbutikker og kaffebarer, men Jernia, Clas Ohlson og andre trauste travere.

Torggata er full av liv, selv om det er lenge til de fleste butikkene åpner. Den er fylt opp av lastebiler som losser av paller tunge paller med varer. Kun en butikk har åpnet dørene for kundene. Inn en skyvedør og ned en rulletrapp finner du Rema 1000 Torggata, Davids annerledesland.

– Alle er mer enn det du ser, det skjønte jeg ikke før jeg kom hit.

Vijay holder meg fast med mørkebrune, milde øyne. Det er noe mildt hypnotisk med dem og den rolige stemmen med den myke tyske aksenten. Jeg trodde ikke tysk aksent kunne være myk. Vi sitter inne på det trange kontoret, bak det digre lageret, helt innerst i Rema 1000 i Torggata.

– Før tenkte jeg at folk som juger var drittfolk. At de var respektløse. Nå vet jeg at folk kan juge fordi de har for stor respekt for deg. Fordi de ønsker å imponere deg for å få din respekt, eller bare gjøre deg glad. Du lærer sånt når du jobber med mennesker, at det alltid ligger noe bak.

Det var David som ba oss snakke med Vijay. Butikksjef, eller kjøpmann som det heter i Rema-kjeden, David Adampour, rikskjendis og vinner av en mengde priser for arbeidet sitt, blant annet årets Oslo-borger 2018. Du kan se noen av prisene på veggen på veggen rett frem når du går av rulletrappa i kjellerlokalet butikken ligger i. Han er den første vi snakker med, og han er mannen vi trodde var hovedpersonen i denne saken, men noe av det første han ber om er:

– Ikke skriv om meg. Det har vært så mye oppmerksomhet rundt min person, men det er jo ikke meg dette handler om. Skal dere fortelle historien om denne arbeidsplassen, så snakk med dem som jobber her hver dag. Bare å begynne med Vijay her, sier han og peker på den hittil tause andre unge mannen inne på det trange kontoret.

Bakgrunnen for Davids og butikkens berømmelse er mangfoldet du finner i staben. Ideen har fra dag en vært å gi en sjanse til mennesker som har problemer med å få en fot innenfor det normale arbeidslivet.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne, store hull i CV-en eller andre utfordringer som gjør at du fort havner nederst i søkerbunken. Ikke minst har David funnet plass til mennesker som er nye i Norge, som ønsker å bidra, og å finne en plass å høre hjemme. Nærmere førti mennesker, fra over femten forskjellige nasjoner, stempler daglig inn i kjellerlokalet. Vijay er født og oppvokst i Stuttgart, Tyskland.

– Du vet, vi tyskere har greie på penger, er svaret når vi spør hvordan han endte som en av to butikksjefer på huset. -Å holde styr på pengene og levere resultater er et stort ansvar, i 2018 hadde vi en omsetning på rundt 79 millioner kroner. Men det største ansvaret er selvfølgelig det vi har for menneskene som jobber her.

Kjøpmann David har ansvaret for ansettelser og oppfølging av arbeidsstokken. Mye av tiden hans går med til en-til-en-samtaler og å tilpasse arbeidsdagen for alle de behovene som finnes her.

Føler David at noen har behov for det, kan han tilbringe timevis med en ansatt etter arbeidstid, eller til og med dra på hyttetur sammen for å bli kjent. Vijay tar seg av det mer praktiske, opplæring i butikkarbeid og organisering av arbeidet på gulvet i sin avdeling. Noen ganger må også han sette seg ned med noen som trenger å snakke, og han innrømmer det kan være tøft:

– Du kan bomme noen ganger, når det gjelder hva ansatte trenger fra deg. Noen trenger strenge rammer og en litt hardere hånd, andre blir skremt av det. Av og til har jeg nærmet meg ansatte på feil måte. Jeg har følt på skyld når noen ikke lykkes her. Når folk ikke passer inn, eller velger å slutte etter kort tid. Men som regel går det bra.

Det er ganske travelt på det trange kontoret, hvor Vijay og jeg tar en prat. Folk kommer innom for å hente vekslepenger, si i fra at de er på plass eller bare spørre sjefen om et eller annet. De fleste er ganske så unge, og alle virker som de har mer enn nok å gjøre.

De rekker allikevel å fleipe og lekeslåss på vei mellom oppgavene. Det er mye energi i lufta. Vijay ber meg hilse på Aslam, som skiller seg ut ved både å være eldre enn snittet, og veldig stillferdig av seg. Han er tett, muskuløs og ser svært alvorlig ut hele tiden. Steinansikt.

– Aslam er en god representant for folka som jobber her, og dessuten er han Kung Fu-mester, forteller Vijay.

Aslam har jobbet i Rema-butikken i kjelleren her i Torggata i fem år. Han ble først ansatt av kjøpmann David som vaskehjelp, men gjorde et så godt inntrykk på den unge butikksjefen at han snart fikk en stilling som butikkmedarbeider.

Norsken var ikke helt på plass, men så lenge han viste at han jobbet hardt med den biten, mente David dette skulle gå fint. Og det gjorde det, jo. Nå har Aslam ansvaret for tørrvareavdelingen, men han er nøye med å påpeke at han kan butikken ut og inn, og kan trå til der det trengs.

– I dag er en kollega syk, så i dag har jeg ansvaret for melk og meieri, forteller han.

Da han var en sped elleveåring i hjemlandet Afghanistan, dro en kamerat Aslam med på Kung Fu-trening. Han elsket sporten, og ble fort den dyktigste og mest hardtarbeidende av elevene. Såpass god ble han, at han selv snart hadde egne elever. Lidenskapen ble en jobb, en han tok med seg da han valgte å legge på flukt fra det krigsherjede landet.

På veien mot Norden hadde han et lengre opphold i Iran, hvor han startet opp et stort kampsportsenter, og trente nærmere tusen elever i løpet av årene han tilbragte der. Det var mindre forhold på asylmottaket på Geilo, hvor han bodde og jobbet i to år, etter ankomsten til Norge. Men også her klarte han å få lånt et klasserom hvor han kunne trene beboerne i hans kjære Kung Fu. Femtito elever ble det der. Jeg lurer på hvorfor han ikke har fortsatt som trener i Oslo?

– Jeg har selvfølgelig lyst, men må tenke på familien, og ikke ta sjanser. Det er ikke sikkert man tjener penger i starten, og det går ikke. Derfor er det så godt å ha fast jobb her.

Aslam og Vijay er enige om at å jobbe på Rema i Torggata ikke bare er en butikkjobb. Du jobber også med mennesker her. Kollegaene dine trenger ikke bare at du gjør oppgavene dine, men at du virkelig ser dem. Er der for dem, hvis det trengs. Vijay forteller at han ikke hadde klart jobben hvis ikke hadde vært en god menneskekjenner, og også veldig god til å tilpasse seg menneskene han møter. De evnene forteller Vijay at han opparbeida seg i Stuttgarts gater, i sine unge år:

– Jeg var en del av et tungt kriminelt miljø i Tyskland. Det var mye vold, våpen og den sterkestes rett. Jeg var hverken størst eller sterkest, så jeg måtte hele tiden lese folk, tilpasse meg de andre, forteller han.

Detaljene om akkurat hva han gjorde i gatene han vokste opp i, vil Vijay holde for seg selv. Han vil ikke at familien skal vite alt, selv han er åpen om at han brøt loven hver dag. Da han var 25 år gammel hadde Vijay valget mellom en fremtid ut og inn av fengsel, eller å starte helt på nytt.

Han valgte det siste, og flyttet til faren som bodde i Norge. Helt tilfeldig møtte han David, som så et potensiale Vijay selv ikke hadde sett. Selv om han ikke snakket et ord norsk fikk han ansettelse, og etter bare et år på gulvet var hadde han aspirert til butikksjef. Vijay oppsummerer livet sitt i dag, fem år senere, slik:

– Jeg har en jobb jeg elsker, har akkurat kjøpt min første leilighet og neste år skal jeg gifte meg. Jeg tok det rette valget, kan du trygt si.

Det er fortsatt tidlig på morgenen, men femten medarbeidere er allerede i full sving rundt i lokalene. Utløpsdatoer blir sjekket, varer tatt ut av hyllene, varer fylt på og bestilt. Det er en jevn strøm av kunder, men allikevel en nærmest harmonisk stemning. Alle ansatte virker dypt konsentrert om oppgavene, og det sitter langt inne å forstyrre folket for å spørre dem ut om jobben og livet.

Det på tross av at både David og Vijay har forsikret meg om at det er helt i orden om de som ønsker å snakke, tar seg tid til det. Vi hilser på mange, og finner ut at det er veteranene som ønsker å åpne seg om jobben og livet. Unntaket er Iselin. Hun fyller snart 21, har bare vært i Torggata en måneds tid, og får opplæring i å styre frukt- og grøntavdelingen. Egentlig skulle Iselin vært frisør nå, hun har nesten fullført utdannelsen og har hatt praksis i flere salonger. Det var bare det at:

– Jeg fikset ikke alt dramaet i frisørsalongene. Det var baksnakking, misunnelse og mye styr.

Iselin vil ha minst mulig drama i livet sitt nå. Barndommen var tøff, og mye ansvar ble lagt på henne altfor tidlig. Ansvaret for sin egen oppdragelse, utdannelse og overlevelse, men også for de yngre brødrenes ve og vel. Når Iselin forteller er hun saklig og nøktern, men du merker et alvor i stemmen hennes, et som tilhører noen som har møtt mer motstand enn de fleste tjueåringer burde ha møtt:

– Fra jeg var rundt tretten flyttet jeg frem og tilbake mellom fosterfamilier, beredskapsfamilier, treningsfamilier og institusjoner. Jeg var i ferd med å selv havne i et dårlig miljø i en periode. Jeg dro på skolen, men drakk mye og røyka hasj. Jeg har klart å komme meg ut av det. Jeg tror ikke jeg har kjent på avhengigheten, selv om jeg likte å bli rusa, og jeg kjenner mange fra rusmiljøer. Venner av familie og venner fra oppveksten, forteller hun.

Iselin fikk god oppfølging. På Forandringsfabrikken, et tiltak for utsatte og sårbare ungdommer, lærte hun å sette ord på erfaringer og følelser. Senere fikk hun gå på kurs hos Robuste Mennesker. Et veiledningskurs som hjelper ungdom på videregående skole å finne retning i livet. De hjelper deg med helse, skole og jobb. Kurslederen kjente til David og butikken hans, og foreslo for Iselin å ta et uformelt møte med ham.

– Jeg har vært i veldig dårlige jobbmiljøer tidligere, og det var vanskelig for meg å stole på arbeidsgivere, men David fikk meg til å slappe av, forteller hun. -Han skjønte hvordan oppveksten prega meg, og ønsket å hjelpe. David sa han kunne skaffe meg en jobb her i butikken, eller hjelpe meg å gjennomføre frisørutdannelsen jeg hadde startet på. Etter å ha tenkt gjennom det en stund, bestemte jeg meg for å jobbe her.

Iselin smiler når vi spør hvordan det var å komme på jobb første dag, her i kjelleren i Torggata.

– Det var sjokkerende annerledes, ler hun. -Jeg ble veldig godt mottatt, noe jeg ikke er så vant til fra tidligere arbeidsplasser. Imøtekommenhet, tillitt og blide mennesker. Det er også spennende at alle har så forskjellig bakgrunn. Jeg lærer nye ting hver dag.

– Det er også inspirerende at så mange har gått gjennom brutale ting, har en tøff bakgrunn som meg, men allikevel går på jobb her hver dag og er helt normale, fine folk. Mange smil. Når du kommer inn her, så merker du at det er en helt annen stemning og et annet miljø enn i andre butikker. Vi er også mer sammensveisa enn på de fleste arbeidsplasser, tror jeg.

Iselin unnskylder seg, – jeg må ikke glemme at jeg er på jobb, sier hun, og forsvinner ut av døra fra det lille pauserommet vi har okkupert.

Ettersom den brokete gjengen som jobber her er over gjennomsnittet pliktoppfyllende og målrettet, vandrer jeg alene noen timer rundt i lokalene i løpet av dagen, og opplever logistikken som må til for å holde flyten, få alt på plass og holde kundene fornøyde.

Jeg tenker på det Iselin sa om å være over gjennomsnittet sammensveisa, og lurer på om det virkelig kan være så enkelt i en hektisk arbeidshverdag, for tretti mennesker som med flere utfordringer enn folk flest, å eksistere sammen som det ser ut til at de gjør. Det må da by på en del trøbbel?

Vi snakker om ganske spesielle behov, mennesker med sosial angst, funksjonsnedsettelse, Aspergers, Tourettes, traumer, rusbakgrunn, gjengbakgrunn og andre ikke veldig fordelaktige bakgrunner. Jeg bestemmer meg for å spørre dem jeg møter på, om ikke det smeller kraftig av og til? Den første som har tid til å stoppe, er René, eller vokteren som han blir titulert. Mer om det senere:

– Vi gir mennesker en mulighet for folk å bevise noe for seg selv, men stiller også krav, begynner han engasjert -Det setter opp klare, tydelige rammer, men er nøye med at det er rammer du ha det godt innafor. Også bruker vi mye tid på å snakke med alle som jobber her, på å minne dem på at det ikke alltid kommer til å være enkelt. Det har ført til at sykefraværet er lavt, og trivselen veldig høy, ramser René opp i rasende fart, før han forsvinner mellom husholdningssaft og surkål igjen.

