Hun har brutt tabuer som skuespiller, og nå bryter hun tabuer som forfatter. Marit Røste snakker gjerne om sin egen overvekt, og har omsider sluttet å slanke seg.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Sola skinner på Aker brygge, og det er tett mellom uteserveringene. Siden folk flest ikke er ferdige på jobb, er det også god plass, men ikke til alle. Av en eller annen grunn sverger norske uteserveringer til stoler med armlener. Det gjør utelivet vanskeligere enn det trenger å være for Marit Røste, som i høst står fram som tjukk i alle kanaler.

 – Hver gang det er tid for utepils, blir jeg sånn: «Fader, hvor går det an å gå?» Jeg vet ikke hvorfor det stort sett er armlener utendørs, er disse stolene på tilbud?

Som regel går det greit å be om en stol fra inneserveringen, men det er noe av det flaueste Marit vet om. Da må hun forklare både de som jobber der og dem hun er sammen med at hun er for tjukk for de vanlige stolene. I Sør-Europa er det ikke så mye armlener, forteller hun, men på veien dit er det ofte enda verre.

– Fly har de verste setene. De er trange for alle, og jeg er ikke bare tjukk, men også én meter og åtti høy. Det gjør at jeg reiser mindre enn jeg har lyst til.

Når hun går inn på et fly, tar hun en vurdering: Skal hun være tøff og be om en forlenger til setebeltet allerede der? Eller skal hun sette seg og håpe at det vanlige beltet er langt nok? Viser det seg å være for lite, må hun tilkalle en flyvert. Antakelig er folk rundt henne allerede irritert over at hun tar for mye plass, tenker hun. Noen ganger uffer og akker de seg åpenlyst.

– Tenk om man kunne krysse av for en forlenger til beltet når man bestilte flybilletten. Eller at det fantes en standard forlenger du kunne kjøpe selv og ta med. Nå kommer flyverten bort til deg med en som er knalloransje.

Ambisjoner og problemer

Kino er heller ingen spøk for Marit, som elsker film og selv har hatt mindre roller i filmene «Ninjababy» og «Tunnelen».

– I kinosalen er armlenene så vonde at jeg ikke får med meg det jeg ser. Her i Oslo kan jeg gå i komfortsalene, men i Larvik får jeg en koppholder i hardplast rett ved kneet. Jeg kunne godt betalt noen kroner ekstra for et større sete.

Vi går inn på Døgnvill Burger, hvor både stoler og sittebåser har plass til Marit. Etter mange år som håpefull skuespiller i Oslo, er hun tilbake som turist. I fjor flyttet hun til hjembyen Larvik, der hun opplever mindre stress. I 2022 spilte hun fire forestillinger i løpet av tre dager på Kloden teater på Økern. Nå innser hun at det ble ekstra stressende fordi hun blandet høye ambisjoner med personlige problemer.

– Da jeg satte opp stykket ville jeg være en jævlig god skuespiller. Samtidig skulle jeg snakke om livet med en spiseforstyrrelse, noe som var utfordrende nok i seg selv. Det ble destruktivt. Jeg var en som ikke fikk til livet og måtte reddes av dere andre. Før premieren vurderte jeg seriøst å stikke av fra min egen forestilling.

Egentlig er hun mer interessert i film enn i teater, men teater er mye lettere å gå i gang med selv, uten at det koster så mye. Men det å få innpass i teatermiljøet er vanskelig.

– Norsk teater er litt som en familiebedrift, der de samme etternavnene går igjen. Altfor få skuespillere er tjukke eller annerledes på andre måter. I Storbritannia ser skuespillere ut som vanlige folk. Det er jo noen superstjerner, men også mye mer kultur for scenekunst. Du trenger ikke å se ut som en filmstjerne for å spille teater der. Det burde vi la oss inspirere av.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Tilflukt i mat

Da Marit var fire år, fikk hun to søsken i huset på en gang, en nyfødt lillesøster og en seks år eldre halvbror som flyttet inn. Det var en hard overgang fra livet som enebarn.

