Lenge hadde homofile lavere status enn narkotikabrukere i Norge. Begge grupper har slitt med kriminalisering – til hvilken nytte?
«Folk flest nærer en uklar frykt for de homoseksuelle», skriver VG 23. mars 1950. Avisa bør gå i seg selv om den vil vite hvorfor. Datidens medier gir inntrykk av at homofile opererer i bander som har skumle hensikter. Samme år skriver VG om «en homoseksuell liga med forgreninger høyt opp i samfunnet». Fem år senere blir to norske sjøgutter intervjuet. Fra en reise forteller de: «Det viste seg at vi var havnet midt oppe i en homoseksuell bande».
I 1952 skriver VG om «den tiltagende homoseksualiteten i Stockholm». Barnevernsnemnda har etablert en nattpatrulje i byen. Den skal redde ungdom «fra storbyens homoseksuelle klikker». Patruljen har særlig omsorg for unge som kommer utenbys fra: «Mer enn én gang har det hendt at ofrene er midt oppe i en homoseksuell gjeng, for eksempel i Humlegården, bare noen timer etter at de har kommet av toget», skriver avisa.
Bytt ut «homoseksuelle klikker» med «rusmiljø», og skildringen kunne stått på trykk i dag. Vi leser stadig om ungdom som reiser til Oslo og forledes inn i det åpne rusmiljøet. I gatene omkring patruljerer gode hjelpere. I media raser debatten om hva vi skal gjøre med de narkomane. På femtitallet ble de homofile diskutert på samme måte. I mai 1954 skriver Aftenposten: «Men hva skal man gjøre med de homoseksuelle lovovertredere? Skal man betrakte dem som forbrytere og straffe dem? Eller skal man behandle dem som syke mennesker?»
Helsepersonell ville helst gjøre de homofile til pasienter. I 1951 kritiserer legen Thage Philipson moralismen. Han etterlyser saklighet og objektivitet. Samtidig skriver han i sin VG-kronikk: «Under alle omstendigheter representerer homoseksualiteten et stort og alvorlig problem». Legen trenger ikke å moralisere, for han har løsningen. Han beroliger leserne med at homoseksualitet «i stor utstrekning kan helbredes» ved hjelp av moderne vitenskap.
Høres det kjent ut? Lenge har vi prøvd å helbrede de «narkomane», enten de har brukt stoffer i fem eller femti år. Samfunnet aksepterer dem bare hvis de lar seg helbrede. Blant =Oslos selgere treffer jeg mange som ikke vil «helbredes». Mange vil heller ikke definere seg som syke og stakkarslige. De har jo mange ressurser. De selger =Oslo i alt slags vær. Får de sjansen til å jobbe, får de også en grunn til å bruke mindre stoff.
«De er redde for å miste arbeid hvis det blir kjent», sier stortingsrepresentant Arne Kielland til VG i 1971. Han snakker ikke om rusavhengige, men om homofile. Han opplyser at «det ikke er farlig å ha en homoseksuell som venn eller å omgås en på arbeidsplassen». Samme år gikk debatten høyt om homolegalisering i Norge. Noen ønsket en mellomting mellom legalisering og forbud. Loven måtte verne ungdom, mente de. Ellers kunne de unge «forføres til å bli homoseksuelle».
Det er ikke forakt som preger medias omtale av homofile før legaliseringen i 1972. Det er bekymring for disse stakkars, syke menneskene. Ofte trekkes det fram hvor mye annen elendighet homofilien fører med seg. Samtidig florerer det av yrkeskriminelle homser i filmer, teaterstykker og romaner.
Politimannen Jens Jersild jobbet mye med «det homoseksuelle problem». I 1957 sier han til VG at «kombinasjonen homoseksualitet og mannlig prostitusjon er meget alvorlig». Han er særlig bekymret for gutter som får kontakt med eldre homoseksuelle på gata: «Svært ofte blir resultatet av samværet med homoseksuelle at guttene selv blir homoseksuelt innstilt».
På denne tiden jobber både politi, helsevesen og ideelle organisasjoner for å begrense «homosmitte». Det gjelder å forebygge homofili, oppløse ansamlinger av homofile og løse homoproblemet.
I dag hører vi ikke om smittefarlige homser. Derimot antyder mediene at narkomane har en ustoppelig trang til å tilby stoff. Særlig sterk blir trangen hvis ungdom er i nærheten. Noen debattanter vil opprettholde kriminaliseringen av stoffbrukerne for å beskytte ungdommen. De vil jo ikke at de unge skal ende opp som fattige og prostituerte narkomane. Skal vi tro mediene på femtitallet, pleide også homofile å være overrepresentert på elendighetsstatistikker. I dag er det lett å se at det ikke var legningen i seg selv som gjorde dem kriminelle eller ulykkelige. Like lett er det ikke å avgjøre om forbudet mot narkotika er mer skadelig enn nyttig.
