– Jeg skulle jo ønske jeg kunne leve som andre eldre. Hjelpe mine barn, reise og besøke min familie. Men det går ikke.

Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås

Tefik takket først nei til kaffe og vaffel, men har nå latt seg overtale. Vi var egentlig på vei fra Trondheim Torg til Vår Frue kirke, men stoppet på halvveien, ved den hyggelige uteserveringa i Hornemansgården. Den eldre herremannen ved min side har aldri vært her før. Han går aldri på kafé.

– Jeg har ikke så store krav, så det går greit. Men det kan være litt vondt når jeg møter en kompis og han spør om vi skal gå på restaurant. Det kan jeg jo ikke. «Herregud, du er så gjerrig», hender det noen sier til meg.

Tefik kniper leppene sammen. Det finnes ingen penger å bruke etter at mat, strømregning og husleie er betalt.

– Jeg finner på en unnskyldning, for jeg er flau over å mangle penger. Det går fint, men når jeg ser at folk sitter og koser seg på restauranten, da gjør det litt vondt å gå hjem og spise alene.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Hornemansgården i Trondheim er et samlingssted for mange på Tefiks alder, men selv har han ikke vært her før. Han tar heller en gratis kaffe hos Frelsesarmeen eller i Vår Frue kirke, hos Kirkens bymisjon. Er han
fattig? Tefik er usikker selv, for fattigdom er et relativt begrep. En vanlig definisjon er å si at en person er fattig når hen mangler økonomiske ressurser til ha den bostandard og kosthold som er vanlig i det samfunnetde er en del av, og kunne delta på aktiviteter som blir ansett som vanlige.

Ikke råd til internett

For mange eldre kommer pensjonisttilværelsen med tid og mulighet til å realisere drømmer de tidligere har utsatt. Reiser, konserter, opplevelser. De som kjøpte hus i yngre dager, nyter godt av å ha nedbetalt boliglån og lave boutgifter. Men blant de som ikke har eid eget hjem, eller som har mistet det, ser det annerledes ut. Tefik er én av dem som lider under at husleie og matpriser stiger. Økonomien har aldri vært romslig, og nå merkes dyrtiden godt. Det finnes ikke flere hakk å stramme på livreima.

– Jeg har ikke råd til internett. Eller mobilabonnement. Og slett ikke bil eller reiser. Akkurat nå har jeg fått hjelp av Frelsesarmeen til busskort i et halvt år, fordi jeg jobber for dem. Men ellers er det dyrt å flytte på seg.

Tefik forteller at han ikke har vært utenfor Trondheim på 11 år.

– Ikke en gang til Stjørdal! Kan du tenke deg?

Undersøkelser viser at typiske ting denne gruppa, de fattige eldre, må gi avkall på, er kafébesøk, kulturelle arrangementer, feiring av merkedager, deltakelse på sosiale aktiviteter og sammenkomster, gaver til barnebarn, ekstra kleskjøp, reiser og turer.

Tefik ser seg litt vaktsomt omkring. Tenk om noen som kjenner hans situasjon ser at han sitter her med kaffe og vaffel, som om han likevel hadde penger til overs?

Valgte feil

De første tiåra etter tusenårsskiftet hadde eldre over 65 år større prosentvis inntektsøkning enn noen annen gruppe i samfunnet. Pensjonsreformer, økning i trygder og høyere tilleggspensjoner kom mange til gode. Ifølge Statistisk sentralbyrå er eldre på generell basis blant de gruppene i samfunnet som rapporterer om minst fattigdom. Fordi pensjonisttilværelsen for de fleste er blitt en livsfase med forventninger om et aktivt og innholdsrikt liv, kan det være ekstra sårt å havne utenfor. To grupper utmerker seg med ekstra stor risiko for å slite økonomisk på eldre dager: kvinner og folk med minoritetsbakgrunn. Fellestrekket er at mange av dem ikke har full opptjening av pensjonsrettigheter.

Tefik kom til Norge på slutten av 1990-tallet. Krigen han flyktet fra er over for lengst, men konfliktene mellom gamle fiender består. Derfor vil han ikke at vi skal bruke hans ekte navn. Eller skrive hvor han kommer fra. Så vi kaller ham Tefik, og nøyer oss med å si at det ikke fantes sosialhjelp i hjemlandet hans. De hadde ikke noe Nav. Men de hadde naboer! I Norge er Tefik ensom, og han frykter alderdommen i et nabolag der folk ikke hilser på hverandre.

– Jeg skulle tatt utdanning da jeg kom til Norge, men ville heller begynne å jobbe med det samme.

Vikariater og oppdrag gjennom bemanningsbyrå ga lønn, men ikke stabil inntekt og pensjonssparing – eller kolleger og nettverk.

– Jeg fikk aldri noen fast jobb, og nå er det for sent.

Han flytter litt på den hvite kaffekoppen.

