Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri
Før jul i 2010 fikk =Oslo-selger Dagfrid Fosen møte idolet Ole Paus. Det viste seg at de hadde mye til felles, deriblant et forhenværende forhold til Slottsparken.
– Jeg har sett Ole Paus før. Han er ti år eldre enn meg, men vi vanka i samme miljø fordi jeg var så tidlig ute. På utestedet Club 7 slapp jeg inn allerede som elleveåring. Vi har masse felles venner, sier Dagfrid på vei inn i Operaen. Med gitarveska på ryggen forteller hun at hun har spilt siden hun var fire. Det går mer i Cat Stevens enn i opera, og hun skjønner ikke helt hvorfor bygget trengte stein fra Italia.
– Norge er jo laget av stein.
Til daglig selger hun gatemagasinet på kjøpesenteret CC Vest, og kundene er godt informert om hvem hun skal møte i dag.
– Ole Paus er den eneste kjendisen jeg bare har hørt positive ting om fra folk. Selv vokste jeg nærmest opp med musikken hans. Jeg har alltid satt ham veldig høyt, fordi han har så fine tekster. Derfor er jeg litt nervøs nå, det pleier jeg ikke å være.
Dagfrid er ikke bare storselger av =Oslo. Hun har også solgt over 1500 egne tegninger og malerier, mot betaling i alt fra et par halvlitere til 25 000 kroner. To ganger har hun opptrådt for kronprinsparet med sang og gitar, på Skaugum og på utdeling av =Oslo-prisen.
På CC Vest er hun så populær at hun fikk rød løper da hun fylte femti, pluss gaver fra alle de 55 butikkene. Det er ni år siden hun fikk diagnosen ADHD, og mye lenger siden hun begynte med amfetamin. For tiden bor hun på Natthjemmet for kvinner, hvor hun må ut tidlig på dagen. Det har også sine fordeler.
– I går fikk jeg med meg en konsert klokka ti om morgenen. Bach i Domkirken, det var litt av en opplevelse.
Ole Paus er på vei inn i Operaen, og Dagfrid virker ikke lenger nervøs. Hun jobber tross alt som kommunikasjonsportal, som hun kaller selgerne av gatemagasinet. Hun vet at Ole har samarbeidet med produsenten Erik Hillestad, og finner straks noe å prate om:
– Jeg var så heldig å ha tre veldig spesielle musikklærere på ungdomsskolen i Asker. Steinar Ofsdal, Carl Weisser og Erik Hillestad. Det var null skulkprosent i musikktimene, det kan jeg love deg!
Ole sier at det var Erik som foreslo å spille inn en juleplate på Møtestedet i 2006. Bymisjonens kafé for rusavhengige huset Ole og hans musikere i tre dager, mens folk kom og gikk, pratet og sov. Resultatet ble albumet «Jul i Skippergata».
– Gjestene kunne være med å synge hvis de ville. Da jeg hørte dem fremføre «Her kommer dine arme små» fikk sangen et helt nytt innhold, sier den engasjerte artisten.
Dagfrid besøker iblant Møtestedet for å spise middag til 12 kroner, og for å treffe en av de frivillige medarbeiderne.
– Det er så moro å se Petter Nome med stripete forkle annenhver mandag, sier hun om programlederen og hobbykokken. Ole har også besøkt kafeen i etterkant av innspillingen. Etter noen måneder fikk han vite at to av de rusavhengige han traff der ikke levde lenger.
– De som tror at folk på gata er redde for å dø, tar helt feil, sier Dagfrid. – Det vi er redde for, er å leve. Det er skummelt å lykkes med noe. Jeg kjenner en =Oslo-selger som begynte å få spilleoppdrag, og gikk totalt i kjelleren. Jeg har det også vanskeligst når det begynner å gå bra. Når folk skryter av meg, føler jeg at jeg har lurt dem. At det er noe de ikke har fått med seg. Men jeg har lært meg å si fra om de plagsomme tankene.
– Du mener at fallhøyden blir større når man lykkes? undrer Ole.
– Tenk deg at du har vært selvdestruktiv hele livet, sier Dagfrid. – Kanskje fordi du alltid har vært redd for å få til noe. Når du får det til, går det så fort, særlig med den flying starten =Oslo gir oss av og til. Nå har jeg lært meg å takle det bedre. Den prosessen er skummel, men uhyre viktig.
