Magasinet vårt når lesere over hele Østlandet. Fra og med dette nummeret er vi også på gata i Fredrikstad.

Stiftelsen Erlik gir hver måned ut to gatemagasiner: =Oslo selges i og rundt hovedstaden, mens =Norges marked er Østlandet for øvrig. Denne måneden vil publikum i Fredrikstad møte bladselgere som de kjenner godt fra før. Forskjellen er at det lokale gatemagaZinet nå er byttet ut med =Norge i selgerveska.

GatemagaZinet er blitt drevet av lokale ildsjeler i seks år, med redaktør Mona Eieland i spissen. Hun og medarbeiderne har skapt et solid og populært varemerke i byen. Mange vil savne bladet. Men selv om Mona skifter jobb og magaZinet-logoen erstattes med =Norges, er både de entusiastiske selgerne og de fine lokalene i Fredrikstad sentrum de samme. Formålet er også like ens: Salget av =Norge skal gjøre det mulig for vanskeligstilte i byen å ha en daglig jobb å gå til, en jobb de kan gjøre med stolthet og hevet blikk.

Av hundrelappen du betaler for bladet går halvparten direkte til den du kjøper det av. Slik er prinsippet for gatemagasiner over hele verden. Vi tilhører International Network of Street Papers (INSP), en organisasjon som omfatter over hundre utgivere som likner oss.

Stiftelsen Erlik er en selvstendig organisasjon som verken mottar offentlig støtte eller har annonser. Formålet er at driften skal komme selgerne til gode, enten de er rusavhengige, hjemløse eller vanskeligstilt på annet vis.

Selgerne og vi er avhengige av deg og alle andre som kjøper bladet. Til gjengjeld ønsker vi å lage et mest mulig leseverdig produkt. Vi vil at du skal glede deg til å kjøpe neste utgave også, gjerne av din faste selger.

Bladet skal handle om selgerne, og om saker som berører den virkeligheten de lever i. Samtidig bringer vi mye annet stoff som vi tror vil fange interessen din. Artikler og bilder fra lokalmiljøene der vi har selgere vil alltid få plass.

Til nye lesere i Fredrikstad: Velkommen til bladet vårt! Og velkommen tilbake neste måned også. Vi har mye å by på framover.

Lars Aarønæs, ansvarlig redaktør i Erlik

Jan Bojer Vindheim var en av de første hippiene i Oslo på 1960-tallet. Arne Øgaard foretrakk et mer fargerikt miljø i Danmark. De to gamle hippiene forteller om rus i Slottsparken, sosiale eksperimenter og politisk engasjement.

Jan Bojer Vindheim var noe av det nærmeste man kom en ekte hippie i Norge på sekstitallet. Han ble født i fredsåret 1945, og vokste opp på Lambertseter og Ljan i Oslo. Bestefaren var den kjente forfatteren Johan Bojer, og faren var ihuga Ap-mann. De siste 28 årene har Vindheim vært lokalpolitiker for Miljøpartiet de grønne i Trondheim. Da VG kalte ham «ur-hippie» for noen år siden, tok han betegnelsen med et smil. Historien om livet hans på 1960- og 70-tallet, er en historie om hippietiden i Norge.

På begynnelsen av 1960-tallet identifiserte visse ungdommer seg som «beatniks». De delte musikksmak. De følte seg annerledes. De var mer opptatt av musikk enn av politikk, men det lå et opprør i det, forteller Jan Bojer Vindheim:

– Jeg var både anarkist og pasifist. Når vi samlet oss i Oslo sentrum, ga det en følelse av å finne noen med samme holdninger. Vi hadde langt hår, og politiet jaget oss før dop kom inn i miljøet.

Ungdommene samlet seg ved Cecilhjørnet nær Stortinget. I Cecilgården var det en popklubb som het Hit Cavern. Noen ble nektet adgang der på grunn av hårlengden. Det utløste opptøyer. En sommer var det gatekamper. Vindheim husker at en vindusrute på en trikk ble knust.

– Vi ble jaget vekk fra Cecilhjørnet, og trakk opp i Slottsparken. Over hele verden lot unge folk håret gro og samlet seg i parker. Det var en slags reaksjon på asfaltjungelen. Det lå en økologisk sensibilitet i det. Jeg var nok en av de første som røykte hasj i Slottsparken.

Hasjen kom fra jazzmiljøet, forteller Vindheim. En del jazzmusikere på utestedene Club 7, Rondo og Metropol brukte rusmiddelet. Det samme gjorde noen av gjestene.

– Jeg husker at jeg røykte hasj på Club 7 i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble jeg overrasket over å støte på noen som gjorde det i Slottsparken. Da det etablerte samfunnet ble voldsomt imot, ble det en ekstra grunn til å røyke: «Se så frigjorte og opprørske vi er!»

Vindheim forteller at det ikke var særlig lett å skaffe seg hasj i Norge på 1960-tallet.

– Så sent som i 1970 var tilførselen sporadisk. Det var ikke alltid mulig å få tak i. Mange ruset seg på nervepiller og astmasigaretter (lovlig solgte sigaretter som skulle åpne luftveiene for astmatikere, red. anm.) Astmasigarettene inneholdt piggeple, som er dødelig i relativt små doser. En gang døde en fyr som hadde hatt sigarettene i ølet sitt. Andre populære rusmidler var reisesyketabletter, og sniffing av lynol. Alternativene til hasj var i hvert fall ikke sunnere.

Vindheim har gode minner fra Slottsparken, men etter hvert begynte han å kjede seg. Han var blitt altfor politisk engasjert til å sitte på rumpa og røyke. Samtidig var han nysgjerrig nok til å sette sprøyter med både morfin, opium og amfetamin.

– Jeg leste bøker av William Burroughs (1914 – 1997), som romantiserte tyngre stoffer. Jeg fant fort ut at det ikke var like romantisk i virkeligheten. Mange av dem som kom hardt ut å kjøre hadde betydelig større problemer enn meg fra før. Det handlet ofte om underliggende traumer fra oppveksten. Den gang snakket man ikke om psykiske lidelser. Mange forarget seg over hippiene i Slottsparken, men vi var jo ikke de eneste som brukte ulovlige rusmidler. Det gjorde også Blindern-studenter og mer voksne intellektuelle, som sjelden kom i politiets søkelys.

I en VG-artikkel fra 1970 beskrives hippiene nærmest som ugress:

«Politi og vakthold av gardesoldater har ikke hjulpet stort for å få store skarer av hippier og andre ungdommer bort fra Slottsparken. Hasjrøykerne dukker opp igjen så fort soldater og politifolk går noen skritt unna. Men nå er høsten kommet og parkvesenets folk er i virksomhet. Om de lykkes i å jage hippiene med plan, eller om deres effektive sopprydningsaksjon er ufrivillig, er ellers av mindre betydning. Faktum er at hippiene forsvant som et skudd, og er fortsatt blitt borte – parkvesenet klarte det hele ved å spre illeluktende gjødsel.»

I USA var 1967 hippienes blomstringsår. 100 000 hippier samlet seg i nabolaget Haight-Ashbury i San Francisco til «The Summer of Love». Noen var mest opptatt av kunst og kultur, andre av politisk motstand mot Vietnamkrigen og materialismen. I Europa var ungdomsopprøret annerledes enn i USA. Unge europeere hadde drømmen om en sosialistisk verden i bakhodet. De vi kaller sekstiåttere i Norge, var gjerne kommunister. Da de fikk kontakt med de lokale hippiene, ble det kulturkræsj.

– Plutselig dukket det opp folk i Slottsparken med et rødt bilde av Mao på jakkeslaget. Disse ml-erne (marxist-leninistene, red. anm.) var imot både rock’n roll, hasj og langt hår, sier Vindheim. Han illustrerer med et mindre lokalt eksempel:

– Skulle du reise til det kommunistiske Albania måtte du passe på å klippe håret. For sikkerhets skyld var det en frisør på flyplassen i Tirana.

I Norge ble ml-erne langt mer dominerende enn hippiene. Faktisk var det venstreradikale miljøet i Norge et av Europas største og mest ytterliggående.

Vindheim ble aldri kommunist. Han var mer inspirert av anarkismen. Impulsene fikk han både fra San Francisco og Amsterdam. De nederlandske provoene gjorde opprør mot det borgerlige samfunnet. De var imot både kapitalismen og kommunismen. Provoene utviklet seg til kabouterne, som ville ha en alternativ fristat.

– I hippieopprøret står utopiene nærmere anarkismen enn sosialismen. Vi ville bygge opp fredelige alternativer nedenfra, ikke gjennom væpna revolusjon. Kabouterne bygde biodynamiske gårder, okkuperte hus og laget kollektiver i byen. De sprang ikke rundt og knuste vinduer og tente på biler, slik de marxist-inspirerte opprørerne i Frankrike gjorde.

På sekstitallet deltok Vindheim i en husokkupasjon i Oslo. Den foregikk der kjøpesenteret Oslo City ligger i dag. I 1970 var han med å starte Arbeidskollektivet i Hjelms gate 3. Alle virksomhetene i huset slo seg sammen til et kollektiv med felles økonomi. En av deltakerne var Futurum forlag, som utga avisa PH på Forsøksgymnaset. Den ble en forløper for den opposisjonelle Gateavisa, som i glanstiden solgte opp mot 20 000 eksemplarer.

– Først skiftet PH navn til Kimen og ble organ for Arbeidskollektivet. Avisa skulle redigeres gjennom et allmøte. Vi klarte bare å bli enige om ett nummer. Iben Hjort og jeg begynte å stensilere opp noe vi kalte Oslo gateavis, som fikk navnet Gateavisa da den ble landsdekkende.

I 1972 dro Vindheim og kjæresten til FNs første miljøkonferanse i Stockholm. I Gateavisa diskuterte de om økologi var alternativt nok til å skrive om. Vindheim fikk ikke artikkelen sin fra konferansen på trykk. Snart flyttet han til Karlsøy i Troms for å rendyrke hippielivet. Der ville unge idealister leve i pakt med naturen. Han startet Vindheimkollektivet og tidsskriftet Vannbæreren.

Tidsskriftet tok for seg temaer som hvordan du lager biogass og konstruerer enkle vindmøller. Dette ble oppfattet som veldig sært, forteller Vindheim. Da reklamemannen Erik Dammann startet Framtiden i våre hender i 1974, fikk de grønne ideene større oppslutning.

«Hippie til bystyret», skrev Adresseavisen da Vindheim ble valgt inn i Trondheims kommunestyre i 1991. Der sitter han fortsatt. I 2015 kom han også inn i fylkestinget. Underveis har han utgitt ti bøker. Først var det diktsamlinger, som Adresseavisen har kalt «et viktig litterært tidsdokument over den psykedeliske revolusjonen i Norge på begynnelsen av 70-tallet.»

I 2000 kom hans kanskje best kjente sakprosabok, «Inn i hampen». Her viser han at hamp, eller cannabis, kan brukes til adskillig mer enn røyking i Slottsparken. Planten har en flere tusen år lang historie som medisinsk urt, som råvare til blant annet klær, brensel og papir – og som rusmiddel. I India kombinerer noen grener av hinduismen cannabisbruk med åndelig praksis. Dette var nok en av årsakene til at mange hippier hadde en dragning mot India.

Hippiene var slett ikke de første som brukte rusmidler som hasj og LSD. Likevel bidro de mye til samfunnets syn på stoffene i ettertid. Rusforsker Willy Pedersen sa tidligere i år til =Oslo at narkotikapolitikken nok ville sett annerledes ut hvis hippiene ikke hadde virket så provoserende.

Vindheim synes det er uheldig at alle ulovlige rusmidler ble slått sammen under én etikett.

– «Narkotika» er et helt håpløst begrep. Det gir inntrykk av at alle de forbudte rusmidlene har en felles virkemåte, enten det er LSD, heroin eller khat. Jeg har truffet folk som tar heroin i sprøyte, men som ikke tør å ta LSD. Heroin er bedøvelse, som holder smerten borte. På LSD blir smerten enda tydeligere. Med rett veiledning kan psykedelika, som LSD, hjelpe deg å slutte fred med dine indre demoner. For hippiene var psykedeliske stoffer liksom den store veien til en dypere virkelighet. I Norge var LSD vanskelig å få tak i, men det hendte vi hadde fester med 50-100 personer som var på trip sammen. På sitt beste kunne vi oppleve en spennende gruppeidentitet.

Noen kjente hippier provoserte amerikanske myndigheter med sin holdning til LSD. Forfatteren Ken Kesey, som blant annet skrev boka «Gjøkeredet», lanserte «The Acid Tests» i San Fransisco i 1965. Det var store LSD-fester, som etter hvert foregikk utendørs på offentlig sted. Dette var nok medvirkende til at California forbød stoffet høsten 1966.

– Kesey mente at folk burde ta LSD i en hvilken som helst situasjon. På festene var det 20-liters kar med saft og masse LSD oppi. Det foregikk en debatt mellom dem som ønsket regulert bruk av psykedelika, og dem som i likhet med Kesey ville bryte alle grenser, sier Vindheim.

I Nord-Amerika har flere urfolk grunnlovsbeskyttet rett til å bruke psykedeliske stoffer. Det er en del av deres religiøse tradisjon. Indianere ble nokså lei av besøk fra hippiene, forteller Vindheim.

– Hos noen indianere er bruken av psykedelika en religiøs praksis som styrker samholdet i stammen. De setter seg sammen i et telt en gang i måneden, tar noen knopper av peyotekaktusen og synger (peyote inneholder det psykedeliske stoffet meskalin, red. anm). Dette er omtrent som å gå i kirka på søndag. Så kommer det noen utfrika, uvaska folk med et i beste fall rudimentært forhold til indiansk religiøsitet. En del hippier hadde nok dårlig evne til å lese sosiale signaler i kulturene de reiste til. De ville først og fremst spise seg skjeve på hellige sopper og planter.

I dag har Vindheim en litt annen livsstil enn for femti år siden. Han bor i rekkehus i Trondheim med ektefellen, og får barnebarna på besøk. Flere av hans gamle hippievenner har enten mistet eller klippet håret, og fått mektige posisjoner i samfunnet.

– Mange var bare hippie et år eller to. Mange var også weekend-hippier. De kom innom Slottsparken på fredag, fyrte en rev og var tilbake på jobb mandag morgen, minnes han.

Arne Øgaard ble nysgjerrig på hippielivet i Slottsparken i ung alder. Han vokste opp på Høvik i Bærum, og var 16 år i 1968. Han husker den sju år eldre Jan Bojer Vindheim som en litt aristokratisk type.

– Jan har alltid hatt en høyreist, bevisst holdning. Han er veldig reflektert. I 1968 kunne du treffe folk med spennende tanker i Slottsparken. Allerede i 1969 begynte det å bli borte. I 1970 var det bare en omsetningsplass for hasj, sier Øgaard.

I fjor ga han ut boka «Hvor er min far, den gamle hippien?» Her er hovedpersonen en ung mann som skriver masteroppgave om hippiene. Arne Øgaard har lenge interessert seg for det spesielle miljøet, som han selv var en del av.

– De som virkelig ville realisere hippielivet, reiste til Karlsøy. Der var folk interessert i å eksperimentere med mye annet enn rus. Hasjrøyking i seg selv har aldri tiltrukket meg. Det var et samlingspunkt og ritual når jeg traff alternative folk. Alkohol så vi på som en del av det gamle samfunnet, vold og utnyttelse, alt vi var imot. Vi hadde sett slektninger og naboer gå til grunne med alkohol, og hadde ikke særlig gode assosiasjoner til det. Likevel begynte de fleste hippiene jeg kjente å drikke igjen etter noen år.

Øgaard holder seg fortsatt unna alkohol. Hasj droppet han tidlig, til fordel for vanskelige matteoppgaver. Han gikk på den krevende reallinja på gymnaset, og ville være klar i hodet. Andre deler av hippiekulturen appellerte langt mer til ham enn rusmidlene. Han husker godt den store avstanden han følte til foreldregenerasjonen.

– Når foreldrene våre hadde bygd landet, fortsatte de bare å pusse opp og kjøpe nye ting. De kunne ikke fortelle oss noe om hva som var viktig, bortsett fra å tjene penger og ha en fin fasade. Vi unge var mye mer interessert i verdens urettferdighet, Vietnamkrigen og rasekonflikter. De voksne hadde ingen dypere forståelse av hva livet egentlig gikk ut på, følte jeg. Det var bare «få deg en jobb og oppfør deg anstendig».

Da Øgaard dro til Danmark, fant han et større miljø av hippier som tenkte som ham.

– I København var det store frikonserter, med masse folk som danset. Danskene framsto som mye mer frie og kreative enn nordmenn. I Danmark fikk jeg følelsen av å være sammen med folk som ville noe. De prøvde å bygge opp kollektiver, var interessert i alternativ energi, spirituelle livssyn og mye annet. Etter å ha opplevd dette, skrev jeg en artikkel i Gateavisa med tittelen: «Å leve er å være med, ikke bare se på».

Øgaard har alltid vært opptatt av å skape endring i praksis. Han har blant annet vært med på å starte Cultura Sparebank, som støtter sosiale, økologiske og allmennyttige prosjekter.

– Interessen for å skape noe selv, det er noe Jan Bojer Vindheim og jeg har til felles. Det er typisk norsk å tenke at «nå har jeg sagt meningen min, så da forandrer verden seg». Da jeg begynte på Blindern, var studentene stort sett ml-ere eller streite folk. Det var få av oss hippier der. Vi sa at det er viktig å ta tak selv, og prøve å gjøre noe med verden. Da mente ml-erne at vi var reaksjonære og forsinket revolusjonen. Vi hadde metervis med debatter på gråpapir på veggen. Mange skoleflinke folk ble ml-ere og fikk en veldig snever tankegang. Det var både rart og fascinerende å se på.

Da Øgaard hadde gått på Blindern i tre år, var han mett av teori. Han følte seg nærmest død. For å få kontakt med virkeligheten igjen, flyttet han til øya Rott utenfor Tananger i Rogaland. Han skulle hjelpe en som bodde der med gårdsarbeid. Etter hvert ble de flere, som bodde i kollektiv.

– Vi var opptatt av den alternative ideen om et mangfoldig samfunn. Vi ville vise at det gikk an å leve sammen, leve enkelt og dele på ting. Mange som flyttet i kollektiv oppdaget plutselig hvordan de selv var. Det kunne være rystende.

Øgaard bodde på Rott i to og et halvt år, på slutten av 1970-tallet. På gården var det sauer og alltid mye å gjøre. Han lærte mye om jordbruk, men kanskje aller mest om seg selv. Her ser du ham i aksjon med rokken i hippiekollektivet.

– Den største utfordringen ved å bo i kollektiv er å akseptere at andre er annerledes enn deg. For eksempel har noen kapasitet til å gjøre innmari mye, og noen har det ikke. Du må tåle at noen bidrar litt mindre enn deg selv, og ikke finregne på hvem som har gjort hva.

Det sosiale gikk rimelig greit for Arne Øgaard på Rott. Det verste var klimaet. Det var ofte kald nordavind når kollektivistene måtte ut og luke, og det var aldri ordentlig sommer.

– Å bo på gård lærte meg verdien av hardt arbeid. I 1968 føltes det som om alt det gamle bare falt av seg selv. Etter hvert forsto jeg at endring krever mye jobb. I løpet av hippietiden ble jeg mer positiv til arbeid, og mer skeptisk til rus. Nå synes jeg det er fint når elevene mine arrangerer rusfrie fester.

I likhet med en del andre hippier, ble Øgaard etter hvert lærer på Steinerskolen. Han ramser opp de typiske hippieyrkene:

– Mange ble kunstnere, og veldig mange ble formingslærere og sosionomer. Det var populært å gå på husflidskole og lære seg gamle håndverk.

Kombinasjonen av praktiske og mystiske interesser ser ut til å kjennetegne ekte hippier. Allerede i 1974 drev Arne Øgaard med yoga og transcendental meditasjon. Passende nok startet Norges første yogaskole opp i Oslo i 1968.

Øgaard har aldri vært i India, men han er opptatt av en spirituell livsanskuelse.

– Vi må få en slags bevissthet om hele virkeligheten. Hvordan skal man som moderne menneske få til en spirituell virkelighetsforståelse som ikke er virkelighetsfjern? Det lå en spire til det i hippiebevegelsen, men den forsvant opp i røyk, eller ble kvalt av ml-bevegelsen. Ml-erne var beinharde materialister. De har satt veldig preg på det norske samfunnet i ettertid.

I Danmark fikk hippiene større innflytelse på ettertiden, mener Øgaard. Der er det fortsatt mange flere som bor i ulike typer kollektiver. Økologisk landbruk står sterkere, og det fins mange forskjellige friskoler. Hvilke hippieideer har overlevd i Norge?

– Jeg vil si at det først og fremst er likestillingen som har overlevd her. I hippiemiljøet var det full likestilling, men hippiene var ikke alene om å kjempe for den saken. Noe av det som særpreget 1968, var at folk fra alle mulige miljøer møttes som likeverdige: småkriminelle, kunstnere, studenter og folk som hadde falt ut av skolen. Hippiene var opptatt av å akseptere mennesker som de er. Det ga også selvtillit – folk var glade for å være som de var.

Øgaard er opptatt av å gi et nyansert bilde av hippiene. Noen rotet seg bort i lukkede, destruktive miljøer.

– Når du bryter med samfunnet og har veldig tro på at du har funnet det rette, da er det tungt å oppdage at du har valgt feil. Hvor skal du gå? Jeg kjenner flotte mennesker som døde av selvmord og overdoser. Folk eksperimenterte med ting de ikke hadde oversikt over. Det verste var noe som skjedde i Trondheim: Noen hadde kjøpt noe stoff de var usikre på. Så tok de med en fyr inn på et offentlig toalett, og sa:

«Vi har en sprøyte, vil du prøve?»

Han døde mellom armene på dem. Det var mye dårlig stoff på markedet. De som begynte med sterkere stoffer, var stort sett dem som hadde mest problemer i utgangspunktet. En del av dem ble plukket opp av kristne gatearbeidere. Der så jeg utrolige eksempler på at folk kom seg på beina igjen. De trengte først og fremst noen som brydde seg om dem, og som etter hvert hjalp dem inn i arbeid.

Hippienes brudd med det konforme samfunnet de kom fra, kunne få ekstreme utslag. Det er lett å glemme hvor strenge de sosiale normene var før omveltningen på 1960- og 70-tallet. Den tidligere hippien og skuespilleren Lasse Tømte sa litt om det i et intervju med =Oslo i 2013:

«Bøndene hadde rutete skjorte, arbeiderne blå og funksjonærene hvit. Konformismen var enorm. Holdninger som den gang ble uglesett, er i dag en selvfølge i de fleste partiprogrammer. Vi aksepterer ulike måter å leve, jobbe og elske på.»

Mange av Arne Øgaards venner fra hippietiden kaller seg heller gamle frikere enn gamle hippier. Selv vil han gjerne hylle «hippiesjelen». Han ramser opp dens viktigste kjennetegn:

– Vær fri, vær kjærlighetsfull, vær fantasifull. Bry deg ikke så mye om at andre tenker og oppfører seg annerledes enn deg, så lenge de ikke er voldelige. Den største lærdommen jeg tar med meg fra livet i kollektivet er: Jeg er ikke enig med alle, men vi er likevel venner og synes det er viktig med mangfold.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2019. Det gamle bildet av Arne Øgaard er fra Stavanger Aftenblad. De andre bildene er tatt av Lars Aarønæs. 

Livet er godt nå. Om morgenen, når han nettopp har stått opp, rusler han ut på kjøkkenet. Fra vinduet sjekker han været. Ser ut over fjorden og fjellene på den andre siden. Ellinor og småjentene har allerede stått opp. Han putter en pris med snus oppunder leppen. Kjenner kicket fra nikotinen. Skjenker seg en glovarm kopp kaffe fra presskannen.

Langsomt våkner kroppen til live etter nattens søvn. Han orker ikke frokost. Ikke ennå. Eier ikke appetitt tidlig på morgenkvisten.

Den hvite, runde veggklokken over vinduet tikker dagen frem.

Han kaster et blikk på bølgene som slår mot fjæresteinene nedenfor huset. Hvis ikke Ellinor er hjemme, slår han på tv-en. Han liker å ha på «God morgen Norge» eller Nyhetskanalen på TV 2. Men Ellinor er ikke så glad i å få alle disse triste, fæle nyhetene rett inn i stuen. Så av hensyn til henne lar han det gjerne være.

Tvillingene skal snart på skolen. De er sju. To kvikke, glade jenter. Han kan ikke forestille seg livet uten dem. Eller uten Ellinor. Det meste har falt på plass nå. Ikke minst på grunn av Ellinor og småjentene. Og de to voksne sønnene nede i Mo i Rana. Og alle hjelperne.

Og litt på grunn av ham selv også. Det må han medgi. Viljestyrken han ikke ante bodde i ham, alle de gangene døren til fengselscellen smalt igjen bak ham.

Åtte år bak murene. Ikke noe han er stolt av.

Men nå sitter han her, på kjøkkenet i huset i Breistrand, med kaffekoppen og den runde snusboksen, og ser ut på måkene og morgensolen som blinker i fjorden.

Livet er godt.

Han skal ikke på jobben i dag. Sju dager på jobb, døgnet rundt – som rus-terapeut – fjorten dager fri. Nesten som i Nordsjøen.

Hver ny dag kjennes som en befrielse og glede. Han lever et liv som han ikke engang i sin villeste fantasi trodde var mulig for ti – femten år siden.

Han smiler for seg selv. Det hender han gjør det. Breistrand er en fin plass på jord. Stille og rolig. Fire mil sør for Harstad. 43 mil nord for Mo i Rana, der han vokste opp og der foreldrene fortsatt bor.

Johnny Risjords karriere som forbryter startet der. I Mo i Rana. Han var seks år gammel.

1971 … Et helt liv siden.

– Du var seks år gammel?

Jeg ser forbløffet på Johnny. Vi sitter med hver vår kaffekopp på Teddy’s Softbar i Brugata i Oslo. Forfatteren og forbryteren. Rettere sagt: eks-forbryteren. Teddy’s er en legendarisk amerikansk-inspirert diner som åpnet i 1958. Mye av det opprinnelige femtitallsinteriøret er bevart. Inntil veggen: en gammeldags jukeboks. I formiddagssolen utenfor Teddy’s står noen rusavhengige med knekk i knærne og kjøper dagens første dose. Helt åpenlyst. En politibil ruller forbi. Johnny rister på hodet. Han er oppgitt over justispolitikken i Norge – oppgitt over fraværet av krav og regler.

– Ja, jeg var seks, sier han.

– Jeg og to kompiser brøt oss inn i et trelastlager og stjal frimerker.

Var det slik det startet? Da han var seks? Startet det med naskingen i årene som fulgte, og med biltyveriene og innbruddene? Hva var det som drev ham inn i kriminaliteten? Spenningen?

Han vet ikke sikkert.

– Spenningen? Vinningen? Jo …

Han drar på det.

– Rastløsheten og søken etter spenning har alltid vært der.

Eller startet det med rusen? Med den beroligende effekten av hasj? Han var bare 15 år da han prøvde hasj første gang.

Og likte det.

Noen år senere røykte han hasj daglig. Dag og natt.

– Jeg hadde dårlig selvtillit. Et elendig selvbilde. I hasjrusen fant jeg lykke og frihet, selvtillit og en intens følelse av velvære.

