Da det ikke lenger var syndig å bade, skulle det norske folk rengjøres. Bading ble ansett som både forebyggende og helbredende for en rekke sykdommer og plager, og på slutten av 1800-tallet gikk to leger i Bergen i bresjen for offentlige bad.
Tekst: Kari Bu
Foto: K. Knudsen & Co / Universitetsbiblioteket i Bergen
I det gamle Romerriket, som hadde sin storhetstid fra 240 år før vår tidsregning, var offentlige bad et sosialt samlingspunkt. Kvinner og menn badet gjerne sammen, noe den romerske forfatteren
Quintilian satte ord på for rundt 2000 år siden: «Hvis det at kvinner bader med menn er et tegn på utroskap, så gjelder det også hvis hun deler et måltid med en ung mann, eller er venn med en hvilken som helst mann.» De romerske badehusene kunne ha bibliotek og spisesteder, og de var ofte luksuriøse etter datidens målestokk.
Etter hvert som kristendommen vokste fram, ble badekulturen kraftig kritisert. Å vise seg naken var ansett som en farlig inngangsport til usømmelighet. Bad var verdslig kroppsglede, og dermed syndig. Dessuten ble vannet beskyldt for å spre sykdom.
Fra midt på 300-tallet kom et forbud fra et regionalt kirkemøte i Laodikeia: Kristne menn skal ikke bade med kvinner. Heretter ble det vanligere med enkle, små bad og individuelle kar. De offentlige badene ble mindre luksuriøse, både for å ivareta sømmelighet og for ikke å fremme en hedonistisk livsstil generelt.
Etter reformasjonen gikk bading helt av moten, og selv legestanden fordømte det. På 1600-tallet sa den franske legen Théophraste Renaudot: «Ikke nok med at det er helt unødvendig å bade, det er også svært skadelig. Det fyller hodet med damp og er en fiende av både nerver og muskler, som blir løse, noe som igjen fører til gikt.»
Istedenfor å bade ble det nå anbefalt å bruke en tørr klut til ansikt og hender, og gni håret inn med pudder. Med den industrielle revolusjon ble det åpenbart at disse metodene ikke lenger strakk til. I Storbritannia ble det mye støv, skitt og trangboddhet i byene, og stort behov for hygienisk opprustning.
Industribyen Liverpool var den første som fikk offentlige bad innendørs. St. George’s Baths åpnet i 1829, men inngangsbilletten var for dyr for de fattige som trengte det mest. Etter hvert kom rimeligere anlegg, som ofte kombinerte bad og vaskeri.
Badeluksus med litt kloakk
Hva som var Norges første offentlige bad kommer an på definisjonen, men Bergen var definitivt tidlig ute. Rundt 1840 åpnet et bad i tilknytning til det kommunale sykehuset på Engen. Det ble brukt av pasienter, men var også åpent for resten av byens befolkning mot betaling.
Gjester kunne velge mellom dampbad og karbad. Bergen byarkiv har seks «badebøker» og en regnskapsbok herfra. Vi får vite gjestenes navn, dato for besøket og hvilken type bad de valgte, alt nedskrevet for hånd med gotisk skrift.
Mer fasjonabelt var forløperen til legendariske Torggata Bad i Oslo: Kristiania bad og vaskeanstalt fra 1861. På tusen kvadratmeter var det 28 baderom med kar. Hovedfløyen hadde boliger for inspektøren, billettrisen og fyrbøteren, og det var vaskeri i en sidefløy ut mot bakgården. I sitt femte år solgte anstalten 37 439 badebilletter. De fleste kundene var menn, og kvinner måtte bruke en egen inngang i bakgården.
Samfunnsforskeren Eilert Sundt beskriver miljøet slik i boken «Renligheds-stellet» fra 1869: «Om Lødagene pleier Søgningen være størst; da vasker Arbeidsfolk Sveden og Støvet af sig. Især nævnes de mekaniske Fabrikkers Arbeidere som faste Kunder. Det mærkes ganske vel, at Anstalten er bleven en fornødenhed for en anseelig Del af Befolkningen.»
I 1863 fikk bergenserne Nye Lungegaards Søbade-Anstalt, eller Bonges Badehus som det ble kalt på folkemunne. Initiativet kom fra stadsfysikus Ole Heiberg, mens blikkenslagermester Rasmus Kristian Bonge sørget for driften. Bygget hadde fire fløyer rundt en gårdsplass ved Store Lungegårdsvann, der vannet til anlegget kom fra. Dette var før store mengder kloakk og industri gjorde det uforsvarlig å bruke vannet til kroppsvask, men det var ikke fritt for kloakk på denne tiden heller.
