For 33. gang stiller Tyrili Frankmotunet til start i Femundløpet, et av Norges tøffeste hundeløp. Vi har fulgt forberedelsene i hundegården, kjent på nervene før start og opplevd den etterlengtede målgangen – gjennom dager med lite søvn, men mye mestringsfølelse.
Tekst og foto: Morten Lauveng
Fire ferske deltakere har tilbakelagt 200 kilometer – en distanse tilsvarende Oslo–Lillehammer – på rundt 24 timer. Selv om distansen er omtrent den samme, er løypa langt fra like tilrettelagt som en firefelts motorvei. Løypa går over høyfjell og vidder, gjennom skoger og langs vassdrag. Det er et krevende terreng som skal krysses, med bratte stigninger, skarpe svinger og værutsatte partier – på en slede trukket av åtte Alaska-huskyer.
– Jeg ringte moren min og sa: «Tenk at en som meg skal få være med på dette.» Vi er blitt håndplukket av noen av Norges beste hundekjørere for å delta. Når du kommer fra gata, er det ganske heftig, sier Kim André Valhall (38).
For noen er dette et hundeløp. For andre er det begynnelsen på et nytt liv.
Kim André vasker, syr og gjør siste finpuss på sleden han skal bruke i løpet. Den skalse ordentlig ut før start.
Blodslit og mestring
Det er liv og røre i hundegården når 32 potesokker settes på og selene festes. Et øredøvende hylekor, blandet med manisk bjeffing, fyller plassen på Grimsbu – hundene vet hva som venter. I det øyeblikket tauet som holder fast sleden løsner, senker stillheten seg. Både hunder og kjører har fullt fokus i det de fyker til skogs. Nå er de alene i elementene og må håndtere alle situasjonene som oppstår på egen hånd.
– Når vi møter andre spann i sporet og lina vikler seg fast, må du holde igjen åtte hunder, samtidig som du skal vikle opp lina. Da kan det bli litt hektisk, sier Kim André.
Tross utfordringene er det verdt det. Hundene gir ham en pause fra kaoset som kverner i hodet, de skaper et rom for å bare være i øyeblikket.
Frankmotunet i Østerdalen tilbyr behandling for voksne med alvorlig rusmiddelavhengighet. Stedet har en egen hundegård, og hundekjøring er en del av behandlingen.
– Da jeg kom hit, hadde jeg sinneproblemer, men jeg merker at jeg har blitt roligere. Hodet spinner ikke så jævlig bakpå sleden, forteller Kim André.
Når dagen er over og sledene er parkert, kommer de hjem – slitne og fornøyde etter timer i frisk luft. Det er nettopp i denne kombinasjonen av fysisk aktivitet, naturens ro og samarbeid med hundene at terapien ligger.
– Å jobbe med seg selv er noe av det mest krevende man kan gjøre i livet. Man må håndtere tunge ting og store utfordringer. Derfor er det så viktig med et avbrekk som dette, hvor man kan være helt til stede i øyeblikket, forteller enhetsleder Thomas Sauarlia Hagen.
Ikke uten fare
Kjørerne som deltar i de store løpene, må ha utstyr og evne til å klare seg selv og ta vare på hundene i minst 24 timer før hjelpen kommer, dersom noe skulle skje. Deltakerne må håndtere både kulde, vind og utmattelse. Løpet er en utfordring for selv den erfarne, men også en opplevelse man tar med seg for resten av livet.
–Hundekjøring er oppturer og nedturer gjennom hele løpet. Selv som rutinert hundekjører får jeg følelsen, «Hvorfor driver jeg med dette? Dette er slitsomt!». På bare noen måneder har våre elever lært å stå på hundesleden og håndtere hundene. Det er enorm prestasjon, mener miljøterapeut og hundekjører Per Morten Brennodden.
Femundløpet har tre klasser for langdistanse: 650, 450 og 200 kilometer. Helst ville gjengen fra Frankmotunet stilt i mellomklassen på 450 kilometer, men en uvanlig mild og snøfattig vinter har gjort oppkjøringen utfordrende i år.
– Skal du ha en god opplevelse, må du ha ferdighetene i bunn. Så må hundene være godt trent før løp. Det har ikke vært mulig i år, forteller Per Morten.
Likevel ser Kim André, Runar Sundet Rønning (53), Carl (25) og Gabriel Agnalt (19) fram til en utfordring utenom det vanlige. Det var ingen av dem som hadde sett for seg dette for bare noen måneder siden.
– Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til hunder og var litt skeptisk i starten. Men etter en måned var jeg i hundegården hele tiden, og nå har jeg blitt veldig glad i hundene, forteller Carl.
