På internett lokkes unge til å følge drømmen om å stå kortest mulig i jobb. Møt tre personer godt over pensjonsalder som vil jobbe til de stuper – fordi de elsker det.
Tekst: Kaia Eriksen
Foto: Leikny Havik Skjærseth
– Jeg står godt, men det finnes en godstol her for de som måtte ønske det, for eksempel de ammende, sier Vivi-Ann Mauseth (74).
Hun står bak disken i butikken sin, Leker og mer, i Ullevålsveien i Oslo. Stolen hun snakker om er en retro kurvstol med røde puter. Den har vært med Vivi-Ann i 16 år, like lenge som hun har drevet butikken.
Det startet på Årvoll i Oslo, via Bergen og Grünerløkka, før butikken åpnet her i Ullevålsveien, på St. Hanshaugen. For Vivi-Ann er denne bydelen en landsby. Alt hun trenger finnes her. Hun kjenner de andre med nisjebutikker i området, og stadig nye kommer til og utvider mangfoldet.
Måtte bli lekebutikk
Da hun var i slutten av 50-årene sto hun hjemme på
Årvoll og kikket ut vinduet. Ute vrimlet det av lekende barn, men det fantes ingen lekebutikker i området. Det var da hun fikk ideen. Og det måtte bli en lekebutikk.
Den lille panikken Vivi-Ann hadde for å starte, satse skikkelig, ble kvalt forholdsvis kjapt, selv om en sunn usikkerhet for framtiden selvfølgelig ble sittende. Etter hvert ble butikken en liten kulturstasjon for nærområdet, forteller Vivi-Ann. Hun satte opp teaterforestillinger, hadde utstillinger med lokale kunstnere og barnehager, forfatterbesøk og babysang.
Vivi-Ann står selv i butikken alle dagene den er åpen. Tilbakemeldingene hun får fra kundene sine er noe av det fineste med jobben, synes butikkeieren. Flere av dem har blitt bekjente, og noen har blitt venner.
– Jeg ser på det som en stor verdi i seg selv. Dette med at jeg har muligheten til å være her og følge med på det som rører seg. Det er så mange fine samtaler. Det handler om tilhørighet. Og ikke minst humor og glede!
Det er tolv år siden Vivi-Ann kunne gått av med pensjon. Da var hun allerede godt i gang med butikkdriften, og det var så gøy at det var utenkelig å slutte. Hun har jobbet hele livet:
– Det har verdi på flere plan for meg. Først og fremst rent personlig. Jeg kan leke med livet, som en avis skrev da jeg startet butikken. Og sosialt, det å være i og bidra i et nabolag. Som skattebetalere bidrar vi som jobber også i samfunnsmessig forstand.
Den fristende friheten
Ikke alle tenker som Vivi-Ann. For noen er drømmen å rømme fra forpliktende arbeid så kjapt som mulig. Riksavisene, influencere og markedsavdelingene til de største bankene skriver om den deilige økonomiske uavhengigheten og friheten. For om vi bare tenker lurt, kan vi kanskje slippe unna pliktløpet i jobbene vi har kun for å finansiere fritiden.
I både kronikker og artikler har det i en stund blitt skrevet om FIRE-bevegelsen (Financial Independence, Retire Early). Sparere forteller om hvordan de har klart å tjene nok penger til å kunne si opp jobben. Med riktige investeringer i aksjer, globale indeksfond og eiendom er det kanskje mulig å bli pensjonist før fylte 40. Hva det gjør med velferdsstaten og pensjonssparingen på et makroplan, finnes det ikke tall på. Til det er det for få som har evne og vilje til å spare på denne måten.
Aldersdiskriminering
Mange av oss er tross alt opptatt av å jobbe, kanskje for å utvikle oss som mennesker, være sosiale eller bidra til arbeidsfellesskapet. Lisa Wade er opptatt av dem som brenner for å jobbe, men som diskrimineres i arbeidslivet allerede fra de er 50 år, kun på grunn av alderen. Lisa har 28 års erfaring innen leder- og organisasjonsutvikling som konsulent for blant annet McKinsey, The Performance Group og sitt eget selskap. Nå jobber hun med seniorpolitikk og skriver en bok med arbeidstittelen «Jobb etter 50».