– Plutselig var jeg «dritten i midten». Jeg så eldre ut enn jeg var og ble behandlet deretter. I et forsøk på å være liten, begynte jeg med smokk igjen. Jeg har vært mye sjalu på lillesøsteren min. Hun ble båret og fikk en type omsorg som jeg ikke fikk lenger.

Redningen for Marit ble bestemor, som bodde i andre etasje. Den lille jenta følte seg mer lik henne enn de andre i familien, og bestemor bød alltid på søtsaker.

– Jeg vil si at hun hadde et spiseproblem iblant, men det var ikke noe man snakket om. Det var mye kos og døyving med mat når man følte seg misforstått eller hadde det vanskelig.

Da Marit var ti år, døde bestemoren. Det var som å miste en forelder. Hun var knust, men ingen snakket med henne om det. Hun gråt seg gjennom dagene og søkte tilflukt i mat. På skolen fikk hun tilnavnet «Blåhvalen». På leirskolen var den eneste som ville danse med henne en gutt som hadde tapt et veddemål og måtte gjøre det som straff.

– Det var effektiv mobbing, veldig sårbart. Jeg har et minne av en voksen person i refleksvest som snur seg og går idet jeg blir overfalt i friminuttet av noen gutter som skal banke meg opp. Fortsatt er jeg mye redd og føler at noen er ute etter å ta meg.

Den siste Elevundersøkelsen viser at mobbing er et økende problem i norsk skole. Marit tror det har mye med mobilen å gjøre, men vet ikke om det var bedre å vokse opp før.

– I min barndom hadde de voksne lite kunnskap om det med å spise følelser, og hva det betyr å bli mobba. I dag ville jeg nok vært tidligere i barne- og ungdomspsykiatrien, der jeg kunne snakket om sorgen etter bestemor. Men kanskje det ville vært helt grusomt for meg med smart­telefoner overalt og subtil uthenging med bilder.

Gikk ned 50 kilo

Paradoksalt nok veide Marit mindre før hun begynte med slankekurer. Den hardeste kuren gikk hun på i 2011. Da mistet hun 50 kilo på et drøyt halvår med lavkarbo, men det skulle ikke vare.

– Jeg fant ikke lykken da jeg gikk ned i vekt. Det løste ikke problemene mine. Jeg var vill i blikket, og slanking var det eneste jeg snakket om. Jeg føler at jeg har løst mer i dag, selv om jeg aldri har veid mer enn nå. Jeg er mye mer i balanse når jeg ikke prøver å slanke meg. Kroppen min er tjukk, men det er ikke konstant uro og stress med ja-mat og nei-mat. Da jeg var tynnere, fikk jeg veldig mye skryt for sykelig oppførsel.

Hun likte aldri de vakuumpakka rettene med lavkarbo hun fikk levert på døra. Får hun servert noe lignende i dag, vekker det vonde minner. Det er ikke grenser for hva hun har prøvd i jakten på tynnhet. I Hønefoss var hun på «slankeleir» med Norsk idrettsmedisinsk institutt. Her lå alt fokus på mat og trening, og ingenting på psykiske årsaker til overvekt. Det var viktig å være positiv.

– Når de kaller det livsstilsendring, så forventer jeg noe annet enn bare en slankekur. Vi ble opplært i hva vi burde spise, men herregud, det visste vi jo fra før. Det var en psykolog der, men hun mente jeg ikke trengte henne fordi jeg var så reflektert.

Verken refleksjon eller formaninger om rett kosthold løste Marits problemer. Hun fikk heller ikke noe godt forhold til de andre deltakerne på leiren.

– Den forakten samfunnet har for tjukke, den føler jeg at vi tjukke også har for hverandre. Det var mye sammenligning og lite samhold på leiren. Resultatene var kortvarige. Jeg vil tro spiseforstyrrelser har noe til felles med rusproblemer. Man bruker mat eller rus for å døyve følelser og mestre livet.

Slo bolle ut av hånda

Også da hun gikk i behandling for spiseforstyrrelser hos en sykepleier på Ullevål sykehus var det mye matprat og veiing. Men antall kilo er ingen god målestokk på hvor bra det går med deg, mener Marit. Derfor har det heller aldri vært aktuelt for henne med fedmeoperasjon eller slankepiller.

