Det var ingenting som tilsa at det skulle gå bra med den kongolesiske jenten med det knuste hjertet, som i 2006 landet i Bergen, en by i et land hun aldri hadde hørt om.

Tekst og foto: Irene R. Mjelde

Mange nordmenn har vokst opp med strofen «Spis opp maten din! Tenk på de sultne barna i Afrika». Jeg var selv et av de «sultne barna i Afrika», og jeg vet at bildet som er tegnet av kontinentet jeg ble født i, har mange feil.

Irene Kinunda Afriyie (34) kom til Norge og Bergen som 16-åring høsten 2006, etter ti år på flukt fra krigen i hjemlandet Kongo. Hun vil til livs den stakkarsliggjøringen hun mener mange afrikanske flyktninger utsettes for.

– Å bli stakkarsliggjort får ingen fremover. Det skaper bare begrensninger. Som deltaker i Fargespill lærte jeg at om du defineres som et problem, vil du veldig fort bli det, for vi speiler oss i andres forventninger. En flyktning trenger muligheter, ikke barrierer. Ingen kan vokse og utvikle seg om de blir sett på som ressurssvake, sier hun.

Irene er helt klart det motsatte av den stereotype oppfatningen. Hun er en profilert samfunnsdebattant, foredragsholder og skribent, blant annet som fast gjestekommentator i Bergens Tidende. Hun er styremedlem i Grieghallen AS, BIT Teatergarasjen og Unity Spark, og hun er styreleder på Fana folkehøyskole og i stiftelsen PUFF.

Stiftelsen Fargespill har hun vært en viktig del av helt siden hun kom til Bergen, og hun klarer også å finne tid til å være podkastvert. Men arbeidsoppgaven frilanseren liker aller best, er oppdragene som konferansier og foredragsholder.

– Jeg elsker å snakke foran forsamlinger. Da entrer jeg scenen som om jeg eier rommet. Min siste oppdragsgivers tilbakemelding var: «Irene! Du får byråkratene til å føle seg som rockestjerner!» Kanskje det er litt derfor min mentor i Unity Spark sier at at han tenker på meg som en ekte bergensk tjuagutt?

Stiftelsen Fargespill har vært særdeles viktig for Irene Kinunda Afriyie. – Jeg ble kjent med Norge gjennom sanger, musikk og kultur. Fargespill var en plattform der jeg ble oppfordret til å fortelle om hjemlandet mitt, og der folk hørte på mine historier. (Foto: Paul S. Amundsen)

Hjemme, i Norge

Vi møter 34-åringen hjemme i rekkehuset i Loddefjord, et kvarters kjøring fra Bergen sentrum. Her er det meste som i et hvilket som helst småbarnsfamiliehjem: åpne dører inn til fargeglade barnerom, noen etterlatte legoklosser på stuegulvet, og smilende barneansikter på bildene på veggene. Enkelte pyntegjenstander er det eneste som vitner om den afrikanske bakgrunnen til mor i huset.

– Det er mannen min og barna mine som er landsbyen min nå, sier tobarnsmammaen.

– Jeg forteller dem ofte om min egen oppvekst. Også min manns foreldre er døde, og jeg har vært redd for at vi, i mangel av besteforeldre, ikke klarer å gi guttene alt et barn trenger av kjærlighet og trygghet. Men de fremstår som glade og tilfredse barn. Det er jeg som føler at noe mangler. De har aldri opplevd forskjellen, og forstår ikke mine bekymringer.

Sønnene inspirerer henne, hver dag.

– De er så sterke og fine. De har så mye av det materielle, men de har også masse kjærlighet, fra oss foreldre og de rundt oss. De er lykkelige, og lette å ha med å gjøre. Men jeg håper jeg ikke bare ser det jeg vil se, sier hun.

Gamle traumer

Da familien Afriyie kjøpte rekkehuset sitt i 2017, var de ikke klar over at Haakonsvern var en militærbase. Som en av de nærmeste naboene kan de ikke unngå å legge merke til det når det holdes militære øvelser. Guttene på fire og åtte år er ivrige tilskuere, men Irene blir stresset og redd av det som foregår like utenfor stuevinduet.

– Jeg er livredd soldater, forteller Irene.

– Og det hjelper ikke å vite at det bare er en øvelse.

Når de går til butikken, må de forbi porten inn til det militære området. Irene prøver å gå rolig, men det hender titt og ofte at farten blir så stor at guttene roper: «Mamma!

Vent!» Irene sukker.

– Det sies at barn av foreldre som har opplevd krig også vil påvirkes til en viss grad. Min store drøm er at jeg ikke overfører mine egne traumer til barna mine.

Lyseblå barndom

I barndommen var Irene et privilegert barn i en trygg liten landsby. Hun vokste opp omgitt av hele storfamilien. Ord for kusine eller fetter fantes ikke – de var alle hennes søsken. Hun var sine foreldres førstefødte, og på farssiden nøt hun stor respekt av å være eneste barn oppkalt etter farmoren.

– I kongolesisk kultur blir de eldre særdeles hedret og respektert. Min farmor var i tillegg en streng og myndig dame, som ikke var redd for å utfordre normer og regler. Mens alle andre oppgraderte bostandarden sin, insisterte hun på å bli boende i sin lille, runde hytte med stråtak.

Farmoren var fraskilt, noe som absolutt ikke var vanlig på den kongolesiske landsbygden. I tillegg hadde hun fått beholde barna etter skilsmissen, noe som var enda mer uvanlig. Den bestemte, eldre damen krevde at alle skulle vise den vesle etterkommeren med hennes navn samme respekt som de viste henne, og da ble det sånn.

Irenes døpenavn er Therese, men kongolesiske navnenormer er kompliserte, og i dagligtale kunne hun ikke kalles det samme som sin farmor. Det ville ha vært respektløst. Derfor ga hennes mor henne kallenavnet Irene, eller i utgangspunktet «la reine», som betyr dronning.

– Jeg ble vel ganske bortskjemt. Jeg var en veldig glad liten dronning, og litt sta, innrømmer Irene leende.

– Om livet en sjelden gang gikk meg imot, at jeg ikke fikk det som jeg ville, satte jeg meg utenfor og skrek.

Hennes mor ville så gjerne at prinsessen hennes skulle se ut som de andre småjentene. Hun prøvde i det lengste å lokke henne til kjolebruk og fletter i håret, men da løp veslejenten til mormor og morfar og klagde. Der fikk hun alltid medhold.

– Løsningen ble å klippe håret mitt pinnkort. Jeg så ut som en liten gutt, noe som var helt greit for min del. Fortsatt nedprioriterer jeg håret. Om jeg har det travelt, er frisering det første som ryker. Da klipper jeg meg bare helt kort.

Et elsket barn

Faren var Irenes største forbilde. Hver ettermiddag, når det nærmet seg tiden for at han skulle komme hjem, satte hun seg utenfor huset og ventet. Og mens hun ventet, funderte hun på hva hun skulle fortelle ham denne dagen.

– Min far var av den stille typen. Jeg kan egentlig ikke huske at han sa noe som helst. Mens jeg skravlet nærmest konstant. Jeg ble hørt, for å si det sånn. Både av ham og alle andre.

Spesielt husker hun den gangen hun etter en «proklamasjon» på skolen ble utnevnt som den flinkeste eleven i klassen. Som premie fikk hun være med sin far på handletur. Hun fikk peke ut akkurat det hun ville ha og kom hjem med lommene fulle av smågodt og annet snadder.

– Jeg husker at mamma ristet oppgitt på hodet av valgene mine. «Hvorfor valgte du deg ikke en fin kjole, eller noen søte sko?»

Irene skrattler av minnet.

– Jeg var et elsket barn, som fikk lov til å være seg selv. Det var mange som bar meg på ryggen, og jeg hadde mange mennesker å løpe til. Jeg er virkelig et produkt av en hel landsby. Barndommen min var vidunderlig. Jeg er formet av kjærlighet, og jeg føler fortsatt at jeg lever på kjærligheten jeg fikk i mine første leveår.

Krigen kom

Den vesle dronningen hadde mye å miste. Kanskje det gjorde tiden som fulgte enda vanskeligere for henne? Da Kongo ble rammet av krig var hennes kjære pappa en av de første som mistet livet. Så døde besteforeldrene av sykdom og manglende helsehjelp. At moren døde, klarer hun fortsatt ikke å sette ord på.

– Det er mye som er trist blant mine erfaringer fra barndommen og den tidlige ungdomstiden, men min fortid er ikke unik. De aller fleste mennesker opplever urettferdighet eller traumer i løpet av livet. Men at dette blir noe som får definere hele deg, blir feil.

Irene mener ikke å bagatellisere sin egen fortid.