På Bonges Badehus kunne man ta varme og kalde bad både inne og ute. Anlegget hadde åtte kabinetter for varmebad og åtte for strømbad. Det omfattet også gytjebad, der mineralrik gjørme (gytje) ble brukt til å dekke kroppen. Vann til dusjene måtte bæres opp i to tårn i bøtter. Kvinner slapp til fra klokken 10 til 14 på dagtid, mens menn kunne boltre seg fra klokken 6 til 9 om morgenen og fra 15 til 21 om ettermiddagen. Billetten inkluderte håndkle.
Anbefalte ukentlig kroppsvask
Vanlige arbeidsfolk hadde ikke råd til å bruke Bonges Badehus, og de rike var uvant med ideen om å bade sammen med andre halvnakne folk. Dessuten hadde de begynt å få bad hjemme. Badehuset fikk ikke nok gjester til å dekke driften, og ble nedlagt etter bare fire år. Etterpå ble det «losjihus for husville» her, altså hjemløse.
Mot slutten av 1800-tallet hadde Bergen tilsynelatende mange offentlige bad, men de var fortsatt dyre. Arbeidsfolk tok heller lørdagsbadet i en stamp med vann fra brønnen, men det er tvilsomt om det ble særlig med bading om vinteren. På denne tiden var arbeiderstrøk hardt rammet av livstruende epidemier, som tuberkulose, kolera og tyfoidfeber.
Etter hvert ble det klart at en rekke alvorlige sykdommer skyldtes bakterier, og den franske kjemikeren og mikrobiologen Louis Pasteur overbeviste mange leger om at bedre hygiene kunne forebygge sykdom.
Dermed ble leger over hele Europa bitt av badebasillen. Nå ble det moralsk høyverdig å bade, og nærmest syndig å la være. I en kampanje for «badesaken» het det at bad kunne gi «Formindsket sygelighed, mere ordenssans og renlighed, mindre drukkenskab og en større moralitet» hos arbeidsfolk.
Blant de norske legene som brant for å rengjøre befolkningen, var lungespesialist Ingebrigt Holm fra Larvik. Han fikk bygd en rekke anlegg hvor folk med dårlig helse kunne få både frisk luft og mineralske bad. Han skrev også mye om betydningen av renslighet.
I boken «Veiledning i Brugen af Bad ved offentlige Anstalter og i Hjemmet» (1885) skriver han: «Vi finner det nødvendig å vaske vårt ansikt, våre hender flere ganger daglig, hvorfor ikke også vårt øvrige hudsystem minst en gang ukentlig? Vi sender jo våre klær til vask, men de fleste lar skitten ligge på huden sin.»
Ville løfte arbeiderklassen
På denne tiden var Bergen en av landets mest urbaniserte byer, med trange boliger og begrenset tilgang til rennende vann og kloakk. Legene Klaus Hanssen og Joachim Wiesener var særlig opptatt av frisk luft og renslighet. Hanssen hadde mistet sin første kone i tuberkulose.
På sine mange studiereiser til utlandet lærte de to vennene om den nye bakteriologien, som byens eldre leger var ukjente med. Sammen fikk de anlagt Nygårdsparken i 1885. Så prøvde de å overtale kommunen til å regulere tomt for et offentlig sjøbad på Sydnes, med basseng og garderober. De argumenterte med at bading i havnen slik det pleide å foregå var både farlig og uanstendig.
Saken ble enstemmig vedtatt i bystyret. Her var det ingen kloakk som rant ut i fjorden, så vannet var rent. Legene fikk bevilget penger fra Bergens Samlag for Brændevinshandel og Bergens Sparebank, og Sydnes Sjøbad åpnet sommeren 1887. Det var åpent for kvinner og menn annenhver dag, mens de fikk halve søndagen hver. Gutter og jenter ble adskilt på samme vis.
Sommeren 1888 ble temperaturen i vannet jevnlig målt til 18 grader. Verdisaker kunne leveres til billettkontoret, og det var ansatt en oppsynsmann til å følge med på alt som foregikk i badet. Både badedrakter og håndklær kunne leies. Dette var et godt tilbud fra mai til oktober, men byens arbeidere trengte bedre tilgang til rimelige bad året rundt.