Den neste som har et minutt er unge Kenneth. Han har jobbet for på stedet i to år, og er skeptisk til mikrofonen og kameraet vi har med. Men akkurat dette vil han gjerne si noe om:

– Her gir de deg seks sjanser, syv sjanser, så mange sjanser du trenger, så lenge de ser at du jobber med deg selv. Så lenge de ser det er en fremgang. Men hvis du står på stedet hvil, hvis du gjentar den samme feilen gang på gang, da må du kaste inn håndkleet, sier han på en måte som forteller meg at han både har reflekter over dette, og snakket med de andre om det.

– Dette er en jobb, og du må bidra. Når alle gjør det, føler alle seg bra og trives. Det at alle sliter litt ekstra med noe i livet sitt, gjør at vi kanskje føler den gleden enda litt sterkere, avslutter han.

Klokka kryper mot lunsjtid, noe som betyr rush ned rulletrappa og kø i kassa. I kassa står Stian. Jeg har veldig lyst til å snakke med Stian, men Stian står alltid i kassa, og i kassa er du alltid opptatt. Men til slutt klarer jeg å få noen til å holde fortet for ham. Men han er skeptisk til å forlate kassa:

– Jeg tar ikke matpause, sier han uten å blunke. Han mener det. – Det er lettere for meg, for da slipper jeg å forholde meg til at det blir en hel masse plinging etter hjelp. Mye lettere å få tatt en matbit underveis mellom to kunder.

Jeg har handla i butikken i kjelleren i Torggata i 5-6 år. Uansett når på døgnet jeg har vært der, har Stian sittet der i kassa. Pen i tøyet, velstelt hår: Stian er kassaleder, og har i likhet med Aslam jobba i butikken i snart 5 år. Fra plassen bak kassa har han 2,5 meter som han eier. Stians domene. Her skal han få kunden engasjert i en samtale som strekker seg lengre enn hei-pose-kvittering-ha en fin dag.

Mange av kundene hans er tydeligvis kjenninger, for det går i småprat om fotball, hvor ferien har vært, han hilser ett mor/datter-par på spansk og rensker samtidig rullebåndet for brukte kassalapper og alt annet som ikke hører hjemme der. Jeg blir nysgjerrig. Jeg trodde jo han var bare en helt vanlig fyr som jobba i kassa, men ifølge kjøpmann David har alle som jobber her sine grunner. Hva er greia med streite, nesten for normale, Stian?

– Nei, jeg droppa jo ut av skolen, da. Hadde masse allergier, og sleit med sosial angst. Og så havnet jeg i NAV-systemet på såkalt utplassering. I løpet av 5 år hadde jeg 13 forskjellige praksisplasser. Du vet, meningen med slike plasser er jo at man skal få tilbud om jobb etterpå. Men de aller fleste ser på det bare som gratis arbeidskraft. Men så fikk jeg praksisplass her, da.

Ordningen med denne type praksisplasser er omstridt. Undersøkelser viser at bedrifter regner mennesker som har vært inne i ordningen som mindre kvalifiserte enn mennesker som «bare» har vært arbeidsledige. Det har også vært bedrifter som har blitt mistenkeliggjort for å utnytte ordningen, bedrifter som rett og slett er ute etter svært så rimelig arbeidskraft.

Stian forteller meg om ilddåpen her i Torggata: –Første arbeidsdag i kassa skulle være en rolig lørdag, men som på grunn av at det også var pinseaften, ikke ble spesielt rolig. Jeg ble sittende pal i fem timer der bak kassaapparatet. Etter et halvt år til sittende der, ble Stian promotert til kassaleder. Det er han fremdeles. Ubestridt.

Det eneste avbrekket derfra i løpet av dagen, er turen ut av butikken med varer til bedriftskunder rundt i sentrum. Jeg slår følge et stykke, og synes det er påfallende ofte Stian hilser på folk. Eller, rettere sagt: Folk hilser på ham. Som om Oslo sentrum er forvandlet til en liten sørlandsby.

– Du er jo ganske sosial, virker det som?

– Det er stor forskjell på meg på jobb, og ikke på jobb. Du skulle møtt meg før jeg begynte her, for å si det sånn.

Jeg prøver å tenke ut et spørsmål for å finne ut av hva det er som har utløst endringen, men Stian kommer meg i forkjøpet.

– Når man har vært utenfor arbeidslivet og får en sjanse, er det sånn at man gjerne vil jobbe dobbelt så hardt for å gli inn; for å være normal. Alle ønsker jo å være normale.

Kjøpmann David fortalte da vi møttes første gang for å forberede denne saken, at det eneste kriteriet for å få jobb i butikken hans var at du var litt annerledes. Andre ville sikkert brukt ord som utfordringer, utenforskap eller utsatte. Men jeg liker annerledes. Det passer godt der nede blant hyllene med varer. Men kanskje det er litt enklere å være annerledes når alle skjønner det med en gang? Når du kan bære annerledesheten som et hederstegn?

Kanskje den biten er litt tøffere for Stian? Og kanskje den også har vært det for David? Han opplevde å bli plassert i spesialklasse som barn, fordi han hadde veldig mye energi, som han sier. Det var helt feil, akkurat som NAVs evinnelige praksisplasser var helt feil for Stian. Redningen for David var å få jobb i den lokale matbutikken da han var elleve år. Han hadde ansvaret for panteflaskene på lørdager. Fjorten år senere reddet han Stian, nesten helt på samme måte.

Vi kommer tilbake til butikken, og Stian går igjen bak kassa. Småprater, hilser: hei, pose? kvittering?

– Husk på, sier han, enhver handel kan reddes av et smil i kassa.

Selv om Stian er en institusjon og en påle der han står på siste post i butikken, var det ikke han jeg la merke til de første gangene jeg la handleturen hit. Det var René. Det er vanskelig å overse René, som gyver løs på hvilken som helst oppgave i butikken, og ukuelig pågangsmot.

Jeg skvatt godt første gang jeg skulle betale i kassa hos ham, og tyggegummipakkene skatt utover området etter et voldsomt tic, men da René satte i en god latter var det vanskelig å ikke le med. I årene som fulgte har han vært gitt Tourettes syndrom et ansikt i offentligheten, og sjarmert landet via TV-apparatet. Jeg trodde det var de utfordringene som ga ham sjansen til å prøve seg i Davids butikk, men det viser seg at den egentlige historien er en ganske annen:

– I starten av tjueåra gikk det i kokain og ecstasy på fest. Jeg begynte seinere å ruse enn dem jeg hang med. Var atten da jeg røyka hasj første gang. Men mengden jeg klarte å få i meg, gjorde at jeg tok igjen dem som hadde holdt på en stund. Det var en tid fylt med spenning og moro, og etter hvert så jeg også at det var penger i det også, i det å selge videre. Du blir forelska i pengene etter hvert. I å se bunker med tusenlapper på bordet. Det er en kul boble å leve i der og da. Så jeg ble i det gamet, og opplevde mye på de tre, fire årene.

Festen og kicket var det aller viktigste for René, men han forteller at både kokain og cannabis dempet tics, og tok vekk det han kaller de skarpeste kantene. Etter hvert brukte han stoff daglig. Han mener det ikke er så uvanlig blant folk med diagnoser som hans:

– Jeg kjenner flere som står i Brugata, folk i det harde rusmiljøet, og der har jeg møtt flere som forteller at de også har Tourettes, og at rus karrieren starta med selvmedisinering. Enda vanligere er det blant folk med kraftig ADHD, men da med amfetamin som medisin, forteller han.

René gikk fortsatt på videregående, der – du blei oppdaga hvis du røykte hasj, men ikke hvis du snorta kokain, og forteller at morgenritualet før han bega seg ut på skoleveien, besto av: – En bolle cornflakes og et par striper kokain.

I 2008 kuttet byttet René ut kokainen med treningsstudioet. En skremmende fysisk reaksjon under morgenritualet ble en vekker. Da han kuttet ut stoffet, innså han hvor mye det hadde endret personligheten hans. Cannabis fortsatte han med frem til for et års tid siden, fikk det på resept for medisinsk bruk, før han tok avgjørelsen om å kutte ut også det:

– Jeg gikk i meg selv, og jeg spurte: er det riktig å bruke sykdommen på den måten? For egentlig å fortsatt kunne ruse meg? forteller han, men innrømmer at det ikke bare har vært positivt å bli rusfri:

– Det vanskeligste for meg i løpet av seks årene jeg har jobbet her, var å slutte med cannabis. Først da kom jeg på jobb med mitt egentlige energinivå, med alle tics og full ADHD. Det var utfordrende for meg, og sikkert for andre. Jeg har konsentrasjonsvansker, jeg har lærevansker. Men jeg kan mestre. Du må bare gi meg en sjanse, eller to eller tre sjanser.

Akkurat det gjorde David Adampour, barndomsvennen fra Grünerløkka, som han hadde blitt kjent med i spesialklassen. Ting var i ferd med å falle på plass i Renés liv. Han hadde utdannet seg som butikkslakter og jobbet en periode i en Meny-butikk, men følte seg aldri helt hjemme der. Følte at han ikke fikk den forståelsen og oppfølgingen som var nødvendig for at han skulle få ut potensialet. Adam foreslo at han kunne prøve seg som kveldsansvarlig i butikken i Torggata.

– Nå er jeg verneombud, og altmuligmann, sier han stolt. -De kaller meg for vokteren. Jeg er overalt, og ser til at alt går på skinner og at folk har det bra. Det å være i bevegelse hele tiden passer meg bra, med all den energien og uroen som er i denne kroppen, ler René, men tilføyer:

– Du må selvfølgelig også ta de vanskelige samtalene. Og du må hele tiden jobbe skikkelig med denne gjengen, motivere, trøste, oppmuntre, veilede, alt sånt. Det kan være tøft. Han blir stille for første gang siden vi satt oss ned på det lille kontoret. Veggene er fylt opp med gruppebilder, avisutklipp om butikken, smilende ansikter omgir oss. René rykker til, ler litt igjen, og fortsetter:

– Men det finnes ikke noe som er tøffere enn å jobbe med seg selv. Min oppskrift på å gå fremover i livet er å stå med en fot inne i komfortsonen, og så strekke den andre forsiktig ut.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo januar 2020.

Jeg har alltid sagt at døren min skal være åpen for alle barn. Jeg har villet være nabokjerringa som sier at alle er velkomne til middag, unger kan sove over når det ikke er skole, hos oss skal det være rom for alle.

Det er enkelt å si sånt i praksis. Det er lett å gjennomføre når barna har venner fra møblerte hjem. Men hva når barna er skitne, alltid sultne og lærer dine egne unger å banne. Hvordan er det med idealismen da?

For en stund skjer følgende: Det begynner et tvillingpar i klassen til sønnen min. Ved første øyekast ligner de unger flest. Men det tar ikke lang tid før jeg begynner å se tegnene.

Den ene mangler bestandig sokker. Den andre går i t-skjorte mens vi andre har på oss boblejakke. De er alltid skrubbsultne, og lusker som katter rundt beina mine på kjøkkenet fremfor å leke. De har ikke innetider og de vil aldri hjem.

Jeg forsyner dem med mat og klær, og hører dem fortelle. De har bodd rundt omkring i Spania i flere år, reist fra sted til sted etter at de forlot hjemlandet. De har to yngre søsken (som begge har andre fedre). Sin egen far har de ikke sett på nesten to år.

De forteller nærmest mekanisk om hendelser som får mine egne unger til å gråte. Om stefedre som har drept kjæledyr, som har kappkjørt på motorveien med dem i bilen, og kræsjet, så en av dem ble skadet for livet.

Tvillingene er ulike. Den ene, Brian, er røff i oppførselen. Banner og vil bli som pappa, smugkikker på porno, sier han ikke er redd for politiet. Den andre, Kevin, er tynnere og mer engstelig av seg. Han har et enormt behov for å prate – snakker og snakker og blir aldri ferdig med å fortelle.

Det er vondt å høre på. Ofte må jeg gråte en skvett på do, før jeg tar meg sammen og kommer tilbake. Et sted må følelsene hans også være. Hvor har han gjemt dem, hvor har de blitt av, når siver de opp til overflaten, hva skjer da?

Hvordan er mamma, spør jeg, hvordan er hun som mor? Mamma gjør så godt hun kan, sier han. Slår hun dere? Ja, når vi ikke oppfører oss. Hvordan? Av og til får de minste en ørefik. Hun er hardere med oss. En gang dro hun meg ut av sengen midt på natten og hoppet på meg. Gjorde det vondt? Ja. Men det er lenge siden.

