Etter en familietragedie, en terapisekt og en tvangsinnleggelse har Pia Beate Pedersen tatt kontroll over eget liv. Hva alle andre synes, styrer ikke lenger valgene til den engasjerte podkast-produsenten.
– Jeg har det med å være ganske åpen og direkte. Det har jeg brent meg på.
Pia møter oss i næringslokalet sitt på Grünerløkka, der døra åpner seg rett ut mot gata. Selv har hun åpnet seg på podkasten «Pia og psyken» i sju år, men det er ikke der hun har brent seg mest. I 2010 fikk åpenheten en lytterskare den verken har hatt før eller siden, da hun sa opp jobben i NRK på direktesendt radio.
Vi innser snart at det er noe av det mindre kuriøse hun har vært med på. Men vi begynner der livet som bittelitt kjendis startet, en septembermorgen i 2010. I tre uker hadde Pia skrevet på en kronikk til Aftenposten. Der kritiserte hun arbeidsforholdene for vikarer i NRK, særlig i Østlandssendingen hvor hun selv var nyhetsoppleser.
– Jeg hadde vært forbanna lenge, og ikke bare jeg. Det var en vill rovdrift på folk, som gjorde meg syk. Jeg tåler å ha mye å gjøre, men jeg opplevde at det aldri var nok, det lå en konstant utrygghet i bunnen.
En vanlig dag på jobben kunne bestå av en morgenvakt, før Pia skulle klargjøre en reportasje til ettermiddagens nyhetssending. I mellomtiden rakk hun så vidt å hive i seg lunsj. Var det direktesending, måtte hun være inne på sekundet. Likevel kunne hun få kjeft fordi hun ikke hadde ryddet etter seg på kjøkkenet.
– Hele tiden var jeg usikker på om jeg gjorde en god jobb, hvilke vakter jeg ville få og hvor mye jeg ville tjene.
På den tiden hadde NRK 1200 midlertidige ansatte, nesten en tredjedel av hele arbeidsstokken. Pia hadde vært tilkallingsvikar i 18 måneder, med et kort vikariat hist og pist, og nå orket hun ikke mer. Hun gjorde som bestevennen hadde frarådet henne. Klokka ti på åtte, mens hun hørte «The Greatest Love of All» med Whitney Houston på radioen, bestemte hun seg.
– Jeg tenkte at jeg måtte gi den lille jenta inni meg respekt. Jeg måtte si fra ordentlig.
Ble hyllet som varsler
Klokka åtte gikk Pia på lufta. Istedenfor å lese nyheter brukte hun nær to minutter på å fremføre sitt eget budskap, deriblant dette: «Hans Tore, du må hjelpe. Dine ansatte har det ikke bra, i hvert fall ikke her i Østlandssendingen. Jeg har skrevet hva jeg mener om Østlandssendingen og NRK, og det har jeg publisert på våre nettsider.» Til slutt sa hun: «Dette ble altså ingen nyhetssending fra Oslo og Akershus, men jeg kan melde om at det ikke har skjedd noe veldig viktig. Jeg sier nå opp og går min vei.»
Hans Tore Bjerkås var daværende kringkastingssjef. I brevet på NRKs nettsider skriver Pia om hersketeknikker, dårlig informasjonsflyt, detaljstyring, kontorlandskap med altfor mye støy og uvilje til å diskutere mer effektive arbeidsmåter. Arbeidsgiveren fjernet raskt brevet, men andre nettaviser snappet det opp. Dagbladet intervjuet ansatte i NRK som hyllet Pia for at hun turte å stå fram.
– Jeg står for det jeg gjorde, men det er klart det kostet. Mandagen etter gjorde jeg en veldig dårlig figur i et intervju med P4, da var jeg åpenbart ikke frisk. P4 brukte det i julekavalkaden sin, som en av årets morsomme blemmer. Det kunne de ha spart seg. Der burde de ha konferert med Vær varsom-plakaten.