Særlig Wiesener mente at den aller viktigste innsatsen for folkehelsen lå i «badesaken», som ble mye omtalt på denne tiden. Bedre hygiene var en forutsetning for å løfte arbeiderklassen ut av det som ble kalt «animalske tilstander». Dermed utarbeidet han en plan for å reise rimelige folkebad flere steder i byen.
Dette arbeidet tok brått slutt da han døde av gallestenskolikk i 1888, bare 45 år gammel. Hans praktisk anlagte venn Klaus Hanssen foretok en grundig obduksjon av kroppen hans for å finne ut om Wiesener hadde hatt rett i diagnosen han ga seg selv. Det hadde han, noe Hanssen skrev om i tidsskriftet Medicinsk Revue, som han selv hadde startet i Bergen fire år tidligere.
Fra folkebad til pub
I 1889 ble Dr. Wieseners Folkebad reist til minne om overlegen ved Bergen kommunale sykehus. I folkehelsens ånd var dette et innendørs bad, som også de fattige hadde råd til å besøke.
Her var Bergen tidligere ute enn både Oslo og Trondheim, som fikk sine første rimelige folkebad i henholdsvis 1891 og 1892. Bergenshus Festning stilte en tomt i Sandviken til gratis disposisjon, og pengene til bygget kom fra innsamlede midler, rundt 20 000 kroner.
Badet hadde kun dusjer, åtte for menn og seks for kvinner. Prisen var 10 øre for voksne og 5 øre for barn. Folkebadet ble en suksess, med 41 540 gjester det første året. Det skulle ta lang tid før det ble vanlig at arbeidere i Sandviken og Hødden hadde bad hjemme.
Bergen kommune overtok Dr. Wiesners folkebad i 1896 og drev det fram til 1960. Siden ble det leid ut til privat drift. I dag holder puben Dr. Wiesener til her, og selv om det kanskje ikke gagner folkehelsen like mye, er det ikke helt fjernt fra opphavet.
Fra 1889 til 1896 ble nemlig driften av dette badet også støttet av Bergens Samlag for Brændevinshandel, en virksomhet som må ha gått med solid overskudd. Pengene de delte ut til gode formål kan sammenlignes med dagens tippemidler, ifølge et blad fra Sydnes og Nøstet Velforening.
Fasaden til Dr. Wiesener er omtrent den samme i dag som i 1889, og puben har originaltegninger på veggene, sammen med informasjon om badets historie.
Fikk landets flotteste bad
I 1922 gikk en rekke organisasjoner sammen om å stifte Norges Badeforbund. Alle forespørsler om offentlige bad skulle heretter oversendes forbundet. Formannen, dr. Cato Aall, uttalte: «Maalet om aa skaffe hvert menneske et bad om uken, er ikke nok. I mine øine er det menneske som ikke bader sig hver dag en gris.»
Renslighet var et stort tema i mellomkrigstiden, og i 1938 kom boka «Bad i bygd og by» av lege Einar Møinichen og driftsbestyrer Einar S. Ween ved Oslo kommunale bad. Her kan vi også lese om hvordan kroppsvasken foregikk hjemme:
«Som bad i private hjem har dusjbadet hittil ikke vunnet nok innpass uten til avskylling og avkjøling etter karbad. Visstnok benytter mange menn som har bad hjemme oftest bare dusjen stående i karret når de efter barberingen tar sin morgenvask eller skyller svetten av sig efter skituren. Badekaret har her sin berettigelse av hensyn til hjemmets kvinner og barn.»
Fra slutten av 1930-tallet begynte Stortinget å bevilge midler til folkebad i Norge. Nå var fysisk aktivitet også et viktig formål, og store, innendørs bassenger dukket opp. Oslo fikk svømmehaller allerede på 1920-tallet, mens
Bergen fikk sin første allment tilgjengelige i 1960. Da Sentralbadet åpnet dørene i Teatergaten 37, ble det kalt Norges flotteste bad. Her var det både svømmehall, karbad, dampbad, styrtbad, romerbad og kullsyrebad. Det var plass til 800 gjester, og en restaurant hadde utsikt til hallen gjennom en glassrute.
Utendørs hadde sportssvømming lenge vært populært, og det ble arrangert mange svømmestevner blant annet på Sydnes Sjøbad, som ble nedlagt da Sentralbadet åpnet.