Hva formet ham som menneske? Ikke godt å si. Han vet ikke selv. Moren var bare 16 da hun fødte Johnny. Faren var sjømann og mye borte. Han vokste opp i et strengt hjem. I femte klasse døde søskenbarnet hans av hjernehinnebetennelse. De var klassekamerater og bestevenner. Ja mer: sjelevenner.

– Da var det nok noe som skjedde inni meg. Jeg følte meg helt alene. Ingen pratet med meg om det som hadde skjedd. Angsten tok meg. En enorm redsel for å miste dem som sto meg nær.

Tragediene har fulgt ham. Lillebroren tok sitt eget liv i 1997.

Livet er ikke alltid lett å bære.

Johnny Risjord bærer ikke ytre preg av den røffe bakgrunnen sin – verken som kriminell eller som rusavhengig. Tvert imot. Hadde han presentert seg som politimann eller bankdirektør, ville jeg ikke ha blunket. Han er høy og rank. Varme øyne, våkent blikk. Trass i alt han forteller om sitt eget selvbilde, utstråler han autoritet og selvsikkerhet. Trygghet. Kontroll. Han fremstår klok, reflektert og veltalende.

Jeg har møtt noen forbrytere og tunge rusavhengige opp gjennom årene. Felles for dem er at de sjelden tilfredsstiller alle de fordommer vi måtte bære på. Det er ingenting slitent over Johnny Risjord. Men ingenting gikk hans vei, den gangen tidlig på åttitallet. For noen år siden – i boken «Rom 13» – beskrev han det selv slik:

«I 25 år var jeg en drittsekk. Og en elendig dopselger. I 25 år var jeg narkoman. I 25 år var jeg kriminell.»

I dag kan han tilføye: «Jeg er ikke stolt av historien min, men jeg er stolt av at det er historie.»

Mo i Rana var ikke store plassen. Politiet fulgte med. De visste godt hvem Johnny var.

– De var etter meg hele tiden. Og med god grunn. Jeg var kriminell. Biltyverier. Innbrudd. Men – politiet fulgte ikke alltid boka. De kunne være hardhendte.

Han flyttet hjemmefra som 15-åring og bodde på ulike steder. I 1984, da han var 19, reiste han fra Mo i Rana til Oslo. Han ville vekk. Til et nytt liv. I hovedstaden flyttet han rett inn i en okkupert bygård i Pilestredet 45 b – noen steinkast ovenfor Blitzhuset.

– Var du blitzer?

Han rister på hodet.

– Nei, nei.

Johnny fant seg aldri til rette hos blitzerne.

– Jeg tilhører ingen miljøer. Jeg er ikke noe flokkdyr.

Om noe er Johnny en ensom ulv.

Oslo ble ikke det fristedet han hadde håpet på. Han levde av sosialtrygd. Og hasjsalg. Han solgte hasj i Slottsparken og den illegale kafeen i kjelleren i Pilestredet. På vei til København ble han pågrepet i passkontrollen. Han var etterlyst.

Det kriminelle livet fortsatte. I København kjøpte han hasj i fristaden Christiania. Kjøpte for 3.000 – solgte videre for 10.000 i Oslo. Det humpet og gikk. Ble tatt i tollen på Fornebu med 150 gram. Og senere med ett kilo hasj i Helsingborg, Sverige. Rullebladet vokste. Han rotet seg borti amfetamin. Kokain.

Men han var en elendig narkotikaselger og pengeinnkrever. Kundene betalte ikke. Han måtte spe på inntekten med årlige innbruddsraid.

– Jeg brukte ikke fysisk vold for å kreve inn penger, jeg prøvde det, men klarte ikke, sier han.

Akkurat dette er viktig når han nå ser tilbake på livet.

– Vold var en barriere. Jeg fikk det ikke til.

Hvorfor ikke? Sannsynligvis på grunn av all mobbingen og julingen han fikk gjennom oppveksten.

– Men psykisk vold og terror har jeg nok utført, samt en hel del manipulering, medgir han.

Bortimot 12 års fengsel ble han dømt til alt i alt. Sonet åtte av dem. Han er ikke stolt av det.

– Å sitte i fengsel har vært både et friminutt fra resten av verden, men også et vakuum hvor tiden står stille mens resten av verden raser forbi. Jeg tror jo også at den siste soningen kom på et tidspunkt som kanskje også var med på å holde meg i live, så det er jo endel ambivalens i dette med soningen.

Han ble paranoid og rotløs.

– Rus og kriminalitet hadde gjort meg til et kynisk svin, sier han.

– Jeg var ikke til stede i meg selv.

Han ser på tiden i fengsel som ren oppbevaring. Lite eller ikke noe hjalp ham til å innse konsekvensene av det livet han levde. Han studerte endel under soning, tok småjobber. Kjøkkentjeneste. Vasking.

– Da kunne jeg jobbe alle dagene i uka, tjene litt mer og ha mye mindre tid til å bare sitte og henge. Jeg har nok ikke vært den typiske innsatte. Jeg har vært en einstøing. En som har gått mine egne veier.

Han hadde aldri behov for å være en av gjengen. Han likte ikke å ruse seg på tabletter, amfetamin og opiater, som det florerte av bak murene.

– Hvis jeg skulle ruse meg i fengsel, var det hasj jeg foretrakk. Men hasj var det mindre av, og det satt lengre i kroppen. Dermed ble det lettere å oppdage gjennom urinprøver.

Å sitte inne – sperret inne bak en låst dør – kan tidvis føles klaustrofobisk. Johnny bruker like gjerne ordet «tomhet». Til slutt byr cellen på en form for trygghet. Men fellesskapet med de andre var aldri viktig for Johnny.

– For meg har det vært lite kameratskap. Soningen var vel mer en tilværelse basert på løgner og fantasier, kombinert med et sexfiksert kvinnesyn som ikke egner seg for noen. Dette har jeg aldri følt meg som en del av.

– Kan du beskrive en typisk dag i fengselet?

– En typisk dag er forskjellig ut ifra hvor i soningen man er, om det er varetekt eller dom, lukket eller åpent. Men en typisk dag i et lukket fengsel på dom starter med vekking og frokost, før man går til arbeid eller skole frem til lunsj. Etter lunsj er det jobb/skole frem til middag som serveres på avdelingen. Etter middag venter gjerne en time innelåst på cella før lufting, trening og fellesskap frem til ca. 20.30 på hverdagene og 19.30 i helgene. Da blir man låst inn frem til neste dag. Under fellesskap på avdelingene er det gjerne matlaging, kortspill og sånt. Og masse tåkeprat om krim, sex og rus.

– Hva med andre tilbud? Som undervisning?

– Undervisning og gruppeterapi skulle vært integrert i soningen så tidlig som mulig og da med likemannsprinippet – at en tidligere innsatt med godt gjennomarbeidet egenprosess kombinert med utdannelse skulle stått for opplegget. Det å ta opp kriminalitet og rus som en livsstil, kvinnesyn og andre ubrukelige mønstre, tenker jeg er nødvendig for at man skal klare å forandre seg.

Samfunnsnyttig arbeid. Frivillighet. For Johnny er det viktige elementer i soningen. Å få innsikt i hva man har påført sine ofre.

– Men også for å åpne opp for å forminske egoet vårt. Ingen tvil om at de fleste av oss er ekstremt egoistiske og navlebeskuende. Å leve på utsiden av samfunnet er å leve i konstant frykt og med ekstremt lav selvfølelse i et miljø med forkrøplet moral. Jeg trodde ikke det fantes noe alternativ.

Stoff. Innbrudd. Aldri vold. Men rundt 1996 tok Johnny, motvillig, enda et steg videre.

Ran.

Han skyldte penger til noen amfetaminlangere på den tiden. De ville ha pengene sine. Men Johnnys kunder hadde ikke gjort opp for seg.

– Et par av dem visste om en gammel mann som visstnok oppbevarte mye penger hjemme hos seg, forteller han.

– Han var over 70 år. Helt siden krigen hadde han misbrukt unge gutter seksuelt. Det var vel unnskyldningen jeg trengte for å bli med på det. Jeg var opptatt av at han ikke skulle lide noen fysisk overlast. Selv om det må ha vært et helvete for ham å ha oss der i timevis. Jeg plukket så å si huset hans fra hverandre. Men vi fant ikke stort. Mens jeg holdt på, hadde vi teipet ham fast, han lå i sengen sin mens han som var med meg så til ham for at han ikke skulle komme til skade. Han kom seg løs av seg selv etter at vi hadde dratt. Tapingen hadde gitt ham kraftige blåmerker. Det ble en svær sak i avisene. Eldreran, ikke sant. Vi tvang til oss minibankkortet hans og koden og fikk ut 30.000. Senere ble vi tatt. De andre som var med på ranet, anga meg til politiet for å slippe billigere unna selv.

Johnny rister på hodet.

– Paradoksalt nok ble offeret vårt, 70-åringen, sittende lenger i fengsel enn meg. Han måtte sone for de seksuelle overgrepene som han ble dømt for. Vi fikk begge tre år. Jeg for ran, han for seksuelt misbruk av gutter. Men jeg ble sluppet fri før tiden. Det ble ikke han.

I dag vet Johnny at det ikke finnes noen unnskyldning for denne ugjerningen.

– Hans forbrytelser rettferdiggjør ikke mine handlinger, sier han stille.

Når våknet spiren til håpet om et nytt liv – et liv uten rus, uten kriminalitet?

Johnny drar på det. Lenge så han ikke for seg noe slikt liv. Jo, han hadde mange tanker og drømmer. Men alt rant ut i sanden. Det var så altfor lett å gi opp.

– Men det skjedde noe i 2006, sier han.

Han sonet fortsatt i Oslo fengsel på den tiden.

– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. En dag satt jeg på cella og pratet med en annen innsatt. Han fortalte om Stian og «Nettverk etter soning» i Røde Kors. At han skulle på seiltur. Jeg kom i kontakt med dem og ble med på seilturen. En uke i fred og ro. For første gang i livet hadde jeg en hel uke med sinnsro. Det var ingenting, verken bakover eller fremover, som plaget meg. Det var kun her og nå som betydde noe. En helt ny opplevelse for meg. Bare vinden og havet. Ingen bekymringer. Ingen krav. Da våknet drømmen. Drømmen om at det gikk an å leve et ordinært liv. Jeg ble møtt med respekt og likeverd. Det var sterkt å kunne snakke med vanlige folk om normale ting. Og for første gang klarte jeg å se for meg muligheten for å bli inkludert i samfunnet. Jeg hadde lenge ønsket å hoppe av. Men jeg visste ikke hvordan. På seilturen fikk jeg troen på at det var mulig. At det fantes et annet liv for meg.

Under soningen kom Johnny også i kontakt med NA (Narcotics Anonymous, Anonyme narkomane).

– NA er en selvhjelpsgruppe som jeg bruker mye i dag for å huske hvordan det var, hva som har skjedd og hvordan jeg har det i dag. Der har jeg – gjennom deltagelse, gjenkjennelse av andres delinger samt healingsprosessen gjennom egne delinger – fått en arena hvor jeg kan modnes og utvikles til å takle livet, på livets egne vilkår. Der går jeg jevnlig og kommer til å fortsette med det. En billig forsikring fra å glemme hvor jeg kommer fra.

Men ingenting er lett. Særlig ikke for rusavhengige og innsatte.

Da Johnny slapp ut fra fengselet i desember 2006, ventet en hybel på ham. Kjæresten Ellinor, som selv slet med rusavhengighet, var på vei sørover til ham. Endelig skulle de møtes igjen.

– På veggen på hybelen oppdaget jeg en lapp der det sto at det ikke var tillatt med overnattingsgjester, forteller han.

– Så hva skulle vi gjøre når Ellinor kom? Vi endte opp med å ta inn på Helsfyr hotell. Der bodde vi i 11 døgn – til de oppdaget at jeg ikke hadde dekning på Visa-kortet.

Dermed bar det nordover til jul. Med enda en regning i gjeldsbunken.

– På det meste hadde jeg en million i gjeld, forteller han.

Hvordan skulle han klare å betale tilbake så mye og samtidig starte et nytt liv? I dag – når han har betalt tilbake det meste – mener han at det bør være en gjeldssaneringsordning som trer i kraft hvis man har skikket seg vel i for eksempel fem år.

Selv fikk Johnny gjeldssanering over fem år. Han måtte betale tilbake rundt 140.000 kroner av gjelden da han gikk på arbeidsavklaringspenger i tre og et halvt år, før han begynte å tjene nok til å ha betalingsevne.

Han sier:

– Hvis man møter krav om ansvarliggjøring og forpliktelser med et åpent sinn, så burde all offentlig gjeld fryses i fem år og så slettes om den enkelte er i arbeid/skole og fortsatt lovlydig. Dette for å unngå tilbakefall, og for å ha en gulrot å strekke seg etter når det blir vanskelig.

I 2009, da Johnny og Ellinor hadde bodd nordpå noen år, hjalp Johnnys eks – moren til den eldste av hans to sønner – dem med å finne et ledig hus på helgelandskysten. Et ankerfeste i tilværelsen. Begge fikk seg jobb på et lakseanlegg.

Både i Oslo – og senere da de flyttet nordover – var Nettverk etter soning og Røde Kors en viktig støttespiller. Røde Kors hjalp dem med mye praktisk – som innbo.

Men årene mellom 2007 og 2009 var turbulente for Johnny, og Stian fra Nettverket var en viktig støttespiller når det røynet på. Johnny trengte hjelp til å opparbeide seg tillit i møtet med det han selv kaller «ordinære mennesker».

Ett slikt «ordinært menneske» var Helge, som eide filetfabrikken der Johnny og Ellinor fikk jobb. Helge leide også ut huset sitt, og senere fikk Johnny og Ellinor kjøpe det for en billig penge. De har hatt jevnlig kontakt siden.

Omsider begynte livet å se lysere ut.

– Jeg spurte kjæresten min om vi skulle søke om behandling, sier han.

– Det var hun villig til – såfremt vi kunne gjøre det sammen. Det var premisset.

Sammen søkte de om plass på Sigma Nord.

Ellinor fikk ja.

Johnny fikk avslag.

Men noe hadde endret seg. Inni dem. Ingen av dem ga opp. Kampgløden hadde våknet i Johnny nå. Drømmen om et nytt liv. Et liv sammen med Ellinor.

Så nei: Han ga ikke opp.

Han søkte ikke trøst i rusen.

Nei, Johnny anket. Og sto på.

Mens Ellinor begynte behandlingen i juli, fortsatte Johnny å presse på. Og på sensommeren, i september, fikk også han plass på Sigma Nord og deres tolvtrinns program som følger Minnesotamodellen.

– Vi to fikk den hjelpen vi trengte. Og mere til.

– Føler du noen gang skam over fortiden din, spør jeg.

– Jeg føler skam i ny og ne. Det er noe jeg må jobbe med. Mye jeg skulle ha ugjort! Så en del av prisen jeg betaler tilbake til samfunnet, er å gjøre samfunnsnyttig, frivillig arbeid.

– Er det stigmatiserende å ha sittet inne?

– Det føles absolutt stigmatiserende å ha sittet i fengsel. Så for min egen del har det å profilere meg offentlig vært en bevisst handling. Det dreier seg om forpliktelse gjennom andre for å klare mer enn hva jeg selv alene klarer. Samtidig har det vært en prosess for å fjerne skam og stigma. Jeg savner ansvarliggjøring og forpliktelser.

Han er opptatt av å stille krav til dem som vil ut av rusmiljøet:

– Samfunnet stiller få eller ingen krav! Ikke politiet. Ikke fengselsmyndighetene. Ikke sosialvesenet. Ingen tør! Hadde samfunnet stilt krav til meg mye tidligere, ville jeg ha kommet på rett kjøl før. For å bryte ut, trenger man det.

Temaet engasjerer ham:

– Kriminelle burde vært stilt til ansvar. De burde presses til å leve seg inn i ofrenes hverdag, ofrene situasjon. For meg var dette med ofrene ikke til stede i bevisstheten, det var ikke virkelig. Jeg brydde meg ikke om dem, jeg tenkte ikke på dem. Som kriminell satte jeg meg ikke inn i stedet til den jeg stjal bilen fra eller den jeg begikk innbrudd hos. Ofrene mine var stor sett ansiktsløse. Jeg skulle ha vært presset til å møte dem jeg forårsaket skade hos. Ansikt til ansikt.

Han mener at kriminelle og rusmiddelavhengige både trenger krav og forpliktelser på den ene side og en form for belønning som oppmuntrer dem til å kjempe.

Samt masse hjelp og støtte.

Skammen og rusen er ofte vevd sammen. Rusen hjelper mange med å takle skammen.

En farlig og ond sirkel.

– For å bryte ut av en slik destruktiv situasjon, er det viktig ikke å være alene. Man må finne en trygg ramme. Og være i lag med noen. Egne barn. Venner.

Selv nevner han hvordan hensynet til sønnene – og senere døtrene – hjalp ham til å treffe riktige valg.

I dag arbeider Johnny som rusterapeut.

Kjæresten Ellinor, som også har slitt med rus gjennom livet, har utdannet seg til soneterapeut. Nå har hun åpnet egen praksis.

På Breistrand leier de et gammelt hus. En base og et ankerfeste. Men enda viktigere: et hjem. Et trygt hjem for dem og barna.

Johnnys mål nå er å delta på triatlon før han fyller seksti.

– Triatlon? Seriøst?

Triatlon er en utholdenhetsprøve som innbefatter svømming, sykling og løping.

– Så klart! En grei måte å holde seg sunnere lenger. Jeg ser for meg at triatlon bør være innafor!

Når han løper liker han musikk på øret. For tiden er favoritten «Sound of Silence», den gamle hiten til Simon & Garfunkel, med det amerikanske heavy metal-bandet Disturbed.

– Men jeg er ganske altetende, smiler Johnny.

– Alt fra Iron Maiden til Lars Winnerbäck.

Å få unger gir en ekstra drivkraft til å skikke seg, sier han.

Kjæresten hans fikk en sønn da hun var 18. Gutten flyttet sammen med Johnny og moren i 2011, men er ute av redet nå. Selv har Johnny to voksne sønner fra et tidligere forhold. Den eldste ble født i 1987, den yngste i 1993. De har god kontakt og et godt forhold. Og de kjenner pappas historie.

Ellinor ble gravid i 2009, og fødte tvillingjentene året etter. Snart er de ni. De vet lite eller ingenting om fortiden. Ikke ennå.

– De har aldri opplevd den delen av livet vårt, sier Johnny.

– De har ikke noe forhold til vår fortid, til rusen og problemene. De har vært med på noen treff i Anonyme narkomane og slike ting. Men de er for unge til å forstå. Når tiden er inne, og det blir naturlig for dem å stille spørsmål, må vi sette oss ned med dem og forklare. Det skal ikke mye googling til før fortiden er avslørt. Jeg har eksponert meg altfor mye til at noe kan holdes hemmelig.

Som da kongeparet kom til Skånland i 2011, og Ellinor og Johnny var blant dem de fikk møte på Skånland frivillighetssentral.

Eller da Johnny medvirket i et innslag i Lørdagsrevyen i 2007. Han skulle være et godt eksempel – et case – på hvordan Nettverk etter soning hjalp tidligere innsatte tilbake til samfunnet.

– Et mareritt, sier han i dag.

– Jeg var ruset! Det innslaget har plaget meg i lang tid. En tragedie, egentlig. Fortsatt har jeg det lagret på pc-en. Men jeg orker ikke å se på det.

Johnny føler at han har mange å takke. Røde Kors … Nettverk etter soning … institusjonen Retretten, som hjelper rusavhengige og deres pårørende. Og ikke minst Stian fra Nettverk etter soning.

– Stian har fulgt meg hele veien. Han ga meg ikke opp selv om det tok lang tid før jeg kom meg ut av rus og kriminalitet. Han ga meg aldri dårlig samvittighet. I begynnelsen hadde jeg sosial kompetanse som en fjortenåring. Jeg trengte tid til å bli kjent med meg selv igjen og føle mestring på veien. Stian lot meg få være meg selv. Og finne min egen vei. Han er et av de menneskene jeg har mest respekt for.

Én ting er Johnny klar på:

– Målet mitt har vært å snu livsregnskapet mitt fra minus til pluss. Gjøre opp for meg.

Men det finnes ingen quick-fix. Ingen lette løsninger. For å stable livet på beina, må man kjempe. Lenge.

– Det tar lang tid, bekrefter Johnny.

– Ingenting er gjort over natta. Men man må erkjenne at rus ikke er noe alternativ!

Før vi forlater Teddy’s forteller Johnny hvor mange tusen dager han har vært stoffri.

– Teller du, spør jeg.

Med et smil viser han meg en app på mobilen. Mens mange apper forteller oss de mest unyttige ting, teller denne – dag for dag – hvor lenge brukeren har vært stoffri.

En slags skjebnens «skritteller». Bare viktigere.

Jeg merker hvor imponert jeg er over Johnny.

– Savner du rusen, spør jeg.

– Aldri!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo mars 2019.

=Oslo-selger Jeanette Wig Steen pleide alltid å ringe hjem. Siden november 2017 har hun vært sporløst forsvunnet. Nå ber pårørende og politiet om hjelp fra deg som leser dette.

I et gråmalt hus i Ski ligger selgerkortet til =Oslo-selger Jeanette Wig Steen. Kortet har nummer 1409. Passet hennes er også her. Det forteller at hun har grønne øyne, og ble født 11. september 1988.

I stua sitter Øyvind Vinje med en bærbar PC. Han har vært Jeanettes stefar i seks år. Han viser oss bilder av ei tynn jente som ligger på magen på en solseng. Øverst på ryggen har hun en stor tatovering av en drage. På et annet bilde har hun en skyggelue på snei, og et bredt smil. Det er det siste bildet han tok av Jeanette. Det har hengt på plakater over hele Oslo, etter at hun forsvant for halvannet år siden.

Om sommeren det året hadde Jeanette tatt med seg kjæresten Christopher hjem til moren og stefaren. Han gjorde et godt inntrykk på begge, og oppførte seg bra mot Jeanette.

– Han og Jeanette hadde vært i rusbehandling på Finnerud gård sammen. Mens de var her, klippet han gresset i hagen. Jeg fikk også hjelp av ham til å bære inn og rigge opp en ny vaskemaskin jeg hadde kjøpt, forteller Øyvind.

Tidligere hadde Øyvind kjørt Jeanette til Sandefjord for å ta imot Christopher da han slapp ut fra fengsel. Den gangen så paret lyst på fremtiden, og hadde mange planer. De fikk bo i en brakkeby som Drammen kommune hadde satt opp langs Holmestrandveien.

– Jeg har hele tida tenkt at det ordner seg, sier mamma Vigdis Wig Aamodt.

Vigdis forteller om ei jente som ikke skilte seg spesielt ut fra andre i oppveksten. Jeanette vokste opp på Greverud i Oppegård. Foreldrene flyttet tidlig fra hverandre. De to døtrene ble boende hos mor. Storesøster Jeanette var litt forsiktig, mens lillesøster Camilla var mer dominerende. Det var bare ett år mellom dem. De kranglet litt om kjærester. De hadde det vi kaller sunne interesser. Jeanette likte seg godt som håndballkeeper på Oppegård-laget. Da hun var ti år ble lillebroren Marius født.

– Jeanette passa mye på broren sin når jeg jobba kveldsvakt og min daværende mann var ute og kjørte trailer, forteller Vigdis.

Da Jeanette var femten, ville hun flytte til faren sin. Hun var forelska i nabogutten på gården som han hadde kjøpt sammen med sin nye kone i Ørje. Dessuten var det hest der. Camilla likte også hest. Begge søstrene flyttet til Ørje, og Jeanette forlovet seg etter hvert med nabogutten.

– Kjæresten hennes satt mye inne og spilte Playstation. Jeanette begynte å kjede seg, og oppsøkte et dårlig miljø. Hun gjorde det slutt med kjæresten, ble rastløs og flyttet fra Ørje til Fredrikstad og tilbake.

Jeanette hadde fått et rusproblem. Hun dro til Spania i noen måneder på avrusning. Senere fikk hun jobb som assistent på et sykehjem i Oppegård. Vigdis forteller:

– Den jobben likte hun veldig godt. Så kom hun rusa på jobb en dag. Da fikk hun ikke jobbe der mer. På grunn av vandel får hun aldri tilbake en slik jobb. Etter at hun fikk sparken fra sykehjemmet, har hun ikke hatt annet arbeid enn å selge =Oslo.

Da lillebroren skulle konfirmeres, klarte ikke Jeanette å møte opp. Mange ganger kom hun sliten hjem til Ski. Hun bodde på hybel andre steder. I tre måneder var hun tvangsinnlagt på Ahus. Etterpå var hun et halvt år i rehabilitering på Gaustad sykehus, før hun rømte. Hun var en fare for seg selv, men ikke for andre.

– Jeanette var aldri aggressiv, men hun var så tynn. Hun spiste ikke, og tok stadig overdoser. Jeg sa at hun var hjertelig velkommen hjem, men ikke rusa. Der satte jeg ned foten av hensyn til Marius. Vi holdt alltid kontakt på mobilen. Når hun ikke betalte regningen sin til OneCall, kom purringen hjem til meg. Jeg betalte regningene for å beholde kontakten med henne, forteller moren.

I slutten av september 2017 er stefar Øyvind i Drammen på et jobbmøte. På vei hjem kjører han innom overnattingstilbudet Bo7, hvor Jeanette er på den tida. Hun er ikke hjemme, men Øyvind finner ut hvor kjæresten bor. Hos ham finner han også Jeanette.

– Jeg ville ta dem med ut for å spise. Jeanette var i dårlig form, og klarte nesten ikke å ta på seg skoene selv. Kjæresten ble hjemme, mens Jeanette og jeg dro på McDonald’s. Mens vi satt der gikk hun inn og ut av toalettet, og plutselig sto hun og gravde i søppelbøtter, forteller Øyvind.

Neste gang de møtes, virker Jeanette friskere rent fysisk. Det er søndag 8. oktober 2017. Moren, stefaren, Jeanette og kjæresten er ute og spiser sammen.

Jeanette forteller at hun føler seg forfulgt og overvåket. Derfor tør hun nesten ikke å bruke mobilen. Noen dager etter blir det slutt med kjæresten. Den 23. oktober flytter Jeanette fra Bo7. Et par dager senere overnatter hun på Natthjemmet i Oslo. Når hun ringer sin biologiske far den 25. oktober, er hun så rusa at han ikke skjønner hva hun sier. To dager senere blir Jeanette innlagt på Diakonhjemmet sykehus, etter å ha tatt en overdose.

I desember begynner familien å lure på hvorfor Jeanette ikke tar kontakt lenger. Moren blir veldig urolig. Hun vet ikke at Jeanette har flyttet fra Bo7, og ringer dit for å spørre etter henne.

– Jeg fikk vite at hun ikke var der lenger. De kunne ikke fortelle meg når hun hadde skrevet seg ut, på grunn av taushetsplikt.

Det er ikke første gang Vigdis og Øyvind må kjempe mot taushetsplikten. Øyvind forteller om tidligere erfaringer:

– Du leverer Jeanette et sted til observasjon, og hun er enig i at vi skal varsles hvis det skjer noe. Hun opphever altså taushetsplikten. Et par dager senere er hun flytta til et annet sykehus. Da har de plutselig taushetsplikt igjen. Det er veldig vanskelig for pårørende å få ut informasjon.

I hele desember 2017 har Øyvind en fast rutine når han sitter i bilen hjem fra jobb. Han ringer de fire telefonnumrene han har som Jeanette har brukt. Hun har rikelig tilgang på kontantkort, i tillegg til abonnementet fra OneCall. I rusmiljøet brukes kontantkort til mobilen også som betalingsmiddel.

