Natur og musikk har alltid vært viktig for Siri Gellein. Da jazzvokalisten flyttet til fjellbygda Røros og ble daglig leder for Musikkteatret Elden, smeltet to av hennes lidenskaper sammen. Men fortsatt er flokken det aller viktigste.
Flokk er det fineste ordet Siri vet om. Hennes består av mannen Pål, sønnen Gard, datteren Frid, svigerbarn, ni hunder, en haug med venner, kollegaer og en masse frivillige på Elden. Blant andre.
Siri traff Pål på lærerskolen. Hun gikk der bare ett år, for hun syntes det var så dørgende kjedelig, men det viste seg å bli verdt det. Siri hadde nemlig sett en kjekk ung mann der. «Han der, han må jeg jo bare gifte meg med», tenkte hun.
Pål og Siri ble kjærester, og Siri dro til Oslo for å gå på lydteknikerskole og programlederkurs i NRK. Etter et par år ble hun gravid. Da bar det rett tilbake til Trondheim.
– Dialekt er en stor og viktig del av identiteten, mener jeg, og at ungene skulle snakke noe annet enn trøndersk, virket veldig rart på meg.
Flokken på Ugla
Sønnen Gard ble født i 1994, og to år etter kom Frid til verden. Familien bodde på Ugla og stortrivdes. Det var fotball og håndball, teaterlag og et utall av aktiviteter.
– Vi engasjerte oss veldig i det ungene holdt på med. Jeg ble til og med fotballtrener. Jeg, som aldri hadde spilt fotball og hadde null ballfølelse. Det holdt jeg på med i to år, helt til en av guttene på laget kom bort til meg og sa: «Har du egentlig noen gang spilt fotball?»
– Vi i den nærmeste flokken ble en sånn firerbande, og er det den dag i dag.
Ekstra nært knyttet til hverandre ble de da Gard fikk kreft som 18-åring.
– Det er mye å bekymre seg for når en har barn, men vi hadde aldri tenkt oss at sønnen vår, en frisk og rask ungdom som spilte fotball og håndball, skulle få alvorlig kreft.
– Gard var syk i ett og et halvt år, og det var tøffe tak for oss alle. Heldigvis har vi vært veldig åpne med hverandre og flinke til å snakke sammen. Vi alltid hatt det mye artig sammen, og i en tid med mye redsel, måtte vi ta i bruk humor for i det hele tatt å overleve det som føltes som total galskap. Når du står midt oppe i en så alvorlig sykdom, er du i full kriseberedskap, og det tar på i lengden, sier Siri.
Siri jobbet på det tidspunktet som hovedlærer i journalistikk. Jobben hjalp henne til å samle krefter til å være der for Gard.
– Det er mange måter å håndtere en sykdom i familien på. Selv om det kunne være tøft å stå i klasserommet, så ble jobben nesten som et friminutt fra kreften. Jeg husker også at jeg tok med hundene, kjørte 15 mil til Røros for å gå to timer på ski og så kjørte 15 mil tilbake.
– Men vi lærte mye også. Jeg hadde vært opptatt av at livet handler om å legge femårsplaner. Nå ble det nok å legge en plan for dagen, kanskje for uka, så det ble en helt ny måte å gå inn i livet på, det å være til stede der og da. Å ta vare på det øyeblikket, fordi det kanskje er det siste man har sammen.
Gard ble heldigvis frisk og jobber i dag som sykepleier i Levanger, mens Frid studerer i Oslo. Siri snakker med dem omtrent hver dag. Hun forteller at hun gjerne vil at den nærmeste flokken skal bli enda større. Hun er «superklar» for å bli bestemor, ler hun, og funderer på hvordan de kan få bygget på huset for å få plass til enda flere.
– Vi er jo ganske så sosiale og glad i å ha besøk, så det kan bli nokså fullt her til tider.