Et år senere var Pia på en konsert da en NRK-ansatt kom bort til henne og spurte om hun var den Pia som hadde sagt opp på direkten. Da hun bekreftet det, takket han henne for endringene i NRK i etterkant. I mellomtiden hadde fagbladet Journalisten skrevet mye om midlertidige ansettelser i media, og NRK Østlandssendingen hadde opprettet fem nye, faste stillinger.
Broren ble drept
Lokalet der Pia har lydstudio og kontor ligger på et hjørne med et fargerikt skilt over døra og gir strøket litt mer sjarm. Det er også tumleplass for hunden Pelle. Pia er blitt mer bevisst på hva hun omgir seg med. Det må være bra for psyken.
Etter at faren hennes døde brått i 2003, utviklet hun panikkangst. Sterke følelser hadde fulgt henne lenge, og nå eksploderte det. Likevel fortsatte hun karrierejaget. Hun startet galleriet Artgate, som solgte stadig mer kunst via internett. Under arbeidet med utstillingen til en viktig boklansering i 2007, fikk hun et større anfall. Hun falt ned bak pulten, lå og skalv og tenkte at hun mistet seg selv. Det var første gang hun fikk sterke medisiner. Senere skulle hun få diagnosen bipolar lidelse type 2.
– Jeg mener at jeg ikke er født bipolar. Det var masse vondt som red meg, som kom til overflaten da pappa døde.
Den mest skjebnesvangre dagen i sitt liv husker hun ikke selv. Hun var tre år og bodde i Asker med foreldrene og storebror Morten på ni. En junidag i 1970 falt Morten, som var ute og syklet, under bakhjulene til en lastebil og ble drept. Foreldrene snakket ikke med Pia om dødsfallet. Selv opplevde hun det som å miste hele familien sin.
– Den gang trodde man vel ikke at barn hadde noe særlig følelser. Mamma lukket seg inne når hun gråt, og pappa jobbet. Det var ikke lov å snakke om Morten, og det sto ingen bilder av ham framme. Foreldrene mine gjorde så godt de kunne, men det funka jævlig dårlig for meg. Elleve måneder senere fikk jeg en lillebror.
Da Pia var fire år, flyttet familien til København. Etter et par år ble faren forfremmet til markedssjef for Shell Norden, og familien flyttet til Stockholm. Jobben ga ham opp mot 200 reisedøgn i året. En skrekkslagen Pia begynte i 1. klasse flere uker etter de andre barna.
Sju år senere bar det tilbake til Asker, og til slutt Sandvika. Sårene etter barndommen drev Pia til å gjøre alt hun kunne for å få bukt med smerten hun bar på. Hun forsøkte alt fra klassiske psykologer til mer alternative terapiformer. I 2013 ble hun med i en selvhjelpsgruppe hos Adult Children of Alcoholics & Dysfunctional Families (ACA).
– Foreldrene mine var langt fra alkoholikere, men de taklet Mortens dødsfall veldig dårlig. ACA var nydelig, jeg traff masse fine folk der. Et par av dem jeg møtte fortalte at jeg kunne bli frisk mye fortere hvis jeg begynte i gruppeterapi hos Addictologi Akademiet. Der startet jeg i august samme år.
Traumatiserende hjelp
VG skulle senere bruke store ressurser på å grave i hva som hadde skjedd hos addiktologene. I 2017 avslørte avisa hvordan terapeutene Espen Andresen og Laila Mjeldheim hadde tjent seg rike på andres psykiske
problemer og avhengighet. Tidligere klienter beskrev et miljø med sterk sosial kontroll, som en sekt. Folk som kom i konflikt med ledelsen ble utsatt for trusler og vold. Pias sju uker hos akademiet var nok til at hun ble tvangsinnlagt i psykiatrien etterpå.