Hver gang Øyvind ringer, kommer han til telefonsvarer. Han har ikke sett Jeanette siden 8. oktober. Han har ennå ikke fått vite at hun satt på Karl Johan og tigget den 14. november. Der traff hun en som pleide å ta en prat med rusavhengige. Jeanette fortalte ham at hun sparte penger til julegaver til foreldrene.

– Det var typisk henne å alltid ville gi gaver, sier Øyvind.

– Da vi ikke hørte noe på bursdagen til Vigdis lille juleaften, og heller ikke på juleaften, ble vi ordentlig bekymra.

Familien melder Jeanette savnet. De får vite at hun ble bortvist fra Barcode-området av politiet den 28. oktober. En måned senere ble hun observert av en medarbeider ved Maritakafeen. Kafeen er et tilbud for rusavhengige og kvinner i prostitusjon.

Mannen på kafeen heter Thomas og kjenner Jeanette godt fra før. Sent på kvelden den 30. november, møtes Thomas og Jeanette tilfeldig nederst på Karl Johan. Etter en kort samtale sier hun at hun må løpe på toalettet. Thomas passer flere ryggsekker og poser for henne mens hun er borte. To personer kommer forbi og gir Thomas 600 kroner. Etter ti minutter er Jeanette tilbake. Hun får pengene, og roper til en mann som står i Skippergata: «Se hva vi har fått!» Så forsvinner Jeanette og den ukjente mannen nedover Skippergata, i retning Brugata.

Jeanettes Facebook-konto er knyttet til telefonnummeret i OneCall-abonnementet. Likevel er det vanskelig for politiet å få tilgang til kontoen. De må gå gjennom jurister for å gjøre det på lovlig vis. Det tar tre uker. Det viser seg at Jeanette av og til er logget på Messenger, et chatteprogram som er tilknyttet Facebook. Politiet lokaliserer påloggingen, som har skjedd hjemme hos en venninne. Der har Jeanette tidligere logget seg på Messenger, uten å logge seg av. Hver gang venninnen slår på PC-en, står Jeanette som pålogget, uten at hun har vært til stede.

På dette tidspunktet har venninnen sett plakater om at Jeanette er savnet. Venninnen er også rusavhengig. Når politiet vil besøke henne får hun hetta, og sletter alle spor av Jeanette på PC-en.

Venninnen drar stadig til byen og spør etter Jeanette, men ingen har noe å fortelle. Hun synes det er merkelig. Vigdis og Øyvind snakker også med folk i rusmiljøet, og føler at svarene de får er ærlige.

«Hvis dere sovner på en fest, og en ligger død på sofaen om morran, hva gjør dere da?» har de spurt.

«Det spørs hvor mye dop det er i leiligheten», får de til svar. Ingen vil kontakte politiet hvis det oppbevares mye dop der.

Etter å ha gått ut med forsvinningen i media, får familien flere tips. En Nav-ansatt kvinne på venninnetur har sett ei jente som ligner Jeanette i Barcelona. Hun rotet i søppelbøtter og lette etter sneiper. Det er vanskelig å vite om det faktisk var Jeanette denne kvinnen så. På dette tidspunktet er hun internasjonalt etterlyst. Norsk politi mener politiet i utenlandske storbyer har god oversikt over åpne rusmiljøer, og legger merke til om det dukker opp nye personer.

Et annet tips kommer fra Göteborg. Der har Jeanette vært før. Vigdis og Øyvind drar til den svenske storbyen for å lete. Øyvind ringer sjefen for savnetgruppa i Göteborg-politiet.

– Han hadde hur mycket som helst å gjøre. Så sant han ikke fikk en forespørsel fra norsk politi, skjedde det ikke noe der, forteller han.

Noen mener også å ha sett Jeanette på Coop-butikken på Bislet. Der ligger det et hospits ved siden av.

– Jeg kom meg inn på hospitset. Der møtte jeg igjen det offentlige helsevesenet som ikke vil si noen ting. Selv politiet sliter med å få ut informasjon. Vanlig politi har ikke myndighet til det, men savnetgruppa i politiet har det. Likevel må jurister godkjenne at taushetsplikten brytes, og det tar alltid tid, forteller Øyvind.

Lenge hang en plakat som etterlyste Jeanette i =Oslos salgslokale. Mange magasinselgere har sett plakaten, men det er vanskelig å finne noen som kjente henne. Hun solgte bladet i halvannet år. Flere selgere sier at de husker henne av utseende når de får se bilder. Noen vil gjerne hjelpe til med å finne henne, og spre bilder og plakater. Øyvind og Vigdis har også møtt velvillige hjelpere på Evangeliesenteret, i Maritastiftelsen og i Sjømannskirken. På Facebook er en etterlysning av Jeanette delt nesten tusen ganger.

Foreldrene har alltid vært åpne om forsvinningen. Lillesøster Camilla har også deltatt i mye av arbeidet som er gjort for å finne Jeanette. Nå begynner de å gå tom for ideer til hva de kan gjøre.

– Det å ikke få et svar er vanskelig. Du går alltid rundt med et håp. Jeg synes det er rart at ingen har oppdaget Jeanette hvis hun ligger ute et sted. I fjor hadde vi en varm sommer, og mange gikk tur i skogen med bikkjer. Da jeg møtte politiet før jul, hadde de masse hypoteser. Nå virker det som de har lagt saken på is, fordi det ikke er nok ressurser, sier Øyvind.

På politihuset på Grønland i Oslo møter vi Bjørn M. Rafnum. Han jobber i det som offisielt heter Saknetavsnittet. Sammen med flere kolleger har han etterforsket Jeanette-saken.

Bare i Oslo meldes i snitt 1800 personer savnet hvert år. Dette er alt fra demente som forsvinner fra institusjoner, til ungdom som rømmer hjemmefra og pasienter som blir borte fra ulike behandlingsopplegg. De aller fleste spores raskt opp. Saker som går over flere år, er sjelden. I fjor brukte Saknetavsnittet i Oslo aller mest ressurser på Jeanette-saken.

– Det er viktig for oss å få fram at ressursbruken er uavhengig av den savnedes sosiale status. Hver enkelt sak blir prioritert med tanke på hvor store ressurser som skal settes inn. Dette er en sak jeg ikke legger fra meg når jeg går hjem fra jobb. Den blir med meg i underbevisstheten. Jeg føler sterkt med familien, forteller Rafnum.

Politiet er ofte de eneste som kan bekrefte om en person fra rusmiljøet er i god behold. Derfor kan de være en viktig støttespiller for pårørende.

– Har du en rusavhengig sønn eller datter og lever med frykt for utpressing og vold, overdoseproblematikk, spørsmål om vedkommende er fengslet, da har du egentlig ingen andre å ringe til enn oss. Det er vi som har mulighet til å sjekke med for eksempel helsevesenet, banken og Nav for å finne livstegn og svar. Vi kan reise hjem til folk som ikke åpner døra og ta oss inn, hvis det er frykt at noe kan ha tilstøtt en person inne.

Pårørende uttrykker at de ofte møter vegger på alle nivåer når de prøver å få informasjon, forteller Bjørn Rafnum. Det handler både om taushetsplikt, og om at pårørende ikke vet hvilken instans som kan ha svarene de søker.

– Saknetavsnittet har oversikt over en rekke ulike instanser og har flere kontaktpersoner de kan forespørre. Politiet er også svært bevisst på at det ikke gis opplysninger ut, hvis den som er meldt savnet ikke ønsker det. I de aller fleste tilfeller samtykker vedkommende i at vi bekrefter at det er funnet livstegn og oppnådd kontakt.

Saknetavsnittet har fått bekreftet at Jeanette var i Oslo sentrum den 30. november 2017. Den siste registrerte overnattingen skjedde på Natthjemmet over en måned tidligere.

Hvor sov Jeanette i mellomtiden? Det er ett av spørsmålene politiet ønsker svar på. Nå ber de om hjelp fra alle som kjenner Jeanette.

– Noen som leser dette tenker kanskje at de vet noe om Jeanette som er uvesentlig. Men det kan være en nyttig brikke i det store puslespillet. Har du for eksempel et gammelt telefonnummer til henne, vil vi gjerne ha det. Vi er også interessert i å høre eventuelle rykter som går om henne. Ingen opplysning er for stor eller for liten.

Folk fra rusmiljøet pleier ikke å stå i kø for å prate med politiet. Det gjør saken ekstra utfordrende. Bjørn understreker at han og kollegaene ved Saknetavsnittet ikke driver med straffeforfølgelse.

– I denne saken har vi vært så fleksible vi kan. Vi jobber med et klientell som kanskje ikke engang har bolig. Vi har oppsøkt og møtt folk der de er, på deres premisser. Vi har besøkt mange fengsler, og folk har ønsket å hjelpe oss. De ulike lavterskeltilbudene har også bidratt med hjelp i Jeanette-saken.

Den 24. oktober 2017 tømte Jeanette bankkontoen sin på togstasjonen i Drammen, før hun dro til Oslo. Etter dette satte Nav inn penger på kontoen til langt ut på nyåret. Disse pengene har stått urørt, og det er svært uvanlig, sier Rafnum.

Siste gang Jeanette ble registrert i =Oslos salgslokale var den 26. oktober. Hun var aldri noen storselger av gatemagasinet. Den siste salgsdagen tok hun ut fem blader. Politiet er svært interessert i folk som kjenner henne fra Drammen, hvor hun bodde før denne perioden.

Jeanette var ikke en person som dro til skogs. Hun pleide å ferdes i de åpne rusmiljøene. Hadde hun prøvd å gjemme seg i en kjeller og satt en overdose, ville hun på et tidspunkt blitt funnet.

Politiet har mange ulike hypoteser om hva som kan ha skjedd. Ikke alle er like sannsynlige.

– Hun kan jo teoretisk ha valgt å starte et helt nytt liv med ny identitet. Noen personer prøver å slette alle spor og reiser ut av landet, men det er lite sannsynlig i Jeanettes tilfelle. Hun var neppe i form til det, og hun hadde alltid holdt kontakt med familien, som sto henne veldig nær.

Ingen politiet har snakket med har hørt rykter om at Jeanette skal være drept, eller at hun skyldte store pengesummer til noen. Hun var godt likt, og får gode skussmål av dem som kjenner henne. På ett tidspunkt lurte etterforskerne på om hun hadde falt i Akerselva ved Nylandsbrua. Dette var ett av områdene hvor hun oppholdt seg. Her ble hun registrert i en politikontroll på morgenen den 28. oktober 2017. Tidlig i etterforskningen ble det gjort søk med brannvesen i nedre del av Akerselva og ute i havnebassenget, uten resultat.

Etter den siste sikre observasjonen av Jeanette gikk det over en måned før hun ble registrert som savnet. Det skapte problemer med å sikre elektroniske spor. Overvåkningsvideoer var tapt, siden det er lovpålagt å slette slike etter noe tid.

Til gjengjeld har politiet Jeanettes DNA.

– Finner vi en levning, er det ikke vanskelig å få bekreftet om det er Jeanette. Den blir testet opp mot alle savnede personer i Europa. Når noen er forsvunnet i mer enn tre måneder, registreres de i et skjema med DNA-referanse og tannjournaler, hvis det kan innhentes. I dette savnetregisteret er det mange flere menn enn kvinner, forteller Bjørn.

Politiet er avhengig av informasjon fra publikum for å kunne jobbe videre med saken. De kan kontaktes på telefon 22 66 91 89, eller på epost: oslo.fke.saknetavsnittet@politiet.no

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2019.

Da Michelle Muren fikk jobb på =Kaffe nylig, ble hun sjokkert. Nå vil hun rydde opp i gamle traumer, og håndtere følelser med noe annet enn rus.

Tretti år gamle Michelle Muren har aldri hatt lønnet arbeid, bortsett fra tre måneder på Lampehuset da hun var atten. Der fikk hun sparken på grunn av rus. Nå har hun fått jobb på Erliks kaffebar i Oslo, =Kaffe.

– Jeg fikk telefonen da jeg var hos mamma i Ålesund og avruset meg selv. De hadde sett på søknaden min og lurte på om jeg ville komme til intervju. Jeg ble så sjokkert! Jeg husket ikke en gang at jeg hadde levert søknad. Det var to år siden, samme dag som kafeen åpnet. Denne jobben føles som en belønning for at jeg har tatt gode valg. Det var ren glede å få den.

Ren glede er ikke akkurat noe som har kjennetegnet Michelles liv. Fra første skoledag ble hun mobbet.

– Jeg ble angrepet før jeg kom inn gjennom døra om morgenen. Mobbingen gikk oftest på utseendet, men jeg tror mange oppfattet usikkerheten min. Jeg var lett å utnytte. De kalte meg stygg og ekkel, sa jeg ikke var verdt noe og at ingen ville ha meg. Dette fikk jeg bekreftet hjemme også. Det var det verste.

Da Michelle var elleve drakk hun seg ordentlig full for første gang. Omtrent samtidig fikk hun diagnosen borderline, og høye doser med medisiner. Da bodde hun hos faren sin i Sverige. Foreldrene var skilt. Moren hadde flyttet til Norge for å jobbe til sjøs da Michelle var seks år.

– Da jeg var tretten ville ikke pappa ha meg lenger, så jeg ble sendt til mamma i Ålesund. Jeg var ikke grei som barn, men mamma beviste gang på gang at hun støttet meg. Hadde jeg ikke hatt mamma hadde jeg ikke overlevd.

Skolen ble et mareritt for Michelle, også i Ålesund.

– Når mobbingen bare fortsatte i Norge, ble jeg sikker på at det var meg det var noe galt med. Jeg byttet skole fire ganger. Den eneste skolen hvor jeg ikke ble mobbet, var en skole for problembarn. Der fikk jeg venner. Jeg drakk fordi vennene mine drakk. Noen av dem var til og med yngre enn meg. Noen hadde foreldre som ruset seg, og de fleste hadde problemer hjemme.

Michelle hadde hatt problemer med både mat og søvn siden hun var liten. Snart fant hun et rusmiddel som fungerte bedre som medisin enn alkoholen.

– Da jeg begynte å røyke hasj, sov jeg som et barn og spiste som en gris. Endelig kunne jeg le og ha det bra. Jeg oppsøkte ikke annen rus, men jeg kom borti amfetamin på en nyttårsfest. Da jeg begynte med det, kunne jeg plutselig klare meg lenge uten mat og søvn. Det endte med psykose. Jeg var så knekt at jeg trengte noe for å lande. Det ble legemiddelet Dolcontin, et opiat jeg kjøpte på gata. I en alder av fjorten og et halvt var jeg allerede ferdig med amfetamin.

Det hører med til historien at Michelle begynte med selvskading som niåring. Når hun skar seg opp med kniv, følte hun at hun fikk kontroll over indre smerter.

– Selv om rusmidler ikke fantes, ville jeg hatt enorme problemer. Da ville jeg fortsatt med selvskadingen, og vært destruktiv på et helt annet nivå. Du kan si at jeg byttet ut kniven med sprøyta. Jeg sluttet å skjære meg opp da jeg begynte med opiater. Den rusen roet ned selvforakten, og gjorde det lettere å gå videre i livet.

Michelle har mye erfaring med ulike former for rusbehandling. Første gang hun kom i behandling, var hun på avrusning i Ålesund. Det ble en dårlig opplevelse.

– På det stedet skulle alt være cold turkey. Ville du ha en Paracet, måtte de ringe levevakten, og svaret var alltid nei. Etter tre uker med avrusning gikk jeg rett til første skoledag på videregående. Jeg rakk ikke en gang å gå hjem først. Det tok en uke før jeg begynte å ruse meg igjen.

Hun har mange meninger om hva som kan gjøres bedre i rusomsorgen.

– Det blir helt feil å angripe rusen som hovedproblem. Rusen er symptomet. Det fins én institusjon jeg har likt bedre enn de andre: Manifestsenteret, hvor jeg var i 2012. Der fikk jeg noen verktøy for å håndtere ulike situasjoner. Jeg lærte hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde på traumer. Det fikk meg til å se hvordan ting hang sammen. Jeg likte at vi ble undervist om avhengighet og hjernens belønningssystem. Gruppeterapien fungerte også veldig bra for meg. Mange andre institusjoner har bare vært oppbevaring.

Første gang Michelle var innlagt i langtidsbehandling fikk hun det mye verre etterpå. Andre gang føltes det omtrent likt da hun dro som da hun kom. Tredje gang fikk hun det litt bedre. Hun forteller om et av de dårligste minnene:

– Ett sted fikk vi arbeidstrening som gikk ut på å vaske toalettene til de ansatte. Det gjorde at vi følte oss som mindreverdige slaver. Vi ble irriterte og vanskelige å behandle. I jobben på =Kaffe hender det også at jeg vasker toaletter, men det føles helt annerledes å vaske etter kundene. Jeg føler meg som en ressurs.

Når Michelle våkner, har hun alltid et russug. Så tenker hun på jobben, og kjenner at suget blir mindre.

– Hos =Kaffe føler jeg meg velkommen og akseptert for den jeg er. Jeg har så stor respekt for kollegene mine at jeg ikke vil komme rusa på jobb. Jeg elsker hvordan de som allerede jobber her tar imot nye medarbeidere. Det gir meg mye glede å få positiv feedback og være til nytte.

Michelle har tatt tak i livet sitt på mange plan. Etter å ha avruset seg selv hjemme hos moren fikk hun prøve naltrekson. Det er et stoff som blokkerer for virkningen av heroin. Hver dose varer en måned. Nå har Michelle fått sin andre naltrekson-sprøyte.

– Jeg er blitt fortalt at mange demoner kan komme fram når man nettopp har begynt på naltrekson. Før gikk jeg på Subutex, som dempet følelsene mine. Naltrekson demper ingenting. Da prøver jeg å finne andre måter å flykte fra følelsene mine på.

For å få orden på følelsene har Michelle søkt seg inn på Slemdal behandlingssenter, som drives av Blåkors. Til sommeren får hun plass.

– Jeg tenkte meg grundig om før jeg valgte dette stedet. Der har de traumehjelp. Jeg kan bearbeide skader jeg har fått gjennom alle år, som er grunnen til at jeg ruser meg. Dessuten er det bra for meg å være sentralt i Oslo. Da kan jeg jobbe på =Kaffe mens jeg er innlagt. Jeg kan også jobbe frivillig for Foreningen for human narkotikapolitikk. Det øker sjansen for at det skal gå bra med meg etterpå. Når du er innlagt på en institusjon er det veldig mange timer med dødtid. Da er det mange som får russug. Som regel får du ikke lov å se på TV eller bruke data. Jeg er glad jeg har noe å fylle tiden med.

Michelle har også store planer om utdanning. Nå tar hun opp matte og naturfag fra videregående for å få studiekompetanse. En etterlysning på Facebook har ført til at flere gode hjelpere har tilbudt henne privatundervisning. Målet hennes er å bli ruskonsulent.

– Jeg vil vise hvordan man kan gjøre en god jobb som ruskonsulent, for det har jeg ikke opplevd. Den ultimate drømmen er å starte min egen institusjon. Der vil jeg bruke katter og hunder som en del av terapien. Det er også en annen grunn til at jeg vil ha med dyr: I dag må mange rusavhengige takke nei til behandling fordi ingen kan passe dyrene deres.

Michelle er selv redd hun må ofre plassen på Slemdal for de to kattene sine. Hun leter etter noen som kan ta seg av dem mens hun er innlagt. Hannkatten Karma var hjemløs før den slo seg ned hos henne. Den andre er en hunnkatt som heter Smulan.

– Kattene er barna mine. Jeg hadde ikke hatt sjans til å holde meg rusfri uten dem. Da hadde jeg ikke hatt noe å komme hjem til. Jeg er mer glad i dyr enn i mennesker. Kattene er tvers gjennom snille og elsker meg uansett. De kritiserer meg ikke, og bryr seg ikke om hvordan jeg ser ut.

Vil du hjelpe Michelle med å passe kattene i ett år fra juni, kan du kontakte Michelle Alexandra Muren på Facebook. Hun betaler for kattemat og andre utgifter.

Det er lett å forstå hvorfor Michelle føler seg tryggere på dyr enn på mennesker. Går hun inn på et tog og ser en gjeng med ungdommer, får hun panikkangst. Hun får flashbacks til skoletiden, og kan høre vonde ord som ble sagt til henne. Det er da russuget blir aller sterkest.

– Ingen har gått inn i mobbingen, og hva den har gjort med meg. Det er blitt feid til side. I dag er jeg bare blant folk når jeg er på skole eller jobb. Som tidligere rusmisbruker er jeg mer isolert enn jeg var som aktiv rusmisbruker. På skolen føler jeg ikke at jeg har noe til felles med de andre. Jeg føler meg mer ensom der enn hjemme. På =Kaffe har jeg likesinnede rundt meg, og kan være meg selv. Derfor elsker jeg den nye jobben min!

Å jobbe på =Kaffe handler om mye mer enn å skjenke kaffe. Mange kunder vil snakke om sine egne problemer med medarbeiderne. Med Michelle begynner de ofte å snakke om døden. Hun har tidligere stått fram i VG med historien om sin store kjærlighet, som døde i armene hennes for fire år siden.

– En eldre mann som hadde mistet kona sto og snakket med meg en halvtime i kassen. Jeg prøver å være en god lytter, men jeg må stenge av mine egne følelser av og til. Etter at kjæresten min døde fikk jeg posttraumatisk stresssyndrom. Jeg bebreider meg selv for at jeg ikke klarte å redde ham fra overdosen.

Selv om Michelle kan være ensom, er hun veldig sosial av natur. Hun blir glad når kundene på =Kaffe vil prate, og særlig når de viser interesse for svarene hennes. De ansatte i kafeen jobber skift, med vakter på fire timer. Kundene spør ofte etter medarbeidere som var med i TV 2-serien om kafeen. Etter at serien ble laget, er flere vanskeligstilte blitt ansatt, og kafeen har begynt å holde åpent på lørdager. Vil du stikke innom, er =Kaffe lett å finne. Den ligger rett overfor Stortinget t-banestasjons utgang i Akersgata.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo april 2019.

«Jeg kommer ikke inn på fortnite-kontoen min!». Minstemann kommer løpende ut i stua. Tårene renner nedover kinnene hans. Han er knust. Imperiet hans er knust. Alt han har bygget opp på Fortnite, brukt oppsparte lommepenger på, er utilgjengelig.

– Jeg skal hjelpe deg, sier jeg.

Uvitende om hvilket teknologisk snøskred det skal utløse.

Først prøver jeg å skrive inn ulike passord. Men ingen av dem virker. Jeg slenger inn et fresende: «Kan du ikke ha likt passord på alt du har?» Men nei, det er uaktuelt, de gamle passordene er blitt for barnslige. Så 2018, liksom.

Det er ingen vei utenom: Vi må lage en ny konto, og kjøpe tingene han har mistet på nytt. Jeg logger meg inn i Play-butikken. Ja, det er kronglete å gjøre det hver gang man skal ha noe, og vi så oss nødt til det – etter at minstemann hadde funnet funksjonen der man kunne kjøpe alt med et enkelt fingeravtrykk. Da løp pengene raskt – og de var ikke virtuelle, for å si det sånn.

Under over alle undre: Jeg husker min manns passord! For det er han som har Apple-kontoen på min sønns mobil (eller noe sånt). Jeg betaler det jeg skal med bankkortet mitt. Så får vi huske å trekke det av kontoen til minstemann etter hvert. Hvis vi bare husker hvordan vi kommer oss inn i den nettbanken.

Dette slår aldri feil: Jeg klarer ikke å kjøpe noe med kortet på første forsøk. Enten trykker jeg feil på kontonummeret, glemmer de tre «CVC»-numrene, eller haker av feil utløpsdato. Men dette er som vanlig «skurr» å regne – jeg blir nesten mer mistenksom de gangene det går med en gang. Skal det virkelig være så enkelt å kjøpe noe?

Jeg har foreløpig kjøpt noe «skins», og nå er det visst noe «weebucks» jeg skal ha. Jeg finner frem kortet igjen. Men hva skjer? Kortet belastes automatisk når jeg trykker kjøp.

Så nå ligger altså mitt kredittkort permanent inne på min manns play-konto.

Jeg har ikke tid til å fikse dette nå, sier han når jeg ringer og forteller ham det. Det er noe med serveren på jobben, alt har kræsjet. Men det ordner seg nok, sier han. Dessuten kan han bare vippse meg pengene etter å ha kjøpt noe i play-butikken?

Vipps, ja. Det må jeg installere igjen. Har glemt det etter at jeg kjøpte meg ny mobil.

Så kommer kvelden. Endelig er det teknologiske snøskredet over, uten at noen har omkommet, og ungene er i seng.

Jeg skrur på tv-en, vi lener oss tilbake og gjør oss klare for gullrekka. Så plutselig kommer det en kattevideo opp på skjermen. Hva i all verden skjer nå?

Snart oppdager vi synderen. Eldstemann ligger under dyna og smugkikker på YouTube, og på en eller annen måte har han klart å koble den opp mot tv-en. Det samme skjedde da vi var hjemme i jula, og bestefar skulle se nyhetene. Stadig ble han avbrutt av absurde videoer, så han trodde romvesener var i ferd med å ta over tv-en.

Du må skifte kanal, sier mannen min.

Jeg klarer ikke.

Det er bare å trykke på «group».

Group?

Åh, du bruker jo feil fjernkontroll! Den der er til lyden.

Endelig får jeg skiftet kanal, og blar meg apatisk gjennom alle kanalene. Vi har tusenvis, og ingenting fenger. Det føles ut som om vi har sett alt før. Kanskje det er noe på Netflix?

Men hva var passordet der igjen?

Brått er jeg i en spiral av ulike mailadresser og passord, der enten adressen eller passordet er feil, eller de stemmer ikke overens, og brått er google inne med sine paranoide utsagn: «Vi har sporet mistenkelig aktivitet …»

Aargh, jeg skal gi deg mistenkelig aktivitet, roper jeg. Og gubben går og legger seg.

Jeg blir sittende og puste – er redd jeg er i ferd med å få teknologisk hjerteinfarkt (tipper det snart er en diagnose). Noe beroligende, tenker jeg, og finner et program om jorden. Hvorfor er vi her, spør programlederen. Hvem er vi? Er det liv på andre planeter? Og hva er meningen med det hele?

Men før jeg rekker å reflektere over dette, svarer programlederen seg selv: Ja, vi kan tenke slik, vi mennesker. Men langt oftere er vi opptatt av det største spørsmålet: Hva skal vi ha til middag?

Jeg begynner å gruble. Ja, hva skal vi egentlig ha til middag i morgen?

Så kommer jeg på: Jeg har jo en egen middagsapp! Men vent litt, den var på den andre mobilen. Jeg får laste den ned igjen. Hvis jeg har plass. Ellers får jeg bare slette noen av bildene jeg har tatt, som jeg har tenkt skal bli album i bokhyllen en dag, men som foreløpig ligger og tar opp plass på mac-en og eksterne harddisker, sammen med tusenvis av bilder fra andre kameraer og mobiler.

Jeg slår av lysene med fjernkontrollen, skrur av det elektriske varmeteppet og kryper under dyna. Setter klokka på ringing i tre økter. Og griper boka på nattbordet. Papirboka. Ikke noe lesebrett her, nei. Det er noe med å kjenne papiret gjennom fingrene, ikke sant?

Ah, jeg kjenner pulsen senke seg allerede. Helt til jeg kjenner at en side er halvt revet bort. Og det er noe klissete på omslaget som limer seg til fingrene. Pokker, ungene må ha vært her inne igjen! Nå, hvordan laster jeg opp en ny versjon?

Nei, alt var visst ikke bedre før heller.

Kristine Storli Henningsen er fast spaltist i =Oslo og aktuell med boka «Nærhet i tastenes tid». 

I Markveien 30 ligger verkstedet til en av Oslos få sjølstendige håndverkere. I det gamle gipsmakeriet, dekorert med gamle rosetter i taket, holder paret Eddie King og Lene Middelthon til.

De store vinduene gjør det enkelt å glo inn, fra den populære handlegata. Eddie jobber lange dager på «utstilling» for forbipasserende. Om kvelden sitter han sammen med kamerater og tar seg en dram. Eddie og Lene jobber og bor sammen – i samme hus.

– Eddie, jeg sa det til deg! Det var klokka 11 de kom, roper Lene med kaffekoppen i hånda.

Inne i verkstedet står Eddie ikledd brunt skinnforkle og gliser bredt. Varmen paret utstråler gjør enhver gjest velkommen. Det er ikke rart de alltid har besøk her i atelieret på Grünerløkka. På den slitte arbeidsbenken ligger det et kongeblått velurstoff ved siden av en avkledd sofa. Det er den Eddie holder på med mens vi prater. Ifølge ham sjøl har han spor av kvinnelige gener. Derfor er han utrolig god til å jobbe og skravle samtidig.

– Jeg trenger omtrent to uker på å fikse denne sofaen. Da får jeg tid til å prate skit med vennene mine og ta meg en drink, blunker han lurt.

I ene enden av verkstedet har Eddie sin arbeidsplass med stoffer, verktøy, symaskiner, sakser og alt som enhver respektabel møbeltapetserer trenger. I motsatt ende har glasskunstner Lene utstilt deler av sine kunstverk. Litt lengre inn i lokalene blir jeg vist rundt i verkstedet hennes. Her er hundrevis av fargepulver i forskjellig form og farge. Duften og utforminga av rommet trekker meg rett tilbake til formgivningsfaget på ungdomsskolen.

Glasskunsten er Lenes store lidenskap. Den kommer til syne gjennom flere detaljer i rommene.

– Jeg veit ikke om jeg vil kalle meg kunstner, men det er dette som får meg til å leve. Det er et must for meg, sier hun.

Sannergata 1991: Eddie holdt til i de gamle lokalene til Sideros Mekaniske Verksted. Lene forteller at hun leide et lokale rett i nærheten, hvor hun malte. Så møttes de to helt tilfeldig på en kafé.

Eddie holder fortsatt på med det blå velurstoffet. Han begynner å synge på «Can’t Take My Eyes Off You» med Frankie Valli. Jeg spør ham om det var kjærlighet ved første blikk.

– Ha ha, absolutt ikke! Jeg var livredd Lene, fordi jeg trodde hun var klin gæren.

– Ja, jeg ga fullstendig faen, skyter Lene inn. Jeg freste rundt som en stekepanne. Men jeg tenkte også at det var Eddie som var gæren, ikke meg.

Eddie er født i Trinidad, oppvokst i New York og flytta til Norge i 1977. Lene har bodd på Grünerløkka i 40 år. Hun kapra en leilighet i bydelen rett før prisene begynte å stige. Sjøl om Eddie lenge nekta å bosette seg i den daværende, «shabby» bydelen blei de to værende.

I løpet av Eddies 34 år som møbeltapetserer har han fått oppdrag fra store deler av Grünerløkkas kjente ute- og spisesteder. Du kan finne spor av tapetserlegenden på The Nighthawk Diner, Gevir, Brygghuset, Aku Aku, Mucho Mas, Parkteateret, Vespa og Humla og Villa Paradiso. Med både bedrifter og privatpersoner som kunder har han nok å henge fingrene i.

– Eddie er en skikkelig kjendis altså, smiler Lene.

– Jeg har mange faste kunder. Men fordi jeg er så inn i helvetes flink med møbler går det ofte 10-15 år til jeg ser dem igjen, ler han.

Lene ikler seg en lang, blå kåpe og tar på seg en sort hatt. Med sigarettene i hånda flyr hun ut døra og roper: «Jeg er straks tilbake! Skal bare finne ut av hvordan jeg kan skille meg fra deg». Eddie sitter humrende foran arbeidsbordet og jobber. Ironien og humoren i dette hjemmet er unektelig behagelig.

– Dere er glad i hverandre også?

– Ja, veldig. Uten Lene veit jeg ikke hva som ville skjedd med meg. Ikke bare emosjonelt, men også økonomisk. Jeg bruker jo penger som en full sjømann.

Møbeltapetsering innebærer å stoppe og trekke om sittemøbler. Eddie starta som lærling i 1985, hos Øyvind Melcher. Han gikk fem år i læra. Før svenneprøven fikk han fem ørelappstoler som skulle stoppes og trekkes om. Ifølge Eddie kan du gjøre hva som helst om du greier å tegne, stoppe og trekke om en ørelappstol. Han går og henter et gammelt album stappfullt med bilder av sittemøbler. Eddie viser stolt fram et bilde av en gammel sjeselong fra 1860 som han har trukket om.

– Er du Norges beste i ditt fag?

– Ja. Det er fordi jeg lærte av de beste. Sønnen til Melcher lærte meg å være effektiv, og faren hans lærte meg å gjøre skikkelig gamle, vanskelige ting. Jeg kan stoppe og trekke om møbler som veldig mange av kollegaene mine vil ha vanskeligheter med.

Før et møbel kan trekkes om må det strippes helt ned. Ifølge Eddie er dette den kjedeligste delen av arbeidet, men det er like fullt viktig å være nøye. Denne delen av arbeidet setter han gjerne bort til noen av gjestene som bruker å være på besøk. De sitter og skravler og jobber sammen hele uka. Flere verdensproblemer er blitt løst i dette verkstedet.

– De er ikke som meg, som kan jobbe og snakke samtidig. Så de er litt treige. Rundt klokka åtte om kvelden må jeg sende dem hjem. Da peker jeg på døra, og roper: «Get out of my house!».

Eddie drar fram to gamle stolseter fra det han tror er seint 1940-tall. Fjærene spriker til alle kanter. Treramma er steintung. Øynene hans gløder når han forteller hvor artig han synes det er å få denne typen oppdrag. Han må fjerne alt utenom ramma, og bygge møblene helt opp på nytt.

Den siste tida har han fått veldig mye retromøbler fra 1960-tallet. Da er det stort sett skumgummi i setene. Eddie setter pris på en utfordring. Kunden som skal få tilbake sofaen sin i blå velur har kommet til rett mann.

– Velur er ikke vanskelig for meg, fordi jeg er proff. Jeg veit om folk som legger på 25 proset på prisen om stoffet er velur. Du kan ikke kalle deg møbeltapetserer om du ikke kan håndtere dette. Det er et av de vanskeligere stoffene, på linje med skinn og striper, men faen altså – du må håndtere velur, konstaterer han.

Møbeltapetseringen ser tilsynelatende lett ut for mannen med de runde brillene. Likevel forklarer han at det er umulig å gjøre jobben bare med fingrene. Han må konsentrere seg i hele arbeidsprosessen, hvis ikke går det skeis. I går var en sånn dag. Det gikk skeis.

– Kristne folk kunne ikke vært til stede i går, for da banna jeg som faen. Jeg var ukonsentrert og gjorde noe feil med stoffet, så jeg måtte begynne helt på nytt. Da var jeg frustrert, altså!

Han rister han på hodet.

Lene og Eddie bor sammen i det de har gjort om til en leilighet bak verkstedet. Brune trebjelker i taket, store vinduer ut mot bakgården og Lenes glasskunst preger den originale leiligheten. Lene forteller at hun er den eneste i sin familie som ikke har en «ordentlig» jobb. Hun er for beskjeden til å kalle seg kunstner, men skal likevel stille ut noen av verkene sine i Kragerø Kunstforening til sommeren.

Eddie beskriver Lene som det sorte fåret i hennes familie, og seg sjøl som det hvite i sin. Før han utdyper må han konsentrere seg om jobben. Han retter ut det blå stoffet og prater til seg sjøl: «Hm, nå må jeg passe på. Utvendig rygg ja, nå er jeg med».

Han har vokst opp i en søskenflokk på sju, med en far som jobba i FN. Det var på grunn av FN-jobben at de flytta fra Trinidad til New York.

I barndommen hans var ikke familien veldig pengesterk, men de hadde alt de trengte. Med lærdommen fra mora i ryggsekken forteller han at det å flytte til Norge var det klokeste han har gjort.

– Mora mi gjorde oss til gode mennesker. Hun sørga alltid for at vi hadde sko, sokker og reine klær. Da vi kom hjem måtte vi ta av oss «the good clothes», sånn at de ikke skulle bli ødelagte. Hun lærte meg at uansett hva jeg gjør i livet, så «do it at your best ability». Det kommer til å lønne seg til slutt, forteller han.

Enhver kan se at Eddie trives i jobben. Han arbeider omhyggelig med stoffene og materialene. Sofaen han holder på med må han få ferdig ganske kjapt. Han har fått oppdraget å lage en fullskala bil til Oslobiennalen 25. mai. Prosjektet kalles «Migrant Car» og finner sted i Markveien. Prosjekter og kunder er det i hvert fall ikke mangel på.

Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2019.

I Portugal ruser folk seg på langt tryggere måter enn før. Etter rusreformen i 2001 er straff og skam erstattet med åpenhet. Nå vil Norge følge etter.

Ap og Høyre endret standpunkt til bruk og besittelse av ulovlige rusmidler under landsmøtene sine i 2017. Etterpå ble det stortingsflertall for en rusreform. Den trer trolig i kraft i 2021. Politikere som før ville straffe narkotikabrukere skiftet mening. Hva fikk dem til å gjøre det? Det korte svaret er «Portugal».

Midt på 1990-tallet var én av hundre portugisere avhengige av heroin. Noe måtte gjøres. I 1999 fikk en gruppe fagfolk ansvar for å utforme en ny ruspolitikk. De foreslo at pengene som ble brukt på å straffeforfølge rusbrukere skulle overføres til behandling og undervisning om rus. Fra 2001 var det ikke lenger straffbart å besitte noe rusmiddel i Portugal, i kvanta på inntil ti dagers personlig bruk. Salg var forbudt, som før.

Portugisisk politi leter ikke lenger aktivt etter brukere av såkalt narkotiske stoffer. Kommer de likevel over noen, innkalles personen til en tverrfaglig nemnd. Denne nemnda skal avgjøre om personen har et rusproblem. I drøyt 80 prosent av tilfellene har den innkalte ikke problemer med rusbruken. Da brukes det ikke ressurser på rusbehandling.

Personer som møter for nemnda får informasjon om trygg bruk av rusmidler, og risikoen ved ulike stoffer. De kan få milde reaksjoner, som gebyr, men ingenting havner på rullebladet. De som viser seg å være rusavhengige, får raskt hjelp. Den britiske journalisten Johann Hari dro til Portugal for å studere denne hjelpen.

Han besøkte et behandlingssenter der seks rusavhengige lå på gymmatter. De fikk massasje mot smertene fra abstinenser. Behandlerne prøvde å skape et trygt miljø. Pasientene skulle gjøre noe de ikke var vant til: å uttrykke følelsene sine. Det kunne starte med et kortspill hvor de skulle demonstrere ulike ansiktsuttrykk. For mange var det en stor utfordring. Å formidle følelser uten rus føltes som å miste kontrollen. Mange strevde med å stole på folk. Etter hvert lærte de at følelser kan utforskes uten hjelp fra rusmidler.

I Portugal får bedrifter midlertidig skattefritak for å ansette folk som kommer ut fra rusbehandling. Nesten alle disse arbeidsplassene velger å beholde medarbeideren etter at fritaksperioden er over. Landet har innsett noe vesentlig: Å ha en jobb beskytter mye bedre mot å falle tilbake i rusavhengighet enn å bli truet med straff. Det rusavhengige trenger, er et liv som gjør det verdt å ruse seg mindre. Straff gjør det bare mer aktuelt å dope ned skamfølelsen.

Etter avkriminaliseringen opplever sosialarbeidere i Portugal en ny tillit fra brukerne. De blir ansett mer som likeverdige samtalepartnere, og mindre som overformyndere. Før hadde rusavhengige et mer anstrengt forhold til autoriteter, fordi de følte at politiet var ute etter dem. Det at rusbruken var kriminalisert, gjorde det også mer akseptert å bruke skam som hersketeknikk i behandlingsapparatet. Nå er det lettere å be om hjelp.

Lærere opplever at ungdom som før diskuterte rusmidler i all hemmelighet, nå tar samtalen i klasserommet. Dermed får lærerne innsikt i de unges problemstillinger, og hva som er relevant å undervise i. Dilemmaer i møte med ulike rusmidler diskuteres åpent og nyansert, uten skremselspropagandaen som ungdom uansett ikke tror på.

I USA går 90 prosent av penger brukt på rusfeltet til politiarbeid og straff, og 10 prosent til behandling og forebygging. I Portugal er det omvendt. Siden landet innførte sin rusreform i 2001, er injiserende rusbruk nesten halvert. I samme periode har denne bruken eksplodert i USA.

Portugal har cirka fem narkotikarelaterte dødsfall per én million innbygger i året. Norge har cirka 50 og USA har cirka 200. Alt i alt er det ikke blitt mindre bruk av ulovlige stoffer i Portugal siden 2001. Bruken har økt litt, men ikke mer enn i naboland som ikke har avkriminalisert.

Forskjellen er at portugiserne ruser seg på tryggere måter, og at unge bruker mindre rusmidler. Blant rusavhengige er det en klar nedgang i sykdommer som HIV og hepatitt. Dermed har reformen virket skadereduserende, noe som også var målet.

Helt siden USA fikk gjennomslag for sin krig mot narkotika i FN i 1961, har Norge vært en ivrig deltaker i krigen. Nå vil de fleste norske politikere erstatte fordømmelse med en forskningsbasert ruspolitikk. Da helseminister Bent Høie satte seg inn i forskningen, ikke minst fra Portugal, sa han: «Jeg har skiftet mening når det gjelder straff for bruk og besittelse av ulovlige rusmidler til eget bruk».

Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2019.

Vi har en god nyhet: Nå åpner =Kaffe ny kafé på Lovisenberg i Oslo. Der får nye baristaer sjansen til å legge et vanskelig liv bak seg. Noen av dem som arbeider på kaffebaren vår i Akersgata dro for å se på det nye stedet. Vi ble med.

Erliks kaffebar i Oslo sentrum, =Kaffe, fyller to år til sommeren. En stund rant det inn med folk. De hadde sett baristaene sammen med Petter «Uteligger» Nyquist på TV 2. Nå er det blitt mange grunner til at publikum tar turen innom. Etter hvert er det også blitt mer kaffemat og et rikt utvalg av produkter til salgs i hyllene.

Vidar Haukeland var en av dem som ble berørt av TV-serien. Han er administrerende direktør ved Lovisenberg sykehus, rettere sagt Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.

– Jeg så baristaene på TV, og tenkte at dette var meningsfylt. Stiftelsen vår har noe av det samme verdigrunnlaget som Stiftelsen Erlik. På Lovisenberg har vi en kaffebar som trenger nye baristaer. Vi annonserte etter folk, men stoppet annonsen da vi fant ut at vi ville kontakte =Kaffe.

Slik gikk det til at =Kaffe fikk overta kaffebaren på Lovisenberg. Lokalene er nyoppusset, men har beholdt noe av den gamle, murte kjellerstilen. Daglig leder i =Kaffe, Katrin Larsen, ser fram til å åpne den nye avdelingen i mai.

– Det har ligget i lufta at vi ønsker å utvide. Nå griper vi denne sjansen. På Lovisenberg vil det være et annet klientell og en litt annen stemning enn midt i Oslo sentrum. Det gir variasjon til baristaene, og andre muligheter for utvikling. Lokalet har også en annen utforming, og er tilknyttet et museum om sykepleiens historie. Det aller beste er at det nå er mulig for enda flere å søke jobb som barista i =Kaffe!

Katrin Larsen og Vidar Haukeland foran en gjeng fra =Kaffe.

Over 2000 studenter går på Lovisenberg diakonale høyskole og Bjørknes høyskole i Lovisenberggata. 1500 personer har arbeidsplassen sin på området. Blant dem er det 800 som jobber med rus og psykiatri.

– Jeg kjenner folk som er blitt behandlet etter overdose her. De sier det er veldig bra i forhold til mange andre steder. Et trygt sted å komme til, sier Liza Waade. Hun er barista på =Kaffe, og har tatt turen til Lovisenberg sammen med flere kollegaer på befaring.

Anniken Nordengen har jobbet på =Kaffe i Akersgata fra dag én. Hun forteller om sin egen utvikling.

– Da jeg begynte kunne jeg egentlig bare skrive ordet «kaffe». Nå drikker jeg til og med kaffe, og jeg er ikke lenger redd for kaffemaskina. Jo mer jeg lærer, jo gøyere blir det. Mestringsfølelsen er en veldig god følelse. Etter at jeg fikk jobben på =Kaffe har jeg ikke kjent på kjedsomhet. Det er viktig å ha rutiner i hverdagen.

Anniken konstaterer at lokalet på Lovisenberg har god atmosfære og godt inneklima. Venninne og kollega Gro Anita Flaen Sakstad er særlig begeistret for uteområdet ved den nye kafeen.

– Endelig en ordentlig uteservering! Her trenger vi ikke å stenge gata for å ha åpningsfest heller, slik vi gjorde i Akersgata.

– Jeg kan godt trå til litt ekstra her når det er behov for det, sier Anniken.

– Men hjertet mitt hører til i Akersgata. Det må være fint for de nye baristaene å få hjertet sitt på et sykehus!

Når vi spør om det er på tide med en ny TV-serie, er damene litt i tvil.

– Toere blir alltid dårlige. Vi får nok spredt nyheten om =Kaffes avdeling Lovisenberg på sosiale medier, mener Gro. Hun har også noen tips til de nye baristaene:

– Man må være seg selv. Ikke stresse med å føle at man må bli noen andre. Ta ting i sitt eget tempo, og respektere kollegaene. Det er kult å lære, og det er kult å lære bort.

– Vi pleier å si at kaffe fra Rwanda gjør hverdagen forandra, sier Anniken.

– Det er slagordet til Sondre.

Sondre Foyn Gullvåg var også blant de første som fikk jobb på =Kaffe i Akersgata. Han er kjent som «kaffepoeten».

– Som barista har jeg ikke utvikla meg så veldig mye, men jeg er blitt mye mer entertainer. Nå skal jeg opptre på =Kaffe igjen på lørdag. Vil dere ha diktopplesning her på Lovisenberg er det bare å spørre, sier han til direktør Haukeland mens vi sitter ved lunsjbordet.

Før vi vet ordet av det, er kanskje Sondre på pletten på Lovisenberg.

Hvorfor stiller vi høyere krav til rusavhengige enn til folk flest om å bli helt rusfri? 

Tusenvis av mennesker strømmet til en tidagers festival i september, etter en hard arbeidssesong. Rusmidler ble sendt rundt til alle som ville ha. En spesiell kopp inneholdt det hallusinogene brygget kykeon. Deltakerne på festivalen mente at rusen brakte dem nærmere gudene. En av dem sa: «Du følte plutselig noe som var nytt, forbløffende, irrasjonelt for det rasjonelle sinn».

Festivalen foregikk med myndighetenes velsignelse. Blant gjestene var både bønder som var ferdige med innhøstingen, og noen av samtidens største kjendiser. De het Sofokles, Aristoteles, Platon og Cicero. Det årlige ritualet ved tempelet i Eleusis nordvest for Athen var en rusfest. Mer om det kan du lese blant annet i David C.A. Hillmans bok «The Chemical Muse: Drug Use and the Roots of Western Civilization».

Bruken av såkalte magiske drikker var nokså vanlig i Hellas og i den antikke verden. Festivalen i Eleusis-tempelet ble gjentatt i hundrevis av år. Så kræsjet den inn i kristendommen. De tidlige kristne ville ha seg frabedt andre veier til ekstase enn deres egen. Skulle kirken lykkes, måtte den forby opplevelser som ga folk følelsen av at de kunne nå Gud på egen hånd. Rusmidlene konkurrerte om samme deler av hjernen som de religiøse følelsene ærefrykt og glede.

«Rekreasjonell narkotikabruk er en del av historien vår som effektivt er blitt tildekket og ignorert de siste 1500 årene,» skriver David Hillman. Han har studert medisin og farmakologi i antikken. Epokens store statsmenn, poeter og filosofer brukte en type stoffer som i dag er forbudt.

Den kjente psykofarmakologen Rolad K. Siegel, som døde i vår, mente at trangen til å endre bevissthet er «den fjerde drivkraft» i mennesket. De tre andre er trangen til å spise, drikke og ha sex. En svært effektiv måte å endre bevisstheten på, er å bruke psykoaktive stoffer. Til alle tider, og i alle deler av verden, har mennesker ruset seg. Når religioner forbyr folk å bruke rusmidler, begynner de å faste, meditere eller noe annet som med større innsats kan endre bevisstheten.

Helsedirektoratets mål for nordmenns alkoholinntak er «en fornuftig drikkeatferd for den enkelte». For andre rusmidler, er det tabu å snakke om mer eller mindre fornuftig bruk. Har du rørt et ulovlig rusmiddel, er du automatisk ufornuftig. Vi kan være glade for at de aller fleste ikke blir tatt for bruken. 38 prosent av alle gutter i tredje klasse på videregående i Oslo oppgir å ha brukt cannabis det siste året. I prinsippet skulle alle hatt rulleblad og vært utestengt fra en rekke jobber og utdanningsmuligheter. Det ville vært en tragedie for det norske samfunnet.

I vår startet jeg en diskusjon på Facebook om begrepet «rusfri». Der skrev Ole:

«Jeg mistet nettopp jobben min på sykehjem som jeg hadde hatt i 2 uker, fordi jeg ble tatt med cannabis i 2016. Det hadde ikke noe å si om jeg gikk eller ville fortsette på urinprøver for å bevise min dydighet… Så å komme seg inn i arbeidsmarkedet er ikke lett hvis man foretrekker noe annet enn den giften staten pusher på oss. Folk som har brukt ulovlige substanser er den eneste gruppen man fortsatt har lov til å diskriminere mot.»

FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem. Noe lignende ser ut til å gjelde for alkoholbrukere. Blant alle som drikker alkohol i Norge, ser vi at 10 prosent skiller seg ut som stordrikkere. Lenge har det å bli rusfri vært det eneste saliggjørende for rusavhengige. Det vil si, å ikke røre et rusmiddel igjen noensinne.

Da jeg begynte som journalist i =Oslo for 13 år siden, trodde jeg at rusfri var noe folk ble én gang for alle. Snart oppdaget jeg at mange Erlik-selgere hadde rusfrie perioder. Mange hadde også vært rusfrie under behandling, faktisk den ene behandlingen etter den andre. Hver gang de sprakk og rørte et rusmiddel igjen, følte de seg mindre verdt.

Media elsker fortellinger om folk som endelig er blitt rusfrie. Sjelden får vi høre hva som skjedde med rusfriheten en måned, et år eller ti år senere. Statistikken sier at de aller fleste avhengige ikke klarer å bli rusfrie for resten av livet. Da må vi bli flinkere til å anerkjenne andre fremskritt de gjør, og ikke frata dem muligheter til å delta i samfunnet.

Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik Tørres sier:

«Så lenge definisjonen på en suksessfull behandling er ’rusfri’, utelukker det automatisk alle andre varianter av suksess, og disse anerkjennes ikke av systemet».

Det fins en standard fortelling om rusavhengige som stadig gjentas i vår kultur. En helt som har vært flink og blitt rusfri forteller om sin mørke fortid. Personen tok feil valg, skammet seg og angret. Rusbruken beskrives som en tabbe, og det nye, rusfrie mennesket som et frommere vesen som har sett lyset.

Fortellingen gir inntrykk av at den rusavhengige blir kvitt alle problemer bare han eller hun sier nei til rus. Hva er det som gjør at noen permanent vil forlate sin vanlige bevissthet gjennom rusmidler? Det kan være alt fra ensomhet til traumer etter overgrep. Det er disse problemene vi må bekjempe. Da kan vi spenne beina under rusavhengigheten.

De fleste av oss bruker rusmidler for å oppleve virkeligheten annerledes en gang i blant. Vi har et liv vi verdsetter ved siden av, som kan bli ødelagt hvis vi ruser oss for mye. Har du ingen meningsfull tilværelse å miste, er det mye lettere å bli rusavhengig. Og har du utviklet et rusproblem, er det lettere å bli kvitt det hvis du får gjøre noe meningsfullt. Likevel lukkes dører for rusavhengige der de kunne ha funnet mening.

Sturla Haugsgjerd har påpekt dette i podcasten Skravleklassen:

«I Norge er systemet lagt opp slik at først skal du bli rusfri, og så kan du begynne å leve … De som ikke er rusfrie får høre at når du blir rusfri, da kan en del dører åpne seg … Som en del av de 70 prosentene som ikke klarer å holde seg rusfrie over tid, vil jeg vise at vi likevel kan bidra i samfunnet med konstruktive ting.»

Rusavhengige kan gjøre mye mer enn å selge blader og kaffe, mener Sturla. Samtidig roser han oss i Erlik for å gi folk en jobb før de er blitt rusfrie.

Tidligere mente man at rusavhengige aldri kunne få et normalt forhold til rusmidler, uansett hvor mye mening de fant i andre ting. Nå omtales dette mer som en myte. Det betyr ikke at alle like godt kan bruke ethvert rusmiddel. Folk kan reagere helt ulikt på samme stoff.

I dag er det vanskelig å velge andre rusmidler enn alkohol hvis du vil holde deg på rett side av loven. Det oppleves som urettferdig av enkelte som tåler alkohol dårlig, og som kan bruke andre psykoaktive stoffer med bedre utbytte og færre bivirkninger. Når det samtidig er bred enighet blant forskere om at alkohol er ett av de mest skadelige rusmidlene, er det ikke rart at noen velger å bryte loven, eller jobbe for å endre den.

Den avdøde etnobotanikeren og hobbyfilosofen Terence McKenna mente at vi er iferd med å anerkjenne menneskets behov for å endre bevissthet. Selv foretrakk han hallusinogene stoffer for å oppnå dette. I boka «Food of the Gods» fra 1992 skrev han:

«Vi oppdager at mennesker er vesener med kjemiske vaner, med samme vantro skrekk som viktorianerne oppdaget at mennesker er vesener med seksuelle fantasier».

Lenge ble seksuell utfoldelse sett på som synd, i hvert fall til rekreasjonsbruk utenfor ekteskap. Det gjorde det vanskelig både å generere og spre viktig kunnskap om seksuell helse. I dag er det like syndig å snakke positivt om rekreasjonsbruk av ulike rusmidler. De som prøver å opplyse om trygg bruk, får høre at de «normaliserer rusbruk». Som om det noensinne har vært unormalt å bruke rusmidler.

Av Kari Bu, på trykk i =Oslo juni 2019.

Fortsatt ligger Norge høyt på statistikken over dødsfall fra overdoser, men det går rett vei. Det gjør det ikke i Sverige. Her kan du lese et utdrag fra Europeisk narkotikarapport 2019. 

Etterspørselen etter behandling for bruk av heroin er historisk sett lav, og injeksjonsbruken har falt. Antallet nye HIV-tilfeller relatert til injeksjonsbruk av rusmidler, har gått ned med rundt 40 % hvert år de siste ti årene. Det er gode nyheter. Landene i Europa må berømmes for å ha vært pragmatiske og satset på skadereduksjon og behandlingstiltak, noe som har bidratt til denne suksessen.

Til sammenligning har opioidproblemene fortsatt å vokse andre steder, og fører til stadig større offentlige helsekostnader i både Nord-Amerika og enkelte av nabolandene til Den europeiske union. Til tross for bedringen i Europa bidrar opioidbruk fortsatt i stor grad til de helsemessige og sosiale kostnadene som kan tilskrives narkotikabruk.

I USA og Canada står bruken av syntetiske opioider, særlig fentanylderivater, sentralt i den pågående opioidepidemien. Dette er ikke tilfelle i Europa, men det finnes bekymringer. Rundt 50 nye syntetiske opioider har blitt rapportert til EUs system for tidlig varsling om nye psykoaktive stoffer.

Mange av disse stoffene knyttes til alvorlige forgiftningstilfeller og dødsfall. Enkelte, som karfentanil, er ekstremt potente. Det betyr at de kan smugles i svært små mengder som er vanskelige å oppdage, men som kan utgjøre mange tusen brukerdoser.

Cannabis er det vanligste illegale rusmiddelet, og nesten 20 % i aldersgruppen 15–24 år har brukt cannabis det siste året. Enkelte land har legalisert cannabis, noe som tvinger fram en vurdering av kostnader og fordeler ved ulike regulerings- og kontrollregimer.

I Europa brukes betydelige politiressurser på cannabiskontroll. Rundt 75 % av de 1,2 millioner anmeldte tilfellene av bruk eller besittelse til eget bruk som ble rapportert i 2017, var relatert til cannabis. Befatning med cannabismarkedet kan også bidra til ungdomskriminalitet og være en viktig inntektskilde for organisert kriminalitet.

Av illegale sentralstimulerende midler som er tilgjengelig i Europa, er kokain, amfetamin, metamfetamin og MDMA de mest utbredte. Det er klare regionale forskjeller når det gjelder hva som oftest beslaglegges av sentralstimulerende midler. Dette henger sammen med ankomsthavner og smuglerruter, samt hvor produksjonsanleggene ligger i forhold til de store markedene. Kokain er det hyppigst beslaglagte sentralstimulerende middelet i mange land i Vest- og Sør-Europa, mens beslagene av amfetaminer og MDMA dominerer i Nord- og Øst-Europa.

Dødelighet som følge av overdose i Europa er anslått til 22,6 dødsfall per million innbyggere i aldersgruppen 15–64 år. Ifølge siste tilgjengelige data rapporterte 8 land i Nord-Europa over 40 dødsfall per million innbyggere. Høyest dødelighet ble rapportert av Estland (130 per million), Sverige (92 per million) og Norge (75 per million).

For Norges del har tallene gått den rette veien. I forrige rapport hadde vi 81 dødsfall per million innbyggere. I Sverige har antall dødsfall økt fra 88 per million i forrige rapport, mens Estland har en liten nedgang fra 132.

Hele rapporten kan du lese her (tabellen med overdosedødsfall finner du på side 92).

The War On Drugs knyttes ofte til Richard Nixon, presidenten som lanserte uttrykket i 1971. Mange har glemt hvordan krigen mot narkotika egentlig startet i USA. Vi må tilbake til 1930-tallet, og en mann ved navn Harry Ainslinger.

Da Harry Ainslinger ble født i Pennsylvania 1892, var det vi nå kaller narkotika fritt tilgjengelig over hele verden. I USA kunne du gå til et hvilket som helst apotek og be om produkter med samme ingredienser som heroin og kokain. Disse lovlige varene var langt mildere enn stoffene som i dag selges på det svarte markedet.

Blant de mest solgte av dem var «Mrs. Winslow’s Soothing Syrup». Den inneholdt et par milligram morfin per gram. Folk brukte opiater for å roe nervene, slik mange i dag tar seg et glass vin.

På denne tiden hadde USA fått tusenvis av kinesiske arbeidsinnvandrere. For dem var opiumshusene et viktig sosialt møtested. Etter hvert begynte folk å forbinde opiatbruk med kineserne. Samtidig skyllet en bølge av rasisme over samfunnet. Snart fikk stoffene skylden når kinesere og svarte amerikanere oppførte seg dårlig.

Afroamerikanerne hadde en kultur for kokainbruk. Mot slutten av 1800-tallet ble svarte kroppsarbeidere fôret med kokain for å kunne jobbe hardere. En myte sa at stoffet hadde en egen effekt på mørkhudede mennesker. Det skulle visstnok gjøre dem i stand til å tåle svært høye eller svært lave temperaturer.

I 1914 ble kokain og opiater (som heroin) forbudt utenom til medisinsk behandling i USA. Seks år senere ble alkohol forbudt, etter politisk press fra avholdsbevegelsen. Dermed oppsto et marked for illegalt salg av rusmidler.

De som solgte alkohol og andre stoffer på gata, fant ut at de kunne selge hva som helst. Ingen som kjøpte et ulovlig rusmiddel kunne anmelde selgeren for å lure dem. I 1927 ble 500 personer i Wichita, Kansas, permanent forkrøplet etter å ha drukket et parti med forgiftet alkohol.

Arnold Rothstein slo seg opp med narkotrafikk i New York City på 1920-tallet. Han ble ofte pågrepet for vold. Hver gang forsvant siktelsen på mystisk vis. Han tjente så godt at han kunne lønne politiet bedre enn staten kunne. Han regnes som den første framgangsrike, moderne narkolangeren.

I 1930 ble Harry Ainslinger sjef for The Federal Bureau of Narcotics. Byrået skulle sørge for at narkotikalovene ble håndhevet.

Mange såkalt narkotiske stoffer, som cannabis, ble fortsatt solgt lovlig i USA. Narkotikabyrået var underfinansiert da Harry skapte en ny rolle for seg selv: Han ville fjerne stoffene, først fra USA og senere fra jordens overflate.

Da alkoholforbudet ble opphevet i 1933 ble cannabis den nye kampsaken for USAs avholdsbevegelse. Samtidig var det økonomisk krise. Meksikanske innvandrere fikk noe av skylden for nedgangstidene. Da ble det lett å demonisere deres foretrukne rusmiddel, som de selv kalte marijuana. Harry Ainslinger sa rett ut at marijuana hadde verre effekt på svarte enn på hvite mennesker.

Ainslinger fant en god samarbeidspartner i aviskongen William Randolph Hearst. Begge var åpent rasistiske, som mange andre samfunnstopper på 1930-tallet.

Avisene publiserte ville historier om at marijuana fikk svarte menn til å voldta uskyldige, hvite piker og drepe hele familier. Snart hadde stoffet fått et helt nytt og skremmende image. The Federal Bureau of Narcotics hadde gode dager, og fikk økte bevilgninger.

Den amerikanske legeforeningen utga en rapport som motsa en rekke av Harry Ainslingers påstander om marijuana. Det likte Harry dårlig. Han truet medarbeiderne sine i byrået med oppsigelse hvis de leste rapporten.

Da professor Alfred Lindesmith uttalte at rusavhengige trengte omsorgsfull behandling, satte Ainslinger ut et rykte om at professoren var tilknyttet en kriminell organisasjon.

Harry Ainslinger var glad i symbolsaker som kunne skremme folk fra å bryte narkotikalovene. Det fikk sangstjernen Billie Holiday merke. Billie ble født i 1915, av ugifte foreldre i tenårene. Oppveksten var turbulent. Som 14-åring begynte hun å jobbe sammen med moren som prostituert i Harlem.

Snart fikk hun sin egen hallik, Louis McKay. Da Billie ble tatt for prostitusjon var det hun som kom i fengsel, ikke halliken. Etterpå oppsøkte hun de tyngste rusmidlene hun kunne finne.

Når Billie Holiday ikke var ruset, sank hun ned i depresjon og var så sky at hun knapt snakket. Så giftet hun seg med Louis McKay. Da hun begynte å opptre som jazzsangerinne, ble han også manageren hennes.

McKay var så voldelig at Billies ribbein brast. Hun måtte ofte teipes på overkroppen før hun kunne gjennomføre en konsert. Etter hvert klarte hun å rive seg løs fra ham. Da hadde McKay fått vite at Harry Ainslinger ønsket informasjon om henne.

Billie Holiday i 1947. (Foto: William P. Gottlieb — Public domain)

Harry Ainslinger hadde hørt at den gryende, svarte jazzstjernen brukte heroin. Ainslinger og McKay ble enige om å lure Billie i en felle. En agent fikk i oppdrag å forfølge henne. Slike agenter hadde lov å kjøpe narkotika, og innta stoffene sammen med folk de ville avsløre for ulovlig rusbruk.

Agenten innledet et nært forhold til Billie Holiday. De hadde fortrolige samtaler og danset sammen. Så avslørte agenten oppdraget sitt, og Billie ble dømt til ett års fengsel. Etterpå ble hun fratatt lisensen til å synge overalt hvor det var alkoholservering. Det vil si at hun ikke kunne synge i en eneste jazzklubb.

Billie Holiday var knust, fattig og paranoid. Når agenten som hadde vært så snill mot henne spilte skuespill, hvem andre kunne hun stole på?

Billie Holiday døde på sykehus i 1959, 44 år gammel. Utenfor døra sto politiet, for å beskytte folk mot den narkomane kvinnen. Hennes beste venninne, Maely Dufty, mente at Bille i praksis var blitt myrdet av narkotikapolitiet.

Mange amerikanere ville ikke tro at folk ble rusavhengige fordi de hadde et liv som lignet Billie Holidays. Det var mer bekvemt å tro at hvitt pulver var roten til alt ondt. Både politikere og folk flest ønsket enkle svar på kompliserte problemer. Harry Ainslinger kunne ikke styre strømmen av rusmidler, men han kunne styre samfunnets syn på rusmidlene og brukerne.

Da Arnold Rothstein slo seg opp som narkobaron i New York på 1920-tallet, var han ganske alene. I dag fins det en Arnold Rothstein i hvert eneste kvartal i hvert eneste fattige nabolag i USA.

Gjengene som selger narkotika styrer en av de få lønnsomme industriene i strøket. Barn som vokser opp i et område styrt av gangstere, lærer at vold er en viktig kvalifikasjon for å kunne livnære seg.

Blir det mindre salg av narkotika hvis flere langere arresteres? Leigh Maddox trodde det. Ved starten av 2000-tallet hadde hun en lederstilling i politiet i Baltimore.

Etter hvert merket hun noe rart. Jo flere gangstere politiet arresterte, jo mer økte volden. Hver gang en gjengleder ble arrestert, sto hundre andre klare til å overta hans plass i markedet. De måtte bare slåss om plassen først. Den mest brutale vant, dermed ble miljøet enda mer voldelig.

Leigh Maddox hadde bedre grunn enn de fleste til å hate narkogjengene. Hennes beste venninne Lisa ble voldtatt og drept av en slik gjeng. Likevel mistet hun lysten til å krige mot narkotika. Hun innså at krigen bare skapte mer skruppelløse gangstere.

I dag er Leigh medlem av organisasjonen Law Enforcement Action Partnership (LEAP), som ønsker nye løsninger der straff har hatt dårlig effekt.

I 2010 møtte =Oslo et annet medlem av LEAP, den pensjonerte politimannen Jack Cole. Han fortalte at narkolangere kjøper opp alle slags virksomheter for å hvitvaske penger. Det kan være hoteller, restauranter og entreprenørfirmaer.

Disse virksomhetene trenger ikke å gå med overskudd, siden formålet er hvitvasking. Dermed kan de ta lave priser. De blir svært konkurransedyktige, og danker ut lovlydige virksomheter. Narkokarteller bestikker både banker, politi og politikere, fortalte Cole. I Mexico har de tatt kontroll over hele byer.

På 1930-tallet strittet Mexico imot USAs krig mot narkotika. Landets ledende ekspert på rusmidler, Leopoldo Salazar Viniegra, fikk overordnet ansvar for ruspolitikken. Han var lege, og drev et sykehus som behandlet rusavhengige.

Viniegra sa at det ville være umulig å krige mot narkotika. Illegalt salg av rusmidler ville gi en enorm makt til de som styrte trafikken. Han forutså at selgerne ville bli i stand til å bestikke maktpersoner. Derfor ønsket han at salget skulle reguleres og kontrolleres av staten.

Harry Ainslinger krevde at Viniegra måtte sparkes. USA la diplomatisk press på nabolandet i sør. I flere år sto Mexico imot. Så stanset USA all eksport av opiater til meksikanske sykehus. Medisinene ble produsert i USA, som forsynte hele Mellom-Amerika med slike medikamenter.

Sykehusene var avhengige av opiater for smertelindring. Dermed hadde ikke Mexico noe valg: De måtte bytte ut Viniegra med en forbudsvennlig leder for landets ruspolitikk.

I dag tjener meksikanske narkokarteller rundt 200 milliarder kroner årlig på salg av ulovlige rusmidler bare til USA. Kartellene rekrutterer gjerne barn som medarbeidere. Barn forstår ikke hva som kan være farlig å foreta seg, og er mer fryktløse.

En mors historie viser hvordan folk flest rammes av narkokartellenes makt i Mexico. Marisela Escobedo var en sykepleier som drev butikk på deltid. Da datteren Rubí var 14 år, forelsket hun seg i Sergio. Han var 22 år og assistent i Mariselas butikk.

En morgen var Rubí forsvunnet. Marisela kontaktet politiet, men de kunne ikke hjelpe. Byen de bodde i, Juárez, begynte å ligne på settet til en skrekkfilm. Halshugde lik hang fra skiltstolpene. Plakater festet til likene sa at nå er det narkokartellene som har makten.

Det viste seg at Rubí hadde flyttet sammen med Sergio og blitt gravid. Marisela fant henne, men senere forsvant hun igjen. Sergio sa at Rubí hadde forlatt ham. Neste gang Marisela kom på besøk, var Sergio også borte.

Marisela hengte opp plakater i byen for å etterlyse paret. Tenåringsgutten Angel kontaktet henne. Han gjenkjente Sergio fra plakaten. Tidligere hadde han hjulpet Sergio med å bære ut noen møbler. Mens de jobbet, oppdaget Angel liket av en ung kvinne. Hodet var forslått. Sergio truet Angel med å drepe ham hvis han ikke hjalp til med å fjerne liket.

Marisela ville ikke tro at liket tilhørte Rubí, men hun tok med seg Angel til politiet. Ingenting ble gjort. Hun måtte ta saken i egne hender. Hun fikk tips om hvor Sergio befant seg, og fortalte det til politiet. Fortsatt nektet de å gjøre noe.

Marisela sporet selv opp Sergio i byen Fresnillo. Det lokale politiet pågrep ham, og Sergio tilsto: Han hadde drept Rubí, og han fortalte hvor liket var dumpet. Politiet fant noen av levningene, og Angel vitnet i rettssaken.

Så skjedde det noe mystisk. Dommerne mente det ikke fantes nok bevis, og Sergio ble frikjent. Litt senere ble Angel og hele familien hans funnet drept. Det viste seg at Sergio var medlem av det fryktede narkokartellet Los Zetas.

Omsider var politiet ærlige med Marisela: Grunnen til at de ikke kunne gjøre noe, var at Los Zetas styrer staten. Kartellet dreper politifolk som nekter å samarbeide, og lønner de som gjør det. Hvis politiet i Juárez foretar seg noe som helst, er det fordi Los Zetas tillater det.

Marisela Escobedos datter var seksten år da hun ble drept i 2008. Etterpå ble Marisela en kjent sosial aktivist i Mexico. I 2010 ble hun skutt og drept av en ukjent gjerningsmann. Bare to prosent av de mange morderne i Juárez blir straffet for ugjerningen.

Meksikanske narkokarteller har ikke bare kjøpt seg fri fra narkotikalovene. De har kjøpt seg fri fra hele lovverket. I Juárez, som har 1,2 millioner innbyggere, anslås det at 60-70 prosent av økonomien består av hvitvaskede narkopenger.

Hva kan gjøres for å bekjempe narkokartellene? Rundt årtusenskiftet ville amerikanske myndigheter trene en meksikansk elitestyrke for å vinne krigen mot narkotika. Mennene fikk utstyr fra amerikanske spesialstyrker, og den beste militærtreningen som fantes.

Da de var utlært og hadde fått alle våpen de ville ha, skjedde noe uventet. Mange av dem begynte å jobbe i den illegale narkotikaindustrien. Det var disse avhopperne som begynte å kalle seg Los Zetas.

I Mexico drømmer mange barn og unge om å jobbe for Los Zetas. Medlemmer av vellykkede narkokarteller tjener penger som gress, i et samfunn der mange andre sliter. De har de kuleste klærne og de flotteste dingsene.

Den franske sosiologen Philippe Bourgois sier at forbudet mot narkotika skaper et system der den mest sadistiske volden får en funksjonell logikk. Den blir påkrevd og belønnet.

Klikk på bildet for å lese en fersk rapport om Mexicos narkokarteller.

Er det rusmidlene som ødelegger samfunnet mest, eller er det krigen mot narkotika? Allerede på 1950-tallet var det en epidemi av illegal heroinbruk i USA. Det var det ikke i Storbritannia. Der ble praktisk talt all heroin brukt før sekstitallet forskrevet av lege, ifølge en rapport fra National Addicton Centre i London.

Et lite mindretall ble avhengige av slik farmasøytisk heroin. De var gamle, nervøse damer, leger som medisinerte seg selv og folk med kroniske smerter.

I underkant av tusen personer ble regnet som heroinavhengige i Storbritannia. De var verken desperate eller slitne. De levde stort sett vanlige liv. Britiske leger hadde nemlig en idé om at opiatavhengige kunne stabiliseres. De fikk opiatene de trengte i helsevesenet, isteden for å bli kastet på dør så fort de ble erklært avhengige.

De britiske legene kunne benytte et smutthull i loven for å skrive ut heroin til avhengige pasienter. Noen få fortsatte med det også etter at FN forbød stoffet i narkotikakonvensjonen av 1961.

Psykiateren John Marks ga heroin til opiatavhengige pasienter fra 1982 til 1995. Han jobbet i industribyen Widnes i Nord-England. Ingen av pasientene hans var HIV-smittet, og ingen døde av overdoser. De hadde stort sett jobb og familie.

Forskeren Russel Newcombe sammenlignet Widnes med den lignende byen Bootle i samme landsdel. I Bootle fantes det ingen heroinklinikk. Det viste seg at Bootle hadde tolv ganger flere heroinavhengige enn Widnes.

Hvordan kan det bli mindre heroinproblemer der heroin gis lovlig ved klinikker? Det fins flere forklaringer. En som er avhengig av gateheroin, er også avhengig av å skrape sammen masse penger.

En vanlig måte å tjene disse pengene må, er å selge heroin selv. Du kjøper litt mer stoff enn du trenger. Det du ikke bruker opp, blander du kanskje ut med noe billigere som ligner heroin, for å maksimere profitten. Alt fra murpuss til blekemidler er funnet i illegal heroin. Så må du rekruttere din egen kundekrets.

Der det fins en heroinklinikk, er det dårlig marked for illegal heroin. Selgerne forlater gatehjørnene. Rekrutteringen av nye heroinbrukere synker. Sveits opplevde dette på 1990-tallet. Da oppdaget de et smutthull i sin egen lov: Heroin kunne gis til borgerne hvis det var en del av et vitenskapelig eksperiment.

Dermed ble et stort forsøk igangsatt: Opiatavhengige som ville ha metadon skulle få lettere tilgang på det. De som ikke taklet metadon, skulle få heroin.

=Oslos journalist Silje Bekeng besøkte heroinklinikken Zokl 2 i Zürich i 2008. Blant pasientene som fikk utskrevet heroin, var en mann som jobbet for landets sosialdepartement. De heroinavhengige skilte seg ikke fysisk ut fra de ansatte ved klinikken. Overlege Adriann Kormann sa til =Oslo:

«Ren heroin skader egentlig ikke kroppen. Det er livsstilen til heroinister på gata som er skadelig. Skitne sprøyter, utblandet, dårlig stoff, sykdommer og smitte, påkjenningen av et liv i fattigdom, et liv på gata. Den kontrollerte bruken av ren heroin gir samme forventede levealder for brukerne som for alle andre mennesker.»

De første tolv årene etter at Sveits åpnet for heroinklinikker i 1991, gikk andelen nye heroinbrukere i landet ned med 82 prosent. Heroinprogrammet i Sveits koster mindre enn det staten brukte på å straffeforfølge de samme heroinbrukerne.

De som får utskrevet heroin, begynner sakte men sikkert å redusere dosen. De får mulighet til å gjenvinne kontrollen de har mistet over livet sitt. De kan skaffe seg jobb og nettverk, uten å måtte bli rusfrie først. Når de fyller livet med mening, kan de føle seg «mette» uten heroin.

I Storbritannia gikk utviklingen motsatt vei. I 1995 ble John Marks tvunget til å stenge heroinklinikken sin, etter diplomatisk press fra USA. 450 pasienter hadde fått heroin av Marks.

To år etter at de mistet muligheten, var 41 av dem døde. Flere måtte amputere lemmer, og pådro seg alvorlige sykdommer. Mange mistet jobben og partneren, fikk gjeld og begynte med kriminalitet. I dag fins det voldelige narkogjenger i området hvor Marks jobbet.

Hvem er de aller største tilhengerne av krigen mot narkotika? Det er de mafiøse narkokartellene som tjener penger på ulovlige stoffer. Harry Ainslingers byråsjef i California, Chris Hanson, utnyttet dette. Han jobbet i all hemmelighet for en kinesisk narkobaron ved navn Woo Sing.

Mafiaen lønnet Hanson godt for å sørge for at heroinklinikker i California ble stengt, gjennom en storaksjon fra The Federal Bureau of Narcotics i 1931. Så fort klinikkene var borte, ble hver eneste opiatavhengige i California en potensiell kunde av narkokartellene. Woo Sing hadde fått det som han ville.

Korrupsjonen i nakotikabyrået ble bevist i retten, men forbudspolitikken fortsatte i USA. Harry Ainslinger lanserte stadig nye myter for å rettferdiggjøre krigen mot narkotika. På 1950-tallet hevdet han at kinesiske kommunister oversvømte USA med dop, for å svekke den hvite mann.

Myten sa at kommunistene ville gjøre amerikanere avhengige av stoff for å få makt over dem. Dermed var ikke rusavhengige mennesker bare syke, de var også potensielle landsforrædere.

Narkokartellene er livredde for å miste de enorme inntektene fra illegalt salg av rusmidler. Det fikk den britiske journalisten Johann Hari merke da han besøkte Mexico City i 2015. Han skulle lansere boka «Chasing the Scream», som er hovedkilden til artikkelen du leser nå.

To av landets politikere var tilstede på lanseringen. De snakket varmt om at staten måtte legalisere og kontrollere rusmidler, framfor å overlate markedet til gangstere. Utenfor døra sto vakter bevæpnet med maskinpistoler.

Disse politikerne trenger ikke væpnede vakter hele tiden, fikk Hari høre. De har væpnede vakter når de snakker om å endre ruspolitikken. Det narkokartellene frykter mer enn noe annet, er et lovlig regulert marked for alle rusmidler.

Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2019. Illustrasjonen øverst er laget av Marianne Rasmussen. 

Daniel Smith vil ikke bli kalt hippie, gjøgler eller friker. =Oslo-selger derimot, er godkjent. Den blide engelskmannen med de lydige to hundene har sjarmert mange kunder, noen har til og med blitt inspirert til å starte et helt nytt liv.

Ikke veldig langt inn i skogen, på en høyde, men allikevel skjult for turgåere og nysgjerrige, ligger hytta. Selv om det er lett å se at materialene som er brukt til oppussingen er hentet både her og der, noe er til og med deler fra en gammel berg- og dalbane, legger jeg merke til at selve håndverket er eksemplarisk utført.

De som har snekra her kan sine saker. Vanntanker, kopper og kar står over alt utenfor. På innsiden ligner den heller ikke på det jeg forbinder med hytteliv i Norge. Mer som en blanding av et gutterom og et kollektiv tatt rett ut av 70-tallet. Ganske så koselig. Dan viser oss rundt på de få kvadratmeterne, med en sneip i munnviken. Jeg aner ikke hvem som egentlig eier dette, sier han og fortsetter med et fornøyd smil om munnen:

– Men jeg vet hvem som bor her.

Da Daniel Smith kryssa norskegrensa første gang, for tre år siden, var det på sykkelryggen. Han hadde ikke sittet på en sykkel på over ti år, da han fikk en melding fra en venninne i Oslo som lurte på om han ville ta turen nordover. Dan var i Berlin, uten hverken bil eller penger.

Der og da syntes 35–åringen en sykkeltur fra den tyske til den norske hovedstaden hørtes ut som en glimrende idé. Det skulle ta ham fem måneder å nå målet. Vel fremme fikk han vite at vennene som hadde bodd i byen, hadde reist for lenge siden. Som Dan var de reisende folk og hadde ikke slått rot her heller.

Dan var overlatt til seg selv, men det var han vant til.

– Når jeg kommer til en ny by, eller et nytt land, er det første jeg ser etter steder å finne mat, forteller han:

– Søppelkontainere bak supermarkeder eller dagligvarebutikker, hvor de kaster alt som går ut på dato, eller det ikke er plass til i hylla. Jeg er avhengig av at det er et slikt sted ikke for langt fra der jeg skal bo, så det må på plass først. Nitti prosent av alt jeg spiser, finner jeg i containere, resten dyrker jeg selv, hvis mulig. Det neste jeg sjekker er om det er mulig å jobbe som gatemusikant uten problemer.

– Det er stor forskjell på lovverket i forskjellige land, når det gjelder det å opptre på gata. Så viser jeg byen, landet og folket at jeg har ankommet. Setter meg på et fortau med gitaren og en plakat som forteller hvem jeg er, at jeg er en reisende. Så venter jeg på at mulighetene skal dukke opp, og det gjør de alltid.

Muligheten denne gang kom i form av Aleksander. En brande av en
bergenser, som introduserte seg som narkoman, rabulist og =Oslo–selger.
Og ikke sjenert. Synes Aleks du ser interessant ut, tar han kontakt, og
engelskmannen med de to bikkjene på slep fanget interessen hans. Dan sto og prøvde å dra inn noen kroner på å spille kjente låter i Torggata, og klagde til Aleks om at det var vanskelig å få folk til å stoppe opp.

Aleks insisterte på å ta med Dan ned på =Oslos salgslokale i Skippergata, og introdusere ham for gatemagasinfolket. Siden har denne blide fyren med dreads og de to hundene hans blitt et velkjent syn foran butikker, kjøpesentre og stasjoner i Oslo og omegn. Men det var mye som fortsatt ikke var på plass, og byen Oslo var ikke like lett å bli venner med som =Oslo.

– Når jeg kommer til en ny by, og viser at jeg er en reisende og en fri mann, blir jeg alltid tilbudt arbeid og steder å sove. Det er da du virkelig merker at det bor godhet i folk. I Oslo tok det en stund før noe skjedde, innrømmer Dan.

Han forklarer nærmere:

– Byen er litt lukket. Selv de alternative miljøene føles lukket. I starten sov jeg, og to andre jeg ble kjent med, i byens parker. Så kom jeg i kontakt med okkupanter og aksjonister på steder som Hausmania (et okkupert kvartal og kulturhus i Hausmanns gate) og Blitz. Men dette var egentlig ganske lukkede miljøer.

– Det var som medlemsklubber, hvor det ikke var lett for en fra utsiden å få innvilget noe medlemskap. Så jeg endte opp med først å på egenhånd okkupere et rom inne på Hausmania. Jeg okkuperte et rom inne i en okkupert bygning, ler Dan. Han virker stolt over heller ikke å passe inn der de som lever som ham skal være velkomne.

– Etter det sov jeg en liten stund på en scene på Blitz, hvor det strengt tatt ikke er lov å sove. Oslo føltes ikke så gjestmild. Heldigvis fant jeg en gjeng som holdt til en halvtimes tid utenfor byen, som reiste rundt og fant alternative steder å sove.

De tre bodde en vinter på et forlatt verksted, og nesten et år på en gård ingen brukte. Begge steder ble de kastet ut av, da det ble oppdaget.

– Men så fant vi denne forlatte hytta, ikke så dypt inne skogen, sier han, og slår armen ut.

– Vi renoverte den fullstendig, så det skal være mulig å bo der om vinteren. En del materialer måtte vi kjøpe, som isolasjon, spikre og skruer og sånt. Men vinduene fant vi gratis på Finn. Vi hadde ingen bil, så vi tok bussen ut hit med dem. Det var ganske slitsomt, men verdt det. Dans oppvekst var så normal som den kunne være for en guttunge i en søvnig engelsk småby på åtti– og nittitallet. Om foreldrene forteller han:

– De ønsket for meg det samme som de trodde alle ønsket. Finne den rette, gifte seg, få barn, bo i et fint hus, ha en fin bil i garasjen, du vet. Jeg vil ikke si de hadde veldig høye forventninger til meg, heller kanskje helt normale. Det var ikke snakk om at jeg måtte ta høyere utdannelse og slikt. Men selv de helt vanlige forventningene skremte meg. Var dette alt?

Da han var 14 møtte Dan en fargerik gjeng som kjørte rundt på landsbygda i England, bodde i varebilene sine og arrangerte festivaler. Livsstilen deres, og ikke minst frihetsfølelsen de utstrålte, gjorde et solid inntrykk på tenåringen. Møtet overbeviste ham om at det var mulig å leve fritt. Å skape en egen tilværelse, utenfor de normene og båsene han kjente hjemmefra.

– I ungdomsårene søkte jeg venner som disse, og fant flere. De hadde
vidt forskjellig bakgrunn, men hadde det til felles at de ikke var stedbundne.

– Jeg husker jeg ble godt kjent med et par i femtiårene, som hadde reist på
landeveien det meste av livet. De hadde til og med reist med hester i Irland, noe som var vanlig for vandrende folk der før i verden. Jeg syntes det hørtes ut som et fantastisk liv, minnes Dan.

Han er sparsommelig med detaljer fra tiden før han bestemte seg for å
forlate England i begynnelsen av tjueåra. Det var en annens liv, skjønner jeg på ham. Jeg prøver allikevel å finne ut hvordan familien reagerte på valget han tok. Det eneste han sier han husker, er morens hjertesukk:

– Hvorfor kan du ikke bare være helt normal, Dan?

Dan vil ikke kalles hippie, anarkist, okkupant, friker, reisende eller alternativ. Det holder med Dan. Allikevel innrømmer han at han er en del av et felleskap av reisende. Etter å ha forlatt hjemmet har han bodd, eller reist rundt i, Øst–Afrika, Spania, Østerrike, Tyskland, Polen og Norge. Alle stedene har han møtt likesinnede, bodd i kollektiver og okkuperte bygninger, og funnet måter å tjene penger på, sammen med disse.

– Da vi reiste rundt i Europa tjente vi penger på å lage show på gata, som et lite sirkus, forteller han.

– Noen sjonglerte, noen spilte musikk og andre lagde såpebobler for å underholde ungene. Bare fantasien setter grenser. En gang stilte jeg meg opp i en gågate og leste bøker høyt, med en kopp foran meg. Det var forbudt å spille musikk på gata der jeg var. Jeg leste filosofi– og psykologibøker, og ganske mange stoppet opp for å stå der og lytte.

Gruppa mennesker Dan tilhører har alltid provosert litt, fått frem den mest skeptiske siden i skeptikerne. For Dan er det alltid oss og dem. Dem er de som i hans øyne fortsatt er fanget i jobb, gjeld og forpliktelser. Det er ikke så lett å få grep på hva han ser for seg at alternativet skal være.

Du kan minne ham på at alle goder han benytter seg av må produseres. At noen må lage maten han finner i containerne, kjøre bussen han tar inn til byen og høste tobakken han røyker. Dan unngår problemstillingen, eller forsikrer om at dette vil løse seg når den tid kommer. Tilbud og etterspørsel vil ordne opp. Men alle vil være lykkeligere, bare de forstår at de blir lurt hele tiden, og at ingenting egentlig virker.

– Jeg ble født inn i et samfunn som ikke fungerer. Det kommer i hvert fall ikke til å fungere i det lange løp, sier han.

– Se på menneskers forhold til teknologi og penger. Nesten alle i dette samfunnet har stor gjeld til bankene. Vi blir fortalt at dette er en nødvendighet, det å betale renter, betale for forsikring, betale skatt. Og derfor må du jobbe det meste av hver dag. Vi bytter livet vårt mot penger andre får, forklarer han engasjert. Han har fått blod på tann:

– Så kanskje du kan pensjonere deg når du er sytti, og begynne å leve. Slappe av litt før du dør. Jeg mener ikke at ingen skal gjøre en jobb. Vi trenger at noen produserer de mest nødvendige tingene, selvfølgelig. Vi må ha mat og klær på kroppen. Men det aller meste som produseres er unødvendige objekter. Ting som reklame og kjendiser insisterer på at du må ha i skapet, hvis du skal ha en sjans til å bli lykkelig. Merkevarer, status, gjenkjennelse, å bli sett av alle de andre, folk tror at det er livet. Sannheten er at det meste er det motsatte. Distraksjoner som hindrer deg i å leve.

Det er også vanskelig å forstå Dans forhold til teknologi og penger. I det ene øyeblikket snakker han om hvordan internett og smarttelefoner han har gjort oss til slaver, og brukes som et propagandaverktøy for å få oss til å være lydige forbrukere. I det neste snakker han varmt om hvordan kryptovaluta og blockchainteknologi er fremtiden, at denne både skal gjøre ham rik, og brukes til kommunikasjon og lagring av kunnskap.

Det er også lett å merke at han er ivrig leser av alternative nyhetsblogger på nett. Overbevisningen om at staten og pengemakten ikke vil oss vel, gjør at han har tro på at det er en kjerne av sannhet i de fleste konspirasjonsteorier. Og den største konspirasjonen av alle er den Sigmund Freuds fetter, Edward Bernays, står bak.

Dan forklarer, grundig og lenge: Bernays var den moderne reklamens far. Etter andre verdenskrig brukte han Freuds teorier om det underbevisste til å påvirke forbrukerne. Overbevise dem om at de trengte varene i reklamen, at det ville gjøre oss lykkeligere. Men det hele var bare en brikke i et større spill. Det som skjedde i virkeligheten var at han skapte det moderne forbrukersamfunnet. Det er et regime som passer makthaverne perfekt.

Vi overbevises underbevisst hver dag om at veien til lykke er å shoppe, forbruke, å eie ting. At det er helt essensielt for vår tilværelse. Det gjør at vi hele tiden må jobbe hardt for å få pengene til det som skal til. Vi ser reklame, kjøper ting eller jobber, og har ikke tid igjen til å stoppe opp og stille spørsmålstegn ved hva vi holder på med, eller ved dem som er satt til å styre samfunnet vi lever i. Bernays system holder oss numne.

En rekke andre ting som dukket opp rundt den samme tiden, er også en del av dette eksperimentet: prosessert ferdigmat, for eksempel. Maten som gir oss en illusjon av at vi får mer tid, men som bare gir oss mer tid til å tenke på å forbruke og tjene penger så vi kan gjøre det. Vi får ingen tid, den blir bare tatt fra oss i større og større grad, avslutter han.

Mens Dan snakker engasjert om det store eksperimentet vi alle er en del av, ligger de to hundene hans, Sniffy og Ouloo på fortauet ved siden av oss og ser utålmodig på ham. Men de hverken svinser rundt eller bjeffer, selv om de finner hele intervjuet ulidelig kjedelig. Jeg kan ikke huske å ha møtt roligere hunder enn de to. Hvordan får Dan det til, og hvordan endte de to opp på loffen med ham?

Han forteller at Ouloo, den lille, sjarmerende rufsete vennen, slo følge
med ham etter en fuktig fest i en spansk landsby. Da Dan skulle kjøre hjem seint på natta, hørte han noen klynkelyder fra under bilen. En bitteliten lurvete valp kravlet frem, en som minte Dan om hunden han vokste opp med i barndomshjemmet i England. Hvis det er en hannhund tar jeg ham med, bestemte Dan seg for der og da.

Morgenen etter våknet han med tidenes skallebank, og et lite mykt nøste sovende mellom skulderen og øret hans. Det tok litt tid før han husket hvordan det hadde seg at det var en hund i senga, men siden den gang har de to vært uadskillelige. Sniffy, den større og litt tregere av de to, er en «lady dog» Dan fikk av en nabo da han bodde i et kollektiv, et annet sted i Spania.

– Man lever utsatt som reisende, et lett bytte for andre omreisende som lever av plyndring og innbrudd i campingvogner og hytter. Jeg hadde noen dårlige opplevelser, og ønsket meg Sniffy som vakthund, forteller han.

Dan husker ikke når de to sist gikk i bånd. Han minnes hvordan han brukte måneder på å trene Ouloo til å alltid å holde seg nære og ikke la seg distrahere, selv i bråkete bygater. Men da det var Sniffys tur, var det Ouloo som tok seg av opplæringen. Da tok det bare en uke. Hunden lærer opp hunden, det rådet fikk Dan av sauegjetere i Baskerland.

Vi snakker litt mer om livet som husokkupant og reisende. Likhetene og
forskjellene med samfunnet for øvrig. Jeg er nysgjerrig på kjærlighetens
premisser, når man lever en flyktig tilværelse. Dan har nevnt at han hadde en kjæreste i en periode i Spania, men utover det ingenting. Det betyr ikke at det ikke finnes:

– Mange av oss som lever på denne måten har flere partnere, forklarer han.

– Vi er det du vel kan kalle polyamorøse. Det er mye lettere på den måten, når du reiser mye. Og man slipper følelsen av å være eid, akkurat som på alle andre områder. Alle har drifter, men hvorfor skal vi bare etterape foreldrene våre? Bare følge noen normer, fordi samfunnet mener den modellen er riktig?

Det er mange andre spørsmål du kunne stilt Dan, hvis du vil være mer
kritisk, sette ham litt til veggs. Er ikke det å velge å bidra i et samfunn
edlere enn å velge og stå utenfor? Er ikke alt han ser på som feller, løgn
og konspirasjoner bare uunngåelige mekanismer, som er vokst frem fordi
mennesket er skrudd sammen som det er? Men det er vanskelig å nå frem.

Svarene hans går ut på det samme: du er lurt og fanget, som de fleste er, og du kan ikke forstå perspektivet hans før du har brutt lenkene og forsøkt å leve som ham. Etterhvert gir du bare opp, og spør heller om han har overbevist mange om at hans vei er den rette. Om at det er på utsiden av samfunnet det skjer. Dan forteller at ja, mange har bestemt seg for å endre livet sitt etter å ha blitt kjent med ham:

– En av dem jeg klarte å overbevise, var en bussjåfør her i Oslo. Han kjørte
meg inn til byen hver dag, og vi ble godt kjent etter hvert. En dag sa han at han hadde sagt opp jobben sin, og skulle flytte til Marokko. Han sa at grunnen var samtalene våre, men også hvordan jeg kler meg og har valgt å bo. «Du lukter ikke som de andre, som deodorant, parfyme og hudkrem», sa han til meg. «Du lukter bålrøyk, og det vil jeg også lukte.» Jeg har ikke sett ham siden.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2019.

Hvor finner vi verdens mest rusfrie folk? I hvert fall ikke i Norge.

Over 90 prosent av voksne nordmenn sier de har drukket alkohol det siste året. I en studie fra 2018 som sammenligner drikkevaner i 195 land, har bare Danmark flere alkoholdrikkere enn oss.

Det betyr ikke at vi pådrar oss nest mest skader fra alkohol. I gjennomsnitt per drikkende person, inntar vi nemlig mindre enn folk i 74 av de andre landene, ifølge studien.

Når temaet er ulovlige rusmidler, får vi sjelden høre hvor mye folk bruker. Det er mer fokus på antall brukere. En av fire nordmenn (16-74 år) har prøvd cannabis, fikk vi vite i 2017.

Samme år fortalte den danske Sundhedsstyrelsen at nesten halvparten av dansker (16-44 år) har prøvd cannabis. Slike tall er mer interessante for politiet enn for helsemyndighetene.

«Fra juss til helse» er nærmest blitt et slagord for den kommende rusreformen. Når den er innført, kan nordmenn ustraffet besitte mindre mengder stoff. Statistikken og språket vi bruker om rus bør også reformeres.

Vi må spørre hvor mye cannabis og andre stoffer nordmenn bruker, og da mener jeg ikke bare hvor ofte. Vi må også spørre hvorfor folk bruker ulike rusmidler. I et helseperspektiv er slike spørsmål viktigst. Og så må vi bli enige om hva vi mener med begrepet «rusfri».

I dag brukes ordet «rusfri» gjerne om tidligere rusavhengige som fortsatt drikker alkohol iblant, eller som tar narkotiske stoffer som medisin. Det kan godt hende disse har fått et sunnere og bedre liv, men rusfrie er de ikke. Metadonbrukere opplever kanskje ingen euforisk rus av dosen de tar, men medisinen står på narkotikalista.

Mange som selvmedisinerer med mindre doser heroin fra det illegale marketet får heller ingen lystig rusfølelse. Likevel kaller vi heroinbrukerne rusavhengige og metadonbrukerne rusfrie. Det har en enorm betydning for hvordan vi ser på dem.

For å unngå misvisende ordbruk, kan vi snakke mindre om «rusfrihet» og mer om «sunnere rusvaner». Når ordet «rusfri» brukes presist, blir det uansett ikke mange rusfrie mennesker igjen.

Vi må anerkjenne folks fremskritt når de får sunnere vaner. Det gjør vi ikke ved å hause opp de rusfrie som «flinkere» enn alle andre. Vi som har jobbet noen år på rusfeltet, ser mange eksempler på at rusfrihet blir en snarvei til makt.

Folk som kaller seg rusfrie, får stor respekt. Tidligere torpedoer som tar avstand fra rus, blir plutselig orakler som kan brukes til å undervise og behandle rusavhengige.

Disse har ikke alltid kvittet seg med gamle uvaner på andre felt. Noen av dem har bare begynt å manipulere folk på nye måter, ikke minst mediefolk. Få historier fenger mer enn den om bydelens slemmeste gutt som ble snill.

Det var en slik historie Espen Andresen solgte inn til media da han lanserte seg som rusterapeut i 2008. Han la ikke skjul på at han hadde gjort mye galt. Så ble han rusfri og fikk jobb på Veksthuset, en anerkjent institusjon for rusbehandling.

Videre startet han sin egen institusjon, Addictologi Akademiet. «Her forsøker han å hjelpe andre ut av det samme helvete som han selv var fanget i», skrev Aftenposten i et intervju med ham.

Dagbladet brukte Espen Andresen som ekspert på temaet avhengighet. På TV fylte han rollen som den strenge avholdsmannen i rusdebatter, han med den høyeste moralen.

I fjor avslørte VG at Andresen gjennom ti år mishandlet rusavhengige klienter verbalt, loppet dem for stadig mer penger og ga dem jobb i svinderbedriften Det Norske Kartselskapet. Klientene opplevde det som å bli fanget i en sekt. De ble påført traumer og fratatt muligheten til å tenke selv.

En nådeløs rusterapeut kan bli en diktator i sitt eget minisamfunn. Når det gjelder større samfunn, ser vi at diktaturer kan være imponerende rusfrie. I hvert fall når de har ressurser til å håndheve strafferammer fra helvete. FNs kontor for narkotika og kriminalitet har sammenlignet medlemslandenes bruk så godt det lar seg gjøre.

I en slik rapport finner vi at 0,06 prosent av Saudi-Arabias befolkning har brukt illegale opiater, som heroin, det siste året. I samme periode har fem ganger flere nordmenn brukt slike stoffer. Også når det gjelder lettere rusmidler er Saudi-Arabia et godt forbilde. Femten ganger færre saudiarabere enn nordmenn oppgir å ha brukt cannabis i løpet av et år.

Saudi-Arabia har også mye å tilby dem som ønsker et alkoholfritt samfunn. Landet har ingen form for lovlig alkoholsalg, heller ikke til turister. Det fins et svart marked, men det er ikke stort. Ifølge WHO driker saudiarabere 0,2 liter ren alkohol i året per person. Til sammenligning drikker vi 7,5 liter i Norge.

I fjor ble 149 personer henrettet i Saudi-Arabia, 59 av dem for narkotikaforbrytelser. Du risikerer å miste hodet enten du innfører tyngre eller lettere stoffer til landet: I 2014 ble fire menn halshugget for smugling av cannabis.

Prøver du å røyke hasj i Saudi-Arabia, kan du slippe unna med et par år i fengsel. Besittelse av alkoholholdige drikker straffes med fengsel eller pisking. Det rapporteres om at folk er blitt fengslet bare fordi det lukter alkohol av dem.

Hvis målet er et rusfritt samfunn for enhver pris, bør vi kanskje satse på det eneveldige monarkiet. I et fritt samfunn vil folk bruke en del rusmidler, og de vil selv velge hvilke. Noen vil finne ut at det er riktig for dem å ha rusfrihet som mål. Andre vil finne ut at de trenger medisiner, eller at de lever best med moderat bruk av visse rusmidler.

Etter at jeg skrev om rusfrihet i forrige nummer av =Oslo, fikk jeg melding fra en av våre tidligere selgere. Han skrev:

«Jeg kjenner ganske mange som har vært “på kjøret” i mange år, som nå lever normale liv med enten jobb eller skole, men som ikke er rusfrie som i totalavhold. De har et normalt forhold til rus og drikker alkohol eller fyrer en fjoner i ny og ne. Man hører aldri fra de fleste av dem om det. De holder en lav profil fordi de har begynt “nye liv” … Det er alt for mange som dyrker en slags helterolle i sin totalavholdende recoverytilværelse. Og det er dem man stort sett hører fra og som stiller opp på TV og andre steder.»

Det er ikke noe galt i å føle seg flink hvis man har nådd et mål om å bli rusfri. Problemet oppstår når rusfrihet ukritisk assosieres med mange andre egenskaper og kvalifikasjoner. Når vi slutter å tro at et rusfritt menneske automatisk er et bedre menneske, kan vi også slutte å tro at rusavhengige er dårligere mennesker.

Av Kari Bu, på trykk i =Oslo juli 2019.

Oslopolitiet elsker ikke lenger narkotikasaker. Nå vil de helst unngå å straffe brukere. Men hva kan gjøres med de åpne rusmiljøene? Da Velferdsetaten inviterte til seminar i vår, kom det mange forslag.

«Gå et annet sted». Det har vært beskjeden til brukere og selgere av ulovlige rusmidler i Oslo siden 1960-tallet. Ingen har klart å svare på hvilket sted dette skal være. Likevel har noe forandret seg. Politiet er ikke lenger ute etter å lage flest mulig narkotikasaker ved å straffe brukerne. Det lover Tore Soldal, leder for enhet sentrum i Oslo politidistrikt.

På Velferdsetatens seminar om åpne rusmiljøer forklarte han endringen:

– Nå får vi ordre fra riksadvokaten om at vi ikke skal lage straffesaker på slitne rusavhengige. Vi bruker færre ressurser på ulovlige rusmidler i dag enn vi gjorde for ti år siden. Den gang ble det ansett som den alvorligste kriminaliteten etter drap. I dagens Oslo er det veldig få straffereaksjoner på rusbruk. Det er ikke alltid vi graver i en salgssituasjon heller. Da må vi i retten med saken, og det koster samfunnet enorme summer. Vi konsentrerer oss om vold og forstyrrelse av offentlig ro og orden.

Soldal forteller at politiet strever med å finne sin plass innen rusmiddelbasert kriminalitet. Det er et felt hvor folk har sterke meninger, og hvor holdninger er i endring.

– Vi har lojalitetsplikt til lovgiver. Narkotika er fortsatt ulovlig i Norge. Samtidig er det vanskelig å forklare hvorfor politiet holder på med dette. Inntil nå har det tatt seg bra ut på statistikken vår. Politifolk har elsket narkotikasaker. De er enkle, de krever ikke særlig tankearbeid og du kan måle resultatet i kilo. Nå er det ikke lenger et mål å få flest mulig straffereaksjoner i mindre alvorlige forhold.

Oslos åpne rusmiljø var på sitt største rundt år 2000. Da holdt det til på den såkalte Plata, utenfor Østbanehallen. I 2014 skrev Aftenposten at «Brugata er den nye Plata». Fortsatt har denne gatestubben mellom Grønland og Storgata i Oslo sentrum ansamlinger av slitne rusavhengige.

Leder i Uteseksjonen, Børge Erdal, er mer bekymret for et annet åpen rusmiljø. Det holder til et steinkast lenger øst, på Vaterland.

– Siden 2011 har vi sett en jevn økning av folk i åpne rusmiljøer i Oslo. Det er bekymringsfullt at andelen mindreårige og unge voksne har økt. Den største økningen av mindreårige ser vi i Vaterlandsmiljøet.

Styrelederen i Grønland beboerforening heter Berit Jagmann. Hun forteller mer om det åpne rusmiljøet som har havnet nær boligstrøk i bydelen. Miljøet er konsentrert under brua på Vaterland, og rundt Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset i Urtegata.

– Barna på Wahl skole passerer gjennom minst ett av disse to miljøene på skoleveien hver dag. De sier at de ofte er redde, flere ganger i uka. De har sett blødende og skadde folk. De åpne rusmiljøene i området vårt vokser. De er en arena for rekruttering av sårbar ungdom til kriminelle miljøer. Hvert år bruker sameiene på Grønland mange millioner kroner på private vaktselskaper, for å skape en form for trygghet. De gjør oppgaver som politiet ikke har kapasitet eller vilje til å gjøre.

Tore Soldal i politiet sier at de møter andre problemer på Vaterland enn i Brugata.

– I Brugata har vi ingen tanker om å produsere straffesaker. Vi er der for å hindre at det blir for vanskelig for dem som ferdes der, og for å forebygge vold. Der er det 10-15 rusavhengige til enhver tid, og det er enkelt å holde en viss kontroll. På Vaterland er problemet mye større. Det er yngre folk, og det brukes kniv og andre våpen. Der er vi mer i straffesporet, og det er mange flere personer vi er interessert i der. De klarer å begå straffbare handlinger selv om det står to uniformerte kjøretøy der.

Berit Jagmann bekymrer seg ikke bare for miljøer knyttet til ulovlige rusmidler. Hun engasjerer seg også sterkt mot bråket knyttet til det ordinære utelivet.

– I tillegg til to åpne rusmiljøer på Grønland har vi utallige barer og serveringssteder. Den helheten er vi nødt til å se på. Særlig de som bor på Grønland torg opplever mye hyling og skriking om natta, i hovedsak fra legale utesteder. Før var det mye bråk knyttet til puben Stargate. Politiet måtte dit nesten daglig. Da Stargate måtte stenge, på grunn av skjenking av mindreårige, ble lokalet umiddelbart leid ut igjen til et tilsvarende skjenkested.

Allerede første dag etter at Stargate stengte, ble det merkbart roligere i området rundt, sier Jagmann. Beboerforeningen har laget et opprop mot den nye skjenkebevillingen. Jagmann håper lokalet kan brukes til aktivitetshus for barn og unge, istedenfor pub.

Det er alkoholen som trekker absolutt mest ressurser fra sentrumspolitiet på rusfeltet, sier Tore Soldal.

– Det som lammer Oslo politidistrikt er ikke ressursene vi bruker overfor ulovlige rusmidler. De største ressursene bruker vi uten tvil på alkohol og utelivsfyll.

Oslo sentrum har nesten førti lavterskeltilbud for rusavhengige. Det er både steder å være, og steder å få hjelp. Kari Gran er seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon, som står bak flere av tilbudene.

– Ofte sies det at flere væresteder i sentrum vil løse problemet med åpne rusmiljøer. Det tror ikke jeg. Det fins mange væresteder. Utfordringen er at de ikke aksepterer omsetning av rusmidler. Jeg tenker at det ikke er likegyldig hvor i byen denne omsetningen skjer. Nå har vi store bekymringer knyttet til at miljøet flytter seg innover bomiljøer på Grønland. Vi må kanskje ha større aksept for omsetning i noen områder av byen, der det er minst sårbart at det skjer.

Oslos nye russtrategi sier at lavterskeltilbud skal spres rundt i bydelene. En av hensiktene er å gjøre de store, åpne rusmiljøene i sentrum mindre. Kenneth Arctander har selv vært rusavhengig. I dag er han informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, og tar en doktorgrad i sosialt arbeid.

Han tviler litt på om strategien vil virke.

– Jeg tror man fort vil bli skuffet av virkeligheten når man prøver å desentralisere det åpne rusmiljøet. Her handler det om et marked, med omsetning av varer som noen ønsker å kjøpe. For å nå målet om å oppløse rusmiljøer i sentrum må man bruke repressive tiltak. Jeg frykter at etablering av nye væresteder betyr at man ikke får lov til å være andre steder.

Kenneth Arctander foran bakgården til Prindsen, som er foreslått som utendørs værested for rusavhengige. 

Olav Thon-gruppen har ønsket å sette inn private vektere i Brugata. Kenneth Arctander er glad for at Oslo kommune avslo ønsket.

– Thon-gruppen er så uheldig at den eier så godt som all bygningsmasse i Gunerius-kvartalet og Brugata. De fortviler over at de ikke får lov å bruke vektere i gata. Selv føler jeg meg mindre trygg når næringslivet vil bruke ordensmakt i det offentlige rom, enn når jeg ser den bittelille ansamlingen av folk i sosial nød i Brugata. Jeg har selv opplevd å bli holdt av vektere. Jeg har også vitnet mot et vekterselskap som mishandlet en rusavhengig på åpen gate.

Olav Stavnsborg er sikkerhetssjef i Olav Thon-gruppen. Han forteller om situasjonen på det Thon-eide kjøpesenteret Gunerius, i krysset Storgata/Brugata. I fjor hadde senteret 4795 bortvisninger. Til sammenligning hadde Storo-senteret, som ligger langt fra det åpne rusmiljøet, 105 bortvisninger.

Folk ble bortvist fra Gunerius fordi de var sterkt ruset, oppholdt seg unødig på senteret eller forstyrret ro og orden. I løpet av året var det 722 tilfeller med omsetning av rusmidler inne på senteret. Det var 80 grove trusler og ni tilfeller av vold mot vektere og ansatte. I år er situasjonen bedre, sier Stavnsborg.

– Fra 2019 har det vært mange flere politipatruljer i området. Vi ser en halvering av problemer på senteret. Jeg synes politiet jobber bra i Brugata. Det er en stor fordel å ha dem her.

Stavnsborg er ennå ikke fornøyd med forholdene på Gunerius. Han viser til en rapport fra en vekter som jobbet dagvakt tidligere i år. Vekteren fant folk som røykte heroin på dametoalettet, og tre rusavhengige som satte sprøyte i parkeringshuset. Tolv synlig berusede personer ble bortvist fra senteret i løpet av dagen.