– Jeg fikk melding fra ei som ble pressa av en forelder til å operere seg. Da hun ikke kunne overspise lenger fordi magesekken var blitt mindre, ble hun alkoholiker. Da skjønner du at problemene dine ikke bare handler om vekta.

Marit synes vi bekymrer oss for mye for den fysiske helsa til overvektige, og for lite for den psykiske.

– Vi har ikke knekt koden for behandling av spiseforstyrrelser. Det er for mye oppheng i symptomene. Man må jo fikse det som ligger bak først, eller i det minste snakke om det. Problemene mine har vært stress, uro og skam. Noe som skiller overspising fra andre spiseforstyrrelser, er at du møter så mye stigmatisering i samfunnet. Den psykiske påkjenningen med å være tjukk er nok vel så skadelig som den fysiske.

Det er bare et par uker siden en mann løp etter Marit på fortauet og sa: «Nå må du ta bedre vare på deg selv, sånn kan du ikke se ut!» Mange fremmede har kommentert vekta hennes. To menn sto bak henne på busstoppet og diskuterte om hun var jomfru.

En dame slo en bolle ut av hånda hennes, med ordene «Sånn skal ikke du ha!» Så var det en mann på bussen som gransket henne opp og ned, før han utbrøt: «Fy faen, eier du ikke viljestyrke?!» Flere har ment at hun må slanke seg for å få kjæreste, men Marit har hatt kjærester. Hva menn synes om henne i den sammenheng, er irrelevant, for hun er lesbisk.

– Da jeg var ung og begynte å innse at jeg ikke var som de andre, ble jeg oppgitt. Jeg kunne jo ikke være både tjukk og lesbisk, det ble enda et freakshow. Jeg prøvde å være bifil, men jeg fikk det ikke til, ler hun.

Jobbet i barnehage

I barndommen drømte hun aldri om å bli skuespiller, men hun meldte seg alltid til å opptre på skoleavslutninger. Drømmen kom på videregående. Hun utdannet seg ved Norsk skuespillerinstitutt (NSKI), der studentene brukte mye fra sine egne opplevelser i spillet.

Det ga Marit et slags utløp for alt hun hadde prøvd å fortrenge. Hun fikk lyst til å skrive sine egne stykker, og satte opp flere, men hun kunne ikke leve av teater. Hun begynte å jobbe i barnehage og ble etter hvert pedagogisk leder.

– Da oppdaget jeg at det var vanskelig å finne turklær for tjukke, selv om samfunnet oppfordrer oss til å komme oss ut, sier hun.

Stort sett trivdes hun i jobben, selv om barna kunne kommentere opptil tjue ganger om dagen at hun var tjukk. Hun forklarte dem hva som kunne være sårende å høre og lurte på hva familiene snakket om hjemme.

– Jenter på fire år står og speiler seg og synes de er tjukke. Når mor er ukomfortabel i bikini, så skjønner barna at det er en greie. Når barn sier at jeg burde slanke meg for å få kjæreste, så har de det fra et sted.

Da Marit var på Cuba, opplevde hun daglig at menn fridde til henne. De forbandt kroppen hennes med rikdom. Ved Taj Mahal i India ville turister heller ta bilde sammen med henne enn av slottet.

I Tanzania spurte turguiden i fullt alvor om hun hadde hørt om det som på engelsk heter «exercise». Men hun tror ikke vekta er den eneste grunnen til at hun vekker oppsikt langt hjemmefra, det handler også om at hun er høy, hvit og blond.

En ond sirkel

Før kunne Marit handle klær i vanlige kjedebutikker. Nå finner hun ikke lenger klær som passer i noen av butikkene hun pleide å like, så hun kjøper alt på nett.

Hun har sluttet å veie seg, men tror hun er rundt 160 kilo. Hun har verken diabetes eller høyt blodtrykk. Fysisk sykdom har ikke preget livet hennes, og hun irriterer seg over alt snakk om hvilken byrde de tjukke er for samfunnet. Hva med alle som tjener penger på dem? Hva med alle diettene og kurene? Hva med all snacksen og dens strategiske plassering i butikkene?