– I dag er det sånn at vi setter frie valg høyt. Hva vi velger kommer an på hvilken jobb vi har og hvilke ønsker og preferanser vi har for livet, sier Lisa og fortsetter:
– Fra 62 år kan mange slutte å jobbe og bli pensjonister. Pensjonen vil avhenge av hvor mye du har tjent tidligere, men i prinsippet kan du gå av. Fram til du er 70 eller 72 år, avhengig av arbeidssted, kan du selv velge om du vil jobbe eller bli pensjonist. Først ved 70 eller 72 kan sjefen din si deg opp med begrunnelse i alderen din.
De som slutter som 62-åringer begynner å bruke av den oppsparte pensjonspengesekken sin fra dag én uten jobb. I Norge går gjennomsnittspersonen ut av arbeidslivet ved fylte 66 år, forteller Lisa.
Hun presiserer at tallene er basert på dem som var i jobb da de var 50 år, og at mange faller ut av arbeidslivet før den tid.
En drøm om å drive selv
I butikken til Vivi-Ann plinger det i en bjelle idet ei dame kommer inn. Hun har lenge tenkt på å kjøpe den røde dukkevognen som står utstilt i vinduet mot Ullevålsveien, og nå fyller barnebarnet hennes ett år. Hun leter også etter en rosa kjole til barnebarnet på tre år. Og kanskje en prompepute.
Lokalproduserte bilder og klær har vært en del av driften hele tiden. Allerede før Vivi-Ann rakk å åpne dørene på Årvoll, kom det ei dame innom og spurte om hun ønsket hjemmesydde klær i butikken. Siden har det blitt mange samarbeid med lokale krefter. Vottene hun selger strikkes over hele landet. Den eldste strikkeren er 80 år.
I ungdommen hadde Vivi-Ann på et tidspunkt eneansvar for en bakebutikk på Frogner. Det gikk fint, forteller hun. Kanskje ble det allerede der sådd et mentalt frø – en drøm om en dag å ha en selvdrevet butikk.
Men før hun startet med butikkdrift, tok hun universitetsutdanning og jobbet i det offentlige. På fritiden lærte Vivi-Ann seg digitale ferdigheter og digital kommunikasjon. Hun syntes det var både gøy og nyttig, ikke minst nå som hun stadig må forholde seg til for eksempel oppdateringer på betalingssystemer og nyvinninger som kan gjøre nettsiden hennes bedre.
Som selvstendig næringsdrivende slapp Vivi-Ann å få beskjed fra en arbeidsgiver om at det var slutt. Hun mener likevel at samfunnet hadde vært tjent med å ta vare på dem som jobber på denne måten.
– Erfaringer fra pandemien var i så måte litt nedslående. Vi fikk ikke støtte til drift. Pensjonen skulle plutselig dekke faste næringsutgifter, og det går jo ikke. Heldigvis kom jeg ut av det med hodet over vannet, sier Vivi-Ann.
Under pandemien merket hun også hvor mye det betyr for henne å jobbe.
– Det handler om menneskeverd og noe virkelig grunnleggende som bor i oss mennesker. For meg gir denne jobben tilhørighet, mål og mening i tilværelsen.
Administrativ kos om morgenen
Før butikken åpner klokken 12, leser hun papiraviser, hører på musikk og gjør administrativt arbeid. Det gir både utfordringer, mestring og ikke minst kos. Økonomisk har det vært en fordel å ta små steg og føle seg fram i markedet.
– Man blir ikke rik, men det er andre verdier som ligger i det å være så heldig å få gjøre dette hver dag. Jeg har hele tiden vært opptatt av at Leker og mer signaliserer lek som grunnleggende verdi for hele livet. Det har jeg vært opptatt av hele mitt liv.
I fars fotspor
Det er ikke lenge siden folk sluttet å kalle Rolf Winther Larsen (68) Lille-Rolf. Sånn er det når man heter det samme som sin far. Det var også farens drømmer og planer som avgjorde Lille-Rolfs karrierevalg. Han snuste på akademia, men faren sa nei. Lille-Rolf måtte ut i jobb med en gang.