– Den er trist. Bare flukt i seg selv, å bli fordrevet fra alt og alle du kjenner, er en stor sorg. Å jobbe seg gjennom tap tar tid. Jeg vet ikke når en skal være ferdig med å sørge. Jeg sørger fortsatt, men sorgen må ikke få være det eneste som definerer meg. Om jeg skal definere meg selv ut fra mine tap, klarer jeg ikke å se hvordan jeg kan bli sterk.

Irene vil ikke bare overleve. Hun vil virkelig leve.

– Jeg er ikke bare en tidligere flyktning, jeg er ikke bare kvinne, og heller ikke bare mor. Jeg er så mye, og det er dét som gjør livet rikt.

Mangfoldets styrke

Nylig avsluttet Irene sitt åtte år lange engasjement i Bergens næringsråds ekspertgruppe for mangfold og inkludering. Nå skal hun vie tid til nettverket hun og to venninner har startet – Etnisk mangfold i ledelse (EMIL).

– Bare 0,22 prosent av ledere i Norge har ikke-vestlig bakgrunn. Vi vil arbeide for synliggjøring av rollemodeller og styrking av mangfoldskompetansen her i Bergen.

Irene mener at om du vil utvikle deg som person, er det beste som kan skje at du møter en som kan noe du ikke kan, eller har opplevd noe du ikke selv har opplevd.

– Når du møter andre som på ulike måter ikke ligner deg, får du øynene opp for hvem du selv er. På den måten kan jeg som innvandrer være med på å styrke det norske samfunnet.

Hun påpeker at ordet mangfold dessverre har fått en negativ klang på mange arenaer.

– Mangfold er faktisk et konkurransefortrinn. Forsk­ning viser at bedrifter som har et mangfoldig team, har best resultater. Det er også viktig på individnivå. Om vi lykkes i å skape et mangfoldig samfunn, får vi et samfunn uten tapere.

Irene mener at det er mye feilslått tankegang rundt begrepet mangfold.

– Et maktforhold er ikke et sunt forhold. Som flyktning vet jeg hvordan det føles bare å få, uten å ha mulighet til å gi. Å få lov til å bidra, og slik være en del av samfunnet, gjør deg sterk.

Å være flyktning er ikke noe en skriver på cv-en. Men det burde det kanskje være.

– Har du overlevd mange år på flukt, er du vant til endringer. Ureddhet i møte med forandringer er en kvalitet som er høyt verdsatt hos arbeidsgivere. Kanskje vi burde bruke definisjonsmakten vår, og poengtere det som er positiv lærdom ved tunge utfordringer vi har bak oss?

Manglende rollemodeller

Irene fullførte nylig styreprogrammet ved Norges handelshøyskole (NHH) og har fra før en mastergrad i interkulturelle studier. Da hun skulle skrive masteroppgave, ville hun egentlig skrive om kongolesiske kvinner i ledende posisjoner. Hun fant ingen. I stedet skrev hun om mangelen på flerkulturelle ledere i Norge.

– Når temaet integrering kommer opp, er det alltid med problemfokus. Vi vet ytterst lite om afrikanere som klarer seg godt i Norge. I masteroppgaven ville jeg kartlegge hvordan de få som lykkes hadde gått frem, men jeg slet lenge med å finne frem til mange nok til å kunne fullføre oppgaven.

I landsbyen i Kongo var det mange sterke rollemodeller

– folk å se opp til og la seg inspirere av. De fleste var kvinner. Mennene forsvant først da krigen startet. Da hun kom til Norge, var det vanskelig å følge samme oppskrift.

– Da jeg kom til Norge ble det vanskelig å finne forbilder jeg klarte å identifisere meg med. Jeg så nesten aldri kvinner med mitt utseende i synlige eller ledende posisjoner. Først mye senere fant jeg en kvinnelig kongo­lesisk rektor. Da hun presenterte seg for meg etter en konferanse, ble jeg så ivrig, høylytt og jublende at jeg tror jeg skremte henne, ler Irene.

Hun påpeker at gjenkjennelige forbilder ikke nødvendigvis må ha samme hudfarge som henne.

– Det som teller, er at jeg ser opp til det de gjør og den de er.

Ny i Norge

Som ny i Norge var 16-årige Irene full av spørsmål. I matbutikken så hun esker med motiver av katter og hunder. «Kanskje det er kjøttmangel her?» funderte hun. Men da hun også fant runde, gule hermetikkbokser dekorert med et bilde av en smilende gutt, ble hun helt rystet.