Småbruket på Røros
Og «her», ja, det er småbruket på Røros som de kjøpte for noen år siden.
– Vi hadde ei bitte lita hytte i Ålen. Så kom vi over en annonse om et småbruk til salgs på Røros. Jeg dro opp for å se på det og tenkte: «Dette må jeg bare ha!». Vi la inn et bud dagen etter, og fikk tilslag.
Hver helg i ett år holdt de på for å få det beboelig.
– For oss som kom fra ei lita hytte, var et småbruk med 100 kvadratmeter boflate rene palasset.
Det skulle vise seg å bli praktisk med et småbruk på Røros. Siri jobbet på den tiden som kommunikasjonsrådgiver hos Statsforvalteren og trivdes utmerket. Så dukket stillingsannonsen som daglig leder i Musikktreatet Elden på Røros opp.
– Mannen min sa at denne måtte jeg jo søke på. «Men jeg kan jo ikke søke jobb på Røros», sa jeg.«Det kan du vel, jeg kan jo pendle dit», svarte han.
Musikkteatret Elden
Siri forteller at det er et fantastisk engasjement rundt Elden. Over 300 er i aksjon under det ti dager lange arrangementet, og Elden-gjengen har blitt en del av Siris flokk.
– Jeg er så glad for at jeg får være en del av dette tradisjonsrike musikkteateret, som i år arrangeres for 21. gang, sier hun.
Elden spilles i de fredede slagghaugene på Røros, og selv om omgivelsene er krevende å sette opp et spel i, danner de også en majestetisk scene, forklarer Siri.
Spelets handlingen er dramatisk: I 1719 var General Armfeldts hær på flukt tilbake til Sverige etter et mislykket felttog mot Trondheim. Vinteren nærmet seg. Deler av armeen hadde tatt tilhold på Røros, før de ble beordret ut på marsj over fjellet.
– Over 4000 soldater mistet livet på veien over grensefjellene mot Sverige, og vi følger noen av disse soldatene i deres siste opphold på Røros, forteller Siri.
I år er Cathrine Telle regissør for Elden for tredje gang, og med Skjalg Raaen som musikalsk leder har musikken fått en enda mer sentral plass.
– Det er så mange fine sanger i Elden, så jeg er glad for at musikken har blitt løftet enda mer frem. Nå skal vi også i studio og spille inn musikken, så folk kan finne den på Spotify etter hvert.
Livet med hund
Siri har nå bodd på Røros i fire år og stortrives. En faktor som bidrar til denne trivselen, er at Siri raskt oppdaget at småbruket har god plass til hunder. Mange hunder.
– Jeg har alltid vært glad i dyr og hadde både hund, hest, katt og kaniner da jeg vokste opp på Stubban. Etter at jeg ble voksen, hadde jeg veldig lyst på hund, men mannen min mente at han var allergisk. Hmm, tenkte jeg, hadde ikke en av hans tidligere kjærester hatt hund?
Siri fikk tak i en omplasseringshund på prøve. Og da det gikk fint, flyttet Hero inn for godt.
– Han var en deilig miks av labrador, gordon setter og flatcoated retriever, en litt smågal, artig hund som aldri hadde gått i bånd, men som var snill og kul, og som vi hadde i flere år.
Og flere hunder skulle det bli. Da Siri var frilansjournalist, ble hun kjent med en kar som hadde tolv polarhunder og kjørte hundeløp. Hun bestemte seg for å lage en dokumentarfilm om ham og hundene.
– Jeg ble med da de skulle kjøre Femundløpet. Herregud, så kult det var, jeg ble helt oppglødd av opplevelsen og av polarhundene.
Kort tid etter flyttet alaskan malamuten Samy inn i et nybygd hundehus på Ugla.
– Det er ti år siden vi fikk henne, og nå nyter hun pensjonisttilværelsen på Røros.
Så ble også en grønlandshund inkludert i flokken.