Hadde jeg bodd hjemme i Norge ville jeg ringt barnevernet. Men her i Spania blir jeg gående og gruble. Hvordan er systemet? Får barna være sammen eller blir de separert? Hva skjer hvis moren kommer i fengsel, hvem skal ta ansvaret for dem? Blir det meg som må ta over, på toppen av mine tre egne?

Jeg tenker og tenker, mens barna fortsetter å komme. Hver dag. Jeg er glad for å se hvordan de er trygge, leker sammen med mine, er åpne og forteller. Og jeg irriterer meg over skitne hender som grafser i fruktbollen, banning ved bordet, tilfeldige spark mot den som sitter nærmest.

Biologien tikker inn når en av dem ikke er snill mot et av mine barn. Jeg prøver å forklare min sønn at disse guttene ikke har det samme utgangspunktet. Da blir han sint på meg, naturlig nok, som forsvarer den som slår. Jeg har jo ikke gjort noe galt, sier han, og sier jeg ikke alltid at det ikke er lov å bruke vold?

Jeg er frustrert over situasjonen. Barna mine har plutselig begynt å banne. Vi har ikke nok mat, jeg må handle dobbelt så mye som før. Jeg får ikke gjort det jeg har planlagt, for jeg må bruke tid på å oppdra barn som ikke er mine. Jeg har fått et ansvar jeg ikke har bedt om, og jeg har ikke tid, jeg har ikke krefter, jeg har ikke lyst, jeg vil ikke.

Samtidig: Hvem skal ta ansvar for barna når foreldrene ikke gjør det? De har ikke bedt om å være i denne situasjonen, de kan ikke ta vare på seg selv.

Så jeg forsøker så godt jeg kan, å mate dem, lytte, sette grenser, oppdra, mens jeg grubler på hva jeg skal gjøre. For dette er en varslet katastrofe. Og en dag inntreffer den. Av respekt for barna går jeg ikke inn på detaljer (hjemland og navn på barna er også anonymisert).

Moren reiser til hjemlandet og overlater barna til en stefar. De krangler på telefonen, og han straffer henne ved å blokkere nummeret og sier til barna at hun driter i dem. At mamma aldri mer vil komme tilbake. Snart skal han levere dem på et barnehjem og reise sin vei, han også.

Dette tror de på et helt døgn uten at noen andre kjenner til situasjonen. Da ringer moren politiet, som drar hjem til barna. Slik blir jeg involvert, ettersom jeg kjenner barna og snakker deres språk.

Jeg må inn i huset og hente dem ut. De sitter på et lite soverom, inntil veggen, tynne og forskremte, med hundeavføring rundt seg (de fikk to valper til bursdagen sin, som heller ingen tar vare på).

Under skitne hender og banning og utagering er de først og fremst dette: Barn. Unger som er redde og fulle av spørsmål: Ser vi aldri mamma igjen? Hvorfor er hun ikke glad i oss lenger? Må vi i fosterhjem? Får vi ikke være sammen? Hva har vi gjort?

Jeg tar dem med meg og gjentar så de aldri skal glemme det: Dette er ikke deres feil. Det er de voksne som ikke oppfører seg som de skal. Jeg er her, helt til dere får et trygt sted å være.

Jeg må si til mine egne barn at akkurat nå må vi sette oss selv og egne behov til side. Jeg må skuffe sønnen som jeg har lovet hjemmelaget peanøttsmør, den andre sønnen får ikke kostyme på skolens karneval og den tredje sønnen får ekstra plikter i huset. Men hva er viktigst nå – skal jeg virkelig prioritere å lage økologisk pålegg, sy hjemmelaget ridderkostyme og vaske huset?

Nei, jeg skal være et skikkelig menneske. For vi er ikke bare mor til våre egne. Vi har et kollektivt ansvar overfor alle barn. Det kan vi vise barna våre også – at vi som medmennesker har et ansvar overfor hverandre.

Det innebærer mer enn å skjære en empatisk grimase, og deretter snu ryggen sin for å ta enda bedre vare på «våre». Det betyr å handle – gjøre det som er riktig, selv om man ikke vil, selv om det ikke passer, selv om det er vanskelig. Hvem har sagt at alt skal være enkelt?

Det som koster, det som smerter, er ikke nødvendigvis feil.

Barna sover over. Den ene tar boblejakke over pysjen før han legger seg på madrassen. Vi har dyner, sier jeg og brer over ham. Den andre vil se TV til han sovner. Vi har grenser, sier jeg, så prater vi litt sammen før jeg slukker lyset.

Etter hvert kommer det en løsning på plass angående barna. De reiser, i trygge hender, og jeg lover at vi skal holde kontakten. Nå kan jeg bare be om at alt går så bra det kan gå, og vi kan bare være der for dem som best vi kan.

Samme kveld kommer sønnen min gråtende ut fra soverommet. Kevins bamse er glemt igjen. Den han aldri sover uten, og som han har hatt siden han var baby.

Den kvelden, etter at barna har lagt seg, griner jeg. Jeg sitter med den skitne bamsen, som har et stort hull i hodet, og klamrer meg til den så innmaten tyter ut.

Nå kommer alt jeg har holdt nede mens jeg har måttet holde meg selv oppe. Den smertefulle vissheten om at dette ikke er et enestående tilfelle, men at det er mange barn som lider en lignende skjebne. Jeg får lyst til å åpne døren for alle, men det vet jeg at jeg ikke makter.

Det jeg kan gjøre er å sy sammen hullet i hodet på Kevins bamse. Så kan han få den tilbake, tettet og fikset. Det er alt vi kan gjøre for disse barna – forsøke å tette hullene og plastre sårene som best vi kan. Ikke snu ryggen til, men stole på at det lille vi gjør kan utgjøre en stor forskjell.

Teksten ble først publisert på Kristine Storli Henningsens Facebook-side Antisupermamma. 

=Oslo-selger Sondre takker et uvanlig samboerskap for at han er i live. Vi møter de to vennene, som ble en viktig støtte for hverandre da de hadde det verst.

Knut Mørland sitter på Erliks kaffebar =Kaffe. Han er der for å treffe sin gode venn Sondre Foyn Gullvåg, som selger =Oslo. De ble kjent da Sondre var 16 år. Da ledet Knut barnevernsinstitusjonen MS Torungen, der vanskeligstilt ungdom fikk jobbe på båt.

– Sondre var egentlig ingen sjømann, han var dikter. Han satt på lugaren og spilte hiphop og skrev, minnes Knut.

På dette tidspunktet var Sondre gitt opp av skolen. Knut hadde vært både lærer, rektor og familieterapeut. Han ville bygge videre på Sondres interesse for poesi.

– Da jeg traff Sondre første gang var nesa høyt i sky. Han synes ikke han trengte å jobbe, fordi oldefaren hans var forfatteren Olav Gullvåg. Det var han som skrev Stiklestadspelet, og det mente Sondre han kunne leve av resten av livet. Isteden for å leve av Gullvåg kan du skrive selv, sa jeg.

Knut fant ut at Sondre ikke hadde sett den årlige oppsetningen av spelet, som egentlig heter «Spelet om Heilag Olav». Han ville ta ham med til Stiklestad, men det skulle ikke bli lett.

– Jeg bestilte flybilletter og hotell på Hell. Kvelden før vi skulle reise var Sondre full som ei sprøytevogn, så vi kunne ikke dra. Det samme skjedde året etter. Det tredje året låste jeg ham inne med Cola og en pakke Petterøes. Vi kom oss til Hell hotell, og leide en fin bil for å kjøre opp til Stiklestad. En kilometer før vi var framme måtte Sondre ut og late vannet. Da han kom tilbake, satte han seg i baksetet med sigar. Da var jeg ikke venn lenger, da var jeg blitt privatsjåfør, smiler Knut.

Under Stiklestadspelet fikk Sondre sitte ved siden av kulturministeren. Han ble introdusert som Olav Gullvågs oldebarn, og leste dikt på scenen for ti tusen publikummere.

– Siden har han skrevet flere tusen dikt og utgitt bøker. Når han leser diktet sitt om ADHD, gråter folk som kjenner seg igjen. De lurer på hvorfor de ikke ble tatt vare på.

Knut mener Sondres rusproblemer startet da han begynte å sniffe ADHD-medisinen sin. Da fikk han en rus, isteden for bare å dempe uroen.

– Jeg går fortsatt på ADHD-medisin, forteller Sondre. – Uten den går jeg bananas med impulsstyrte handlinger. Før fikk jeg Ritalin, som hadde mye bivirkninger. Nå får jeg Medikinet, som fungerer bedre for meg. Jeg hadde en katt som het Rita Lin, men den lever ikke lenger.

Sondre kan stort sett diktene sine utenat, og fremfører ADHD-diktet for oss:

Aldri fred og ro
helt propell i toppen
Det tok mange år før folk forsto
hva som feilte denne kroppen
En vill propell, ble lett markert
hyperspesiell, vekket masse oppmerksomhet
Klassens ville urokråke
Fulgte sjelden med
Det kalte det på legespråket
ADHD

For Knut Mørland skulle livet forandre seg dramatisk en høstdag i 2003. Da var han på sjøen for å redde et lasteskip i havsnød utenfor Lillesand. Han var medeier i et taubåtrederi som blant annet påtok seg redningsoppdrag. Denne gangen falt han og slo hodet. Han ble fløyet til sykehus i helikopter. Det husker han ingenting av. Etterpå fikk han mye smerter, tinnitus og andre problemer som følge av hodeskader.

– Livet var ikke noe særlig, og jeg kunne ikke jobbe som før. Da flyttet jeg til Store Torungen fyr utenfor Arendal for å få ro, forteller han.

Kystvakten planla å legge ned driften av fyret. Knut var med i Torungens venneforening, som fikk en avtale om videre drift sammen med Turistforeningen. Dermed ble Knut fyrvokter. På den tiden bodde Sondre i Asker. Han var tungt rusavhengig, og familien fryktet for livet hans. Sondres bestefar ringte Knut og spurte om barnebarnet kunne være hos ham på fyret en ukes tid.

– Vi trengte begge å roe ned situasjonen og få det bedre i hodet. Sondre dro ikke hjem etter en uke, han ble boende hos meg i sju år.

Knut og Sondres tilværelse på fyret ble til en dokumentarfilm, som ble vist på NRK i 2010. Da Sondre først flyttet til Torungen, hadde fyret rundt femti besøkende turister i året. Etter at han og Knut begynte å opptre med dikt og foredrag, ble det ti tusen i året. Sondre ble et kjent fjes i lokalmiljøet, og fast dikter i Arendals Tidende.

– Folk elsket når Sondre kunne lese dikt. Det var ikke helt vanlig for en gutt på hans alder, og han er så levende når han leser.

Knut var en del bortreist mens Sondre bodde på øya. Da hendte det at Sondre tok seg en tur på land, på jakt etter rus.

– Så fort han kom i land, ble han omringa av folk som gjenkjente ham. Så ringte de meg, og jeg kom og henta ham. Andre ganger var det Sondre som redda meg. Når jeg kom tilbake til fyret i uvær, sto han klar på kaia og tok meg i hånda. Etter ulykken har jeg hatt problemer med balansen, og kan plutselig ramle.

Det praktiske arbeidet på Store Torungen passet bra for Sondre. Hele sommeren fisket han makrell, som han serverte med agurksalat og poteter. Han malte vegger, klippet gress og feiet møkk etter villsau. Til turistene serverte han kaffe. De kunne komme i store grupper, og de var ikke alltid rusfrie.

– Når Sondre hjalp til med ryddingen, kunne det være ølflasker med slanter igjen. Han sto og gråt når han helte ølet i vannet så fisken hikka. Jeg ga klar beskjed til de som kom på besøk: ikke gi Sondre øl. Det gjaldt å holde ham borte fra alkohol og fore ham med Cola.

I TV-dokumentaren snakker Sondre om at han savner kvinnelig selskap på øya.

– Det ble et par damer etter at programmet ble vist, avslører han.

På denne tiden merket Knut at Sondre ble sittende mye på Facebook.

– Når han fikk «likes» fra søte damer, da hadde ikke jeg mye å stille opp med. Det var flotte jenter, men de var gjerne rusa. Det endte med at jeg skulle være forloveren hans. Sondre hadde ordnet med prest og ville vies på fyret.

Det ble ikke noe giftemål. Sondre og Knut er litt uenige om hvor lenge forholdet varte, men det var et sted mellom et halvt år og et år. Til gjengjeld har mange andre giftet seg på Store Torungen.

– Vi har en brudesuite med tre senger, for ham og henne og svigermor, spøker Knut.

Sondre og Knut har lenge hatt som mål å få kongen til å besøke fyret. Under et kongebesøk i Arendal, ville Sondre gi Harald en av diktbøkene sine, med bilder fra Torungen. Sammen med Knut kjørte han etter kongeskipet i båt.