Rolf ble sendt til Storbritannia, hvor han jobbet for et stort firma, først i London, så over hele Skottland. Etter at han kom hjem til Norge for å ta militæret, kjørte han drosje og jobbet som frivillig fasilitator for Harley Owners Group, en klubb for eiere av Harley Davidson-motorsykler, med nesten en million medlemmer på verdensbasis.
– Jeg har aldri hatt fri en lørdag, sier Rolf.
Men det han har jobbet absolutt mest med, er klær. Også det startet med faren, som på 1950-tallet dro til Skottland for å kjøpe curling-steiner. Der ble han tilbudt en liten samling skotske varer som han kunne selge i Norge. I 1967 åpnet han butikken House of Scotland i Oslo, og i 1989 overtok Lille-Rolf og broren driften.
Herreyoga på glatta
Som sin far er også Rolf glad i curling. To ganger i uka drar han til Bygdøy Curling Club, hvor han spiller i minst to timer – åtte runder med innlagt lunsjpause. Straks er det NM, hvor Rolf er med i klassen for veteraner fra 65 år.
Høyt oppe på en vegg i pauserommet henger det et bilde av faren hans, en av curling-klubbens grunnleggere. Han ville helst hatt klubben øst i byen, men de private investorene landet på vest. Det er også Rolfs far som har tegnet klubbens logo – en curling-stein, kanskje en av dem han kjøpte i Skottland, med et vikingskip plassert oppå.
Herreyoga kaller Rolf curling-treningen. Såpass drøy er knekken i knærne og bevegeligheten som kreves. Årene på isen har gitt 68-åringen en annen fordel. Der ute er han rene ballerinaen, og mens andre på hans alder investerer i piggsko i frykt for lårhalsbrudd, går Rolf med skatesko året rundt.
Prøverom i leiligheten
Mens han spiller curling, plinger det i telefonen. Det er bestillinger. Etter 45 år med fysisk butikk, bestemte Rolf seg for å gå over til nettbutikk. Han mener det er flere ting som kan gå tapt i overgangen til nettbutikk: fargegjengivelsen, følelsen av å ta på plagget, muligheten for å prøve plagget og tilgangen på ekspertise.
Rolf har funnet løsninger på alt dette. Kjæresten, som tilfeldigvis er både fotograf og stylist, har tatt bilder som viser plaggene på best mulig vis. De som vil prøve klærne, får gjøre det i Rolfs leilighet. Han leverer varene til kunden selv, enten til fots eller ved å reise kollektivt. Bil i byen er bare tull, synes han.
Etter at han gikk over til å selge klærne på nett, har han enda mindre fritid, forteller han. I butikken var arbeidstiden begrenset, og han hadde alltid fri på søndager. Slik er det ikke lenger.
– Med nettbutikk blir det elleve timer eller mer. Jeg prøver å svare folk så fort som mulig. Jeg tilbyr dem også å ringe meg. Det er mer jobb enn jeg regnet med.
Likevel synes Rolf det er ordentlig moro å drive nettbutikk. Han annonserer aldri i trykt presse. Det blir for dyrt. Det er sosiale medier som er hans kanal.
Frivillighet og dugnad
Det er mange måter å holde seg aktiv på som pensjonist, og hvis Rolf ikke hadde drevet med inntektsbringende arbeid, hadde han nok holdt på med frivillighet og dugnadsarbeid:
– Det er mange eldre som trenger hjelp, så jeg ville gått ut for å hjelpe noen som trenger det. Flekking, maling, vasking, rydding. Trenger du hjelp til å henge opp et bilde eller luke et bed i bakgården, har jeg utstyret og verktøyet. Null problem! Vedlikehold er det morsomste jeg vet.
Blir i jobb fordi de liker å jobbe
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 14 prosent av personer mellom 67 og 74 år er i arbeid. I neste aldersintervall, 75–79 år, er det kun tre prosent. For dem over 80 år er én enslig prosent i jobb. Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) var det å like å jobbe den viktigste grunnen til at både menn og kvinner fortsatte å jobbe mens de tok ut pensjon. Blant dem som sluttet å jobbe da de mottok pensjon for første gang, var derimot kjønnsforskjellene store. For menn var hovedgrunnen til å slutte at de måtte, fordi de hadde nådd seneste pensjonsalder. For kvinnene var det fordi de kunne, etter å ha oppnådd retten til å ta ut pensjon.
