– Jeg var ingen. Derfor måtte jeg gjøre noe for å bli synlig. Ikke for meg selv, men for alle Mariam-ene, sier norsk-afghanske Mariam Rasouli. Hun beskriver behovet for å fortelle som en sult.
Tekst: Randi Lillealtern
Foto: Glen Musk
Brøytekantene tårner høyt mellom boligblokkene på Kolstadflata i Trondheim. Dette, som en gang var Norges største drabantby, har vært hjemmet til Mariam Rasouli siden hun ble bosatt som flyktning fra Afghanistan i 2004. Opp ei trapp, og der står Mariam, et stort smil i svart tunika med paljetter i et bølgete mønster og ei vid, hvit bomullsbukse med gullbroderier.
– I Afghanistan gjorde snøen meg bare vondt, for jeg hadde ikke nok klær. Nå har jeg varme klær, og når dattera mi er hjemme, er vi ute og leker. Vi går på ski og lager snømann. Hvert eneste sekund er en gave for oss.
Mariam kjøper leker til barna, men det er hun selv som leker mest.
– Noen ganger blir de irritert. «Mamma, vi har spilt fire runder, det er nok.»
Selv vokste hun opp i et land der barn begynner å jobbe når de er tre–fire år. Hun hadde ingen forståelse av hva «barndom» betyr. Mens norske treåringer serverer foreldrene lekemat i plast og tøy, kan en jevnaldrende i Afghanistan forberede et ekte måltid til flere personer. Nå, som voksen kvinne, kan Mariam endelig leke.
– Det er gøy å kjenne at det er en mulighet. «Sitt ned og lek, kos deg, forstå hvem du er. Ok, du fikk ikke den tida til å leke da du var barn, men nå!», sier hun til seg selv.
Før hun kom til Norge, visste ikke Mariam hvem hun selv var, forteller hun. Hun hadde ikke tid til å tenke på det i hjemlandet, og ofte var hun også for sulten. Det var først da hun kom til Norge og opplevde å ha nok mat å spise, at hun kunne bli kjent med seg selv.
– Jeg synes det er en stor glede å være mett.
Trives på gulvet
Jula 2024 lå Mariams ansikt, ramma inn av svart hår hengende løst og fritt, avbilda på forsida av ei mørkegrønn bok, under mange norske juletrær. I boka «Jeg er Mariam, en fortelling om frihet», gir forfatter Guro Kulset Merakerås oss et unikt innblikk i hva som foregår i møtet mellom Mariams verden og den norske virkeligheten, som vi nordmenn tar for gitt. Sammen har Mariam og Guro blitt intervjuet på tv, radio og i aviser, de har blitt bokbadet på litteraturhus og holdt leselunsjer på kafé.
Mariam har blitt vant til å snakke om boka og livet sitt, og hun leder meg med trygghet inn i leiligheten sin.
I dag har hun satt det svarte håret opp i en lang hestehale. Hun setter seg mykt og vant ned på det 18 kvadratmeter store, dyprøde teppet med klassisk mønster i hvitt og svart. På salongbordet i glass står det oppskåret frukt, tørka mango og fiken, og innimellom de eksotiske fruktene, et glass med erkenorsk Kvikk Lunsj. Oppstilt langs veggen står flere massive lenestoler med utskårede gullfargede bein og ornamenter.
– Når jeg har gjester, ligger og sitter vi på gulvet og spiser med hendene. Men helst ikke når nordmenn ser oss.
Mariams latter er høy og rå.
Hun har vært i Norge siden 2003, men når folk spør hvor lenge hun har bodd her, er ikke svaret så klart.
– Jeg sier til dem: «Skal jeg være ærlig, eller si det som står på papiret?» «Er det noen forskjell?» spør de. Ja, det er forskjell. Jeg har bodd i Norge i fire år, men jeg har vært i Norge i 20 år.
For det skjedde noe for fire år siden. Noe som forandret alt. Gjennom årene i Norge, mens hun langsomt åpnet seg for det norske samfunnet, hadde det gradvis bygd seg opp et behov i Mariam. Nå kjentes det som en sterk sult, en sult som ikke lenger var mulig å undertrykke.
En stor anerkjennelse
Mariam har minimalt med skolegang og kan ikke lese og skrive så godt. Likevel har hun nå fast jobb som miljøarbeider i en bolig for enslige mindreårige asylsøkere i Trondheim kommune.
I desember 2024 var sensorer fra fylkeskommunen på besøk i boligen. Mariam skulle ha sin siste praktiske prøve for å få fagbrev som barne- og ungdomsarbeider.