– De klarte ikke å isolere meg fra venner og familie, men de fikk meg til å slutte hos psykologen min. Det var så sykt, og jeg husker den dagen jeg innså det. Vi satt i sirkel i et dunkelt rom. Selve «kongen» satt til venstre for meg. Han eksploderte da en ung jente sa hun ville slutte i akademiet. Han kalte henne feit og ubrukelig, et meningsløst menneske. Det var ikke én eneste følelse i meg, bare en glassklar innsikt. Endelig så jeg denne mannen for hva han var: en livsfarlig fyr som jeg måtte komme meg unna, fort som faen.
Dagen etter varslet hun lederen om at hun også ville slutte i Addictologi Akademiet.
– Jeg sendte ham en SMS, og han var smørblid da han svarte. Det overrasket meg, jeg ventet jo å bli skjelt ut på det groveste. Etter hvert slo det meg at jeg kanskje kunne være beskyttet av måten jeg sa opp på i NRK. Jeg hadde fortalt om det i terapien, så han visste hvilket helvete jeg kunne lage.
Etter å ha forlatt det hun beskriver som terapisekten, begynte Pia å oppføre seg rart. Hun gikk i strupen på folk på sosiale medier, la ut rare videoer og meldinger og sendte mengder av SMS. En lørdag morgen i slutten av oktober spilte hun høy musikk i leiligheten sin på Rodeløkka, med åpne vinduer. Hun la seg litt på formiddagen, fordi hun visste at hun trengte mer søvn. Så blir hun vekket av lyder i stua.
– Når jeg går ut av soverommet møter jeg lillebroren min, sammen med to fra akutteamet. Jeg viser dem noen dansescener og noen bilder i et forsøk på å forklare barndommen min, men de lytter liksom ikke. Det er heller ingen som forteller meg hva som holder på å skje. De snakker til meg, ikke med meg. Folk går inn og ut av leiligheten min. Jeg reiser meg for å hilse på en ny fyr, men han tar ikke hånda mi og møter ikke blikket, setter seg bare ned og noterer. Jeg tror det var legen fra legevakta.
Pia la seg på sofaen under et tykt, orange pledd. Da politiet kom, ba hun pent om å få sove. Det fikk hun ikke.
– To politimenn tok tak i meg under hver sin arm, slepte meg ned trappa og ut i bakgården. Der ble jeg møtt av rødkledde ambulansefolk. Den varme fargen gjorde meg tryggere. Så ble jeg kjørt til Lovisenberg psykiatriske sykehus, låst inne på et hvitt rom og plassert i en seng med et sånt jævlig skremmende metallunderstell. Der lå jeg og rugget og sang «Bein’ green», frosken Kermits sang i Frank Sinatras versjon. Det var det nærmeste jeg kom pappas fang. Jeg vil påstå at tvangsinnleggelsen var et overgrep. At jeg ble retraumatisert er det i hvert fall ingen tvil om. Det jeg trengte var omsorg og nærhet.
Reddet livet som pilegrim
Pia var innlagt i elleve døgn. Da hun ble utskrevet, prøvde hun å få Aftenposten til å skrive om Addictologi Akademiet, uten hell. Tidligere klienter måtte mase lenge før media tok tak i saken. Etter VGs omfattende gravearbeid kom en rettslig oppvask. I mellomtiden gikk Pia hos en psykiater som rådet henne til å søke uføretrygd, i hvert fall delvis. Det ville hun ikke. Hun valgte å gå sine egne veier, bokstavelig talt.
– En jeg kjente sa at smertefulle følelser fra små eller store traumer legger seg lag på lag i kroppen når de ikke blir bearbeidet. Han hadde en teori om at kroppen ikke orker å holde på følelsene hvis du går lange strekninger, dag etter dag, over en lengre periode. Da vil kroppen ikke lenger ha krefter til å holde fast i følelsene. Dermed blir de frigjort, og du får mulighet til å bearbeide dem. Det hørtes riktig ut for meg, så jeg valgte å gå pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela. Det reddet livet mitt.
I løpet av seks uker gikk Pia 52 mil som pilegrim. I starten var hun redd for bli sendt hjem i tvangstrøye.
– Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke var så gæren likevel. Jeg gikk sammen med folk fra hele verden og traff mange raringer, for å si det sånn. Da så jeg hvor utrolig trangt det er i lille Norge, og hvor mange ulike måter et liv kan leves på. Det første folk spurte om var: «Hvorfor er du her?» Ingen brydde seg om hvordan du så ut eller hvilken utdannelse du hadde. Jeg har aldri følt meg mindre alene, aldri mer trygg og ivaretatt.
– Vandringen lærte meg også hvor viktig kroppen er. Det er så viktig å lære seg å lytte til hva den forteller. Kroppen snakker alltid sant. Får jeg vondt i magen er det sjelden fordi jeg har spist noe jeg ikke tåler, da er det er noe som har uroet meg. Når jeg sier at vandringen reddet livet mitt, så mener jeg ikke nødvendigvis fysisk, men jeg er ganske sikker på at jeg nærmest hadde vært mentalt død hvis jeg fulgte legenes råd, og startet medisineringen jeg ble anbefalt.
Da Pia var tvangsinnlagt måtte hun ta Seroquel, et sterkt dempende, antipsykotisk medikament. Listen over vanlige bivirkninger er lang som et vondt år, og inkluderer selvmordstanker.
– Jeg måtte ta ganske høye doser, som var helt jævlig. Jo mer lammet jeg ble, jo mer steg angsten. Vi gir bedøvende medisiner til mennesker som ligner beroligende medikamenter man har sluttet å gi til hunder, fordi man oppdaget at hundenes stressnivå ble enda høyere når de ikke kunne bevege seg. I psykiatrien vil de at du skal være dempa og normal. Jeg er ganske intens av meg, og har nok et mer sydlandsk temperament. Jeg har ofte tenkt at jeg burde bodd i Italia, der det er lov å snakke høyt og gestikulere vilt. Der tror jeg også det er innafor å sitte og gråte på bussen. Drømmen min er å pensjonere meg der.
Ferdig med selvpisking
For tiden legger Pia seg klokka ni om kvelden og våkner klokka fire om morgenen. Da sitter hun gjerne i to timer i balkongdøra med kaffe og røyk.
– Jeg lar alle tanker og følelser få komme og gå som de vil. Eventuelt grums som måtte finnes i vannet, får falle til bunns, så jeg kan starte dagen med klart vann. De siste årene har jeg stilt mange spørsmål ved alt jeg liksom «måtte» gjøre for å passe inn. Jeg har gradvis gitt opp å prøve å bli noe jeg ikke er, og jeg har sluttet med selvpisking. Jeg gidder ikke lenger å tilfredsstille andres ønsker om hvordan skal være, det er sånt jeg blir sjuk av.
Det var etter pilegrimsvandringen Pia fikk ideen til podkasten «Pia og psyken». Psykiater Anne Kristin Bergem takket ja til å bli med. Siden har Pia hatt med seg flere faste fagpersoner, i tillegg til gjestene.
– Skulle jeg lage en podkast om psyken, måtte jeg være åpen med mitt, og jeg måtte ha med noen som kunne rette på meg hvis jeg sa noe feil. Jeg ville lage noe som gikk innenfra og ut heller enn ovenfra og ned, noe jeg har sett litt for mye av.
Én av Pias kampsaker er forebygging. Lege og forsker Anna Luise Kirkengen fortalte henne at Norge bruker rundt 120 milliarder i året på psykiske helseproblemer. Da er ikke tapt arbeidskraft tatt med i regnestykket.
– La oss bruke mer ressurser på forebygging og prøve å forstå mer av bakgrunnen for at folk havner utpå. Dette burde snakkes om på høyt nivå.
Kuttet ut nyheter
Det er to år siden Pia kjøpte lokalet på Grünerløkka. Her produseres også flere podkaster. Til sin egen får Pia støtte fra stiftelser, for reklame gir ingen sikker inntekt. Nå ser hun etter en kommersiell samarbeidspartner. Hun nøler med å trekke fram en favorittgjest fra de 265 episodene hun har laget, men er svak for filosofen Henrik Syse. Han ga henne en aha-opplevelse da han delte «galskap» i to grupper: Mental og etisk sykdom.