Slik så det ut i herregarderoben på Sentralbadet da det var nytt i 1960. Beskjeden på veggen over dusjene lyder: «Alle må dusje før de går i svømmehallen. Badetøy taes på her». (Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen).
Helbredende saltvann
Da Årstad ble innlemmet i Bergen kommune i 1915, var det besluttet å bygge et folkebad der. Det skulle ta hele 50 år før det ble realisert, fire år etter at Sentralbadet kom. Men Ny Krohnborg skole, som åpnet på Solheim i Årstad i 1924, hadde et unikt tilbud til sine drøyt tusen elever: et svømmebasseng. På den tiden hadde de færreste elevene bad hjemme, og det var også svært uvanlig at skolene hadde basseng.
I en kronikk i Bergens Tidende i 2024 skriver 86 år gamle Kåre Bakken at han fikk svømmeundervisning ved Ny Krohnborg da han gikk på naboskolen Solheim. Én gang i uka marsjerte klassen til bassenget. Jenter og gutter var allerede adskilt i egne klasser, så svømmetimene trengte ikke ytterligere kjønnsdeling. De var til og med adskilt i friminuttene, forteller Bakken.
Opprinnelig var det kjønnsdeling ved alle offentlige bad i Norge. Det ble som regel løst ved at menn og kvinner måtte bruke dem til hver sine tider, men det fantes også andre ordninger. På Nordnes Sjøbad fra 1910 slapp begge kjønn inn samtidig, men de hadde hvert sitt område som ble adskilt av store seilduker. Etter 2. verdenskrig ble disse fjernet og i et par tiår til delvis erstattet med et skille av sement.
Gutter og menn ved Nordnes sjøbad på 1930-tallet (foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen).
Ved starten av 1900-tallet ble bading i saltvann anbefalt av leger som kur mot en rekke plager, inkludert dårlig blodsirkulasjon, nervøse lidelser og «svakhetstilstander» generelt. Man mente at havet kunne helbrede på grunn av saltet, mineralene og den friske sjøluften. I Norge var flere steder langs kysten, som Sandefjord og Larvik, kjent for sine kurbad og badehoteller.
I Bergen er Nordnes det eldste sjøbadet som fremdeles eksisterer, og det minner oss om byens lange tradisjoner for helsebringende bading. I 2018 fikk anlegget fjernvarme og åpnet for vinterbading med badstue. Her kan du velge mellom en kald dukkert i sjøen eller bading i et oppvarmet saltvannsbasseng.
Vinterbading har blitt en stor trend i Norge de siste årene. Mange opplever det selv som bra for helsa, ikke minst den psykiske. Har du enda ikke prøvd å bade bort problemene dine, så skader det i hvert fall ikke å gi det et forsøk.
Kilder: «Hvem trakk ut proppen?» (masteroppgave av Jørgen Hamre Sveen ved UiO 2017), nb.no, bergenbyarkiv.no, bt.no, arstadposten.no, drwiesener.no, bootlehistory.co.uk, Vel & Bra nr. 4/2012, nordnessjobad.no
[FAKTA]
Bad i Bergen
1840: Bergens første offentlige bad åpner. Det er tilknyttet det kommunale sykehuset på Engen og ses på som et uttrykk for kommunens engasjement for folkehelse og hygiene.
1863: Nye Lungegaards Søbade-Anstalt, populært kalt Bonges badehus, åpner ved Store Lungegårdsvann. Det blir nedlagt etter fire år.
1887: Sydnes Sjøbad åpner etter iherdig innsats fra legene Klaus Hanssen og Joachim Wiesener, som mener renslighet og friluftsliv er viktig for folkehelsen.
1889: Dr. Wieseners Folkebad, et enkelt dusjbad til minne om den avdøde overlegen, åpner i Sandviken. Dette er det første offentlige bad et som folk flest har råd til å besøke.
1910: Nordnes Sjøbad åpner i Nordnesparken for å avlaste det populære Sydnes Sjøbad. Dette er byens eldste sjøbad som fortsatt er i drift.
1960: Sentralbadet åpner i sentrum, og Bergen får endelig et moderne bade- og svømmeanlegg. Etter hvert får byen mange gode svømmere og stupere.
Saken sto på trykk i =Oslo nr. 2/2025.
Innlegget Bergensernes vei til renslighet dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.