Homofili kan vanskelig defineres som helseskadelig. Seksuell risikoatferd kan skade helsa, men det gjelder uansett legning. Likedan kan ethvert rusmiddel brukes på risikable måter. «Alle rusmidler er farlige hvis man bruker for mye. Ingen er særlig farlige hvis man bruker lite,» sa rusforsker Ragnar Hauge til =Oslo i 2013.
Fører forbudet mot narkotika til at folk får i seg for mye stoff? Det finnes ingen varedeklarasjon på dop fra gata. Samtidig kan legalisering gi økt bruk. Det ser vi i amerikanske stater som har gjort marihuana lovlig. Da må vi stille de rette spørsmålene. Mer bruk av narkotika er ikke det samme som mer problembruk. Vil legalisering føre til svakere stoffer på markedet, som er tydelig merket med innhold? Blir det mindre bruk av alkohol? Blir det stuerent å opplyse om fornuftig bruk av de ulike stoffene? Blir det mindre illegalt salg av ubestemmelige stoffer uten aldersgrense?
Etter at homofili ble lov, ble det vanskeligere å nå fram med spekulative påstander om legningen. Homoforskningen ble også mindre farget av moralisme. Det ble mye lettere å spre kunnskap om homofili, og avkrefte fordommer. Da framsto det også som mindre farlig. Mange frykter at narkotika blir ufarliggjort hvis det legaliseres. De kan ha et poeng. Gjennom internett tilbys mengder av stoffer som ennå ikke er forbudt. Mange av disse er farligere enn ulovlige stoffer, men de oppfattes som mindre farlige fordi de er lovlige. Nye stoffer som omgår loven lages hele tiden. Det er bare å forandre litt på den kjemiske formelen. Samtidig selges potensielt farlige «rusmidler» i hopetall i vanlige butikker. Alt fra lim til neglelakkfjerner kan gi rus ved sniffing.
I 2014 kunne vi lese at «to dødsfall skyldtes cannabis» i Norge. Overskriften vakte oppsikt, siden cannabis er vanskelig å dø av. Så viste det seg at «cannabisen» var syntetisk. Den syntetiske utgaven har en helt annen kjemi enn naturproduktet, og er altså ikke cannabis. Den låner bare navnet, og prøver å etterligne virkningen av originalen. Når noe er forbudt, er det lov å slurve med fakta. Da homofili var ulovlig, var omtalen unyansert og feilaktig. Når en mann forgrep seg på en gutt før 1972, ble handlingen beskrevet som «homoseksuell». Begrepet «pedofil» dukker først opp i Aftenposten i 1975.
Ryktet sier at hasjen som selges på gata i dag er mye sterkere enn den som var vanlig i hippietiden. Hasj er ikke hasj, og smuglersprit er ikke gjærede Riesling-druer. Det blir bare lettere å skjønne forskjellen når ikke alt blandes sammen av lovens lange arm.
I 1961 kom FNs narkotikakonvensjon, som forbød en rekke stoffer. Det er underlig å lese om stoffene og brukerne før forbudet. I 1944 siterer Aftenposten legen Carl Jørgensen: «No er det jo så at der finnes atskillige morfinister som i årevis, ja et langt liv igjennom, kan klare seg på en ganske moderat og konstant dosis. Det vilde være umenneskelig å berøve dem denne stimulans,» sier han.
Ti år senere var det også utenkelig å kriminalisere de dopavhengige. I 1954 skriver Aftenposten: «Ved siden av enkelte tildels mindre farlige syntetiske stoffer er det opium og morfin som misbrukes. Da selve misbruket ikke hos oss er et straffbart forhold, og vel vanskelig vil kunne tenkes belagt med straff, får politiet vanligvis ikke noen befatning med tilfellene.»
Morfinister er ikke blant samfunnets sorteste får på denne tiden. Det er derimot homofile. I 1951 skriver VG at Bygdøy er blitt «løsgjengernes eldorado». Løsgjengerne er «voldsforbrytere, blottere, homoseksuelle og ramp».