– Sondre ville kaste ut en bok til kongen i en Rema 1000-pose. Jeg sa det kan vi ikke gjøre, de kan tro det er en bombe! Isteden kjørte vi inn til byen, hvor de fortalte at kongen var på rådhuset. Først kom ordføreren og dronninga ut i regnværet. Så kom kongen alene, med høy krage og vått hår. «Kan jeg få lov å lese et dikt for Dem?» spurte Sondre. Etterpå takket kongen for diktet.

I dag er Sondre huspoet hos =Kaffe. Der har han blant annet lest dikt for kronprinsparet. I Arendal har ordføreren innrammede dikt av ham på veggen. Det har også flere statsråder som har besøkt fyret. Sondre fremfører kongediktet for oss, som han skrev så fort han fikk vite at kongen var i Arendal.

Nå ønsker vi kongen velkommen
ta ham og hans følge imot
Vår stolthet som står på balkongen
velkommen til Arendals port
Da ønsker vi kongen velkommen

dit fyrene stråler i lag
Vår stolthet som står på balkongen
Er ikke dette en minnerik dag

Sondre og Knut kan ikke huske at de har hatt noen større konflikter på øya.

– Vi har sett hverandres egenart og brukt hverandre for alt det var verdt. Vi er to ulike typer med ulik bakgrunn, som kan utfylle hverandre. Nå ser det ut til å gå bra med Sondre. Det neste målet mitt er at han skal feite seg opp, sier Knut.

– Jeg sprakk på heroin for en ukes tid siden, men jeg tok det bare én gang. Alkohol hadde jeg mer problemer med før, forteller Sondre.

Da han bodde på Sørlandet, solgte han gatemagasinet Klar. Nå vil han snart ut fra kafeen og selge =Oslo.

– Uten =Oslo tror jeg at jeg hadde gått i spinn. Og uten Knut og fyret, hadde jeg ikke vært i live, avslutter han.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo februar 2020.

Sosionom Anna-Sabina Soggiu opplever at kriminalisering av unge med rusproblemer gjør det vanskeligere å hjelpe dem.

Da jeg begynte i rusomsorgen tidlig i 20-åra diskuterte vi om utdeling av sprøyter økte rusbruk og om vi da var med på å legitimere og oppfordre til bruk.

Mens jeg skriver dette lurer jeg på om hukommelsen spiller meg et puss, for det er totalt absurd i ettertid at vi faktisk diskuterte dette. At det å tilby reint injeksjonsutstyr, så mennesker skulle slippe smitte og betennelser, skulle være noe annet enn et gode. Ja det er absurd!

Da jeg skrev på masteroppgaven min om skadereduksjonsarbeid fikk jeg midler fra det offentlige for å gjøre en undersøkelse. Jeg blei innkalt til et møte og forsto raskt at det var bekymring knytta til hva jeg kom til å skrive. Var jeg en rusliberaler, som kom til å gå bananas og gå inn for heroin på resept?

Tidvis har jeg meldt meg helt ut av rusdebatten. Faren for å bli spikra til korset som en som ønsker joint til folket og å sende våre barn inn i den evige fortapelse, er stor når man ymter frampå om at straff kanskje ikke er den eneste veien til Rom. Men i disse dager kan man egentlig ikke melde seg av som fagperson i disse spørsmåla.

Vi står foran et paradigmeskifte i historien med rusreformutvalgets NOU, der de går inn for at vi endelig kan sette en stopper for å straffe folk som har det vanskelig nok fra før, og heller tilby hjelp. Noe som både støttes av FN og WHO, store deler av fagmiljøene, brukerorganisasjonene og ikke minst en haug av forskere.

Kunnskapsgjennomgangen utvalget har gjort er bred og anbefalingene klare. Det handler ikke om legalisering, det handler ikke om å gjøre stoffer lovlige.

Det handler kun om hvilke virkemidler vi tar i bruk mot dem som har mindre mengder stoffer til eget bruk. Og virkemidler er et interessant begrep i denne sammenhengen, for kunnskapsgjennomgangen viser i grunnen akkurat det, at straff ikke v_i_r_k_e_r!

En del av jobben med å hjelpe ungdom besto alltid i å ringe politiet for å høre hvor mange saker som lå på vent. Da vi skulle i gang med å forsøke finne jobb, søke skoleplass, skaffe bolig, ordne opp med mamma, starte hos psykologen, eller hva nå enn.

For hva lå og ulma hos politiet? Hadde de ikke blitt stoppa en haug av ganger? Hva var registrert? Skyldte de penger? Kunne de ende opp i fengsel? Det er lammende å ha slikt hengende. Det fører til skam og apati og det stjeler håp fra unge folk, som allerede har fått for lite gode framtidsutsikter utdelt.

Det er arbeiderklassens sønner og døtre som står i skuddlinja i krigen mot narkotika. Det er de som vokser opp i samma miljø jeg sjøl tråkka rundt i som lita. De som allerede har fått juling fra før, og som har forsøkt å døyve liva sine, fordi rus faktisk har den effekten.

Det døyver og gir glede, også da livet har gitt oss lite å være glade for. At vi straffer de vi allerede har forrådt, ved å ikke klare å demme opp i ulikheter, er bare ikke greit. Vi må slutte med det, og nå har vi altså sjansen.

I disse dager høres vi om hvordan vi ønsker gå videre i ruspolitikken! Det er ikke et trosspørsmål hva vi mener i disse spørsmåla, men det handler om verdier!

Thorvald Stoltenberg avslutta ofte sine foredrag med å si noe sånt som at håpet er nesten like viktig som livet selv. Ja, det er kanskje det. Ruspolitikken og de veivalg vi nå skal ta handler i bunn og grunn om hvordan vi vil behandle hverandre. Det handler om å skape håp heller enn å ta håpet fra folk.

Teksten ble først publisert på Anna-Sabina Soggius Facebook-profil. Hun er phd-stipendiat i rus og psykisk helse og forsker på tjenester til ungdom.

– Det må ha vært slik det føltes å gå rundt i byen 9. april 1940, sier Ola.

Vi står og snakker i inngangsdøra til =Oslos salgslokale i Skippergata. Den døra jeg snart skal låse, og la forbli låst på ubestemt tid. Minst et par uker, det er alt vi har å forholde oss til.

– Dette er jo også en okkupasjon, fortsetter han.

– Og en mye verre okkupasjon, det er jeg overbevist om. Langt flere kommer til å dø i denne krigen.

Jeg sier meg enig i parallellen, men ikke i pessimismen. Går inn i en Dette går bra-modus. Vanligvis oppmuntrer jeg Olas konsekvent mørke syn på menneskeheten og hans vidløftige sarkasmer, men noe er annerledes denne lørdagen. Det er et alvor som ikke har vært der før. Noe uvirkelig, men altfor virkelig. Jeg skjønner på Ola at han har skjønt det samme. I det jeg møter blikket til min venn, den aldrende heroinisten, skjønner jeg også at jeg burde vite bedre enn å komme med halvhjerta oppmuntringer.

– Jeg hører du sier det, er alt Ola har å si til mine gode prognoser. Hans sjefssarkasme. En uovervinnelig hersketeknikk.

Vi har bestemt oss for å holde døra åpen i to timer denne siste dagen. To timer med avskjeder.

– Ta vare!

– Hold deg frisk!

– Hils hjem!

– Ikke noe tull, nå!

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

Det har aldri før skjedd at vi har stengt salgslokalet i Skippergata som vi gjør denne dagen, lørdag 14. mars 2020. Verste dagen i det verste året. Til og med lørdag 23. juli for ni år siden holdt vi åpent. Jeg var ikke på jobb den dagen, men jeg var på jobb, i lokalet hvor jeg står og snakker med Ola, dagen før. Helt siden Oslo, Norge og halve verden stengte på torsdag, har minnene fra den arbeidsdagen dukka opp i den indre feeden. Der Ola tenker på 9. april, tenker jeg på 22. juli.

Akkurat som nå, var døra inn fra gata åpen, og smellet var uvirkelig høyt. Jeg kjente trykkbølgen, selv om jeg sto et godt stykke inn i lokalet. Akkurat som nå, var det umulig å skjønne hva som traff oss. Det var rykter, spekulasjoner, frykt, eplekjekkhet, konspirasjoner, forvirring og folk som søkte trygghet og trøst. Alt i løpet av de 35 minuttene fra bomben gikk av, til vi stengte klokka fire. Jeg tror kanskje vi holdt oppe litt lenger, når jeg tenker meg om.

Alle hadde forskjellige versjoner av hva som hadde skjedd, hvor det hadde skjedd og hvor stor eksplosjonen hadde vært. Hvor mange døde. Nettavis etter nettavis, nyhetssending etter nyhetssending, vi slukte alt etter at vi, litt bekymra, hadde sagt god helg til den siste gatemagasinselgeren. Media virket om mulig enda mer forvirra enn oss på bakken. Det var mange dramatiske og forvirrende oppdateringer, men ingen svar. Når det virkelig gjelder, så er det enkle svar du søker, svar på spørsmål som gir seg selv.

– Er jeg trygg?

– Er mine trygge?

– Kommer vi noen gang til å føle oss trygge igjen?

T-banen gikk fortsatt den ettermiddagen i 2011, så jeg gikk ruta jeg hadde gått tusen ganger før, mot nedgangen på Jernbanetorget. Den følelsen, den uvirkelige følelsen av å være i et alternativt univers, hvor alt ser kjent ut, men er feil, den følelsen fikk jeg igjen nå på lørdag. Men denne gangen var jeg på vei til jobb, ikke fra. Jeg kryssa Karl Johan, så meg til begge sider, og så ikke et menneske. Akkurat som da jeg var på vei andre veien, den fordømte dagen i 2011. Den stemningen det skapte i gatene, eller kanskje bare i meg, gjorde at minner fra den dagen, den helgen, fra ukene som fulgte, strømmet på.

Det er kanskje en billig sammenligning. Men den er sterk og riktig for meg, dette skjer og det er vår virkelighet nå, som det var det da. Har du opplevd å måtte si det til deg selv de siste dagene: dette skjer, det er virkelig? Akkurat slik var det å se byen folketom den gangen. De sorte, illevarslende bilene fra terrorstyrken som kjørte sakte bortover i Biskop Gunnerus gate. Støvet, som du mer lukta enn så. Stillheten. Alt dette var ikke der nå på lørdag, men følelsen var det. En forutanelse, om du vil:

Ingenting kommer noensinne til å bli som det var, igjen.

I timene, dagene og ukene etter 22. juli hadde vi mange samtaler i salgslokalet. Noen trengte å fortelle, andre å bli fortalt. Det var fortsatt uvirkelig, fortsatt ufattelig, men det hjalp å møte andre, og det var godt å sette ord på. Titusenvis i rosetog, på konserter, på gudstjenester og  foran blomsterhav. Samhold, medfølelse, Maria Mena og Nordahl Grieg. Og klemmer, hauger av klemmer.

Ingen klemmer i dag. Det minste lille rosetoget ville blitt brutt opp med makt, og bøtelagt. Gudstjenestene er avlyst. Nordahl Grieg var ikke forberedt på denne situasjonen Både Ola og jeg kommer til å holde oss hjemme, uten kontakt med den verdenen vi trodde var vår lekeplass. Hvor vi kunne bevege oss fritt, jeg riktignok i noe større grad enn Ola. Dette ikke bare fordi han nektes tilgang, eller skygger unna, steder hvor jeg beveger meg fritt. Nei, også fordi Ola begynner å få større og større problemer med å komme seg rundt. Kroppen vil ikke lenger. Rullatoren har blitt obligatorisk, men jeg får ikke lov til å holde opp døra for det. Årene med utblanda, skitten heroin, all den giften rett i åra, den har satt sine spor. Kjederøykingen også. Men huet fungerer helt fint. Han har rett i at hans sammenligning er bedre enn min.

– Det minner mer om en okkupasjon enn et angrep. Mer om annektering enn terror, forklarer han, og jeg må jo gi ham rett.

Vi utveksler noen tanker rundt avgjørelser tatt. Ola støtter fullt ut beslutningen om å steng salgslokalet, og mener enhver arbeidsplass burde følge vårt eksempel.

– Det er krig, og vi kan ikke ta smålige hensyn, mener han bestemt.

– Og dessuten kommer det ikke til å være en eneste kunde, hverken på kjøpesentrene eller i sentrum. Hva er vitsen?