– Jeg forsto ikke så mye av det folk sa, selv om de prøvde å snakke saaakte. Jeg svarte stort sett ja, så fant jeg ut etter hvert hva jeg hadde svart ja til. Da Røde kors inviterte meg med på fjelltur, møtte jeg opp i høye hæler.

Heldigvis hadde de sko til låns, og den vesle «dronningen» ruslet med dem opp til fjellhøyden Dronningen, på Askøy. Uten å begripe hva de egentlig skulle der.

– Jeg tenkte kanskje at vi lette etter noe. Å gå på tur, bare for gåingen sin del, var helt nytt for meg. «Disse henger jeg aldri med igjen», tenkte jeg da de takket for turen og alle satte seg i bilene. Men, det gjorde jeg. Da de inviterte meg med til Galdhøpiggen, sa jeg ja til det også, og den gangen visste jeg hva jeg svarte ja til.

Den første bussturen hennes brakte også med seg spørsmål. I den nesten folketomme bussen plasserte Irene seg på setet ved siden av en ung mann og begynte å småprate. Han svarte knapt, og vendte seg brydd mot vinduet.

– Neste busstur la jeg merke til stillheten. Alle hadde dempede farger på klærne, og ingen snakket sammen, slik jeg var vant til fra Afrika. Jeg ble overbevist om at det måtte være en landesorg her som jeg hadde gått glipp av. Kunne kanskje kongen ha dødd?

I dag kan hun le av alle episodene fra da hun var ny i Norge. 18 år senere er det norske språket – og bergens­dialekten – godt etablert, som hennes sjette i rekken.

– Da jeg kom til Norge, var fransk det eneste europeiske språket jeg kunne. Det er det offisielle språket i Kongo. I min mors landsby snakket de swahili, mens de i landsbyen der min fars slekt bodde, brukte språket lingala.

Allerede tidlig i barndommen snakket hun altså tre språk flytende. Gjennom årene i den malawiske flyktningeleiren lærte hun seg også det afrikanske bantuspråket chichewa, men dette har hun siden glemt, eller fortrengt. Engelsk lærte hun seg fordi mannen hun falt for ikke kunne noen av språkene hun snakket.

– Språkene fra våre respektive land er veldig forskjellige. I Ghana brukes språket twi. Da en slektning av min mann nylig presenterte seg med navnet Koma, måtte jeg forhøre meg om jeg hadde hørt riktig. På twi betyr «koma» hjerte, mens «kuma» på kongolesisk swahili betyr vagina.

Irene ler hjertelig.

– Oss imellom snakker mannen min og jeg engelsk. Guttene også. Vi trives ute i naturen, og når familien går på tur, både høres og ser vi ut som turister, humrer hun.

– Det hadde jeg aldri trodd tidligere, at jeg i framtiden skulle ta med meg familien min på tur i fjellet, uten mål og mening, med vilje.

Jeg er fordi du er

Våren 2024 debuterte Irene som forfatter. «Jeg er fordi du er – Fortellinger om mitt Norge» ble så godt tatt imot at andre opplag måtte trykkes etter få måneder.

– Da jeg skrev, tenkte jeg ikke så mye på at boken skulle få lesere. Det viktigste var for meg å få frem det jeg ville si. Jeg hadde så mye på hjertet.

Arbeidstittelen hennes var «Hvordan bli norsk på 12 måneder». Hun ville egentlig lage en mal på hvordan en flyktning kan finne sin vei inn i det norske samfunnet, men boken handlet til slutt om så mye mer enn det.

– Livsfilosofien ubuntu er særlig kjent fra Sør-Afrika, mye gjennom sterke ubuntu-ambassadører som Nelson Mandela og Desmond Tutu. Direkte oversatt til norsk betyr ubuntu noe sånt som «Jeg er fordi du er». Om jeg skal oppsummere mitt liv i én setning, må det bli akkurat denne. Alle er vevd nøye sammen i gjensidig avhengighet. Alle mennesker jeg har møtt på min vei, har bidratt til den jeg er, og der jeg er, i dag.

I Norge promoteres det å være selvstendig, å klare seg selv. Irene tror det legger for mye press på mennesker, og hun setter spørsmålstegn ved det at vi i Norge har det så bra, men likevel har så mange som sliter.

– Jeg tror vi mangler en del av det som skal gjøre livet godt. Vi er sosiale vesener. En varm klem fra et menneske som vil deg vel, er ekstremt viktig. Jeg undervurderer ikke viktigheten av menneskene jeg har i livet mitt.