Hva med Kari Jaquesson og alle andre som har bygd karriere på å være nådeløse mot de tjukke? Før skyldte Marit på vekta hver gang noe gikk galt for henne. Hun trodde hun måtte bli tynn før hun kunne begynne å leve. Nå er hun snillere med seg selv, og krisemaksimerer ikke så lett. Da trenger hun heller ikke å trøstespise så mye.

– Jeg har det bedre enn på veldig lenge og prøver å leve her og nå. Jeg har fått tilbake treningsgleden, fordi det ikke bare handler om å gå ned i vekt. I mange år tvang jeg meg til å trene på måter jeg ikke likte. Nå har jeg funnet ut at jeg liker tung styrketrening.

Hvorfor blir noen svært overvektige? Etter et visst punkt tror ikke Marit lenger det lenger handler om en livssituasjon med mer stillesitting. Hun tror det handler om skam.

– Når du blir tjukkere opplever du stigma, isolerer deg og trøstespiser. Det blir en selvforsterkende, ond sirkel.

I terapi på podkast

I dag er hun ikke sikker på om hun ville valgt et liv som tynn, selv om det ville vært enklere. Alt hun har vært gjennom har gitt henne guts. Dessuten fins det også fordeler ved å være tjukk.

– Jeg holder varmen, jeg er myk og god, og jeg flyter bra når jeg bader. Hvorfor må alle mennesker være så like? undrer hun når vi går ut dit hun trives best, ved sjøkanten. Hun har alltid vært glad i bølgeskvulp, og selv her ved folksomme Tjuvholmen har skvulpene fra havet en beroligende effekt på henne.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Fullt så beroligende var det ikke å gå i terapi for åpen mikrofon, forteller hun. For noen år siden var hun fan av podkasten «Hos Peder» med psykolog Peder Kjøs, der folk med ulike problemer fikk behandling. I 2019 var hun selv med i den, men skuespilleren slapp ikke helt taket i henne. Det ble litt iscenesatt, og deltakelsen ga henne et nytt syn på det å lage underholdning av terapi.

– Jeg var ikke like stor fan av podkasten etterpå, men jeg skylder ikke på Peder for det. Det er formatet som gjør det litt tilgjort, du kan aldri slappe helt av. Når det er offentlig må du veie ordene dine, og du kan ikke utlevere andre. Det de sendte ut var kanskje 70 prosent terapi.

Marit stiller gjerne opp i alle typer medier, men hun sier nei til oppdrag som primært dreier seg om helse og slanking. Hun føler det handler mer om menneskesyn enn om helse.

I høst kom hun med debutboka «Tjukk – føkk skammen», som har vakt interesse og fikk terningkast 5 i Dagbladet. Nå gleder Marit seg til å skrive mer. Men hun har også et annet ønske for framtiden: større filmroller.

– Jeg vil gjerne ha en rolle som ikke er typisk tjukk dame. Helst noe med mer dybde enn morsom og glad eller sarkastisk og lei. Drømmerollen hadde vært den Frances McDormand har i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri». Der er det mange lag.

Til slutt spør vi om råd til å ta opp temaet overvekt med dem det gjelder. Marit tror ikke det er lurt å gjøre det til en alvorsprat eller intervensjon. Da kan mange gå i forsvar.

– Spør heller hvordan personen har opplevd det å være overvektig. Fortell dem hvordan det var for Marit Røste, så har du en samtalestarter.

[FAKTA]

Marit Røste

Født i 1988, bosatt i Larvik og utdannet skuespiller fra NSKI Høyskole.

Har skrevet og produsert teater med Kompani Krøbel, spilt i reklamefilmer og lest inn lydbøker.

Har hatt mindre roller i filmer og tv-serier som «Ninjababy», «Wisting», «Beforeigners» og «Maxitaxi Driver».

Utga nylig boka «Tjukk – føkk skammen!» om sitt eget liv som overvektig.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2024.

Innlegget Tjukk, men ikke lenger skamfull dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.