– Jeg kjenner meg dum som valgte så feil. Føler at jeg har sviktet meg selv.

Folkehelseinstituttet slår fast at eldre med lav utdanning og inntekt har flere sykdommer og helseplager enn de med høy utdanning og inntekt, og at eldre med dårlig helse, dårlig økonomi og lite sosial kontakt har lavest livskvalitet. «Høyere sosioøkonomisk status ser ut til å være knyttet til å ha sosiale nettverk som beskytter mot ensomhet», heter det i Folkehelserapporten fra 2023.

Skjult gruppe

Én av aktørene som forsøker å fange opp de eldre som mangler både økonomisk og sosial trygghet, er Frelsesarmeen. Sigve Sjøhaug leder omsorgssenteret i Trondheim og beskriver pensjonistene som en skjult gruppe i dyrtidens matkøer. 

– De kvier seg for å stå der, og ringer heller for å avtale å hente matposen sin på et annet tidspunkt, forteller han.

– I likhet med mange andre, retter vi i Frelsesarmeen mye av innsatsen vår mot barnefamilier og unge. Men det er også mange eldre som trenger oss. De er stille og beskjedne og kan lett bli oversett. Og vil altså helst ikke bli sett i matkøa. Det dreier seg om skam, rett og slett.

På uteserveringa i Hornemansgården presiserer Tefik at han aldri står i matkø og ber om hjelp. Men han jobber som frivillig hos Frelsesarmeen. Og Kirkens Bymisjon. Og Verdige Smil. Akkurat nå har helsa sviktet ham, han tror han har løftet for tungt. Det verste med ei kranglete hofte er at han mister den sosiale kontakten frivillig arbeid gir.

– Jeg blir usosial av å gå hjemme, og isolerer meg så mye at jeg er redd for å få sosial angst. Jeg har søkt om plass på eldrebolig, men fått avslag. Jeg føler meg … usynlig. Jeg er egentlig alltid usynlig. Bortsett fra hvis jeg gjør noe feil.

Å bli sett

Sigve i Frelsesarmeen kjenner flere som føler som Tefik.

– Det gjør noe med selvfølelsen til et menneske hvis de eneste gangene de vises, er når de ber om hjelp.

Derfor prøver omsorgssenteret å fange opp brukerne sine slik at de ikke bare henter mat eller ringer når regningene hoper seg opp, men at de også knytter mellommenneskelige bånd. Alle blir invitert inn i fellesskapet, og kan delta i strikkegruppe, multikulturelt møtested eller andre gruppeaktiviteter. Steder de kan bli sett.

Forskning peker på at det å tilrettelegge for at eldre kan delta på gratis aktiviteter utenfor hjemmet, er et viktig tiltak for å heve livskvaliteten. Også Sigve opplever at det å bekjempe ensomhet er minst like viktig som å fylle magen.

– Når de tar en telefon til oss, og vi er det første mennesket de snakker med den uka, sier det sitt. Vi ser ofte at eldre som tar kontakt for matutdeling – det mest tilgjengelige tilbudet – kanskje egentlig har andre behov.

Da prøver Sigve og hans kolleger å gjøre dem bevisste på hvor skoen egentlig trykker.

– Å dele ut mat er nødhjelp, som kan være nødvendig, men å få en pose mat endrer ingenting på sikt. Ofte er nettverk den mangelen de eldre lider mest under, sier han.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Flere av tilbudene til omsorgssenteret som Sigve Sjøhaug er ansvarlig for, foregår i lokalene til Kafé Perrongen. Han understreker at Frelsesarmeen tilbyr mer enn mat og økonomisk nødhjelp. Ofte er et sosialt
fellesskap det de eldre har mest behov for.

Etterskjelv

Det betyr på ingen måte at lederen for omsorgssenteret bagatelliserer konsekvensene av de rene økonomiske problemene. Undersøkelser viser at eldre som er såkalt levekårsutfordret, gjerne utsetter legebesøk, medisinkjøp eller behandling for å spare egenandelen. Uforutsette regninger kan ødelegge en nøye planlagt økonomi som et jordskjelv.

– Ei stor tannlegeregning kan prege resten av året. Folk med dårlig råd nedprioriterer tannhelse så lenge det bare går. Når de til slutt må oppsøke hjelp, blir det ofte fryktelig dyrt.

Og da kommer det Sigve beskriver som et etterskjelv. Når tannlegen har fått sitt, eller når den ødelagte vaskemaskina er erstattet med en ny.

– Det er da det blir vanskelig å betale de vanlige utgiftene, og det er da vi kan hjelpe til.

Eldre som har familie med ressurser, søker gjerne hjelp der først. Men det hender Sigve blir kontaktet av voksne barn som er fortvilet over at de ikke greier å hjelpe sine foreldre. Deres egen trygd strekker ikke til, selv om de gjerne vil hjelpe. Dermed ser de seg nødt til å sluse foreldrene videre til Frelsesarmeens omsorgssenter. Der blir de møtt med åpne armer og lyttende ører.