Men jeg så skyggen som beveget seg over ansiktet hans, da jeg første gang fortalte ham at ingen får kjøpt et magasin, ikke får gått ut på jobb, på 14 dager. Det var en skygge av frykt, ikke bare for tapt inntekt, men for tapet av den siste livlina, de to eneste stedene han kunne være seg selv blant andre. Hos oss, og blant stamkundene på senteret han har jobbet i årevis.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

Ola brukte litt lengre tid enn vanlig på å si adjø. Litt flere ord enn vanlig. Eller kanskje ikke, når jeg tenker meg om. Det vanlige ville vært at jeg ble med på utsiden. Kaffe, røyk og en lang samtale om vedens tilstand. Tingenes tilstand. Vi hadde allerede hatt noen slike samtaler om det som skjedde rundt oss nå, men ingen av oss hadde klart å se for oss rekkevidden. Ikke for ham og meg, ikke for =Oslo, ikke for Oslo eller for noe som helst. Ola virka med ett uvanlig beveget, med tanke på hans status som sjefskyniker. Og i det han begynte å ta farvel, gikk det opp for meg. Jeg visste det egentlig, men hadde ikke turt tenke det:

Så mange av disse kollegene mine, disse folka du ser slite med å selge magasinet rundt i gatene, de kommer kanskje ikke til å klare seg gjennom disse dagene. Ikke fordi de ikke får solgt blader, men fordi kroppene deres ofte er utslitt, fordi lungene ikke virker som de skal. De er isolerte, og har ikke et nettverk som kan ta vare. De har ikke tilgang til den informasjonen vi har. Mange har hverken smarttelefon, PC eller radio. Kanskje har de ikke en gang et sted å bo. De tester seg ikke, og de er ofte så syke at de ikke er stand til å ta vare på seg selv godt nok, eller skjønne at de har en sykdom til. Til og med intelligente, oppegående og reflekterte Ola innrømmer at han ikke tenker på helsa si særlig grad.

– Jeg vil gjerne takke for meg, og takke farvel. Jeg har satt pris på dette, sier han keitete, mens han begynner å trille rullatoren i retning sentrum.

Jeg skjønner hva som skjer, hva han prøver å si. Jeg vil rope noe etter ham, men jeg vet ikke hva jeg skal rope. Har ikke ord. I det jeg vrir nøkkelen om, innbiller jeg meg at jeg høre titusenvis av dører som stenger, og nøkler som vris om. Titusenvis av mennesker som meg, med en nøkkel i hånda, som prøver å komme på noe å rope. Som ikke har ord for dette.

(Ola er ikke selgerens egentlige navn)

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Den første vi møtte var Ingar.  Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Onsdag 18. mars, Brugata. Fire dager etter stenging av salgslokalet.

Ingar sto rett innafor inngangspartiet på Gunerius. Dette litt slitte, men legendariske kjøpesenteret, som de siste årene har inntatt en sentral rolle i historien om Oslos åpne rusmiljø. Senteret ligger langs øvre del av Brugata, det vesle området som siden 2011 tok over rollen til gamle «Plata» ved Oslo S, som stedet hvor miljøet møtes og omsetningen av stoff skjer åpenlyst.

Ingar bare står der, og stirrer ut i lufta. Ikke rusa, bare tankefull. Han får øye på meg, og hilser. Vi kommer i snakk om hvordan situasjonen har vært for ham, etter at vi stengte for salg av =Oslo.

– De siste par ukene har vært et hælvete. Salget begynte å stupe for rundt fjorten dager siden. Dessuten begynte jeg å få kommentarer fra folk, noe jeg ikke har opplevd før. Blei kalt både jævla junkie og smittebærer.

–  Virker som folk trodde det var meg, og folk som meg, som spredte smitte i byen. Selv tror jeg det er sporten har skylda. Selv om salgslokalet ikke stengte før på lørdag, tror jeg jeg bare har solgt sju magasiner hele måneden.

Ikke ei brødsmule

Ingar har til vanlig en fast salgsplass hvor han trives godt, på Oslo S. Her er det mange reisende og stamkunder som stopper opp for en prat, og Ingar har aldri nevnt noe som dette før. Når markedet for å selge magasinet blei borte, og utsalget måtte stenge, merker Ingar godt hva pengene han tjente gikk til:

– Jeg har ikke ei brødsmule hjemme. Jeg går på Frelsesarmeen og henter tre brødskiver og litt frukt, hver dag. Det er det jeg har levd av siden fredag. I helga spiste jeg de siste porsjonsposene med ris, som jeg hadde igjen i skapet hjemme, bare så magen hadde noe å jobbe med.

– På mandag var jeg så sulten at jeg vurderte å gå på legevakta, si at jeg følte meg dårlig, og kanskje bli lagt inn på sjukehus. Der er det både mat og medisiner.

Rett før jeg møtte Ingar, hadde jeg vært i telefonen med en kar som driver et utested i Brugata. Han ringte tilfeldigvis, akkurat i det jeg selv gikk over brua som skiller den berykta gatestumpen fra Grønlandsleiret.

Han hadde valgt å stenge dørene allerede uka før, selv om de også serverte mat. Det hadde vært drøye tilstander i gata, kunne han fortelle. Opptil sytti personer på en gang, hadde han talt, og flere av dem ordentlig sjuke. Mer aggressive. En kruttønne, kalte han det.

Folk vil bli desperate

Da jeg selv ankom, kunne jeg ikke skjønne hva han mente. Det var så godt som folketomt på trafikknutepunktet i krysset ved Storgata, der hvor jeg vanligvis finner så mange kjente fjes fra jobben. Så ser jeg baklyktene på politibilen som runder hjørnet, og skjønner tegninga.

Som bølger beveger gjengen her seg inn og ut av området, i takt med bilene som kjører inn blant dem, som blir stående noen minutter om gangen. Snart strømmer gjengen tilbake, og markedsplassen våkner til liv. Jeg spør Ingar om han har merka noen forandring siden korona-restriksjonene satte inn.

– Du begynner å merke at stemningen forandrer seg i miljøet og her rundt Gunerius. Det er ikke tørke på stoff ennå, slik som det var i jula. Men det kommer, tror jeg. Da øker også kriminaliteten, folk kommer til å bli desperate etter stoff og penger, og det vil bli mye hardere på gata.

All inntekt stoppa opp

Selv kutta Ingar ut heroinen for flere år siden, og begynte på substituttmedisin som han må hente daglig på apoteket. Han skulle ønske dette kunne tilrettelegges bedre:

– Jeg må fortsatt hente hver dag, noe som jo virker unødvendig med tanke på smittefare og det at man skal holde seg mest mulig hjemme. Skulle ønske jeg kunne hente en gang i uka, og holde meg hjemme.

– Jeg har rusa meg i snart førti år, og har i likhet med mange andre i miljøet slitt med nyre- og leverproblemer, på grunn av hepatitt C. I tillegg har vi ofte et skralt immunforsvar. Vi er vel like utsatte som 80-åringene, skulle vi bli smitta.

Han blir stille igjen, faller ut litt og blir fjern i blikket. Det er mye han ønsker å sette ord på. Jeg spør om han føler seg glemt oppi det hele. Han ser på meg igjen, og nikker bestemt:

– Det er ikke bare arbeidsgivere og folk i arbeid som trenger ekstra støtte og tiltak under denne krisa. Jeg regna på det, og sammenligna med forrige måned har jeg hatt i hvert fall ti tusen mindre å klare meg med.

– All inntekt stoppa opp, lenge før salgslokalet stengte. Jeg tar en dag av gangen nå, og det er mange som har det verre enn meg, men jeg håper vi blir huska på vi også nå, vi som er nederst på rangstigen.

Gata der folk står tett

Det er vanskelig å si ha det til Ingar, det føles feil å ikke kunne hjelpe mer enn å love ham at det han sier skal deles, spres ut, og kanskje leses av noen som kan skjønne at vi ikke må glemme ham, ikke glemme noen, nå som alle snakker om den store dugnaden.

Før vi gikk hvert til vårt, sa Ingar at han er glad han fikk sin egen kommunale leilighet for kort tid siden. Mange av dem som passerer utenfor Gunerius, er UFB, som vi kaller det: uten fast bopel. Hvordan skal du holde deg hjemme, når du ikke har et hjem?

Jeg går ut i Brugata igjen, hvor folk står tett i klynger, mens resten av byen sakte tømmes for mennesker.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Onsdag 25.3, Hauketo. 11 dager etter stengning av salgslokalet.

– Dette er fjerde dagen vi er i karantene. Ikke fordi vi må være i karantene, men fordi vi vil være med på dugnaden, vise at vi tar ansvar, som vanlige folk.

Janne høres stolt og trassig ut, og også veldig letta over å ha noen å snakke med utenfra. Som hun mener og sier:

– Dere på =Oslo er psykologene våre. Trur det er det verste for mange av oss, det å ikke kunne ha et sted å gå og møte andre folk. Snart er alle møteplasser stengt. Men Rolf og jeg har hverandre, da. Tenker på alle dem som er mutters aleine.

Klarte ikke å smile

Rolf er Jannes kjæreste og samboer. De to har sitt lille rede på Hauketo, som mer eller mindre er et busstopp mellom Holmlia og Nordstrand (unnskyld alle dere folka på Hauketo, men det er litt sant), i en ganske sliten blokk fra 60-tallet, med intakt strietapet og oppganger i sjatteringer av beige.

De har jobba hardt for å få det koselig, få det til å føles som et ekte hjem, forteller Janne. Akkurat det er viktigere enn noen gang, og det var nære på at de hadde stått på gata snart, som så mange de kjenner gjør:

– Vi fikk et skriv om at det skulle skrives ny kontrakt 30. mars. Det stod også at husleia kom til å gå opp 1500 kroner, og at vi måtte betale depositum på 70 000 kroner. Det hadde vi ikke sjans til å klare, så jeg så for meg at vi kom til å måtte leve som bostedsløse, igjen.

Jeg husker jeg møtte Janne mens dette stod på, stående med =Oslo i hånda, i Grensen, sa hun ikke klarte å selge et eneste blad, fordi hun ikke klarte å smile. Hun øste ut all redsel og frustrasjon, mens tårene begynte å renne. Det å endelig ha et hjem, en base, og så plutselig miste det, tilbake på gata. Det skremte vettet av henne.

– Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta opp lån, men det ville jeg ikke fått. Vi fikk heller ikke møte på NAV, da vi ikke har en kontaktperson der lenger. Det ville vært tre måneders behandlingstid. Huseieren blei forbanna da han hørte det, og sa vi slapp å betale nytt depositum. Det gjorde at vi har råd til å bo her fortsatt. Nå har vi leiligheten i tre år til.

Heldige med fastlegen

Både Janne og Rolf har vært hekta på heroin det meste av sitt voksne liv, men i motsetning til normalen i Oslo har de aldri begynt å injisere stoffet. De første dagene i selvpålagt karantene, har de fortsatt røyka bittelitt av det, men planen er å trappe helt ned, mens de holder seg i ro hjemme tolv dager.

– Vi gikk til fastlegen vår, og sa vi ville holde oss hjemme, som resten av folka i Norge. Vi er så heldige å ha en fastlege som skjønner greia, så han hjalp oss. Vi fikk utskrevet Dolcontin, som er et morfinpreparat. Veldig populært på gata.

– Vi fikk nok til tolv dager. Fire tabletter om dagen. Det er litt mindre rus enn vi er vant til, men vi har som sagt røyka bittelitt heroin hver dag, for å holde oss friske nok til å holde ut. Fra i morgen bruker vi bare reseptmedisinen.

Egentlig skulle jeg snakket med både Janne og Rolf, men Rolf er ikke i form. Nedtrappingen fra heroin er tøff, og han har ikke lyst til å møte noen akkurat i dag. Vanligvis er Rolf minst like glad i å snakke som Janne. Han jobber som barista på =Kaffe, elsker jobben sin, og vil veldig gjerne snakke om alle ideene han har for stedet, hver gang jeg er innom.

Stengte grenser for dop

I likhet med stedet hvor Janne kjøper =Oslo, er også Rolfs kaffebar i Akersgata korona-stengt. Også de fleste andre gatenære tilbud for rusavhengige og andre folk på gata er stengt nå, og mye annet stenges for hver dag som går. Det bekymrer Janne:

– Grensene stenges nå, så ikke noe dop kommer inn i landet. Hva er konsekvensene? Vel, det har vært tomt for hasj i Oslo siden januar, og de som trengte det for å komme ned, raser rundt nå, helt fortvila. Hvis det blir mindre heroin på gata, noe folk allerede sier er i ferd med å skje, kan ting komme ut av kontroll.

– Folk får ikke kjøpt femgrammere med heroin, som de vanligvis gjør. Folk begynner å bruke GHB, Lyrica, MDMA og psykedeliske stoffer de ikke er vant til å bruke. Det er plutselig mye av det på gata nå. I tillegg har alle rumenerne som forsynte markedet med piller, dratt hjem. Det merkes.

Minner om Plata

Det er mange Janne er bekymra for. Av flere grunner enn hun har snakket om hittil. Når hun er innom sentrum en sjelden gang for å hilse på selgerkolleger og andre kjente, ser hun mye som skremmer, spesielt i nederste del av Brugata, hvor mye av omsetningen og sosialiseringen i det åpne rusmiljøet skjer:

– Folk er ikke så flinke til å holde avstand, eller huske på situasjonen vi er i. Joa, det er litt mindre klemming, men det er heller ikke noe bedre hygiene eller færre hender i kontakt. Hvis du er dopsjuk, eller trenger penger, så mister du fort det perspektivet.

Janne forteller om tilstander som minner om årene på det berykta området Plata, ved Oslo S. Folk som selger egne eiendeler og tjuvgods over en lav sko. Som kommer bærende på masse skrap i håp om å tjene noen kroner, eller få bytta til seg litt stoff.