For dem som jobber lenger, er det blitt gunstigere økonomisk etter pensjonsreformen. Nå får ikke de som er født før 1963 mer pensjon dersom de fortsetter i jobben. For dem som er født senere, teller alle arbeidsårene i oppsparingen.
Vil ikke distraheres av tv-en
For Rolf er det ikke penger, men frykt for lediggang som er drivkraften. Da han flyttet sist, solgte han både sofaen og tv-en. Rolf vil ikke distraheres av den slags; han vil holde det gående.
Han er ikke redd for sykdom eller død, og han kvier seg ikke for å stå på toppen av et høyt stillas eller for å bruke motorsag. Hver fredag drikker han et glass champagne. Ellers drikker han god, men ikke dyr rødvin og røyker sigarillos. Han kan gjerne leve til han blir 100 år, og han er full av planer for framtiden. Han gleder seg til å se måneformørkelsen på Island i 2061. Når han blir riktig gammel, skal han kjøre traktor i rushen for å irritere folk. Om det blir reinkarnasjon, eller preinkarnasjon som Winther Larsen kaller det, vil han helst bli ekorn eller rødstrupe. Han har ikke helt svaret på hvorfor, men det med rødstrupen er kanskje fordi han har vært med i Sølvguttene og vil synge mer etter sin død.
Politikere vil at folk skal jobbe lenger, og Rolf mener han vet hvordan de kan få det til:
– Jeg tror de må snu det på huet. Tenke litt annerledes. For når er det familien din trenger deg? Fra du er 40 til 55 år. Da bør folk få pensjon. Etter 55 kan du jobbe til du stuper. Men jeg tror neppe det går igjennom.
Verneutstyrt
På en anleggsplass utenfor Moss sitter Reidar Jensen (73) i en hvit kassebil. Høsten 2025 skal Posten Bring flytte inn i nye lokaler på 20 000 kvadratmeter, blant annet for å håndtere de over 100 millionene pakker nordmenn handler på nett hvert år.
På prosjekter som dette er det tusen arbeidere på jobb samtidig på det meste.
Reidar er den eldste av dem alle. Han holder fram hjelmen sin. Det har blitt strengere med verneutstyr, og selv om Reidar fremdeles synes det er uvant, har hjelmen allerede kommet til nytte, så det får være greit.
– Jeg fikk en bøtte med maling i huet, sier han.
Men det er ikke derfor han holder frem hjelmen. Han vil egentlig vise fram motivet som nå pryder den, en tiger med ekstra lange fortenner, spraylakkert av ham selv. Dette kan han. Reidar har lakkert tigerstriper på to F5 jagerfly, som nå står på flymuseum i Bodø og på Gardermoen. Han har også fått kjøre veteranjagerfly selv, men kroppen taklet ikke de voldsomme kreftene, så han måtte til kiropraktor seks ganger etterpå.
Til sjøs som tenåring
Som ung var Reidar mye armer og bein, som han sier, og han tror selv han ville fått en ADHD-diagnose i dag. Da han som 17-åring dro til sjøs i 13 måneder, var moren hans glad. På båten var han under kontroll. Hun ble ikke like glad da båten måtte til reparasjon i Australia og Reidar traff ei jente han forelsket seg i. Etter en telefonsamtale med moren kansellerte unggutten planen sin om å emigrere til Australia.
Tilbake i Norge søkte han på froskemannsskolen og maskinmekanikkskolen, men fullførte ingen av dem. «Nå må du skjerpe deg», tenkte han. Både elektroteknikk og maskinistskolen gikk tross alt bedre, han tok til og med eksamen. Men også her kjedet han seg. Så en dag kom en kamerat innom og lurte på om han ville være med til Danmark som roadie. Kameraten spilte i blues- og progrockgruppen Aunt Mary. Og det ville han!
Fra roadie til ordentlig jobb
I halvannet år var livet fylt til randen med moro og farting, men litt lite penger til mat. Det kunne ikke vare, så Reidar dro hjem til Norge for å få seg en ordentlig jobb på en karosserifabrikk. Der lærte han å lakkere og begynte å drømme om å ha sin egen lakkeringsbusiness.