– Av og til betaler vi ei strømregning, husleia, ei regning fra legen eller egenandelen på medisinene fra apoteket. Og så tar vi oss tid til samtaler der de kan fortelle om livet. Det blir jo ofte helt andre samtaler enn med yngre bruker­grupper, der vi sammen kan legge en plan for endring. Til en ungdom kan man si: «Nå får du mat fra oss i tre måneder, og så ser vi hvor du står da.» De eldre har ingen utsikter til endring. Og å være levekårsutsatt blir en stor og satt del av identiteten til den enkelte, selv om det ikke vises utad.

Lettere å be om hjelp før jul

Desember er den eneste måneden som viser tydelig hvor mange de egentlig er, disse eldre som trenger hjelp, forteller Sigve. Da samarbeider Frelsesarmeen med Adresseavisen om en juleinnsamling som folk kan søke om å få støtte fra. Lista over søkere har økt fra 1600 i 2018 til 2250 fem år senere. 17 prosent av de som ber om hjelp før jul, er pensjonister. Alt tyder på at de sliter resten av året også, men i forbindelse med juleinnsamlinga går det ut en tydeligere oppfordring om å be om hjelp. Det ser ut til å gjøre terskelen litt lavere og skammen litt mindre. 

Forskere hos Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har studert folks økonomiske trygghet i tiden etter høsten 2021, og deler oss inn i fire økonomigrupper: de trygge, de utsatte, sliterne og de som er ille ute. Sammenlignet med før dyrtiden, er det to og en halv ganger så mange i de to fattigste gruppene nå. Tallene stemmer godt med det de ser hos Frelsesarmeen. Da Sigve startet i jobben som leder for omsorgssenteret i 2021, delte de ut mat til 70 brukere i måneden. Nå står det om lag 200 navn på mottakerlista.

– Det er en tydelig trend. Vi er mange organisasjoner som har matutdeling i denne byen. Alle melder om det samme. Dyrtiden har ført til at det er flere folk som oppsøker alle velferdstilbudene. 

Leve, eller overleve?

Tefik er én av dem som kjenner seg økonomisk utrygg.

– Jeg føler meg som lavest av de lave. Jeg lever ikke, jeg bare overlever. 

Han har lite fremtidshåp. Det hender noen forsøker å oppmuntre ham med at han ikke har gjeld.

– Selvsagt har jeg ikke gjeld, jeg har jo aldri tatt meg råd til å kjøpe noe. Men av og til tenker jeg, sier han, og ler med hele gebisset.

– Av og til tenker jeg at hvis jeg bare hadde sluttet å røyke tidligere, da ville jeg vært rik! Før brukte jeg mer penger på tobakk enn på mat og klær. Sigarettene som ligger hjemme hos meg nå, er for å tilby gjester.

Men det kommer sjelden noen. I den forrige leiligheten hans klagde besøkende på at det var så kaldt – fordi han sparte på strømmen. Nå synes folk han bor for langt unna. Men hvis det kommer noen til den kommunale leiligheten han bor i, da skal de få god forpleining. 

– Jeg vil ikke at folk skal merke at jeg ikke har det jeg trenger. Jeg skammer meg over at jeg ikke har greid å få til et bedre liv.

Tefik ser ned på det siste vaffelhjertet på asjetten.

– Når jeg er sammen med folk, da smiler jeg. Men når jeg er alene hjemme … da er det ikke så mye å smile av.

To dager senere møtes vi tilfeldigvis på gata. Han halter stygt.

– Det spørs om du må til legen med den hofta?

– Nja. Du vet, det er ikke gratis. Da må jeg ha 300 kroner.

Han vil vente og se. Men forsikrer at dette ble en fin dag, siden han møtte et kjent ansikt som stoppet og slo av en prat.

Erlik ser nærmere på hvordan den nye fattigdommen rammer ulike grupper i samfunnet. I dette nummeret: ELDRE. Saken sto på trykk i =Oslo nr. 10/2024.

Dyrtid

Det traff oss samtidig: høye strømpriser og drivstoffpriser på grunn av et usikkert energi­marked i Europa, økte matvarepriser og råstoffpriser på grunn av krigen i Ukraina og økte renteutgifter på boliglånet – eller leia som skal betales til en huseier med boliglån.

Samleeffekten fikk forskere og politikere til å hente frem et begrep fra historiens skrivebordsskuff: dyrtid. Dyrtiden har slått en tykk kile inn i samfunnet, som gjør at avstanden mellom de med trygg økonomi og de økonomisk utrygge blir stadig større. Den rammer hardest i de hjemmene der det var lite å gå på fra før, og dytter folk nedover på det såkalte trygghets­barometeret.

Innlegget De usynlige dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.