– Husker når jeg var dypt nede, levde på gata. Da gikk all tid med til å fikse neste friskmelding (dose heroin). Nå har vi bolig, og har tid til å oppsøke legen. Mange har ikke det. I hvert fall sånn som ting er nå. Folk som er rusavhengige burde være i karantene og få verktøyene til å gjennomføre det av helsevesenet.

– Det må legges til rette for at folk kan være hjemme. De må få med tilstrekkelig med medisin, som vi har gjort. Det er vanskelig nok for streite folk å komme seg gjennom dette, men hvis du er helt avhengig av illegale rusmidler, og ikke får hjelp, så er det et sant helvete.

Dette kunne vært gjort

Etter vi hadde snakket sammen, sendte Janne meg en tekst hun hadde skrevet om den siste turen hun hadde tatt til miljøet i Brugata, før hun og Rolf låste seg inne. Hun ville gjerne at vi publiserte denne også:

Kommer fra byen, litt mindre folk enn vanlig. Folk er mer forsiktig med å gi hverandre klemmer. De fleste er fortvilte over at brukerrommet (tilbud i Storgata, hvor man lovlig kan injisere og røyke stoffer) er stengt. Ingen tror det er grunnet personalmangel, men at det skyldes korona.

Alle er enige om at bedre henteordninger når det gjelder LAR-medisin (Legemiddel-assistert rusbehandling) og større utstyrsposer er en god idé. Når det gjelder det å gi aktive rusbrukere for eksempel morfin eller Dolcontin, høres det ut som en drøm, men det ser ikke ut til å skje i stor grad.

På spørsmål om hva hjelpeapparatet kunne ha gjort for gruppa, så er det viktigste å ha et sted å innta dosen sin. Ikke alle har mulighet til å dra hjem. Det at brukerrommet er stengt fører til større behov for mer utstyr, og øker sjansen for smittespredning av både korona-viruset og andre smittefarlige sykdommer.

Korona-viruset har store ringvirkninger for en gruppe mennesker som ofte har dårlig helse fra før. Det er viktig at denne gruppen mennesker nå ikke blir glemt av helseapparatet, for de er generelt mer sårbare. Noe må gjøres.

Arild Knutsen forteller om det viktigste myndighetene kan gjøre for rusavhengige under koronakrisen — og om lyspunkter i en vanskelig tid. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

— Det har oppstått en misforståelse i samfunnet i forbindelse med koronakrisen, sier Arild Knutsen.

Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) merker dette på gateplan, og på det han hører og leser.

— Rusavhengige utsettes for mer fordommer og stigma, fordi folk tror de er en særlig smitterisikabel gruppe. Det stemmer ikke. Tvert imot tilhører velfødde på vestkanten denne gruppen, de som har råd til å tilbringe vinterferien i Østerrike og har deltatt på Afterski-parties.

— Det som er tilfelle, er at rusavhengige er en særlig sårbar gruppe, trolig den gruppen som har mest å tape på krisen som pågår. Kommer smitten til rusmiljøene, vil det ha særlig negative og tragiske konsekvenser. Derfor er vi mange som jobber for særskilte og ekstraordinære tiltak for denne gruppen nå.

— Hva haster mest å få gjort for rusavhengige nå, fra politisk hold?

— Jeg tenker det viktigste byråden i Oslo kan gjøre er å kontakte nasjonale helsemyndigheter og få istand et samarbeid som sikrer lavterskel substitusjonsbehandling for folk utenfor LAR (Legemiddelassistert rehabilitering).

— Tilbudet om lavterskel substitusjon skal styrkes gjennom LASSO (Legemiddelassistert skadereduserende substitusjonsbehandling i Oslo), men det blir kun med buprenorfin, og det er i praksis høyterskelmedisin. Man må gå gjennom abstinens i minst et døgn før man kan begynne på buprenorfin, og ikke alle klarer å stå på medikamentet. Derfor trenger vi lavterskel utdeling også av metadon, og gjerne også morfin.

— Vi hører at rusavhengige skrives ut av behandling og at lavterskeltilbud stenger. Hva blir gjort for å kompensere for dette?

— Det gjøres veldig mye bra av både Velferdsetaten, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Fransiskushjelpens Sykepleie på hjul. Jeg tror ikke ressursutfordringer er det største problemet på rusfeltet nå, men hvordan man bruker pengene som allerede er tildelt.

— Det er trist når folk ikke får komme inn på avrusing eller behandling. Det samme gjelder oppholdene på institusjoner som avbrytes. Det er anbefalt fra nasjonalt hold at det opprettes kontakt med kommunen ved utskrivninger. I denne situasjonen tror jeg det skjer i veldig liten grad, og om det skjer, så har de neppe noe passende å tilby.

— Når det er sagt, så gjør de som jobber i tverrfaglig spesialisert behandling en fantastisk innsats for å ta vare på pasienter og opprettholde tilbudet så godt de kan. Til tross for mange sykemeldinger og ansatte i karantene, har de tilnærmet normal drift.

— Jeg tror alt fokuset på hvor fælt det er at ruspasienter skrives ut, har skapt en pessimisme som gjør at folk ikke tar sjansen på å be om hjelp. Men det er stadig mulig å komme inn til avrusning, og mange ledige behandlingsplasser. Kanskje er det nettopp nå man bør gi det en sjanse og søke seg inn.

— LAR har også gjort gode tiltak under koronakrisen. De krever ikke urinprøver, henteordningene er myknet opp slik at folk får hente medisiner for lengre perioder av gangen, dessuten får flere utsatte levert medisin hjemme. Det er særlig de utenfor LAR vi burde bekymre oss for nå.

— Hva tenker du om at ingen midler er blitt øremerket rusavhengige fra regjeringen under denne krisen?

— Vi forventer at det skjer noe særskilt på vårt felt fordi rusavhengige er en spesielt sårbar gruppe. Vi hører mye om alvorlig syke og eldre, som har en langt høyere dødelighet ved smitte og kan tape den korte tiden de har igjen. Men mennesker med utfordringer innen rus og psykisk helse er den mest sårbare gruppen, og de som har flest år igjen å miste. Det blir som ved overdosedødsfall: De fleste som dør av overdose hadde potensiale til et langt og godt liv inntil siste hjerteslag.

— Hva gjør du selv for å hjelpe rusavhengige om dagen?

— Jeg har løpende kontakt med helsemyndighetene og veldig godt samarbeid med proLAR Nett, Fagrådet innen Rusfeltet, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, A-larm, Ivareta, Barn av Rusmisbrukere og Marborg.

— Helsedirektoratet var raske til å kontakte brukerorganisasjonene etter at unntaksbestemmelsene kom. Vi har også ukentlige møter med Helsedirektoratet. I dag deltok i tillegg representanter for Helse- og omsorgsdepartementet og en representant for LAR.

— Dagen før de strenge tiltakene til regjeringen ble presentert, skrev jeg et brev til brukere, behandlere og politi. Brevet er delt av veldig mange, og det er hengt opp på kommunale lavterskelapparat rundt i landet. Jeg har også oppdatert internasjonale aktører om tiltakene som blir gjort i Norge, slik at vi er med på oversikten om hvordan det går i de forskjellige landene.

— Vi har skrevet et åpent brev til helseministeren og fått signaler om at vi snart skal få svar på dette. Som man kan se, så støtter alle organisasjonene nå at det må tilbys lavterskel substitusjon.

=Oslo-selger Janne er heldig, og får morfinpreparatet Dolcontin fra fastlegen som erstatningsmedisin. Det kan du lese mer om her.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Torsdag 26.3, Lambertseter. 12 dager etter stenging av salgslokalet.

– Den første uka var normal for meg. Merka ikke noe til alt som skjedde. Jeg pleier alltid å ta en uke i bingen etter at jeg har henta medisinen min i Amsterdam. Jeg kom hjem for to uker siden, rett før verden stengte helt.

Apoteket i Amsterdam

Morten forteller fra den lille hula han har skapt seg i en høyblokk på Lambertseter. Noen og tjue mørke kvadrat fylt med notatbøker og suvenirer fra et omflakkende liv. Han forteller at han er høysensitiv, så selv en 24 timers tur til et apotek i Nederland gjør ham fullstendig utslitt og sengeliggende. Men medisinene må han ha, og dem får han ikke i Norge:

– Jeg har stående resept på tre forskjellige legemidler der: Antidepressiva, smertestillende og sovemedisin basert på medisinsk cannabis. Vi er vel en fire, fem hundre pasienter i Norge som har den ordningen. Nå som grensene er stengt, kommer hele denne gruppa snart til å stå uten mulighet til å få tak i legemidlene de er avhengig av daglig.

Ekte penger

For å finansiere medisinene og turene for å hente disse, selger Morten =Oslo når han er i form til det. Den faste plassen er utenfor Vinmonopolet på Grünerløkka, hvor han er blitt et kjent innslag i gatebildet, der han i sin loslitte frakk og sixpence roper ut slagord som: «Kjøp =Oslo, rennesteinens svar på Se og Hør!»

Han forteller at han savner pausetreet han setter seg under, på Olaf Ryes plass. Nå er salgslokalet stengt, og den viktigste inntektskilden borte på ubestemt tid. Ikke bare er bladet borte, men kundene også:

– Når jeg en sjelden gang er ute blant folk, de få som er igjen i gatene, merker jeg en slags dommedagsstemning. Jeg har egentlig følt at det er en forandring i lufta, og jeg tror ikke noe kommer til å til å bli det samme som det var, når vi kommer ut av hulene våre igjen. Er det en tid vi skal gjøre forandringer i verdenssamfunnet, så er det nå. På nyhetene snakker de om børsene. Kanskje vi skulle gått over til ekte penger igjen? Droppe å leke med lekepenger?

De farligste rusmidlene

Morten blir mildt sagt engasjert når han snakker om kampen mot kapitalkreftene. Det som engasjerer ham enda mer er det han omtaler som «Den feilslåtte krigen mot narkotika». Han mener at krisen vi er inne i burde bli et vendepunkt også her:

– Jeg har en innstendig bønn til politi, rettsvesen, tollere og politikere. Hvis dette blir så langvarig som det ser ut til å bli, ta alt av stoff dere har beslaglagt de siste åra, og fordel det ut til de sjuke folka i gatene. Det ville vært å virkelig ta vare på disse menneskene.

– Og så må de selvfølgelig avkriminalisere alle stoffer med en gang. Dette er tiden for å gjøre en 180 graders vending når det gjelder forbudslinja, slutte å dele opp mennesker og rusmidler i rene og urene. Polet holder jo fortsatt åpent. De aller farligste rusmidlene vi har er alkohol, sigaretter og raffinert sukker.

Forskjellsbehandling i alle ledd

Morten har vurdert å begynne å dyrke sin egen cannabis, hvis koronatiltakene blir langvarige, men han må innrømme at plassen han har til disposisjon ikke strekker til for å dekke forbruket. Og han ville få politiet på døra igjen.

Forrige gang de banket på, beslagla de medisinene han tar, på tross av at han kunne vise dem en gyldig resept. Han forteller at det å bruke cannabisbaserte legemidler skaper andre problemer også:

– NAV henviser meg til rusomsorgen fordi jeg har resept på cannabis-preparater. Det er en vanvittig forskjellsbehandling av pasienter. Og forskjellsbehandling i rettsvesenet. Og forskjellsbehandling hos NAV. Forskjellsbehandling hele veien, fordi jeg foretrekker naturmedisin i stedet for giften fra de store legemiddelselskapene.

– Og nå får jeg ikke medisin i det hele tatt. De skal ha skattefradrag og særordninger for næringslivet og toppene, mens systemet er ekstremt tungrodd for dem som befinner seg nederst. Jeg lever på sosialpenger, og holder meg godt under fattigdomsgrensen.

Søvnløshet og pest

Morten forteller at han ikke sover om nettene, at han nesten ikke har klart å sove om nettene på flere år. Han trenger også å isolere seg fra verden, noen ganger uker i strekk, og det behovet har blitt større med årene. Da han lærte om høysensitivitet, falt mange brikker på plass, forteller han. Endelig skjønte han hvorfor han ikke klarte å fungere i vanlig jobb, og ble utslitt av å være blant mennesker.

Han tror det mest helbredende for ham ville vært å flytte langt ut av byen, ut til havet eller skogen, hvor han kunne tilbragt tid utendørs uten menneskene og støyen i byen. Men Morten mener man allikevel må gjøre det beste ut av det. Han sier alle som nå klager over å være isolerte hjemme, burde bruke tiden til å lære ting:

– Jeg ser på historiske dokumentarserier på YouTube hele natta, og store deler av dagen. Er helt historiefrelst. Akkurat nå går det mye i serier om pandemier og pest gjennom tidene. Holder på med en grundig gjennomgang av svartedauden. Det som gjør korona enda skumlere enn svartedauden, er at symptomene knapt er synlige. Det er en snikende pest, men kanskje det også er redningen vår?

– Omveltningene som kommer, er unngåelige. Alt som er statisk nå, blir regressivt. Vi kan ikke gå tilbake til hvordan det er i dag. Jeg tror folk kommer til å bli mer bevisste på deres plass i verden, og på hva som ikke virker i modellen vi har valgt.