Tilbake

Det tikker stadig inn meldinger på mobilen fra folk som har lest og likt boken hennes. Den eneste tilbakemeldingen hun har fått som kan ligne kritikk, er at hennes mammas historie under krigen blir så sparsomt nevnt.

– Min mors historie ble for sår og vanskelig å gå nøyere inn i. Hun var en sterk kvinne, og jeg vil si at hun levde et imponerende liv, men hun døde så altfor ung, og slutten hennes ble så tragisk at jeg ikke klarte å formidle den i boken. Denne gangen. Om jeg skal skrive en bok til, er det ikke umulig at den skal handle om min mor. Hvis jeg en gang blir klar for det.

Irene er den eneste av sine søsken som kom til Norge, men hun hadde, og har fortsatt, god støtte i sin mors eldste bror. Det var sammen med ham og hans familie at hun flyktet fra Kongo.

– Min onkel er en av dem som virkelig har gjort at det har gått bra med meg. Han har aldri gjort forskjell på meg og sine egne barn. Av natur ligner han litt på min far, han sier lite, spesielt om fortiden. Men han har gitt sterkt uttrykk for hvor lei han var av å gå i begravelser, og han sier han aldri vil tilbake til Kongo.

Irene blir stille noen sekunder.

– Jeg har vært tilbake én gang. Men jeg kunne aldri bodd der igjen, uten min mor og min far. Det ville blitt altfor nært traumene mine. Om jeg skulle ha flyttet tilbake til Afrika, ville jeg nok heller ha valgt å bo i Ghana, der min mann opprinnelig kommer fra. Der har de også god mat.

Alvoret ligger aldri så lenge over denne damen. Og gleden over noe godt å spise har hun alltid hatt med seg.

– Det er bare i Kongo du får ekte frukt og grønnsaker. Det aller meste smaker best i Kongo. Kanskje bortsett fra fårikål. Og laks og makrell, det hadde vi ikke der. Jeg elsker fortsatt god mat.

Lærdom

Irene tror at de mange årene på flukt fra krigen, da hun bodde i ulike flyktningeleirer og hadde begrenset tilgang på mat, har ført til at hun setter enda mer pris på å kunne spise det hun ønsker. Og at den tidens fravær av alt det som vi tar for gitt i et velstandssamfunn, gjør at hun nå verdsetter selv små goder i livet sterkere enn hun ellers ville gjort.

– Jeg lærte mye av å være ti år på flukt. Du klarer mer enn du tror, når du må.

I årene som fulgte etter farens død, gråt Irene mye og ofte. Hun så på seg selv som svak i forhold til menneskene hun hadde rundt seg, men denne selvoppfatningen klarte hun etter hvert å snu. Litt etter litt begynte hun å kjenne seg sterk. Fordi hun overlevde.

– Det var ingenting som forutsa at det skulle gå så bra med meg da jeg kom til Norge. Jeg kom med et knust hjerte, hadde masse vonde tanker i hodet, og jeg kunne ikke et eneste ord norsk. Men det har gått bra.

Irene har ingen tro på at hun har klart seg så godt fordi hun har vært «flink», eller fordi hun er så ressurssterk.

– Jeg gjorde som min kloke mentor sa – jeg gjorde meg selv tilgjengelig for flaks. Og jeg har møtt, eller tiltrukket meg, veldig mange gode og hjelpsomme mennesker på min vei.

Hun mener at nåtidens nordmenn, som ikke har opplevd krig i eget land, har noe å lære av flyktninger, og samtidig at flyktninger noe å lære av dem.

– Krig er en krise, som så mange andre kriser. Vi som er flyktninger kan også lære av andre, hvordan de håndterer sine kriser. Alle har noe å lære bort. Vi kan hjelpe hverandre.

[FAKTA]

Irene Kinunda Afriyie

Født i Kongo i 1990, kom til Norge som flyktning i 2006.

Samfunnsdebattant, foredragsholder og skribent.

Fast gjestekommentator i Bergens Tidende.

Har deltatt i og arbeidet for Fargespill i Bergen i til sammen 18 år.

Utga tidligere i år boken «Jeg er fordi du er – Fortellinger om mitt Norge».

Deltar i et prosjekt for Memoar, der hun skal formidle migrasjonshistorie fra de siste 200 år.

Intervjuet sto på trykk i =Bergen nr. 10/2024.

Innlegget En kongolesisk tjuagutt dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.