De som vekket ilden
Per Morten er et anerkjent navn i hundekjørermiljøet og jobber som miljøterapeut i ute-gruppa på Frankmotunet. Han elsker jobben sin og har ansvar for både hundene
og for å velge ut førerne sammen med flere andre i ute-
gruppa. Det skjer ofte at pasientene får lyst og fortsette med hundekjøring, og noen satser proft. Flere av dem som startet på Frankmotunet jobber nå med hund.
Carl bir en av dem – til våren, når oppholdet på Frankmotunet er over, begynner han som hundekjørerassistent, eller «handler», i Karasjok.
– Siden 2017 har 14 elever stilt i Femundløpet gjennom Frankmotunet, og jeg har jevnlig kontakt med alle. I år konkurrerer to tidligere elever i klassen på 650 kilometer, mot noen av verdens beste hundekjørere, forteller Per Morten.
Begge fullførte verdensmesterskapet i et av Norges tøffeste hundeløp, der nesten halvparten av deltakerne aldri når målstreken. En av dem var Erik Ploot, som fant en ny retning i livet etter behandlingen på Frankmotunet.
– Jeg kom opp til Folldal en iskald høstkveld. Da jeg hørte ulingen fra hundegården, skjønte jeg at dette var noe for meg, smiler Erik.
Etter 86 timer ute i løypa sammen med hundene sine krysset han målstreken i verdensmesterskapet på Røros, til en imponerende 12. plass – foran Lars Monsen. Stolt, sliten og utmattet.
Historier som dette gjør at Per Morten aldri gruer seg til å gå på jobb.
– Det som driver meg, er kombinasjonen av hunder og mennesker som verktøy. Det blir aldri slutt på temaer å prate om, sier han.
En ære å få muligheten
Dagen før avreise er det nerver på gården i Folldal. Papirarbeid på hundene må fylles ut og sleden må pakkes med nødproviant til både kjøreren og hundene. Har de husket alt de trenger? Det er kritisk å glemme hansker i 25 minusgrader, eller briller om de skulle havne i en snøstorm.
– Det verste man kan glemme er fôrkoker og mat til
bikkjene. Og glemmer du hanskene dine, tror jeg ikke du har hender etterpå, sier Gabriel Agnalt med et smil.
Når Frankmotunet plukker ut løpere, er det ingen x-faktor de ser etter. Det handler om eget ønske og hvem som dedikerer tiden sin i hundegården. Femundsløpet er et av de største løpene i Norge, men Frankmotunet stiller også i andre mindre løp, så flest mulig får erfaringen. Likevel er det alltid noen som blir skuffa over ikke å få bli med.
Gabriel, derimot, hadde ingen tro på at han skulle få en plass i årets løp. Han har bare vært på Frankmotunet siden desember og har kjørt hund i bare en måned, så han hadde ingen tro på at han skulle få en plass i år. Men da en deltaker skadet seg under trening, tok Gabriel over roret, og han imponerte nok til å få én av plassene.
– Vi var tre på tur da føreren falt av sleden og skadet skulderen sin. Jeg tok over spannet og fikk hundene trygt hjem. Etterpå fikk jeg høre: «Håndterer du situasjoner på denne måten, kan du kjøre Femundsløpet.» Så jeg tar utfordringen på strak arm, sier Gabriel, som synes det er en ære å få delta.
GabrielAgnalt pakkersleden og gjør segklar for de sistetimene mot målstreken i Røros.
Flekker tenner fra start
Tidlig på morgenen står deltakerne klare på jordet utenfor Røros. Treningsøktene er unnagjort, men hva det neste døgnet vil bringe, vet ingen. Det er en kompakt og isete løype som venter. Farten blir høy, og mange sliter med å bremse i de bratte bakkene. Men Runar hadde ingen planer om å bruke bremsene.
Han kjørte offensivt fra start, holder tempoet oppe gjennom hele dagen og suser inn til sjekkpunktet i Tolga på kvelden, etter de første 79 kilometerne, på en imponerende andreplass. Med 37 erfarne hundekjørere fra både Norge, Frankrike og Italia, kommer dette som et sjokk på mange.
Etter seks timers hvile, midt på natta, setter de ut på den andre etappen. Den viser seg å by på utfordringer for flere. Teten begynner å sette seg, og Runar sliter med å hente inn de mer erfarne førerne. Gjennom hele løpet kjemper han for pallplassering, men krysser til slutt målstreken på en sterk 4. plass. I den andre enden av den foreløpige resultatlista havner Kim André på en 29. plass. Han bommet på løypa i mørket og måtte ta en en fire mil lange ekstrarunde i skogen. Skuffelsen var stor, og det ble en kamp mot seg selv.
– Jeg hadde mest lyst og knuse hele sleden. Jeg var så skuffa. Men den som gir seg er en dritt, er mottoet mitt.
Etter et par timers hvile og en pizzabit legger han ut på siste etappe mot målstreken, og over fjellene tilbake fra Tolga til Røros kjører Kim André inn fem plasser på resultatlista. Men selv om han fullfører løpet, sitter skuffelsen i en stund etterpå.
