Politiets beslag av narkotika vekker ofte begeistring. Men det er ikke større grunn til å juble over dette, enn over matsvinn i kampen mot overvekt, skriver Thomas Kjøsnes.
Skulle vi måle resultatene i kampen mot fedme, slik vi måler resultater i kampen mot narkotika, kunne vi veid opp maten som kastes fra butikkene. Dette er jo mat som nå er borte fra butikkhyllene og som ingen har spist. Det må jo være bra?
Sannheten er at svinnet sjelden påvirker mengden i hyllene eller hvor mye som inntas. På samme måte oversvømmes samfunnet av ulovlige rusmidler. Alle som vil, får tak i dem. Det at prisene faller over tid, viser at tilbudet er større enn etterspørselen.
I en rapport som ble utarbeidet på oppdrag for den britiske regjeringen, ble det anslått at for å påvirke tilgjengeligheten måtte man til enhver tid beslaglegge 60-80 prosent av all narkotika som ble produsert for det britiske markedet. Om man ikke oppnådde dette, ville ethvert beslag bli erstattet. Lønnsomheten ville fremdeles være stor nok til at markedet ville fortsette som før. I Storbritannia er man langt unna dette målet. De har aldri klart å beslaglegge mer enn det de anslår til 20 prosent.
I Norge beslaglegger man ikke mer enn 4 prosent. For de kriminelle er det kanskje det dobbelte av svinnet som dagligvarebutikkene har. Men fortjenesten på narkotika er flere tusen prosent. Da blir et slikt svinn ubetydelig. Og det er vel ingen som mener at kundene til Rema 1000 ikke får kjøpe det de vil, bare fordi butikken har svinn? De tar selvfølgelig høyde for svinn når de bestiller varer. Også kriminelle kalkulerer med svinn.
Skulle man mot formodning lykkes i å redusere tilgjengeligheten noen timer eller dager (slik vi har sett noen ganger under såkalt herointørke), blir resultatet at stoffavhengige begynner å lure hverandre. De selger skitt for å dekke eget tap. I desperasjon tar de høyere risiko og injiserer alt mulig. Resultatene kan være svært alvorlige.
Realistisk sett er det nok ingen som går uten amfetamin eller heroin på grunn av dette. Brukerne kjøper hos noen andre, som dermed øker sin markedsandel og øker smuglingen, fordi de nå har fått flere kunder. Kundene opplever kanskje endring i kvalitet, noe som også kan være farlig. Er det snakk om opioider kan nye varer med ukjent og mye høyere styrke, eller spritet opp med fentanyl, føre til plutselig økning i overdosedødsfall. Jo mer stabil tilgjengeligheten er over tid, jo tryggere er det.
En annen konsekvens av store beslag er at markedet forherdes. Man skaper et stort, ledig territorie som de gjenstående kriminelle organisasjonene slåss over. Hver gang et nytt territorie blir ledig, oppstår ny kamp. I prosessen får man mer vold og drap. Noen ganger oppstår det langvarige, blodige gjengkriger. Det er som regel de mest voldelige som vinner disse kampene og tar over stadig større deler av markedet.
Vil du vite mer om hvor fånyttes dette er, kan jeg anbefale boken «Good cop, bad war» av Neil Woods, en britisk narkospaner. En av hendelsene han beskriver i boka, er hvordan han bidro til å infiltrere og kartlegge alle som solgte narkotika i en liten by i Storbritannia. Et enormt antall arrestasjoner ble samkjørt, etter at han hadde brukt mange måneder på å samle bevis mot hver enkelt av selgerne. Gatene ble rensket og han visste at samtlige var tatt. To timer senere var markedsplassen tilbake. Nye aktører strømmet til fra byene rundt.
Det er vanvittig mye penger i dette markedet. Globalt snakker vi om flere tusen milliarder kroner årlig. Det vil alltid stå noen klar til å ta over territorier og skaffe kundene det de ønsker.
Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk