Tekst og foto: Even Skyrud
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Nicolae, som selger Sorgenfri i Trondheim.
Hei, Nicolae. Hva kunne du tenke deg å snakke om i Trappa i dag?
– Jeg vil gjerne fortelle litt om meg selv. Jeg er 63 år gammel og kommer fra en liten landsby nær Târgu Jiu syd-vest i Romania. Jeg jobbet lenge som bonde, men også som flislegger, musiker, bygningsarbeider og en del annet. De siste tre årene har jeg solgt gatemagasinet Sorgenfri på Lade i Trondheim
Vokste du opp på en gård?
– Nei, det kom senere. Vi bodde i en leilighet. Min far var slakter, og min mor tok seg av meg og mine seks søsken. Jeg likte ikke tanken på at han drepte dyr, og jeg ville ikke følge i hans fotspor. Da jeg ble voksen og hadde egne griser, klarte jeg fortsatt ikke å være i nærheten når de skulle slaktes.
Hvordan endte du opp her i Trondheim?
– Tidligere gikk det an å overleve i Romania. Jeg hadde jobb, og folk respekterte meg. Nå får du ikke respekt der, selv om du er gammel. De unge bryr seg ikke. Og jobber er det langt mellom. Hvis du er så heldig å få en, er det veldig dårlig betalt.
Så du søkte lykken her. Hvordan gikk det?
– Da jeg kom til Norge, var det ikke jobb som jeg forventet. Noen hadde sagt at de skulle hjelpe meg med en jobb, men den fantes ikke. Jeg måtte til og med tigge på gata en periode i begynnelsen. Og så har jeg astma, så jeg sleit med kulda i Norge. Etter hvert fikk jeg noen strøjobber på byggeplasser, og jeg fikk lånt en campingvogn jeg kunne bo i.
Og nå selger du gatemagasinet, det vet jeg. Men livet ellers her?
– Jeg bor i campingvogna fortsatt, men har jeg fått meg en norsk kjæreste. Hun hjelper meg med mye. Å vaske klær, for eksempel. Hun har også vært med meg og besøkt min hjemby i Romania. Det er også andre vennlige mennesker her som har hjulpet meg med å få tak i det jeg trenger. Blant annet de som jobber i butikkene hvor jeg selger Sorgenfri. Jeg vil takke alle.
Har du familie i hjemlandet? Barn?
– Nei, jeg har ingen barn. Bare en eks-kone. Jeg besøker andre slektninger én gang i året.
Lengter du tilbake til Romania, eller liker du deg best her?
– Selv om Norge er vennlig, kan jeg savne hjembyen. Jeg tenker å flytte tilbake om fire år. Da har jeg en liten pensjon som venter på meg der.
Du nevnte at ting i Romania var bedre før i tiden. Mener du så langt tilbake som kommunisttiden?
– Før hadde jeg alt. I 1989 ble alt vanskeligere. Under Ceaușescu trengte man ikke å betale for utdannelse, og når du var ferdig på skolen, fikk du jobb. I dag jobber alle i andre land. Det finnes som sagt nesten ikke jobber i Romania, og lønna er dårlig. Så de unge forsvinner ut.
Du snakker om din navnebror Nicolae Ceaușescu, også kjent som en nådeløs diktator?
– Jeg mener ikke at Ceaușescu bare var god, men jeg vet at jeg hadde det bedre da han styrte. Det var lettere da jeg vokste opp. Han sørget også for at alle hadde et sted å bo. I dag må du ha råd til det, noe mange ikke har. Uten kommunismen hadde jeg ikke hatt det jeg hadde den gang. Jeg tror ikke alle hadde det bedre den gang, men jeg synes det var et bedre liv for rumenerne da.
Det er en ærlig sak. Du har hatt mange forskjellige jobber, hvordan trives du med å selge gatemagasinet? Og ville du heller jobbet med noe annet hvis du fikk sjansen?
– Jeg kunne tenkt meg en fast jobb med fast lønn, men det er mye jeg ikke kan jobbe med lenger. Husk at jeg er 63 år og har astma. Jeg klarer ikke jobbe på byggeplasser eller i landbruket lenger. Jeg er en dyktig kokk, så jeg kunne jobbet med det. Eller som musikant. Jeg spilte kontrabass i et lite familieorkester med min tante og onkel. Han var en kjent musiker og sanger. Vi spilte i bryllup og dåper og holdt konserter. Et bryllup i Romania varer i tre dager, og vi spilte hver kveld. Vi var populære.
Har du spilt noe her?
– Nei, i Norge har jeg ikke fått spilt. Jeg har ingen kontrabass, og de koster veldig mye penger. Hvis jeg hadde en ville jeg prøvd meg som gatemusikant. Funnet et nytt lite orkester. Jeg savner musikken. Det er helt greit å selge Sorgenfri også, selv om det noen dager blir få salg. Jeg liker mennesker.
Så salgsarbeid passer deg også?
– Du må vite hvordan. Jeg prøver å lære opp nye selgere fra Romania i hvordan selge magasinet. Du må ikke tigge etter mer penger fra kundene eller mase på dem. Vær høflig. Si tusen takk og vær så god.
Er det noe du misliker med å selge Sorgenfri?
– Det må være alltid å måtte forklare kundene hvordan de betaler med Vipps. De synes det er komplisert. Veldig få har kontanter, og folk har ikke tid til å stå der så lenge for å betale. Jeg har laget en stor plakat med instrukser, men det er fortsatt vanskelig.
Flere opplever dessverre det. Vi jobber med å lage en enklere løsning.
– Det er jeg glad for å høre.
Takk for praten og lykke til med fortsettelsen, Nicolae.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.
Innlegget I trappa: Nicolae dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.