– Fins det folk på gata som ikke ønsker seg noe annet liv? spør Ole.
– Mange er så redde for det at de over hodet ikke kan tenke seg det. Men de er veldig skada. Mange har også prøvd å komme videre og gitt opp, fordi de får høre det hver gang de driter seg ut. Det er en rød tråd gjennom hele systemet: Ikke tro du er noe. Folk som er selvskadere i utgangspunktet trenger ikke å få høre at de ikke er noe verdt. Det som kalles hjelpeapparatet kaller jeg selvrespekteliminasjonsapparatet. Systemet mangler sosial intelligens, kommunikasjon og sammenheng. Alle jobber med sine egne prosjekter. Den ene hånda vet knapt hva den andre gjør.
I 1967 var Dagfrid ti år, og begynte å ta toget alene fra Asker til Oslo. I Slottsparken fant hun eldre ungdommer som tok vare på henne.
– Plutselig møtte jeg mennesker som bare var snille og all righte. Jeg følte meg trygg, sier hun. Ole forteller om et miljø som var eksotisk, men ikke kriminalisert.
– Det gikk mye i te og bakst den gangen.
– Med hasj i, tilføyer Dagfrid.
– Narkotika var i sin spede begynnelse, sier Ole. – Det fine var at det alltid fantes en vei tilbake til samfunnet. Vi hadde muligheten til å velge. Jeg og vennene mine kutta ut Slottsparken og ble advokater eller visesangere. I dag blir folk stemplet i mye større grad. Samfunnet er blitt fryktelig mye dårligere til å omfavne folk og ønske dem velkommen tilbake.
Ole var mye hjemmefra i ungdommen, men han vil ikke påberope seg noe heftig forhold til et bestemt miljø.
– Jeg var på frifot mellom miljøene, ofte på egen hånd. Moren min døde da jeg var fem år, og pappa reiste mye. Jeg vokste opp hos tante og bestemor. Jeg hadde folk rundt meg som var glade i meg, og jeg var livredd for å skuffe dem. Deres ambisjoner for meg var en akademisk karriere og fast jobb. Men det var ikke mitt liv de snakket om. Allerede som tiåring fikk jeg en mistanke om at det ikke var meg. Mange i min slekt har vært på rømmen fra noe de ikke følte de kunne leve opp til der de kom fra. Far rømte til og med fra landet sitt, Østerrike.
– Når du tidlig opplever tap i nære relasjoner, får du et ekstra kick til å kjenne på følelser og leve ut fra dem, sier Dagfrid. – Hvis du da er kreativ i utgangspunktet, vil du kanskje utvikle en del sånne ting. Jeg mistet faren min da jeg var 17.
– Jeg har ingen bevisst erindring om moren min, men jeg vet at jeg har et savn, sier Ole.
– Heldigvis har jeg klart å beholde den biten i meg som går på følelser, sier Dagfrid. – Jeg har brukt mine kreative sider som et slags panserlokk. Jeg har sluppet å prostituere meg, og jeg klarer ikke å være kriminell. Jeg ser unger på gata som aldri har opplevd å leve. De aner ikke hva tilhørighet vil si. Det synes jeg er så stygt at jeg gråter.
Ole er kjent for samfunnskritiske tekster både på plate, i bøker og revyer. Dagfrid har også stått mye på barrikadene.
– Alle barna i Asker med normal reaksjonsevne var knallrøde, fordi foreldrene var knallblå, forteller hun. – Dessuten bodde Jens Bjørneboe to minutter unna oss. Vi lå mye i hekken og spionerte på ham i skrivestua. I 1972 var jeg med på å dra i gang homobevegelsen, og da jeg jobbet i eldreomsorgen nektet jeg å legge eldre klokka fem på dagen. Du kan tro jeg fikk trøbbel.
Når det gjelder Ole, sies det at han er blitt mykere med årene. Selv er han ikke helt enig. Han mener snarere at det er samfunnet som er blitt hardere.
– Istedenfor å være hverandres medmennesker, er vi blitt hverandres underholdningsobjekter. Skal vi leve opp til forventningene fra media og alt som påvirker oss i hverdagen, blir vi barmhjertighetsløse. Jeg har sett halvannen episode av Paradise Hotel, og programmet går kun ut på å fornedre hverandre. Pluss at du kanskje får se noen knulle under en dyne.
