Når jeg selger blader spør jeg alle om de vil kjøpe, uavhengig av hudfarge. I fjor kom en dame med burka og ga meg hundre kroner. Hun ble aldri spurt om å kjøpe noe av Omega 3-selgere, så hun satte pris på at jeg spurte henne. Hun følte seg inkludert. Det var en kjærkommen hundrelapp. I fjor skrev jeg veldig mange julekort til kundene mine. Her om dagen kom en eldre dame og sa at hun hadde hengt opp kortet og var stolt over det.
Jeg kunne ønske meg en tur til India. Jeg leste en bok, Shantaram, om en heroinavhengig som rømte til India og bodde der i ti år. Jeg tror jeg ville følt meg mer hjemme der. De har en mer åpen kultur og bruker kroppsspråk. I store forsamlinger kan de vagge med hodet for å signalisere at de er vennligsinnede. Togene er jo ofte stappfulle, og noen sitter på taket. Da er det bare å vagge, så vet alle at her er det ingen problemer. Det synes jeg er veldig fascinerende.
Hvis jeg kunne gitt bort hva jeg ville, så ville jeg gitt heroinassistert behandling til de mest slitne brukerne. De som er såpass hekta at de ikke har noe alternativ. De som ikke har noen nytte av Subutex og faller utenfor LAR. Heroin er ikke noe man trenger å gi til alle. Det må være litt strengt. Her i Norge har vi veldig mye sikkerhetsnett. Til tider kan det nesten bli for mye. Du trenger ikke å ta tak i deg selv, fordi du får hjelp uansett.
Jeg gleder meg til å selge juleboka. Det er liksom en gave for oss som selger =Oslo.
Teksten sto i =Oslos julebok 2010.