Olav Stavnsborg ønsker seg et eget område som det åpne rusmiljøet kan henvises til. For de aller tyngste brukerne foreslår han bakgården til lavterskeltilbudet Prindsen.

Han er ikke den eneste som har foreslått noe slikt. Arild Knutsen har selv vært en del av det åpne rusmiljøet i perioder. Han har lenge ønsket seg et sted sentralt i Oslo der bruk og omsetning av ulovlige rusmidler tolereres.

– Næringslivet fortjener ikke å bli utsatt for den belastningen de har i dag. Det samme gjelder borettslagene på Grønland, mener han.

Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. I fjor foreslo foreningen å samle det åpne rusmiljøet på Elgsletta, en grønn lunge inntil en trafikkert bilvei på Grønland. Ideen møtte kritikk fra blant andre Grønland beboerforening.

– Jeg var dum da jeg låste forslaget om et fristed til Elgsletta. Det er en god idé å bruke bakgården til Prindsen i Storgata. Legg til rette så det blir hyggelig der. Blir du behandlet med respekt, da respekterer du tilbake.

En annen måte å respektere rusavhengige på, er å gi dem ordentlig mat, mener Knutsen. Da han selv var en del av rusmiljøet, fikk han mer enn nok av søtsaker.

– Jeg endte opp i en kø utenfor Fattighuset for ikke å sulte ihjel. Det beste mattilbudet ellers fant jeg hos 24SJU i Tollbugata. Der kunne jeg strekke meg over vafler, kaker, hveteboller og bløtkaker, og til slutt finne noe næringsrik kost helt innerst.

Kenneth Arctander lurer på hvorfor vi forskjellsbehandler ulike rusmiljøer.

– Oslos største åpne russcene er Karl Johans gate natt til søndag. Der er det overstadig beruselse, forsøpling og brudd på lover og normer. Hvorfor synes vi at denne åpne russcenen skal finnes, mens de 20-50 personene i Brugata er et kjempeproblem? Synes vi det er vanskelig å se sosial nød, annet enn på avstand?

Arctander er lei av at pressen illustrerer kronikkene hans med en skitten hånd full av åpne sår.

– Vi vil gjerne se rusavhengige i all sin elendighet spredt utover midtsidene i en avis. Vi vil ikke se dem i vår egen bakgård eller utenfor et av de 110 kjøpesentrene til Olav Thon, som har en profitt på 8,5 milliarder i året. Vi må ta et oppgjør med stigmatiseringen. Hvorfor ser vi annerledes på rusavhengige enn på andre folk med sosiale og psykiske helseutfordringer?

Geir Gustavsen er fagleder ved Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset på Grønland. Han mener vi må bli mye flinkere til å behandle rusavhengige individuelt.

– Det er store forskjeller innad i gruppa. Jeg tror løsninger må finnes på individnivå. Vår erfaring er noen få mennesker skaper store utfordringer. De har store, ubehandlede psykiske problemer i tillegg til rusproblemet. Det kan være personer som er utestengt fra mange tiltak og botilbud. Vi har startet et prosjekt med tett oppfølging av de sykeste. Det er svært krevende. Det oppstår situasjoner med uakseptabel atferd, som gjør det vanskelig å hjelpe.

Gustavsen håper at tilbud for rusavhengige i sentrum ikke legges ned før tilbud i bydelene er bygd opp. Velferdsetaten ser for seg at tre og tre bydeler går sammen om fem sentre, der rusavhengige kan få helsehjelp og aktivitetstilbud. Vil det fungere?

Marius Sjømæling fra organisasjonen Barn av rusmisbrukere er positiv til desentralisering. Men han mener at det krever en helt annen organisering av hjelpen enn i dag.

– Når man flytter folk ut av sentrum må man også ha brukerrom, feltpleie, utekontakt, ruskonsulenter og gud vet hva i bydelene. I dag er det et kjempeproblem at hver eneste bydel er ulikt organisert. Dette må endres hvis desentralisering skal skape forutsigbarhet for brukere og pårørende, sier han.

Forsker Thomas Clausen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning fortalte om erfaringer fra storbyer i utlandet på Velferdsetatens konferanse.

– Fra Europa har vi lært at ensidige tiltak ikke er nok, som bare politi eller bare sosiale tjenester. Det trengs virkemidler som kan sette litt makt bak krav til oppførsel, og det trengs gode tilbud. I Oslo har vi pekt på at det er for lite samhandling mellom ulike tiltak for personer i krise.

Clausen er skeptisk til et utendørs fristed for bruk av ulovlige rusmidler. Han mener det vil komme ut av kontroll. Det skjedde da Wien anla et fristed nær Karlsplatz i sentrum. Stedet ble gjerdet inn med blomsterkasser, og politiet skulle ikke agere der. Det fungerte såpass dårlig at det måtte stenge.

– Forskningen finner ikke støtte for at et fristed gir resultater på noen klare mål. Det er kanskje litt uklare mål for hva man vil oppnå med det. Et godt alternativ er flere brukerrom, helst desentralisert. Der kan man bruke rusmidler på et trygt sted med medisinsk personell. Det ivaretar helse og sikkerhet. I tillegg trenger rusavhengige tilbud om meningsfull, daglig aktivitet.

Clausen mener at åpne russcener ikke er et kjempeproblem i Oslo i dag. Problemet var større før. Nå peker flere piler den rette veien. Færre dør av overdose i Oslo og i andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi.

En viktig del av strategien er å bevisstgjøre brukerne om tryggere rusbruk. Det kan være å spre informasjon om faren ved å blande ulike stoffer, inkludert alkohol. I Oslo har man lykkes med å få flere til å røyke heroin fremfor å bruke sprøyte. En moraliserende ruspolitikk er erstattet av tiltak som beviselig redder liv.

Ina Roll Spinnangr i Foreningen Tryggere Ruspolitikk mener bedre medisinering er viktigere enn å skape et fristed for det åpne rusmiljøet.

– Vi vet at medisinsk behandling har hatt positiv effekt. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har redusert det illegale markedet for heroin betraktelig. Heroinassistert behandling har gjort det samme i andre land. Hvis det var mulig å få amfetaminassistert behandling og andre medikamenter, ville folk slippe å oppsøke de åpne rusmiljøene.

Spinnangr frykter et fristed vil føre til at brukere av ulike rusmidler blandes enda mer. Da blir veien kortere fra lettere til tyngre stoffer. Kan politiet i det hele tatt akseptere et fristed for bruk og salg av ulovlige stoffer? Tore Soldal gjør oss klokere:

– I politiet har vi noe som heter opportunitetsprinsippet. Det betyr at det er vi som bestemmer om vi skal gjøre noe med et straffbart forhold. Vi er ikke pålagt av riksadvokaten å reagere i enkeltsaker. Dette har vi utnyttet i Oslo, når det gjelder Sprøyterommet. Der beveger vi oss i stor grad ikke inn uten at det skjer vold eller andre alvorlige, straffbare handlinger.

Politiet aksepterer altså at det brukes heroin på Sprøyterommet. Likevel har det hendt at brukere er blitt ransaket, bøtelagt og fratatt brukerdosen utenfor. I april ble Oslos sprøyterom omgjort til et brukerrom, der flere stoffer kan inntas i trygge omgivelser.

Foreløpig er det ingen signaler om at flere bydeler i Oslo får sprøyterom eller brukerrom. Til gjengjeld ønsker Oslo å være prøvekommune for flere medisiner i LAR, deriblant heroinassistert behandling.

Kari Gran i Kirkens Bymisjon tror det betyr mye å senke terskelen for helsehjelp for rusavhengige.

– Vi trenger en reell lavterskel-LAR, i tillegg til et bedre utvalg av medikamenter i LAR-ordningen. Vi har også noe å hente på lavterskelsamarbeid med psykiatrien. Og så må vi huske at de som selger rusmidler på Vaterland er like sårbare som dem som kjøper rusmidler i Brugata, der politiet har en annen tilnærming.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo juni 2019.

Bartok Levente Arpad er ingen typisk =Oslo-selger. Likevel er han blitt populær blant kundene, både i og utenfor Oslo.

Bartok vokste opp i Romania. Etter åttende klasse måtte han slutte på skolen for å skaffe penger til familien. Faren var alvorlig kreftsyk og trengte behandling.

– Det er vanskelig å få jobb i Romania når du har gått så lite på skole. Jeg reiste utenlands da jeg var sytten. I fem år var jeg i Tyskland og jobbet to tre-måneder av gangen. Da kunne pappa gå til legen. Vi har ingen velferdsstat i Romania, forteller han.

27-åringen bruker tid på å finne de norske ordene, og innimellom kommer noen tyske. Han har også jobbet en stund i Polen og Ungarn. I Budapest vasket han biler på gata. Da han kom til Norge for fire år siden, begynte han igjen å jobbe med bilvask.

– Jeg jobbet tolv timer om dagen for 9000 kroner i måneden. I kontrakten min sto det at jeg jobbet 4-5 timer om dagen. Jeg kjenner flere fra Romania som jobber med bilvask i Norge.

Det var en venn som tipset Bartok om at han kunne selge =Oslo. Han gikk til salgslokalet vårt i Skippergata og snakket med miljøarbeider Even Skyrud.

– Even sa at jeg måtte lære meg bedre norsk, så kunne jeg komme tilbake om en måned. Jeg lærte meg norsk på YouTube. Nå har jeg solgt =Oslo i to år. Det har hjulpet meg veldig mye. Jeg vil lære så bra norsk at jeg kan starte mitt eget firma, hvor jeg reparerer mobiler. Jeg vil aldri mer jobbe med bilvask. Der jobber alle nesten gratis.

For tre år siden døde Bartoks far. Han ble bare 46 år. Hjemme i Romania har Bartok kone og en ti måneder gammel sønn. Han viser oss et bilde fra barnedåpen, hvor han holder babyen og kona står ved siden av i lang, rød kjole.

– Inntil for et år siden brukte jeg heroin, kokain og alt mulig. Venner jeg delte rom med i Tyskland ga det til meg. Det samme skjedde da jeg kom til Norge. Nå er jeg ferdig med stoffene. En dag jeg sto og solgte =Oslo på Vinterbro Senter, kom en psykiater bort til meg. Han stilte meg noen spørsmål og ga meg to gratis timer. Han sa at jeg måtte konsentrere meg om kona og barnet og slutte å bruke penger på rus. «Bare du kan hjelpe deg selv», sa han. Jeg gjorde mitt beste og sluttet.

I dag er det lettest å treffe Bartok på Vestby Senter. Der pleier han å stå i inngangspartiet, og han selger gjerne blader til klokka seks om kvelden.

– Både på Vestby og i Oslo har jeg mange faste kunder. Ingen sier at de ikke vil kjøpe av meg fordi jeg er utenlandsk. Jeg forteller dem at månedslønna i Romania er 3000 kroner, og at jeg trenger mat til barnet mitt. Når jeg selger =Oslo kan jeg tjene 5-600 på én dag. Lørdager blir det kanskje 7-800. Jeg sender hjem 3000 kroner annenhver uke.

Bartok selger magasinet i Vestby en dag i uka. Han hjelper gjerne til med å rydde på kjøpesenteret, som å trille på plass handlevogner. Både ansatte og kunder viser at de setter pris på ham.

– Dama på Narvesen gir meg pølser til halv pris, og kundene kjøper gaver til meg. Jeg har fått sokker til hele familien, halskjede til kona og en lekebil til sønnen min.

Etter arbeidstid drar han hjem til et hotell i Lillestrøm. Der deler han et stort rom med tre slektninger. For det betaler de 6800 kroner i måneden. De pleier også å hjelpe til med å vaske og støvsuge på hotellet. Tidligere har Bartok bodd litt i telt, og i et okkupert hus. Han har aldri tigget, og ønsker ikke å ha kontakt med tiggere i Oslo.

Oppveksten i Romania var både bra og ikke bra, sier Bartok. Norskkunnskapene strekker ikke helt til for å beskrive nyansene. Men han forteller at han vokste opp i den populære turistbyen Sighișoara. Der var det også norske turister. Han synes byen er veldig fin og oppfordrer alle til å ta en titt på den på YouTube.

Snart reiser han hjem til Romania for å treffe kona og barnet. Til daglig holder de kontakt ved å ringe hverandre på FaceTime. Tidligere har kona besøkt ham i to måneder i Norge. Bartok ser ingen mulighet for å bo her med familien sin før han får en «veldig bra jobb». Han frykter barnevernet, og han trenger et ordentlig sted å bo.

Bak disken i =Oslos salgslokale møter vi Even Skyrud. Han har flere forklaringer på hvorfor Bartok Levente Arpad er blitt en populær selger.

– Han er veldig høflig, vennlig og hjelpsom. Han viser fram familien sin og forklarer godt hva han ønsker og drømmer om. Unge menn fra Øst-Europa er vant til å måtte gjøre en innsats for å overbevise nordmenn om at de er bra folk. De som selger =Oslo opplever jeg som utrolig hjelpsomme, også når de er her i salgslokalet vårt.

Even forteller at gatemagasinet aldri har hatt bare norske selgere.

– Helt fra starten hadde vi selgere fra Russland og Balkan. Nå har vi flere fra andre deler av Europa. De sier at de sjelden opplever fordommer fra kunder. Tvert imot, mange har stamkunder og selger bra. De opparbeider seg et godt rykte. Det virker som om fordommene brytes ned når folk møtes ansikt til ansikt.

=Oslo har hatt de samme kriteriene for å bli selger siden oppstarten i 2005.

– Du skal være vanskeligstilt og stå utenfor det normale arbeidslivet. Du må kunne gjøre deg forstått på norsk. Det er viktig at du kan svare på spørsmål fra kundene og forstå hva du selger. Vi krever også at selgerne kan kommunisere med oss som jobber her på norsk. Før de får selge bladet har vi en samtale som kartlegger litt hvem de er.

=Oslo-selgerne fra Øst-Europa er ofte folk som nærmest har vært slavearbeidere før. De er blitt grovt utnyttet på det norske arbeidsmarkedet. Det virker som om de trives mye bedre med å selge blader, sier Even.

– Dette er jo i høyeste grad å gi mennesker et verdig alternativ til uverdige måter å tjene penger på, noe som alltid har vært kjernen i det vi gjør. Vi har også selgere med rom-bakgrunn, men det er folk som er etablert i Skandinavia. Mange tror at romfolk er en ensartet gruppe, fordi de forbinder dem med de klassiske skjørtedamene som sitter på gata og tigger. I virkeligheten er det en enorm forskjell i mentalitet, hvordan de opererer og hvordan de kler seg. De kommer fra mange forskjellige steder og flere land enn Romania. De typiske tilreisende som er i Norge i korte perioder selger ikke =Oslo. Vi vil at man skal ha en viss tilhørighet her.

For noen år siden fikk =Oslo reaksjoner på at vi hadde utenlandske selgere. Det kom sinte e-poster og meldinger på Facebook, gjerne i forbindelse med mediedebatter om tilreisende fra Øst-Europa. Even understreker at det ikke nødvendigvis er slik at selgere med utenlandsk bakgrunn fortrenger de norske.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2019.

En femtenårig tegneseriefan og en nittenårig rullestolbruker skapte henholdsvis 4chan og 8chan. I dag er nettstedene mest kjent for å skape massemordere. Her får du historien i korte trekk.

I 2003 utviklet 15 år gamle Christopher Poole diskusjonsforumet 4chan. Den amerikanske gutten tilbrakte det meste av tiden på nett. Han startet 4chan for å dele tegneserier og porno med nettvennene sine. Til hans store overraskelse, fikk forumet millioner av brukere.

De neste årene skulle de unge mennene på 4chan finne opp noe som fortsatt definerer dagens ungdomskultur: internett-memet. Et slikt mem er vanligvis et bilde med et kort, humoristisk budskap som spres fra person til person. Det er en slags remiks av innhold fra den store skraphaugen med populærkultur og reklame som flyter rundt på nettet.

Eksempel på nettmem av den mer uskyldige typen.

4chan-brukerne begynte å kalle seg «Anonymous». De var opptatt av ytringsfrihet og aksjonerte både på nett og utendørs, som regel skjult bak denne masken.

«Anonymous» invaderte diskusjonsgrupper, sosiale medier og dataspill. Slik oppdaget 12-åringen Fredrick Brennan 4chan i 2006. Han befant seg på et forum for spillet Sonic the Hedgehog da det ble invadert av nettroll fra 4chan.

Brennan var født med diagnosen osteogenesis imperfecta og bundet til rullestolen. Gjennom livet hadde han brukket hundrevis av bein i kroppen. Faren la ingen begrensninger på tiden han kunne bruke på nett, i håp om at sønnen en dag kunne livnære seg som programmerer.

4chan ble snart Brennans favorittsted på nett. Han frydet seg over å chatte med folk som planla nettangrep mot kommersielle giganter som Mastercard, VISA og PayPal. «Anonymous» var særlig sinte på nettbanker som hadde valgt å avslutte sitt samarbeid med Wikileaks og Julian Assange.

I 2012 ble mange av de ledende skikkelsene i Anonymous-nettverket arrestert. Da Anonymous kollapset, forduftet også håpet. 4chan ble et sted der folk konkurrerte om å være den mest ensomme og deprimerte.

Etter finanskrisen i 2008 så mange unge mørkt på fremtiden. De hadde få utsikter til en meningsfull jobb, en anstendig bolig og uavhengighet. Samfunnet var mye flinkere til å gi dem dataspill og meningsløse produkter. På 4chan begynte folk å skrive om sine egne liv, og publisere triste bilder av seg selv.

En ny generasjon av unge menn overbeviste seg selv om at de var dømt til å leve i ufrivillig sølibat i mammas kjeller. I slutten av tenårene hadde Fredrick Brennan låst seg fast til denne tankegangen.

Når nettroll fra 4chan ikke invaderte nettsteder for barn, brukte de mye tid på å trakassere nynazister på deres diskusjonsgrupper. Det samme skjedde med nynazistene som med barna: de ble fascinert av 4chans lovløse kultur, og slo seg til der.

4chans skaper Christopher Poole var imot dette. Han prøvde først å slette fora som ble brukt av nynazister. Da det ikke nyttet, lot han dem bli. Han var tross alt for ytringsfrihet og hatet sensur.

Brukere av 4chan som fortsatt var jomfruer i en alder av 30 år, kalte seg wizards. Denne gruppen var særlig hissig i tonen mot kvinner. I 2013 begynte de å plage den kvinnelige dataspillutvikleren Zoe Quinn. Quinn truet med å introdusere kvinneskikkelser i dataspill som lignet virkelighetens kvinner.

De som kalte seg wizards levde ikke lenger i virkeligheten. De følte at deres siste fristed var en virtuell virkelighet hvor kvinnene alltid lystret viljen deres. I 2014 satte Poole ned foten for trakasseringen. 4chan hadde tross alt regler for personforfølgelse.

Forsøket på å rydde opp ble ikke godt mottatt. Snart forlot Poole hele nettverket og ble ansatt av Google. De som fylte tomrommet, var menn i midten av 30-årene. De var den første generasjonen som deltok i 4chan-kulturen. De tjente penger på YouTube-videoer med antifeministiske kampanjer. En hel industri av slike vloggere og bloggere blomstret opp.

En annen konsekvens av Pooles forsøk på å regulere 4chan, var at sinte brukere så seg om etter et nytt forum. I 2013 hadde Fredrick Brennan laget en kopi av 4chan som han kalte 8chan. Her kunne alle starte sin egen diskusjonsgruppe. På 4chan var det derimot Poole som bestemte hvilke grupper som kunne opprettes.

8chan vokste raskt til tusenvis av innlegg i timen. Samtidig kjempet den da 20 år gamle Brennan for å skape seg et eget liv. En artikkel i The New York Times fortalte om hvordan han ble ranet da han tok t-banen til Manhattan for å kjøpe seg ny rullestol.

8chan ble en uoversiktlig labyrint av mini-fora med hets, seksualiserte fremstillinger av barn og annen kriminell aktivitet. Forretningsmannen Jim Watkins, en høyreorientert krigsveteran, ønsket å overta 8chan. Det var ingen penger å tjene på det, men sønnen hans var fan av nettstedet. Watkins hadde allerede sikret seg det mer lønnsomme japanske nettstedet 2channel. Christopher Poole hadde i sin tid hentet koden til 4chan fra 2channel-kopien 2chan.

Fredrick Brennan annonserte salget av 8chan til Jim Watkins i 2015. Til gjengjeld fikk han jobbe på heltid med programmering i Watkins’ firma NT Technologies. Watkins bodde på Filippinene, og dit flyttet også Brennan. Den billige arbeidskraften i landet ga ham råd til en personlig assistent. Endelig slapp han å bekymre seg for fremtiden som pleietrengende.

De neste årene begynte Brennan å oppdage verden utenfor skjermen. Han likte å bo på Filippinene. Han gikk i kirken, brukte sosialkonservative verdier som rettesnor og fikk innpass i et miljø av virkelige mennesker.

Brennan var ikke den eneste unge mannen fra 8chan som omfavnet konservative verdier. Religiøse normer ble en motvekt til den tomme materialismen mange av de unge mennene var fanget i. De vokste opp i en kultur som lærte dem å spille dataspill og kjøpe meningsløse produkter. Brennans generasjon fant farsfigurer på YouTube som ga dem håp om noe mer, deriblant Jordan Peterson.

Noen nektet å leve i håpet, og fortsatte å dyrke en stadig mørkere kultur på 4chan og 8chan. Allerede i 2007 hadde 4chan-brukere hyllet Seung-Hui Cho, som drepte 32 studenter ved universitetet Virginia Tech. Et nettmem fortalte at «ingen kunne slå Chos high-score».

Samtidig dyrket brukerne selvmordet. I 2013 satte en bruker fyr på rommet sitt mens han filmet seg selv for et entusiastisk publikum. Redningsarbeidere fikk ham ut i siste liten.

En som kom seg ut av den destruktive kulturen, var Caleb Cain. I 2014 hadde han isolert seg foran skjermen, uten av stand til å gå på college på grunn av pengemangel. Han ble overbevist om at hans eneste utsikter var selvmord eller en slags martyrdød som terrorist.

Caleb forteller at det slett ikke hjalp ham å bli hetset av utenforstående da han ble radikalisert. Det gjorde ham bare sintere. Det som fikk ham ut av miljøet, var en vlogger som fortsto 4chan-kulturen. Cain mener at empati er et viktig verktøy. I dag driver han sitt eget prosjekt for å av-radikalisere de som har gått i den samme fella som han selv.

Fredrick Brennan gikk det også bra med. Han sluttet helt å jobbe for Jim Watkins, etter å ha blitt utsatt for stadig mer aggressiv oppførsel fra ham. Brennan bort fortsatt på Filippinene og går i kirken. Han tar nå avstand fra kulturen han var med å skape på 8chan, og kaller den giftig.

Teksten er basert på Dale Berans mye lengre artikkel «Why Does 8chan Exist at All?»

Da Marcus Dingstad var russ for tre år siden, ble den 22 år eldre kjæresten Cornelia Fischer med på fest. Møt to par som trosser tabuer om kjærlighet og aldersforskjell.

Det var to måneder til Marcus Dingstad fylte nitten. Han logget seg inn på date-appen Tinder, uten planer om å skaffe seg kjæreste. Cornelia Fischer var også på Tinder. Hun var førti år og skilt, med to barn på 7 og 9 år.

Ute på byen hadde Cornelia ofte opplevd at yngre menn viste interesse, og trodde hun var yngre enn hun var. Derfor tok hun sjansen på å skru ned aldersgrensen for hvem hun ville ha kontakt med på Tinder.

Etter at Marcus startet dialogen med Cornelia, hadde de daglig kontakt på SnapChat. De ville heller bli bedre kjent med hverandre enn å sveipe videre på Tinder.

– Snap var nytt for meg. Jeg måtte vende meg til en ungdommelig måte å kommunisere på, der man hele tiden sender meldinger. Jeg var mer vant til å sende en melding og vente noen dager, sier Cornelia.

– Når hun skriver med vennene sine er det lange meldinger. Jeg skriver mye kortere, så det blir mer som en samtale, sier Marcus.

Ingen av dem hadde truffet noen fra Tinder før. Cornelia tenkte at det var en morsom plattform. Hun hadde heller ikke seriøse hensikter. Hun forbant Tinder med noe venninnene brukte for å få bekreftet at de fortsatt var attraktive.

Marcus og Cornelia sendte ikke finpussede selfies til hverandre. De tok spontane bilder av seg selv i hverdagslige situasjoner. De hadde en felles interesse for det visuelle. Hun var arkitekt, han ville bli fotograf. En av Cornelias hobbyer var å gå på åpninger av kunstutstillinger. Det ville Marcus gjerne være med på.

De avtalte å møtes hjemme hos Cornelia på Nesodden.

– Jeg visste i hvert fall at vi kunne ha en ordentlig samtale, sier Marcus. – Litt dypere samtaler er noe jeg savner med folk på min egen alder. Jeg føler at det går i den samme greia hele tiden. Vi har lange chatter, men ser du nærmere etter så er det ikke noe der. Det faller meg mer naturlig å ta initiativ til noe dypere med en eldre person.

Da Marcus møtte Cornelia, var han vant til å omgås førtiåringer. Han har et godt forhold til sine unge foreldre og deres venner.

– Jeg har aldri vært så interessert i å gå ut på byen eller gå på fest. Jeg har følt meg mer voksen enn folk på min egen alder. Likevel så jeg for meg å få en kjæreste på rundt tjue år.

Marcus og Cornelia hadde skrevet mye sammen da de møttes. Kjemien stemte også i virkeligheten, men Marcus opplevde at han var mest interessert. Aldersforskjellen gjorde ham usikker på hva han kunne avsløre om følelsene sine.

– Jeg visste at jeg elsket henne, men jeg holdt det litt inne. En natt holdt jeg på å si det, men jeg ventet til dagen etter. Da måtte jeg bare kaste det ut.

Cornelia ble ikke overrasket over kjærlighetserklæringen.

– Jeg hadde merket hva han følte. Likevel var det utrolig fint å høre det. Det var ikke slik at den ene prøvde å overtale den andre til et forhold.

Marcus skyter inn at han tror han prøvde ganske hardt. Likevel ble Cornelia sjarmert.

– Kanskje du prøvde hardere enn meg, men ikke hardere enn at jeg syntes du var søt. Vi var veldig samkjørte, smiler hun.

Da Marcus ble russ, var Cornelia med på den siste russefesten.

– Jeg følte meg som en journalist som gikk undercover. De andre på festen skjønte ikke at jeg var så mye eldre enn dem. De tenkte at jeg var i tjueårene. Det var gøy. Marcus og jeg hadde det også topp da vi var på Roskilde-festivalen sammen. Han har en ganske voksen musikksmak. Han liker progrock, Frank Zappa og gitarbasert musikk. Vi har en del gitarer.

Cornelia kommer opprinnelig fra Tyskland, og har bodd i Norge i ti år. Hun har også bodd i England og blitt påvirket av den britiske kulturen.

– Marcus har utrolig mange referanser fra det britiske og amerikanske, på grunn av alt på nettet. Da jeg tok ham med til England, kunne vennene mine der nesten ikke tro at han ikke hadde bodd der.

Vennene til Marcus brukte en stund på å venne seg til at han var kjæreste med Cornelia.

– De sa ikke rett ut at de syntes forholdet vårt var rart. Det var mer subtilt, som at de helst ikke ville være sammen med oss begge. De mener selv at de er veldig åpne og tolerante, men de lever ikke alltid opp til det. På forhånd var jeg mest redd for reaksjonen til mamma, men hun tok forholdet veldig fint, sier Marcus.