– Hvor ble det av klemmen? undrer Dagfrid.
– Den overlever i familien Stoltenberg, og ære være dem for det, sier Ole.
– Men alle kan ikke drive og klemme på dem heller, sier Dagfrid, som nylig fikk klem av Thorvald på 20-årsmarkeringen til Natthjemmet. Det viser seg at Ole og undertegnede også har fått klem av Thorvald i år.
– Det likeverdet Thorvald snakker om skulle jeg gjerne hatt en definisjon på, sier Dagfrid. – Hjelpeapparatet nekter å se på enkeltindividet. Jeg passer ikke inn i en mal som skal passe mange andre, særlig ikke når de som har laget malen aldri har vært på gata. Gang på gang har jeg bedt politikerne bruke ekspertisen der den er. Vi vil bidra! Jeg har alltid lurt på hvem som har hatt monopol på spillereglene, og spikret dem så fast.
– Opplever du en slags hevntokt fra de som egentlig skulle hjelpe deg? spør Ole.
– Jeg tror det handler om litt andre ting. Ingen er villige til å innrømme at de bruker en feilslått modell. Ingen tar affære og tenker nytt. Isteden angriper de når de blir konfrontert med sannheten. Noen må se seg selv i speilet og innse at de har kastet bort milliarder på ubrukelige løsninger. Hjelpeapparatet plastrer fine bandasjer på såret, men gjør ingenting med betennelsen. De tar ikke tak i årsaken til at folk ruser seg.
– Vi er ganske gode i denne byen til å kaste bort milliarder. Det er kanskje det vi er best på, sier Ole. Han lurer på årsaken til at folk ruser seg, og Dagfrid sier det er helt individuelt. Derfor må hjelpeapparatet følge den enkelte gjennom systemet. Men slik er ikke reglene. Likevel fins det et behandlingssted Dagfrid har stor tro på. Snart skal hun dit for andre gang, og nå er hun klar for forandring.
– Ved Riisby på Dokka har de en filosofi som går på respekt, ansvar og tillit. De snur det andre kinnet til gang på gang, og gir oss tid til å lære ting. Det har jeg ikke sett noe annet sted.
– Respekt, ansvar og tillit, er ikke det noe man gjør seg fortjent til? spør Ole. – Da jeg bodde i Josefinesgate, satt jeg en dag ved skrivebordet og merket at jeg ikke var alene. En kar var kommet for å stjele. Han kunne gjerne fått noe hvis han hadde ringt på og spurt pent. Men stjele… jeg heiv kaffekoppen etter ham ned trappa. Hadde han begynt å snakke om respekt, ansvar og tillit, hadde jeg fika til ham. Kom tilbake og tørk opp, så kan vi begynne å snakke om respekt, ansvar og tillit etterpå.
– Noen må lære at tillit er noe de kan ta imot og gi tilbake, sier Dagfrid. – Man må tørre å gi tillit til et menneske som har vært nede lenge. Ingen vet at de er gode før noen har fortalt dem det. Så kommer det med ansvar etter hvert. Det er en langsom prosess, men det er bedre enn at folk dauer som fluer. Da jeg var på Riisby første gang og begynte å bli bedre, skrev jeg:
«Selv i en skadeskutt sjel fins en perle skapt av kjærlighetens univers. Ennå vet jeg den lever i meg. Jeg er på vei.» Alle har en sånn perle, som egentlig tilhører samme kjede.
– Vi mangler kanskje en kultur for å ta imot hverandre, sier Ole. – Vi har lagt fra oss alle immaterielle verdier og åpnet for at bare makten og finansene skal styre. Men det er ikke finanser som former en nasjon, det er hjertelaget mellom menneskene.
– Før i tiden ble vi sjokka når vi hørte om engangstruser, men nå er folk nesten blitt engangsmennesker, sier Dagfrid. – De kan brukes og kastes.