– Mange mentalt syke har utrettet mye bra, men de etisk syke er livsfarlige. Der er vi inne i «det mørke triangelet»: narsissisme, psykopati og machiavellisme.
Som et såret barn uten grenser har Pia vært lett tilgjengelig for folk som ikke er sunne for henne. Nå håper hun at hun endelig har fått grensene på plass.
– Som alle andre mennesker vil jeg ha kjærlighet og tilhørighet. Jeg lengter etter å komme hjem, men jeg tror ikke man kommer ordentlig hjem sammen med en annen før man er ordentlig hjemme i seg selv. Det begynner jeg å nærme meg. Jeg er ikke her på jorda for å få suksess. Jeg er her for å forstå hvem jeg er.
Pia har ikke bare kuttet ut folk som er ‘bad news’. For et par måneder siden kuttet den tidligere nyhetsoppleseren også ut alt av nyheter.
– Før sjekket jeg alltid nettaviser morgen og kveld, jeg hørte på Dagsnytt 18 og så på Dagsrevyen. En dag stilte jeg meg spørsmålet: Hva skal jeg egentlig med det? Det er jo de samme gamle problemstillingene som går i loop, bare med nye folk og tall. Jeg trenger ikke å vite hva Sylvi Listhaug sier eller hva Pål Steigan svarer. Nå lærer jeg heller om Kurt von Hammerstein-Equord, den fantastiske tyske generalen som prøvde å styrte Hitler. Jeg hører på radiodokumentaren «Kjærlighetssommeren 67», og leser om hvordan alt flyter i henhold til den greske filosofen Heraklit. Det er sykt mye mer interessant.
Som en god rus
Til høsten utgir Pia bok om livet sitt, og det er lett å skjønne hvorfor. Et intervju med henne kunne fylt flere blader. Vi kunne fortalt om den gangen hun ble rekruttert som Michael Jacksons filmfotograf i London, og droppet å fullføre mastergraden i radio og tv-journalistikk for heller å følge popkongen og venninnen Elizabeth Taylor med et kamera. Vi kunne skrevet om utfordringene hennes med å spise nok, om festen med 96 psykologer og om pengene hun sølte bort etter å ha solgt seg ut av boligmarkedet to ganger.
Noe av det kan du høre om på podkasten hennes, der hun stadig byr på seg selv. Hadde hun ikke vokst opp i en ressurssterk familie, med foreldre som tross alt elsket henne og ga henne alt hun trengte materielt, tror hun at hun kunne havnet på kjøret med heroin.
– Vi har alle en disposisjon, men den kan slå ut på ulike måter. Det som kalles bipolaritet opplever jeg nå som en gave. Mangelen på filter jeg erfarer i høye perioder kan egentlig sidestilles med en god rus. Når jeg nå, etter mye hardt arbeid, har lært meg hvordan jeg møter mine egne, sterke følelser, er det ikke lenger de som har styringa. Nå er det jeg som kjører showet.
FAKTA
Pia Beate Pedersen
- Født i 1967 i Asker.
- Fikk mye oppmerksomhet da hun sa opp jobben i NRK Østlandssendingen på direktesendt radio 11. september 2010.
- Har jobbet med tv- og filmproduksjon og startet galleriet Artgate.
- Startet podkasten «Pia og psyken» i 2015 og etablerte Tid og Lyst AS i 2017, et produksjonsselskap for ulike podkaster som holder til på Grünerløkka i Oslo.
- Utgir den selvbiografiske boka «Presten, psykologen og gærningen» til høsten, i samarbeid med prest Elisabeth Thorsen og psykolog Cecilie Benneche.
Intervjuet sto opprinnelig på trykk i =OSLO nr. 07–2022.