Hun hadde kjempet seg gjennom pensumbøkene og visste at sensorene ville legge vekt på om hun fulgte teorien.
– Men jeg var bare meg selv. Egentlig skulle jeg gjøre masse faglige ting, men jeg bare tullet og tøyset og var sosial med barna. Jeg var ganske usikker på om jeg skulle få fagbrevet.
Mariam har jobbet med enslige mindreårige asylsøkere siden 2009. Mange av barna i boligen kommer fra Afghanistan, og i Mariam møter de noe kjent. En som kan språket deres, som kan klemme dem på den måten de er vant til å klemme.
– For oss er det ikke bare den klemmen. Vi har veldig mye fysisk kontakt. Vi sitter så nær at vi toucher hverandre, på en måte, og vi småslåss litt sånn – bare tull, ikke sant? Og når de snakker om krig, da vet jeg hva det betyr. Når de ønsker mat som bare mamma kan lage, da forstår jeg hva de trenger.
Og dette så sensorene. Av tre mulige karakterer, ja, nei og meget bra, fikk Mariam meget bra. Gledeshylet hennes fikk kollegaene til å komme løpende: «Hva skjer, hva skjer?».
– Jeg var så glad og overraska.
Bomber og blod
Mariam har sett mye brutalitet. Hun vet hva krig er, og hun vet hva sult er.
– Jeg har ofte sår på underleppa. Jeg tygger på den og merker det ikke før jeg kjenner smaken av blod.
Da Mariam og søstera var fire–fem år gamle, var de på butikken da en bombe traff like utenfor. Noe traff søstera i hodet. Hun satte seg på bakken og sa til Mariam at hun var død.
– Og det var mange som døde. Jeg så en som prøvde å putte tilbake øyet sitt, som hadde blitt revet ut.
Mariam dasket søstera i ansiktet. Hun dyppet hendene i noe vann som rant på bakken og fuktet ansiktet til søstera. Men det var ikke vann, det var blod.
– Da fikk jeg sjokk, og det var hun som måtte få meg på beina igjen. Mens vi gikk der, plukka hun opp en arm og sa: «Kanskje mamma trenger denne armen.»
De to jentene var vant til å plukke med seg ting fra gata som mora kanskje kunne trenge. Men da de kom hjem, fikk de klar beskjed: Kroppsdeler skulle de la ligge.
– Når jeg ser nyheter, blir jeg kjempedårlig. Når jeg ser at ei jente blir misbrukt, at barn er sultne, da kommer tårene mine. Barna mine spør: «Mamma, gråter du?», og da sier jeg at jeg har hodepine. Men når jeg går på rommet mitt, da roper jeg, skriker jeg, gråter jeg, ofte inni meg.
Flink og frekk
Nylig var Mariam på kino og så «Nr. 24», filmen om Gunnar Sønsteby, den norske motstandshelten fra andre verdenskrig. Hun gråt gjennom hele filmen.
– Jeg har vært i de gatene, jeg har vært i de husene, jeg har vært inni tankene til han mannen.
Når du har vokst opp i en krigssone, kan det være lettere å forstå hvordan norske motstandshelter hadde det under krigen, enn å forstå hvordan det norske samfunnet fungerer i dag.
– Det er veldig lett for innvandrere å si: «Ja, vi forstår, ja, ja, ja.» Men vi forstår ikke. Vi vet ikke hva loven er, hva reglene er. Det er så lett for nordmenn å si: «Bare søk på nettet.» Men hvor da? Hvilken nettside?
For mange innvandrerkvinner er det heller ikke et alternativ å gå på et kontor for å spørre. De får kanskje ikke lov av mannen sin.
Men Mariam har sakte, men sikkert funnet ut av ting.
– Jeg er veldig flink og frekk, faktisk, som ber om hjelp og får hjelp. Men frekk er irriterende!
Mariam ler rått. Men hun innrømmer at de gode vennene som hjelper henne med å forstå det norske byråkratiet, aldri har sagt at hun er irriterende. De synes det er bra at hun ber om hjelp. Mariams verden er annerledes, og de sier det er bra for nordmenn å få vite hva hun trenger hjelp til. Og nå, etter 20 år i Norge, kan Mariam hjelpe andre.
Men denne frekkheten hun beskriver … Sulten på å fortelle, til å synes, til å ikke gi opp … Hvor kommer den fra?
Danser bort det vonde
– Min barndom i Afghanistan var helt vanlig. Når du er født som jente, er det en tristhet der fra begynnelsen. Det er liksom … Du har ikke noe håp. Du må bare si «ja» til det du blir tilbudt, hva som helst.