Seks år senere blir helsedirektør Karl Evang konfrontert med en FN-statistikk der Norge har verdens høyeste forbruk av morfin per innbygger. Til Aftenposten sier han at det «betyr langt fra at vi er et folk av morfinister, jeg vil heller si tvert om». Forbruket forklarer han med et godt utbygd helsevesen. Han erkjenner at morfinmisbruk er et problem, «men det er slett ikke stort», sier han.
På sekstitallet begynner en ny mennesketype å herje i pressen: Den narkomane. I 1966 fastslår psykiater David Abrahamsen i VG at det finnes en «klar sammenheng mellom langt hår og marihuana». Han kaller røykerne «langhårede monstre». To år senere forklarer VG at morfinister er «narkomane av den gamledagse typen».
Rusavhengige demonstrerer for verdig behandling utenfor Stortinget. (Foto: Dimitri 2008)
Hva er farligst, narkotika eller den unyanserte omtalen av stoffer og brukere? Før forbudet ble folk som brukte morfin eller marihuana omtalt som individer. Etterpå ble de en eneste skummel bande. Sjelden slapp de selv til orde i media. I 1966 skriver Aftenpostens medarbeider Terje Wiig: «Den homoseksuelle eller narkomane som vil tre frem på skjermen og fortelle sin dramatiske historie bør ikke få anledning til en publisitet som for ham selv bare er skadelig.»
På sekstitallet synker narkotikabrukerne altså ned på de homofiles nivå. Snart skal en av gruppene få en helt ny status. I 1970 dukker Karen-Christine Friele opp i Aftenposten. «Norge er i ferd med å bli det eneste land i Europa som har strafferettsbestemmelse om homoseksualitet», sier hun. Tre år senere er hun avkriminalisert og trer fram på skjermen, sammen med et homofilt par.
Før homofili ble lov, hersket troen på at legningen i seg selv var mer skadelig enn samfunnets syn på den. Er narkotika mer skadelig for de «narkomane» enn stigmatiseringen? I vårt århundre har metadon gitt mange brukere et nytt liv. Stoffet gir høyere sosial status enn heroin, siden det har helsevesenets velsignelse. Metadon i seg selv er et tungt narkotisk stoff, som dreper mange som kjøper det rett fra gata. De som får det som medisin, bruker det på mindre risikable måter.
Kriminalisering av stoffer gjør de «narkomane» lette å stemple. De er ikke bare stoffbrukere, men også kriminelle. Med en slik identitet, blir det lettere å begå annen kriminalitet. Sosiologen Thomas Wistner Strand har studert stigmatiseringen av stoffbrukerne. I 2006 sa han til =Oslo:
«Kriminalisering og bruk av straffesystemet ødelegger både for enkeltmennesket og samfunnet. Hvis avkriminalisering førte til mer bruk av svake stoffer, og færre overdoser, ser jeg ikke noe problem i det. Jeg er for legalisering av besittelse til eget forbruk av narkotika, slik straffelovkommisjonen foreslo i 2003. Det betyr ikke frislipp av narkotika på markedet. Svakere stoffer bør kontrolleres på linje med alkohol. Sterkere stoffer bør kontrolleres som farlige legemidler, for eksempel via helsevesenet.»
Ti år senere sliter vi fortsatt med det upresise begrepet «narkotika». Ordet «narkoman» derimot, brukes mye mindre enn før. I Aftenposten ble det brukt 61 ganger i 2006, og bare sju ganger i fjor (ifølge Retrievers mediearkiv). Wistner Strand mente at alkohol, tobakk og kaffe må forstås i sammenheng med narkotika. Verken brukerne eller stoffene er grunnleggende forskjellige:
«Dagens narkotikabegrep handler om en størrelse som ikke finnes. Vi skal selvsagt arbeide mot ødeleggende bruk av farlige stoffer. Men vi må gjøre det med et bedre språk. Et språk som ikke kutter båndene mellom en gruppe mennesker og samfunnet, men som understreker individets plass blant sine medmennesker. Uansett hva slags rusmiddel dette mennesket foretrekker.»
Ordet «narkoman» handler om mani. Ordet «homoseksuell» handler om sex. Da homofili ble lovlig, endret også språkbruken seg. «Homoseksuell» ble stadig oftere erstattet med «homofil». Fil kommer av «filos», som betyr venn. En homofil person er ikke sexfiksert, men glad i folk av samme kjønn. Foreløpig er det ikke lov å være glad i narkotika. Det går knapt an å bruke et narkotisk stoff uten å bli kategorisert som avhengig.
En gang i fremtiden vil vi kanskje få begrepet «narkofil», om en som foretrekker andre rusmidler enn alkohol, nikotin og koffein.