Da han endelig startet Råde Lakkering flere år senere, var det den nye kjæresten som tok seg av alt kontorarbeidet han selv hatet. I nærmere 40 år lakkerte Reidar hovedsakelig tungtransport, men også personbiler, fly, helikoptre og båter. Han har også freshet opp gullfargen på Flåklypas Il Tempo Gigante. På det meste hadde han tolv ansatte.
Har alltid elsket å jobbe
Reidar begynte å ta ut alderspensjon da han fylte 62 år. Ingen av de to barna hans ville ta over driften av firmaet, så han solgte og skulle starte pensjonistlivet. Men nå sitter han altså her på en anleggsplass med tigerhjelmen sin og jobber på. Dagens gjøremål er å male med brannsikker maling utendørs i lift.
Også på fritiden er han aktiv. Om han kjeder seg en kveld, går han ut i garasjen for å male noen strøk på oljemaleriene sine eller øve litt på gitaren. Om sommeren er det golf som gjelder.
Han jobber ikke for pengenes skyld. Reidar har alltid levd etter å bruke 50 øre av hver krone han tjener.
– Jeg har alltid elsket å jobbe. Jeg begynte gjerne i sjutida om morgenen og jobbet til ti på kvelden. Nå starter jeg gjerne klokka ti og er hjemme rundt tre. Kona og jeg er enige om at det er lurt at jeg jobber litt. En mann uten jobb er død kapital, som hun sier.
Selv om dagene ikke lenger er like lange, er arbeidsgleden den samme. Dessuten har han fått nye kolleger – barnebarnet Robin Thomassen og kompisen hans, Mathias Knold, som begge er 24 år.
Vanskeligere etter fylte 50
Det er ikke alle forunt å få jobb så sent i livet. Ifølge Lisa Wade starter aldersdiskrimineringen lenge før pensjonsalderen:
– Vi vet at det er vanskeligere å få jobb etter fylte 50. Rundt den alderen blir mange engstelige for å bytte jobb.
Innenfor det offentlige er det klare regler. De som er best kvalifisert og har lengst ansiennitet skal prioriteres. Samtidig gjør dette med personlig egnethet at det meste kan skje likevel.
Lisa understreker at mange 50-åringer får jobb til slutt, det tar bare lenger tid enn for de som er yngre. Det synes hun er synd, for hun tror mangfold i arbeidslivet er viktig:
– Unge og eldre kan jobbe veldig bra sammen, men det er nok en del fordommer mot seniorer på arbeidsmarkedet. For eksempel at de er dårligere på det digitale, oftere syke og generelt tregere.
Naturlig ledertype
Sånn er det ikke der Posten Bring bygges. Selv om mannen med tigerhjelmen ikke er sjefen til sine yngre kolleger, er han en naturlig leder. Reidar har en naturlig autoritet , og tonen hans er i hvert fall sjefete, er ungkarene enige om, halvt på alvor.
De innrømmer at det har tatt litt tid å finne ut hvordan de skal jobbe sammen.
– Vi har hatt våre uenigheter, men jeg har levd med han fyren der i 24 år, så det er ikke så annerledes å se ham her på jobb egentlig. Bortsett fra at jeg får penger for å være sammen med ham her, sier Robin, som tar en pause fra arbeidet med vinkelsliperen høyt oppe i en lift.
– De håper jeg gir meg etter hvert, så de får mer penger, sier bestefar Reidar.
Men nå er det han som driver inn jobbene, og de kommer i et hakkende kjør, så alle tre har mer enn nok å gjøre.
På byggeplass med rullator
Reidar synes det er altfor mange som står utenfor arbeidslivet.
– Det er lett å få seg noe å gjøre om man bare gidder. Jeg kjenner folk som pensjonerte seg da de ble 62 år. Når jeg er innom dem på besøk, sitter de gjerne i sofaen og ser på tv. Kanskje de har en ergometersykkel de sykler litt på og er fornøyde med det. Men plutselig dauer dem!
Reidar trekker pusten og fortsetter:
– Jeg kommer til å jobbe lenge, men til slutt kommer jeg kanskje bare innom for å se på at de andre jobber, mens jeg later som jeg jobber selv.
Barnebarnet er heller ikke i tvil:
– Han kommer til å bli den første på en byggeplass med rullator. Garantert!
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2025.
Innlegget De gamle er eldst dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.