I august var det sommerfest for =Oslo-selgerne på Gressholmen. Rune spiste blekksprut for første gang, og Mats fortalte om et uvanlig samboerskap.
Erlik-selger Rune Saupstad er godt kjent på Gressholmen i Oslofjorden. Når rutebåten ankommer Rådhuskaia, setter han seg ute på dekk. Han forteller at Oslos første lufthavn lå på øya. Det var en sjøflyplass, og det siste flyet forlot hangaren i 1952.
Framme på øya må vi gå et lite stykke til Gressholmen Kro. Der er det god plass på uteserveringen. Rune studerer den lille menyen. Han velger pannestekt blekksprut med tomatsalsa, maismuffin, syltet fennikel og basilikum.
– Hver gang jeg skal ut med Erlik spiser jeg noe jeg ikke har spist før. Sist var det breiflabb, sier Rune.
Når han får blekkspruten, synes han det er vanskelig å si hva den smaker.
– Hvis du vil smake noe som ikke smaker som noe annet, kan du prøve blekksprut. Det var en utrolig bra smakskombinasjon med de forskjellige bitene her. Det er tydelig at alt er laga i forhold til hverandre.
Rune drar i gang en liten quiz rundt bordet, og spør om vi vet hvilken kommune Langøyene tilhører. Vi gjetter Oslo, men det er faktisk Nesodden.
Etter middag vil Rune dra tilbake til byen for å jobbe mer. Han skal hente en ny forsyning med blader på Maritakafeen, som distribuerer for =Oslo etter stengetid. Rune jobber seks dager i uka og har for lengst kjøpt seg leilighet på Haugenstua i Groruddalen.
– Da jeg kom over leiligheta var det et veldig pent borettslag, usedvanlig godt vedlikeholdt. Den tøffeste gutten i nabolaget er kompisen min. Et triks hvis du skal ha egen leilighet, er at du holder den for deg selv og ikke inviterer halve byen.
Ved siden av Rune sitter Mats de Caprona. Begge har solgt magasinet i rundt ti år. Mats har blant annet stått ved Vinmonopolet på Frogner. Det var en salgsplass han trivdes godt med.
– Det fine med å selge =Oslo utenfor Polet, er at kundene ikke kan si «nei takk, du bruker bare pengene på rus».
Mats forteller at han tidligere hadde en samboer utenom det vanlige.
– Da jeg kom ut av barnevernet mistet jeg kontakten med det gamle miljøet mitt. Jeg ble mye alene, så jeg tenkte jeg måtte få meg et kjæledyr. Jeg kjøpte en minigris på FINN. Den het Munchie, og nøffet rundt i leiligheten min. Jeg fikk ideen fra «The Simpsons Movie», sier han, og synger en sang fra filmen: «Spider-Pig, Spider-Pig».
Mats er ikke så begeistret for måten minigriser avles opp på. Han synes det går for fort, og det kan gi grisene ryggproblemer. Men når de først finnes, må noen ta vare på dem. Den oppgaven tok Mats på alvor.
– Griser er veldig vanedyr. Det er viktig å få dem stuerene med en gang, ellers er det bare å glemme det. Lar du en minigris sove i sengen din, vil den ikke sove noe annet sted. Hvis den skriker, må du finne ut hva problemet er med en gang, for det høres ut som en brannvarsler.
Mats pleide å gå tur med minigrisen i parken. Da lurte noen på om han skulle grille grisen.
– Jeg går ikke bort til hundeeiere og spør om de skal spise hunden sin, altså. For fire år siden ble Munchie overtatt av noen som hadde gård. Jeg kunne ikke ha den lenger når jeg ikke hadde noe fast sted å bo.
Mats spiser blåskjell til middag på Gressholmen Kro. Til dessert blir det kokos- og sjokoladetrøffel med jordbær. Egentlig ville han bade, men han slår det fra seg på grunn av temperaturen. Det blåser, men han er vant til å være ute og har en god jakke over hettegenseren.
På båten tilbake sitter vi inne.
Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2019.