– En ny hund kunne ikke slippes inn i hundegården på direkten, så jeg slo opp et telt rett ved hundegården og bodde der sammen med grønlandshunden i 14 dager. Da hadde de to hundene blitt vant til hverandre, og etter det har de vært uatskillelige.
Hundekjøring
Da Siri flyttet til Røros, hadde hun turterreng og skiløyper rett utenfor stuedøra. Så da ble det flere hunder da, alaska husky denne gangen. Nå bor det til sammen ni hunder på småbruket, og Siri kjører hundespann med huskyene to– tre ganger i uka, med ATV om sommeren og med slede på vinteren.
– Jeg har vært med på Rørosløpet, og det var utrolig artig, sier hun og legger til at hundekjørermiljøet er både raust og inkluderende.
Bymarka forever
Det siste tilskuddet til flokken er jaktlabradoren Herman. Han er med når Siri skal ta oss med til favorittstedet sitt i Trondheim.
– Det måtte bli Bymarka, sier Siri.
Vi møtes på Skistua, og Herman hopper lettbent ut av bilen.
– Han er en fin type, han her. Riktignok er han unghund-vilter og bjeffer på alt som rører seg, men han er også kosete, og når vi overnatter i byen, får han lov til å breie seg i dobbeltsenga, ler Siri.
Hun er lommekjent i marka. Her har hun tilbrakt hver søndag i barndommen, og gått utallige turer med hund etter at hun ble voksen.
– Jeg jobbet på Grønlia da jeg var ung, sier hun og leder vei nedover de bratte bakkene mens hun lærer Herman å gå bak.
– Å få innlært enkle kommandoer som høyre, venstre, gå bak og stopp, er utrolig praktisk, sier hun.
På Grønlia er vi blant de første gjestene denne dagen. Sola gløtter fram bak skylaget og lukta av nystekte vafler lokker oss til en rast. Nedenfor blinker innsjøen Skjellbreia i solskinnet.
– Bymarka er fantastisk, jeg blir aldri lei av å gå tur her, smiler Siri.
– Det er mange fine minner som knytter seg til Bymarka. Etter søndagsfrokost hjemme hos oss, var det bare å pakke sekken og komme seg ut på tur i marka.
Karismatisk kor
Siri beskriver oppveksten på Stubban som trygg og god. Alle ungene i nabolaget var ute hele tiden, og alle kjente hverandre. Organiserte aktiviteter var det lite bruk for, men hun gikk til pianolærer en periode.
– Jeg var ganske dårlig, husker jeg. Jeg juksa og lot som om jeg kunne noter, men spilte vel mest på gehør.
At hun skulle bli jazzvokalist, virket den gangen smått utrolig. At hun skulle ha eget band sammen med noen av landets mest anerkjente jazzmusikere, var den rene utopi. Veien dit skulle også bli ganske spesiell.
– Jeg gikk alltid rundt og sang. Falskt som bare det, men det var jeg lykkelig uvitende om.
Det skulle bli deltakelse i et kor som gjorde at Siri lærte å synge rent.
– På den tida feide en karismatisk vekkelsesbevegelse over landet, og den var særlig rettet mot unge folk. Ingen i min familie var religiøse, og jeg var ei frikejente med klær fra Fretex som holdt på med hest, så jeg var vel egentlig ikke helt i målgruppen. Men de hadde et kor, og det fenget interessen min.
Snart var Siri blitt medlem av koret Nytt Liv.
– Jeg var så glad for at jeg fikk lov til å synge, men jeg sang jo fortsatt falskt. Dirigenten hørte at det ikke låt spesielt bra og plasserte meg bak bassangerrekka. Det gjorde at jeg fikk opparbeidet en følelse av hva som var grunntonen, og da knakk jeg koden.
Etter hvert fikk Siri også synge solo.
– Det var så deilig å synge gospel, og jeg synes fortsatt at det er en fantastisk sjanger.
Siri var medlem av koret i fire år. Etter hvert begynte hun å stille spørsmål ved en del av holdningene i bevegelsen. Hun var blant annet uenig i deres syn på abort. Det toppet seg da de ville sende vennen Tore på et helbredelsesopphold for homofile. Da Siri ga utrykk for sin mening, fikk hun beskjed om å gå hjem og spørre Den Hellige Ånd om veiledning.
– Det gjorde jeg. Jeg gikk tilbake og sa at Den Hellige Ånd har sagt til meg at tro handler om respekt og kjærlighet. Da ble det slutt på å få synge solo. I ettertid ser jeg klart at det var et veldig patriarkalsk og fundamentalistisk miljø, så jeg er glad jeg kom meg ut i tide.
Studentersamfundet
Etter at hun meldte seg ut av koret, var savnet etter å synge stort. Men hun skjønte at det var på Studentersamfundet det skjedde, at det var der hun kunne møte folk som holdt på med musikk.
– Jeg var jo ikke gammel nok til å komme inn, men utstyrt med mikrofon og kabel, gikk jeg bort til Ole vakt (mangeårig vakt på Studentersamfundet, journ. anm.) og sa at det ikke ble noe lyd på scenen før jeg fikk komme inn.
På Studentersamfundet ble hun snart en del av musikkmiljøet. Hun ble også kjent med dem som hun startet jentebandet Tough Enough sammen med. Inspirert av musikkmiljøet på Samfundet fant ut at hun skulle søke på Musikkonservatoriet.
– Det gikk katastrofalt dårlig, og jeg fikk beskjed om at de nok ikke kunne slippe meg inn, for jeg hadde jo null teoretisk kompetanse.
Siris Svale band
Men hun måtte likevel ha gjort inntrykk, for etter opptaksprøven kom John Pål Inderberg bort til henne og spurte om hun ville være med å starte et band. Det ble starten på Siris Svale Band, et band som ble en stor suksess, med sin fusjon av innovative rytmer fra Carl Haakon Waadeland, groovy bassganger fra Odd Magne Gridseth og Bjørn Alterhaug, Inderbergs coole jazzsaksofon og Siris soulpregede stemme. De ble hovedattraksjon på Moldejazz, spilte inn flere kritikerroste album og turnerte i både Norge og Europa i mange år.
– Jeg var utrolig heldig. Her fikk jeg som uerfaren 21-åring spille med noen av landets fremste jazzmusikere. For meg var det en guds lykke at jeg havnet i det laget der. Jeg lærte enormt mye av dem, og jeg tror at de årene i Svale Band formet meg som menneske, rett og slett.
Siris Svale Band spilte sammen i rundt 15 år, men la bandprosjektet på is da den ene bassisten sluttet.
– Å ha to bassister var viktig for soundet i Svale Band, forklarer hun.
Men i 2018 ringte Ernst-Wiggo Sandbekk og spurte om de ikke kunne gjøre en konsert under Jazzfest. På det tidspunktet hadde det dukket det opp en bassist fra Brasil i byen.
– Celio Barros hadde sittet hjemme i Sao Paolo og hørt på Svale Band, og var blitt helt hekta på bassen til Bjørn Alterhaug. De to hadde skrevet brev til hverandre i mange år. Da han kom til Trondheim, viste det seg at han kunne hele reportoaret til Svale band. Han ble med på et par øvinger, og det funka som bare det.
Bandet gikk i studio og spilte inn albumet «Sval E Affinado» og hadde lanseringskonsert på Jazzfest.
– Etter den konserten har vi vært på turné én gang på høsten og én gang på våren, til korona satte en stopper for det. Men vi har booket en turné i Trøndelag til høsten og krysser fingre for at den kan gjennomføres.
Men først er det altså tid for Elden.
– Jeg gleder meg som en unge, sier Siri.
Artikkelen sto på trykk i Sorgenfri nr. 5/2021