Overlevelsen

Morten er optimistisk på verdens vegne, og legger ut om utopien han mener kan vokse opp fra asken, når dagens situasjon er over. Han snakker om en mer rettferdig boligpolitikk, borgerlønn og sterkere økologisk bevissthet.

Hans oppskrift på å komme seg gjennom krisen er: overlev, tilpass deg situasjonen og vinn. Og hvis dette skulle være dommedag, mener han at han er rustet til å komme seg gjennom det også:

– De som kommer til å klatre ut av ruinene, er en gjeng kakerlakker, Keith Richards og meg.

Gatemagasiner over hele verden er sterkt påvirket av korona-krisen. Selgerne er ofte hjemløse, noe som gjør det vanskelig å følge de strenge tiltakene fra myndighetene. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

I Norge forbindes salg av gatemagasin mest med rusavhengighet. I resten av verden er hjemløshet den store fellesnevneren for selgerne. Det gir noen ekstra utfordringer under korona-krisen. Hjemløse har ikke lett tilgang på hygieneprodukter eller steder hvor de kan isolere seg.

Må forlate leirene sine

I San Fransisco står et tusentalls mennesker på venteliste bare for å få et sted å overnatte. Mange hjemløse samler seg i leire, som nå blir tømt og sanert for å hindre smittespredning. Quiver Watts er redaktør for byens gatemagasin Street Sheet, og forteller:

— Vi trenger en stans i saneringen av leirene, slik at de hjemløse der kan beholde kontakten med helsearbeidere og andre som er der for å hjelpe. Det er viktig at de har tilgang til hygienestasjoner og medisiner, og at de får nok søvn til å vedlikeholde immunforsvaret.

Gatemagasinet har laget en guide til organisasjoner for hjemløse, om hvordan de kan hjelpe de som trenger det mest under krisen.

Vanskelig med kontanter

I Sacramento er Paula Lomazzi bekymret for økt stigmatisering av selgerne. Hun er leder for magasinet Homeward Street Journal, og sier:

— Det som særlig skaper bekymring er bruken av kontanter, som utveksles mellom selgerne og staben vår, og mellom selgerne og kjøperne. Du kan ikke gi og motta penger med albuen.

Under korona-kristen blir folk bedt om å velge teknologiske løsninger, men det er ikke så lett for de mest vanskeligstilte. Mange har ikke telefon, og kanskje ikke en gang bankkonto.

=Oslo var tidlig ute med å tilby mobilbetaling for gatemagasinet, men selv hos oss selges bare en tredjedel av magasinene gjennom SMS eller Vipps. Når selgerne får kontanter, har de pengene med en gang, mens mobilbetaling krever at de må innom salgskontoret i åpningstiden for å få pengene utbetalt. Det gjør at mange selgere fortrekker å få betalt kontant.

Av hensyn til smittevern må de fleste av verdens gatemagasiner nå stenge dørene, siden det er vanskelig å overholde de strenge reglene fra myndighetene. Dessuten har kundene forlatt gatene, og noen steder er det portforbud.

Lanserer nettkampanjer

I Danmark distribueres gatemagasinet Hus Forbi av en rekke partnere — organisasjoner som driver kaffeer, overnattingssteder og andre tilbud for hjemløse. Nå er det fleste av stedene stengt, og det er vanskelig å holde kontakten med selgerne, forteller redaktør Poul Struve Nielsen.

Folk som selger gatemagasin er ofte avhengige av fysiske møter med kunder og hjelpetiltak. Nå har flere magasiner lansert nettkampanjer for å samle inn penger, mens de setter trykte blader på vent. I Nord-Italia ble alt salg av gatemagasinet Scarp de’ tenis stanset i mars, og de trykker ingen aprilutgave.

— Vi bor alle i den røde sonen, og kan ikke forflytte oss. Alle er hjemme, forteller redaktør Stefano Lampertico.

Salget av Scarp de’ tenis pleier å gå særlig bra etter messer i kirken, men nå er messene også avlyst. Bladet selges i Milano og andre nordlige byer, som Torino, Genova, Venezia og Verona.

Magasinet har hittil fått inn 60 000 kroner på salg via nettet, men det er vanskelig å få distribuert pengene til selgerne. Heldigvis er staben frisk og rask, og jobber nå med andre prosjekter for å hjelpe selgerne.

Ingen vet når de strenge tiltakene tar slutt, og redaktøren har liten tro på at det skjer med det første. Han tilføyer at generøsiteten blant folk er stor, og at frivillige gjør mye godt arbeid for vanskeligstilte, i samarbeid med institusjoner.

— Det er ikke noe lys i enden av tunnelen enda, men vi holder ut. Vi er sikre på at vi vil komme sterkere tilbake, sier Stefano Lampertico.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Fredag 27.3, Skippergata. 13 dager etter stengning av salgslokalet

– Vi lever som en familie, sier Florin og peker på de to kompisene.

Det tok en stund før jeg skjønte at han, Daniel og Constantin faktisk ikke er i familie. De bare kaller hverandre brødre. Jeg møter de tre unge gutta i Skippergata, utenfor salgslokalet vi stengte to uker før. Florin fortsetter:

– Vi deler alle penger vi har igjen fra bladsalget, nå. Jeg har kanskje igjen 1700 kroner, men Constantin har over dobbelt så mye. Allikevel slår vi det sammen, sender det vi kan til familien og handler inn mat til oss alle for resten.

Ingen spøk, ingen nåde

Når vi spøker om at de har innført en slags lokal form for kommunisme i det lille rommet de leier sammen på Lillestrøm, blir gutta nesten provoserte, og nekter plent. Kommunisme er fortsatt ikke noe du spøker med i hjemlandet deres, Romania.

– Jeg hadde råd til å kjøpe ganske mange blader før =Oslo stengte, og jeg har gitt blader til Daniel og Florin, men også til noen andre selgere vi kjenner. Vi må ta vare på hverandre nå, sier Constantin.

Det er stort sett han som fører ordet. Alle de tre gutta snakker godt norsk, men Constantin har bodd lengst i Norge, og formulerer seg godt:

– Situasjonen er vanskelig nå. Vi trenger penger til mat og husleie. Vi er ikke norske statsborgere, og har ikke klart å finne vanlig arbeid her på flere år, vi har ingen rettigheter her. Alle andre kan få støtte fra NAV, men vi selger bare =Oslo, forklarer han.

De er tre voksne menn som skal klare seg uten noen inntekt eller økonomisk støtte. Jeg lurer på hvor lenge de tror pengene og maten holder.

– Kanskje en uke til, litt lenger hvis vi klarer å kutte ned på hvor mye vi spiser. Vi er vant til å ha det vanskelig. Vi klager ikke, og vi tror vi skal komme oss gjennom dette, sammen.

– Vi er oppvokst med ingenting, allikevel smiler vi nesten hele tiden. Det eneste som gjør meg trist, er når jeg snakker med familien min, og de sier de ikke har penger til mat. Vi har akkurat sendt det siste av penger vi kunne sende hjem.

Et stengt hjemland

Jeg forteller at jeg trodde at de, og flere andre selgere som har vært innom denne dagen for å få informasjon, hadde reist hjem til Romania. At de var i gruppa som ble sendt sørover med fly, rett i etterkant av at de strenge tiltakene ble innført. Daniel rister oppgitt på hodet. Han har snakket med familien i hjembyen Sibiu, i hjertet av Transilvania:

– I Romania får du ingen støtte fra staten nå. Det er militære i gatene, for å passe på at folk holder seg inne. Bare ett tusen mennesker har korona-virus i Romania, allikevel er tiltakene strengere enn i Norge, hvor over tre tusen er smittet.

– Hvis du går ut etter klokka ti på kvelden, får du bot. Før klokka ti kan du gå ut, hvis du skal noe viktig. Du må ha med deg et papir hvor det står navn, personnummer og hva du skal ute. Er du over 65 år gammel, får du ikke gå ut i det hele tatt, kan han fortelle.

Constantin nikker seg enig, og tilføyer:

– Hvis jeg reiser hjem nå, vet jeg ikke hvor mange måneder det vil gå før jeg får lov til å reise tilbake og jobbe. Og først må jeg sitte i karantene 14 dager når jeg kommer dit, helt uten mulighet for å tjene penger.

Frie på arbeidsmarkedet

Når jeg tar opp mulighetene for å få seg en jobb på hjemstedet, være nærmere familien, ler de alle tre. Daniel mener bestemt at det ikke har vært mulighet for å få arbeid på flere år, hverken i Sibiu eller i andre byer i området. Constantin bekrefter det, men forteller at det uansett ikke ville hatt så mye å si:

– Hadde du vært så heldig å få en jobb, er det meste du kan tjene rundt tre tusen i måneden. Det er det ikke mulig for en familie å leve på lenger. En kilo potet i hjemlandet nå, koster kanskje 30 kroner. Før kostet den ti. Alt har blitt veldig, veldig dyrt. Selv om det er enda dyrere i Norge, kan vi tjene flere ganger så mye.

Vi står der i gata, på god avstand fra hverandre, og snakker litt til om løst og fast. Gutta fra Sibiu og Lillestrøm ler mye, og erter hverandre, som de alltid gjør. I hvert fall Daniel og Florin. Constantin er litt mer preget av situasjonen de står i, og har en bønn:

– Kan du skrive at vi gjerne tar all slags jobber. Du vet at vi jobber hardt, og er bra folk. Vi er også friske, og vi vet hvilke regler vi må følge når det gjelder korona. Hvis du trenger hjelp i hagen, eller med huset ditt, eller hva som helst av småjobber, så kan de si ifra til dere.

Bra folk

Jeg vet at de tre jobber hardt, så hvordan de møtte på jobb hver dag når salgslokalet åpnet på morgenen, og ser at de fortsatt har kunder der ute på Romerike, langt utpå kvelden.

Det stemmer også at de er bra folk. Hvis Florin er blakk, gir Constantin ham en bunke blader, så han kommer i gang. Og motsatt. Hvis jeg er sløv og gir Daniel et magasin mer enn han skulle ha, da sier han fra og leverer det tilbake.

– Vi tar vare på hverandre, vi er ikke alene, og vi har alltid klart oss, sier de i det vi tar avskjed der foran stedet hvor vi skulle ha begynt å selge april-nummeret vårt denne dagen.

De sier at de er vant til beinharde forhold, men jeg er fortsatt bekymra. Hvis Daniel, Constantin og Florin er tomme for penger om en uke, hva da hvis dette varer i måneder?

Bildet er av Daniel, fordi Constantin og Florin ikke er så glad i å bli tatt bilde av, og fordi Daniel, ifølge de to andre, er den mest fotogene.

Erliks kaffebar =Kaffe er Oslos best likte serveringssted. Det fant Google ut da de sjekket kundeanmeldelser på sin tjeneste Local Guides i februar. Liza Waade har fått et nytt liv etter at hun begynte som barista for to år siden.

Liza Waade sto bak disken hos =Kaffe i Akersgata da Googles pressesjef Helle Skjervold kom innom med diplom. Det var ikke en utmerkelse selskapet ga for å være snille. =Kaffe kom øverst da Google Maps regnet ut hvem kundene i snitt hadde gitt flest stjerner. Serveringssteder med få anmeldelser ble utelatt fra kåringen.

— Jeg synes det var kjempemoro og kjempekult! Jeg ble faktisk veldig stolt, sier Liza.

Kaffebaren ble kjent for mange gjennom TV2s dokumentarserie om åpningen i 2018. Liza rakk ikke å bli med i serien, siden hun begynte i jobben et halvt år senere. I dag er hun den baristaen som jobber aller mest.

— Da jeg begynte hadde jeg ikke vært i arbeidslivet på ti år. Først jobbet jeg bare firetimersvakter et par ganger i uka. =Kaffe ga meg ordentlig arbeidslyst igjen. Nå kommer alt jeg tjener fra jobben. Det er godt å være uavhengig av NAV, og jeg har jobbet hardt for å komme dit.

Ble invitert på bad

Da Liza begynte som barista var hun litt engstelig. Nå gleder hun seg til å gå på jobb hver dag, selv om hun må opp før de fleste andre.

— Ofte har jeg tidligvakter som begynner halv sju. Jeg synes det er veldig fint å ta bussen så tidlig. Rutiner er viktig for meg. Jeg må ha spesifikke oppgaver, og liker å ha det litt travelt.

— Siden jeg har ADHD, går det fort unna av og til. En gang prøvde jeg å selge =Oslo også. Jeg synes det er et fantastisk blad, men jobben var ikke noe for meg. Jeg hadde ikke tålmodighet til å stå og vente på at noen skulle kjøpe. På den tiden var stabil inntekt en utenkelig drøm.

I ti år var Liza i aktiv rus, men før det jobbet hun i servicebransjen. Først på kaffebar da hun var fjorten, senere på Burger King og hos NetCom kundeservice. Hun har en forklaring på at kundene trives så godt hos =Kaffe.