Hjemme fikk Mariam høre av faren at hun var stygg og svak. At hun var ingenting.
Men bestemor ga håp. Hun hadde vokst opp på 1920-tallet, i en kort periode da kvinner i Afghanistan hadde flere rettigheter og jenter fikk gå på skole. Mariams bestemor visste at det fantes en større frihet, og hun gjorde sitt beste for å overføre drømmen om den til barnebarna. Men også for bestemora ble følelsen av frihet kortvarig. Som niåring ble hun solgt til en mann på rundt 70. Da hun ble enke som 25-åring, startet hun en koranskole for jenter. Elevene betalte med det de kunne, en matbit, noen småmynter, og med det kunne bestemora forsørge seg selv og de fire barna sine.
– Hun var en rollemodell for meg. Bestemor sa at hvis du har vondt og du danser og synger, da blir det vonde borte. Men hvis du sitter og klager og gråter over det vonde, holder deg selv inne på rommet og ikke vil snakke med noen, da blir det mer og mer vondt.
Og lille Mariam hadde mye smerte å bearbeide. Faren hennes slo både barna og kona. Én hendelse har brent seg fast i Mariams minne.
Det kvinnelige nabofellesskapet
Denne dagen har faren slått mora så mye at hun er nesten bevisstløs. Mora krabber på gulvet og prøver å reise seg. Ett barn gråter, et annet har tisset seg ut, og et tredje er sultent. Mora greier å reise seg og går ut i bakgården, hvor hun roper over den lave muren til nabokona: «Dere må komme til meg nå. Det er min tur i dag.»
Nødropet går fra nabo til nabo. Ti minutter seinere står femten damer på gårdsplassen. Alle har med seg tekanner og glass, noen har med frukt, andre mat.
Kvinnene setter seg på et teppe i hagen. Barna leker rundt dem, og lille Mariam har ørene på stilk. Mora trekker opp buksa og viser flenga hun har fått i låret etter mannens brutale behandling. Der er det også blod og mørkeblå flekker fra forrige omgang med juling.
Da sier den ene naboen: «Vet du hva, mitt problem er enda større. Jeg har funnet ut at mannen min har voldtatt dattera mi i fem år.» Og den neste: «Den ene sønnen min ble drept i krigen for to måneder siden, og jeg har hørt at den andre sønnen min døde i går, så i morgen kommer de med den døde kroppen.» Den neste sier: «Vi er tre koner hjemme, og i går kom mannen min og sa han hadde giftet seg med ei jente som er mye yngre enn vårt yngste barn.»
Kvinnene går inn i huset. Mora til Mariam har mange fine kjoler som faren har kjøpt til henne. De pynter seg med kjolene, går ut i hagen og finner blomster som de farger leppene og kinnene med, og så begynner de å danse. Mens de danser, gråter de. Men etter hvert kommer smilene fram, og kvinnene begynner å le.
Mariam synes stemmene deres går helt til himmelen: «Kom, jenter, kom og dans med oss!»
Så må kvinnene skynde seg hjem. De må vaske huset og lage mat. «Takk søster, vi sees i morgen, søster.»
Flyktet til Norge
Dette var Mariams virkelighet.
– Jeg tror jeg hadde 500 tanter. Vi hadde ikke psykolog. Vi var våre egne psykologer.
Da hun var 12 år gammel, ble hun solgt til en voldelig mann med grått skjegg. Ikke lenge etter fikk hun en sønn, og på starten av 2000-tallet la den lille familien ut på flukt. Mariam husker ikke detaljer fra flukten, og i arbeidet med boka «Jeg er Mariam», har forfatterne landet på at den sanneste de kan si om flukten, er at ingen vet alt om hvordan den foregikk.
Men det som er sikkert, er at hun kom bort fra mannen og barnet sitt underveis. Da Mariam etter hvert kom til Søre Sunnmøre asylmottak i Ulsteinvik i 2003, hadde hun søkt beskyttelse hos en ny mann. Da de søkte asyl, ble de registrert som samboere.
I Ulsteinvik fikk Mariam en ny sønn. Like etter ble familien bosatt på Kolstad sør for Trondheim sentrum, i den samme leiligheten Mariam nå eier. Seinere kom den eldste sønnen ved en tilfeldighet tilbake i livet hennes, etter at en slektning av en slektning hadde truffet på ham og faren i Mekka. I 2015 fikk Mariam og mannen ei datter, og tre år seinere flyttet de fra hverandre.
