«Lar dere romfolk selge =Oslo nå?»
Meldingen kom i innboksen på =Oslos Facebook. Den fortsatte:
«Jeg har alltid kjøpt Oslo-bladet, men her om dagen møtte jeg på en ung mann som snakket gebrokkent norsk og så ut som romfolk, han hadde bladet og selgerkort med nummer 1474. Jeg håper han ikke får lov til å selge =Oslo, da dette bladet skal være for våre norske narkomane.»
Det var ikke den første meldingen av denne typen jeg hadde svart på, så jeg sendte standardsvaret jeg hadde på lager:
«Hei. Takk for at du kjøper =Oslo, og på den måten er med å gi selgerne våre en ærlig jobb, og et verdig alternativ til tigging, prostitusjon og kriminalitet. Kriteriene for å bli selger her hos oss, er at du er vanskeligstilt, står utenfor det normale arbeidslivet og tjener, eller står i fare for å måtte tjene, til livets opphold på uverdig vis.
Vi stiller ingen krav til at man har erfaring med rus eller avhengighet. Det kan være mange årsaker til at mennesker havner i en situasjon hvor de i en periode av livet trenger å selge et gatemagasin, som for eksempel spillavhengighet, psykiatri og generelt utenforskap. Vi har heller ingen regler for hvilken nasjonalitet eller etnisitet man må ha, for å selge =Oslo.
Vi stiller krav om en viss norskkunnskap, så man kan gjøre seg forstått, kommunisere med oss og forstå hva man selger, og at man bor i Osloregionen over en viss periode. Dette har vært uforandret siden oppstarten i 2005. Ved siste telling hadde vi registrert selgere fra rundt 30 forskjellige land. Ha en god dag videre.»
Etter at jeg hadde sendt meldingen, kjente jeg at jeg angra litt. Grunnen til at jeg hadde et standardsvar, var at vi som sagt fikk så mange av disse henvendelsene på denne tida, for rundt tre, fire år siden.
Jeg visste jo hvem denne selgeren var, og kunne godt vært hakket mer personlig. 1474 er jo Gabriel. Den yngre Gabriel i dag. Vi har to. Og jeg kjenner ham jo godt. Så jeg begynte å skrive på nytt:
«Selger 1474 heter Gabriel, og er en venn. Han elsker F.C. Barcelona, favorittmaten hans er koteletter og hver dag jobber han beinhardt med magasinsalg fra tidlig om morgenen til seint på ettermiddagen for å forsørge sin kone og to barn.
Før han begynte å selge gatemagasin, jobbet han under slavelignende forhold flere steder i Europa, også i Norge. Hjemme fantes ikke noe arbeid for ham eller familien. Til slutt endte han med å sove ute og lete etter flasker eller bomme penger i Oslogatene.
Gabriel er en av de blideste og mest hjelpsomme mennesker jeg har truffet. Det er kanskje delvis fordi han har fått lov til å prøve seg som gatemagasinselger, og er veldig takknemlig for det. Men aller mest er det, mener jeg bestemt, fordi han rett og slett er en bra fyr. Gabriel er fra Romania, men om han er rom eller ikke, det aner jeg ikke. Vi har rett og slett aldri snakka om den biten.
Håper dette var oppklarende.»
Jeg må innrømme at jeg aldri sendte meldingen. Men nå kom den til nytte allikevel, da.
Teksten sto på trykk i =Oslo september 2019.