Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Den første vi møtte var Ingar. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.
Onsdag 18. mars, Brugata. Fire dager etter stenging av salgslokalet.
Ingar sto rett innafor inngangspartiet på Gunerius. Dette litt slitte, men legendariske kjøpesenteret, som de siste årene har inntatt en sentral rolle i historien om Oslos åpne rusmiljø. Senteret ligger langs øvre del av Brugata, det vesle området som siden 2011 tok over rollen til gamle «Plata» ved Oslo S, som stedet hvor miljøet møtes og omsetningen av stoff skjer åpenlyst.
Ingar bare står der, og stirrer ut i lufta. Ikke rusa, bare tankefull. Han får øye på meg, og hilser. Vi kommer i snakk om hvordan situasjonen har vært for ham, etter at vi stengte for salg av =Oslo.
– De siste par ukene har vært et hælvete. Salget begynte å stupe for rundt fjorten dager siden. Dessuten begynte jeg å få kommentarer fra folk, noe jeg ikke har opplevd før. Blei kalt både jævla junkie og smittebærer.
– Virker som folk trodde det var meg, og folk som meg, som spredte smitte i byen. Selv tror jeg det er sporten har skylda. Selv om salgslokalet ikke stengte før på lørdag, tror jeg jeg bare har solgt sju magasiner hele måneden.
Ikke ei brødsmule
Ingar har til vanlig en fast salgsplass hvor han trives godt, på Oslo S. Her er det mange reisende og stamkunder som stopper opp for en prat, og Ingar har aldri nevnt noe som dette før. Når markedet for å selge magasinet blei borte, og utsalget måtte stenge, merker Ingar godt hva pengene han tjente gikk til:
– Jeg har ikke ei brødsmule hjemme. Jeg går på Frelsesarmeen og henter tre brødskiver og litt frukt, hver dag. Det er det jeg har levd av siden fredag. I helga spiste jeg de siste porsjonsposene med ris, som jeg hadde igjen i skapet hjemme, bare så magen hadde noe å jobbe med.
– På mandag var jeg så sulten at jeg vurderte å gå på legevakta, si at jeg følte meg dårlig, og kanskje bli lagt inn på sjukehus. Der er det både mat og medisiner.
Rett før jeg møtte Ingar, hadde jeg vært i telefonen med en kar som driver et utested i Brugata. Han ringte tilfeldigvis, akkurat i det jeg selv gikk over brua som skiller den berykta gatestumpen fra Grønlandsleiret.
Han hadde valgt å stenge dørene allerede uka før, selv om de også serverte mat. Det hadde vært drøye tilstander i gata, kunne han fortelle. Opptil sytti personer på en gang, hadde han talt, og flere av dem ordentlig sjuke. Mer aggressive. En kruttønne, kalte han det.
Folk vil bli desperate
Da jeg selv ankom, kunne jeg ikke skjønne hva han mente. Det var så godt som folketomt på trafikknutepunktet i krysset ved Storgata, der hvor jeg vanligvis finner så mange kjente fjes fra jobben. Så ser jeg baklyktene på politibilen som runder hjørnet, og skjønner tegninga.
Som bølger beveger gjengen her seg inn og ut av området, i takt med bilene som kjører inn blant dem, som blir stående noen minutter om gangen. Snart strømmer gjengen tilbake, og markedsplassen våkner til liv. Jeg spør Ingar om han har merka noen forandring siden korona-restriksjonene satte inn.
– Du begynner å merke at stemningen forandrer seg i miljøet og her rundt Gunerius. Det er ikke tørke på stoff ennå, slik som det var i jula. Men det kommer, tror jeg. Da øker også kriminaliteten, folk kommer til å bli desperate etter stoff og penger, og det vil bli mye hardere på gata.
All inntekt stoppa opp
Selv kutta Ingar ut heroinen for flere år siden, og begynte på substituttmedisin som han må hente daglig på apoteket. Han skulle ønske dette kunne tilrettelegges bedre:
– Jeg må fortsatt hente hver dag, noe som jo virker unødvendig med tanke på smittefare og det at man skal holde seg mest mulig hjemme. Skulle ønske jeg kunne hente en gang i uka, og holde meg hjemme.
– Jeg har rusa meg i snart førti år, og har i likhet med mange andre i miljøet slitt med nyre- og leverproblemer, på grunn av hepatitt C. I tillegg har vi ofte et skralt immunforsvar. Vi er vel like utsatte som 80-åringene, skulle vi bli smitta.
Han blir stille igjen, faller ut litt og blir fjern i blikket. Det er mye han ønsker å sette ord på. Jeg spør om han føler seg glemt oppi det hele. Han ser på meg igjen, og nikker bestemt:
– Det er ikke bare arbeidsgivere og folk i arbeid som trenger ekstra støtte og tiltak under denne krisa. Jeg regna på det, og sammenligna med forrige måned har jeg hatt i hvert fall ti tusen mindre å klare meg med.
– All inntekt stoppa opp, lenge før salgslokalet stengte. Jeg tar en dag av gangen nå, og det er mange som har det verre enn meg, men jeg håper vi blir huska på vi også nå, vi som er nederst på rangstigen.
Gata der folk står tett
Det er vanskelig å si ha det til Ingar, det føles feil å ikke kunne hjelpe mer enn å love ham at det han sier skal deles, spres ut, og kanskje leses av noen som kan skjønne at vi ikke må glemme ham, ikke glemme noen, nå som alle snakker om den store dugnaden.
Før vi gikk hvert til vårt, sa Ingar at han er glad han fikk sin egen kommunale leilighet for kort tid siden. Mange av dem som passerer utenfor Gunerius, er UFB, som vi kaller det: uten fast bopel. Hvordan skal du holde deg hjemme, når du ikke har et hjem?
Jeg går ut i Brugata igjen, hvor folk står tett i klynger, mens resten av byen sakte tømmes for mennesker.