– Da mannen min gikk, var det kaos for meg. Det var vanskelig. Noen ganger tenkte jeg: «Jeg tar livet mitt.» Men hva med barna?
Litt etter litt merket Mariam at hun klarte mer enn hun trodde. Hun greide å gå på jobb og betale regningene sine, helt på egen hånd. Og det var mens hun gradvis fikk kontroll over sitt eget liv, for aller første gang, at denne sulten i henne krøp fram. Dette behovet som måtte tilfredsstilles.
– Jeg har bodd lenge i Norge, og jeg har født barn i Norge. Jeg føler meg mer norsk enn afghansk. Men jeg ser at det fortsatt skjer mye i hjemlandet mitt. Halvparten av kroppen min er i helvete og brenner fremdeles, mens halvparten er i frihet og glede.
For Mariam er det som om disse to halvpartene av henne krangler med hverandre. Den ene delen sier at hun må glede seg over alt det gode hun har. Den andre spør: «Men hva med alt det vonde?» Og det er der behovet for å fortelle kommer fra. Og for Mariam er det fysisk.
– Når du er sulten, har du behov for mat. Dette er et sånt behov.
Hever stemmen
På samme måte som hun ikke kan gå sulten, kan hun ikke tie. Hun må heve stemmen, må fortelle, må få folk til å forstå.
Selv om behovet har vokst seg større over tid, litt etter litt, begynte det for alvor å sprenge i Mariam i 2021. Taliban hadde igjen tatt over makta i Afghanistan.
– Jeg var så lei meg.
Fortvilelsen fikk Mariam til å finne fram noen korte tekster om livet sitt som hun hadde skrevet sammen med Bernt Hauge. Han har lenge vært en viktig hjelp og støtte for henne. I mange år drev han menneskerettighetsorganisasjonen «Rådgivingsgruppa i Trondheim», hvor han var en trygg havn for mange flyktninger og asylsøkere. Også for Mariam.
– Bernt er min bestemor nummer to. Han ga meg håp, hjerte, kraft og liv. Han sa: «Du skal snakke høyt!»
Sammen med Bernt begynte hun å sy tekstene sammen til en roman. «Blomsten og trollet» kom ut på Communicatio forlag på tampen av 2021.
En knapp måned seinere kom Taliban til Norge. Regjeringa hadde invitert representanter for det nye islamistiske styret i Afghanistan til dialogmøter.
– Norge snakker så mye om menneskerettigheter, om likestilling, om at alle skal være like mye verdt, og så kommer Taliban hit? Taliban dreper, Taliban slår, Taliban tar friheten!
Mariam kjente at hun absolutt ikke var ferdig med å fortelle. Hun hadde mer å si. Hun ville at nordmenn skulle forstå mer av hennes verden, mer om hvor utrolig annerledes den er. For selv om Mariams verden geografisk sett er den samme som nordmenns verden, er den likevel helt på siden.
Mariam fortalte sine norske venner om fortellersulten, og i 2023 tok en av dem henne med for å treffe Guro Kulset Merakerås, en forfatter han kjente. De to fant fort tonen, og et unikt samarbeid var i gang. Boka om Mariams liv har blitt veldig godt mottatt, og nå tenker hun større.
– Jeg drømmer om at boka en dag skal bli film. Mange av mine damer kan ikke språket godt nok til å lese.
For en afghansk kvinne er det ikke bare skummelt å heve stemmen, det kan være farlig også, forteller Mariam. Men for henne er sulten etter å fortelle sterkere enn frykten.
– Mitt liv er ingenting. Det er helt greit om jeg dør, men jeg må snakke, jeg må si at vi finnes. Jeg vil ikke at dattera mi skal være lille Mariam. Jeg vil at hun skal kjenne frihet.
[FAKTA]
Mariam Rasouli
Født i Afghanistan på slutten av 1970-tallet. Ingen vet nøyaktig når, for det var ikke vanlig å notere ned datoer for jentefødsler.
Kom til Norge som flyktning i 2003.
Er skilt og har to sønner og ei datter.
Jobber som miljøarbeider for enslige mindreårige asylsøkere. Har tidligere jobbet i brudesalong, som vekter og på kjøkken.
Ga i 2021 ut romanen «Blomsten og trollet» i samarbeid med Bernt Hauge
I 2024 kom boka om livet hennes, «Jeg er Mariam – en fortelling om frihet», skrevet av Guro Kulset Merakerås.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2025.
Innlegget Et umettelig behov for å fortelle dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.