— Vi møter kundene på en medmenneskelig måte. Det er trygt og fint å komme innom for alle aldersgrupper. Ungdom kjøper islatte og eldre kjøper dagens traktekaffe eller cappuccino. De gamle vil gjerne prate, og det tar vi oss tid til. Alle blir møtt med et smil, og lokalene er mer hjemmekoselige enn Espresso House, for eksempel.

Kaffebaren har mange faste kunder som kommer hver dag. Liza husker hva de skal ha, og har til og med blitt venn med folk hun har servert.

— En dame som jobber i UDI inviterte meg til å bli med å bade. Det beste med jobben er at jeg får et godt forhold til kundene. Jeg er sosial og får mye ut av det. Rett før Google kom med diplomet, hadde vi en gjest fra Kina som selv hadde funnet ut at vi fikk den beste ratingen. Det var gøy.

Løfter hverandre opp

Katrin Larsen er daglig leder i =Kaffe. Hun mener kåringen viser hva folk synes er viktig.

— Jeg tror folk liker å føle at de kjøper noe mer enn bare god kaffe. Mange er klar over konseptet vårt, og de som ikke er det kan lese om det når de kommer inn. Det er veldig viktig for de som jobber her å være en del av et fellesskap.

— Vi fokuserer mye på arbeidsmiljø, og har miljøarbeidere som jobber side om side med baristaene for å gjøre dagen best mulig. Det påvirker hvordan vi møter kundene. Likevel trodde jeg ikke vi skulle nå helt til topps hos Google. Det er helt fantastisk gøy!

Daglig leder Katrin Larsen, barista Liza Waade og pressesjef i Google Norge Helle Skjervold.

Katrin opplever at stadig flere turister kommer innom. Lørdager mellom tolv og to kan det være trangt om plassen. Ellers er det stort sett bedre plass enn det ser ut til.

— Det mange ikke vet, er at vi har en hyggelig underetasje. Det er bare å gå lenger inn og tørre å gå ned trappa. Vi har en plakat om det på døra, men den er lett å overse. Vi har også en avdeling til, på Lovisenberg. Den har foreløpig bare fem anmeldelser på Google, og ble ikke med i kåringen. Jeg må si atmosfæren er veldig fin der også.

Den sentrale beliggenheten til =Kaffe i Akersgata trekker mange gjester på helgetur i Oslo. Blir de sultne, kan de kjøpe sandwicher, yoghurt, salater og bakervarer. Kundenes opplevelse av kafeen smitter over på lederen.

— Jeg ser hva det betyr for folk på begge sider av disken å ha et sted som =Kaffe. Da føler jeg at min jobb også er viktig. Det betyr mye å se at kundene trives, og at baristaene synes det er all right å komme på jobb. Vi er enige om å løfte hverandre opp, fremfor å kritisere. Det står i servicekontrakten vår.

Disse ti serveringsstedene i Oslo får best karakter fra kundene på Google:

1. =Kaffe
2. Supreme Roastwork
3. Tunco Haugen
4. Statholderens mat og vinkjeller
5. Le Benjamin bar & bistro
6. Haralds vaffel
7. Maaemo
8. Tim Wendelboe
9. Pizzabua Grorud
10. Backstube Solli Plass

Kronoa-krisen gjør fremtiden usikker for =Kaffe. Nå trenger kaffebaren din hjelp. Se hvordan du kan gi din støtte på bidra.no

Byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold i Oslo, Omar Samy Gamal (SV), forteller om omlagte og planlagte tiltak for rusavhengige under kronoa-krisen. Bidrag til kampanjen «Gi Erlik-selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

I Oslo har kommunale tjenester lagt om tilbud for å ivareta behovene til rusavhengige i en vanskelig tid. Det samme har frivillige og ideelle organisasjoner. Fastleger, NAV og andre tjenester i bydelene er fortsatt tilgjengelige, men kontakten må foregå mer på telefon enn før, forteller Omar Samy Gamal.

Brukerrommet ved Prindsen mottakssenter, der rusmidler kan inntas i trygge og hygieniske omgivelser, er stengt. Her tar brukerne over 30 000 rusdoser hvert år, og ingen har hittil hatt dødelig utgang. Brukerrommet deler også ut over en million rene kanyler årlig. Hvordan ivaretas skadereduserende tiltak for rusavhengige i Oslo nå?

— Selv om brukerrommet er stengt, bidrar både bydeler og organisasjonene til at brukerutstyr skal være tilgjengelig for flest mulig der de oppholder seg, sier Gamal.

Sykepleie på hjul er i drift, og deler nå ut dobbel mengde brukerutstyr på gata. De unngår pasienter i bilen, med mindre det er strengt nødvendig for å yte helsehjelp. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Blå Kors, Evangeliesenteret og flere har omgjort sine stasjonære tilbud til oppsøkende virksomhet.

Vil styrke lavterskel medisinering

Arild Knutsen i Forening for human narkotikapolitikk bekrefter at det gjøres mye godt arbeid i Oslo, men han mener det haster å tilby rusavhengige utenfor LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) lavterskel medisinering, såkalt substitusjonsbehandling.

Knutsen sier det ikke holder å styrke tilbudet med buprenorfin, som i praksis er en høyterskelmedisin ikke alle klarer å stå på. Han mener også at det trengs erstatningsmedisin for de som er avhengig av andre stoffer enn opiater, som amfetamin og benzodiazepiner. Dette kan hindre ansamlinger av folk i de åpne rusmiljøene. Byråd Gamal svarer:

—Sammen med Oslo Universitetssykehus har vi søkt Helse- og omsorgsdepartementet om midler til en ytterligere styrking av lavterskel substitusjonsbehandling. Når det gjelder hvilke stoffer som kan brukes utover buprenorfin, er dette et medisinsk spørsmål som må vurderes av fagfolk.

— Byrådsavdelingen vil vurdere å rette en henvendelse til Helse- og omsorgsdepartementet om substitusjon av andre avhengighetstilstander enn opiater. Spørsmålet berører en rekke forhold av juridisk, etisk og faglig karakter.

Jobber med løsninger for karantene

Bergen kommune har uttrykt bekymring for byens rusavhengige i et skriv til Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. De er særlig bekymret for personer uten fast bopel, som flytter rundt og har begrensede muligheter for god håndhygiene. Mange av disse har svært dårlig helse og er i risikogruppen ved smitte av covid-19.

Bergen jobber nå med å etablere et botilbud for denne gruppen, for eksempel på hotell. Gamal forteller at Oslo prøver å få til noe lignende.

— Velferdsetaten jobber med løsninger knyttet til karantene for personer med rusproblemer, i samarbeid med Kirkens bymisjon. Det er et mål å ha disse karanteneplassene klare før påske. For rusavhengige med påvist smitte, som trenger isolasjon, er det etablert et eget tilbud som bydelene kan benytte.

Forberedt på at unntakstilstanden varer

Korona-krisen har ført til omplassering av helsepersonell, og mange strekker seg langt for å gi et godt tilbud for rusavhengige.

— Velferdsetaten har gjennomført betydelige omstillinger for å dreie innsatsen av helsepersonell der det er mest behov for dem. Oslo kommune har et godt samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner og jobber for å samlet kunne gi et best mulig tilbud til personer med rusproblemer. Mitt inntrykk er at dugnadsånden er sterk. De økonomiske vilkårene står ikke i veien for å finne løsninger. Det er ikke ekstra penger fra kommunen organisasjonene er opptatt av nå.

Arild Knutsen er enig i at penger ikke er den største utfordringen nå, men hva skjer hvis korona-epidemien eskalerer, og de strenge reglene for smittevern fortsetter etter påske? Byråden forventer at det kan skje.

— Velferdsetaten er forberedt på at omstillingstiltakene vil vedvare over tid, og har derfor utarbeidet beredskapsplaner som gjelder så lenge det er behov for strenge tiltak. Vi må ta stilling til signaler og anbefalinger som til enhver tid gis av Folkehelseinstituttet, avslutter Gamal.

Her er det hjelp å få

Blant tiltak for rusavhengige som fortsatt holder åpent er 24SJU i Tollbugata 3, som deler ut soveposer, liggeunderlag, pledd, varme klær, vannflasker, matpakker og yoghurt. Døra betjenes hele døgnet, men brukerne kan ikke oppholde seg i lokalet. Alle henvendelser på telefon blir besvart.

Feltpleien og akuttovernattingen på Prindsen mottakssenter i Storgata 36C er også åpne. Aktivitetstilbud til personer med rusproblemer må holde stengt inntil videre, av hensyn til smittevern.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Mandag 30.3, Brugata. 16 dager etter stengning av salgslokalet.

– Ikke én narkoman i Brugata veit at =Oslo er stengt!

Jarle er skråsikker der han haster forbi, på vei forbi Gunerius for å treffe noen på andre siden av den byggeplassen som en gang var Storgata. Jeg vet at det ikke er sant. Han er bare sur på meg og =Oslo. Jeg husker ikke helt hvorfor.

André

Jeg vet det ikke er sant, fordi jeg traff André, som i likhet med Jarle selger magasinet jevnlig, samme sted for et par dager siden. Jeg ble veldig glad for å se ham, som jeg blir for å se alle kjente fjes om dagen, her i kaoset litt i utkanten av Oslo sentrum.

Jeg prøvde å spørre ut André om hvordan dagene er nå under pandemien, og han svarte med den håndbevegelsen som vel betyr «så som så». Han er ikke av dem som er mer på markedsplassen i Brugata enn nødvendig. For André er det sosiale livet kontakten med kundene når han selger magasinet, og de daglige turene innom utvalgte kafeer og utesteder hvor han kjenner folk som er på jobb. Nå er begge deler umulig, og han savner både rutinene og menneskene.

M

Det er ikke så mange kjente fjes ellers her i dag. Jeg blir som vanlig tilbudt diverse remedier i pulver- og pilleform, og takker høflig nei.

– Stikk! Veit du ikke at han jobber på =Oslo!

M, la oss bare kalle ham det, skjeller ut ei jente som er ekstra pågående med salgstriksene, der han og jeg står og slår av en prat. M solgte gatemagasinet lenge før jeg begynte å jobbe hos =Oslo, men han har pensjonert seg. Hva han livnærer seg av nå, vil han ikke snakke om i detalj. Men han kan avsløre at det er selgers marked om dagen. Han er ikke bekymra.

– Jeg har et sted å bo, nok dop både til meg selv og andre, og får greit med trygd, i tillegg til det jeg tjener her nede. Ikke er jeg redd for å bli sjuk heller, for folk oppfører seg bra og holder avstand. Resten av byen er jo tom, så der er det ingen fare.

Rick

Jeg er ikke helt overbevist. Mens vi står der og snakker, ser jeg folk som står og hvisker avtaler tett innpå hverandre, kontanter som skifter eier, ofte fra en møkkete hånd til en annen møkkete hånd, og tilløp til slagsmål. Det siste skjer daglig her nede, og innebærer en viss smittefare, vil jeg tro. Men flere mener det samme som M:

– Dealerne er veldig hensynsfulle, bruker plasthansker og greier.

Det kan Rick fortelle meg. I likhet med M er han en forhenværende gatemagasinselger, som jeg kjenner godt. Han forteller videre:

– Vi tar vare på hverandre, selv om vi er narkomane. Vi er i samme båt som alle andre, men det er vanskelig for oss å bare holde oss hjemme, det må du skjønne.

Politi

Jeg skjønner. Foodora leverer ikke det han trenger på døra. Ikke finner du det på nærbutikken heller. Mens vi står og snakker ruller en hvit kassebil med blålys på taket inn blant gjengen i gågata. Etter tjue sekunder er hele plassen tømt for folk. De forsvinner ut i de tynne tarmene mellom anleggsgjerdene og bygårdene i Storgata, der hvor det i hvert fall er umulig å holde en meters avstand. Rick kan fortelle at dette skjer minst et par ganger i timen:

– Det er ikke så lett å skjønne meningen med det. De står der bare et par minutter, og går ikke ut av bilen. Kanskje de er redd for smitte? Folk forsvinner femti meter unna, de kjører, også kommer alle tilbake hit.

En fyr vi ikke kjenner, som hører hva vi snakker om, mener bestemt at politiet har fått beskjed om å hindre ansamlinger av mennesker, og at det er det som ligger bak. Vi ler litt av dette, men det kan jo hende han har rett. Jeg må finne ut av det, tenker jeg.

Litt seinere, da jeg har forlatt Brugata i retning Grønland, treffer jeg på André igjen. Han sitter og myser i sola utenfor utestedet som også heter Brugata. Det er favorittstedet hans, og han kjenner eieren godt. Vi blir sittende der litt, uten å snakke, i sola, drømmer om den dagen lyset slås på igjen i lokalet bak oss, og døra åpnes. Dagen vi kan sitte på samme benk igjen. Vi myser ut i folketomme gater, midt på dagen en mandag. Det eneste stedet tiden har stått stille, og verden går videre som før, ligger hundre meter borti gata.

Noen fornavn er endret, etter ønske fra vedkommende.