I dag føler Cornelia seg fullt akseptert av vennene til Marcus.

– Det tok litt tid. For mine venner var det lettere å akseptere at vi var sammen. Jeg tror det handler om at folk som er i jobb er vant til å omgås ulike aldersgrupper. Du kan jobbe med folk som kommer rett fra skolen, og folk som har lang erfaring. Da spiller alderen mindre rolle enn personligheten. Når du er ung, henger du med folk på din egen alder, ikke med tiåringer eller tredveåringer.

Vennene til Marcus skulle snart få en større utfordring enn å se ham sammen med den 22 år eldre kjæresten.

– Cornelia og jeg begynte å snakke om at vi kunne tenke oss å få barn. Jeg visste at det måtte skje ganske snart, og jeg hadde ikke noe imot det. Tidligere hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle få barn så tidlig, selv om mine foreldre var veldig unge da de fikk meg.

Hjemme hos Cornelia var huset allerede tilrettelagt for barn. Hun deler omsorgen for de to barna sine med eksmannen, som bor like i nærheten. Livserfaringen hennes har lært henne at hun ikke kan forutsi hva som vil skje senere.

– Jeg har jo vært usikker med tanke på fremtiden med Marcus. Men det er noe jeg ikke har kontroll over. Jeg regnet ikke med at jeg skulle bli skilt heller. Derfor vil jeg gi slipp og leve mer her og nå.

Når vi møter paret, er babyen Fillip tre måneder. Marcus bærer rundt på ham og takler strie strømmer av gulp med knusende ro. Selv har han to søsken på sju og åtte. Da Cornelia introduserte ham for sine barn, ble han ikke presentert som bonuspappa.

– Marcus ble mer som en storebror. Det fine er at barna mine kan spørre ham om alt som har med ungdom å gjøre. Han kan fortelle dem hvordan det er på ungdomsskolen. Han er vant til å være rundt barn, og han visste godt at livet med barn er travelt. Jeg var veldig bevisst på at det var et stort skritt å få barn med Marcus. Jeg angrer absolutt ikke, det er helt nydelig.

Til daglig er Marcus student ved Bilder Nordic School of Photography, mens Cornelia er hjemme i permisjon. Marcus synes ikke forholdet deres er blitt dårligere etter at de fikk barn.

– Å få barn var som forventet, ikke noe sjokk. Mye handler om babyen. Vennene mine var mer bekymret enn meg for at jeg gjorde noe jeg ikke var klar for.

Cornelia mener vennene til Marcus var mest bekymret for at han ville få mindre tid til å være sammen med dem.

En gang opplevde Cornelia og Marcus at en fremmed på gata ropte «Hah! Aldersforskjell!» etter dem. Det klarte de ikke helt å bry seg om. Marcus føler at det blir et offentlig tema når kvinnen er eldre enn mannen. Når mannen er betydelig eldre enn kvinnen, snakker folk mer bak ryggen på paret, mener han.

Et offentlig tema ble det i hvert fall da Emmanuel Macron ble president i Frankrike i 2017. Kona Brigitte er 24 år eldre.

– Det at Macron fikk mye oppmerksomhet for kjærlighetslivet sitt hjalp Marcus og meg, mener Cornelia. – Vi hadde nylig blitt sammen da han ble president. Jeg har også en fetter som er sammen med en tjue år eldre kvinne.

Marcus og Cornelia har ingen planer om å gifte seg, men de har mye pent å si om hverandre.

– Jeg føler ikke at du holder meg tilbake på noen måte. Jeg kan være meg selv hundre prosent. Det er ikke noe jeg trenger å være flau over, sier Marcus.

Cornelia opplever noe av det samme.

– Jeg vet at jeg kan være helt naturlig sammen med deg. Jeg går ikke rundt og sminker meg, og prøver ikke å gjøre meg yngre enn jeg er.

De unner seg et kyss i sofaen innimellom all gulpingen. I vår kunne du se bildene i denne artikkelen på Kulturhuset i Oslo. Fotostudent Vilde Støkket Bråten fotograferte flere par med uvanlig aldersforskjell. De ble en del av en utstilling som handlet om levemåter i fremtiden.

Vilde traff også et par med større aldersforskjell enn Marcus og Cornelia. Det var Julie Grønneberg og Theis Tønnesen.

Vi besøker Julie og Theis i en romslig leilighet på Majorstua. De ble kjent med hverandre da Julie var 27 og Theis var 53. Theis leide leilighet i samme bygård som Julie på Grünerløkka, mens leiligheten hans på Majorstua ble pusset opp.

De to visste om hverandre fra før, og naboskapet gjorde dem til venner. Verken Julie eller Theis tenkte at det var aktuelt å bli kjærester. De var bare venner som snakket veldig bra sammen.

– Det var ingen romantiske følelser. Det var ikke tenkbart egentlig, sier Julie. Hun lo da Theis spøkte med at hun kunne vært drømmedama hans hvis hun var eldre. For Theis virket det fjernt å bli sammen med en ung kvinne uten barn.

– Jeg har jevngamle venner som har vært single. Vi har snakket om at vi ikke orker å starte på nytt med familie, forteller han.

Hvordan gikk det til at Theis ble far i fjor, 56 år gammel? Julie hadde ingen spesielle forestillinger om hvor gamle kjærester hun kunne ha. Theis var mest skeptisk med tanke på aldersforskjellen. Så lenge de to var naboer, var det ingen romantikk. Så skjedde det noe.

– Da jeg kjente at jeg ble begeistret på den måten, var det ingenting som gjorde at jeg holdt tilbake. Følelsene gjorde at alderen ikke spilte noen rolle, sier Julie.

De hadde vært venner i et år da følelsene tok overhånd. Da de ble sammen, var fest en stor del av livet til Julie. Hun var usikker på om hun ville ha barn, men temaet kom opp tidlig i forholdet.

– Vi måtte ta noen uromantiske samtaler, sier Theis. – Jeg har en jobb som gjør at jeg ikke kan være oppe om natta hvis jeg skal jobbe dagen etter. Det sa jeg til Julie, og det var hun innforstått med. Vi avklarte en del ting som ikke har vært noe tema for krangel senere.

De ser på hverandre og spøker med at de er omtrent like pene. Tankene våre går til en lidenskapelig legeroman. Theis jobber som kirurg, mens Julie er sosionom. For Julie var ønsket om barn en naturlig konsekvens av at de hadde det så bra sammen.

– Jeg tror alle par må snakke om hva de forventer av hverandre. Det er særlig viktig når man har så ulikt utgangspunkt som Theis og meg, sier Julie.

Paret fant ut at ønskene deres lot seg forene.

– Vi er ganske like, med samme grunnholdninger og livssyn. Både sosialt, intellektuelt og økonomisk opplever vi at vi begge bidrar og stiller ganske likt.

I dag er lille Julius et halvt år gammel, og Theis trives godt som småbarnsfar. Fra før har han en sønn som er tre år yngre enn Julie. Han kviet seg litt for å fortelle sønnen om den nye kjæresten. Det hadde han ingen grunn til. Kollegaer og venner har også vært støttende.

– I mitt yrke er det ikke så uvanlig at eldre menn blir sammen med yngre kvinner. I hvert fall ikke i Oslo. Det er kanskje fordomsfull å si, men jeg tror det blir mer snakk i småbyer. I noen miljøer er ting mer tabubelagt, sier Theis.

Han understreker at han ikke kunne vært sammen med en umoden jente på Julies alder. Han mener Julie er like moden og reflektert som de fleste av hans jevnaldrende venner.

– Julie flyttet hjemmefra som ganske ung og har studert tre forskjellige steder. Hun har et veldig stort livsvolum, altså opplevelser ganget med alder. Jeg har jo reagert på menn i 70-årene som drar til Cuba eller Thailand og blir sammen med kvinner i 20-årene. Da er det mer maktforholdet enn aldersforskjellen jeg reagerer på. Når forholdet er likeverdig, blir det annerledes, mener Theis.

Kirurgen vokste opp i en tid med mange hjemmeværende mødre. Han lærte å ta godt vare på ting. Med et smil sier han at Julie ikke har like stor respekt for tingenes verdi. Det er hun enig i.

– Jeg er mer sånn forbruker som skifter ut garderoben ofte og kjøper nytt. Mens besteforeldrene mine tapetserte møblene så de ikke skulle bli slitt, og hadde plast i bilsetene, forteller hun.

Noe annet som skiller de to fra hverandre, er musikksmaken.

– Han lukker døra når jeg spiller høy rap på badet. Men det er jo ikke alle som liker rap, uansett hvor gamle de er.

Det er vanskelig å si hva slags forskjeller som skyldes alder, og hva som handler om personlighet, mener Theis. Julie synes de to er blitt enda mer like enn de var i starten av forholdet.

I hverdagen tenker de lite over aldersforskjellen. Men de har merket at det er et tema som interesserer folk. Programmet Norgesglasset i NRK P1 laget et innslag om paret i fjor. Etterpå ble Theis stoppet på gata av en kvinne som hadde søkt dem opp på nettet. Selv var hun sammen med en atten år yngre mann.

– Jeg syntes det var godt gjort å bli gjenkjent etter et radioprogram. Det viste seg at det ble sendt i reprise mange ganger. Programmet har tydeligvis truffet noe. Det er sjelden noen reell debatt om par med aldersforskjell, slik det er med homofili og etnisitet. Vi synes det er veldig positivt at temaet diskuteres seriøst, sier Theis.

Ingen har spurt om Theis og Julie er far og datter. Det skyldes kanskje at de kysser og koser så mye, også offentlig.

– Hvis noen spør om jeg er faren hennes, skal jeg svare at jeg er bestefaren, ler Theis.

Egentlig synes han det er smartere at kvinnen er den eldste i et forhold, siden hun har høyere forventet levealder. Julie har selv en mor som er seks år eldre enn faren. Hun reagerer på at folk gjør narr av kjendisparet Vendela Kirsebom (52) og Petter Pilgaard (39).

– Noen fleiper med at hun kunne vært moren hans. Er det egentlig gøy?

I gjennomsnitt er den norske mannen tre år eldre enn kvinnen han er sammen med. Det gjelder i hvert fall for gifte par. Jule og Theis synes ikke det er viktig å gifte seg.

– Jeg har vært gift to ganger og har litt dårlige vibber på det. Min største kjærlighetserklæring til Julie er at jeg valgte å få barn med henne. Ring på fingeren hjelper ikke et forhold, mener Theis.

Kvinnene Theis var gift med, var på samme alder som ham selv. Julie har mer erfaring med forhold med aldersforskjell. Hun vet at fordommene er der, selv om de ikke uttales.

– Jeg har følt mer på andres blikk enn Theis. I starten opplevde jeg at forholdet vårt var litt problematisk utad. Jeg vet ikke om skammen var reell eller bare i mitt hode. Nå har jeg ikke den følelsen lenger.

Julie og Theis ble tidlig et sterkt par. De følte at de hadde mer å bevise enn mange andre. Begge tenkte seg godt om før de ble sammen. Nå vil de gjerne vise fram hverdagen sin. Julie brenner for å normalisere aldersforskjell i parforhold.

– Jeg tror det er tøffest å være kvinnen i slike forhold. Folk får lett grisete assosiasjoner, og kvinners seksualitet er mer tabubelagt enn menns. Theis og jeg vil heller vise fram barn og gulp enn noe under dyna. Theis er verken rik eller berømt, så jeg er ingen golddigger. Gidder du å dele seng med noen resten av livet bare for pengene, da synes jeg du fortjener hvert øre!

Artikkelen sto på trykk i =Oslo juli 2019.

«Vi må snakke mer om cannabis», skrev rusforsker Willy Pedersen i Aftenposten i sommer. Herved tar vi oppfordringen.

For ti år siden ble professor Willy Pedersen kontaktet av en sentral norsk politiker. Politikeren ville vite hvem som bruker ulovlige rusmidler i Norge. Pedersen fortalte om helt ulike brukere:

På den ene ytterkanten en nokså forkommen gruppe mennesker. Disse er ofte oppvokst under vanskelige forhold. De bruker som regel heroin i sprøyte, er utsatt for overdoser og har dårlige levekår. Dette dreier seg kanskje om ti tusen personer.

På den andre ytterkanten finner vi dem som bare bruker cannabis. Disse fins det omtrent 100 000 av. Mange av dem har høy utdanning, og de fleste bruker rusmiddelet sporadisk. Langt flere enn 100 000 nordmenn har prøvd cannabis, men her er det snakk om de som kan kalles brukere.

Mens Pedersen snakket, ble politikeren utålmodig. Hvorfor snakket rusforskeren så mye om dem som ikke brukte heroin, som ikke var syke og ikke hadde elendige levekår? Jo, fordi de utgjør det store flertallet av de som bruker ulovlige stoffer.

I arbeidet med den kommende rusreformen, snakkes det stort sett om mindretallet, de syke og rusavhengige. Gjennom mange år har vi sett at straff bare gjør livet vanskeligere for dem. Men det er ikke denne gruppen som får flest straffereaksjoner i Norge. Den hyppigste årsaken til narkotikasiktelser er bruk av cannabis (hasj og marijuana).

Kristoffer Røneid var en livsglad snekkerlærling da han ble tatt for hasjrøyking sommeren 2015. Tre uker senere ble han funnet død på badet hjemme i Luster. Han etterlot seg et avskjedsbrev til politiet. Der skrev han at han ikke klarte å leve med straffen.

Kristoffers foreldre mente ingenting tilsa at Kristoffer hadde hatt selvmordstanker før han ble stemplet som lovbryter og rusmisbruker. I avhør med politiet innrømmet Kristoffer at han hadde brukt cannabis sju ganger. For det ble han fratatt førerkortet, som han var avhengig av for å komme seg på jobb.

«Nederlaget, skammen og følelsen av å ha blitt urett­ferdig behandlet, gjorde en frisk gutt syk,» sa faren Knut Røneid til Bergens Tidende i 2017.

Norges behandling av cannabisbrukere er blitt en sak for menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Kan førerkort inndras på grunn av generell rusbruk, uten at det er knyttet til en konkret trafikksituasjon?

I 2016 ble en mann stanset i en bil med fem gram hasj på seg. Han hadde ikke brukt stoffet slik at han var påvirket mens han kjørte, og ble ikke dømt for noen trafikkforseelse. Hålogaland lagmannsrett la til grunn at mannen brukte hasj én til tre ganger i måneden. Det mente de var nok til å klassifisere ham som «ikke edruelig». Dermed kunne førerkortet inndras.

EMD stiller spørsmål ved denne praksisen i Norge. Bryter det med retten til privatlivets fred? Avgjørelsen i saken ventes neste år.

Willy Pedersen har i mange år forsket på alle slags cannabisbrukere. På en konferanse om rusreformen i vår, fortalte han mer om dem. Blant nordmenn som er født på slutten av 1970-tallet, har en tredel vært borti hasj. I Oslo gjelder det halvparten i denne aldersgruppen.

– Mye av bruken er lavfrekvent. En liten gruppe utvikler et mye mer omfattende forbruk. Disse bruker en veldig stor andel av cannabisen, på samme måte som vi ser med alkohol. Det er ganske vanlig å bruke hasj, men det er ikke vanlig å bruke mye, sa Pedersen.

Rusforskeren skiller mellom to grupper av hasjbrukere. Risikogruppen består av folk som typisk debuterer før de er seksten år, og røyker mye over lang tid. De er gjerne ensomme, har psykiske plager og er overraskende ofte voldsofre.

Den andre gruppen cannabisbrukere er folk som typisk debuterer i slutten av tenårene, som røyker lite og har sterke sosiale nettverk. Her er det en overvekt av folk fra høy sosial klasse.

Undersøkelsen Ung i Oslo 2018 viser at dobbelt så mange unge på Frogner og Ullern har brukt cannabis, som på Stovner og Alna. Bruken øker mest på vestkanten og blant unge fra høyere sosiale lag.

Pedersen fortalte om nyere forskning han har gjort på studenter:

– I vårt utvalg hadde typisk førti prosent av studentene erfaring med cannabis. Dette var bachelorstudenter i begynnelsen av 20-årene.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir oppdaget og straffet for ulovlig rusbruk. I flere tiår har vi sett at straffene rammer skjevt. Sosial og etnisk bakgrunn har stor betydning for hvem som får bruken på rullebladet.

I 2017 registrerte politiet nesten tre ganger så mange narkotikaforhold hos mindreårige på politihuset på Grønland sammenlignet med Majorstua politistasjon. Leder for oslopolitiets forebyggende enhet, Janne Stømner, oppga en av årsakene i NRK: Ulovlige rusmidler brukes mer i det offentlige rom på østkanten. Folk bor trangere og oppholder seg mer ute. Det er vanskeligere å avdekke bruk som foregår innendørs.

Paul Larsson er professor ved Politihøgskolens forskningsavdeling. Han mener at politiet får et skjevt bilde av cannabisbrukerne gjennom sitt arbeid.

– Politiet ser ofte vrangsiden av alt. Det gjelder både på rusfeltet og på mange andre felt. De møter de personene som ender opp i elendigheten. Politiet er veldig imot oppmykning av lovverket rundt cannabis, fordi de forventer forferdelige konsekvenser. De tenker at det ikke går an å ha ganske grei rekreasjonsbruk av stoffet.

Det er mye snakk om at synet på cannabis har endret seg i løpet av 2000-tallet. Stadig flere amerikanske delstater har legalisert rusmiddelet. I fjor høst ble det legalisert på landsbasis i Canada. I Danmark sier 65 prosent av de spurte i en ny meningsmåling at de vil legalisere stoffet. Larsson mener de nye holdningene ikke har påvirket norsk politi.

– Cannabis står veldig sterkt i politiet. Det henger sammen med «stepping stone-hypotesen»: ideen om at du begynner med hasj og så sitter du med sprøyta i armen. Denne tenkningen er fortsatt dominerende i Norge og Sverige. I Danmark og en del andre steder i Europa ser man på cannabis mer som en «soft drug», nesten som å drikke pils.

Larsson tror likevel det kan bli store juridiske endringer rundt cannabis i nær fremtid, også i Norge.

– I likhet med Willy Pedersen tror jeg vi får statlig kontrollert salg av cannabis i Norge om 10-15 år. Vi følger etter bjellesauer i utlandet. Canada har satt av imponerende med midler til forskning på konsekvensene av legaliseringen. Her vil vi få evidensbasert forskning som får store ringvirkninger. Det vil nok ta noen år før man kan trekke konklusjoner. Kanadierne har signalisert at de forlater legaliseringslinja hvis den har mer negative enn positive konsekvenser.

Larsson mener at Norge vil bli langt mer påvirket av Canadas ruspolitikk enn av USAs.

– Jeg tror mange i Norge assosierer seg mye mer med Canada enn med USA. I USA tenker de først og fremst på penger. Skatteinntektene fra lovlig cannabissalg gjør dem helt euforiske. I USA går de gjerne fra den ene ytterligheten til den andre. Det er enten bedehus eller bordell. Når de først legaliserer cannabis, er det nærmest fri flyt. Canada har helt andre tanker om regulering, som minner mer om ordningen med monopol og statlig kontroll av alkoholsalg i Norge.

Hvor skadelig er egentlig cannabis? Det var ett av temaene på konferansen «Barn og unge i rusreformen» i vår. Her kom fagfolk med innspill til utvalget som skal utrede den norske rusreformen. Willy Pedersen fortalte at gamle studier plasserte cannabis på topp, over heroin, som det aller farligste rusmiddelet. Dette ble gradvis endret.

– Inntil for ti-tolv år siden lå de illegale rusmidlene over alle de legale. Tobakk og alkohol ble regnet som lite skadelig i forhold til absolutt alt som var illegalt. I dag har vi en mye mer nyansert forståelse. Skader fra ulykker ligger høyest for alkohol, nikotin er mest vanedannende, og så videre. Når fagfolk graderer skadevirkningene ved rusmidler nå, plasserer de alkohol nær toppen, mens cannabis kommer langt ned på lista.

Ole Røgeberg har gått gjennom mye forskning på cannabis fra utlandet. Han er samfunnsøkonom og forsker ved Frischsenteret. På konferansen viste han at det er vanskelig å fastslå årsakssammenhenger når det gjelder effekter av cannabis.

Det å bruke cannabis i tidlig ungdom er forbundet med dårligere IQ-utvikling. De som begynte med stoffet etter at de var 20, viste ingen tegn til dårligere utvikling av intelligens. Men hvordan kan vi vite at den dårlige utviklingen hos de yngre skyldes cannabis? Vi vet at de som begynner tidlig med tung bruk av cannabis, ofte har atferdsproblemer. Hva slags IQ-utvikling ville de hatt hvis de ikke brukte stoffet?

– Det er mange ting som påvirker hvor bra du gjør det på skolen, for eksempel hvor skoleflinke venner du har. Jo mer vi rydder vekk andre faktorer som påvirker, jo mindre ser effekten av cannabis ut til å være. Hvis cannabis hadde store, negative effekter, skulle effektene blitt tydeligere jo bedre studier vi hadde. Det ser vi ikke.

– Men tidlig og tung rusbruk er et faresignal vi må ta på alvor, uansett rusmiddel. Det er i stor grad et signal om andre, bakenforliggende problemer. De som er avhengige av cannabis som 21-åringer har gjerne hatt antisosial atferd helt tilbake til treårsalderen. Ingen av dem brukte cannabis i barnehagen. Dermed kan man ikke si at det var stoffet som gjorde dem antisosiale, sier Røgeberg.

Mange har påpekt at hasjen som selges på det illegale markedet er sterkere enn før, og dermed farligere. På konferansen snakket Anne Line Bretteville-Jensen litt om dette. Hun er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet.

– Styrkegraden på hasj og marijuana har gått veldig opp. Da Willy Pedersen gjorde undersøkelser ved Akerselva tidlig på 2000-tallet, var innholdet av virkestoffet THC i hasj i snitt 5-8 prosent. Nå er det i snitt 25 prosent. Sannsynligvis er det større fare forbundet med hasjen som brukes i dag, sa Bretteville-Jensen.

På et illegalt marked er det lite vi kan gjøre med styrkegraden på cannabis. Avkriminalisering av bruk fjerner heller ikke det svarte markedet, som er den viktigste inntektskilden for kriminelle ungdomsgjenger i Oslo.

Når utsatt ungdom begynner å røyke hasj, finner de kanskje ut at det er lurt å selge hasj for å finansiere forbruket. De kriter stoff og vikler seg inn i gjeld. Pengegjeld blir til tjenestegjeld.

Willy Pedersen har sett at salg av cannabis er et effektivt treningsfelt for alvorlig kriminalitet. Han tror at lovlig, regulert salg av stoffet kan komme på dagsorden i Norge om alt fra fem til femten år.

– Skal vi ha regulert omsetning av cannabis kan vi også ha en maksimal styrkegrad, for eksempel på 8 prosent THC. Da kan vi bruke den verktøykassa vi er vant til å bruke for lovlige rusmidler i Norge. Vi selger ikke 96 prosent sprit på Polet heller.

De siste 20 årene har vi sett en stor nedgang i alkoholbruk blant unge i Norge. For ulovlige rusmidler, er trenden en økning. Økningen er særlig sterk blant studenter, og det gjelder begge kjønn. Hva mener de unge selv om forebygging og skadereduksjon?

Emil Røys Reite er nestleder i Elevorganisasjonen. På konferansen snakket han blant annet om bruken av narkohunder på skoler.

– Vi er imot at politiet kommer med hunder på skolen og arresterer elever foran alle de andre elevene. Det forebygger ikke utenforskap, og det er utenforskap vi bryr oss mest om. Jeg tror mye forebygging må dreie seg om helt konkret informasjon. Hva hasj gjør med kroppen din, for eksempel. Jeg tror det fungerer mye bedre enn å overdrive farene. Du kan ikke komme å si at hasj dreper.

Simen Tomren Grip er leder for Tryggere Ungdom, en organisasjon som jobber med rus, psykiske og sosiale problemer blant unge. Han er enig i at informasjonen om cannabis må bli mer nøktern og korrekt.

– Mange ungdommer blir litt skeptiske når vi kommer og snakker om rus. For å nå gjennom, må vi gi seriøs informasjon. Sier vi at du får panikkanfall av hasj, stemmer det ikke med de flestes erfaring, som er at folk slapper av. Det er bedre å si at de fleste som får problemer med cannabisbruk begynner tidlig. Derfor er det en god idé å vente til du er 25 eller noe sånt. Jeg tror avkriminalisering er et steg i riktig retning, både for de som opplever positive og de som opplever negative sider av rus.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo august 2019. 

VALGET: =Oslo-selger Olav S. Hansen bryr seg om de store tingene, og synes det er for mye snakk om bompenger for tiden.

– Hei Olav, skal du stemme til høsten?
– Tvilsomt. Jeg er ikke spesielt engasjert i de tingene folk er opptatt av, som sykehuslokalisering og bompenger. Jeg har ikke bil og har ingen ambisjoner om å bli så gammel at jeg blir en storforbruker av sykehustjenester. Jeg har ingen barn heller, så jeg er ikke så engasjert i annet enn at det er tøffe tider med tanke på klima og miljø.

– Arter utryddes i stort tempo. Vi har kjørt denne kloden til randen, men jeg tror ikke jeg kan gjøre noe med det ved å stemme til høsten. Jeg tror folk er blitt mer apatiske til de større tingene. Vi kan ikke avgjøre om det kommer til å bli en tredje verdenskrig. Før gikk folk i demonstrasjonstog mot atomvåpen, men nå virker folk litt apatiske til disse spørsmålene, som jeg synes er viktige.

– Hvilken politisk sak er du mest engasjert i?
– Jeg har sett at det har vært Høyre-byråd lenge, men nå er det et annet som er mer opptatt av å fjerne biler i sentrum. Det å fjerne biler fra Oslo sentrum har ikke mye å si for klimaet generelt, men kanskje for Oslo. Det er det totale avtrykket som betyr noe.

– Hvordan ser drømmepartiet ut?
– Nå er jeg blitt forsvarsmann på mine gamle dager. Partiet ville jeg kalt «Forsvarspartiet», selv om det kanskje er litt smalt til å være et politisk parti. Partiet skulle tatt utgangspunkt i at vi er medlem av en allianse som driver helt feil krigføring i Afghanistan.

– At vi støtter oss på atomvåpen er helt feil, og jeg synes vi skulle tatt en grundig gjennomgang av Forsvaret. Forsvaret bør være at hvert enkelt menneske er med på dette og at det er beredskap for forskjellige katastrofer som kan inntreffe.

– Jeg er helt motstander av så og si alt som har skjedd på den fronten de siste tjue årene. Krigen mot terror er helt vanvittig. Med «Forsvarspartiet» skulle vi også forsvart oss mot katastrofer og hatt et beredskapslager for mat. Hvis det skjer en forferdelig katastrofe, så kommer de som bor i by til å krepere. Vi bør preppe litt mer for uforutsette ting.

– Hvilken politisk sak er mest bortkasta å snakke om?
– Bompengediskusjonen. Det viser seg at bilister har fått det bedre. Likevel greier de å lage et parti basert på dette her. Det var også sånn Fremskrittspartiet ble starta, med raseri over høye skatter og avgifter. Det ligner litt på det nye bompengepartiet nå.

– Hva ville du sagt til politikerne i dag?
– Har ikke noe spesielt jeg ville sagt. Jeg er ikke engasjert i noen av sakene det snakkes om.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2019.