–Jeg syns det er vanskelig å føle meg stolt, men det kommer vel senere. Det var uansett en fin opplevelse som ga mersmak, sier han.
Alle som kommer i mål, er vinnere
Gabriel, som altså bare har kjørt hund i én måned, kjørte et sterkt løp og kom inn til første sjekkpunkt på 9. plass. I løpet av nattens andre etappe kjørte han seg opp til en 5.-plass. Han og Runar fulgte hverandre tett i kampen om pallplassering mot Røros, men én av Gabriels hunder ble påkjørt av en annen fører som prøvde å kjøre forbi, og Gabriel endte til slutt på 7. plass.
– Det var ikke noe koselig, hunden skrek i smerte. Jeg hadde ikke plass i sleden og måtte prøve å leie henne ved siden av meg. Det ødela gleden av målstreken for min del, men jeg har lyst å stille igjen til neste år, forteller Gabriel.
Også Carl kjørte et stødig løp. Gjennom natta klatret han fire plasser på resultatlista og kjørte inn til Røros på 14. plass. Av førti deltakere måtte sju bryte løpet, men alle fra Frankmotunet kom i mål.
Tilbake i Folldal svever noen på en sky. Andre er skuffet, men ingen angrer. Løpserfaringen har gitt mersmak for alle utenom Runar, han er fornøyd med det han har prestert. Kim André, Gabriel og Carl ønsker å stille igjen til neste år, men da på mellomklassen på 450 kilometer.
GabrielAgnalt pakkersleden og gjør segklar for de sistetimene mot målstreken i Røros.
Hundene gir unike muligheter
Da Frankmotunet åpnet i 1991, startet de opp uten hunder, men to av de som jobbet der hadde med sine egne. Siden har hundegården vokst til å bli en integrert del av tilbudet og har i dag over 50 firbeinte beboere. Hundene har gitt deltakerne gode erfaringer og fungerer som verktøy for å jobbe med vanskelige temaer. For det er noe som skjer når man er ute sammen.
– Vi blir jevnere, kontaktkanalen blir mer åpen. Det er lettere ha en samtale oppe i hundegården, i naturen eller rundt et bål, enn det er inne på et hvitt kontor, sier nestleder Martin Grimsbu.
Men det viktigste er å pirre nysgjerrigheten på livet og hva det kan by på. Frankmotunet bruker hundene til å ta med alle ut i naturen, for å finne seg selv. Martin beskriver hvordan aktiviteter kan hjelpe mennesker med å finne sin identitet:
– Mange spør seg: «Hvem er jeg?» Gjennom hundekjøring, friluftsliv eller andre aktiviteter kan de utforske, finne tilhørighet og prøve nye ting. Frankmotunet åpner disse mulighetene.
Hundegården er for alle
Mange som søker seg til Frankmotunet, gjør det på grunn av hundene, men ikke alle blir bitt av hundekjøringsbasillen. Noen er på sleden før de knapt har satt fra seg bagen, mens andre trenger mer tid. Og noen finner ut at hundekjøring ikke er for dem. Det er mye jobb å ha over 50 hunder som skal ha mat, oppmerksomhet og fysisk aktivitet. Det er også en drittjobb, for du må skuffe møkk flere ganger om dagen. Du får øve på samarbeid og forpliktelser. Til gjengjeld får du en gjeng som alltid er sjeleglad for å se deg.
– Uansett om du har en god eller dårlig dag, møter hundene deg på samme måte – med kjærlighet. Den verdien tror jeg er ganske stor, sier Martin.
Mange finner en turkamerat og god venn i hundegården. Men alle som kommer til Frankmotunet, skal også dra derfra igjen.
– Det skjer ofte at pasienter kommer innom oss og takker for seg, men den store, tårevåte avskjeden skjer oppe i hundegården, forteller Thomas.
Et lagarbeid
Hundegården er sentral i hverdagen på Frankmotunet, og når de ikke trener til Femundløpet, brukes hundene til å gi alle muligheten til fine turer og villmarksopplevelser. Sammen drar de på fisketurer, utforsker fjellene og opplever naturen i Folldal.
Likevel er Femundløpet årets store høydepunkt, og fra høsten av vies mye tid til treningen mot løpet. Selv om bare fire av de 25 på huset stiller til start, er alle involvert. Noen er handlere og hjelper til på sjekkpunktene, andre er heiagjeng, og noen har til og med laget bannere for deltakerne. Thomas vet at det betyr mye:
– Det er ikke alle som kjører Femundløpet som har med seg en buss full av supportere. Å komme inn på stadion og se heiagjengen sin, er en ganske sterk opplevelse.
Repportasjen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2025.
Innlegget Ute i en vinternatt dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.