– Jeg tror det er livsfarlig å avkristne undervisningen på skolen, sier Ole. – Nå skal man være verdinøytral og lære litt om alle religioner, det vil si at man ikke lærer noe viktig. Man lærer navn og årstall, men det viktige er jo historiene i Bibelen. Den barmhjertige samaritan er et kjent begrep i vår kultur. Vil vi ikke ha den historien, må vi gå omveier for å forklare barmhjertighet, og det gidder vi ikke. Isteden lager vi et barmhjertighetsløst samfunn. Vi sitter stille i varme hjem og ser folk på TV fornedre hverandre av alle krefter.
– Jeg ser sjelden på TV. Finner snart ikke noe der som interesserer meg, sier Dagfrid, som foretrekker å gå på puben og spille gitar.
– Jeg fikk med meg at kjæresten til en fra Paradise Hotel hadde klabba til ham fordi han hadde sagt noe stygt om henne i et annet TV-program, sier Ole.
– Da jeg var liten lå vi og kikka i vinduene til folk. Nå er det flyttet over på TV, sier Dagfrid. Ole undres på når dette ble tyngdepunktet i en TV-produksjon. Han mener at menneskets evne til å fornedre seg selv er grenseløs, mens Dagfrid mener hun jobber mot strømmen.
– Jeg driver og tar tak i min selvdestruktivitet. Andre er dødsredde for å bli eldre, men jeg føler det motsatte. Jeg tror jeg kan få en alderdom som ikke er destruktiv.
– Det er godt å bruke innsiden av hendene og ikke bare knyttnevene, sier Ole.
– Sånn sett var flower power-tiden en flott liten gnist, mener Dagfrid. – Men så ble vi utskudd. Det var ikke meningen. Noen av de sunneste menneskene jeg vet om er de som ligger på psykiatrisk avdeling eller bor på gata. Fordi; mennesker som ikke blir sprø av dette samfunnet, må jo være alvorlig syke. Det er en oppfatning jeg får stadig mer belegg for.
– Det folk på gata opplever, gjenspeiler at vi har laget et samfunn fullstendig uten verdier, sier Ole. – Vi trenger et par bærebjelker i tilværelsen, som vi holder fast på om så resten av huset ramler sammen. Men ingenting i vårt samfunn tilsier at det er en nødvendig holdning. Det er mye snakk om at alle må bli sett, men det er like viktig at alle har et ansvar for det de ser. Alle må begynne med seg selv. Det er den eneste måten vi kan skape forandring på, mener han, og Dagfrid er enig.
– Hvis alle gjør det, blir det en dominoeffekt. Folk må bli venn med sitt eget speilbilde og tørre å være seg selv. Ikke bare gå som en saueflokk.
Dagfrid kan ikke beskyldes for å være noen sau, og det setter kundene pris på. Hun kalles ikke «sola på CC Vest» for ingenting.
– Jeg har en ganske spesiell kundekrets, men for meg spiller det ingen rolle hvem folk er. Jeg snakker likt til alle. En dag satt Kåre Willoch og venta på kona utenfor Meny, med et rødt øye. Jeg har ingen impulskontroll, så jeg utbryter: «Jøss, har du ramla på fylla med bare halve huet du da, Kåre?» Hun ene i butikken sier at jeg ikke kan snakke sånn til ham. «Jo, det kan hun,» sier Kåre.
– Det er en viktig del av din tilstedeværelse, mener Ole.
Dagfrids energi har også brakt henne over Besseggen to ganger. For å få lov til å gå andre gang, måtte hun først bevise at hun kunne gå over Spåtind.
– Jeg hadde blodpropp i beinet uten å vite det, så jeg bare teipa foten med sportsteip og gikk hele turen. Da jeg kom hjem, ble jeg kjørt rett på sykehus, sier hun, mens vi beveger oss ut av Operaen.
Våre to venner har sansen for det musikalske bygget, men Dagfrid hadde gjerne sett at det var litt mer fremtidsrettet.
– Jeg synes jo Operaen burde vært snudd på hodet, siden vannet kommer til å stige. Vi spar og spar og bygger og bygger, mens Oslo synker. Byen står jo på pæler fra Vikingtiden helt opp til Gamlebyen. Nei, nå må jeg bort og innkassere noen blader.
– Veldig all right fyr, sier hun når Ole har gått.
Intervjuet sto på trykk i =Oslos julebok 2010.
Innlegget Da Dagfrid møtte Ole Paus dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.